Syk forskning

Det er vel fare for at jeg kan komme til å gjenta meg selv noen smuler fra bloggpost til ploggpost. Likevel drister jeg meg til enda en milimeter eller to heving av øyenbryn og fingre over tastene i møtet med en artikkel på forskning.no i sommer, Fra overtro til vitenskap.

Temaet er selvsagt denne berømte mørke middelalderen, nærmere bestemt medisinfaget.

Vi blir derved innviet i at

I Europa i middelalderen mente man at det stort sett var to hovedårsaker til sykdom; Guds vilje eller astrologiske påvirkninger. Dermed er det kanskje ikke så rart at religiøse botemidler var vel så vanlige som medisinske.

Hadde bare dette stått, ville  få stusset. Men avsnittet slås altså ihjel i de neste.

Medisinsk teori var på denne tiden basert på gammel gresk filosofi, spesielt verkene til Galen og Hippokrates.

En sinnrikt og komplisert system var bygget opp rundt at kroppen inneholdt fire grunnleggende væsker; blod, slim, gul og svart galle. Ble det ubalanse mellom væskene i kroppen, ble du syk.

Vi får med andre ord høre at det likevel ikke var Guds vilje og stjernene man mente var hovedårsakene, men en feilaktig teori fra antikken. Resultatet var at skolemedisinen, slik journalisten forteller, tok livet av flere enn den helbredet.

I en slik situasjon ville kun de som hadde tungt for det unnlatt å se seg om etter religiøse botemidler.

Hun ser likevel ikke religion som redningen.

Kirken var skeptisk til at legene skulle få for mye makt over liv og død. De holdt strengt oppsyn med hvem som fikk drive med medisin og obduksjoner var ofte forbudt rundt om i Europa.

Dermed var lite kjent om hvordan kroppen fungerer på innsiden. Man kjente ikke til bakterier eller blodomløpet, og det naturlige ble å diagnostisere på bakgrunn av det som kommer ut av kroppen. Og astrologi selvsagt.

Dette føyer seg altså inn i rekken av påstander uten kilder eller kjennskap til hva som foregikk i middelalderen. Man aner ikke at Europa var det eneste område der disseksjoner og obduksjoner av mennesker faktisk var tillatt, selv om det i seg selv ikke førte til noen medisinsk revolusjon.

Disseksjon ved det medisinske fakultet i Montpellier,

 fra Guy de Chauliac's 'Chirurgia Magna', 1363.

Og igjen slås avsnittene ihjel av de neste.

Terje Brundtland, overingeniør ved Nordnorsk Vitensenter og ekspert på historiske vitenskapelige instrumenter, forteller at forskerne på 1600-tallet gjorde flere viktige oppdagelser som hjalp dem på rett kurs.

– På begynnelsen av 1600-tallet oppfant man en rekke instrumenter, som teleskopet, barometeret, vakuumpumpen og mikroskopet. Spesielt mikroskopet åpnet en helt ny og for mange skremmende verden av småkryp, sier han.

Dermed aner vi at mangelen på medisinsk forståelse likevel nok ikke skyldtes kirkens angivelige bremsing og forbud, men rett og slett at man manglet gode, vitenskapelige instrumenter. Så kan vi får vår egen del legge til at det også hjalp at man hadde fått boktrykkerkunsten og kunne reprodusere funn og figurer på en mer presis og omfattende måte. Plutselig ble det et poeng med nøye anatomiske tegninger.

Det hører med at de som trekkes fram som skeptiske til nyvinningene ikke var kirken, men ... legene.

Nå hadde man plutselig instrumenter som kunne brukes til å måle ting nøyaktig, ofte bedre enn det legene kunne vurdere selv. Det er klart de følte seg truet, påpeker Brundtland.

Hvor harde skal vi så være i dommen overfor fortiden?

– Man skal være litt ydmyk i forhold til det de trodde før. De valgte ofte de konklusjonene som virket mest logisk der og da, basert på den kunnskapen og utstyret de hadde.

– Jeg er helt sikker på at det i fremtiden vil komme fram at heller ikke alt er slik som vi tror det er, sier han.

Utvilsomt. Og denne bloggposten kan jo være et sted å begynne.

Vi kan likevel støtte journalisten når hun innleder med at "Medisinske myter er kanskje noen av de mest seiglivede mytene vi mennesker har."

Særlig når de berører middelalderen.