Nå kan man si mye om filmen eller noe kort som at den var bedre enn kinoversjonen av første film, men dårligere enn extended-versjonen. Uansett handler artikkelen om boken, eller nærmere bestemt om
Huler og hobbiter, hell og helliggjørelse
Da jeg første gang leste Tolkien på 1970-tallet hadde de færreste jeg møtte hørt om ham eller sett verdien av bøker om annet enn sosiale problemer. Det var bedre å oppdra ungdom med skilsmisser og dop enn sverd og drager. De seneste tiårene er dette snudd opp ned. Ikke bare er det blitt aksept for fantasy i sin alminnelighet, Tolkien er blitt en av vår tids mest kjente og kjære forfattere.
Og vi snakker ikke om en folkelig fyr som masseproduserte kiosklitteratur. I stedet har vi å gjøre med en eksentrisk fagnerd som drømte om å lage en mytologi for England og trivdes best i diskusjoner om gammel litteratur og enda eldre språk.
På mange måter var Tolkien den evige outsider. Han ble født i Sør-Afrika i 1892 og flyttet til England da han var tre år. Faren døde kort etter, og han knyttet seg naturlig nok desto sterkere til moren Mabel. Da hun i 1900 konverterte til Den katolske kirken, ble dette imidlertid tatt ille opp i familien. Tolkien mente i ettertid at motstanden hun møtte førte til at hun døde av sukkersyke få år senere, fattig og utslitt.
At han så henne som en martyr, dempet ikke en katolsk tro som i stigende grad påvirket hans forfatterskap.
Men Tolkien var ikke bare sterk i troen, han ble tidlig en kapasitet på tidlig middelalderengelsk. Det forteller atskillig at Tolkien etter studiene ved Oxford ble litteraturprofessor som 32-åring. Dette skjedde i Leeds, og allerede året etter fikk han stillingen som professor i gammelengelsk ved Oxford, og i 1945 i engelsk språk og litteratur.
Nå var nok ikke Tolkien blant de beste foreleserne. Til det snakket han for utydelig. Han var mer i sitt ess i samværet med venner som delte interessen for språk og myter.
Ikke minst ble forholdet han utviklet til kollegaen C.S. Lewis viktig. Tolkien var en stor og muligens avgjørende faktor for at Lewis fant fram til en kristentro, mens Lewis var en stor og muligens avgjørende faktor for at Tolkien fikk tro på at det han kalte sitt «legendarium» kunne være mer enn en hobby.
Tolkien hadde siden 1914 arbeidet med tekster han i utgangspunktet tenkte som en mytologi for England. I stedet ble de en mytologi for oss alle, som bakteppet for folkekjære bøker som Hobbiten (1937) og enda mer Ringenes herre (1954-55).
Tre og blader
Både blant venner og andre hadde Tolkien glede av å fortelle historier. Hans barn mottok fra 1920-43 brev hver jul om det spennende livet på Nordpolen, fra selveste Julenissen. En bok som Eigil Bonde fra Heim begynte også som barnefortelling.
Idéen til Hobbiten kom en gang Tolkien rettet eksamensbesvarelser og fant et blankt ark i bunken. Han benyttet anledningen til en pause og skrev på arket «In a hole in the ground there lived a hobbit». Setningen ble til en fortelling han skrev ned, dels basert på historier han allerede hadde fortalt sine barn. I starten visste ikke Tolkien hva en hobbit var, men oppdaget fort at det ikke dreide seg om kaniner. Etter serien av filmer og bøker, tegneserier og dataspill vet flere hvordan de ser ut.
Og fortellingen endret seg over tid, som hans øvrige verker. Tolkien selv brukte i flere sammenhenger et stort tre som metafor. Som hovedpersonen i Pirkes løvblad arbeidet Tolken stadig med å forbedre sine tekster. Blader og grener måtte tegnes nøyere og henge bedre sammen. Det ble ikke enklere når treet skjøt nye skudd og kunne endre form.
Han skrev løpende om igjen fortellinger som ikke var utgitt og reviderte flere som var publisert, inkludert Hobbiten som kom i stadig nye opplag. Boken ble så populær at forlaget tidlig ønsket en oppfølger. Tolkien begynte litt nølende på dette, men fortellingen vokste til noe helt annet og ble til Ringenes herre. Hvis du lurer på hvorfor den kan minne om en barnebok i starten, er altså grunnen åpenbar.Det er heller ikke enkelt å få aksept fra Theofilos om å gjengi mer enn dette fra første side, selv om forteller-jeget avgjort har mer på gang.
Myter og virkelighet
Hadde Peter Jackson laget en film i 1937, ville det vært en enkel barnefilm, selv om den kunne vært mer eventyrlig enn Trollmannen fra Oz. Men det har hendt mye etterpå. Vi har ikke bare fått en rekke andre verker fra Tolkiens hånd, dataanimasjon og 3D-teknologi, men også Jacksons filmatisering av Ringenes herre. Dermed er det ikke bare boken som har vokst, men filmatiseringen.
Nå er det ikke uvanlig at historier vokser. Det er ikke unikt for Tolkien eller Jackson. Mens det er vanlig å kalle oss for Homo Sapiens, det tenkende mennesket, er det vel så riktig å kalle oss for det fortellende mennesket. Eller kanskje vi heller skal kalle oss det fortellende dyret. For det typiske ved oss er ikke nødvendigvis at vi tenker så godt, men at vi forteller så mye. Det er ikke enkelt å finne litteratur og kunst, folkeeventyr og myter, dikt og kvad, i resten av dyreriket, selv om blåhval skulle ha noe på gang.
