søndag 6. april 2008

Albumene du aldri har hørt om - 1

Noen ganger kan det være lettere greit aldri å ha hørt om et stykke musikk. Jeg har rik personlig erfaring med slik.

Samtidig hender det at enkelte stykker og album fortjener å hentes fram fra den berømte glemselen.

Nå er kanskje ikke David Bedfords Song of the White Horse fra 1978 det aller mest geniale verket de seneste tiårene, men det kobler i det minste tre interessante konsepter for de som måtte være interessert i denslags.

Bedford er nok ganske så alene på banen med et verk basert på G.K. Chestertons episke lyrikk, tonsatt til moderne klassisk musikk og med instrumentering som strekker seg fra strykere og kor til analoge synter fra 70-tallet.

Dette er vel og merke ikke rock, pop eller annen underholdningsmusikk. Det er laget av en seriøs samtidskomponist (født i 1937) med sans for å forene elektroniske klanger og klassiske orkestre. Og i motsetningen til mye f.eks. progressiv rock (for å ta et selvsagt helt vilkårlig eksempel) er dette ikke akkurat musikk å trampe takten til, eller ha i bakgrunnen på et vorspiel.

Men det klarer i perioder å formidle ganske så sterke stemninger.

Song of the White Horse er ikke overraskende basert på heltediktet The Ballad of the White Horse, første gang utgitt i 1911.

Chesterton beskriver her over kong Alfreds kamp mot vikinger på 800-tallet. Med såpass sterke og slående formuleringer at de senere skulle bli brukt av The Times under Slaget om Storbritannia i 1940, da det så som mørkest ut:

I tell you naught for your comfort,
Yea, naught for your desire,
Save that the sky grows darker yet
And the sea rises higher.


Da krigslykken begynte å snu, fulgte The Times opp med øyeblikket der det samme skjedde for Alfred:

"The high tide!" King Alfred cried.
"The high tide and the turn!


Diktet er i det hele tatt så mangfoldig som bare Chesterton kan skrive, med innslag om alt fra farger til filosofier. Og som så ofte viser han hvor betydningsfullt et blikk for tilsynelatende småting kan være for å gripe universet.

And Alfred in the orchard,
Among apples green and red,
With the little book in his bosom,
Looked at the green leaves and said :

When all philosophies shall fail,
This word alone shall fit;
That a sage feels too small for life,
And a fool too large for it.


Nå fanger nok ikke CD'en direkte opp Chestertons rytmikk og episke perspektiv, for ikke å si ofte folkelige format, men den er mer enn stemningsfull nok for en lengre biltur.

Den beste CD'en med dette finner du her, selv om den muligens kan skaffes billigere andre steder.

På kjøpet får du da det helt kosmiske, for ikke å si avantgardistisk-psykedeliske stykket Star Clusters, Nebulae and Places in Devon.

En kobling Gilbert Keith uten tvil ville ha likt, ihvertfall i prinsippet.

6 kommentarer :

Geir sa...

Hei. Er teksten til Chesterton med, eller er dette bare musikk basert på diktet?

Bjørn Are sa...

Teksten er med, ihvertfall mye av den.

Men takk for det endelige beviset på at dette virkelig er et av albumene som ingen har hørt om.

geir sa...

Hei. Det viser seg at stykket er skrevet for TV i 1977 og jeg fikk meg et eks. nuh! Og det er ikke store delen av teksten som er med. Det viser seg også at solosopranen måtte innta helium for å nå de høyeste tonene. Hvilken seriøsitet dette innebærer vet jeg foreløbig ikke å kommentere.

Skammelig ikke å ha hørt om det engang. Men jeg har altså hans 5 tidligere album samt det som kom etter, i hylla. Men har sant å si ikke spilt alle ennå.

Bjørn Are sa...

Det er seriøst, om det ikke akkurat er basert på standardløsninger.

Ellers så jeg dette programmet på NRK rundt 78-79 og nevnte det for deg da.

Men med din hukommelse er slikt selvsagt ikke enkelt å holde rede på...;-)

geir sa...

Gvotsk. Så du har nevnt det for meg. Nå hadde jeg vel ikke store troen på TV-programmer på den tiden og dessuten fikk man det vel ikke i reprise heller, så jeg glemte nok hele greia. Oppi alt annet. Men det er jo forferdelig å måtte innrømme at man nok har hørt om dette. På den annen side, da stemmer jo ikke din overskrift og din første kommentar.

Bjørn Are sa...

Nei, men så var den da også ment til å dra deg etter nesen da jeg oppdaget at du hadde glemt greia.

På den annen side var det aldri du som var ment som "du" i overskriften. Jeg trodde du var klar over dette opplegget for mange tiår siden;-)