Trasig kristendom

En av de mer slitsomme USA-importene er troen på at nasjoner står under Guds dom.

Dermed vil enkelte tolke enhver katastrofe eller dødsulykke eller udåd som rammer USA, enten det er orkan eller skolemassakre, som Guds dom over nasjonen.

Nå er det mange grunner til å tie dette i hjel. Det er ikke representativt. Ingen norske prester jeg er kjent med er i nærheten av å mene noe sånn. Verken Teologisk fakultet, Menighetsfaktultetet eller andre norske læresteder har dette på pensum.

I stedet henger det sammen med den ikke helt opplagt selvfornektende oppfatningen i deler av USA, av at det er et guddommelig utvalgt land.

Og hva er da mer naturlig for nordmenn enn å tenke at det samme gjelder Norge, slik Vårt Land presenterte i gårsdagens oppslag om at Gud tillot 22. juli-massakren.

Bokens hovedbudskap er at Gud tillot 22. juli-terroren. Norge generelt og AUF spesielt ble rammet på grunn av sin anti-israelske politikk. 

Den «spontante inkompetansen» som oppsto i forbindelse med 22. juli-terroren minner Hoff om «flere tilfeller i Bibelen, der Israels fiender ble slått av en overnaturlig form for forvirring.» «Jeg er oppriktig bekymret for at Norge kan komme til å stå ovenfor flere slike tragedier, dersom vi ikke tar tak i de virkelige underliggende forholdene,» skriver Hoff i de innledende kapitlene.

Mens det nok vel så mye virker som han er bekymret for ikke å få nok oppmerksomhet i media.

På mange måter handler dette om en tradisjon der man dels bruker katastrofer som anledning til å si noe om samfunnets umoral og dels som en måte å styrke troverdigheten av kristen tro.

Vi finner dette hos maktesløse katolske prester i 1755, etter det fryktelige jordskjelvet i Lisboa som ble så mye diskutert i opplysningstiden. Vi finner det hos noe mer mektige TV-predikanter 250 år senere, da stormen Katrina raserte store deler av New Orleans.

Brenner man for en sak, er det ikke lett å holde seg for munnen når noe dramatisk skjer. Spesielt ikke når alt så opplagt går opp, siden Saken stemmer.

Flere enn konspirasjonsteoretikere utnytter tragiske hendelser grovt.

Sammenligner man Bibelen med avisoverskriftene, ser man jo at Bibelen stemmer. Siden den noen steder sier at Gud sprer forvirring, er forvirring et tydelig tegn på Gud.

Noe som nok heller er et tegn på at logikken er noen smuler forvirret.

Men det er ikke bare logikken som svikter, men assosiasjonene. Minner noe om noe, er det noe. Ligner trestubben på et menneske, er det Truls, siden han er et menneske.

Det handler mindre om å tolke tekster enn å lese ting inn i dem. Det beviser mer at det finnes kreative mennesker enn en skapende Gud. Enten man nå måtte se det førstnevnte som bevis for det sistnevnte eller kreativt nok ikke.

Og så handler det merkelig nok om apologetikk. Vi ser et slags hjelpeløst trosforsvar.

På mange måter er dette svært så velment. Man ønsker å vise at kristendommen er relevant og troverdig.

Mens man i realiteten ender med å vise at den er håpløs umenneskelig og lite troverdig .

Det er ikke sikkert det er tilfeldig at de som har jobbet seriøst med gudsargumenter velger andre vinkeler. Eller at de som velger denne vinkelen ikke har jobbet seriøst med gudsargumenter.

I stedet handler det om å vise hvor velsignet det er at vi er beskyttet av Gud. Og å advare mot å miste denne velsignelsen.

Boken gir enormt verdifull info som de fleste i vårt land ikke kjenner til, og er grundig dokumentert. En uunnværlig bok for alle som ønsker at Norge skal være velsignet av Gud!» 

Dette er fylkesleder Vest-Agder for Partiet De Kristne, Jan Ernst Gabrielsen, sin anbefaling av boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff. Anbefalingen blir brukt i reklamen for boken påforfatterens hjemmeside.

Ikke uventet nøler ikke Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk med et sterkt og klart oppgjør med 22.juli-ekstremismen.

«22. juli-profetien» heter en ny bok som i disse dager markedsføres tungt i enkelte kristne miljøer, ikke minst på TV Visjon Norge. 

Kanalen selger boken i sine sendinger og TV-sjefen selv, Jan Hanvold er en av de som sterkt anbefaler boken. Det gjør også tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apeltun Sæle sammen med norske pastorer som Terje Liverød og Jan Ernst Gabrielsen. 

Etter vår mening er imidlertid «22. juli-profetien» en bok man snarere bør advare mot enn anbefale.

Det hevdes til og med at fofatteren Jeremy Hoff fikk innholdet som profetisk tale før massemordene.

Uten snev av dokumentasjon må vi bare på stole på Hoff og hans hoff.

Som Selbekk viser, blir det blir ikke bedre når forfatteren prøver å argumentere.

Forfatteren er videre tydelig opptatt av tallmagi. Spesielt knyttet til tallene tre og syv. Og fremfor alt 77. Hoff skriver at dette tallet forekommer tre ganger i Bibelen og er i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.

Argumentasjonen er tragisk av mange grunner.

Den legger stein til byrden for etterlatte. Ikke er den kjærlig, ikke er den logisk, ikke er den rett.

Skulle ikke det holde som innvending, bør i hvert fall Hoff og hans støttespillere notere seg at den driver folk vekk fra kristen tro med indignasjon og forakt.

Det hjelper ikke saken at slike tallanalyser følger GIGO-prinsippet, altså Garbage In,  Garbage Out.

Man bygger ikke på steingrunn ved å knytte argumentasjon til antall minutter innenfor et 60-tallsystem som kunne vært helt annerledes, f.eks. 50 minutter per time. Mener man å se noe guddommelig i en vilkårlig konvensjon, til og med hentet fra Babylon, er det ikke sikkert det er et tegn på gode tolkningsevner.

Det blir ikke bedre av at Utøya-massakren ikke foregikk i 77 minutter. Det eneste som kan knyttes til dette er tiden fra bilbomben til Kripos fikk ut riksalarm til alle politidistrikter, uten at det er lett å se andre tegn i dette enn uforsvarlighet.

Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge.

Det er vanskelig å finne en mer nærsynt og nasjonalsjåvinistisk tulleteologi.

Gjør folk eller ledere noe galt, går det oss ille. Svartedauden var straffen for at vi var noe så ille som katolske. Utøya for at vi støttet Palestinerne mer enn Israel.

Det er ikke vanskelig å finne noe å skylde noe på. Bare fantasien setter grenser.

For i et spekter av hendelser er det lett å lage seg mønstere og dømme andre. Sultårene under napoleonskrigene der tusener døde skyldes Christian Vs lover eller Struensees utroskap. Spanskesyken skyldes unionsoppløsningen. Den engelske feilbombingen av en trikk i Oslo under krigen med titalls døde skyldes Kong Haakons syndige tanker.

Mens det i realiteten er smålig og historieløst å se alle slags katastrofer og kriger som straffen for synd, selv om en del av de sistnevnte i høyeste grad er statslederes ansvar.

Det blir ikke bedre av at Norge ikke er noen metafysisk eller fast størrelse. Norge i 2015 er noe annet enn Norge i 1904 er noe annet enn i 1813 er noe annet enn i 1396 er noe annet enn i 871. Enten vi snakker statsformer, allianser, innbyggere, areal, religion eller bastante bokutgivelser.

Snakker vi om "Det norske folk" eller "Den norske nasjon" er dette enda mer ustabilt enn "Norge".

Hvilket folk er Island og fra når? Hva med Jemtland og Härjedalen? Samer?

Mener vi med eller uten innvandrere? Selv er jeg fra en svensk slekt tidlig på 1800-tallet. Når ble vi norske og dermed utsatt for Guds dom over "den norske" fremfor "den svenske" nasjon? Så er jeg enda mer fra norske slekter. Er det naziprinsippet som gjelder, med kvartsvenske osv.?

Kan jeg flytte til Sverige eller Danmark eller Færøyene for å unngå Guds dom over Norge? Kan mine barn gjøre det?

Men så er det en side ved dette som sjelden nevnes av de som står for denne teologien, men som likevel er overtydelig. For Norge er blitt svært mye bedre de seneste hundre år. Levealderen er økt dramatisk og økonomien er bedre enn noen gang.

Hvis Gud løpende velsigner eller advarer nasjoner ut fra tro og gjerninger, er det tydelig at han er ganske så fornøyd med avkristning.

Agnostiker og antisemitt

Noen ganger klyper man seg kraftigere i armen enn ellers, som når enkelte oppfatter meg som en tidligere skeptisk agnostiker som nå fremstår som "apologet" og dermed har klart å lure seg inn i den kristne tankesmia Skaperkraft.

Siden jeg gjør noe så ... radikalt som å hevde at kristne skal følge Det nye testamentet, og ikke Det gamle, er det tvilsomt at jeg er en kristen.
Dette betyr visstnok også at jeg står for det som kalles for erstatningsteologi, noe som tydeligvis setter meg i samme tradisjon som nazistenes antisemittisme.

Enhver kan altså legge sammen to pluss to og få fem, for ikke å si seks seks seks.

Muligens er utspillet en litt forsinket reaksjon på min kommentar i Dagen i januar om boken Den rødgrønne terrorøya som påstod at besøk av medlemmer fra den militante organisasjonen Popular Front for the Liberation of Palestine på Utøya har åpnet Norge for terrorister.

Min kommentar i Dagen er med andre ord bekreftet.

– Ivar Fjeld er en underlig debattant, som spisser det fryktelig til og tar ting veldig ut av sin sammenheng. Det er ikke mulig å følge ham i argumentasjonen, mener Davidsen.

Hadde Fjeld gjort såpass som å google, ville han nok oppdaget at foreningen Skepsis ikke er begrenset til agnostikere. 

Han kunne også risikert å finne Svar til doktor Laura som jeg skrev for mangfoldige år siden. 

Det skulle ikke forundre meg om Fjeld ikke holder seg mer enn meg til den gamle staten Israels rituelle, sermonielle eller nasjonale lover. 

Kort sagt kanskje flere som ikke er kristne?

Paranoid om palestinere

Det skal tydeligvis ikke mere til enn å svare i fire minutter i telefon på vei til lunsj før det dukker opp et myndig intervju med dertil egnet bilde om hvordan jeg ser på Ivar Fjelds påstander om at AUF's besøk av palestinere på Utøya åpnet Norge for terrorister.

Dessverre tilhører det sjangeren lynintervjuer at det ikke er plass for lengre utledninger eller nyanser, men så er nok de som fremmer denne type teorier av en slik støpning at det uansett preller av.

Denne type retorikk en livsfarlig måte å stemple og forsure den offentlige samtalen på. Saken blir ikke bedre av nasjonalistisk tulleteologi.

Eller kommentarfeltet.

Så får forskerne i ettertid finne ut av hva en kulturkjenner er for noe og hvordan enkelte begreper har fått en t der det skulle vært en p.

Monsteranmeldelse

For de som ikke har lest, eller ikke ønsker å lese, massemorderens monstermanifest, har Anita Dalton skrevet en analytisk og avslørende anmeldelse.

Og lang. Det kommer til og med flere lange.

Selv om vi nok ser litt ulikt på enkelte ting (slik er det å være to forskjellige personer, for ikke å si ha to forskjellige teologier) er jeg for det aller aller meste veldig enig (pussig nok med unntak av ett og annet om kirkehistorie og slikt), siden jeg også har lest tøvet.

Denne første delen av anmeldelsen fokuserer på Fjordmans konspiratoriske hatskrifter om "Eurabia", denne angivelige muslimske overtagelsen av Europa som (selvsagt) skjer i det skjulte.
Dess mer man leser av Fjordman, dess mer skremt og oppgitt blir man.

Ikke bare over hans giftige krigsmetaforer og absolutterende krisemaksimeringer som dessverre enkelte har tatt på bokstavelig alvor. Men også over alle som før han selv stod fram beskyldte navngitte personer for å være Fjordman, enten i full offentlighet på nettet eller i mer privat lag.

Jeg fryser kort sagt på ryggen ved tanken på de som opplevde dette og lurer på hvordan i all verden noen skulle gått fram for å rette opp sitt rykte hvis ikke Fjordman selv hadde tatt bladet fra munnen.

Denne type sverting (som noen ganger selvsagt er gjort i beste mening, det var da så ... opplagt å tenke sånn) vil få mange til å tenke ingen røyk, ingen ild. Noen ganger kan slik henge ved personer livet ut.

Uansett må vi nok dessverre leve med at det ikke bare er Fjordman som sprer ødeleggende rykter og fiendebilder, enten man nå står fram med det anonymt eller under fullt navn, på nettet eller i privat lag.

Kvalmende røre

Og der kan du finne i listen til høyre Egil Asprems utmerkede blogg som det kan være viktig å følge for å forstå noe av det mer esoteriske eller ordensromantiske bakteppet til Anders Behring Breivik.

I første omgang anbefales denne artikkelen som belyser både hvorfor ekstremistiske motkulturer kan lene seg til stoffet som mainstream kaster på søppelhaugen - og samtidig hvor overfladisk Breivik forstår det.

Perhaps this does not explain much, but it does provide a nuanced answer to those who might want to start talking about a right-wing “esoterrorism”: No, we should not consider Brevik’s neo-Templar terrorist fantasies a “proper part of” Western esotericism as such. But neither is the presence of esoteric motifs entirely coincidental, and in fact we do find other traces of this within segments of the European New Right (Nouvelle Droite). In fact, however, when the esoteric links with politics in modern history it is almost always connected with various “countercultural” movements, and these may very well be on the left as on the right. Consider for example the utopian Socialist Spiritualists of the 19th century, and the connection between esoteric ideas culled primarily from Theosophy and Anthroposophy on the leftist counterculture of the 1960s and 1970s. It is as if an ideological critique of (or revolt against) modernity which seeks to incorporate a religious dimension hardly ever escapes the esoteric – whether the revolt comes from the left or the right.

Behring Breivik koker i det hele tatt sammen en illeluktende røre av dels motstridende elementer, dels elementer han ønsker å reformere til det ugjenkjennelige.

It also sheds some light on the question of religion in Breivik’s motivations, a topic which, among others, Massimo Introvigne has written about over at CESNUR. As Introvigne shows, the “Christian Fundamentalist” label which was tossed around quite a lot does obviously not fit at all. Instead, the strong Judeo-Christian element of Breivik’s ideological discourse is itself motivated by identity politics. One only has to read from the manifesto to confirm this. Breivik does not hide the fact that he considers himself a “cultural Christian” rather than a “religious” one:

“Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

In fact, the existing institutions of Christendom are all seen as corrupt, weak and “suicidal”, and a thorough reform of Christianity is another of Breivik’s revolutionary aims. This would be a different church indeed, and it would include much of what has been “rejected” through earlier phases of European identity politics. Including “Odinism”.

Et usalig oppkok som krever at vi vender tilbake til en fortid som aldri har eksistert.

Mistrøstig manifest

Mangel på blogging de seneste par ukene skyldes ikke bare sjokket over fredagens rystende massemord, men rett og slett en noe travel sommer inkludert en og annen reise. Dermed har Facebook vært arenaen for bearbeiding, linker og kommentarer.

Men siden telefonen virker og journalister spør, kan lenkes til andre ting som legges ut, som intervjuet i Vårt Land om dette "manifestet" som setter sammen likt og ulikt i en infam analyse, styrt av sterkt høyreekstreme og enda sterkere konspiratoriske fiendebilder.

Ikke minst er det en utfordring at han blander anstendige og avskyelige kilder, noe som avhengig av øynene som ser kan føre til kortslutningen at alt er kun én av delene.

Uansett greit om vi ikke lar oss lure av hans situasjonsoppfatning, selvforståelse og bruk av honnørord.