23. oktober 4004 f.Kr og slik

Noen historiebøker har et litt annet skjær over seg enn andre. Blant disse kommer vi vanskelig unna James Ussher's Annals of the World fra 1650 (oversatt til engelsk i 1658) som fikk en såpass stor, for ikke å si bastant, effekt på mange generasjoner.

Dette er altså boken som kunne fortelle at verden ble skapt 23. oktober 4004 f.Kr (merk at dette er i følge den julianske kalender, men siden det handler om første søndag etter høstjevndøgn blir det dermed 21. september etter vår gregorianske kalender). Og som dermed påvirket bibellesningen i flere hundre år.

Men til tross for biskopens noe vel bokstavelige tolkning av Bibelen (for ikke å si overstadige bruk av fantasien, ettersom Bibelen ikke er spesielt ivrig på datoer eller årstall), er dette en ganske spennende historiebok. Etter en noe vel kjapp gjennomgang av historien fram til rundt år 2000 f.Kr. (når jorden ble skapt synes egentlig som en biting for ærverdige Ussher, selv om han sikkert var stolt over å ha dedusert seg fram til datoen), er de neste tusen sidene (boken var totalt på drøyt 900 i den originale engelske utgaven og slett ikke kortere i nyutgivelsen fra 2003) fylt med anekdoter og beskrivelser som viser hvoran man på 1600-tallet tenkte historie og kildekritikk.

Det oppgis løpende hvor stoffet er fra, enten vi snakker om Livius, Herodotus, Phlegon, Plutark, Arrian, Anabasis, Athaneus, Polyaneus, Strategmata, Eusebius og hva de nå heter (og hvordan de nå staves). Selv om biskopen ikke går i detalj på keisernes utskeielser (enten vi snakker om Tiberius, Caligula eller Nero), er han ikke veldig fornøyd med dem heller.

I løpet av de drøyt to tusen årene som behandles, møter vi mindre Israels historie, enn verdens, altså vel og merke middelhavsområdet. Kina er ikke nevnt, og India kun berørt i forbindelse med Aleksanders erobringer. På den annen side nevner den gode biskop heller ikke sitt kjære Irland - eller Britannia i det hele tatt.

Til gjengjeld får vi ivrige og lange beskrivelser av Nebukadnesar, Darius, Alexander og Cæsar. Ussher legger heller ikke bånd på seg når vi kommer til Tiberius og Vespasian. Eller Herodes. Og atskillige andre. Han bruker stor plass på hvordan Cæsar blir kidnappet av sjørøvere, og hans grusomme hevn.

I det hele tatt synes Ussher nesten forelsket i hundretallet før Kristus. Mens han skildrer det over nesten 300 sider (og 200-tallet f.Kr. på over 120 sider), nøyer han seg med godt under hundre på det første århundre (til tross for noen titalls på Jesus og disiplene).

Han fører verket fram til ødeleggelsen av templet i Jesuralem i år 70, med en detaljert oversikt over hvor mange som falt i hver av 26 episoder i de syv årene den jødiske krig varte (1 337 490 personer for å være nøyaktig).

Ussher synes ikke å ha blitt lest så mye blant folk flest, men styrket avgjort interessen for historie i England. Da Gibbon begynte å skrive noen generasjoner senere, kom han på mange måter til dekket bord. Han kunne glede seg over et langt mer modent og ikke minst pengesterkt marked.

Som også hadde fått noe mer sans for keiserlige pikanterier og elegante kommentarer. Eller for at Gibbon nesten så ut til å anstrengte seg litt ekstra for å sparke til Ussher favoritter. Og ikke strekke sine dateringer for langt bakover i tiden.

I dag kan det likevel virke som om Ussher er mer edruelig enn Gibbon (for ikke å si enn en av hans samtidige svenske historikere), på de områder de begge behandlet. Ihvertfall er han såpass mye kortere at det går an å lese, også i dag.

Selv om man kunne ønske seg mer sladder og sarkasmer.