Vi åpner kledelig kontrært med teologen William T. Cavanaugh (professor ved DePaul-universitetet i Chicago) ganske så grundige gjennomgang av ulike perspektiver på forholdet mellom religion og vold.
Eller, sagt på en annen måte, med en ganske så grundig kritikk der han mener å kunne vise at mange posisjoner på feltet er lite koherente. Selv om man av og til griper seg i å tenke at vinklingen er noen millimiles påvirket av hans egen posisjon som kritiker av USA's krigføring i Irak og Afghanistan.
Det vil ikke forundre meg om noen vil avfeie ham på grunn av dette eller misbruke ham til å støtte offermentalitet, for ikke å si unnskyldning og relativisering av totalitære nasjoner eller tenkesett.
I The Myth of Religious Violence: Secular Ideology and the Roots of Modern Conflict (Oxford University Press, 2010) argumenterer Cavanaugh for tre forhold (se også denne lange artikkelen og denne omtalen).
1) Ingen definisjon av religion er like gangbar for alle historiske perioder eller alle kulturer. Eller som det heter på fagspråket: "There is no transhistorical and transcultural essence of religion".
Det er i følge Cavanaugh vanskelig å skille "religion" fra "ideologi" fra "deepest concern", slik at noen former for dette tilhører det som egentlig er religion mens andre ikke gjør det.
Han oppfatter at perspektivet blir for snevert om man prøver å avgrense religion til f.eks. noe som har å gjøre med "det overnaturlige", siden svært mye (fra nasjonalisme og kommunisme til postmodernisme og scientisme) har det man i noen forstand kan kalle for tilbedere, profeter, dogmer og hellige tekster.
Det er kort sagt mindre interessant å se på hva man tror enn hvordan, de sosiologiske, psykologiske og politiske prosessene ulike former for ytterste motivasjonsperspektiver handler om.
For Cavanaugh er dermed ikke saken om et tenkesett lar seg bevise eller ei (noe ingen klarer), hans poeng er rett og slett at hva som bestemmer hva vi regner som "religiøst" eller som "sekulært" handler om interessekamp og maktstrukturer.
Nettopp fordi noe av hans argumentasjon har en nymarxistisk klang, er det interessant å se hvor nøye han er med å presisere at ideologer som kommunisme kan forstås som "religion" (hva nå dette er).
First, I will show that the division of ideologies and institutions into the categories "religious" and "secular" is an arbitrary and incoherent division. When we examine academic arguments that religion causes violence, we find that what does or does not count as religion is based on subjective and indefensible assumptions. As a result certain kinds of violence are condemned, and others are ignored.I følge Cavanaugh er dette svært tydelig om man leser litteraturen på feltet, enten vi snakker om poppisforfattere som Sam Harris (som slaktes helt) eller tungvektere som Mark Juergensmeyer (som avvises høflig).
This becomes most apparent when the authors in question attempt to explain why religion is so prone to violence. Although theories vary, we can sort them into three categories: religion is absolutist, religion is divisive, and religion is irrational. Many authors appeal to more than one of these arguments. In the face of evidence that so-called secular ideologies and institutions can be just as absolutist, divisive, or irrational, these authors tend to erect an arbitrary barrier between "secular" and "religious" ideologies and institutions, and ignore the former.2) Et religionsbegrep på tvers av tid og rom (eller altså historie og kultur) som uansett ikke-rasjonelt og tilbøyelig til vold er en av de grunnleggende mytene i det vestlige samfunn.
Dermed er det ikke underlig hvor ofte fredslutningen i Westfalen i 1648 trekkes fram som avslutningen på disse blodige religionskrigene og der løsningen var nasjonal suverenitet også når det gjelder valg av religion.
Dette er i følge Cavanaugh en tilslørende feilslutning,
The point is not that these wars were really about politics and not really about religion. Nor is the point that the state caused the wars and the church was innocent. The point is that the transfer of power from the church to the state was not the solution to the violence of the sixteenth and seventeenth centuries, but was a cause of the wars. The church was deeply implicated in the violence, for it became increasingly identified with and absorbed into the statebuilding project. My conclusion in this chapter is that there is ample historical evidence to cast doubt on the the idea that the rise of the modern state saved Europe from the violence of religion. The rise of the modern state did not usher in a more peaceful Europe, but the rise of the state did accompany a shift in what people were willing to kill and die for.3) Denne myten kan bli og blir brukt til å legitimere nykolonialistisk vold mot ikke-vestlige "andre", særlig i den muslimske verden.
Second, I ask, "If the idea that there is something called 'religion' that is more violent than so-called 'secular' phenomena is so incoherent, why is the idea so pervasive?" The answer, I think, is that we in the West find it comforting and ideologically useful. The myth of religious violence helps create a blind spot about the violence of the putatively secular nation-state. We like to believe that the liberal state arose to make peace between warring religious factions. Today, the Western liberal state is charged with the burden of creating peace in the face of the cruel religious fanaticism of the Muslim world. The myth of religious violence promotes a dichotomy between us in the secular West who are rational and peacemaking, and them, the hordes of violent religious fanatics in the Muslim world. Their violence is religious, and therefore irrational and divisive. Our violence, on the other hand, is rational, peacemaking, and necessary. Regrettably, we find ourselves forced to bomb them into the higher rationality.Siden jeg så langt har lest mer om enn i boken, skal det bli interessant å se hvor høy rasjonalitet den klarer å bombe meg inn i.
6 kommentarer :
Til dels vektige kommentarer fra teologen.
1. Når forsvaret for å påstå at religion er særskilt sentralt for å skape vold/krig koker ned til at aktører rettferdiggjør sine handlinger til et overordnet normativt system de mener seg i besittelse, ja da er det det faktum å ha en slik ide om et overordnet normativt system som sådan som er å anse som splittende, snarere enn dets spesifikke religiøse formulering. Dertil er det trivielt, siden enhver aktør i en krig vil anse sin handling som berettiget, det vil si knytte det opp til et..overordnet normativt system.
2. At teologen spør om hva nå egentlig evidensen er for at religion spesifikt er så særskilt voldsfremmende, ja så er det betimelig. Så vidt jeg vet var verken den Spanske Arvefølgestriden eller 7-årskrigen synderlig religiøst motivert, selvom Fredrik den Store sikkert mente krigføringen foregikke, under "Gott mit uns".
3. Derimot synes jeg teologen er temmelig rotete når han forsøker å avvise den analytiske muligheten/anvendeligheten av religiøsitet som sådan, i at "sekulær" versus "religiøs" visstnok er kunstig. At han bringer, triumferende, frem konfusianisme og buddhisme som "moteksempel" mot rimelig standard definisjoner av religioner, er egentlig temmelig uinteressant, iogmed at de fleste som opererer med et slikt religionsbegrep nettopp avviser at konfusianisme/buddhisme er standard religioner, men snarere andre typer trossystemer.
Ikke veldig uenig her, men mener han er noe mer subtil på definisjonen av religion og ikke minst i sin kritikk av andres. Det tilhører et av de første kapitlene, så skal lese dette ganske snart.
Jeg kommenterte på basis av løselige lesning av den vedlagte artikkelen.
---------------------
Kort vil jeg si at det er nok fornemmelsen av at følelsen av tabukrenkelse er lettere å få inn i en religiøs kontekst enn i en sekulær, som har vært basis for påstanden om at religion per se er "mer" voldelig.
-------------------------
Men, det kan utmerket vel være tilfellet, for eksempel, at rett nok kan religiøse oppleve sterkere følelse av krenkelse av sin religion, men hvor står det skrevet i stein at krenkelse som sådan er en slik signifikant krigsårsak at religiøse derigjennom blir overrepresentert som krigsutøvere?
Grådighet, krangel om arv osv kan vel være minst like viktige årsakskomplekser bakom krig, og er det i det hele tatt rimelig å tro at religiøse er overepresentert innen slike konflikter?
Et godt poeng som jeg har trukket fram noen ganger når noen synes å ha fått i overkant tunnelsyn. Min erfaring er enten vi snakker famile, fritid eller forretningsliv, at fristelser av mange slag kan ta styringen på noen og enhver.
Poenget i boken er imidlertid ikke så mye hvordan vi alle kan opptre, som om hvolke typer tenkesett, tilhørighet og sammenhenger som kan få mange til samtidig å gå i samme retning og til og med sette eget eller andres liv på spill. Og det er altså ikke bare det som normalt regnes som religion.
Bare for å presisere:
At det meget vel kan finnes en myte om en særskilt henfallenhet til religiøst begrunnet vold, er så sin sak.
At skillet sekulær/religiøs ikke har analytisk anvendelighet er jeg imidlertid uenig i, samt at noen voldshandlinger utmerket vel kan være primært religiøst begrunnet.
Videre vil jeg, som ateist, anse religiøst begrunnet vold som prinsipielt mer bekjempbart enn for eksempel, vold grunnet primært i havesyke eller kjærlighetsforviklinger.
Da har jeg sjekket og ser at Cannaugh poeng ikke bare er at eksempler som konfusianisme og buddhisme bryter med rimelig standard definisjoner av religion, men at han mener at enhver standard definisjon dels er arbitrær og dels enten må avgrenses til kristendom/islam/jødedom (og da ikke "religion" som sådan) eller må omfatte svært mye og svært meget, fra liberalisme og nasjonalisme til supportergjenger og japanske teseremonier, noe som det da også er skrevet religionsvitensakapelige studier av.
Han problemtatiserer også skillet mellom det sekulære og det religiøse (et skille som i stor grad kan knyttes til kristen tenkning, som i toregimentslæren) - hva hos aztekere eller sumerere eller shintoister er egentlig religiøst og hva er egentlig sekulært? Og selv det mange vil kalle "sekulære" ting som demokrati, likestilling og ytringsfrihet kan oppfattes som uttrykk for underliggende ubeviste og absolutte ideologier der tilhengerne kan reagerere ganske så "religiøst"når de utfordres.
Ellers er muligens religiøst begrunnet vold prinsipielt mer bekjempbart enn vold som er grunnet misunnelse og begjær, men spørsmålet er fortsatt hva som faktisk er "religiøst begrunnet vold" når religionsdefinisjonen er det som diskuteres.
Legg inn en kommentar