Verdiløst i Nettavisen

Det varierer hva som kan skape flest klikk i dagens nettaviser, men de gamle traverne sex og religion er alltid i finaleheatet.

Spesielt om man kan skrive noe leserne tror er sensasjonelt.

Muligens er grunnen også at journalistene tror det er det, som når Magnus Blaker i Nettavisen
ikke akkurat bruker innestemmen når han utbasunerer at DETTE ER DE JÆVLIGSTE TINGENE SOM STÅR I BIBELEN.

I realiteten er det ikke noe nytt her, bortsett fra at slike oppslag ikke bare blir stadig mer fordømmende, de blir også mer fordummende.

Denne gangen er det altså kristne verdier vi skal få et nytt syn på. Hvordan skal så det skje?

Ved å lese tekster av Frans av Assisi, de fattiges og sykes venn?

Lese om William Wilberforces utrettelige kamp mot slavehandlen?

Lærebøker i kristen etikk?

Bøker som handler om betydningen av jødiske og kristne verdier i idéhistorien og kulturutvikling?

Ved å sette seg nøye inn i Den norske kirkes uttalelser siden år 2000 om vårt ansvar for skaperverket, freds- og forsoningsarbeid, fattigdomsbekjempelse og vern om menneskeverdet?

Ved å lese pavens forsvar for miljøkampen?

Nei, dette skal visst skje ved å lese Det ... gamle testamentet.

Man blir altså sittende og klø seg i hodet. Hva er opptakskravet for å bli journalist? Hva gikk galt med norsk skole?

For her smøres det altså tjukt på.

Om en derimot tar en titt på Bibelen, vil en se at innholdet er ekstremt brutalt, bestialsk, diskriminerende, rett frem rasistisk og ofte totalt uten medmennesklighet - og som oftest er det bokens "helter" eller Gud selv som står bak grusomhetene.

Noe som bekrefter at journalisten kun har tatt en titt. Han kan knapt ha lest mer enn noen vers han har surfet seg frem til. Og mye tyder på at han knapt nok har forstått selv dem.

Resultatet er som ventet. Tekstutvalget er helskjevt. Tolkningene blinde for forskjeller mellom Det gamle og Det nye testamentet, mellom fortellinger og formaninger, narrativer og normer, klagesanger og nestekjærlighet.

Det blir ikke bedre av at han også misforstår innholdet i flere av tekstene. 

Holdningen er ikke uvanlig. Man opplever kristne som litt hyklerske. De sier noe og gjøre noe annet. 

Kristne bør uansett slutte å sole seg i glansen av å være nestekjærlighetens religion. Bibelen forteller nemlig det stikk motsatte om kristne verdier.

I en slik setting er det ikke enkelt å forklare at Bibelen ikke bare består av mange bøker, men også to ganske forskjellige deler. For kristne er dette ikke en bok der man kan slå opp på måfå og så følge akkurat det som står i verset man finner. 

Mer presist er det som kristne forsøker å følge Det nye testamentet (NT).  Dette bryter med til dels over tusen år eldre lover og ritualer i Det gamle testamentet (GT). Som forøvrig også har mange gode verdier. 

Å hevde dette, er ikke å underkjenne Bibelen som helhet, men å ta den på alvor.  

Dessverre må det stadig nevnes at kristne ikke følger den gammeltestamentelige staten Israels nasjonale og rituelle lover, renhetsforskrifter o.l..  

Kristne driver verken med omskjæring av guttebarn eller forbyr svinekjøtt.

Videre oppfatter kristne i varierende grad deler av Det gamle testamentets gudsbilde som i strid med Det nye. Det er et par tusen års tradisjon å lese GT allegorisk, tenke at det kun gradvis synliggjør Guds vesen eller tilskriver ham handlinger han egentlig ikke står bak (som at jordskjelv, sykdom, krig osv. er sendt direkte av Gud). 

Det er kort sagt slik at kristne leser GT i lys av verdier fra NT. Skal man få et syn på kristne verdier, er ikke Det gamle testamentet stedet man først bør kikke.

Det hadde vært omtrent like logisk som å identifisere norske verdier i 2016 med lovene som gjaldt i 1016. Eller uten videre slå dagens kongefamilie i hartkorn med Eirik Blodøks.

Nå er det ingen grunn til å legge lokk på voldsomme tekster i Bibelen. Derfor har jeg tatt opp flere slike på bloggen (som her og her) og i bøker (som Svar på tiltale). 

I likhet med svært mange andre som har diskutert dette siden urkirken.

Noen forsøker å forklare disse tekstene, andre kanskje mer å forsvare. 

Noen mener de er viktige å løfte frem i menigheter, slik at vi forstår hvordan de er blitt til og hindre at de misbrukes til å skape hat og vold. 

Men de står nå der og hva skal vi si om dem?

La oss ta de to første som eksempler her. Støtter de journalistens påstander om hvor ille Bibelen er?  

Artikkelen starter lesningen med at "Jesus kom til jorden for å skape krig - og du skal elske ham mer enn dine barn", basert på Matteus 10,34-39.

Dette er imidlertid en direkte misforståelse, som vist ganske utførlig i Kom Jesus med sverd eller fred? Noe som ikke er uvanlig når man ikke kjenner sammenhengen. 

For det som trekkes frem er kun et lite utsnitt fra en tale der Jesus i Matteus 10,17-22 tidligere har sagt at  

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld.

Versene handler altså om at man ikke skal fornekte troen på Jesus, selv om man risikerer at familien støter en bort. Det er ikke Jesus som truer andre med sverd, men andre som kommer med trusler mot dem som tror på Jesus.

 

I datiden kunne det være en skandale å bli kristen. Mange måtte bryte med familien, eller ble forfulgt av myndighetene, noen fikk dødsstraff.

Det hadde vært lettere greit om journalisten hadde sjekket dette før han svingte sverdet.

Stemmer det så bedre at vi finner "oppfordring til barnedrap" i Bibelen, når Salmenes bok, 137:8-9, siteres?

Du datter Babel som er herjet,
salig er den som gjengjelder
det du gjorde mot oss. 

Salig er den som griper dine barn
og knuser dem mot berget!

Ja, det stemmer bedre, men det betyr ikke at det stemmer helt. Dette er fra en klagesang fra tiden jødene lengtet etter Jerusalem (Sion), etter å ha blitt bortført av brutale babylonske krigsherrer som beskrevet i 2. Kongebok 25,1-7.

Etter beleiring med påfølgende hungersnød, barnedrap, utstikking av øyne og så videre.

Dermed er det ikke underlig at jødene ikke er i sitt beste humør, slik det kjente første verset i salmen viser:  

Ved elvene i Babel satt vi og gråt
når vi tenkte på Sion.

Dette handler altså ikke om gladsang ved bålet. Eller lyst til å synge i det hele tatt.

Vi hengte lyrene
opp i piletrærne.

Denne trassige holdningen var ikke helt populær blant babylonerne. 

De som tok oss til fange, ba oss om sang,
de som bortførte oss, ba om glede:
«Syng en av Sions sanger for oss!»

Presset ble ikke akkurat møtt med jubel. 

Hvordan kan vi synge Herrens sanger
på fremmed jord?
Glemmer jeg deg, Jerusalem,
så la min høyre hånd bli glemt!
La tungen klistre seg til ganen
om jeg ikke tenker på deg,
om jeg ikke setter Jerusalem
høyere enn min største glede!

Tankene gikk altså ikke mot lystig gospel. I stedet for å synge om fred og forsoning, uttrykker de hat. Siden babylonere hadde rasert jødenes byer og drept deres barn, ønsket de i sin maktesløshet at noen kunne gjøre det samme med babylonernes.

Dette er ikke nedfelt i jødenes lover, det er ikke Gud som oppfordrer dem til dette, men de selv som roper det ut i fortvilelse.

Herre, husk Jerusalems dag
da Edoms sønner sa:
«Riv ned! Riv ned til grunnen!»
Du datter Babel som er herjet,
salig er den som gjengjelder
det du gjorde mot oss.
Salig er den som griper dine barn
og knuser dem mot berget!

Så får vi anta at de ikke tok ned lyrene og sang dette opp i ansiktet på bortførerne.

Med andre ord er det ikke lett å bruke denne klagen til å hevde at 

selv om Jesus skal ha sagt at du bør vende det andre kinnet til, er Bibelen gjennomsyret av at alt er tillatt når det kommer til hevn.

Tvert i mot er dette et høyst situasjonsbestemt unntak.  Det finnes flere slike hjertesukk, men det er altså ikke det etiske perspektivet som uttrykkes i normer og formaninger. 

For Jesus ba oss ikke bare vende det andre kinnet til. Han formante til å elske sine fiender (som i Lukas 6,27). 

Han er ikke direkte gjennomsyret av hevn når han er så tydelig på å be for dem som forfølger deg. Det blir ikke verre når han understreker at vi skal gjøre godt mot dem som hater oss. Be for dem som mishandler oss. Velsigne dem som forbanner oss.  

Noen vil nok dermed tenke at det er god grunn til å velsigne journalisten.

At vi ikke skal ta hevn understrekes sterkt og klart i brevet til Romerne 12,17-21.

Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men:
Er din fiende sulten, så gi ham mat,
er han tørst, så gi ham drikke.
Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.
La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Det er altså Gud som skal ta det endelige oppgjøret med babylonerne og andre brutale fiender. Uten at det er et innlegg i den norske forsvarsdebatten. 

Skal man se etter kristne verdier, er nok ikke klagesalmene første sted man bør lete.

Eller Nettavisen.

Agnostiker og antisemitt

Noen ganger klyper man seg kraftigere i armen enn ellers, som når enkelte oppfatter meg som en tidligere skeptisk agnostiker som nå fremstår som "apologet" og dermed har klart å lure seg inn i den kristne tankesmia Skaperkraft.

Siden jeg gjør noe så ... radikalt som å hevde at kristne skal følge Det nye testamentet, og ikke Det gamle, er det tvilsomt at jeg er en kristen.
Dette betyr visstnok også at jeg står for det som kalles for erstatningsteologi, noe som tydeligvis setter meg i samme tradisjon som nazistenes antisemittisme.

Enhver kan altså legge sammen to pluss to og få fem, for ikke å si seks seks seks.

Muligens er utspillet en litt forsinket reaksjon på min kommentar i Dagen i januar om boken Den rødgrønne terrorøya som påstod at besøk av medlemmer fra den militante organisasjonen Popular Front for the Liberation of Palestine på Utøya har åpnet Norge for terrorister.

Min kommentar i Dagen er med andre ord bekreftet.

– Ivar Fjeld er en underlig debattant, som spisser det fryktelig til og tar ting veldig ut av sin sammenheng. Det er ikke mulig å følge ham i argumentasjonen, mener Davidsen.

Hadde Fjeld gjort såpass som å google, ville han nok oppdaget at foreningen Skepsis ikke er begrenset til agnostikere. 

Han kunne også risikert å finne Svar til doktor Laura som jeg skrev for mangfoldige år siden. 

Det skulle ikke forundre meg om Fjeld ikke holder seg mer enn meg til den gamle staten Israels rituelle, sermonielle eller nasjonale lover. 

Kort sagt kanskje flere som ikke er kristne?

Pensel og pekefingre

Siden jeg har hatt noen heller evangeliske hjertesukk om kristendomsundervisningen i Norge, er det lov å linke til Kjetil Hopes presentasjon av en av mine favorittmalere, Hans Holbein den yngres allegori over Loven og Evangeliet.

Som Kjetil forklarer er altså bildet bygget opp slik at Den gamle pakt befinner seg på den venstre siden av treet, mens Den nye er på den høyre.

Holbein formidler forskjellen ved både hvem han plasserer hvor, hvordan enkelte peker og treets tilstand.

Klarer norske RLE-lærere å være like flinke med pekefingrene, er det god medisin for mine to første hjertesukk i linken over.

Forøvrig loves å komme tilbake med en presentasjon av et annet Holbein-maleri i løpet av noen dager. Det er lov å gjette på hvilket.

Spesielt folk flest

Man kan si mye om religionsundervisning for tiden (eller RLE - Religion, Livssyn og Etikk som det heter etter noen navneskifter uten like mye hamskifter) - og langt fra bare negativt.

Denne gangen ønsker vi imidlertid å ta opp noe av det som gjør faget mer enn modent for revidering.

Og, for ordens skyld, det er ikke bare et tilfeldig forbipasserende RLE à la 2012 vi snakker om. Det dreier seg om kristendoms- og religionsundervisning så langt tilbake jeg er kjent med, inkludert mine egne opplevelser i barneskolen på 1960-tallet.

Altså enten skolen hadde en mer rendyrket kristen formålsparagraf eller ikke.

Vi holder unna diskusjoner om fagets forhold til livssynsfrihet, hvor mye plass som skal brukes på hver enkelt religion og livssyn, skolegudstjenester, moskébesøk, livssyn som teori og livssyn som praksis (hvordan oppleves det å være kristen/buddhist/muslim/humanetiker?), religionskritikk (og kritiske vurderinger av denne), deltakende undervisning og så videre og så videre.

Kompetansemålene fra 1.-10. klasse i RLE, fra Moava.no. 

I stedet skal vi se på fem forhold der faget har spilt fallitt som kunnskapsformidler. Dels fordi vi snakker om noe som ikke er på pensum, dels fordi det som er på pensum ikke er blitt formidlet godt nok.

At dette spesielt handler om noe som har rammet forståelsen av kristen tro er ikke til å unngå, skjevøyde som vi er på denne bloggen. Det er garantert mulig å finne tilsvarende for andre religioner og livssyn.

Resultatet er  heller store kunnskapshull hos dagens og tidligere elever, altså hva vi på fint kan kalle for folk flest:

1:  Folk flest forstår ikke forskjellen på Det gamle og Det nye testamentet.

Selv om dette er på pensum, er det tydelig fra mange politiske kommentarer, nettdebatter og lunsjssamtaler at de færreste har særlig kunnskap om dette. Dermed oppfattes kristne som hyklerske, inkonsekvente eller gudsfornektende om man ikke følger staten Israels nasjonale lover eller renhetsforskrifter fra århundrene før Kristus.

En følge av dette er manglende innsikt i et kristent syn på etikk. Å snakke om en kristosentrisk lesning av Bibelen, om naturretten eller om forholdet mellom lov og evangelium er som å snakke gresk.

Hvilket det i og for seg et stykke på vei er.

2:  Folk flest forstår ikke Evangeliet.

Dette handler ikke om å forkynne evangeliet, men å formidle som kunnskap hva det helt sentrale i kristen tro faktisk handler om.

Selv om jeg fikk sneket meg til M og 5 og slik i Kristendom på 60- og 70-tallet, var jeg i det ytterste mørke om evangeliet da jeg var ferdig med videregående.

Etter å ha snakket med ganske mange er konklusjonen at jeg ikke har vært mutters alene om å tro at det å være kristen er å være snill og grei eller (litt slemmere sagt) å bestikke Gud med gode gjerninger.

I beste fall har noen fått inntrykk av at det å være kristen er å gjøre så mye galt man kan og så omvende seg etterpå. Stadig.

Det er også vanskelig å finne noen som har fått med seg at det innen kristen tro, i motsetning til de fleste andre religiøse retninger, ikke er konkrete lover som er juridisk forpliktende og må følges av alle kristne stater.

Det forhindrer selvsagt ikke at ulike kirker og menigheter kan formulere noen regler eller plikter for sine  medlemmer.

3: Folk flest forstår ikke forskjellen på Gud og guder.

Vi snakker ikke om en bred analyse av hva som skiller kontingente fra ikke-kontingente størrelser.

Det hadde likevel vært nyttig med en enkel fremstilling av forskjeller mellom skapte og uskapte vesener, mellom sterke og maksimalt mektige, mellom korttenkte og maksimalt vitende, mellom lunefulle og maksimalt gode.

Selv om undervisningen sjelden vil være maksimal.

4: Folk flest har et helsvart inntrykk av kirkehistorien, spesielt middelalderen.

At middelalderen var en helt uvanlig ille periode full av grusomheter og en eneste lang kamp mot kunnskap, og det fordi Kirken hadde makten, har vært en sannhet i norske lærebøker i Grunnskolen og Videregående i generasjoner.

Selv på KG formidles budskapet om middelalderen som 1000 års mørketid i materiale som deles ut til elevene, senest i 2011.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om et ønske om å underslå grusomheter som kjetterprosesser, antijudaisme eller korstog.

På samme måte som det heller ikke bør underslås at det er en masse myter om kirkehistorien, inkludert i lærebøker. Som vi til tider har et mørkt inntrykk av.

5: Folk flest kan ingen ting om det historiske forholdet mellom tro og vitenskap.

Inntrykket elevene sitter igjen med er at man i gamle dager og i hvert fall før Darwin så på Bibelen som sannheten. Dermed måtte vitenskap tilpasse seg bibeltolkningene. Alle modige sjeler som ga uttrykk for uenighet i dette, ble erklært som kjettere og brutalt straffet.

Galilei-saken er bare ett av mange eksempler på hvor ille det stod til før opplysningstiden.

Det fortelles ikke at virkeligheten er omtrent motsatt. Først etter Darwin ble det vanlig i noen kretser, og da som en reaksjon på modernitet (og statlige overgrep som rasehygiene) å tolke vitenskap i lys av Bibelen.

Mens man før Darwin i Augustins, Aquinas', Luthers og Kalvins ånd tolket Bibelen i lys av rådende vitenskap.

Nå kunne det selvsagt vært sagt noe om andre forhold (etter Da Vinci-koden og Dawkins er ... kunnskapsnivået et litt annet hos mange elever), for ikke å si mer om hver av disse tingene.

Men vi gir oss der for å unngå pedagogisk fallitt. Spesielt hos folk flest.

Ikke dumme ting

Tilbake til vårt ordinære program.

Hva er det jeg leser for tiden når jeg ikke klager over alle som har den frekkhet å være uenig med meg?

Så mangt. Vi snakker litt her og litt der, spredt over ymse media, bunker og ett og annet nattbord. Det er rett og slett slik at jeg noen ganger er for rastløs til å lese for lenge i én bok om gangen, og heller hopper fra den ene til den andre, mens jeg tenker over stoffet, eller prøver som best å fortrenge det.

Med ett unntak legger vi denne gang det mer lødige og lettlivede til side.

Vi starter med de vanlige mistenkte.

Gunning for God - Why the New Atheists are Missing the Target av John Lennox er enda en av disse korte og klare bøkene som viser hvor grundig nyateister misforstår og/eller bevisst karikerer kristen tro og tanke, siden det ikke alltid er lett å vite hva det er de egentlig driver med.

Som Oxfordprofessor (i matematikk) har forøvrig Lennox debattert Dawkins og Hitchens ved en rekke anledninger om temaer som Guds eksistens, tro og vitenskap og om det finnes gode grunner til å være kristen.

Med Lennox nasjonale og faglige bakgrunn bør det ikke forbause at boken er logisk og lettlest, for ikke å si litt fornøyelig her og der - tross seriøse og til dels alvorlige temaer som om religion (eller ateisme) forgifter alt, om det er mulig å argumentere rasjonelt for Jesu oppstandelse eller om forsoningsløren er uetisk.

Siden miraklenes tid ikke er forbi hender det imidlertid at jeg leser om noe annet enn nyateisme.

Rip Kirby, Volume One: 1946-1948 av selveste Alex Raymond (mannen bak den opprinnelige Lyn

Gordon-serien) er en flott skrevet og enda flottere tegnet serie om en amerikansk privatdetektiv som foretrekker å bruke det som er bak hans briller fremfor det som måtte befinne seg under eller hengende i beltet, for ikke å si i skulderhylsteret.

Det hele foregår i et heller overklasseorientert amerikansk etterkrigssamfunn mens obligatoriske motsetninger og spenninger lurer bak en til tider rosenrød eller for så vidt rå overflate, enten vi snakker sosietets- eller universitetsmiljøer, gangstere eller gærninger, for ikke å si damer og dørvoktere.

Hitchhiker's Guide to Jesus, A Reading the Gospels on the Ground av Bruce N. Fisk er en lettere genial populærfaglig reiseguide til den historiske Jesus.

Jeg har til gode å se noen som har klart å formidle såpass mye kunnskap og kildevurderinger i en mer morsom og meningsfylt form. Det vil ikke forundre meg om denne boken kan bli en aldri så liten klassiker på innføringsstudier ved opptil flere universiteter og høyskoler. Eller oppslagsbok for de av oss som beveger oss i noe som ofte kalles hverdagen.

Den vil i hvert fall få en aldri så liten hedersplass i en bokhylle ikke langt fra meg.

The Beast of Revelation av Kenneth L., Jr. Gentry er en populærversjon av hans doktorgradsavhandling Before Jerusalem Fell: Dating the Book of Revelation. Gentry argumenterer svært godt for at Åpenbaringsboken er skrevet for og om en samtid og ikke som en dagsaktuell profeti. Han røper raskt at Nero er det mye omtalte dyret og viser ved til dels svært detaljerte indisier at boken nok er skrevet på 60-tallet, altså omtrent en generasjon tidligere enn det har vært vanlig å tenke.

Som N.T. Wright oppfatter han også at svært mange apokalyptiske trekk i Det nye testamentet handler om ødeleggelsen av Jerusalem i år 70.

I det hele tatt ingen god bok for tilhengere av Left behind og alt dets vesen. Eller de dessverre litt vel mange kristne konspirasjonsformidlerne som ser Antikrist bak hver busk. Eller i hvert fall annen hver.

The Nature of Nature: Examining the Role of Naturalism in Science, redigert av Bruce L. Gordon og William A. Dembski, er til tross for hva man kan mistenke ut fra navnet på redaktørene ingen propagandabok om intelligent design, men en interessant samling fra mange vinkler.

Det er selvsagt aldri stor tvil om hva redaktørene mener, men det gir en artig og ambisiøs spennvidde med bidragsytere som Ronald L. Numbers, Robert C. Koons, David Berlinski, Michael Shermer, Alan Guth, Michael Ruse, Francis Crick, Roger Penrose, William Lane Craig, Howard J. Van Till og Steven Weinberg.

For ordens skyld understrekes at dette ikke er en bok man uten videre tar med på bussen. Det handler ikke bare om at stoffet til tider er ... kompakt, men at den er på 963 sider, fordelt på 41 kapitler og 36 bidragsytere, hvorav 3 nobelprisvinnere.

Hovedspørsmålet som tas opp er hva i all verden dette dyret "natur" er for noe, og om det er mulig å nærme seg dette forskningsmessig på andre måter enn ved å forutsette at alt som skjer i naturen er ... naturlig og/eller om dette i såfall sier noe om hvorvidt alt som eksisterer er denne omtalte natur (hva nå det er). 

Altså er det beste og mest grunnleggende forklaringsprinsippet i virkeligheten å finne i noe rent materielt, eller må vi lete i noe ikke-materielt?

Det er vel å overdrive å si at man ser ut til å bli enige (uten at jeg altså har lest alt ennå), men det er godt å se at et såpass viktig spørsmål behandles i en noenlunde offentlig og i det minste bred samtale, tross noe mindre interaksjon enn ønskelig.

Boken anbefales ikke minst for dem som måtte tenke at det å trekke inn noe ikke-materielt som forklaringsmulighet nærmest per definisjon er å forlate virkeligheten, eller i det minste lefle med det irrasjonelle. Men det er altså noe som vi ikke bare kan definere, vi må også argumentere for at det er slik, noe som det altså gjøres ganske så omfattende fra ulike hold og med noe ulike konklusjoner over nesten tusen sider.

Nettopp spenningen mellom ulike typer filosofier og forklaringer er også et tema i neste bok på nattbordet, til venstre for spøkelsesdetektoren.

Paranormal America: Ghost Encounters, UFO Sightings, Bigfoot Hunts, and Other Curiosities in Religion and Culture av Christopher Bader, F. Mencken og Joseph Baker er en interessant, seriøs og lettlest gjennomgang av ulike sider ved amerikansk kryptozoologi og alternativtenkning.

Boken gir en nyttig blanding av statistikk om hvor mange som faktisk mener hva om slike fenomener og ikke minst stort sett gode, religionsfaglige vurderinger av koblingen mellom oppfatninger av UFO'er, Big foot og spøkelser og ulike former for religiøsøitet.

Den er forøvrig utmerket anmeldt av Asbjørn Dyrendal.

Jesus, Paul and the People of God: A Theological Dialogue with N. T. Wright, redigert av Nicholas Perrin og Richard B. Hays, er som noen muligens vil gjette av tittelen, en teologisk samtale fra en konferanse på Wheaten i 2010, mellom venner og kritikere om og med den etter mitt skjønn heller fabelaktige engelske nytestamentlige historikeren N. T. Wright.

Er du interessert i å se mer på den historiske Jesus og Paulus, inkludert hva i all verden disse to faktisk ser ut til å ha kunne ment (og her har Wright en rekke spennende korreksjoner på tidligere tanker), kommer du ikke lett utenom denne samlingen.

God's Own Party: The Making of the Christian Right av Daniel Williams er av de mindre sensasjonalistiske vurderingene av hvordan den kristenorienterte amerikanske høyresiden vant fram, eller i det minste vokste seg sterk nok til å få grader av politisk innflytelse.

For en gangs skyld i slike bøker er det lite å arrestere når det gjelder omtalen av f.eks. Francis Schaeffers betydning. Han forstås langt mindre ekstrem og dominionistisk enn myten vil ha det til, selv om sønnen Franky i en periode dyttet ham vel langt til høyre.

Og mens vi er i gang med å lenke til Dyrendals anmeldelser kan vi lenke til Dyrendals anmeldelse.

Det ligger flere bøker strødd rundt her og (la meg legge til) der, men dem får vi ta en annen gang.

Nok nå.

Goliat slår David

Ettersom det (for å si det rundt og forsiktig) i enkelte kretser en stund har vært noen smuler skepsis til at kong David har eksistert, er det interessant at arkeologer i det minste kan finne en form for spor etter Goliat.

For ikke å si Samson.

Så får vi se om det faktum at minimalistenenes minimalposisjon stadig ... minimaliseres, påvirker medias oppfatning av bibelhistorien.

Vi linker uansett ordet til det høyfaglige bladet USA Today, selv om det tydeligvis ikke er lov verken å sitere eller omskrive innholdet.

Vi kan likevel vagt antyde at det er funnet en religiøs bygning i et område bebodd av et ... folkeslag som begynner på f og med en arkitektur med samme antall søyler som omtalt i et jødisk skrift i en fortelling om en sterk man med langt hår som velter dette antall søyler som altså kan telles på mindre enn én hånd.

Inntil man finner skjelettet av en stor mann med langt hår i nærheten, er det likevel tvilsomt om arkeologene endelig kan bekrefte Samson-fortellingen.

Noe de heller ikke tror de vil gjøre for Goliat, selv om mangt annet synes å passe.

Altså aldri. Slik er arkeologiens vesen.

Dessverre hjelper det nok heller ikke om noen lar seg inspirere av Piltdown-(på)funnet til å salte noen passende hodeskaller i området, med hull og hår. Dette vil tradisjonen tro avsløres innen femti år.

Spørsmålet er i stedet om man er villig til å la tvilen komme tiltalte Bibel noen smuler mer til gode på andre områder etter hvert som forhold man trodde var påfunn viser seg å ha opptil flere grader historisk basis. Det er kort sagt ikke nødvendigvis slik at noe er feil bare fordi det står i Bibelen.

Det kan jo også være slik i verdenshistorien og hverdagslivet at det hender ting som ikke etterlater seg særlig mye arkeologiske spor, men som noen likevel forteller videre og som (her er det bare å holde seg fast) til og med kan bli nedskrevet med riktige detaljer som navn og arkitektur.

I hvert fall sånn rent teoretisk.

Minimalismen stadig mer minimal

De seneste tiårene har en av de større skillelinjene i diskusjonene om Det gamle testamentet gått mellom det som på fint heter minimalistene og det som på ufint heter maksimalistene.

Den første gruppen mener at vi kun kan feste lit til det i Bibelen som er dokumentert i andre kilder, og da spesielt arkeologi. Basert på dette har de ment at det ikke bare har vært tvilsomt at Moses har eksistert, men at også David og Salomo er mer uttrykk for langt senere jødisk propaganda for å skryte på seg en ærerik fortid.

Mot dette hevder "maksimalistene" litt enkelt sagt at så lenge arkeologien ikke motbeviser historiske påstander, bør tvilen kunne komme tiltalte til gode - så lenge vi ikke snakker om mirakuløse påstander.

Etterhvert er det imidlertid blitt stadig vanskeligere å holde en minimalistisk posisjon, eller i hvert de konklusjonene som man hevdet for en generasjon side var de eneste redelige.

Vi siterer fra en aktuell artikkel i BAR, eller Biblical Archeological Review som det heter på bibliotekene arkivkort.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at den (selvsagt i motsetning til de som er uenig i den) ikke er helt nøytralt siden mannen bak er en av arkeologene som mener å ha vist at minimalistene bommet.

In the mid-1980s the principal argument involved the dating of the final writing of the text of the Hebrew Bible. The minimalist school claimed then that it had been written only in the Hellenistic period, nearly 700 years after the time of David and Solomon, and that the Biblical descriptions were therefore purely literary.

Diskusjonen gikk spesielt på de to sistnevnte.

Much of the discussion focused on the Biblical narrative about the tenth century B.C.E., the time of David and Solomon, the period known as the United Monarchy. Was there a United Monarchy? Were David and Solomon kings of a real state? Indeed, did they actually exist? Or were they simply literary creations of the Biblical writers? For the minimalists, King David was “about as historical as King Arthur.”a The name David had never been found in an ancient inscription.

Denne type konklusjoner er da også blitt hevdet med brask og (la oss legge til) bram i populærvitenskap og debattfora, gjerne med en underforstått antydning om at de som måtte mene noe annet ikke bare var dumme, men også farlige.

Men så begynte man å gjøre nye funn.

Hardly had the minimalist argument been developed than it was profoundly undermined by an archaeological discovery. In 1993 and 1994, several fragments of an Aramaic stela were found at the long-running excavation of Tel Dan led by Avraham Biran of Hebrew Union College in Jerusalem. The historical references in the inscription and the paleography of the writing make it clear that it dates to the ninth century B.C.E. Moreover, the text specifically mentions a king of Israel and a king of the “House of David” (Hebrew, bytdwd ), that is, a king of the dynasty of David.

Dette sammen med andre funn førte til at den opprinnelige minimalismen fikk et aldri så lite skudd for baugen.

This led to the collapse of the minimalist paradigm in which David was little more than a myth. There was a David. He was a king. And he founded a dynasty.

Noe som ikke ble tatt helt ... godt i mot, i følge artikkelforfatteren i BAR.

The minimalists reacted in panic, leading to a number of suggestions that now seem ridiculous: The Hebrew bytdwd should be read not as the House of David, but as a place named betdwd, in parallel to the well-known place-name Ashdod.2 Other minimalist suggestions included “House of Uncle,” “House of Kettle” and “House of Beloved.”c

Nowadays, arguments like these can be classified as displaying “paradigm-collapse trauma,” that is, literary compilations of groundless arguments, masquerading as scientific writing through footnotes, references and publication in professional journals.

The Tel Dan stela ended the first phase of the debate regarding the historicity of the Hebrew Bible, demonstrating that the mythological paradigm was nothing but a modern myth.

Resten av historien kan du altså lese her.

Det hjelper om du har mer enn minimal oppmerksomhet.

Noe på blogg

Å stå fram som, for ikke å si bli oppfattet som, skeptiker er til tider en litt blandet fornøyelse.

Hos noen kollegaer på jobben skaper det forventninger om at jeg skal kunne svare på alt som har å gjøre med alternativ medisin, konspirasjonsteorier og kongelige engler. For ikke å si alle bygninger, ritualer, koder, personer og kunstverk som er omtalt ett eller annet sted, en eller annen gang, i en eller annen bok av Dan Brown.

Blant kristne skaper det andre typer forventninger. Har vi å gjøre med en femtekolonist som egentlig er i ferd med å undergrave troen? Har vi fått en som en gang for alle kan avsløre frimureriets antikristne konspirasjon? Eller kan vi nå lene oss godt tilbake fordi vi har en som kan svare på alle vemmelige spørsmål, slik at vi selv slipper å tenke?

Blant enkelte skeptikere er forventningen at jeg ikke kan være kristen (dermed skjer det dramatiske ting med øyenbrynene til de som oppdager at jeg er det), eller minimum må leve i en totalt splittet virkelighet med vanntette skott mellom tro og fornuft.

Siden jeg de seneste dagene er blitt utfordret av noen skeptikere på dette, kan det være behov for å sitere hva jeg skrev for et par år siden i Svar skyldig - om nye ateister og New Age (side 26):

Siden jeg har et visst engasjement også som det som kalles ”skeptiker”, tenker nok noen uvilkårlig at jeg må leve i to forskjellige verdener. Hvordan kan man ellers være både kristen og skeptiker? En opplagt løsning er å dele verden i to - en skeptisk del ("vitenskapsverdenen") og en religiøs ("hverdagsverdenen"). Det er imidlertid kanskje ikke så opplagt at dette er en todeling som jeg er klart uenig i.

I stedet for å dele verden i ulike sfærer (som ikke overlapper), oppfatter jeg det som mer fruktbart å se på verden og våre forestillinger om den, som noe som ligger på ulike nivåer. Jeg ønsker rett og slett et livssyn som bunner i dypere og mer fundamentale forhold enn etterprøvbar vitenskap. Spørsmålet for meg er mindre om vitenskapen kan begrunne min tro, enn om troen kan begrunne vitenskapen. En grunn til at jeg er kristen er at det gir en virkelighetsforståelse som har vist seg egnet til å stimulere fremveksten av moderne vitenskap. Når jeg er skeptiker, er det fordi jeg er kristen. Og som skeptiker er jeg opptatt av å fokusere på rasjonalitet og etterprøvbarhet, av sannsynligheter og konsekvenser, også når det gjelder livssyn – og livssynskritikk. 

Nå kan det sies atskillig om dette (og jeg har vel i grunnen gjort det i en og annen bok), men det er ikke til å komme fra at mange har opplevd at kristne blir dels svar skyldige, dels mumlende og dels vage i det som måtte komme av svar.

Denne båssettingen av kristne fører noen ganger til episoder som da jeg på torsdag var på gravøl for et teknologisk  fagblad der jeg hadde vært gjesteredaktør for noen år siden. Noen av oss satt og pratet om hekseprosessene da en datamodelleringsekspert utbrøt fra sidelinjen at han ikke skjønte hvorfor jeg var så opptatt av å kalle noe for overtro, siden jeg jo var irrasjonalist.

Under den videre samtalen kom det fram at han som ateist lente seg langt i retning av solipsisme og mente evolusjonen hadde gitt oss en "defekt hjerne" (selv om han i det lystige laget av teknologiforskere ikke helt slapp til med å definere hvordan dette passet inn i datamodellens definisjoner og regler).

Dermed ble det vel mange ångstrøm fristende for meg å antyde at det ikke var... helt sikkert hvem av oss som egentlig var irrasjonalisten.  En kristen som trodde universet og naturprosessene hadde sitt opphav i en rasjonell person, og at vi var frembrakt i denne rasjonelle personens bilde, eller en ateist som bygget på et tankesystem som gjorde det vanskelig å vite om universet eksisterte eller om vi kunne stole på våre hjerner?

Den type motspørsmål virket det ikke som han var helt forberedt på. Dialogen ble desverre avbrudt av dessert og dundrende applaus til et forslag fra den andre sidelinjen om kronerulling til statue av Harald Eia.

I de seneste dagene har det pågått en liten utveksling på skepsis-bloggen mellom meg og et par ivrige skeptikere. Temaet har vært noe i retning av om det ikke egentlig er hyklersk og hårreisende at den norske skepsisbevegelsen har en (her er det bare å holde seg fast)... kristen midt i blandt seg.

Og dermed var det ikke annet å vente enn de sedvanlige revolverspørsmålene om Gud og GT, bønn og telepati, allmakt og allvitenhet. Siden jeg ba om at denne type spørsmål ble tatt opp i andre sammenhenger enn under temaet om likkledet i Torino stammet fra Edessa eller ei, og jeg henviste til denne bloggen i stedet, ble dette muligens oppfattet som en unnvikningsmanøver fra en lettere flau og engstelig, for ikke å si avslørt, skeptiker med hodet kledelig (nåja) plassert under armen.

Hvordan nå dette siste enn måtte være, flytter jeg spørsmålene over hit. Her kommer de:

Men tilbake til guden din, Bjørn Are. Noen spørsmål:


1) Er det den gammeltestamentlige guden du tror på?


2) Har du kommunisert med denne guden? I så fall: Hvordan? Telepatisk?


3) Hvor holder guden til?


4) Hvilke attributter har guden? Hvordan ser den ut? Ligner den et menneske?


5) Er guden omnipotent? Omniscient?

Utfordringen med denne type spørsmål er ikke at de er veldig vanskelige å svare på eller at ikke alle svar vil bli applaudert like høyt.

I stedet handler dette om hvor lett det er å legge seg i skyttergraver når man er (mer eller mindre hellig) overbevist om sitt eget ståsted og (ofte enda mer hellig) overbevist om at motparten har litt tungt for det.

Som jeg kommenterte er det forskjell på en lyttende samtale om ulike ståsteder og en “sette på plass”-samtale med ett ståsted som fasit. Det blir fort slik at man i stedet for å argumentere for et ståsted, argumenterer fra et ståsted. And never shall the twain meet.

Slike spørsmål og ikke minst det jeg med rette eller urette opplever som tonen bak, har jeg altså møtte fra jeg ble kristen som student på 70-tallet i et ikke akkurat religionsvennlig studentklima.

Forsøker jeg å svare rimelig langt og seriøst, blir det dels ikke lest og dels feillest (slik jeg opplevde f.eks. anmeldelsen av Svar Skyldig i Fri Tanke). Det ender fort med behov for noen heller omfattende runder med korreksjoner og (noen ganger munter) krangel. Så man går litt lei og det er noe på TV.

Svarer jeg kort, eller i noenlunde samme ånd som spørsmålene, vil det som jeg nevnte i kommentaren på Skepsis fort generere såpass mange oppfølgingsspørsmål fra såpass mange kanter, og såpass mange misforståelser og fristelser til å karikere at det med respekt å melde fort blir meningsløst og/eller lettere goddagmann økseskaft og/eller fekting mot femten skeptikere som lukter kristenmannsblod og skal ha svar på hver sine vinklinger.

Når jeg dermed (noen vil muligens mene mot mot bedre vitende) likevel gir noen korte svar, er det fordi jeg ikke har noe i mot spørsmål. Og det er lørdag uten noe på TV.

Her kommer versjon 0.2 av svarene.

1) Det finnes ingen Gud som kan settes på formelen “den gammeltestamentlige guden”, og spesielt ikke for kristne.

Gudsbildet i GT er mangfoldig, motivene bak skildringene mange, det er tildels klare utviklingslinjer og endringer og det er mulig å bruke hodet og hjertet like kritisk på disse tekstene som jødene selv gjorde for et par tusen år siden. Og så har vi Det nye testamentet.

2) Ja. Ved bibellesning, bønn og refleksjon. Nei.

Bønn og det som noen ganger kalles "kommunikasjon med Gud" er et mangfoldig tema. Det handler i hvert fall ikke om at jeg eller andre kristne har noen løpende direktelinje til Guds vilje i alle saker. Hører jeg en stemme i mitt indre om å bombe Nord-Korea, eller Telenor Arena, så er det mer et tegn på at jeg bør oppsøke lege enn et tegn fra Gud.

3) Gud er et immaterielt vesen utenfor/bak/under/over alle fysiske univers.

4) Den Gud jeg tror på er den klassiske, slik vi finner det hos f.eks. Augustin, Anselm, Aquinas og resten av A-laget. Den Gud om hvem det ikke kan tenkes noe større.

5) Ja. Ja.

Det betyr ikke at Gud kan lage firkantede sirkler eller steiner som er så store at han ikke kan løfte dem, eller at Dawkins invendinger er spesielt gode på dette feltet.

Så får vi fortsette i kommentarfeltet.

Bibelen blir eldre

Mens Vårt Land i dag har en artikkel om at Det gamle testamentet er tusen år (eller rettere sagt den eldste komplette tekstutgaven vi kjenner, Codex Leningradensis), kan Dekodet røpe at deler muligens går enda to tusen år tilbake.

I den evige striden mellom minimalistene (som meget løst sagt ikke vil akseptere noe historisk i Bibelen uten at det er direkte støttet av arkeologi) og maksimalistene (som enda løsere sagt ikke vil avvise noe historisk i Bibelen, inntil det er spesifikt motbevist), har de sistnevnte nylig scoret flere poeng.

Uten at det gir spesielt sterk tro på at vi ender med tilsvarende fete overskrifter som 90-tallets avvisninger av f.eks. kong David. Det gir ikke helt samme schwung på forsiden av VG å si at "Kong David har eksistert".

Denne gangen handler det i følge en artikkel på LiveScience om en tekst som synes å være fra rundt år tusen før Kristus.

"Until now, many scholars have held that the Hebrew Bible originated in the 6th century B.C., because Hebrew writing was thought to stretch back no further. But the newly deciphered Hebrew text is about four centuries older, scientists announced this month.

"It indicates that the Kingdom of Israel already existed in the 10th century BCE and that at least some of the biblical texts were written hundreds of years before the dates presented in current research," said Gershon Galil, a professor of Biblical Studies at the University of Haifa in Israel, who deciphered the ancient text."

Det argumenteres med andre ord for at dette kan (la oss foreløpig ikke si det sterkere enn som så) være en tidlig variant av hebraisk.

Noe som støttes av at innholdet er i pakt med helt sentrale tanker i Det gamle testamentet.

"The ancient text is written in ink on a trapezoid-shaped piece of pottery about 6 inches by 6.5 inches (15 cm by 16.5 cm). It appears to be a social statement about how people should treat slaves, widows and orphans. In English, it reads (by numbered line):

1' you shall not do [it], but worship the [Lord].

2' Judge the sla[ve] and the wid[ow] / Judge the orph[an]

3' [and] the stranger. [Pl]ead for the infant / plead for the po[or and]

4' the widow. Rehabilitate [the poor] at the hands of the king.

5' Protect the po[or and] the slave / [supp]ort the stranger.

The content, which has some missing letters, is similar to some Biblical scriptures, such as Isaiah 1:17, Psalms 72:3, and Exodus 23:3, but does not appear to be copied from any Biblical text."

Dette sterke sosiale budskapet knyttet til de laveste og svakeste - fattige, fremmede, enker, foreldreløse og slaver - kjenner vi godt igjen fra Bibelens omsorgs- og rettferdighetstanker, enten vi snakker Det gamle eller nye testamentet.

Ulike politiske frigjøringsprosjekter som har latt seg inspirere av dette, f.eks. knyttet de seneste tiårene til Berlinmurens fall eller oppgjøret mot apartheidregimet, kan altså stå i en lengre tradisjon enn enkelte (denne berømte gruppen) vil ha det til. 

Så det så.

Josef i farlig selskap

Selv om det dukker opp tegn på at deler av Det gamle testamentet er mer historisk enn de mer iherdige minimalistene vil ha det til, betyr ikke det at alle rapporter om slikt er god fisk, for ikke å si hel ved.

Det seneste eksemplet er rapportene om at Josef (han med brødrene og uårene i Egypt) nå er identifisert på egyptiske mynter.

Men dette er det altså flere som tar med noen klyper saltstøtter, blant disse ikke uventet PaleoBabble.

Noe som forsåvidt er forståelig når rapporten om funnet inneholder avsnitt som dette:

It was found that the inscriptions of this early period were usually simple, since writing was still in its early stages, and consequently there was difficulty in deciphering the writing on these coins. But the research team [managed to] translate [the writing on the coin] by comparing it to the earliest known hieroglyphic texts… Joseph’s name appears twice on this coin, written in hieroglyphs: once the original name, Joseph, and once his Egyptian name, Saba Sabani, which was given to him by Pharaoh when he became treasurer.

Ser man bort fra detaljer som at mynter ikke ble oppfunnet før tusen år etter Josef, at han har et annet navn og at dette slett ikke tilhører noen tidlig egyptisk periode (vi snakker etter alt å dømme om Mellomriket og mellomegyptisk rundt år 1750 f.Kr., med andre ord over 800 år etter Keopspyramiden), kan jo dette stemme forbløffende.

Selv om det nok vil forbløffe mer om det viser seg at vi her ikke har å gjøre med en muslimsk variant av Ryan Watt. Mannen som yndet å fremstå som bibelarkeologiens svar på Indiana Jones, men som i praksis heller var bløffarkeologiens svar på Farlige Fiffus.

Noen liter gammeltestamentlig vrede sendes herved i den generelle retning av de ansvarlige for dette funnet.

Hellig hilsen

Siden enkelte - blant annet i Bergen - fortsatt synes å tvile på at det er en hellig handling å se Star Trek, er det nødvendig å legge fram bevisene.

Vi tenker da ikke på bilder fra seneste samling av trekkers, men rett og slett på den ikoniske hilsningen som Spock viste i første episode i andre sesong av serien, i september 1967.

En håndbevegelse som Lenoard Nimoy hentet fra sin jødiske bakgrunn.

Leonard Nimoy, who played the Starship Enterprise’s logical half-human, half-Vulcan first officer in the original Star Trek TV series, based the salute on a traditional Jewish gesture in which the hand forms the Hebrew letter ‘Shin’, representing the name Shaddai, or ‘Almighty God’.

He said: ‘I was taken to an Orthodox synagogue by my grandfather when I was about five or six and saw the rabbi doing it. I remember being very impressed.’

Vi snakker om intet mindre enn den aronittiske velsignelse fra 4. Mosebok 6,23-27, som Aron ble bedt av Moses om å fremsi for folket.

"Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred

Ord som man altså ikke trenger å ha gullklokke i kirkegang for å ha hørt.

Dermed er det ikke underlig at Star Trek-fans hopper litt i kapteinsstolen når de besøker denne synagogen i den tyske byen Essen.

Det er likevel ikke sikkert at det handler om tidsreiser eller tidlige besøk av aliens.

Som vi ser ble denne hilsenen gjort med begge hendene. For de av oss som i likhet med Nimoy knapt klarer det med én, er det full forståelse for at den jødiske prestetjenesten opprinnelig ble gitt til medlemmer av Levi-stammen.

Som man dermed kan mistenke for å ha hatt - eller utviklet - genetiske fortrinn på feltet.

Noe som selvsagt ikke forstyrrer teorien om at Spock og vulkanerne tilhører en av Israels tapte stammer.

Sensasjon: Det gamle testamentet kan inneholde sann historie

Fornøyd med forskerne på GT, de såkalte minimalistene, som benekter at David og Salomo engang har eksistert? Da kan du risikere å bli krenket av en pågående utgraving. Singing in the Reign følger med på saken.

This is a story I've been closely following for some time now, but have held off posting on out of caution. However, it seems as though the evidence is beginning to look pretty solid. In sum, an archaeological dig at Khirbet Qeiyafa, which was reported on a few months ago by the New York Times, is turning out finds that are rocking the scholarly community. And, while at the time, the New York Times reported that only a small piece of the site had been excavated, information is pouring out that even more striking evidence has been uncovered.

This may very well go down as the "21st century Dead Sea Scrolls". However, while the DSS helped illuminate the New Testament, Khirbet Qeiyafa is shedding incredible light on a much, much earlier period, apparently corroborating the historicity of the Old Testament.

Det verste er at det virker som et kvalifisert angrep på minimalistenes tro.

Again, caution is always necessary. I've been sitting on this for 2 months now. However, the evidence is really striking. I think the likelihood that we have here a significant find--one involving a seismic shift--is very high.

In fact, what we are witnessing here to assumptions made in Old Testament scholarship may be quite similiar to what happened in the 20th century in New Testament studies. Many scholars at that time believed the Fourth Gospel, for example, was a late creation--a second century document with no historical value. Then of course a fragment of it was found in Egypt dating to the turn of the second century. As a result, a lot of the books that were hot items in libraries got put back on the shelf. They are collecting dust to this day.

Given that minimalists are now making some key admissions about this find, I think it is safe to say that something similar is going to happen to a lot of the books now being checked-out by students on the history of Israel. But again we'll have to wait and see what else comes out of this discovery.

Om ikke annet viser det vel hvor viktig det er å forstå arkeologifaget - både når det gjelder forskningsmetoder i sin alminnelighet og i særdeleshet tyngden i konklusjoner som er trukket ut fra mangel på funn. Og at litterære kilder ikke automatisk må avvises så lenge de ikke er bekreftet av arkeologi.

Enten vi snakker om Salomo eller Jørgen Hattemaker, er fravær av bevis fortsatt ikke det samme som bevis på fravær. Skepsis til Israels politikk i dag er heller ingen spesielt god grunn til skepsis til Israels eksistens for tre tusen år siden.

Sodoma og Gomorra

Det er ikke mye som fenger mer interesse for tiden enn den edle sport å motbevise Bibelen. Ett unntak er sporten å bevise den. Dermed får vi stadig meldinger om innskrifter, mynter, graver, kister og evangelier.

For ikke å si det som lenge har vært selve trumfkortet - mangel på funn.

Litt enkelt sagt er det to motpoler man kan styre etter. På den ene siden minimalistene som mener at alt i Det gamle testamentet som ikke er bekreftet av arkeologi eller andre skrifter (som selvsagt må være mer objektive enn Bibelen), må avvises. På den andre siden maksimalistene som mener at alt som ikke er motbevist (og selv motbevisene er tvilsomme, selvsagt), må aksepteres som historie.

Nå er det kanskje ikke så mange som har tatt sleden med seg helt ut til den ene eller den andre polen. De fleste forskere ser ut til å ligge et sted i mellom, selv om mange nok lener seg noen anelser nærmere minimalistene enn motsatt.

Men til gjengjeld er det ingen mangel - ihvertfall ikke i media - på de som styres mest av ønsketenkning i en av retningene. Og da ikke minst av ønsket om å få overskrifter.

Fristelsen er alltid stor til å la fantasien bestemme mer enn fakta. Eller ihvertfall til å tolke funn på måter som ikke er gitt spesielt direkte av funnene (enten vi snakker om Judasevangeliet eller Jesu grav). For ikke å si å la fravær av bevis være bevis på fravær.

Sist ute er de engelske avisene som kan melde at man nå har identfisert øyenvitneskildringer til ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra i 3123 f.Kr. (man tar det tydeligvis ikke lenger så nøye at selveste Ussher la dette til 1897 f.Kr.).

Det er Damian Thompson som tar dette opp med sedvanlig skarp penn på bloggen Counterknowledge. Han siterer der fra Times:

A clay tablet that has baffled scientists for 150 years has been identified as a witness’s account of the asteroid suspected of being behind the destruction of Sodom and Gomorrah.

Researchers who cracked the cuneiform symbols on the Planisphere tablet believe that it recorded an asteroid thought to have been more than half a mile across.

The tablet, found by Henry Layard in the remains of the library in the royal place at Nineveh in the mid-19th century, is thought to be a 700BC copy of notes made by a Sumerian astronomer watching the night sky.

He referred to the asteroid as “white stone bowl approaching” and recorded it as it “vigorously swept along”.

Using computers to recreate the night sky thousands of years ago, scientists have pinpointed his sighting to shortly before dawn on June 29 in the year 3123BC.

Godt endelig å vite datoen.

Med andre ord et klart bevis på at fortellingen om Sodoma og Gomorra er sann, hvis du er med på små detaljer som at

a) denne sene kopien matcher en original leirtavle skrevet rett etter at dette skal ha skjedd

b) den faktisk beskriver en asteriode

c) den kan dateres til 3123 f.Kr.

d) den landet uten at man så langt har funnet noe krater i områder der S&G skal ha ligget

e) disse byene faktisk ble ødelagt det året

f) dette skjedde ved en asteriode

g) sumererne klarte å måle bredden på asterioden uten teleskoper eller romfartøyer

h) en asteriode som var nesten en kilometer bred, kun ødela et par lokale landsbyer

Og overser at dette motbeviser fortellingen - bl.a. fordi Abraham da

a) må dateres så langt tilbake som 3123 f.Kr.

b) alternativt egentlig ikke var med på dette

Men dette blir garantert ikke siste gang at mundane kjedsomheter betyr mye fra eller til for spredningen av spennende teorier.