Ikke skeptisk til hyllest

Gårsdagens mer enn lettere spontane hyllest til skeptikere vakte mange reaksjoner. Selvsagt var det hyggelig at posten så fort ble blant de best besøkte på bloggen noen gang (rundt 1 200 så langt), men det var enda hyggeligere at det også kom så mange takk fra dem som ble nevnt.

Selvsagt kom det også noen mindre hyggelige responser, men de var heller bagatellmessige og uansett så avgjort til å leve med sammenlignet med stormen andre har opplevd.

Men så ble det pekt på noe som vel er å betrakte som en tjenesteforsømmelse og som sådan fortjener både pepper og piping. For når iveren tok meg og navnelisten i opprømmelsens rus ble utvidet til mer enn en hyllest til aksjonslederen for Ingen liker å bli lurt, Even Gran, endte det som litt vel ofte.

Det kom bare menn på listen.

Nå kan man sikkert gjøre noen desperate forsøk på roing og prinsipiell tåkelegging ved å si at skepsis ikke handler om kjønnskvotering eller hva man nå skulle finne på å dumme seg ut med å si i farten.

I realiteten er det imidlertid slik at det rent faktisk er kommet stadig flere, etterhvert svært mange, dyktige, kvinnelige skeptikere på banen, både som leder for Skepsis og som svært så aktive i alt fra foredrag og diskusjonsfora til kommentatorfelt og bokprosjekter.

Og flere av disse har sannelig også stått i stormen.

Dermed kan det være mer enn én grunn til å heve glasset også i retning av brave folk som Marit Simonsen, Liv Langberg, Pernille Nylehn, Beate Szanday, Kristin Carlsson, Mona Hide Klausen og sikkert flere som med urette oversees slik at det kan bli stadig nye poster om saken i dagene fremover.  Eller vi kan bare legge dem til etterhvert, som med Vivi Mona Nyborg og Lone Nylund.

Det er kort sagt bare å ta av seg hatten for at den organiserte skeptikerbevegelsen er blitt ganske så annerledes enn da jeg ble med en gang på det fjerne 90-tallet.

Så får vi håpe at jeg er alene om å leve i forrige årtusen når iveren tar overhånd.