Spesielt folk flest

Man kan si mye om religionsundervisning for tiden (eller RLE - Religion, Livssyn og Etikk som det heter etter noen navneskifter uten like mye hamskifter) - og langt fra bare negativt.

Denne gangen ønsker vi imidlertid å ta opp noe av det som gjør faget mer enn modent for revidering.

Og, for ordens skyld, det er ikke bare et tilfeldig forbipasserende RLE à la 2012 vi snakker om. Det dreier seg om kristendoms- og religionsundervisning så langt tilbake jeg er kjent med, inkludert mine egne opplevelser i barneskolen på 1960-tallet.

Altså enten skolen hadde en mer rendyrket kristen formålsparagraf eller ikke.

Vi holder unna diskusjoner om fagets forhold til livssynsfrihet, hvor mye plass som skal brukes på hver enkelt religion og livssyn, skolegudstjenester, moskébesøk, livssyn som teori og livssyn som praksis (hvordan oppleves det å være kristen/buddhist/muslim/humanetiker?), religionskritikk (og kritiske vurderinger av denne), deltakende undervisning og så videre og så videre.

Kompetansemålene fra 1.-10. klasse i RLE, fra Moava.no. 

I stedet skal vi se på fem forhold der faget har spilt fallitt som kunnskapsformidler. Dels fordi vi snakker om noe som ikke er på pensum, dels fordi det som er på pensum ikke er blitt formidlet godt nok.

At dette spesielt handler om noe som har rammet forståelsen av kristen tro er ikke til å unngå, skjevøyde som vi er på denne bloggen. Det er garantert mulig å finne tilsvarende for andre religioner og livssyn.

Resultatet er  heller store kunnskapshull hos dagens og tidligere elever, altså hva vi på fint kan kalle for folk flest:

1:  Folk flest forstår ikke forskjellen på Det gamle og Det nye testamentet.

Selv om dette er på pensum, er det tydelig fra mange politiske kommentarer, nettdebatter og lunsjssamtaler at de færreste har særlig kunnskap om dette. Dermed oppfattes kristne som hyklerske, inkonsekvente eller gudsfornektende om man ikke følger staten Israels nasjonale lover eller renhetsforskrifter fra århundrene før Kristus.

En følge av dette er manglende innsikt i et kristent syn på etikk. Å snakke om en kristosentrisk lesning av Bibelen, om naturretten eller om forholdet mellom lov og evangelium er som å snakke gresk.

Hvilket det i og for seg et stykke på vei er.

2:  Folk flest forstår ikke Evangeliet.

Dette handler ikke om å forkynne evangeliet, men å formidle som kunnskap hva det helt sentrale i kristen tro faktisk handler om.

Selv om jeg fikk sneket meg til M og 5 og slik i Kristendom på 60- og 70-tallet, var jeg i det ytterste mørke om evangeliet da jeg var ferdig med videregående.

Etter å ha snakket med ganske mange er konklusjonen at jeg ikke har vært mutters alene om å tro at det å være kristen er å være snill og grei eller (litt slemmere sagt) å bestikke Gud med gode gjerninger.

I beste fall har noen fått inntrykk av at det å være kristen er å gjøre så mye galt man kan og så omvende seg etterpå. Stadig.

Det er også vanskelig å finne noen som har fått med seg at det innen kristen tro, i motsetning til de fleste andre religiøse retninger, ikke er konkrete lover som er juridisk forpliktende og må følges av alle kristne stater.

Det forhindrer selvsagt ikke at ulike kirker og menigheter kan formulere noen regler eller plikter for sine  medlemmer.

3: Folk flest forstår ikke forskjellen på Gud og guder.

Vi snakker ikke om en bred analyse av hva som skiller kontingente fra ikke-kontingente størrelser.

Det hadde likevel vært nyttig med en enkel fremstilling av forskjeller mellom skapte og uskapte vesener, mellom sterke og maksimalt mektige, mellom korttenkte og maksimalt vitende, mellom lunefulle og maksimalt gode.

Selv om undervisningen sjelden vil være maksimal.

4: Folk flest har et helsvart inntrykk av kirkehistorien, spesielt middelalderen.

At middelalderen var en helt uvanlig ille periode full av grusomheter og en eneste lang kamp mot kunnskap, og det fordi Kirken hadde makten, har vært en sannhet i norske lærebøker i Grunnskolen og Videregående i generasjoner.

Selv på KG formidles budskapet om middelalderen som 1000 års mørketid i materiale som deles ut til elevene, senest i 2011.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om et ønske om å underslå grusomheter som kjetterprosesser, antijudaisme eller korstog.

På samme måte som det heller ikke bør underslås at det er en masse myter om kirkehistorien, inkludert i lærebøker. Som vi til tider har et mørkt inntrykk av.

5: Folk flest kan ingen ting om det historiske forholdet mellom tro og vitenskap.

Inntrykket elevene sitter igjen med er at man i gamle dager og i hvert fall før Darwin så på Bibelen som sannheten. Dermed måtte vitenskap tilpasse seg bibeltolkningene. Alle modige sjeler som ga uttrykk for uenighet i dette, ble erklært som kjettere og brutalt straffet.

Galilei-saken er bare ett av mange eksempler på hvor ille det stod til før opplysningstiden.

Det fortelles ikke at virkeligheten er omtrent motsatt. Først etter Darwin ble det vanlig i noen kretser, og da som en reaksjon på modernitet (og statlige overgrep som rasehygiene) å tolke vitenskap i lys av Bibelen.

Mens man før Darwin i Augustins, Aquinas', Luthers og Kalvins ånd tolket Bibelen i lys av rådende vitenskap.

Nå kunne det selvsagt vært sagt noe om andre forhold (etter Da Vinci-koden og Dawkins er ... kunnskapsnivået et litt annet hos mange elever), for ikke å si mer om hver av disse tingene.

Men vi gir oss der for å unngå pedagogisk fallitt. Spesielt hos folk flest.