Barndommen er over

Noen forfattere leser man fordi de skriver godt, sier noe om vare relasjoner og skjøre liv. Kort sagt gis ut på en av de vanlige norske bokklubbene.

Andre leser man fordi de åpner øynene.

I anledning av Arthur C. Clarkes død i dag, 91 år gammel, er tiden kommet til å hylle en person som på en helt uvanlig måte koblet tanker, teknologi og teologi. Med det siste mener jeg perspektiver på universet, visjoner om ting som ikke er sett (og kanskje aldri kan bli sett). Uten at det dermed nødvendigvis var irrasjonelt eller umulig. Eller overnaturlig. Men det handlet om De Store Spørsmål.

Some humanist og ateist (vil jeg tro) var Clarke uvanlig opptatt av religion. Han brevvekslet med C.S. Lewis om litteratur, om livet og døden. Han skrev noveller som koblet Betlehemsstjernen med Det ondes problem. Han skrev romaner om vår metafysiske fremtid, noe vi dermed ikke overraskende finner i hovedverk som Childhoods End og 2001: A Space Odyssey, sistnevnte selvsagt også kjent gjennom Kubricks klassiske film. Og om De Store Uforklarlige tingene, som i Rendevouz With Rama.

Clarke var en av de største. Det er en søkt metafor, men det forhindrer meg ikke fra å hevde at han vil fortsette å lyse som en stjerne sammen med Verne og Wells, for ikke å si Heinlein og Asimov. Og Stanislaw Lem der borte til venstre.

Siden jeg nå jobber i telekombransjen er Clarkes innsats for satellitt- og mobilkommunikasjon verdt å nevne. Han var av de få SF-forfattere som faktisk betydde noe til eller fra for utviklingen av teknologi og samfunn.

Selv om han nok aldri fant igjen gnisten fra verkene på 50-, 60-, og 70-tallet, står flere av novellene og romanene fra denne perioden som noe av det mest storslagne som er skrevet. Vi snakker i det hele tatt om en uvanlig fabulerende person, som aldri slo seg til ro med at alle svar var funnet. Eller at vi må slutte å drømme.

Ta det som enda et kompliment når jeg sier at han er av de ytterst få personer som jeg er lei for at jeg aldri fikk anledning til å stå fast i en heis med.