Interessert

Mens vi er inne på interesser, er det altså ingen tvil om at seneste nummer av Arr er behørig innkjøpt og ligger på nattbordet.

Vi snakker rett og slett om et dobbeltnummer, med Istanbul som tema, basert på et seminar i Byen i oktober 2010.

Jeg er pussig nok noe mer mer enig i følgende navlebetraktninger enn i et nylig sitert forlagsblurb.

Under tittelen «Istanbul, verdens navle» skriver redaksjonen i det idéhistoriske tidsskriftet Arr på lederplass:

«Det fins en lang tradisjon for å betrakte Istanbul, tidligere kalt Konstantinopel, som jordas hjerte eller navle. Både innen kristendom og islam er det tunge teologiske og historiske begrunnelser for å anse denne byen som verdens midtpunkt.»

Uten at vi skal gå helt god for holdbarheten i alle disse begrunnelsene, er KonstantinIstanbul utvilsomt av de mer fascinerende steder på kloden - vel verdt et dobbeltnummer eller tre.

Og noen blogginnlegg.

Ikke interessert

Jeg kan tenke meg mer interessante ting enn en ny bok fra Einar Gelius.

Nå er jeg ikke helt alene om det, selv om enkelte tar dette enda lenger ut i følge Dagbladet.

Daglig leder i reklamebyrået Kitchen, Haakon Dahl, mener at Gelius stadig «bryter med normalen» som en bevisst mediestrategi.

- Gelius har aldri ment noe interessant i hele sitt liv. Når han fratrådde sin stilling, må han brukere sterkere vikremidler for å få oppmerksomhet. Mange blir beruset av medieomtale, jeg tror Gelius er en slik person, sier Dahl, som mener hans deltakelse i «Skal vi danse» er et eksempel på det.

Forlagsomtalen antyder også noe om evnen til å bruke virkemidler, for

ikke å si evnen til virkelighetsoppfatning.

En menighet ble frarøvet sin elskede sogneprest. En biskop sladret om en ansatts ti år gamle skilsmisse. Radikale prester ble brått konservative. Tabloide journalister ble nymoralister. Hat vokste bak foldede hender. Einar Gelius er ikke lenger sogneprest. Alt på grunn av en bok: "Sex i Bibelen". DET ER HÅP I DE FOLDEDE HENDER er historien om hva som skjedde bak kulissene på bispekontoret. Dette er boken der EINAR GELIUS forteller om sin tro, sin kamp og sine håp. Et kampskrift for folkekirken. Gelius belegger sine ord med sitater av Jesus, vår nærmeste kilde til å forstå Bibelen. Dette er boken der kirkemakt erstattes med kjærlighet.

Muligens hadde boksalget blitt mindre, men Gelius hadde tjent godt på å opptre så "åpen og raus" som han hevder å ha som ideal - også overfor sine meningsmotstandere. Det hadde heller ikke skadet om han kunne signalisert vilje til å tilgi dem han mener har behandlet ham urettferdig.

Og akseptert at også andre enn ham selv kan få opptre noen brøkdeler barskt og bryskt overfor folk man er uenige med, som uttaler seg ... tullete og misbuker bibeltekster. Eller ikke følger arbeidsreglementet.

Imens venter vi på forklaringen om hvorfor det er så gjevt å ha som forbilde en fyr som hevdet han talte på vegne av en Gud som Gelius ikke tror på.

Selv om det bare er når Gelius er enig med ham.

Interessert?

Siden vi tok opp dette med NRK2 sin løsslupne omgang med vitenskaphistorien noen biter galgenhumoristisk for et par uker siden (og senere i en noe annen tone i Vårt Land), berømmes Hallvard Jørgensen (mannen og metafysikeren bak bloggen Interessert?) for et klasseinnlegg i Klassekampen i forrige uke.

Bloggen er behørig plassert i kollektivfeltet til høyre, for dem som er interessert.

Det evige menneske

Vi reiser oss til minne om at det er 75 år i dag siden en av det tyvende århundres aller største gikk bort.

Sørgmodig nok la Gilbert Keith Chesterton ned pennen for godt 14. juni 1936, men han er lykkelig og levende tilstede som ingen andre i sine skrifter.

Selv om han ruvet som få i sin levetid, er det godt å se at stadig flere begynner å forstå at formatet også i ettertiden handler om mer enn det fysiske.

Som i The Telegraphs omtale av den nyeste - og muligens beste - biografien som har fått kommentatoren Christopher Howse til å tenke nytt om en han før bare hadde en nærmest klisjeaktig oppfatning av.

I had previously taken Chesterton for a methodic optimist, determined to face down nihilism, to which he had experienced horrifying exposure when an art student at the Slade. But thanks to the excellent new biography by Ian Ker (reviewed in today's books pages) I realise that Chesterton saw optimism as worse than a half truth.

In 1907, the year before the publication of The Man who was Thursday, he wrote an introduction to the biblical Book of Job. There, God "knocks down pessimists and optimists with the same hammer".

Og det hele handler om apetitten for ting. For noe mer enn abstraksjoner og universialier, for den rene gleden over alt - hver eneste lille ting - som eksisterte. Ingen kunne som ham skrive om Tremendous Trifles og Running After One’s Hat samt All Things Considered for ikke å glemme hva han fant i sine av naturlige årsaker heller romslige lommer.

As Chesterton grew older he seemed to find a greater, not a weakening intellectual appetite for things. In 1933, three years before his life ended, he wrote St Thomas Aquinas, his least likely masterpiece.

He had made no systematic study of philosophy, but he tore from the writings of Aquinas something he had long before seen in Browning and Stevenson. He found the mind of Aquinas "soaked as with sunshine with the warmth of the wonder of created things".

Og nettopp Aquinas klarte å forene rasjonalitet og sanseerfaringer, tanker og ting.

"It was his special spiritual thesis that there really are things; and not only the Thing; that the Many existed as well as the One," he wrote. "Things to think about, and especially things to prove, to experience and to know." If Aquinas passionately believed in reason, he also maintained that "everything that is in the intellect has been in the senses".

Dette motvirket tendensen til å se åndelige sannheter, for ikke å si en åndelig virkelighet som det egentlig reelle, altså fristelsen som ligger bak alt som heter platonisme og gnostisme - og følgelig mye New Age.

Chesterton finds in Aquinas an antidote to a kind of Platonism that would "abandon the body in despair". Plato might despise the flesh "but God had not despised it". The definitive displacement of nihilism comes with the Incarnation, which turns the world the right way out.

Det er uklart i hvilken grad andre makter å medvirke til dette prosjektet, men undertegnede er i det minste intervjuet i Dagen (ikke i nettutgaven) i anledning dagen.

Vi løfter glasset mot nærmeste bagatell, i takknemlighet.

Kriminaletterforskning

I dagens Vårt Land omtales dansk forskning som viser at "surfing gir religionsskepsis".

Nå kan det jo være mange grunner til det. Det er liten tvil om at det som gir mest overskrifter om religion i verdenspressen er de negative sakene, fra overgrep til selvmordsbombere.

Men samtidig er det vanskelig å komme unna at en medvirkende faktor - skal jeg dømme etter hva jeg får av mail og ser i diskusjonsfora - er alle disse historiene om den mørke middelalder og kirkens innbitte kamp mot kunnskap og kjettere.

Noe som fremstilles med desimaler i oversikten over det som kalles for Det kristne rullebladet, eller Christian Crimeline på nynorsk, "A list of murderous, genocidal acts and general information about christianity".

Denne mappen synes opprinnelig å være fabrikert laget av en australier uten historiebakgrunn eller kilder og er siden gjengitt på atskillige nettsider for å bevise hvordan de egentlig er, disse kristne.

Googler man "Christian Crimeline", får man over 1 000 treff. Det er ikke underlig om de som måtte bevege seg ut på selveste Internettet (det er visst noen etter det jeg forstår) kan bli noe skeptiske til religion i sin alminnelighet og kristen tro i særdeleshet.

At det aller meste er blitt tilbakevist for mange år siden, eller satt inn i noe mer presise og relevante sammenhenger, synes ... interessant nok å ha gått disse webstedene ett hus eller ti forbi.

Det hører med at til og med denne tilbakevisningen på langt nær har fått med seg alt. Siden det også er noe tungt med lengre tekster og kildehenvisninger på nettet, kan jo for ordens skyld (og ytterst diskret) nevnes at enkelte skriver bøker om slik.

Og blogger.

Minerva tar stengetidsdebatten

Flott å se at også Minerva nå anmelder Closing of The Muslim Mind. som vi berørte her på berget bloggen i forrige måned.

Kan bli en interessant debatt - særlig om man ikke har et for stengt sinn.

Kristenkollisjon

At det kan bli noen grader skjevhet i dekodingen er vanskelig å unngå for en blogg som sliter med å styre unna det som i mangel av bedre navn betegnes som nye ateister og New Age.

Og av og til skjelner i retning av islamisters og medias historiefremstilling.

Men det betyr ikke at det direkte mangler tøv også i andre kretser. En av de lettere uuttømmelige er den som på nynorsk ofte kalles The Christian Right (eller The Christian Coalition), altså en populistisk kristenkonservatisme med sterk appell til republikanske velgere.

Og siden Det republikanske partiet synes å tiltrekke seg en uvanlig stor andel stemmer fra tullebukker, er det dessverre ikke underlig om også en del støttespillere tilhører samme dyreart.

Igjen er det altså bare å spikre puter i taket.

David Barton er texaner og dermed ingen skuddredd person, verken i synspunkter (som at Jesus ville gått hardt ut mot minimumslønn) eller i hvem han opptrer sammen med (noe som forøvrig ofte hører med når man tilhører en en ytterkant, eller fringe som det ikke bare heter i TV-serien).

Vi har rett og slett å gjøre med en

Republican activist and minister who founded WallBuilders, a for-profit evangelical outfit that works to inject religion into politics. Barton holds some pretty unconventional views, and in the past he has spoken alongside fringe figures like Holocaust deniers and white supremacists. Among other things, he claims that Jesus would oppose the capital gains tax and the minimum wage; that global warming is "self-correcting"; and that the nation's homeland security apparatus has been infiltrated by members of the Muslim Brotherhood. He also contends that the separation of church and state is a perversion of the Founding Fathers' intention to create a Christian nation.

Hva annet som grunnlovsfedrene drev med? Jo, de gikk hardt ut mot ... evolusjonslæren.

Selv om Barton strengt tatt ikke direkte sier at Darwin ble diskutert på 1700-tallet, er det vanskelig for observatører ikke å ane en og annen anakronisme.

On Wednesday, Right Wing Watch flagged a recent interview Barton gave with an evangelcial talk show, in which he argues that the Founding Fathers had explicitly rejected Charles Darwin's theory of evolution. Yes, that Darwin. The one whose seminal work, On the Origin of Species, wasn't even published until 1859. Barton declared, "As far as the Founding Fathers were concerned, they'd already had the entire debate over creation and evolution, and you get Thomas Paine, who is the least religious Founding Father, saying you've got to teach Creation science in the classroom. Scientific method demands that!" Paine died in 1809, the same year Darwin was born.

Så langt er det ikke avslørt hvordan de stilte seg til relativitetsteorien og kvantefysikk (støttet grunnlovsfedrene f.eks. Københavntolkningen?), men ingen grunn til bekymring.

Barton slipper nok til i beste sendetid ved flere anledninger.

Folk og fe

Mens vi venter på neste sesong av True Blood kan det være greit å se hva annet som rører seg i Eventyrland (TM) for tiden.

Hva kan passe bedre i disse engleskole-tider enn Fairies 101 av Doreen Virtue, som ikke bare har et tillitsvekkende navn, men også doktorgrad i psykologi.

Og hun er ikke hvem som helst.

Hun representerer den nye generasjonen av healere og åndelige veiledere som ikke trenger prinsessetittel for å få oppmerksomhet.

Doreen er dermed

A frequent talk-show guest with appearances on Oprah, CNN, Good Morning America, The View with Barbara Walters, Donny & Marie, Roseanne, and other national programs, Doreen is also a columnist for several monthly publications. Magazines and newspapers that have featured her work include McCall's, TV Guide, Woman's Day, First for Women, Vegetarian Times, Lotus, Woman's World, Miracles, Bridal Trends, USA. Today, The Los Angeles Times, The New York Daily News, The Boston Globe, Men's Fitness, Shape, and The Denver Post.

Med andre ord en dame med noe større menighet enn kulturkirken Jakob.

Nå er hun altså ute med en bok som kan åpne øyene våre for ... så mangt.

Fairies are very real and loving beings who want to help us live joyful, prosperous, and healthy lives. In this enlightening book, Doreen Virtue

clearly explains who the fairies are, how they’re helping us, and ways to connect with their magical energy.

Det er alltid bra å få tingene klart forklart. Ikke minst når sjangeren ikke er diktning, men dokumentar.

Og greit å vite at vi kan få hjelp der vi virkelig trenger det.

True stories from people who’ve encountered fairies and benefited from their assistance illustrate Doreen’s teachings. You’ll learn how fairies aid people in finding lost objects, heal themselves and their pets, make gardens grow miraculously fast, and help clean the environment.

Men så lurer du kanskje på hvordan du kan vite at dette er sant? Betryggende nok har vi bilder og andre visuelle spor som understreker at vi ikke trenger å GPS-merke katten og at Erik Solheim snarest bør kontakte henne for å spare noen milliarder på CO2-rensing.

You’ll also see photos of a real fairy handprint, and other visual evidence that demonstrates that fairies are very real indeed.

At Doreen Virtue er virkelig er veldig virkelig er hermed demonstrert. Med bildebevis.

Antikristen med fortegnsfeil

I følge dagens Vårt Land er A.S. Byatt av de forfattere som har et negativt forhold til noe religiøst.

Som liten gikk Byatt på en religiøs, kvekerskole. Noe hun mislikte sterkt.

Nå kan det jo være mange grunner til at man kan gjøre det, skal vi tro denne verdens selvbiografilitteratur.

Men det er vel ikke til å komme fra at begrunnelsen til Byatt overrasker noen hekto.  For det hun mislikte var ikke etikken eller møteformene.

- Men jeg likte etikken, at de vil gjøre gode ting, og at religiøse møter ble holdt i stillhet, sier Byatt som selv definerer seg som en anti-kristen.

Hva var det så som fikk henne til å bli så i mot det kristne? Kjedsomhet? Begrensning i livsutfoldelse? Overgrep? Negativt selvbilde?

Og ja, det handler i og for seg om menneskesynet. Hun ønsker dermed å vise menneskene i langt sannere lys i sine bøker enn hvordan de fremstilles i kristen tro.

Det er kanskje vågalt å si, men jeg tror vi hadde vært tvunget til å fortelle en langt sannere historie om oss selv, om ikke kristendommen fantes.

De som stopper her, vil vel tenke at dette ikke er noe nytt. Vi mangler ikke akkurat forfattere som har gått hardt og høylydt ut mot det de ser som en knugende barneoppdragelse siden vi stadig får høre at vi er syndige mennesker.

Men det er ikke ... helt slik Byatt fremstiller det. For det er ikke noe negativt menneskesyn som gjør henne skeptisk til kristen tro.

Tvert i mot. Hundre prosent.

I stedet bærer hun på en tro om at mennesket ikke nødvendigvis er så godt fra naturens side.

Her er det man altså griper seg som så ofte i disse tider i å blunke så det gjaller i veggene, gni seg i øynene og klype seg i armen.

For ikke å si hamre i bordet for å få journalisten til å stille oppfølgingsspørsmål.

I fravær av slike synes det ikke til å komme unna at Byatt er anti-kristen fordi hun mener at mennesket ikke nødvendigvis er så ... godt fra naturens side.

Hun er naturlig nok farget av sine barndomsopplevelser. Men at hun oppfatter dem som typiske og er i mot kristen tro fordi hun er uenig i kvekernes menneskesyn (som altså kan minne mer om New Age enn Det nye testamentet), forteller mye om hvordan oppvekst kan styre persepsjonen.

Og ikke nok med det. Ikke bare er vi ikke så gode som vi tror, vi klarer til og med ikke å gjøre det gode som vi vil.

- Jeg tror vi er kompliserte dyr. Vi fant opp ideen om godhet, og vi prøver å være gode, men vi klarer det ikke. Vi kan stoppe global oppvarming og ikke drive overfiske, men vi er for egoistiske og grådige, sier Byatt

Klarere kan det i grunnen ikke sies, selv om man ikke skulle hete Paulus.

Bevis på bærtur

Selv om gudsbevis sjelden kan oppfattes som bevis på Guds eksistens, beviser de ofte andre oppfatninger.

Dermed er det bare å tape fast hake og øyenbryn straks man aner trusselen om å høre ett.

Og grunnen er ikke at gudsbevisene er dårlige.

Noe av dette er mindre overraskende enn annet. At nye ateister synes kronisk ute av stand til yte dem rettferdighet, eller i og for seg kjenner til noen, skal vi nok klare å leve med.

Om ikke annet gir det god anledning til blogginnlegg og koleriske konstruktive kommentarer.

Noe helt annet er at ikke leksika og lærebøker gjengir dem rett.

Det kan rett og slett synes som om vi noen generasjoner er blitt presentert argumenter som ikke bare er upresise, men som til dels er motsatte av realiteten. 

Nå tar ikke dette lang tid å oppdage hvis man tar seg bryet med å lese kildene, enten vi tenker klassikere som Thomas Aquinas (og mer utfyllende fremstillinger som hos en Don Scotus), tidlige moderne tenkere som Leibniz eller dagens generasjon teistiske filosofer.

Nå betyr ikke det at gudsbevis (eller gudsargumenter som vel er et bedre uttrykk) blir sanne av å formuleres riktig. Men det er nok lettere å vise at de er usanne hvis man fremstiller dem feil.

Ett av mange eksempler er Store Norske Leksikon, som vi har vært borte i før. For ordens skyld bør vi vel legge til at dette ikke er noe forsøk på en vendetta mot ett bestemt verk, eller skyldes ønsker om å være gretten og grinete.

Det handler i stedet om å vise at selv seriøse og etterettelige verk kan ha klare blindfelter.

Om ikke annet bør det være enda en tankevekker (som om vi trengte flere) å se hvor fast mytene sitter på områder som har å gjøre med teistisk tro og tanke, enten vi snakker vitenskapshistorie eller filosofi.

Hva er det så vi maser om denne gangen?

Vi snakker i hvert fall ikke om en konspirasjon eller kampanje. Når leksika og lærebøker gjengir gudsbevis feil handler det ikke om vrangvilje. Årsaken er nok heller en fremstillingstradisjon som har vært i omløp noen generasjoner, og der man heller leser hverandre enn kildene.

Dermed ser vi at gudsbevisene enten fremstilles på måter som lett kan misforstås (og muligens noen ganger er misforstått i utgangspunktet), eller på måter som er feil, eller på måter med alvorlige mangler.

Og noen ganger ganske så løsrevet fra sammenhengen.

I filosofien er det ulike oppfatninger om hva ordet Gud står for når man forsøker å erkjenne Gud, ikke ved åpenbaring, men ved spekulativ eller intuitiv innsikt.

Mens det man altså normalt snakker om når temaet er gudsbevis altså ikke er spekulasjoner eller innsikt, men argumenter. Hva - om noe - kan man si om Gud ut fra fornuften?

2) I teismen er Gud et personlig vesen som står over og utenfor verden og naturen som skaper og opprettholder. Representanter for dette syn er bl.a. Descartes og William James.

Kanskje man også burde antydet noe om at dette er det klassiske kristne synet, slik vi finner det hos alle fra Paulus til Plantinga? Altså flertallssynet i vår kulturelle tradisjon fra de seneste par tusen år.

3) Deismen, som er en variant av 2), antar en personlig Gud som er verdens skaper, men som etter skapelsen ikke griper inn i dens styrelse. Representanter for dette syn er bl.a. Shaftesbury, Rousseau og Voltaire.

Mens de to siste navnene er rimelig kjente - og entydige - hadde det nok vært noe mer opplysende å ha sagt kort hvem denne Shaftesbury var, særlig siden det er opptil flere eksemplarer av arten. Litt enkelt uttrykt er det en smule forskjell på den deistiske tredje jarlen (1671-1713) og den teistiske syvende (1801-1885), selv om begge het Anthony Ashley-Cooper.

Når vi så kommer til argumentene aner vi altså at artikkelen må være dels forkortet fra en lengre utledning og dels forutsetter atskillig av leseren når det kommer til navn og begreper.

Tre typer av argumenter har vært særlig meget brukt:

1) Det såkalte kosmologiske bevis, som slutter fra verden slik den er til en første årsak eller skaper, og som forutsetter at rekken av årsaker ikke kan fortsette bakover i det uendelige. Representant: Thomas Aquinas.

Mens denne type argumenter (som pussig nok ikke er oppgitt i en eneste variant) ikke forutsetter dette, men i realiteten er argumenter for hvorfor slike rekker ikke kan fortsette i det uendelige.

2) Det såkalte teleologiske bevis, som slutter fra en formålstjenlig og hensiktsmessig ordnet verden til eksistensen av et høyeste ordnende vesen som har gitt verden mål og hensikt og innført orden og lovmessighet. Representant: Thomas Aquinas.

Som altså ikke finnes i denne form noe sted hos Thomas. Dette er rett og slett en sammenblanding av Payles designargument fra starten av 1800-tallet med et teleologisk argument som ville fungert akkurat like godt om det ikke hadde eksistert noen biologi.

I stedet handler Aquinas’ femte vei om at naturen synes slik at selv ”ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet”. 

Dermed styrkes argumentet av evolusjon.

Poenget er ikke at biologien er så ufattelig innfløkt eller henger så lurt sammen at den må være designet.  Selv om ikke fosser, fjell og fjorder har en hensikt, skyldes selv ”tilfeldige” produkter av erosjon, jordskorpefoldinger eller gravitasjon bakenforliggende forhold som er målrettede i den forstand at de følger faste regler eller mål.

Dette gjelder også for mekanismene som forårsaker evolusjon.

Skulle Gud slutte å styre ting mot mål, ville i følge Aquinas finale årsaker (og dermed naturlovene) slutte å eksistere. Siden evolusjonen følger naturlovene underbygger den Aquinas’ femte vei.

3) Det såkalte ontologiske bevis (Anselm av Canterbury, Descartes): vår forestilling om Gud er forestillingen om et fullkomment vesen; hvis Gud manglet eksistens, var han ikke fullkommen; altså eksisterer Gud.

Siden denne versjonen av argumentet ble ganske effektivt skutt ned av Kant (i kortversjon fordi eksistens ikke er et predikat, altså sant om noe, hvis dette noe ikke eksisterer), bør nok et leksikon ta med en nyere versjon der det som inngår i argumentet ikke er "eksistens", men "nødvendig eksistens" (altså noe som ikke kan unnlate å eksistere).

Hvis det høyeste vesen vi kan tenke oss har nødvendig eksistens, er det rasjonelt å tenke (men ikke bevist) at Gud eksisterer - i følge f.eks. Plantingas versjon.

Ingen av disse argumenter kan kalles beviser i streng forstand, og de har ofte vært kritisert både fra filosofisk og teologisk hold. Kant forkastet alle tre, men mente at selv om slike bevis er umulige, er det en moralsk nødvendighet å postulere Guds eksistens.

Det er riktig, men her hadde det nok ikke skadet å sagt at argumentene også ofte har vært forsvart fra filosofisk og teologisk hold. Siden det begynner å bli noen år siden Kant var siste ordet om så mye, ville man nok stått seg bedre på å nevne noe om diskusjonen rundt gudsargumenter fra de seneste par generasjoner.

Og om hvordan Kant (eller andres) moralske argumenter for Guds eksistens lyder.

I stedet lærer vi at dette er en gammel debatt som er over og at man er litt enkel om man skulle tro at slike argumenter har noe for seg.

Hvilket de selvsagt ikke har i versjonene som nevnes.

Men vi må nok vente til neste papirutgave av Encyclopedia Britannica eller Store Norske for artikkelen om hvorfor dette ikke gjør dagens lesere mer mistenksomme til fremstillingene.

Ikke bare i fremtiden

‎1. Go to Google Images.

2. Enter your first name.

3. Take the first picture and post it on Facebook.

This is how you will look like in the future

And not just in the future.

Bysants 2011

Har ventet en stund på denne, men nå ser det ut til at de for alvor nærmer seg mål.

Dermed er det bare å ta seg en tur til Bysants år 1200,  ikke minst med videoen under, fra dette stedet.


Byzantium 1200 from Feiland Media on Vimeo.

Fortellingen fortsetter

Siden det så langt ikke er kommet veldig mye ut av diskusjonen vi var inne på om Den store fortellingen, altså nærmere bestemt bloggessayet Kunsten å lyve så en tror det selv, kan det være greit med et steg til siden.

Nå er det ikke helt enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til nye ateister, eller retroateister som kanskje er et mer dekkende navn siden de vekker opp så mange 1800-tallsforestillinger. Men etter å ha snust på fenomenet noen år, er det ikke vanskelig å finne i hvert fall noen felles oppfatninger.

La oss se på ni av dem i dag. Vær oppmerksom på sterke scener.

Lettere parafrasert handler dette om at

1: Gudstro skyldes manglende kunnskap og svekkes når vitenskapen finner naturlige forklaringer

Vi finner dette i linken over med det betegnende navnet når det hevdes at

Konseptet gud var en midlertidig forklaring, som menneskene fant på og aksepterte som sann i møte med fenomener som på forskjellige stadier i historien var uforståelige og – ikke minst – farlige og skremmende for dem.

Dermed er det slik at "Antall fenomener som gud en gang var forklaringen på har minket i takt med vitenskapens framskritt".

Et konkret eksempel er at

Gud var den første forklaringen på sykdommer (og hvordan de kunne kureres) før vi visste noe om bakterier, virus og genetikk.

Vi ser med andre ord at inntil 1800-tallets oppdagelser av bakterier måtte legene nøye seg med å henvise til Gud. Legestudiene i middelalderen var dermed egentlig teologi, noe som er så opplagt pensum at det ikke er nødvendig å se etter.

Og dette handler ikke bare om en polyteistisk vinkling, men om å skjære alt over en og samme kam der Gud også innen monoteistiske kristne tradisjoner var en direkte forklaring på naturfenomener fram til vår tid.

Dermed er historiens gang lett å få på formel.

Gud var våre forfedres naive, famlende og feilaktige forsøk på å forklare det som for dem var uforklarlig med livet, døden, naturen og universet. Historien om menneskehetens framgang er historien om hvordan vi gradvis frigjorde oss fra disse fantasiene og begynte å se og forstå verden og tilværelsen gjennom vitenskapens og fornuftens øyne. Det har gitt oss en stadig utvikling av sivilisasjon, teknologi, velferd og helse.

At det kreves kilder for å kunne skrive historie synes ukjent.

2: Kirken har derfor i stor grad bekjempet kunnskap og forfulgt naturvitenskapsmenn

Dette fremgår logisk av at

Gud er ikke en forklaring, men en bortforklaring, et blindspor som aldri har ledet oss til virkelig kunnskap. Religion er en intellektuell tåtesmokk, en mental omskjæring, som erstatter sunt vitebegjær og kunnskapssøken med ferdige, udiskutable og grunnløse svar.

Dawkins, Hitchens, Harris og andre retroateister er langt klarere om disse forfølgelsene.

3: Gudstro er noe som primært tilhører de med lavere intelligens. Tidligere tiders vitenskapsmenn hadde nok egentlig vært ateister om de hadde fått lov.

Vi må nemlig se dem i kontekst.

Når det gjelder historiens troende vitenskapsmenn, så må vi se dem i kontekst. Bl.a. så kunne de ikke være ateister av Dawkins- og Hitchens-kaliber uten samtidig å være døde Og for i det hele tatt å kunne studere (ved kristne universiteter) og publisere sine funn så måtte de uttrykke støtte til maktens religion. Hva de egentlig trodde på vet vi jo selvsagt ikke De var ofte på kant med paven, kanskje var det nøye overveid hvor «langt» de torde gå? (Fra kommentarfeltet).

Å lese hva de skrev og sa, er dermed ikke så nøye.

4: Tro er å oppgi fornuften

Dermed brukes ordet tro kun i én eneste betydning, som blind tro.

En som påstår å inneha sannheten er den første man ikke bør stole på. Det å tro er å overgi sinnet sitt og oppgi fornuften sin. Av alle påståtte dyder, må tro være den mest overvurderte.

Retroateisten forteller imidlertid ikke hvorfor han tror det er slik.

Påstår man å inneha sannheten om dette, trenger man tydeligvis heller ikke å vise at dette er representativt for kristne dyder.

5: Alle mennesker er egentlig ateister

Noe som støttes av følgende uangripelige logikk:

Alle mennesker er ateister. Selv om man tror på én gud, så er det nødvendigvis fortsatt 10000 guder man ikke tror på. Dagens religiøse ser med medynk på de stakkars primitive menneskene som trodde på Ra, Jupiter, Odin, osv. Hvorfor er de ikke konsekvente? Det gjenstår bare å stryke den siste guden fra listen, så er man framme ved det faktiske antallet.

Det er akkurat like riktig som at den enøyde er like blind som den uten øyne.

6: Gudsbevis er parodisk dårlige og koker ned til vår uvitenhet

Dermed er ingen former for gudstro troverdige. Heller ikke "et deistisk syn" der argumentet er ... velkjent.

“Alt må ha en årsak,” sier deisten. “Universet må derfor ha en skaper.” På spørsmålet om hvem som så har skapt denne skaperen (og hvem som har skapt skaperens skaper, osv.), forlater deisten sin egen logikk: Skaperen selv er evig, har alltid eksistert, eller noe lignende “vet” han. Dette er kunnskap som er ukjent for vitenskapene, men som primitive kulturer i før-vitenskapelig tid altså snublet over mens de ofret dyr og medmennesker i håp om bedre vær og avling? At en tilfredsstillende vitenskapelig forklaring foreløpig ikke finnes, er det ærlige standpunktet om universets begynnelse.

At dette argumentet er like ukjent blant deistiske som teistiske filosofer er kunnskap som er ukjent for retroateisten, men som han altså snublet over mens han leste andre retroateister som Dawkins, Harris, Hitchens og Dennett i håp om bedre tider.

Dermed er God of the gaps det eneste man hadde av gudsbevis før.

I tidligere tider hadde man sykdommer, naturkatastrofer, kometer, osv. som udiskutable bevis for gud. Vi kjenner de virkelige, naturlige årsakene til disse og utallige andre tidligere uforklarlige fenomener i dag. Antall fenomener som gud en gang var forklaringen på har minket i takt med vitenskapens framskritt.

At det er noen ... huller i denne fremstillingen er retroateisten lykkelig uvitende om. Dermed kan han fortsette å bruke denne type fremstillinger som udiskutable bevis mot Gud.

7: Religion er konfliktskapende vrangforestilling

Noe som ikke minst fremgår av den store autoriteten Robert Pirsig.

“Når én person lider av en vrangforestilling, kalles det galskap. Når mange lider av samme vrangforestilling, kalles det religion.” (Robert Pirsig)

Det er direkte malplassert en gang å kalle noe så ille for religion.

De absurde påstandene om kjennskap til usynlige og upåviselige himmelske veseners tanker og vilje har resultert i det mangfoldet av vrangforestillinger som eksisterer, og som med malplassert respekt kalles religioner. Disse fantasiene utgjør delelinjer gjennom menneskeheten, der hver adskilte leir påberoper seg å ha en egen moral, en egen kunnskap og egne rettigheter, som de andre nødvendigvis ikke har, ikke er verdige å ha, eller ikke forstår. Dette er først og fremst uriktig, diskriminerende og konfliktskapende.

I det hele tatt bør dette med ulike meninger om moral og rettigheter, om at man selv vet bedre enn andre, politiske partier, fotballklubber, stammer, grenser, og nasjoner snarest avskaffes. Kan ikke noe dokumenteres naturvitenskapelig slik at adskilte leire påberoper seg sine egne sannheter, er det vrangforestillinger det er umulig å ha tillit til, det er uriktig, diskriminerende og skaper bare krig og krangel.

Dermed får vi virkelig håpe at retroateistene kan dokumentere at de selv ikke farer med fantasier.

8: Vitenskapen er den eneste sanne vei til kunnskap, ikke minst fordi den er så god til å dokumentere sine konklusjoner, utøve selvkritikk og endre syn i møte med nye fakta

Det er i det hele tatt bare å nynne med på melodien.

Vitenskapen er ydmyk og ærlig. Den vet hva den vet. Den lyver ikke når den ikke vet. Den blir ikke fornærmet når ny kunnskap dukker opp. Den elsker og er avhengig av kritikk. Viser ny kunnskap at gamle oppfatninger ikke lenger stemmer, reviderer vitenskapen seg selv.

Grunnen er enkel - de baserer seg på reell kunnskap.

Det er (heldigvis) ingen “ortodokse leger” som tviholder på hygiene-normen fra tiden før oppdagelsen av bakterier, eller “ortodokse fysikere” som benekter elementærpartiklenes eksistens. Det er fordi de baserer seg på reell kunnskap, og ikke personlig oppfatning og tro.

Denne type scientisme kan man si meget om, men det holder vel å spørre om hvilket vitenskapelig resultat som forteller oss at naturvitenskapen gir reell kunnskap. Siden vi ikke finner noe slik, kan dette med andre ord ikke være en reell kunnskap i følge logikken i avsnittet. For påstanden er ikke et resultat av vitenskap, men er et valgt, filosofisk ståsted.

Når jeg sier dette er erfaringen at retroateistene oppfatter at jeg benekter naturvitenskapen. Men det er altså ikke helt det som står i forrige avsnitt.

9: Jeg har et vitenskapsbasert livssyn, men nekter å dokumentere mine konklusjoner eller endre syn i møte med nye fakta

Noe som alltid fører til interessante runder i kommentarfelt.

Game of Keys

In the Game of Keys you either win or die.

En ny sang?

Muligens sitatmining og misforstått, men enkelte tunger synger nå om at Peter Singer er i ferd med å endre syn på moralske begrunnelser.

Fordi han ellers ikke har tilstrekkelige etiske argumenter for å bekjempe klimaendringer.

Ellers som ingressen noe overraskende oppsummerer:

Without belief in moral truths, how can we care about climate change? Peter Singer admits his brand of utilitarianism struggles with the challenge of climate change in a way Christian ethics does not.

Det hele handler om hvorvidt det finnes noe som er moralske sannheter, eller om vi - i ærlighetens navn gitt virkelighetens natur slik Singer har hevdet - kun står igjen med en ren nyttemoral.

Singer admitted that his brand of utilitarianism – preference utilitarianism – struggles to get to grips with the vastness of the problem of climate change. Further, there is an element that comes naturally to Christian ethics which his ethics might need in order to do so. It has to do with whether there are moral imperatives that can be held as objectively true.

Paradoksalt nok handler dette om at en rendyrket konsekvensetikk med mål av typen "mest mulig lykke for flest mulig" i nåtiden og i fremtiden, altså også for senere generasjoner og andre arter, kan ha uheldige konsekvenser.

Med stadig flere på jorden kan det bli mindre og mindre etisk ut fra Singers logikk å gjøre noe som reduserer summen av lykke - eller til og med at fremtidige generasjoner kan foretrekke å være lykkelige innendørs i virtuelle verdener slik at en eventuell global temperaturøkning ikke er så farlig.

This brings us to the issue that Christians find comes naturally, namely the claim that there exists objective moral truths. In recent moral philosophy, such an assertion has been unfashionable. The Enlightenment thinker David Hume can be blamed. He argued that the reasons anyone has for action will always actually be based upon their desires. "'Tis not contrary to reason to prefer the destruction of the whole world to the scratching of my finger," he asserted. Further, as wants and desires cannot be said to be true or false, so it makes no sense fundamentally to assert that moral judgments are true or false too. This subjectivism has been held in different ways by individuals from AJ Ayer to Simon Blackburn.

Nå kan det selvsagt sies mye om dette, men Singer er i hvert fall fortsatt ikke skuddredd.

He described his current position as being in a state of flux. But he is leaning towards accepting moral objectivity because he now rejects Hume's view that practical reasoning is always subject to desire. Instead, he inclines towards the view of Henry Sidgwick, the Victorian theist whom he has called the greatest utilitarian, which is that there are moral assertions that we recognise intuitively as true. At the conference, he offered two possible examples, that suffering is intrinsically bad, and that people's preferences should be satisfied.

Ikke at Singer står veldig nær en omvendelse, men han kjenner i det minste en snev av anger.

He has not yet given up on preference utilitarianism. Neither is he any more inclined to belief in God, though he did admit that there is a sense in which he "regrets" not doing so, as that is the only way to provide a complete answer to the question, why act morally? Only faith in a good God finally secures the conviction that living morally coincides with living well.

Selv om det som Feser påpeker i en kommentar fortsatt er en del å gå på, er jo dette en ... interessant vending. Ikke minst fordi en kristen etikk bygger fundamentalt på at skaperverket har verdi i seg selv.

What difference does this make to climate change? Tim Mulgan, professor of moral and political philosophy at the University of St Andrews, explained why ethical objectivism may be vital to making a robust ethical case against environmental degradation. Only a doctrine of creation can affirm that we are fundamentally linked to the natural order manifest on Earth.

Vi får spisse ørene og følge med på om Singer eventuelt antar en slik etikk av mer enn pragmatiske grunner.

Sesongen i gang

Og så var sjøormsesongen i gang, denne gangen med selveste Mersey-monsteret som pussig nok ikke forekommer i en eneste Beatles-låt.

Hvis det er noe Dekodet ønsker, så er det at noen finner en vaskekte sjøorm (i hvert fall på lave temperaturer).

Men det hadde vært greit om vi i hvert fall én gang fikk noe mer enn uklare bilder av noe lettere hva som helst, med eneste felles kjennetegn at det befinner seg i en sjø.

Eller et der fotografen - altså den som så dette best - ikke mener det var en ... sel.

Og selv om enkelte dissentere har antydet noe om en havneskilpadde havnenise, tyder mye på at han har rett.

En nedtur selvsagt at det fryktelige sjømonsteret er noe så vaskeekte og velkjent som en havert - eller gråsel som den også kalles.

Selv om heller ikke denne forekommer hos Beatles.

Den Store Fortellingen

For alle som lurer på om det fortsatt er noen som holder fast på Den Store Fortellingen om veien fra Mørke til Lys, eller mer presist fra troen på Gud til troen på fornuften, er det foreløpig ingen som hindrer deg i å kikke her.

Ingen grunn til å bekymring. Kommentarfeltet vil bli stadig mørkere.

Mer enn århundrets trettende beste Yes-album?

Et godt tegn at de synes å ha laget det for fansen - Drama II?

Århundrets trettende største funn?

Apropos historie er det alltid morsomt med større funn fra steder som Teotihuacán i Mexico der arkeologer nå har oppdaget en 120 meter lang tunnel som kan føre til 2000 år gamle gravkamre.

Men noen ganger er mediaomtalen vel så festlig.

La oss derfor gi en kort innføring i Arkeologihyping 101.

1: Slå opp at det er blant tidenes eller i det miste århundrets største funn.

Og gjør ikke arkeologene det selv, eller ikke godt nok, må media hjelpe til. Det litt forbeholdene

- Kammerne kan inneholde levningene av mesoamerikanske herskere. Dersom det stemmer, vil det være en av verdens viktigste arkeologiske oppdagelser i det 21. århundre, sier arkeologen Sergio Gomez Chavez ved Mexicos nasjonale institutt for antropologi og historie, ifølge avisen [altså Daily Mail der dette er fra opprinnelig].

blir dermed til det uforbeholdene

- En av århundrets største oppdagelser, sier arkeologene.

Noe som er godt mulig hvis vi sammenligner med de seneste 10 år, selv om funn av 17 skjulte pyramider i Egypt nok kan oppfattes som enda noen smuler større. Og det til sist nok ikke vil komme høyere enn trettende plass, hvis da ikke Mayakalenderen sier mer enn Dekodet mistenker.

2: Ta noe ut av sammenhengen og løft det fram som enestående, nytt eller sensasjonelt

Quetzalcoatl kvesser klørne

Hva er det så som er det flotte og eventyrlige med dette funnet?

Gull og smaragder? Skjulestedet for Biblioteket i Aleksandria? Kart til El Dorado? Bevis på at pyramidene er bygget av utenomjordiske? Eller spor av vikinger?

Ikke helt.

Vi snakker ikke denne gangen om at Historien eller Bibelen eller Krigen eller (for dens slags skyld) Forhistorien eller Annet (eller noe slik) må omskrives, men om at man nå endelig kan se hva slags ... tro de hadde.

I enden mener forskerne at det finnes tre gravkamre som kan hjelpe med å forklare hva slags tro sivilisasjonen hadde

Mens dette altså - slik artikkelen ellers sier - mer spesifikt handler om deres syn på dødsriket eller underverdenen.

Teotihuacán er bygget som et speil på hvordan innbyggerne oppfattet kosmos, og arkeologene tenker seg at tunnelen og gravkamrene vil fortelle noe om sivilisasjonens oppfatning av underverdenen.

Altså at arkeologene tenker seg at dette vil fortelle ... noe om saken.

Nå er det vel kanskje uansett ikke dette som arkeologer eller folk flest oppfatter som den helt Store og Uløste Gåten ved denne type sivilisasjoner, men mer noe som gir et utfyllende bilde og kan bekrefte (eller - mer sjelden - avkrefte) de mytologiske skjemaene som religionshistorikere har fra før på feltet.

Vi kommer tilbake med flere deler av pensum ved en senere anledning.

I mens er det bare å kose seg med denne kalku krabaten.

Whitechapel

For å bevise vitenskapelig at Dekodet ikke kun er for de nylig omtalte fysikk- eller filosofibuffer, kan anbefales en TV-serie som ikke er helt halvgæern for historiebuffer.

Denne gangen trekker vi fram av ermet den britiske serien Whitechapel, som det så langt er laget to sesonger av. At hver av disse er på kun tre episoder antyder at serien er rimelig overkommelig for de fleste.

Siden det allerede tidlig i første episode kommer fram at sesongen handler om en moderne variant av Jack The Ripper, våger vi oss på å sitere fra blurbet.

The streets of London's East End are awash with blood. A murderer stalks the night, picking off vulnerable women and leaving them brutally butchered. But this is not the 19th Century and this is not Jack the Ripper - this is a copycat killer and once again the police remain clueless...

Enten man er kjent eller ei med Ripperologien eller har tatt en av disse guidete Ripper-turene som London myldrer av, er dette en serie som (unnskyld uttrykket) fengsler og - enda viktigere - sjarmerer. Det åpner for en og annen gjenkjennelse av opptil flere jobbsituasjoner når en ung japp (eller hva det heter for tiden) av en politidetektiv headhuntes til å lede noen heller durkdrevne etterforskere.

For fast-tracked, media savvy DI Chandler it's his first big murder case; for front-line, hard-bitten DS Miles, he's now saddled with a boss who would rather talk about "Emotional Intelligence" than gut feeling. Neither of them have a clue, until renowned "Ripperologist" Edward Buchan draws their attention to the similarities between the Jack the Ripper killings in 1888 and the modern-day murder. The race is on to succeed where police officers failed over 100 years before - to catch the copycat killer before he strikes again.

Siden serien egner seg spesielt godt på kalde og stormfulle kvelder, anbefales den nå.

Mekka for motbøker

Man kan si mye om nye ateister, men de har i det minste skapt et solid marked for motbøker. Dermed er det bare å ramse opp noen titalls titler som inneholder en eller flere permutasjoner av Dawkins eller Delusions eller Letters eller Great.

Flere av disse er knapt annet enn hackjobber, men det skal godt gjøres at det fortsatt er noen som ikke har forstått at en og annen, for ikke å si atskillige eller (for å si det rett ut) alle, av dem disse boktitlene sikter til, har gjort en litt kvikk hackjobb på felter som filosofi og fysikk, for ikke å snakke om historie i sin alminnelighet eller den historiske Jesus i særdeleshet.

Nå er det ikke lett å plassere Stephen Hawking i båsen nye ateister, men det forhindrer ikke at han - slik vi har vært inne på noen ganger - ikke er av de mest ... imponerende når det kommer til logiske sammenhenger og rasjonell argumentasjon rundt sine påstander.

Noe som fører til at det også her er enkelt å skrive motbøker.

Det overrasker vel heller ingen at mannen bak den første av disse er John Lennox som også har møtt Dawkins i enkelte debatter, som omtalt på Dekodet ved flere anledninger.

God and Stephen Hawking: Whose Design is it Anyway gir som mange av disse motbøkene en kort og grei presentasjon på under hundre sider.

Selvsagt ikke nok for fysikk- eller filosofibuffer, men den bør gi noen hint - særlig for folk flest.

Det ødelegger ikke boken at Lennox er av dem Dekodet har et litt ambivalent forhold til, siden han av og til bommer noen smuler på researchen og lener seg vel langt i retning av ID, men det er bare å akseptere at han er ganske så lesverdig og logisk.

Då artikkelen rakna

Før vi forlater mytemyra helt (i denne omgang), må vi dessverre igjen ta turen innom Norges beste populærhistoriske blad Levende Historie.

Netopp kvaliteten på bladet gjør det beklagelig med bredt anlagte artikler som får det til å virke som om Bibelen ble tatt som ufeilbarlig historie og vitenskap helt fram til moderne historieforskning på 17-1800-tallet. Og at det først var med nyere astronomiske, geografiske og biologiske oppdagelser at man begynte å tenke annerledes.

Andreas Skartveits artikkel Då Bibelen rakna i #3/2011 inneholder dermed dels riktige observasjoner (ja, det skjedde oppdagelser som påvirket bibeltolkninger) og dels tendensiøse tolkninger av hva disse oppdagelsene handlet om og hva de faktisk medførte.

Ikke minst ser vi dette i avslutningen der Skartveit synes å tro at David Strauss sin Jesus-bok fra 1835 er et "høgdepunkt" i Jesus-forskningen og at historikere fortsatt lener seg til den og at vi "faktisk veit svært lite om Jesus, hans gjerningar og liv" (med bl.a. den begrunnelse at Jesu oppstandelse ikke er nevnt hos Josefus), men vi skal la den saken ligge nå.

Muligens forklares noe av Skvarteits oppvekst i et vestlandsmiljø med sterke tendenser til bokstavtro. Dette er imidlertid ingen klassisk kristen tradisjon, den stammer dels fra reformatoriske røster (selv om Luther ikke leste Bibelen slik) og enda mer fra opplysningstidens literalistiske lesning av både naturen og tekster (hvilket selvsagt ikke bare er galt).

Muligens forklares enda mer av at en av de to bøkene som artikkelen henviser til er Boorstins De gjorde verden større (opprinnelig The Discoverers). Denne er av de som sterkest sitter fast i 1800-anekdotene om kirkens kamp mot vitenskapen og høylydt forkynner flatjordsmyten.

Boorstin er ikke snauere enn å kalle den for The great interruption, siden den viser at vesten tok en tusenårs pause fra geografitimer og vitenskap.

Mens det i realiteten altså er andre som burde fulgt bedre med i timene, eller tatt ekstratimer.

Kirkens hovedstrøm har aldri oppfattet Bibelen som så nøyaktig at den kunne brukes til å avvise vitenskapelige idéer som at jorden beveger seg, er svært gammel eller at det har foregått en evolusjon.

Ja, slike idéer har vært kritisert ved noen anledninger, men vanligvis på basis av fornuft eller observasjoner. Når argumenter for vitenskapelige teser har vært oppfattet som gode nok har man lest Bibelen i lys av disse.

Et godt sted å starte for de som lurer på hvordan kirkefedrene tolket Første Mosebok er Augustins De Genesi ad Litteram som - tittelen til tross - viser at man langt fra leste Bibelen bokstavelig, selv tusen år før de store oppdagelsene.

Augustin er veldig tydelig på at Bibelen kan leses på ulike måter, og at det er viktig ikke å låse seg til én bestemt tolkning. Dette finner vi igjen hos andre toneangivende tenkere som Aquinas (som da også henviser til Augustin for å understreke at dette er et godt gammelt prinsipp).

På områder som er uklare og for langt unna til at vi kan se dem, til og med når dette er behandlet i Den Hellige Skrift, er noen ganger forskjellige tolkninger mulige uten at det blir til skade for den tro vi har mottatt. I møte med et slikt tilfelle, bør vi ikke styrte frem og så sterkt stille oss på én side at vi, hvis man med rette underminerer denne posisjonen når man gjør ytterligere fremskritt i søkningen for sannheten, faller med den. (Bok 1, kapittel 18).

Det er forøvrig her vi finner Augustins ofte siterte ord om at

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring. Da er det en skammelig og farlig sak om en ikke-troende hører en kristen som taler tull om disse emnene ut fra Skriften. (Bok 1, kapittel 19).

Så kan man selvsagt diskutere om det er like skammelig og farlig om en kristen hører en som taler tull om Skriften ut fra disse emnene.

Emeritus med stil

Og så oppdaget jeg at dette var dagen da min favoritt kirkehistoriker, teolog og norske kristne fagbokforfatter Oskar Skarsaune tok farvel holdt sin siste forelesning som professor ved MF.

Noen notater fra avskjedsforelesningen om om "Kirkens konstantinske fangenskap" finner du her.

Hans bøker er obligatorisk lesning.

Jeg kan love at han skriver flere.

Studenter ser liten konflikt mellom religion og vitenskap

Og så lenge klarte vi å holde oss unna krig og religion og vitenskap og sånt.

Undersøkelser gjøres av så mangt og kan tolkes på ulik måter, men det er interessant å se at amerikanske studenter mener at det ikke er noen konflikt mellom religion og vitenskap.

Nå betyr ikke det at det dermed aldri trenger å være noen konflikt, at man kan tro hva som helst bare man er "religiøs" eller at vitenskap ikke bør ha noe kritisk å si om ulike former for religiøs tro.

Mangelen på konfliktoppfattelse kan i stedet skyldes et syn der religion og vitenskap snakker om ulike ting - eller bør gjøre det - og dermed kan utfylle hverandre i det som på fint kalles for en fortolket virkelighet.

Vi gir ordet til evolusjonspsykologen Matt J. Rossano.

Media-hungry atheist, creationist and religious fundamentalist provocateurs have successfully dominated the science and religion narrative for the past decade or so. In doing so, they have created the false impression of an ongoing unavoidable war between the two camps. A recently published large-scale survey of college students, however, finds that the call to arms has fallen on deaf ears. For the vast majority of American university students, there simply is no conflict between science and religion.

Og undersøkelsen ble ikke utført blant en liten håndfull nøye utplukket myke og vennligsinnede sjeler.

Christopher Scheitle, a Penn State sociologist, analyzed survey data from more than 10,000 students at over 200 colleges and universities across America (Journal for the Scientific Study of Religion 50, p. 175).

Ikke uventet viser det seg at de som så for seg en konflikt var likelig fordelt mellom de som valgte å heie på vitenskap (14 prosent) og de som valgte å heie på religion (17 prosent). Men andre resultater var noe mer uventede.

Even more interesting was the fact that when students changed their opinion over time, the most likely change was moving from a conflict position to one of non-conflict (either independence or collaboration).

Hvilket innebar at dess mer man studerte, dess mindre konflikt så man. Noe som nok ikke ... helt matcher NRK-programmet vi omtalte i går.

Det er også mulig å tolke dataene til å vise de religiøse er mindre dogmatiske.

The above results also reflect the fact that the pro-science point of view appears to be more entrenched than the pro-religion point of view. In other words, once someone has adopted "science's side" in a perceived science and religion conflict, it is harder to move them from this position compared to when someone has adopted "religion's side." Exactly how to interpret this is unclear. Are religious people actually less dogmatic on the issue? Maybe. Maybe the evidence more clearly confirms the rightness of the "science" side and this is why fewer people switch. Then again, if the evidence so clearly supports the "science side" then why don't the majority of people see a conflict to begin with, and why do nearly half of the pro-science folks defect over time?

Muligens skyldes dette at de studentene som heier mest på vitenskapen er nye ateister?

Det viser seg også at de som går på religiøse skoler heier mindre ensidig på religionen enn de som går på sekulære skoler.

The apparent greater willingness of "religion side" students to re-examine their stance can also be seen in another interesting finding. Students at religious schools were actually less likely to claim to be on "religion's side" than students at secular schools. This pattern held true even after the results were adjusted for the students' degree of religious commitment and religious conservatism. The author suggests that students at religious schools may feel less threatened than equally religious students at a secular school and that the conflict narrative may be more salient at secular schools.

Et annet interessant poeng er at det i mindre grad var en oppfatning av konflikt blant naturvitere, samfunnvitere og ingeniører, enn blant økonomi- og lærerstudenter.

The breakdown of findings by major also showed some interesting trends. Business and education students were most likely to adopt a conflict approach, with nearly 40 percent doing so, most of whom claimed a pro-religion stance. The conflict approach was endorsed by just under 30 percent of natural science, math and engineering, social science, and arts and humanities students. However, while the majority of "conflict" students in natural science, math and engineering sided with science, the majority of arts, humanitie, and social science students sided with religion.

Noe som gjør at selv om kun et mindretall oppfatter noen konflikt mellom religion og vitenskap, tilspisses den offentlige debatten av hvilke grupper som står på hvilke side.

"The finding that scientists and engineers are among the most likely to have a pro-science conflict perspective could mean that some of the most influential voices in these public debates might be more likely to fuel the debates than attenuate them. Similarly, future educators are among the most likely to hold a pro-religion conflict perspective. Given that classrooms and school boards have been one of the central forums for the struggle over religion and science, this does not bode well for a reduction of those struggles" (Journal for the Scientific Study of Religion 50, p. 185).

Med andre ord ingen grunn til å legge ned bloggen med det første.

Enkelte stjerner i sikte og annet

Siden det muligens er enkelte som ikke er fullt så opphengte som enkelte andre i tøv og tant om vitenskap og historie, er det muligens enkelte som setter pris på at vi setter kursen i enkelte andre retninger.

Som mot stjernene.

Vi gleder oss selvsagt til at Ringenes Herre-filmene kommer på Bluray i sommer, og noterer oss med enkelte tilløp til glede at enkelte andre tilbud på samme format dukker opp, som på Star Wars.

Og da er jo det naturlige spørsmålet, skal vi kjøpe dette stykkevis eller helt?

Valget er ikke veldig vanskelig.

NRK med 1960-talls-TV

Det er ikke noe nytt at NRK har to typer programmer om religion.

Empirien er at vi på den ene siden har de forkynnende - gudstjenester og gospelkvelder. På den andre de problematiserende - debattene og kommentarene.

Mens de første når ut til menigheten (og knapt nok det, gudstjenester blir sjelden mer enn pliktoppfyllende TV, når de ikke lages av Vatikanet), når de andre ut til alle.

Som altså først og fremst møter religion når det handler om overgrep, konflikter og terror - eller som noe som ikke bare er uvitenskapelig, men direkte antivitenskapelig.

Gårsdagens episode av Christianity - A History endret ikke empirien. God and The Scientists var lite annet enn en standard sekulariseringsvinkel fra noen tiår tilbake, koblet med konfliktmyten fra 1800-tallet. 

At NRK sender 1960-talls TV i 2011 er ikke overraskende når temaet er kirkehistorie. Eller at man lar en ateist - som ikke er historiker - presentere et program om kirken og vitenskapen.

Dermed er det ikke underlig at det skjærer ut i mytemarken allerede fra starten.

For over fifteen hundred years, Christians saw the Bible as the primary source of knowledge, but in the seventeenth Century the beginnings of a scientific revolution began to challenge the Christian view of the world.

Mens det altså ikke falt noen kristne inn før 1500-tallet å hente primærkunnskap fra så ulike hold som Aristoteles, Platon, Galenos, Ptolemaios, Augustin, Boethius, Cassiodorus, Bede, Aquinas, eller leksikonene fra Isidorus, Bartholomeus eller Vincent fra Beauvais, for ikke å si Suda.

Eminent scientist Colin Blakemore interviews esteemed scholars and churchmen in order to understand how science has transformed Christianity over the last four centuries.

He shows how scientists born of the Enlightenment realised that the laws of the universe were there to be discovered, not read about in the Bible.

Blakemore er altså ateist (såpass aktiv som "Distinguished Supporter" av British Humanist Association og "Honorary Associate" av Rationalist Association) og neurobiolog med et sterkt engasjement for dyrenes rettigheter.

Med andre ord et opplagt valg når temaet er kirkehistorie.

He argues that science is the biggest challenge Christianity has ever had to face, and that it will eventually make religion unnecessary.

Blakemore slutter seg med andre ord til de såkalt sterke og halvsterke sekulariseringsteoriene som rådet grunnen i hans ungdom på 1960-tallet. Oppfatningen var kort sagt at det var en nødvendig sammenheng mellom modernisering og sekularisering.

Når vitenskapen kom inn i stua, lusket religionen ut bakveien.

Blakemores knyttet seg dermed opp til beskrivelsene av sekulariseringsprosessen som en uunngåelig konsekvens av moderniseringen. Mens altså nyere forskning viser at det moderne prosjekt heller framprovoserer anti-moderne tendenser, enten vi tenker på kreasjonister eller Det muslimske brorskap.

Det er dermed ikke slik at kreasjonistene er en siste rest av kirkens iherdige kamp mot vitenskapen, de er i stedet en moderne reaksjon som for alvor vokste fram i den amerikanske adventistbevegelsen i første halvdel av det 20. århundre og fikk sitt gjennomslag på 1960-tallet.

Slik han som ble intervjuet om temaet (Numbers) sa i programmet, uten at Blakemore viste at han forstod poenget.

I stedet for en seriøs analyse av vitenskapshistorien og middelalderens universiteters betydning for fremveksten av vestlig rasjonalitet, endte vi med mytene om Bruno som vitenskapens martyr, Galileo-affæren som noe typisk ("I renessansen gjorde vitenskapens voksende makt at den katolske kirken ble nødt til å bringe opprørske vitenskapsmenn til taushet") for ikke å si en Dawkins som uten motspørsmål fikk forkynne at "Darwin fjernet hovedargumentet for Guds eksistens".

At det ikke bare var Blakemore som beveget seg i ukjent terreng fremgår forøvrig av NRK's oversettelse. Mens programlederen sa at tenkerne rundt år 1600 ikke lenger godtok "Guds overleverte ord" tolket NRK dette til at de ikke lenger godtok "at verda var gudeskapt".

Vi kan imidlertid slutt oss til Blakemores hyllest til at "Den vitenskapelige revolusjonen satte individuell nysgjerrighet, undersøkelser, fornuft og eksperimenter over religiøse dogmer". Spørsmålet er bare om han er nysgjerrig nok til å bryte med sine egne (anti)religiøse dogmer om historien.

Og om NRK vil slippe til mer seriøse undersøkelser.

Det kan være grunn til å komme tilbake til dette - ikke minst ved en noe mer offisiell tilbakemelding enn en blogg.

Universalleksikon

I den tøffe konkurransen om dårligste artikkel på Wikipedia, stiller ikke artikkelen om Universet akkurat bakerst i feltet.

Dermed er det igjen bare å spenne fast øyelokkene. Artikkelen er på hele fem avsnitt. I første defineres begrepet universet og i andre kommer Big Bang.

Ikke uventet kommer det obligatoriske flatjordsfjolleriet i tredje avsnitt, sammen med en del ... annet.

Menneskets syn på universet har endret seg betraktelig gjennom de siste århundrene. En gang ble det antatt at jorden var flat og befant seg i sentrum av en mengde sfærer hvor andre objekter kretset rundt jorden i perfekte sirkler. Senere ble det kjent at jorden var rund, og mennesker som Johannes Kepler og Galileo Galilei dokumenterte at planetene, inkludert jorden, beveget seg i ellipstiske baner rundt solen, og at månen er det eneste himmellegeme som kretser rundt jorden. Oppdagelser som igjen førte til forståelse for at stjerner var andre soler.

Skal vi se...

Dette handler altså om de siste århundrene (uten at vi dermed skal trekke inn dommedag). Av det kan vi tolke at det inntil for få århundrer siden var allment antatt at jorden var flat.

Men ikke nok med det, som selgerne sier.

Vi ser videre av Wikipedia at det gamle greske verdensbildet som man sikter til med alle disse sfærene og fullkomne sirkelbanene (som pussig nok slett ikke var fullkomment fullkomne med sine episykler, men la nå det ligge) opererte med en flat jord.

Javel.

Senere ble det altså kjent at jorden er rund, uten at det nevnes noe om hvordan eller hvem som stod for denne epokegjørende oppdagelsen. Det ble liksom bare ... kjent.

Men så kommer Kepler og Galilei som gjorde intet mindre enn å dokumentere "at planetene, inkludert jorden, beveget seg i ellipstiske baner rundt solen".

At ingen av dem dokumenterte noe som helst, men kun argumenterte ut fra det de hadde av data er bare én side ved dette. Verre er det at Galilei rett og slett livet ut hevdet hardnakket at planetene beveget seg i fullkomne sirkelbaner, lenge etter at Kepler hadde doku vist at ellipstiske [sic] baner var den meste elegante måten å få observasjonene til å stemme med en heliosentrisk modell.

At det var disse oppdagelsene (inkludert at månen kretset rundt jorden) som "igjen førte til forståelse for at stjerner var andre soler" er også noe ... kortfattet.

Men så begynner artikkelen å ta av.

Ikke før har man snakket om den flate jord og Galilei, så hopper man til Hubble uten videre knussel og kommentarer.

Da Edwin Hubble begynte å studere stjernehimmelen, trodde man at stjernehimmelen med dens stjerner og planeter var alt som fantes. Hubble publiserte derimot begynnelsen av 1925 sine observasjoner og konklusjoner, der det ble dokumentert at vår galakse bare var en av mange andre i universet.

Om ikke annet er det fortsatt slik at ordene kan forstås av de fleste, selv om det er dokumentert at det mangler en preposisjon her og der.  Men i neste og siste avsnitt antar det hele mer kosmiske dimensjoner.

Eller teknobabbel som det også heter.

I løpet av det siste tiåret har det blitt kjent at all masse i det observerbare universet er samlet i en enorm tredimensjonal struktur formet som filamenter med tomrom mellom seg, som i oppbygning minner om skum der materien i skilleveggene mellom boblene er blitt konsentrert i tråder, som er grunnen til at den på engelsk også omtales som "the cosmic web".

Det er i det hele tatt bare å advare skoleelever mot å gå på web i det hele tatt, kosmisk eller ei. Så de ikke ender som Globalskolen (der en elev hevder at paven først i 1992 vedgikk at jorden var rund).

For ikke å si skriver artikler på Wikipedia.

Tiden er ute

Så var tidpunktet for henrykkelsen der, pussig nok uten at noe skjedde.

Det var heller ikke helt uforutsigbart med mediestyret der VG sender direkte live fra "begivenheten" og med andre ord slår mynt på fremmedkulturelle og bygdeoriginaler.

Noe som kunne gitt grunn for anmeldelse, hadde avisen fortsatt hatt injurierende kraft.

Men det hjelper litt at de viser hvor sært og søkt opplegget er med numerologen Campings private definisjoner av tall.

I ettertid har Campning [sic] skyldt dommedag-bommerten på en regnefeil. Nå har han justert regnestykket, og kommet frem til at den nye dommedagen er i dag - 21. mai 2011.

I et intervju med San Francisco Chronicle har han forklart regnestykket slik:

Tallet 5 står for forsoning, tallet 10 betyr fullkommenhet og tallet 17 er himmelen. Om man da ganger de tre tallene med hverandre får man 850. Og om man så ganger 850 med 850 blir fasiten 722.500. Det skal være antall dager siden Jesus ble korsfestet. Og 722.500 dager etter den dagen det skjedde, er lørdag 21. mai.

- Jeg datt nesten ut av stolen da jeg kom opp med det tallet, sier han til den amerikanske avisen.

Mens enkelte andre av oss nesten leet på øyelokket.

I mediemangfoldet trekker så Dagbladet inn såpass avansert ekspertise som ... motnumerologer for å berolige massene med at dette er tøv.

Camping har regnet ut profetien sin gjennom bibelbasert numerologi, ifølge ham selv.

Numerologi defineres til å være studiet av okkulte betydninger av tall og deres antatte innflytelse på menneskers liv.

Numerolog Åse Steinsland, som driver numerologen.no, mener Camping er på ville veier.

- Hvis han er kristen, må han lese bøkene sine først. Dette er bare spinnvill spekulering, sier hun til Dagbladet.

Mens hun selv i sin numerologi opplagt bedriver seriøse analyser.

Når dommedag kommer er om ikke annet tiden inne for en aldri så liten eskalering av Pressens Faglige Utvalg.

Tiden er inne

Hvis det er én tradisjon som ikke ser ut til å ha noen endetid, så er det endetidstradisjonen.

Det overrasker dermed ikke at noen slår mynt på dette med ... sinnrikt utregnede analyser som viser at verden vil gå under i 2011 og startskuddet går med henrykkelsen av alle de troende 21. mai 2011. Eller at samme kar - sjefen for Family Radio, Harold Camping - spådde undergangen så tidlig som i 1994.

Etter en beklagelig regnefeil er han her igjen.

Spørsmålet er imidlertid ikke om Bibelen hevder det vil være en endetid eller ei, for det (her er det bare å holde seg fast) gjør den, men om vi kan vite - eller bør regne ut - når den ytterste dag skal være.

Og der er Bibelen akkurat like klar, slik f.eks. Gatepresten nevner.

Dermed kan det understrekes at teoriene "om verdens ende er med på å latterliggjøre kristen tro, mener forfatter og sivilingeniør" (noe som ikke akkurat avsannes av dette oppslaget i Fri Tanke).

Samme krasse forfatter og sivilingeniør sier det lettere utvetydig også i Agenda 3:16 (et blad som anbefales generelt) ved seneste årsskifte. For ikke å si lettere svulstig, i god nyttårstaletradisjon.

Vi siterer artikkelen i sin helhet før det blir for sent.

Er tiden inne?

Vi skal ikke ha fulgt mye med for å se en sterk økning i jordskjelv, krigshandlinger og terror. Teknologien gjør at vi kan plassere databrikker under huden. Tegnene forsterkes av et stadig mer kjølig og kynisk samfunn. Det mangler ikke profetier om at verden skal gå under i 2012. Ved inngangen til et nytt år er med andre ord tiden inne for å gjøre opp regnskap.

Men det er ikke sikkert at dette bare bør handle om hvordan jeg skal gjøre meg klar. Selv om det alltid er grunn til å ransake meg selv, kan det også være på plass å ransake historien. For det var enda sterkere profetier for ti år siden. Verden skulle gå under ved overgangen til år 2000. I hvert fall skulle datasystemene bryte sammen.

Når det er så fristende å snakke om endetiden, er det fordi vi kan oppleve å nå flere mål. For det første tror vi at vi aktualiserer Bibelen og rører hjertene. For det andre bekrefter vi jo bare at den taler sant. Det skader heller ikke at vi blir sett som årvåkne autoriter som setter tingene på plass. Vi tilhører kort sagt den åndelige eliten.

Nettopp derfor er det grunn til å være vaktsomme. Det er lett å overtolke tekster – og tiden. I realiteten er det ikke flere jordskjelv. Antall kriger har til og med blitt færre. I det hele tatt er det fort å se mønstre og sammenhenger ved høylys dag. Det er mer sannsynlig at vi fristes til å lande på konklusjoner som klør i ørene enn at vi lever i de aller siste tider. Det er lettere å lese konkrete ting inn i mangfoldige endetidstekster enn ut av dem.

Eksemplene er mange. Hal Lindseys bok The Late, Great Planet Earth fra 1970 ble en bestselger. På 1980-tallet kom bøkene om at strekkodene var ”Dyrets merke”. EU’s sentrale datamaskin i Brüssel ble kalt Dyret. I likhet med bøkene de seneste tyve årene handlet mye om en stor konspirasjon, om veien mot en Verdensregjering som beredte grunnen for Antikrist. Alle med et trenet øye vil se at sistnevnte er Barack Obama.

Selv leste jeg flere av bøkene med spenning – og forundring. Ikke bare fordi spådommene aldri slo til, men fordi så få som trykket dem til sitt bryst tok et oppgjør med sine feiltagelser. Eller var klar over den lange tradisjonen med tøvete tolkninger. Selv har jeg for eksempel en omfangsrik bok skrevet av Albert Hiorth i 1936 om Alle tings gjenopprettelse. Hiorth gjengir flere skjemaer over utviklingen siden jødene fikk vende hjem (i boka datert til 1920-tallet da britene gjorde at ”Palestina ble fritt” fra tyrkerne). Muligens er det en forglemmelse at boka ikke nevner noen verdenskrig mellom 1936 og 1953.

Det er ikke vanskelig å ane at jeg advarer mot endetidsspekulasjoner, nettopp fordi de er så besnærende. Vi bør ikke være avhengig av å tro at Jesus kommer igjen i natt, for å søke Gud. Det finnes bedre motivasjon enn panikk. Selv om det kan bidra til mer alvor over livet, er det fort å miste fokus på dagen i dag – og i morgen.

Som Luther sa det da Paven var Antikrist og Det ottomanske rikets krigertokter antydet at vi levde i de siste tider, er det slik at selv om jeg vet at Jesus kommer igjen i morgen, bør jeg plante et tre i dag.

Min nyttårshilsen er kort sagt et ønske om at vi løfter blikket vekk fra endetidskalkulatorer og til nåtidskjærlighet. Til vår neste og til den kloden vi lever på.

Ikke et eventyr for Kirken?

Mens Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser og slik som "en rest av den overtro som evangeliet fordrev" (når man da ikke tok folk i regelrett juks), er man ikke så nøye på det i dag.

Dermed er det bare igjen å sperre opp øynene i retning Sør-Hålogaland når man slik religionshistoriker og skeptiker Asbjørn Dyrendal sier legitimerer troen på spøkelser.

Religionsforsker kritisk til at kirken foretar velsignelser som folk flest forbinder med å drive ut ånder.

Asbjørn Dyrendal sier til TV 2 at kirken på denne måten er med på å legitimere troen på spøkelser. Han uttaler seg med bakgrunn i at de ansatte ved Nav-kontoret i Vadsø for en stund siden merket «ubehag i bygget», og hentet inn en prest for å velsigne lokalene.

Kirkens evne til reflektert evaluering av folketro og New Age imponerer dessverre ikke mye for tiden. I stedet for en rasjonell tilnærming velger man en rituell. Muligens har det noe å gjøre med at man er blitt flinkere på sjelesorg og psykologi enn prinsipiell tenkning.

Det kan også gi litt grunn til ettertanke at dette bispedømmet var av dem det med sterkest heksefrykt under 1600-tallets prosesser.

I det hele tatt flere grunner til at akkurat Kirken bør forholde seg skeptisk til folketroen.