Eksisterer boken?

Og der kunne boken bestilles.

Vi siterer fra omtalen.

Eksisterer Gud? Dette spørsmålet har teologer og filosofer diskutert siden antikken. De er ikke blitt enige, og dermed kunne man tenke at det er et håpløst prosjekt. Men samtalene gjennom tidene har vært fruktbare. For spørsmålet om Gud finnes er i praksis å vurdere spekteret av argumenter for og mot ulike gudsbilder, og her har diskusjonen kommet langt i å avklare hvilke gudsbilder som ikke er brukbare, og hvor gode argumenter det er for ulike gudsbilder.

I boka går forfatterne systematisk gjennom ulike argumenter for og mot Guds eksistens med et religionsfilosofisk utgangspunkt. Boka er skrevet for studenter i filosofi, religionsvitenskap og teologi på bachelornivå, men vil også ha interesse for andre som er opptatt av diskusjonene om Guds eksistens.

Siden språkvaskingen er i ferd med  bli ferdig, kan det til og med være at boken eksisterer i august.

Skulle du ha glemt å melde deg på dette kurset, er det ikke for sent.

Zombie-idéer i Aftenposten

Siden noen myter ikke kan avlives for ofte, er det godt å se at juninummeret av Aftenpostens magasin Innsikt slår opp på forsiden og over to sider i bladet at det er en myte at Kirken eller andre i middelalderen mente jorden var flat.

Dette er en av mange zombie-idéer som altså kjennetegnes ved at de stadig tas livet av, men like stadig vender tilbake, mer enn lettere hjernedøde.

Selv nevnte jeg denne faktoiden i en kronikk i Aftenposten om Da Vinci koden i 2004 (med en oppfølging her) og bidro til å avlive den i et to siders oppslag i 2005 (basert på et initiativ fra Didrik Søderlind som dengang jobbet for forskning.no).

Men dette må tydeligvis gjøres hvert år.

Artikkelen i Innsikt er skrevet av historikeren Benedicte Gamborg Briså som jobber med kart på Nasjonalbiblioteket og dermed har atskillige breddegraders kjennskap til beskrivelser av jorden form.

Resultatet er en ganske så informert artikkel om Kirkens interesse for kalenderberegninger og astronomi og hvordan man fremstilte stjernekart, jord- og himmelglobuser.

Ikke minst er det et interessant poeng at siden sistnevnte er sett fra utsiden av de himmelske sfærer, altså fra det man kan kalle Guds perspektiv, fremstår stjernebildene speilvendte.

Briså er også kjent med klassiske herskerreagalier som riksepler som rett og slett er fremstillinger av jordkloden i epleform.

Og hvis du skulle lure på hvordan epler ser ut, kan vi tipse om at de er runde.

At det ikke mangler mosaikker og malerier som viser riksepler i antikken eller middelalderen, øker ikke behovet for å gi kompliment til alle forfattere av lærebøker og populærvitenskap som har gått på bløffen om at man mente jorden var flat.

Mens altså Briså fortjener atskillig ros.

Nå er den dessverre ikke like fortjent på alle områder. Det er alltid en utfordring for noen som er godt kjent på ett felt å fremstå som like kjent på tilgrensede felter. Det er fort gjort å avlive noen myter med den ene hånden og forsterke noen me den andre.

Noe Briså dessverre gjør når hun skal si noe om Kopernikus og Galilei som bidro til at vi ikke lenger så på jorden som sentrum (det geosentriske verdensbilde), men solen (det heliosentriske).

Kirkens forestillingsverden med jorden som sentrum for skaperverket, passet utmerket med dette verdensbildet, og det var først med Copernicus' bok i 1543, der han hevdet et heliosentrisk verdensbilde, at kirken og vitenskapen ikke var helt på linje.

Ja, det er riktig at det var en strid om hvorvidt solen gikk i bane om jorden eller motsatt. Men dette handlet ikke om Kirkens kamp mot Vitenskapen. I stedet dreide det seg om Vitenskapens kamp mot vitenskapen.

På den ene siden stod det rådende og veldokumenterte klassiske synet, på den andre nye forslag uten tilstrekkelige bevis og som det var lett å falsifisere.

For selv om det etterhvert ga en enklere regnemodell, var det ikke enkelt å se hvordan man kom unna at fiksstjernene burde se ut til å flytte på seg, hvis jorden var i full fart gjennom verdensrommet (parallakseproblemet). 

Briså bygger videre på andre myter når hun skriver at

Kirken mente det var kjettersk å påstå at Jorden ikke var universets midtpunkt og oppfattet Copernicus' heliosentriske verdensbilde som en degradering av Guds skaperverk. Boken ble dermed forbudt.

90 år senere, i 1633, ble Galileo Galieli dømt til livsvarig fengelsel, samt at  han offentlig måtte avsverge teorien om det heliosentriske verdensbilde.

Dette har vært behandlet såpass mange ganger her på Dekodet, at det ikke er enkelt å vite hvor man skal begynne. Men tre ting litt kort.

For det første ble Kopernikus' bok ikke forbudt i hans egen levetid eller i generasjonen etter, eller i generasjonen etter det igjen. Den kom ikke på Kirkens liste før 73 år senere, i 1616. At det tok så lang tid var rett og slett fordi den ikke ble oppfattet som farlig

For det andre var ikke grunnen at den fremsatte en teori Kirken var uenig i, men fordi den berømte og innflytelsesrike katolikken Galilei hadde hevdet dette som en sannhet - uten bevis. Siden han også tillot seg å fortelle Vatikanet hvordan de skulle tolke bibeltekster, midt under motreformasjonens politiske spenninger, markerte Kirken revir ved å understreke hvem som var autoriteten i slike tolkningsspørsmål (mer om dette her).

For det tredje innebar ikke det å flytte jorden vekk fra universets sentrum noen degradering av mennesket slik vi tok opp for noen år siden her i forbindelse med en annen Innsikt-artikkel og mer nylig her.

Tvert i mot var det slik i det klassiske verdensbildet at det som var lenger ut enn månens bane ble oppfattet som fullkomment, mens jordkloden tilhørte den ufullkomne, mindreverdige del av verden.

Kort sagt var det ingen direkte ære å ligge i midten og dermed mer enn lettere logisk av Dante å plassere helvetet i sentrum av jorden i Den guddommelige komedie, slik vi såvidt berørte i går.

Det overrasker dermed ikke at flere som drev med astronomi på 15-1600-tallet skriver at det å løfte jorden opp til å være en planet, ga den større verdi, fordi den da kom opp i "himlene".

Aftenposten og Briså skal ha ros for enda en avlivelse av myten om flatjordstroen som "henger igjen og kopieres: i lærebøker, skjønnlitteratur, faktabøker - og ikke minst på nettet".

Men det er altså ikke den eneste Zombie-idéen som rører seg ute ved høylys dag.

Uhåndterlig turistguide

Da var Dan Browns seneste lest og konklusjonen er gitt i overskriften.

Nå er det ikke akkurat uventet at en thriller som Inferno handler om Dante eller svikter litterært, men det er noe mer overraskende at den svikter som thriller.

Eller virket som en bevisst parodi.

Eller at Dekodet ikke er over seg av begeistring for Dan Brown. 

Nå er det mange grunner til det siste, og det varierer fra bok til bok. Det hender til og med at jeg anbefaler Engler og demoner. Muligens fordi jeg leste den først, men den gjør etter mitt ringe skjønn fortsatt det som på fint heter fungerer, tross klisjétøvet om Vatikanet og vitenskapshistorien.

For ikke å si om vitenskap, hvordan overleve å falle fra fly eller at den kristne nattverden opprinnelig stammer fra ... aztekerne.

Men la nå det ligge. For det minste problemet med Inferno er det tendensiøse tøvet, som det heldigvis er blitt mindre av etter Da Vinci kodens mange pinlige tabber, søksmål og motbøker. 

I stedet får vi bekreftet mistanken om at Dan Brown er blitt ødelagt av egen suksess, eller mer presist suksessoppskrift.

Selv om han sikkert er rimelig opptatt med å le hele veien til atskillige banker, bør det være mulig å bruke tiden bedre enn på stadig mer krampaktige forsøk på å fordele 100 kapitler med koder og kappløp over 400 sider.

Botticellis maleri er sentralt i boken - og noe annerledes i virkeligheten.

Noe som ut fra nyere matematikk betyr i snitt 4 sider mellom hver cliffhanger. Muligens skreddersydd for amerikanere med stadig kortere fokuseringsevne eller attention span som det heter på fint, men ikke like mye for lesere i andre land..

Det mangler nok likevel ikke også amerikanere som skaper noen infernalske sirkler med smilebåndet når vi er på flukt allerede på andre side i denne fjerde boken om Robert Langdon. Og fortsetter å løpe, hoppe, klatre og/eller rase av sted i bil/tog/båt/fly til vi lengter etter at enden er nær.

Bare avbrutt av et vandrende Wikipedia som aldri har lest en fagbok.

For det er ikke bare løpingen som tar pusten fra leseren. Mens Brown i tidligere bøker dro veksler på konspirasjoner og organisasjoner som var rimelig ukjente for folk flest, nøyer han seg denne gangen stort sett med å avsløre ting som står i alle turistguider ("Det går en hemmelig gangvei over elven!") eller ikke er veldig spennende ("Dantes dåpskapell er ... oktogonalt!").

Og dette handler ikke om obskure bygg, men de mest sentrale i kjente byer. Det er som om Dan Brown skulle gjøre et stort nummer av å røpe at det hvite man ser i åsen over Oslo er ... Holmenkollbakken. Og at slottet er bygget for en svenske som sloss sammen med Napoleon.

Noe Langdon selvsagt har holdt foredrag om på seneste Nansen- eller Napoleon-symposium.

Muligens er det fordi selv Brown forstår det blir for mange selvfølgeligheter at Inferno blir atskillig mindre ildfull når hovedpersonene forlater Firenze for enda mer mer turistinfiserte steder.

Tross enkelte gode detaljer er Inferno en lite håndterlig turistguide. Til det blir det for mye roping og rebusløp.

Så kunne det vært sagt mye om plottet og løsningen og de ... overraskende vendingene og sannsynligheter og så videre. Men det er sagt såpass mye om dette i andre anmeldelser at tilstrekkelig bør være kjent om transhumanisme og genetiske modifiseringer, og pussigheter i fremstillingene av dette.

Boken løftes ikke akkurat av at den mystiske gåten om hvor Det Fryktelige (TM) skal skje lar seg løse i løpet av tretten sekunder av alle som har fått en standardomvisning i byen rebusen peker mot. Selv om det kan være noen tødler lettere å huske for de av oss som har holdt foredrag om Byen siden 80-tallet.

Selv om nok ikke alt er like tilsiktet føler leseren seg dermed som så ofte lur av å lese Brown. Enten fordi man kan mer enn ham og synes det er festlig å ta ham i feil, eller man kan mindre og lærer noe, eller i hvert fall tror man lærer noe.

Nå skal Brown ha ros for påtagelig færre feil denne gang. Det hjelper tydelig å ha råd til noen studiepoeng bedre faktasjekkere og noen diskret antydninger fra forlagenes advokater. Selv om det nok også burde handlet om mer enn organisasjoner, bygg og bøker slik at han hadde unngått å la Langdon infomere oss om at prester bruker håndkle ved døpefonten for å tørke opp når dåpsbarnet ... tisser på seg.

Noe som ikke bare bekrefter at Brown-familien mangler kjennskap til kirkelige ritualer. Det viser også at de ikke har hørt om bleier.

Men det er altså ikke slike tullefeil som er utfordringen. I stedet er den som så ofte hos Brown fundamentale misforståelser av historien. Og at det meste blir overflate.

I stedet for å skape dybde og innsikt, surfer han på fordommer og slurv.

Blant de større misforståelsene er at Svartedauden i 1349 skapte renessansen. Som om det ikke hadde vært bølger av byllepest tidligere (eller senere) eller ikke var stadige renessanser på ulike områder - uten spor av så mange sammenhenger.

Eller middelalderen var så mørk at mange titalls prosent av befolkningen måtte dø for å få noen på bedre tanker.

Det er nok også vanskelig å finne belegg for at Dantes fremstilling av inferno skapte stor frykt og tredoblet oppslutningen om den katolske kirken. I den grad noe av oppslutningen kan skyldes infernoskildringer, manglet det ikke slike også tidligere, selv her til lands som med Tundals visjon allerede på 1100-tallet.

Viktigere enn det er at Brown ikke får med seg mer enn førsteinntrykket og knapt nok det. Når han først henter stoff fra Den guddommelige komedie ser han ikke Dantes visjon, men hans virkemidler. Skulle han skrevet tilsvarende om Beatles ville det handlet om stereoeffekter og plasten i vinylplatene.

I stedet for å vise noe av Dante og middelalderens etiske, poetiske og naturfilosofiske forståelse får vi side opp og ned om hvilke spektakulære straffer som rammer de skyldige i helvetets kretser.

Mens det viktige for Dante er hvem som straffes for hva, er det viktige for Brown hvordan de straffes. Dermed går det ikke opp for ham at Dante og middelalderen så langt mer alvorlig på svik og hvitsnippforbrytelser, enn på drikk og hor.

Mens filosofer og naturvitere får de beste plassene både i Inferno og Paradis, får en svikefull pave en av de dårligste.

Saken blir ikke bedre av at han ikke husker hva han skrev i sin forrige bok der han altså hevdet at man i middelalderen mente at jorden var flat.

Det bekrefter at at Brown ikke har forstått Dante, eller - mer sannsynlig - ikke har lest ham.

Kort sagt er det imponerende ikke å få med seg at Dantes vei gjennom Inferno til Skjærsildsberget er en vei gjennom jordkloden til den andre siden, som vist på bildet til venstre.

Uansett sitter det nok langt inne hos Brown å vedgå at Kirken i middelalderen fulgte naturvitenskapen og så på jordkloden som rund.

Til det har han bygget for mange plott på at Kirken var redd for kunnskap og ubønnhørlig forfulgte naturvitere.

Mens det i realiteten er Brown selv som frykter kunnskap.

Pionerarbeid

Siden bind 2 er ute i dag, kan vi minne om at en av de mer lesverdige halvklassiske tegneseriene fortsetter sin utforskning av det villeste vestens prærier og pionerer.

Dette er altså ikke et pistolskudd i natten, men selveste Pionér som overgår det meste som er laget av westernserier i Italia, inkludert Tex Willer.

Muligens er eneste unntaket Hugo Pratt, men da befinner vi oss i en annen divisjon.

Noe av det som skiller Pioner fra klinten er at den tar oss kronologisk gjennom historien, stort sett i selskap med ulike representanter for familien MacDonalds.

I første fortelling ankommer den unge kunstneren Brett USA i 1804 og blir med Lewis og Clarkes mer enn to års lange ekspedisjon tvers over kontinentet.

Underveis finner Brett seg som så mange pionerer en innfødt kone, noe som bringer oss tettere inn også på urbefolkningens side enn i de fleste andre westernfortellinger.

Det hele utvikler seg over mange hefter til en ganske så bredt anlagt gjennomgang av historien. Vi trekkes inn i alt fra slaget ved Alamo i 1836 til duellen i O.K. Corral nesten femti år senere.

Pionér tar oss kort sagt med på de mest sentrale, skjellsettende og symbolske episodene vi forbinder med det ville vesten. Ikke ved at lerretet alltid er så stort, men ved at vi får følge nært en etterhvert stadig større familie som på ulike måter og av ulike grunner vikles inn i oppdagelser og eventyr, kriser og konflikter.

Serien minner på mange måter om den amerikanske Lance, selv om den ikke utgis i farger og har en mer tegneseriebladaktig fortellerform enn Prins Valiant-tradisjonen.

I Norge dukket Pionér først opp i bladkompaniets sagnomsuste magasin Western i 1968 og ble eget blad i 1975, med 60 utgivelser.

Serien som nå er i norske kiosker har også med nye fortellinger som passer inn i kronologien om Brett MacDonald og hans etterkommere.

I den gode tradisjonen vi er blitt vant til i slike nyutgivelser får vi også informative innledninger. Jostein Hansens artikkel som innleder første bind finner du her.

Skulle du ha interesse for tegneserier eller ville vesten, eller lure på om du bør få interesse for dette, finnes det langt verre steder å begynne.

Debattdebatt

Da var vi (eller så langt kun jeg) i gang på Verdidebatt igjen, denne gang med et forsøk på å debattere debatter, selvsagt inspirert av denne.

Det kan kanskje komme noe nyttig ut av dette, selv om signal/støy-forholdet ikke skulle bli stort bedre enn det pleier.

Så får vi se hvor mange som heller vil debattere mine påstander om Dennett, samt dele noen favorittspørsmål til kristne.

Facepalm

Da jeg startet Dekodet var tanken en rimelig jevn fordeling mellom et ikke helt ubetydelig spekter av interesser, fra film til filosofi, for ikke å si fra tegneserier til teologi, fra musikalske helter til historie, skandaler til skepsis, politikk til polemikk.

Selv om jeg vurderte å begrense omfanget av alliterasjoner.

De ti første postene tok opp sentrale temaer som musikk og meninger, verdens beste tegneserier, Bysants, fantasy, musikk og punk, nordamerikanske indianere, Atlantis i Sverige, Terry and The Pirates (som fortsatt viser hvorfor det aldri vil gå bra i Afghanistan), Illuminatus og Jesus-konspirasjonen.


Så begynte Facebook å få omfang også i Norge.

I starten først og fremst som et sted å legge ut bilder og vedlikeholde eller gjenoppfriske bekjentskap med julebrev hver dag. Etter hvert mer og mer som en arena også for meningsutveksling og interessedeling.

Siden stadig mer ble dekket stadig bedre av stadig flere stadig fortere, var det ikke til å unngå at Dekodet snevret seg inn til myter om vitenskaps- og kirkehistorie, teologi og religionsfilosofi, med en og annen freelancejobb om skepsis, krim, SF og fantasy.

Nå er det ingen grunn til automatisk å utelukke at også jeg har endret meg noe på disse årene, men nok ikke i retning av færre interesser.

Selv om de altså får noe ulikt utløp og fordeling i litt ymse kanaler.

Nå betyr ikke dette at Dekodet er blitt helt monoman. De seneste postene er altså om et teaterstykke om Lewis og Freud, den nye TV-serien om Fader Brown, nye ateister, debatter om evolusjon og gudstro, kristningen av Norge, Galilei-saken, jøder og jesuitter i Grunnloven, bøker om C.S. Lewis, korstog og vitenskapshistorie.

Det er likevel ingen grunn til å vente at denne bloggen vil utkonkurrere Facebook med det første.

Lewis og Freud i Oslo

Det er ikke hver høst det er anledning til å møte C.S. Lewis og Sigmund Freud i Oslo.

Altså greit allerede nå å risse inn i primstaven at Nationaltheatret kjenner sin og din besøkelsestid og starter en serie forestillinger i september om et tenkt møte mellom disse to noe ... ulike personene.

Stykket er skrevet av Mark St. Germain og oversatt av Kjetil Bang-Hansen.

Vi kan gjøre verre deux ex machinas enn å sitere fra programmet som du finner her.

Finnes det en Gud?

Med krigen tordnende i bakgrunnen foretar den aldrende Freud sitt livs kanskje viktigste konsultasjon. 3. September 1939. England erklærer krig med Tyskland. Nettopp denne dagen har Sigmund Freud invitert den unge og fremadstormende forfatteren og akademikeren C. S. Lewis til sitt hjem i London. Freud – psykoanalysens far, er en svoren ateist, mens litteraturprofessoren og forfatteren Lewis har erklært seg som en troende kristen.

Lewis tror Freud har bedt ham komme for å stå til rette for at han i sin siste roman har karakterisert Freud som en forfengelig, ignorant gammel mann, men oppdager at Freud ønsker å diskutere noe mye dypere. Han vil snakke om Guds eksistens, kjærlighet, kjønn - og meningen med livet. Med krigsutbruddet som bakgrunn har de to en intens diskusjon om de viktigste temaene i menneskenes liv. Noen uker senere velger den alvorlig syke Freud å ta sitt eget liv.

Dette er en fiktiv historie. Sigmund Freud og C. S. Lewis møtte hverandre aldri ansikt til ansikt. Men de kunne ha gjort det, og forestillingen er bygget på det vi vet de to på hver sin side har sagt. Freuds siste møte er en både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway.

Kim Haugen og Lasse Lindtner spiller h.h.v. Lewis og Freud.

En filmet samtale om stykket finnes her. Ikke alt de sier om Lewis er like presist, så vi kan for ordens skyld nevne at han var 41 år i 1939.

Nå er ikke stykket hentet ut av løse luften, men av en reflektert lesning av deres brev og bøker, av psykiatriprofessoren Armand Nichol som også står bak The Harvard Guide to Psychiatry.

Resultatet er både en serie forelesninger på Harvard seneste generasjon og etter hvert boken til venstre, The Question of God: C.S. Lewis and Sigmund Freud Debate God, Love, Sex, and the Meaning of Life.

Skulle du være i tvil, kan det være greit å nevne at verken bok eller teaterstykke har til hensikt å la en av de to gå seirende ut av samtalen med fasitsvar med to tykke streker under.

Men noen vil nok oppleve det som en seier å se at det er mulig å snakke med større innsikt og mer respekt om denne type spørsmål enn vi har vært vant til en stund.

Fader Brown og Mysteriekammeret

Da er det bare å finne fram fjernkontrollen og stille inn varsler, opptak og/eller kanalen på NRK1 lørdag 20:45 - og de neste ni lørdagene etter.
(Les videre her)

Dennetts tenkehette

Det er alltid en begivenhet når Daniel Dennett kommer med ny bok.

Grunnen er både hans faglige bakgrunn som filosof og hans noe mindre bevisst provoserende tone enn andre såkalte nye ateister. Det betyr ikke at han alltid bruker denne bakgrunnen eller ikke provoserer, men at han kan være en noe mer givende samtalepartner.
(Les mer her)

Kunnskapselskende kunnskapshatere?

Ingen grunn til å beholde hatten på hodet når seneste nummer av Levende Historie har flere ganske så gode populærartikler om kristningen av Norgen.

Først ute er Synnøve Veinan Helleruds Håkons kamp der hun viser hvilke dilemmaer Håkon den Gode opplevde som kristen konge på 900-tallet i møte med sterke lokale høvdinger som holdt fast på fedrenes tro.

Mens senere kronikører  misbilliget at Håkon valgte politiske kompromisser som å delta i hedenske blot fremfor martyrdøden, ser Hellerud dette som et klokt valg.

Ved å gi etter for trønderne kan kong Håkon ikke bare ha reddet sitt eget skinn, men også på sikt bidratt til å fremme kristningen av landet. Det gir nemlig ikke mening å si at Håkon sviktet kristendommen til fordel for kongemakten, for kristendom og komgemakt var to sider av samme sak. For Håkon var kristningen av landet en uløselig del av et større prosjekt: å bygge opp et sterkt, organisert, kristen kongeriket, kort sagt å bringe Norge inn i framtida.

Hva slags fremtid snakker vi om?

Mye handler om oppveksten i Engand hos kong Adalstein (895-939). Håkon var sendt dit av sin far Harald Hårfagre, som ikke kan ha vært helt fremmed fra tanken om kristne konger - selv om kanskje tanken om politiske allianse nok sto sterkere.

Adalstein var ikke bare en dyktig kriger, strateg og alliansebygger. Som god kristen konge var han opptatt av kunnskap.

Adalstein hadde også flere utenlandske fystesønner til oppfostring ved hoffet sitt, som var kjent som et senter for lærdom. 

Møtet med England må ha gjort sterkt inntrykk.

Håkons opphold i England må ha vært som en tidsreise. Han kom fra den hedenske vikingtiden til den kristne middelalderen. Hårfagres Norge var et knippe høvdingdømmer samlet under én mann, et land uten byer, kirker og bøker og uten noen felles institusjoner. Kong Adalsteins England var noe helt annet.

Her møtte Håkon blomstrende handel, en utviklet kirkeorganisasjon, et velorganisert forsvar og skrevne lover. Han møtte også en konge som kunne omgi seg med mer pomp og prakt enn Hårfagre kunne drømme om, og et hoff som dyrket boklig lærdom.

Selv om det skulle et par hundre år før Norge var i nærheten av dette, ga oppholdet

Adalstein gir bok til Sankt Cuthbert

på en måte Håkon en mulighet til å se inn i framtida. Det vil si, han så et samfunn han gjerne ville gjenskape i Norge.

Nå klarte ikke Håkon dette, men hans tanker og lover påvirket landet i århundrer. Og han var mer avgjørende for kristningen enn det har vært vanlig å tenke.

Håkons kristningsverk her ofte blitt undervurdert, og i stedet har Olav Tryggvason og ikke minst Olav Haraldsson - "den hellige" - fått æren for å kristne landet. De for hardhendt fram og brukte tvang, og det kunne de gjøre fordi store deler av landet nå var kristent allerede. Da gikk det an å bruke makt overfor de siste, standhaftige hedningene. 

Nå kan man jo si mye om Olavene, men det er uansett flott at dette i stor grad følges opp i andre artikler, ikke minst frilansjounalisten Nina Krafts Myter for fall.

Åpningen slår an en tone Dekodet kan leve med.

Kristendommen ble innført ved slaget på Stiklestad i 1030. Kvitekrist seiret med sverd i hånd. Troen på Odin, Tor, Frøya og de andre gudene var allerede døende, og folk var rede for noe nytt. Og hedenskapen ble raskt utryddet i Norge.

Lærte du dette på skolen? Da er det på tide med en revisjon. For dette er enten feil, svært ufullstendig eller tvilsomt, mener moderne historikere og religionshistorikere.

Dette er lærerikt og forbilledlig stoff som viser hvor lett og hvor lenge myter kan feste seg.

Så er det ikke samme grunn til å ta av seg hatten når vi på en noe mindre ønskelig måte ser hvor vanskelig mytene er å bli kvitt eller hvor fort forhold kan misforstås. Dette handler mer bestemt om en spalte på side 33 der det refereres til en kommentar fra historikeren Gro Steinsland om at det var lite religionsblanding.

At Odin hengte seg i treet Yggdrasil for å få lære seg skrivekunsten, kan etter hennes mening ikke sammenlignes med da Adam og Eva spiste av Kunnskapens tre. I den gamle religionen var kunnskap utelukkende positivt, i en nye introduserte den arvesynden.

Talende nok kommer ingen oppfølgingsspørsmål om hvordan det likevel kan ha seg at det var det kristne England (altså ikke det hedenske Norge) som ikke bare var "kjent som et senter for lærdom", men som dyrket "boklig lærdom".

Til det sitter nok forestillingen om at kristne mislikte kunnskap for fast.

Noe som altså ga opphav til myter som at kristne ødela biblioteket i Aleksandria, Kirken forfulgte naturvitenskapsmenn gjennom historien og så videre.

I beste fall blir leserne stående igjen med det interessante inntrykket av kristne som kunnskapselskende kunnskapshatere.

Så kan vi sikkert diskutere andre sider ved sideoppslaget som hvor riktig det er at "kvinner fikk en svakere posisjon i samfunnet etter kristningen" fordi man ikke lenger hadde gudinner, "var blitt så sexfiendtlige" og så på kvinner som "'urene' under menstuasjon og etter barsel".

Det finnes alternative faglige syn eller nyanser på dette (se f.eks. her og her og her), men det er en annen diskusjon.

Der det som ellers er greit å like kunnskap.

Sensasjon: Ufornuftig tro er ufornuftig

Det er ikke vanskelig å forstå at noen kan mislike ufornuftig tro, altså å tro på noe som strider mot fornuft, forskning eller fakta, selv om disse tre begrepene ikke er synonymer.

På samme måte er det heller ikke vanskelig å å forstå at man fristes til å ty til forenklinger for å spre sitt eget budskap. Tabloide overskrifter skaper mer fart i føttene enn faglige fotnoter.

Dessverre er det slik at dess sikrere man er i sin sak, dess større er faren for at man ikke bare overdriver, men fordreier. I stedet for å spre fornuft, sprer man fordommer.

Dette er spesielt vanlig når vi kommer til sitater. Ser man noen sitater som setter meningsmotstandere i dårlig lys, er det ikke mange som sjekker om sitatene stemmer, eller er representative eller betyr det man tror de betyr, om man ser på sammenhengen.

Interessant nok har dette vært svært vanlig hos fritenkere de seneste par hundre år. At det er en sterk og levende tradisjon er facebook full av eksempler på.

Slik vi ser av teksten fra unreasonablefaith på bildet under.

Men er det ikke ganske tydelig hva den ikke helt gode kardinal Bellarmine sier, da? Hvordan kan dette vært misforstått eller tatt ut av sammenhengen? Det er da rene ord for pengene?

Den fanatiske katolske kirken la da ingen ting i mellom for å ta Galilei?

Nei, sitatet er omtrent så misforstått som det er mulig. Og ikke bare fordi det slett ikke er fra rettsaken mot Galilei i 1615.

Noe som ville vært godt gjort, siden det ikke var noen rettsak mot ham det året.

Viktigere enn det er at Bellarmine slett ikke satte Bibelen over vitenskapen. Han var tvert i mot svært tydelig på hvis noe var demonstrert vitenskapelig, måtte man lese Bibelen i lys av dette.

Det var ikke slik at man før Darwin lot Bibelen overstyre vitenskapen, mens man etter har latt vitenskapen overstyre Bibelen.

I realiteten har det motsatte i stor grad vært tilfelle.

Noe som Bellarmine ga klart uttrykk for i et brev til Storhertuginnen Christina av Toscana rett før han skrev brevet som sitatet i bildet over er hentet fra.

This being granted, I think that in discussions of physical problems we ought to begin not from the authority of scriptural passages but from senseexperiences and necessary demonstrations; for the holy Bible and the phenomena of nature proceed alike from the divine Word the former as the dictate of the Holy Ghost and the latter as the observant executrix of God's commands. It is necessary for the Bible, in order to be accommodated to the understanding of every man, to speak many things which appear to differ from the absolute truth so far as the bare meaning of the words is concerned. But Nature, on the other hand, is inexorable and immutable; she never transgresses the laws imposed upon her, or cares a whit whether her abstruse reasons and methods of operation are understandable to men. For that reason it appears that nothing physical which senseexperience sets before our eyes, or which necessary demonstrations prove to us, ought to be called in question (much less condemned) upon the testimony of biblical passages which may have some different meaning beneath their words. 

Dette står i en god tradisjon vi kan følge i kirkens lange historie hos alt fra Augustin på 400-tallet og Thomas Aquinas på 1200-tallet til Luther, Kalvin og andre mer enn lettere toneangivende tenkere før og etter reformasjonen.

Men hva var det så som skjedde med Galilei? Hvis det var så enkelt som å la vitenskapen bestemme, hvorfor fikk den ikke bestemme?

Vel, dette var ikke så enkelt - rett og slett fordi vitenskapen på Galileis tid bestemte noe annet. I tillegg er vi inne i en ganske så spesiell periode, mer presist under Motreformasjonen der katolikkene lente seg bakover for ikke å bli beskyldt for å sette tradisjon osv. over Bibelen.

Skulle Galilei få aksept for sin bibeltolkning, måtte han demonstrere at hans modell var sann og det kunne han ikke, i tillegg til at den var feil og han fremla tvilsomme bevis (som at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg, og ikke månens tiltrekningskraft slik bl.a. paven mente).

Bellarmine-sitatet på bildet over handler rett og slett om at Galilei og andre gode katolikker bør være lojal overfor Kirkens eksegeter, her som i andre spørsmål. Men, selvsagt, kom det noe som demonstrerte hans modell eller en annen med solen i sentrum som rett, måtte eksegetene endre standpunkt.

Det er i denne settingen Bellarmines uttalelse er fra, i et annet brev fra 1615. Han klargjør dermed dette umiddelbart etter sitatet på bildet med at

Third. I say that if there were a true demonstration that the sun was in the center of the universe and the earth in the third sphere, and that the sun did not travel around the earth but the earth circled the sun, then it would be necessary to proceed with great caution in explaining the passages of Scripture which seemed contrary, and we would rather have to say that we did not understand them than to say that something was false which has been demonstrated. But I do not believe that there is any such demonstration; none has been shown to me.

Hvis det er noe som demonstreres av sitatet fra unreasonablefaith, er det i hvert fall ikke at den gjengen er reasonable. Muligens finnes en demonstrasjon av det, men ingen er blitt vist meg.

Del 7: Viser evolusjonen at Jesus kom for sent?

I serien der kreasjonister og nye ateister går hånd i hånd, er vi fremme ved påstanden om at

Siden evolusjonslæren forteller oss at det fantes mennesker flere hundre tusen år før Jesus, kan vi ikke tro på evolusjon eller ikke på Gud.

En av dem som stadig siteres på dette er Christopher Hitchens, ofte hentet fra Douglas Wilson-debatten jeg har hatt på DVD i noen år.

Som så mange nyateistiske innspill ble det imidlertid aldri formulert som et argument med premisser og konklusjoner.

Kanskje det forventes at vi skal ta det til oss som en mystisk opplevelse?

Eller krever det hva Dawkins kaller for økt bevissthet for at vi skal se at dette er en form for avgjørende poeng i en eller annen debatt?

Hva er det så Hitchens faktisk sier? 

Kort sagt (og han sier det ikke mye lenger i debattene jeg har hørt) er det at vi har vært på kloden i 100 000 år eller noe slik, mens man for å være kristen må tro at mennesket sultet og sørget, slet og strevde, opplevde krig og katastrofer i 98 000 år før Gud tenkte at det var på tide å gjøre noe.

Og da ved at den beste måten var menneskeofring i en av de mindre utdannede delene av Midtøsten.

Ikke la oss henvende oss til kinesere, for eksempel, et sted hvor folk kan lese og studere bevis og ha en sivilisasjon. La oss gå til ørkenen og ha en ny åpenbaring der. Dette er tøv. Ingen tenkende person kan tro noe slik.

Konklusjonen er altså klar. Den eneste lille detaljen som savnes er altså begrunnelsen for hvorfor dette er tøv.

Kort sagt er det ikke enkelt å vite hvordan man skal argumentere mot noe som ikke er et argument.

Hitchens er som så ofte bedre på standup enn syllogismer. Men i stedet for å konkurrere med nye ateister i retorikk, mystiske opplevelser og høyere bevissthet, skal vi gjøre noe så avleggs som å være rasjonelle.

Hva er mulige premisser om dette skulle formuleres som et argument? Setter vi opp noen forslag, ser vi at det ikke akkurat mangler underforståtte premisser som altså verken fremlegges eller forsvares.

Premiss 1: Hvis Gud eksisterer vil han ønske å redde menneskeheten så tidlig som mulig

Premiss 2: Hvis Gud eksisterer vil han ikke at menneskeheten skal leve i lidelse og nød

Premiss 3: Hvis Gud eksisterer og vil redde menneskeheten, vil han gjøre det på et sted der mange har høy utdannelse og kritisk sans

Premiss 4: Hvis Gud eksisterer driver han ikke med menneskeofring

Premiss 5: Gud grep inn først etter 98 000 år

Premiss 6: Menneskeheten levde mesteparten av denne tiden i stor nød og fattigdom

Premiss 7: Gud grep inn i et område med lite utdannelse

Premiss 8: Gud reddet oss ved menneskeofring

Konklusjon: Siden premiss 5-7 viser at premiss 1-4 svikter, kan ingen tenkende person tro på Gud.

Hadde Hitchens selv satt opp dette argumentet, måtte han ha forsvart hvert enkelt ledd. Forsøker vi å gjøre det, ser vi imidlertid at det ikke er så enkelt.

Dette viser igjen hvor stor forskjellen kan være mellom nyateistisk retorikk og realiteter hvis vi forsøker oss på en rasjonell og vitenskapelig tilnærming.

For det første er det mulig å snu regnestykket i premiss 1 og 5 på hodet. For hvorfor skal vi regne dette etter antall år, og ikke etter antall mennesker?

Hvis det skulle finnes en Gud som har en slags langsiktig plan og ønsker at flest mulig skal få anledning til fellesskap med ham (som vel er et klart kristent premiss), er det ikke urimelig å tenke at tidspunktet for å gjøre noe, var når forholdene begynte å ligge til rette.

For det andre ser vi allerede der at premiss 7 svikter.

Nettopp koblingen av den hellenistiske kulturen med den romerske organiseringen gjorde at storskala kommunikasjon og idéspredning for alvor ble mulig i Europa og middelhavslandene - samt langs handelsveiene østover.

Kristen tro hadde dårligere vekstvilkår blant analfabeter på landet (altså hos det som på latin kalles for paganus, hedningene), enn blant intellektuelle i storbyene.

Veksten var forøvrig sterkest i middelklassen, slik sosiologen Rodney Stark argumenterer godt for i The Rise of Christianity.

Uansett er det altså slik at kristen tro fikk fotfeste nettopp i den hellenistiske kulturen som på mange måter fant opp logikken. Hadde Hitchens kunnet sin historie ville han sett at ingen tidligere kulturer hadde flere med kritisk sans.

Likevel fikk altså kristen tro god respons gjennom århundrene også hos mange vel bevandret i aristotelisk logikk.

Nettopp fordi kristne oppfattet Gud og gudstro som noe rasjonelt, er det ikke overraskende at logikken var blant fagfeltene som ble mest utviklet gjennom middelalderen.

For det tredje svikter vekten av premiss 1 og 5 fordi menneskeheten holdt en noenlunde lav og stabil størrelse inntil jordbruksrevolusjonen og bysamfunnene begynte å vokse fram.

Det er riktig at vi langs en tidsakse ser at antall år før Kristus er (enkelt sagt) 98 % av menneskehetens varighet, men det er langt viktigere at minst 98 % av alle som har levd eller vil komme til å leve er etter Jesu tid.

Det er kort sagt lettere å tro på en Gud som er mer opptatt av mennesker enn av tid.

For det fjerde er premiss 2 problematisk, som vist noen ganger i diskusjoner om det ondes problem.

Kort sagt er det slik at om noen vil bruke det ondes problem til å vise at det er logisk umulig at Gud kan eksistere, må man vise at det ikke er mulig at det kan finnes grunner til at Gud tillater lidelse.

For det femte er premiss 6 problematisk om man skal tro sosialantropologene.

Siden Hitchens som vanlig ikke viser til forskning, men bygger på populære forestillinger kjenner han ikke til faglige vurderinger om at nettopp jakt- og samlersamfunnet i forhistorisk tid var det opprinnelige velstandssamfunnet.

Marshall Sahlin tok allerede i 1966 et oppgjør med tanken om at fortidens samfunn balanserte på kanten av sultedøden og generelt strevde med å overleve. Tvert i mot argumentere han og senere analyser for at tilgangen av vilt og vekster var så stort at man kan ha brukt mindre tid per uke på å finne og tilberede mat enn hva vi gjør i dag.

Selv om det er mulig å se svakheter i deler av Sahlins argumentasjon og datagrunnlag, er det bred enighet blant sosialantropologer i at han hadde viktige poenger (se f.eks.her).

For det sjette svikter premiss 8, hvis det er kristen tro vi diskuterer. For der er poenget ikke at Gud ofret et menneske, men at han ofret seg selv. Det handler om en absolutt og stedfortredende kjærlighet, ikke om hvilken biologisk art som ofres. Og offeret blir heller ikke liggende igjen som en taper.

I stedet viser Gud også sin makt over døden, ved å reise opp Jesus fra de døde.

Selvsagt ville Hitchens ha benektet alt dette og krevd mer argumentasjon for å tro på noe slik. Saken er imidlertid ikke hvorvidt han selv trodde dette var sant.Den er tvert i mot at hvis han mente å bruke dette premisset i et argument, rammer det ikke kristen tro.

Nå blir uansett denne type vurderinger vi her gjør av Hitchens argumentasjon fort parodiske, ettersom det han driver med altså ikke er vitenskap eller logikk.

Det er kreativt men ganske spesielt å tro at en argumentasjon for eller mot Guds eksistens eller om Jesus er verdens frelser, kan avgjøres ut fra kalendere og geografi.

Setter vi det likevel opp som et argument, ser vi at det ikke på noen måte viser at tenkende mennesker ikke kan tro både på evolusjon og Gud.

Hvis et slikt argument viser noe, er det nok heller at det ikke bør fremsettes av tenkende mennesker.

(Bloggartikkelen bygger forøvrig på kapittel 5.9 i Svar på tiltale)

Tale for dagen

Det er Grunnlovsdag og blant mye vi feirer er at det er blitt lov for jøder, munkeordener og jesuitter å bosette seg i landet.

For som kjent het det opprinnelig i §2 at «Jesuitter og Munkeordener maa ikke taales. Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget».

Men hvorfor fikk de ikke adgang? Stengte Eidsvollsfedrene noen grupper ute fordi de led av hva vi i dag kaller for fremmedfrykt og rasisme? Kan datidens debatt overføres til dagens?

Ja, noe, i noen grad - et stykke på vei. Men langt mindre enn hva vi har hørt fra talerstolene i dag.

Det er rett og slett anakronistisk å trekke fram den type rasisme som kom senere på 1800-tallet eller senere spill på populistisk fremmedfrykt.  Motviljen handlet ikke så mye om antisemittisme som antijudaisme, altså i mindre grad rasisme enn religion.

Kristne jøder kunne bosette seg så mye de ville. Tause jesuitter var stadig på besøk.

Men det var i liten grad snakk om grunnlovsfedre med lav moral og høy intoleranse. Man var ikke ute etter å forfølge grupper med andre meninger. Bekymringen gjaldt ikke sosialbudsjettet, tigging eller tissing.  

I stedet er mye av forklaringen konspirasjonsteorier.

Mye kan tilskrives overivrige nasjonsbyggere med tunnelsyn. Målet var å sikre et stabilt samfunn som man mente best kunne bygges på fedrenes tro gjennom århundrer. Og siden troen kom av forkynnelsen, gjaldt det å holde den til Luthers katekisme og Pontoppidans forklaringer. Siden det store flertall var fattige bønder med lite utdannelse ville de være lett påvirkelige for overtalelseskunster og bestikkelser.

Problemet var dermed ikke at noen grupper var for svake og ville belaste samfunnet, hadde feil gener eller skalleform, men at de var for sterke.

Man tvilte på folkets evne til å stå i mot så kløktige misjonærer som jesuittene. De hadde bevist sine kunster ved å spre katolsk tro over store deler av verden i århundrer. At de også hadde arbeidet mot slaveri og for selvstendighet, teknologi og naturvitenskap, ikke minst i Kina, var grunnlovsfedrene mindre kjent med.

Nei, jesuittene hadde dårlig moral siden de lærte at hensikten helliger middelet. Uten at man tok det så nøye med å se etter om de faktisk gjorde dette. Selv om et utsagn som ligner finnes hos Hermann Busenbaum, er det dels tatt ut av sin sammenheng og uansett langt eldre.

Denne og andre sannheter var likevel godt kjent, noe som ga mang en brav opplysningsmann vann på mølla og vi senere ser enda mer vann på større møller i en serie konspirasjonsteorier som påvirket alt fra Bismarck og nazister, til adventister og Jack Chick.

Nå ble utestengelsen av jesuitter riktig nok i liten grad tolket som et forbud mot innreise. Siden det var underforstått at det først og fremst handlet om å utbre den jesuittiske lære, kunne jesuitter  oppholde seg i Norge.

Christian Michelsen hadde da også jesuitter som gjester og rådgivere i 1905.

Men frykten for forkynnelsen var så sterk at forbudet ble stående fram til 1956. Det ble først opphevet som en konsekvens av at Norge var med og stiftet Europarådet og signerte Menneskerettighetskonvensjonen i 1950.

Noe som ikke akkurat direkte støttet opp under lover mot bestemte religiøse retninger.

De sterkeste motstanderne var Kristelig Folkeparti som stod støtt og steilt på luthersk grunn med den ikke akkurat katolskvennlige Kjell Bondevik i spissen for bedehusfolket.

En annen som uttrykte sin skepsis var Høyres parlamentariske leder Carl Joachim Hambro.

Det mangler ikke applaus fra galleriet da han hevdet at jesuittene hadde "gitt lærdom til marxismen" og stod bak fascismen (se ellers en lang gjennomgang av debatten her).

Dermed er det forståelig at den katolske biskopen  i Oslo,  Jacob Mangers,  ved valget i 1957 skal ha sagt at katolikker kunne stemme på alle partier, unntatt NKP og Krf.

Mens Høyre slapp unna.

Nå betyr ikke endringen av jesuittparagrafen at det mangler antikatolske konspirasjonsteorier her til lands.

I stedet spres de i større grad og flere steder enn noen gang, enten vi snakker om facebook, Dan Brown eller resten av feltet med bestselgere.

Hva så med jødene? Var det ikke opplagt rasisme der?

Slik rettshistoriker Edvard Aspelund som tilhører Det mosaiske trossamfund skriver i sin Masteroppgave "Jøder ere fremdeles udelukket fra Adgang til Riget" - Grunnlovens utelukkelse av jøder 1814-1851 handlet dette om flere forhold

 Også her satt mange slags argumenter og påstander løst og skal vi først snakke om noe som minner om rasisme, er det nok her. Men likevel var det altså lettest for Wergeland og andre å få endret jødeparagrafen.

Interessant nok fikk altså jødene adgang til Norge over hundre år før jesuittene og nesten femti år før andre munkeordener i 1897.

Går vi mer direkte inn i diskusjonen ser vi igjen at mye kan knyttes til ønsket om en enhetskultur. Nasjonen kunne best bygges på en homogen gruppe lutherske kristne. Vi måtte verne oss mot alt og alle som kunne forstyrre prosjektet.

Samtidig lå det også andre motiver til grunn.

Selv om forbudet mot jøders adgang først startet som en begrensning i religionsfriheten i Grunnloven, ble det fort tydelig at det ikke bare var religion som var motivene hos dem som ønsket et forbud mot jøder, og omvendt hos de som ønsket å oppheve det. Stort sett alle argumentene som kunne brukes, ble brukt både av motstanderne og tilhengerne alt etter som det passet. Det var flere argumenter som gikk på jødesommen og jødene og deres forhold, og særlig deres negative innflytelse på handelen og næringslivet ble trukket frem.

Vi kommer likevel ikke unna at klassiske antisemittiske konspirasjonsteorier lurte i kulissene, selv om de hadde langt mindre omfang og alvorsgrad enn de skulle få i århundret etter. Jødene var ikke bare i liten grad i stand til å tilpasse seg norske forhold, de var aktive motstandere av norske lover og orden.

Dermed kunne Selvstendighetspartiets Christie hevde i diskusjonen at det var problemer med fremmede innflytelser

i en liten stat hvor borgerne hadde en livlig fantasi og lett kunne påvirkes av bedragere som i sin religiøse iver kunne tilliste seg formue og føre til laster og oppsetsighet mot øvrigheten, menneskeofring, avgudsdyrkelse og bigami. Derfor bør den frie religionsutøvelse begrenses til de kristelige religions-sekter (jfr. Riksforsamlingens forhandlinger bind 1 s. 181-182).

Som vi ser kan det diskuteres hvem som er lettest påvirkelig av bedragere og hadde livligst fantasi.

Men det kan ikke diskuteres like mye hva som bør med i 17.maitalene. Har de mindre enn et kvarter om konspirasjonsteorier, er det bare å blåse i fløyten.

Sensasjon: Alister McGrath skriver intelligent om Lewis

Dekodets vidgjetne serie (med legendariske del 1 og del 2) som setter årets bøker om C.S. Lewis på dagsorden, fortsetter med ustoppelige Alister McGraths andre bok om Lewis for året, The Intellectual World of C.S. Lewis.
(Les mer her)

Debattverdier

Etter enda en runde på Verdidebatt, er det anledning til å oppsummere noen erfaringer litt kort og muligens skjevt, men de er i det minste relativt ferske i minnet.

De handler både om denne og andre debatter som involverer dels nye ateister og dels velmenende kristne, ivrige debattanter som ikke alltid har så mye kunnskap om temaene som de tror.

Og la det være klart, dette handler ikke spesielt om Verdidebatt, men om det klimaet og den type respons man må regne med når man stikker hodet fram som kristen i åpne og offentlige diskurser og hevder man har rimelig ... rasjonelle argumenter.

Første erfaring er at det er viktig å ta noen debatter - så saklig og grundig som formatet tillater. Det er lærerikt for egen del og forhåpentligvis for andre å bryne seg på kontroversielle tanker og forsøke å rydde opp i ulike typer myter og misforståelser.

Men så (og her er det bare å spikre en pute i taket) viser det seg i debatter at noen er uenige.

Og, enda mer, er dårlig vant med svar fra kristne.  

Dermed oppstår et syndrom eller en ond sirkel. Dess mer jeg bidrar, dess mer ventes at jeg bidrar. Uansett hvor mye jeg skriver, blir det for lite. 

Følgelig jammes man ned med så mange spørsmål at det er umulig ikke å fornærme noen ved ikke å svare dem direkte, eller svare for kort eller for fort eller ikke svare på alle typer spørsmål. 

Det blir ikke bedre ved at svarene sjelden blir akseptert fordi man ikke klarer å forstå dem (og det er jo en ærlig sak) eller har for mye negativt i bakhodet om kristne til å ville forstå dem, eller uansett (dette er jo som i politiske debatter) er mer ute etter å markere revir enn å lytte. 

Spesielt tydelig blir det hvis man forsøker seg på historiske perspektiver om det positive forholdet mellom tro og vitenskap, om logikken i argumentasjonsstrukturer eller alminnelige religionsfilosofiske begreper. Som forskjellen mellom Gud og guder, forklaringer og ytterste forklaringer, kontingente og ikke-kontingente forhold, koherensmetoder, konvergerende argumenter eller annet. 

Dette forstås verken av nye ateister eller rimelig folkelige kristne eller frafalne fra bedehusland.

Dermed kan man være rimelig sikker på at det kommer

1. Ivrige ateister som beklager seg over at denne Davidsen som ikke kjenner til dette med bevisbyrde og naturvitenskap med kravet om empiri og falsifisering, når han bl.a. kan påstå at Gud ikke er et fysisk fenomen og tydeligvis argumenterer ut fra mangel på kunnskap. Nå må Davidsen snart begynne å lese noen bøker!
2. Notoriske nyateister som noterer seg at Davidsen snakker uforståelig - altså er det Davidsen som ikke forstår
3. Nærsynte nyateister som vet at middelalderen egentlig var som steinalderen og at kristne aldri har forstått at de må fremlegge bevis og at Dawkins og Hitchens tilhører den ypperste intelligentsia med stålkontroll på historien, argumenter for Guds eksistens og den historiske Jesis
4. Andre ateister som merker seg at Davidsen noen ganger har lange svar med mange punkter, altså er det uthalingstaktikk og unnfallenhet. Kan man ikke svare ja eller nei, eller i én setning, er man ikke verdt å lytte til
5. Forsmådde frafalne som merker seg at Davidsen typisk nok ikke vil svare på spørsmål om Gud i Det gamle testamentet uten å se at det ikke akkurat var temaet i tråden
6. Klare meldinger om at når Davidsen hevder han har lite tid til å svare på alle spørsmål og henviser til at han har tatt opp mange på bloggen sin eller i bøker som Svar på tiltale eller i artikler, er det bevis på at han ikke har noen eller svært tynne argumenter 
7. Velmenende kristne som rir sine egne kjepphester om kreasjonisme, fri vilje eller annet der de synliggjør til dels svært sviktende fagkunnskap 

Det er sikkert flere grunner til at denne type reaksjoner og holdninger. Én av dem er nok at få er vant til at så mange kristne tar debatter seriøst og skikkelig. De er heller ikke vant til at kristne har fagkunnskap når de svarer eller at det i det hele tatt finnes fag hvor slike spørsmål faktisk har vært diskutert i generasjoner. 

Og skulle en av de kristne ha ord på seg for å være «apologet», er det ikke måte på hvor mye man tolker manglende svar til å bety.

Kort sagt mangler ikke pepper og vidløftige konklusjoner hvis jeg ikke ser eller ikke svarer på alle meldinger. I seneste runde har jeg svart på dusinvis av spørsmål, men siden det kom hundrevis av kommentarer (så langt nærmere 400) klarte jeg altså å overse enkelte som noen opplever som viktige for seg selv (også når de er utenfor trådens tema) eller svarte ikke fort nok eller var så frekk at jeg sa fra at jeg av tidsgrunner ikke kunne fortsette debatten nå.

Nei, eneste tenkelige grunn er at jeg ikke kan svare, er dum eller dukker unna eller er på vill flukt, noe som viser at kristen tro er dum eller dårlig eller dustete, for å parafrasere. 

Dermed er det fritt fram for mer eller mindre kjærkomne konklusjoner og kyniske bakvaskelser. 

Og det spiller ingen rolle at jeg nevner at jeg seneste uke leverte tre bokanmeldelser, en artikkel om middelalderhistorie, er i ferd med å starte et prosjekt på jobben og skal ha en annen beslutning gjennom, ved siden av rådsmøter, infoarbeid i menigheten, blogging, to bøker som planlegges osv. osv. 

Nei, siden jeg i åpningsinnlegget spurte om det var mulig med rolige samtaler, må jeg fint svare på alle revolverspørsmål i uker fremover. 

Dermed er det bare å vente seg kommentarer som #336. 

for hva jeg skal tro og mene når det gjelder hans (talende?) taushet overfor meg. Se for eksempel min kommentar #142. Kan han føle seg konfortabel med sin opptreden? Har jeg gjort meg fortjent til slik respektløshet? Her er det ikke snakk om henvisning en gang. Ingen forklaring. Vel vel, enhver får tenke sitt.

Som blir fulgt opp direkte i  #368:

Det er mange ulver som tar seg et jafs av lammet, så at lammet ikke får med seg hvert eneste jafs kan vi ikke klamre lammet for. Det har det vondt nok om det ikke skal bli påført enda mer smerte :) 

Så må du også huske på at han ikke har en spesielt behagelig posisjon å forsvare. Så ja, tausheten, de manglende argumentene sier sitt. Prøv heller å se det morsomme når han hevder å ha motsagt og imøtegått både det ene og det andre, men ikke klarer å komme med noen argumenter. Når den samme frasen kommer gang på gang, så kan man ergre seg eller se det morsomme i det. Jeg tror det siste er det beste og mest helsemessige. Dog er det jo litt trist fra en som er(?) toneangivende i den norske apologetikken.

Neste kommentar er ikke snauere.

Når man starter en debatt her, så er det her man må svare på spørsmål; ikke minst når det gjelder spørsmål man kan være helt sikker på å få. Jeg har hatt samme dårlige erfaring med Hallvard Jørgensen og andre mer eller mindre synbare kristne skribenter. Begrunner og formulerer jeg de brennbare spørsmålene for godt - eller kanskje for pent?

Noe som får god respons i selveste #371.

Antagelig for godt... Dette er et gjentagene fenomen, ikke minst med de to du sikter til; så snart det blir for vanskelig skygger de banen, som regel med en siste kommentar om at ingen av mostanderne har forstått noe som helst, at de er useriøse og ufine etc. etc.

 Og slik går no dagan.

Sensasjon: Redaktører er bedre på etikk enn historie

Det finnes større nyheter enn at noen tror Darwin avskaffet Gud, en tro som synes å øke dess lenger tid det går siden Darwin.

Og at man ikke er klar over at Darwin selv aldri så det slik.

På spørsmål i et brev fra 1879 svarte Darwin at det ikke var noen motsetning mellom gudstro og evolusjon. Det er mulig å være "an ardent Theist and an evolutionist", selv om han selv var agnostiker.

Vi kan i det hele tatt skrive mye om mytene om Darwin (inkludert at det på 1800-tallet var et sjokk at verden ikke var skapt på seks dager), i likhet med hva britiske historieblader kan.

Men det spiller liten rolle hva vi eller andre skriver. At Darwin fjernet troen på Gud har festet seg så godt i så manges ryggmarg at det er blitt en kulturell refleks.

Dermed ingen grunn til å ta noe beroligende når dette er et grunntema i lederen Barth Tholens har skrevet i seneste nummer av Sykepleien (nummer 6/2013):

Da Charles Darwin i 1859 skrev On the Origin of Species, læren om hvordan artene har utviklet seg, tok han egentlig livet av Gud. Datidens oppfatning om at alt var skapt i løpet av syv dager, fikk dødsstøtet. Adam og Eva har ikke vært de samme siden. De var likevel ikke skapt i en guddommelig håndvending. De måtte heller ses på som et resultat av en langsiktig utvikling. Den innsikten gjorde noe med oss mennesker. Når Gud var død, kunne vi kanskje påvirke litt selv.

Til tross for at avsnittet er feil i alt som sies (bortsett fra den lille detaljen at vi er blitt til ved en lang utvikling), er det ellers en klok leder. Temaet er surrogati og andre etiske spørsmål knyttet til teknologiutviklingen på helsesektoren.

Som det gode menneske han er skriver heldigvis redaktøren som om vi har etiske forpliktelser og det er avgjørende forskjeller mellom rett og galt, gode og dårlige valg.

Selv om det etter Darwin og Gud ikke finnes faste svar, trenger vi å tenke oss om. For det har sine sider når Tholens tenker at Guds død førte til at vi kunne "kanskje påvirke litt selv".

Litt mye, kanskje. Framskrittene i bioteknologien de siste årene har komplisert vårt grunnsyn på tilblivelse og reproduksjon. 

Siden det enten er vi som styrer utviklingen eller den som styrer oss, er det vesentlig å se fremover. Stadig nye medisinske muligheter skaper stadig nye og vanskelige valg.

Surrogati-debatten understreker for alvor problemet med at utviklingen innenfor bioteknologien går så hurtig. Nye metoder blir etablert som krav i befolkningen før vi egentlig helt vet om vi synes om dem. Når vi endelig har kommet fram til et standpunkt, har toget allerede kjørt videre til neste stasjon som krever nye valg.

Han etterlater ingen tvil om hvor han selv står.

Jeg er imot surrogati fordi norske par og indiske kvinner ikke er likeverdige parter, og fordi rike nordmenn ikke bør sette fattige kvinners helse i fare for å oppnå sin egen lykke. Deres lykke er underordnet. Hovedproblemet med både surrogati og andre metoder hvor det skilles mellom biologiske foreldre og formelle foreldre, er likevel at barnas interesser ser ut til å være underordnet de voksnes ønsker og lengsler. Barn blir et krav, men hva gjør det med barna?

Så skal vi ikke her og nå gå inn på spørsmålet om man kan miste perspektiver og ressurser i etiske spørsmål ved å avvise gudstro, enten man skulle mene det er på feil premisser eller ei.

Inkludert muligheten for å hevde at det faktisk finnes objektive etiske idealer og plikter, hvis man da ikke mener naturretten kan være et grunnlag.

Uten at det automatisk betyr at det er enklere å finne svar på alle dilemmaer.

Det er likevel interessant at samme nummer har en svært positiv anmeldelse av Morten Magelssens Menneskeverd i klinikk og politikk - Bioetikk i lys av kristen tro.

Morten Magelssen er lege og stipendiat ved Senter for medisinsk etikk i Oslo. Boken hans bygger på kristne prinsipper i bioetikken; respekten for mennesket skapt i Guds bilde og respekten for menneskets verdighet. Henrik Syse uttaler i forordet at med et slikt utgangspunkt vil en møte motstand. En god argumentasjon må derfor være kunnskapsbasert, og den må være klar og konsis. Forfatteren viser at han mestrer begge deler.

En bok det er nok er greit å lese før toget er på neste stasjon.

Korstogene - pilegrimer med sverd?

Er du er nysgjerrig på korstogene (som er blitt behandlet på Dekodet her og i et eget kapittel i Da jorden ble flat), kan du bruke tiden dårligere enn å lytte en drøy time til Korstogene: pilegrimer med sverd? der historikeren Pål B. Svenungsen er gjest.
(Les mer her)

Det nytter

Da er webteksten på Teknisk museums sider om utstillingen Sultans of science endret etter tilbakemeldingen fra meg.

Altså ikke bare fordi du kanskje kan få prøve en astrolab at det er grunn til å se fram til juni.

Mithraljøse mot Jesus?

At religionshistorikere for lengst har vist at den gode gamle guden Mithras ikke stod opp fra de døde, forhindrer ikke at teoriene om ham stadig gjør det.

Hvem som skaper oppstandelse varierer. Noen ganger er det nye ateister, andre ganger nyreligiøse (enten de regner seg som holister, new age eller annet), konspiranoikere, eller journalister som ønsker at det klikker for dem.

Det føyer seg dermed inn i mønsteret at vi denne gangen finner det på et nettsted viet reinkarnasjon, nær-døden-opplevelser, gnostikere, Edgar Cayce og andre profeter.

En av flere artikler om klare og avgjørende likhetstrekk mellom Jesus og Mithras er Jesus as a Reincarnation of Mithra.

The Vatican was built upon the grounds previously devoted to the worship of Mithra (600 B.C.). The Orthodox Christian hierarchy is nearly identical to the Mithraic version. Virtually all of the elements of Orthodox Christian rituals, from miter, wafer, water baptism, alter, and doxology, were adopted from the Mithra and earlier pagan mystery religions. The religion of Mithra preceded Christianity by roughly six hundred years. Mithraic worship at one time covered a large portion of the ancient world. It flourished as late as the second century.

Dermed lærer vi igjen at de hadde felles livsløp, noe som viser seg i at

• De er født samme dag (25.desember) som solens sønn (selv om det understrekes at Jesus ikke ble det)
• Mithra var en omreisende lærer og mester med tolv disipler og utførte mirakler
• Mithra ble kalt for "den gode hyrden", "veien, sannheten og lyset, forløser, frelser, Messias" og ble identifisert med både løven og lammet
• Mithra ble begravet og stod opp igjen på den tredje dag
• Mithras oppstandelse ble feiret årlig
• Mange kristne fester og høytider er egentlig hentet fra Mithrafeiringen
• Mithras viktigste fest var det som senere skulle bli påsketiden, da han stod opp igjen
• Mitratilhengerne feiret eukarist, eller altså "Herrens måltid"
• Manikeerne mente at Kristus og Mithra var den samme.

De som er interessert i en noe lenger imøtegåelse av denne type påstander om mange slags guder, kan anbefales en tur til denne artikkelen om suppen som kokes i Zeitgeist. Mer konkrete vurderinger av forhold som julefeiring, 25. desember og slik finnes på Dekodet her og om påsken her.

Ser vi som her spesielt på Mithras vil vi oppdage om vi leser religionshistoriske studier at mye er knyttet til forskning som senere er blitt avvist av nye funn og mer kvalifiserte tolkninger.

Noen av mytene om Mithras påvirkning på kristen tro har en viss faglig tilknytning til tidligere generasjoners forskere, spesielt Franz Cumont (1868-1947) rundt år 1900. Etterhvert som man gikk hans arbeid etter i sømmene, endret imidlertid forskerne syn. Selv om navnet var likt, tyder det meste på at det ikke var den samme guden som perserne dyrket mange hundre år før Kristus og romerne noen generasjoner etter.

Hvis romerne bare videreførte en gammel kultus, burde man finne spor som Mithrastempler i persiske områder. Noen slike funn er imidlertid ikke gjort.

I tillegg spiller Mithras liten rolle i tekster hos antikkens historikere om persisk religion. De har heller ingen omtaler av de fester eller egenskaper som romerne langt senere tillat Mithras.

Mange av påstandene om likheter, og at Mithras var først ute, bygger dermed på premisser om kontinuitet og likheter som ikke stemmer.

Dette ble for alvor dokumentert på den første internasjonale kongressen for Mithrastudier slik det er gjengitt i Mithraic Studies: Proceedings of the First International Congress of Mithraic Studies (Manchester University Press, 1975).

Vi finner dermed ikke lenger forskere som mener at Mithras ble kalt Guds sønn og Verdens lys og tilsvarende, var en omreisende læremester med tolv disipler, brukte ord som eukarist eller "Herrens måltid", frelste verden ved å ofre seg selv, ble begravd og gjenoppsto på den tredje dag, eller hadde en påskefeiring som sin viktigste fest, selv om man som alle andre feiret vår.

Eller ble født 25. desember.

I stedet for en kontinuerlig Mithrastradisjon tilbake til 1400-tallet før Kristus, tyder kildene på at man i romersk tid tok tak i en gammel kult, der en del av navnene var like, men innholdet nytt - og mye var påvirket av kristen tro.

Romersk religion var fleksibel og tok stadig opp i seg nye trekk, eller synkretistisk som det heter på fint. Mithrasdyrkingen i det første århundret var annerledes enn i det tredje. Det var ingen faste dogmer eller læreskrifter, man tilpasset seg løpende det man trodde og opplevde fungerte.

Altså ikke underlig at man også hentet elementer fra en stadig mer populær kristen tro, selv om man vel aldri kom så langt som å slippe til kvinner som medlemmer.

Et mer faglig grunnlag for disse konklusjonene finnes i Ulanseys The Origins of the Mithraic Mysteries: Cosmology and Salvation in the Ancient World (Oxford University Press, 1989) og Bivars The Personalities of Mithra in Archaeology and Literature (Bibliotheca Persica Press, 2000).

I stedet for at Jesus har mye å takke Mithras for, ser det ut til at Mithras har mye å takke Jesus for. Enten vi snakker om søndag som helligdag, hva man kalte sine ledere eller måten man skildret fellesmåltider på.

Skal vi lære noe om Jesus er det kort sagt lite å hente ved å studere Mithras.

Eksentrisk geni, nølende profet

Siden det er femti år siden C.S. Lewis gikk bort, skal vi fortsette runden innom noen av bøkene som er kommet om ham de seneste ukene.

Den første er aldri hvilende Alister McGraths C.S. Lewis - A Life: Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Som bringer ny kunnskap, ikke minst fordi den gir et mer kildebasert bilde enn andre biografier jeg har lest om Lewis (og det er de fleste).
(Les mer her)

Lenkenes problem

En av bloggingens velsignelser, som på fint kalles for hyperlenke, er også noe av bloggerens forbannelser.

Siden jeg har tatt opp mange temaer flere ganger, eller temaer som kan forbindes med det jeg skriver om, kan det være greit å lenke til tidligere innlegg.

Eller (her er det bare å holde seg fast) til andre som har vært frekke nok til å blogge om det samme.

Det er grenser for hvor mange ganger man trenger å skrive noenlunde det samme om det samme. Vi er flere med den fordommen at det er viktigere og mer spennende å videreføre tanker enn å gjenta dem som magiske besvergelser.

Blir krim av slik

Men så er det slik som jeg har empiri for (eller klikkestatistikk som det heter) at de færreste faktisk leser det jeg linker til.

Dermed er det lett å miste noen poenger, eller modifiseringer og fotnoter, og ikke se sammenhengen eller lettere store linker linjer.

Kommer et dypt hjertesukk mot ett eller annet, kan det virke som overreaksjon om man ikke er kjent med at det er fjortende gangen temaet kommer. Og at jeg har skrevet langt og tålmodig (eller i hvert fall forsøksvis humørfylt) om det i mange år.

Dess mer man blogger, dess vanskeligere kan det være å blogge.

Dekodet har siden starten i 2007 skrevet nærmere 1600 innlegg (dette er #1588) og det er totalt 6665 kommentarer (håper dermed på én til i løpet av dagen). Rekordåret var 2009 med 377 innlegg, mens jeg senere har ligget på i overkant av 200 per år.

Mye å lese, mye å linke.

Jeg kommer likevel til å fortsette som i går med å linke i øst og vest for å få rimelig korte bloggposter.

Selv om de fort blir lenger enn denne.

Tekniske sultaner

Det er alltid en begivenhet når det kommer en utstilling som viser hvordan man faktisk tenkte og forsket i middelalderen.

Og så er det en takknemlig jobb fordi man alltid får store overskrifter og øyne når journalister får se at man avliver myter.

Men samtidig skal det ikke mye til å spre noen selv. Dermed er det flott at utstillingen Sultans of Science om islamsk vitenskap som åpner på Teknisk museum i juni (se også en bredere presentasjon her) ikke er den samme som vi brakte noen hjertesukk om her og litt mer her.

Det er likevel et godt råd å ha med en av museets omvisere som er behørig instruert av utstillingsansvarlige Vidar Enebakk, en av få norske fageksperter som kan uttale seg med noenlunde tyngde om middelaldersk og tidlig moderne naturfilosofi.

Vi må nok likevel vente at denne type utstillinger i noen grad vil bli feiltolket i media. Dessverre synes mye omtale av islamsk og kristen middelalder mer å skyldes et forståelige ønske om å motvirke islamofobi  enn å avdekke historie.

Det er i hvert fall vanskelig å se andre grunner til serien av pussige påstander som mer er basert på moderne debatter enn samtidig kilder.

Vi har berørt noen av dette før, som at det er en overdrivelse at araberne reddet Aristoteles, glorifiseringen av Saladin  og Thorvald Steens mytologisering.

Noe historikeren James Hannam viste for noen år siden førte til vridde og  overivrige wikipediaartikler.

Dermed hadde det vært flott om museets markedsførere hadde tettere kontakt med de fagansvarlige når de skriver på en måte som kan tolkes til at det ikke foregikk naturfilosofi eller utvikling og bruk av teknologi i den europeiske middelalderen.

Senere, i rennesansen, da europeerne hentet fram den omfattende litteraturen fra antikken, avdekket de også den rike tradisjonen innen islamsk vitenskap, teknologi og medisin. 

Ikke bare fordi de ikke kan stave renessanse, men ikke benytter anledningen til å si klarere fra om at det man på 14-1500-tallet oppdaget bl.a. via Bysants var antikkens litterære og poetiske tekster, ikke vitenskapelige/naturfilosofiske. Disse hadde vært i omløp i vesten siden i hvert fall høymiddelalderen, noen siden antikken, inkludert mange av de islamske man kom i kontakt med gjennom særlig det mauriske Spania.

At teksten hos Teknisk museum ikke er tilstrekkelig kvalitetssjekket viser seg bl.a. også i omtalen av observatorier.

I Samarkand, i dagens Usbekistan, oppførte Ulugh Begh rundt 1420 et omfattende observatorium for å utføre presise målinger. Dette dannet grunnlaget for detaljerte kalendere og tabeller over himmellegemenes bevegelse. Femti år senere oppførte Tycho Brahe det første store observatoriet i Europa på øya Hven mellom Danmark og Sverige.

For det første fordi man bommer med hundre år på Brahe, som altså ikke oppførte noe før i 1576, selv om han før dette brukte Herredsvad kloster som observatorium.

For det andre fordi det som vel formelt var det første i Europa var i  1471 i Nüremberg, selv om det muligens ikke var "stort".

For det tredje fordi det nok ikke "dannet grunnlaget for detaljerte kalendere og tabeller over himmellegemenes bevegelse", siden det ble rasert av religiøe fanatikere i 1449 og ikke gjenoppdaget før i 1908.

For det fjerde fordi slike detaljerte kalendere og tabeller allerede hadde eksistert i mange hundre år da dette observatoriet ble bygget.

For det femte fordi det ikke nevnes at det også foregikk astronomiske observasjoner med måleinstrumenter (som astrolaber og armillariske sfærer slik pave Sylvester II formidlet til Europa via Spania rundt år 1000) og oppføringer av tabeller i store deler av den europeiske middelalderen.

Fra egnede og uforstyrrede steder som klostre og andre med god utsikt til nattehimmelen.

Slik det fremgår av bøker som denne og denne. Der det også står mye annet om drivkrefter, muligheter og vekslende behov for astronomiske observasjoner, fra ønsker om kalendere til astrologiske formål.

Også klokken konstruert av Richard fra Wallingford  forteller noe om det teknologiske og astronomiske nivået i Europa på 12-1300-tallet. 

Det kunne nok også vært nevnt at behovet for store observatorier henger sammen med utviklingen av teleskoper, altså ikke før 1600-tallet.

Hva en slik utstilling bør motvirke av myter, fremgår dessverre av hva vi kan lese i Wikipedia om stjerneforskningens historie.

I middelalderen stagnerte astronomien markant i det dypt kristne Europa som aksepterte det geosentriske verdensbilde, en linje som hadde støtte i Bibelen. I den islamske verden fortsatte imidlertid utviklingen av astronomien. De muslimske astronomene beundret Ptolemaios' arbeid med Almagest, en tekst som fikk svært lite gjennomslag i Europa. Araberne ga stjernene arabiske navn, hvorav mange fremdeles er i bruk den dag i dag, og oppfant et bredt spekter av astronomiske instrumenter. I løpet av det 11. århundret beskrev astronomen al-Biruni vår galakse, Melkeveien, som en samling av tåkete stjerner.Han tok også for gitt at jorden var rund og han spekulerte sammen med andre arabiske astronomer i det heliosentriske verdensbildet og var den første som definitivt skiller mellom astronomi og astrologi.

Bortsett fra detaljer som at astronomien hadde null påvirkning fra teologien, at det geosentriske verdensbildet var godt underbygget og bredt akseptert av kristne og muslimer, at Almagest fikk stort gjennomslag i Europa i høymiddelalderen (da verket ble oversatt til latin ), at også kristne lærde selvsagt mente jorden var rund (det var jo demonstrert vitenskapelig) og at al-Biruni og andre arabiske astronomer ikke spekulerte over det heliosentriske verdensbildet (og hva skulle en slik ... spekulasjon føre til?), er dette helt riktig.

Vi kan med andre ord forvente en spennende mediasommer.

Oppdatering 13.05.2013: Webteksten hos Teknisk Museum er endret etter mine tilbakemeldinger.