Analyser, litterære oppgjør og parodier på krim er ikke noe spesielt nytt. Det var det heller ikke for snart hundre år siden, da E.C. Bentley skrev en de helt store, ukjente klassikerne. Selv om den faktisk er oversatt til norsk ganske nylig, ligger den sjelden ytterst på tungen når noen kommer inn på krim.
Vi snakker selvsagt om Trent's Last Case (Trents siste sak) fra 1913, en glitrende kommentar til en selvgod sjanger i en selvgod tid.
Den ofte kalles for den første moderne kriminalboken. Men det kan også argumenteres fornuftig for at den er en av de store fortellingene som foregriper postmodernismens oppgjør med de store fortellingene og fornuften.
Historien er forøvrig den første med den optimistiske detektiven Trent. Vi forstår etterhvert godt hvorfor det blir hans siste sak. Og hvorfor Bentley senere var en naturlig etterfølger til Chesterton som formann i den legendariske britiske foreneingen The Detection Club.
Edmund Clerihew Bentley er kanskje mer kjent som skaperen av diktsjangeren Clerihew. I prinsippet kan dette ligne på limerick, men hovedvekten er absurde koblinger til kjente personer. Og det er et poeng at rimene kan halte helt eller halvveis.
Hva dette handler om fremgår av eksemplene under
Edmund Clerihew Bently
Created Philip Trent. He
Also defined the norm
For his eponymous poetic form.
Edgar Allan Poe
Was passionately fond of roe.
He always liked to chew some,
While writing anything gruesome.
Labor Leader Jimmy Hoffa
Apparently refused an unrefuseable offer
It is widely feared
That he just
Oversatt til norske forhold burde noen minst ha laget de følgende:
Jens Stoltenberg
er ingen dverg
Står likevel på arbeidervegelsens skuldre
Før han tar til å buldre.
Kjell Magne Bondevik
er seg selv lik
Foretrekker å skape fred
selv om han taper cred.
Anne Holt
har forvoldt
atskillige drap
men det er mest ap.
Bentley er med andre ord skyldig i mye.
Selv om Trent's Last Case er filmatisert flere ganger, til og med med Orson Welles i en av rollene, har den altså beveget seg farlig nær glemmeboken. Vi tror vel ikke at det hjelper imponerende stort å nevne den i en perifer blog på et perifert språk i et perifert land.
Men bidrar det til noen leseopplevelser, er det kanskje verdt noen minutters blogging.
There is a season, turn, turn, turn…
for én dag siden
13 kommentarer :
Jo da, det hjelper. Herved bestilt på Amazon, på et noe mindre perifert språk. Og jeg vil gjerne i slikt belest selskap reklamere for Chesterton's Father Brown-fortellinger. Jeg er selv den stolte eier av tredjeutgaven fra 1929 av "The Innocence of Father Brown".
Mange takk!
Og reklamen støttes så til de grader.
Kom igjen
Davidsen
skriv no'n flere dikt'a
for vi liker slikt ja
Arnfinn Pettersen
skapte et lite renn
Gjorde leilighetsdikt
nesten til plikt.
Ellers kan jeg ikke skryte på meg de engelske over.
Regnet ikke med det
Pettersen, Arnfinn
som den reneste djinn
Ante hvem som skrev hva
Det skal han ha.
Davidsen, Bjørn Are
Visste å svare
Men man kan trygt si
det bare ble parodi.
Men noen påstår at det var en norsk forfatter som var den første krimforfatteren?
Det stemmer (altså at noen sier at Maurits Hansen var den første i 1839, to år før Poe), men det jeg snakker om her, er en kandidat til den første moderne krimromanen.
Før Bentley har man allerede hele feltet fra Hansen til Chesterton, via doktor Watsons nedtegnelser.
Doktor John H. Watson
skrev med fast og sikker hånd
Sherlock Holmes-noveller
på tåkefylte kvelder
Hm, det ække lett å halte på den akkurat riktige måten ...
Sir Arthur Conan Doyle
laget aldri en foil
Hans mange krimnøtter
solgte likevel i bøtter.
Hm, du har rett.
Den gode doktor Watson
svingte sin stødige penn
best om Mesterdetektiven
når han tok seg en stiv en.
Sherlock Holmes' eventyr
ble skrevet ned av en fyr
som het John H. Watson
og fulgte i hæla på'n
Legg inn en kommentar