Pensel og pekefingre

Siden jeg har hatt noen heller evangeliske hjertesukk om kristendomsundervisningen i Norge, er det lov å linke til Kjetil Hopes presentasjon av en av mine favorittmalere, Hans Holbein den yngres allegori over Loven og Evangeliet.

Som Kjetil forklarer er altså bildet bygget opp slik at Den gamle pakt befinner seg på den venstre siden av treet, mens Den nye er på den høyre.

Holbein formidler forskjellen ved både hvem han plasserer hvor, hvordan enkelte peker og treets tilstand.

Klarer norske RLE-lærere å være like flinke med pekefingrene, er det god medisin for mine to første hjertesukk i linken over.

Forøvrig loves å komme tilbake med en presentasjon av et annet Holbein-maleri i løpet av noen dager. Det er lov å gjette på hvilket.

Spesielt folk flest

Man kan si mye om religionsundervisning for tiden (eller RLE - Religion, Livssyn og Etikk som det heter etter noen navneskifter uten like mye hamskifter) - og langt fra bare negativt.

Denne gangen ønsker vi imidlertid å ta opp noe av det som gjør faget mer enn modent for revidering.

Og, for ordens skyld, det er ikke bare et tilfeldig forbipasserende RLE à la 2012 vi snakker om. Det dreier seg om kristendoms- og religionsundervisning så langt tilbake jeg er kjent med, inkludert mine egne opplevelser i barneskolen på 1960-tallet.

Altså enten skolen hadde en mer rendyrket kristen formålsparagraf eller ikke.

Vi holder unna diskusjoner om fagets forhold til livssynsfrihet, hvor mye plass som skal brukes på hver enkelt religion og livssyn, skolegudstjenester, moskébesøk, livssyn som teori og livssyn som praksis (hvordan oppleves det å være kristen/buddhist/muslim/humanetiker?), religionskritikk (og kritiske vurderinger av denne), deltakende undervisning og så videre og så videre.

Kompetansemålene fra 1.-10. klasse i RLE, fra Moava.no. 

I stedet skal vi se på fem forhold der faget har spilt fallitt som kunnskapsformidler. Dels fordi vi snakker om noe som ikke er på pensum, dels fordi det som er på pensum ikke er blitt formidlet godt nok.

At dette spesielt handler om noe som har rammet forståelsen av kristen tro er ikke til å unngå, skjevøyde som vi er på denne bloggen. Det er garantert mulig å finne tilsvarende for andre religioner og livssyn.

Resultatet er  heller store kunnskapshull hos dagens og tidligere elever, altså hva vi på fint kan kalle for folk flest:

1:  Folk flest forstår ikke forskjellen på Det gamle og Det nye testamentet.

Selv om dette er på pensum, er det tydelig fra mange politiske kommentarer, nettdebatter og lunsjssamtaler at de færreste har særlig kunnskap om dette. Dermed oppfattes kristne som hyklerske, inkonsekvente eller gudsfornektende om man ikke følger staten Israels nasjonale lover eller renhetsforskrifter fra århundrene før Kristus.

En følge av dette er manglende innsikt i et kristent syn på etikk. Å snakke om en kristosentrisk lesning av Bibelen, om naturretten eller om forholdet mellom lov og evangelium er som å snakke gresk.

Hvilket det i og for seg et stykke på vei er.

2:  Folk flest forstår ikke Evangeliet.

Dette handler ikke om å forkynne evangeliet, men å formidle som kunnskap hva det helt sentrale i kristen tro faktisk handler om.

Selv om jeg fikk sneket meg til M og 5 og slik i Kristendom på 60- og 70-tallet, var jeg i det ytterste mørke om evangeliet da jeg var ferdig med videregående.

Etter å ha snakket med ganske mange er konklusjonen at jeg ikke har vært mutters alene om å tro at det å være kristen er å være snill og grei eller (litt slemmere sagt) å bestikke Gud med gode gjerninger.

I beste fall har noen fått inntrykk av at det å være kristen er å gjøre så mye galt man kan og så omvende seg etterpå. Stadig.

Det er også vanskelig å finne noen som har fått med seg at det innen kristen tro, i motsetning til de fleste andre religiøse retninger, ikke er konkrete lover som er juridisk forpliktende og må følges av alle kristne stater.

Det forhindrer selvsagt ikke at ulike kirker og menigheter kan formulere noen regler eller plikter for sine  medlemmer.

3: Folk flest forstår ikke forskjellen på Gud og guder.

Vi snakker ikke om en bred analyse av hva som skiller kontingente fra ikke-kontingente størrelser.

Det hadde likevel vært nyttig med en enkel fremstilling av forskjeller mellom skapte og uskapte vesener, mellom sterke og maksimalt mektige, mellom korttenkte og maksimalt vitende, mellom lunefulle og maksimalt gode.

Selv om undervisningen sjelden vil være maksimal.

4: Folk flest har et helsvart inntrykk av kirkehistorien, spesielt middelalderen.

At middelalderen var en helt uvanlig ille periode full av grusomheter og en eneste lang kamp mot kunnskap, og det fordi Kirken hadde makten, har vært en sannhet i norske lærebøker i Grunnskolen og Videregående i generasjoner.

Selv på KG formidles budskapet om middelalderen som 1000 års mørketid i materiale som deles ut til elevene, senest i 2011.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om et ønske om å underslå grusomheter som kjetterprosesser, antijudaisme eller korstog.

På samme måte som det heller ikke bør underslås at det er en masse myter om kirkehistorien, inkludert i lærebøker. Som vi til tider har et mørkt inntrykk av.

5: Folk flest kan ingen ting om det historiske forholdet mellom tro og vitenskap.

Inntrykket elevene sitter igjen med er at man i gamle dager og i hvert fall før Darwin så på Bibelen som sannheten. Dermed måtte vitenskap tilpasse seg bibeltolkningene. Alle modige sjeler som ga uttrykk for uenighet i dette, ble erklært som kjettere og brutalt straffet.

Galilei-saken er bare ett av mange eksempler på hvor ille det stod til før opplysningstiden.

Det fortelles ikke at virkeligheten er omtrent motsatt. Først etter Darwin ble det vanlig i noen kretser, og da som en reaksjon på modernitet (og statlige overgrep som rasehygiene) å tolke vitenskap i lys av Bibelen.

Mens man før Darwin i Augustins, Aquinas', Luthers og Kalvins ånd tolket Bibelen i lys av rådende vitenskap.

Nå kunne det selvsagt vært sagt noe om andre forhold (etter Da Vinci-koden og Dawkins er ... kunnskapsnivået et litt annet hos mange elever), for ikke å si mer om hver av disse tingene.

Men vi gir oss der for å unngå pedagogisk fallitt. Spesielt hos folk flest.

Fordommer forgifter alt

Jeg har lenge lurt på norsk kristendomsundervisning. Eller, sagt på en annen måte, jeg har lenge lurt på hva jeg skal skrive om den.

Det er greit nok, ikke minst siden det vel ikke har vært intensjonen i noen generasjoner, at den ikke eller i liten grad har ført til at noen er blitt kristne.

Det er noe mindre greit at den ikke synes å ha gitt spesielt mye forståelse av kristendom. Jeg er av dem som gikk ut av norsk skole med stø karakterer uten å kunne noe annet om kristen tro enn at den var usigelig ulogisk og livsfjern.

Hvis faget har hatt noe resultat er det heller å skape aversjon. Man skal være en ganske solid kristen for å overleve undervisning i kristendom.

I stedet for å lære hva kristendom er, og hvordan mer enn rimelig oppegående har funnet det mulig å være kristne, formidles noen ganger mer enn indirekte at tegnet på å være oppegående er at du ikke er kristen.

Det er ikke blitt bedre av et mediabilde der den mest synlige rollen kristne har hatt er som bakstreverske forsvarere av umoderne moralbud og privilegier.

Det har heller ikke blitt styrket av KRL, RLE eller hva som er faget og forkortelsen for tiden.

Norsk skole har ikke gitt noen jeg kjenner særlig forståelse av forskjellen mellom Gud og guder. Den har ikke hatt på pensum at det finnes oppegående gudsargumenter eller at kirkehistorien ikke har vært en kamp mot vitenskap og opplysning.

Eller at det er mulig å argumentere for at Jesus ikke bare har eksistert, men (her er det bare å holde seg fast) kan ha gått på vannet og blitt reist opp fra de døde.

Det jeg snakker om er ikke en forventning til at alle skal være enige i konklusjonene, men at det hadde vært hyggelig om noen kjente noen argumenter. Som var mer enn parodiske.

I motsetning til flere av motargumentene.

Når det ikke er slik, overrasker det ikke at mange som leser nye ateister tar dem for god fisk og Omega 3. Har man følt seg litt syk, friskner man til. I stedet for å utfordre deres påstander, styrkes man i sitt trosvalg.

Som når Finn-Erik Vinje leser Christopher Hitchens.

Dermed kan Vinje på sin blogg spre flere av Hitchens ... interessante påstander under overskriften Religion poisons everything. Mens det altså i større grad understreker at fordommer forgifter alt.

Noe som gir en grunn eller to til å kommentere. Uten at vi skal ta på oss i ett blogginnlegg å rette opp all svikt i noen hundre timers undervisning om kristen tro.

Vinjes to første setninger er gode. Resten noe dårligere.

Vi kommer aldri unna de store spørsmålene. Hva var den første begynnelse? De religiøses svar går ut på å postulere en personlig og allmektig Gud, en som ikke bare var til stede da det hele begynte, men som har fulgt verden siden, vokter over dine og mine fjed og kan lese milliarder av menneskers tanker samtidig.

Når noen uten kildehenvisninger eller argumentasjon postulerer at andre postulerer, er det grunn til å spisse ørene. Når man deretter synes å se det som utrolig at Gud kan lese alles tanker samtidig er det vel også grunn til å gni seg i øynene.

Mens man lurer på hva they do "teach them at these schools" seneste århundret eller så.

For hvis det er slik at noe som med rette kan kalles Gud finnes og har skapt universet - altså vår romtid - er det ikke spesielt vanskelig å tenke at Gud er noe rikere utrustet enn folk og filologer flest.

Også når det gjelder rom og tid.

Selv om det muligens krever at man må slå opp i en ordbok for å se betydningen av ordet Gud med stor G.

Om ikke annet understreker Vinje hvor lett det er å presentere andre livssyn slik at de fremstår som heller underlige, som i det ikke helt tilfeldig valgte eksemplet til venstre.

Det er altså ingen kunst å skrive at

Ved en besynderlig tankebygning, som det er maktpåliggende for ham at vi tror helt og fast på, ofrer han etter noen millioner års betenkningstid sin egen sønn – eller seg selv? – og sørger for at sønnen tortureres til døde, ut fra den bisarre ide at menneskenes synder bare derved kan sones. Ved enda et snedig system, der de som “tror på” Gud/Jesus, skal vandre til evig liv i herlighet, mens de vantro skal støtes ut i fordervelse, har han lagt til rette for menneskehetens redning.

Hvis noe slik som Gud finnes, bør det  ikke være en "besynderlig tankebygning" at tilværelsen på mange måter handler om Gud. Eller at den som har skapt oss kan ha et ønske om fellesskap med oss uten å tvinge oss til det, og kan ha tåmodighet til å vente med å lage en løsning, snedig eller ei.

Så kan vi sikkert diskutere om Gud bare sånn uten videre bør slippe alle inn, fra Hansen til Hitler, eller om dette bør skje etter en eller annen form for seriøst oppgjør og grunnleggende påvirkning av personligheten.

Og om det er logisk eller umoralsk om noen kan bli stående utenfor, uten at det trenger å bety evig fysisk pine i all evighet. Men man går altså ikke inn inn i en diskusjon om ulike kristne tilnærminger gjennom historien (Unntak? Utslettelse? Universialisme?) eller hvordan dette diskuteres i dag med hvilke argumenter (Hva betyr egentlig ordene evig, straff og død? Hva om vi tolker dette i en skam-ære-kontekst? Hvor stor og gjennomgripende er Guds kjærlighet? Hvor mye bør Gud ta min frie vilje på alvor?).

I stedet synes man å slå fast at siden man ikke kan tro på en Gud som sender alle som ikke tror på ham til helvete, kan man ikke tro på noen Gud.

Undervisningen har ikke lyktes bedre når Vinje fortsetter med at

Det skal altså ha begynt med Guds startskudd, som nevnt. Men en slik forestilling kan da ingen slå seg tilfreds med. For henvisningen til en Gud som avfyrte startskuddet eller trykte på startknappen, forskyver bare problemstillingen. For hvem/hva skapte Gud? Han skal riktignok være “fra evighet til evighet”, men det gir ingen mening.

Det er som nevnt noen ganger på denne bloggen ikke slik at man forskyver noen problemstilling ved å henvise til Gud. Tvert i mot løser Gud hele problemstillingen. Det er ingen kjente kristne tenkere som har argumentert med at Gud må finnes siden alt må ha en årsak.

I realiteten er argumentet motsatt: Siden alt ikke kan ha en årsak, må Gud finnes.

Dermed er det ikke slik at det ikke gir mening å si at Gud er "fra evighet til evighet". Tvert i mot er det slik at siden ikke noe kan komme fra ikkenoe, må noe være fra evighet av.

Så sier Vinje noe som virkelig ikke gir noen mening.

Vitenskapen kan ikke forklare alt, det er så, men den er alltid underveis, og den kan forklare mye.

Ja - og så? Hva i all verden har dette å gjøre med kristen tro?

Svaret er vel så enkelt som at kristendomsundervisningen ikke har formidlet at Gud i klassisk kristen tro ikke har vært brukt som en vitenskapelig forklaring. Eller at kristen tro var en viktig faktor for fremveksten av moderne naturvitenskap, bl.a. fordi man mente det eksisterte en rasjonell skapergud som hadde lagt lover inn i naturen.

Dermed overrasker det heller ikke at Vinje synes å tenke at naturlovene er i strid med deler av Bibelen.

Kirkens verdensanskuelse og dogme-konstruksjoner kunne overleve århundre etter århundre, men i vår del av verden er det ingen opplyst person som tror – bokstavelig – på Bibelens skapelsesberetning. Og få fester lit til at det er sant – virkelig sant – at Jesus gikk på vannet, og utførte en rekke fantastiske handlinger osv. i eklatant motstrid med naturlovene.

Men igjen gir det altså ingen mening. Nei, i vår del av verden er det ikke så mange "opplyste personer" som tror bokstavelig på Bibelens skapelsesberetning. I likhet med de fleste opplyste mennesker noen gang i noen del av verden.

Som Luther og Kalvin (se nederst her), eller Augustin i sin bok om Den bokstavelige betydning av Første Mosebok, fra 400-tallet.

I kristen tro er det altså Gud som har skapt og opprettholder universet og naturlovene. I en slik sammenheng er det ikke akkurat umulig eller ulogisk at Jesus gikk på vannet og gjorde mirakler.

Den eneste grunnen til å sjekke naturvitenskapen er for å få bekreftet at det ikke er noen naturlig forklaring på å gå på vannet eller å stå opp fra de døde tredje dag. Grunnen til at vi i det hele tatt kaller noe for mirakler er nettopp at det bryter med naturlige hendelser.

Hvis det er noe som er i "eklatant motstrid" med noe, er det Vinje som altså både strider mot logikk og klassiske lesninger av Bibelen.

Selv om det muligens stemmer med kristendomsundervisningen.