mandag 7. april 2008

Gammel debatt

Etter noen runder med debatt med den ene og (la meg legge til) den andre, er det ikke lett å komme fra at atskillige ser for seg at man ikke debatterte i middelalderen.

Selv om noen for syns skyld skulle komme på å legge til at den ikke var så mørk som mange vil ha det til, sitter det langt inne at dette også kan handle om rasjonalitet og resonnementer.

Nei, dette var en tid der man bare slo fast sannheter. Og en av de verste var denne Thomas Aquinas (1225-1274) som katolikkene er så opphengt i.

Ser man nærmere etter (noe som det selvsagt advares i mot), kan det hende man får noen grader justert perspektiv. Omtrent 180 grader for å være pinlig nøyaktig.

Thomas Aquinas fulgte rett og slett middelalderens mal. Som handlet om at man i stedet for å lansere dogmatiske sannheter (som en og annen blog i våre dager), var opptatt av å diskutere muligheter og motargumenter.

Dermed er det ikke annet å vente enn at hans hovedverker (som Summa Theologiae og Summa Contra Gentiles), har en ganske så interessant struktur.

Først kommer den posisjonen som Aquinias ønsker å argumentere i mot, beskrevet med utsagnet (1)Det synes som om.

I stedet for bare å avfeie dette, kommer han så med hva han oppfatter som (2) de tre beste argumentene for dette. Altså for det motsatte av hans eget syn.

Deretter følger han opp med sin egen (3) Tvert i mot, og krydrer gjerne med en eller annen autoritet som støtter hans egen posisjon.

Men som vi vet selv i dag, må man lenger enn kun å sitere autoriteter, med unntak av i debatter om klima og kreasjonisme.

Dermed bringer han inn sine (4) Svar på motargumentene. Han besvarer her hvert av argumentene som går i mot hans egen posisjon, slik han presenterte dem i starten. Dette er som oftest for å vise at de ikke holder, men noen ganger prøver han også å få fram at innvendingene lar seg harmonisere med hans eget ståsted, hvis man tar seg bryet med å forstå dem skikkelig.

Til tider kan det nesten minne om diskusjonsfora på web - på deres beste.

Det samme gjelder selvsagt også når han kommer med sine innfallsvinkler ("veier") til å vurdere Gud eksistens (han kaller dem aldri bevis, så dum er han ikke).

Thomas er ikke snauere enn at han foregriper en rekke av dagens innvendinger mot Guds eksistens, og svarer på dem. Ettersom det som gjerne siteres er hans konklusjoner (og ikke hans argumenter), får dagens lesere fort intrykk av at denne Aquinas sannelig var en overfladisk og lettvint fyr som ikke engang klarte å se helt opplagte innvendinger mot sitt eget syn.

Mens det altså i stedet langt på vei er hans moderne tolkere som er det.

Som et eksempel kan vi jo rett og slett sitere Thomas. Før han i det hele tatt gir seg i kast med noe såpass halsbrekkende som å argumentere for Guds eksistens, ser han - som nok også er litt greit i dag - behovet av å argumentere for at det i det hele tatt er mulig å argumentere for dette.

Vi ser strukturen som gitt over i det følgende (som vi i mangel av tid til å oversette tar på engelsk, uten at jeg føler behov for å bevise grunnen til det), fra tidlig i Summa Theologiae:

Article 2: Whether God's existence is demonstrable.

We proceed thus to the second point. It seems that God's existence is not demonstrable, for it is an article of faith. What is a matter of faith cannot be demonstrable, for demonstration allows one to know, whereas faith, as Paul says, is in "things not seen" (Heb. 11:1). Therefore God's existence is not demonstrable.
Furthermore, the central link in any demonstration is a definition; yet we cannot know what God is, but only what he is not, as John of Damascus says. Therefore we cannot demonstrate God's existence.

Furthermore, if God's existence were demonstrable, this could only be through his effects; yet his effects are not proportionate to him, for he is infinite, his effects are finite, and there is no proportion between the two. Therefore, since a cause cannot be demonstrated through an effect which is not proportioned to it, it seems that God's existence cannot be demonstrated.

But on the contrary Paul says, "The invisible things of God are understood by the things that are made" (Romans 1:20). Such could not be the case unless God's existence could be demonstrated by the things that are made, for the first thing to be understood about a thing is whether it exists.

Response: It must be said that there are two types of demonstration. One is through the cause, is called a demonstration propter quid, and argues from what is prior in an absolute sense. The other is through the effect, is called a demonstration quia, and argues from what is prior according to our perspectives; for when an effect is better known to us than its cause, we proceed from the effect to knowledge of the cause. In situations where the effect is better known to us than the cause, the existence of the cause can be demonstrated from that of the effect, since the effect depends on the cause and can only exist if the cause already does so. Thus God's existence, though not self-evident to us, can be demonstrated through his effects.

To the first argument, therefore, it must be said that God's existence and other things about him which (as Paul says) can be known by natural reason are not articles of faith but preambles to the articles of faith. For faith presupposes natural knowledge just as grace presupposes nature and perfection presupposes something which can be perfected. Nothing prohibits what is demonstrable and knowable in itself from being accepted on faith by someone who does not understand the demonstration.

To the second it must be said that, when a cause is demonstrated through its effect, the effect substitutes for the definition of the cause within the demonstration. This is particularly true in arguments concerning God. When we prove that something exists, the middle term in the demonstration is what we are taking the word to mean for purposes of the demonstration, not what the thing signified by the word actually is (since the latter, the actual nature of the thing in question, is determined only after we determine that it exists). In demonstrating that God exists, we can take as our middle term definition of what this word "God" means for us, for, as we shall see, the words we use in connection with God are derived from his effects.

To the third, it must be said that perfect knowledge of a cause cannot be derived from an effect that is not proportionate to the cause. Nevertheless, the existence of the cause can be demonstrated clearly from the existence of the effects, even though we cannot know the cause perfectly according to its essence.

Vi kan i tillegg minne om at han i Summa ikke engang egentlig gir særlig mye argumenter, han kun skisserer hvordan man bør gå fram for å gi slike. Men på en ganske så frapperende måte som det fortsatt ikke er helt enkelt å besvare.

Og selv om han gir langt mer i Contra Gentiles, savner man å ha vært tilstede i undervisningstimene hans (selv om man kanskje kunne tenkt seg bedre sentraloppvarming).

På den annen side er store deler av den videre filosofihistorien langt på vei å oppfatte som en replikkveksling mellom hans studenter, enten de nå aksepterte hans argumentasjon eller ei. Men før man leser for mye av den, hører det nok med å se på Thomas.

Stol ihvertfall ikke uten videre på de som bare påstår noe om ham i dag. Da er det fort på sin plass med en aldri så liten tvert i mot.

Du kan sitere meg på det.

4 kommentarer :

Peter sa...

Tro om ikke det var omtrent slik den nåværende paven disponerte sin tale da han refererte sitater som beskriver profeten Mohammeds lære som «ond og umenneskelig»?

Bjørn Are sa...

Jeg tror ikke helt det - han lå vel heller på en noe nyere tysk, akademisk stil.

Det hadde nok uansett ikke begrenset så mange misforståelser hos media og andre meningsmotstandere. Er man ført plassert i en irrasjonell og intolerant bås, betyr det tilnærmet nada hvilket format man velger på argumentasjonsstrukturer.

Jonas sa...

"yet his effects are not proportionate to him, for he is infinite, his effects are infinite, and there is no proportion between the two."

hom hum. Nå er ikke jeg en Aquinas-ekspert, men her aner jeg en skriveleif. Gode debattanter var de i middelalderen, det skal de ha, men noe begrep om uendeligheter av forskjellig kardinalitet tror jeg neppe selv Aquinas kan skryte på seg.

Bjørn Are sa...

Og der har du selvsagt uendelig rett. Jeg har nå endelig rettet opp dette.