Verdens beste TV-serier - tredje plass

Konkurransen hardner til selv om fjellpassene er passert. Det nærmer seg kort sagt oppløpsside og spurt.

Og da kan det tenkes enklere ting enn å rettferdiggjøre skillet mellom pallplassene. Når vi i den store Dekodet-juryen likevel har landet på en viss rekkefølge, har dette både å gjøre med hvor banebrytende seriene var, sammen med overlevelsesevne og dette umerkelige og bevegende som kobler estetikk, stemninger, spenning, satire og samtidskommentar.

Enten vi snakker musikk, manus eller moter.

Ikke alltid fullkomment, eller uten klisjeer (i likhet med allitterasjoner), men oftere genialt enn ikke.

Og da er det ihvertfall ikke mulig å kjøre forbi Twin Peaks.

Dramaet utspiller seg over 30 episoder som ble sendt på ABC i 1990 og 91. Hjernen bak - og ikke minst den ansvarlige for manusene - var først og fremst David Lynch, mens Mark Frost etterhvert tok over regien.

Når serien ikke når helt opp, er det fordi det opprinnelige mysteriet, det som gjorde at en hel TV-verden satt i spenning under og etter episodene, ble løst sånn omtrent midtveis.

Den nye, mer esoteriske tråden knyttet til ondskapen i skogen, The Black Lodge - et lettere treffende navn på enkelte av ritualmagiens tradisjoner - skapte langt nær samme engasjement.

Men det hele starter altså når den lille byen Twin Peaks på Kanada-grensen opplever at den 18 år gamle Laura Palmer blir funnet drept, pent pakket inn i plast. Og en venninne dukker opp, hardt skadet.

FBI trekkes fort inn i bildet og vi møter en av TV-serienes mest bisarre helter, den - for å si det slik - eksentriske Dale Cooper (som heldigvis minner mer om regissøren enn om reelle agenter).

Cooper arbeider systematisk og assosiativt med å løse gåten, ved bruk av drømmer, kirsebærpai og tibetansk filosofi. Noe som gjenspeiler seg i vitneavhør og seernes forventninger. I motsetning til i lærebøkene på FBI-akademiet.

Og så er det ikke rent lite fascinerende med alle ville, vakre og vemmelige personer vi støter på underveis.

Det er nok en overdrivelse å si (som enkelte hevder, f.eks. på Wikipedia) at gatene var tomme da serien gikk i Norge på fredagskveldene i 1990, men det er ikke til å komme helt forbi at det var en sterk og tildels skjellsettende TV-opplevelse for mange.

Og den fikk stor innflytelse. Serien ble ikke lite av en snakkis. På mange måter kan vi snakke om TV-serier før og etter Twin Peaks.

Det går et aldri så lite skille i vår kulturhistorie her.

Både regissører og publikum fikk helt andre forventninger. Og heldigvis gjorde det samme de som finansierte det hele.

På mange måter gjorde den slutt på TV-seriens uskyldstid, selv om Dynastiet og denslags lenge hadde prøvd det samme på mindre uskyldige måter. Når vi ser serien i dag, gir den dermed ikke helt samme overveldende inntrykk. Vi er blitt for godt vant, for blaserte og kyniske.

Men ikke mer enn at Twin Peaks lett berger tredjeplassen på listen over verdens beste TV-serier.

Verdens beste TV-serier - fjerde plass

Det er - for å si det mildt - hard kamp om de fire øverste plassene. Ikke minst fordi det er kommet nye serier til, siden jeg begynte på denne lista.

Men en av de som man ikke kommer utenom er Band of Brothers.

I motsetning til de fleste serier som er med på Dekodets Topp 10, går denne ikke over mange sesonger. Det dreier seg om 10 episoder vist første gang 2001, basert på en bok av Stephen Ambrose, og der ingen ringere enn Steven Spielberg og Tom Hanks var med og trakk i trådene.

Serien handler om E Company ("Easy Company"), et fallskjermsregiment i 101st Airborne Division - fra opplæringen kommer i gang for alvor, før vi kastes inn i kamp på D-dagen og følger kompaniet fram til fredsslutningen.

Det spares verken på kroner, krutt eller realisme. Vi får kjenne usikkerheten, angsten og kameratskapet på kroppen. Det er sjelden å oppleve at man selv blir så delaktig i en serie.

I likhet med flere av de som deltok i de opprinnelige kamphandlingene.

Ord kan vanskelig beskrive følelsene hos en seer når kompaniets veteraner får uttale seg før og etter episodene, nesten 60 år etter.

Spesielt når vi begynner å få mistanke om hvem som er hvem.

Tittelmusikken - Requiem for a Soldier - er heller ikke uten emosjoner. Noe som muligens fremgår av denne innledningen til andre episode.

Verdens beste TV-serier - femte plass

Få ting er bedre i en ferietid enn å ta opp vår gamle tråd om verdens beste TV-serier. Selvsagt helt objektivt, med fullkomne kriterier og total oversikt.

I det hele tatt, long time no see.

Hva er så listen så langt? Vi teller ned fra tiende plass:

10: Babylon 5

9: The Wire

8: Star Trek: Deep Space 9

7: West Wing

6: The Simpsons

Dermed er vi kommet til intet ringere enn femteplassen.

Og her støter vi på serien som uten sammenligning har rammet meg hardest der sentralnervesystemet kobler lattermusklene og hodet.

Vi snakker med andre ord om Seinfeld.

Har du ikke sett denne serien, vil det være vanskelig å overbevise deg med lange utredninger. Selv om jeg skulle nevne suppenazien, hvalgolfing, Den onde naboen, fløyel, kabel-TV-mannen eller et utall andre ubetalelige skikkelser, hendelser eller stoffer.

Og replikker, situasjoner, blikk og åpning av dører.

Nevnte jeg replikker?

For ikke å si Knappen som vi uten skygge av mekanikergener skulle ønske var lett synlig under panseret og bare å trykke på når noe var galt.

Da hjelper nok heller ikke å si at episodene er komponert nesten som orgelfuger, for ikke å si en strykekvartett eller to.

Eller at det hele gir et sjeldent innblikk i et lettere nihilistisk, postmoderne og i høyeste grad lynskarpt, infamt, varmt og selvironisk miljø av bohemer i New York.

Men har du sett serien, er du enig i at den minst må på femte plass.

Mester fra Middelalderen

Et gammelt jungelordtak sier at middelalderen var mørk, bortsett fra akkurat de detaljene som du kan om perioden.

På samme måte er alle middelaldermennesker uvitende fanatikere, unntatt akkurat den personen som du har satt deg inn i.

Og som du vet dermed egentlig bør regner som det første renessansemennesket.

Dermed er det ingen grunn til å la seg overraske av seneste utgave av Morgenbladet, der filolog og forfatter Thea Selliass Thorsen skriver om en Mester fra Middelalderen.

Paulus Diaconus (circa 720-799), også kjent som Warnefred og Cassiensis, ble født i det som vanligvis regnes som den mørkeste middelalderen. Men om tiden var mørk, ble han allikevel opplyst gjennom en eksepsjonelt god skole ved kong Rathcis hoff i Pavia, der han også lærte gresk.

Paulus skrev flere lange og lærde historiske verk, om både romersk og langobardisk historie, og en rekke salmer. Når han forteller om den senere døperen Johannes som jubler i sin mammas mage over å kjenne igjen Jesus, selveste "Kongen", gjør han dette med

en varm ømhet. Han er dessuten blottet for det bitende hatet som mange av de første kristne forfatterne hadde overfor den hedenske arven.

Fordelen med denne måten å skrive på, er selvsagt at ens egen helt løftes fram og stilles ut som eksepsjonell. Hvite siluetter gjør seg best mot svart bakgrunn.

Og så slipper man bryet med å oppgi andre navn og referanser.

Alle vet jo allikevel at middelalderen var mørk og at de kristne hatet det beste i den klassiske kulturen, fra første stund.

Kadaverdisiplin

Selvsagt finnes store havmonstre. Bare se på bildet til venstre.

Vi snakker om et vesen som kan bli over 10 meter langt.

Og det vil fort kunne befinne seg ganske nær steder der du bader i sommer.

Til og med i Oslo-fjorden.

Før du kaster deg uti vannet er det med andre ord greit å vite hva du kan støte på.

Altså slipper du ikke unna denne artikkelen.

Sensasjon: Jesus døde på korset

Siden det er sommerferie tar vi snarveien om enda en bokanmeldelse, nærmere bestemt fra Vårt Land i 2004.

Denne gangen handler det ikke om noe fra Aril Edvardsens penn, men om andre som også på sin måte er opptatt av Jesus. Og selv om fortegnet er motsatt, er nok ikke historikerevnene spesielt ulike.

Etter å ha lest denne boka er det ihvertfall ingen grunn til å tro noe annet enn at Jesus faktisk døde på korset.

Forvirrende og ubehjelpelig om Jesus

Det er ingen tvil om målet med ”Jesus døde ikke på korset – Urevangeliet Q”.

Svein Woje og Kari Klepp ønsker å vise at Det nye testamentet (NT) ikke stemmer. At Jesus var inspirert av buddhisme og essenere, og at hans bror Jakob var den egentlige viderefører av hans lære.

Sammen med Thomasevangeliet gir ”Urevangeliet” Q det beste bildet av Jesus. Kirken har forvrengt hans lære og forfulgt alle som har tenkt annerledes. Sies det.

Men selv om målet er klart er boka uklar. Det er sjelden kost med så mange tendensiøse tabber og forvirrende feil.


Boka er delt i fire hoveddeler.

I den første føres vi inn i ”En annerledes historie”. Forfatterne har ikke små ambisjoner når de på hundre sider beskriver alt fra Romerriket og religionene på Jesu tid, via Paulus og likkledet i Torino til keiser Konstantin og Arne Garborg.

Dette leder frem mot del 2 som består av ”urevangeliet Q”, oversatt etter Harnacks versjon fra 1907. Siste del er en konklusjon på tre sider der det ikke overraskende fremgår at ”Jesus døde ikke på korset”.

Boka har fått oppmerksomhet både i alternative og kristenkritiske kretser. Interessant nok ser det ut til at de som virkelig kan noe om ett eller annet emne som nevnes, reagerer på at forfatterne tar feil akkurat der (som i absurde påstander om sammenhengen mellom en supernova og likkledet i Torino), men godtar det man selv ikke kan noe om.

For en som har lest slike bøker i over tjue år er det bare nivået av feil som er nytt. Det forskrekker at dette er skrevet av norsklærere og lærebokforfattere.

Man skal lete lenge etter en tilsvarende blanding av ubehjelpelig språk og skrivefeil. Det vrimler av setninger som ”For jødene var det jødedommen i mange forskjellige varianter som mange var lite opptatt av” (side 16). Det øker ikke tiltroen når man ikke synes å vite hva sentrale verker vanligvis heter på norsk. Det blir litt pussig å lese om ”Apostelens handlinger” og Augustins ”Tilståelsen”.

Går vi til innholdet, oppdages så åpenbare feil at de vanskelig kan skyldes annet enn fordommer. Det er vås når Woje og Klepp påstår at ”Etter hvert som kristendommen fikk fotfeste, ble jorden flat, og slik ble den værende til opplysningstiden på 1500-tallet” (side 17).

Det kan ikke aksepteres at lektorer blander sammen renessanse og opplysningstid, og viderefører myten om at man i middelalderen trodde jorda var flat.

Eller at man sprer ønsketenkning som at ”de fire evangeliene i Det nye testamentet er et tilfeldig utvalg av et mye større antall evangelier og tekster som var i bruk i menigheter av Jesustilhengere” (side 78). Det imponerer ingen historikere å legge like mye vekt på løsrevne skrifter fra 2-300-tallet som på de som er skrevet inn i en konkret historisk sammenheng av generasjonene som kjente Jesus og disiplene.

Man overbeviser heller ingen når man blander kirkemøtet i Nikea på 300-tallet med striden mellom øst- og vestkirken mange hundre år senere (side 95).

Man opplever det nesten litt befriende når man finner en påstand som stemmer. Men dessverre er påstandene da ofte satt i en tilsnikende sammenheng.

Forfatterne gjør for eksempel et nummer av at Buddha la vekt på en indre opplysningsvei som gjorde at man kunne ”arbeide seg frem mot å bli fri fra lidelse og gjenfødelse” (side 32). Så begynner man å snakke om en ”påfallende” likhet mellom buddhismen og kristendommen i ”tanken om gjenfødelsen” (side 33).

Enten har ikke forfatterne selv forstått hva NT og kristne mener med ordet gjenfødelse, eller så er dette en bevisst fordreielse. Det er en fundamental motsetning mellom en som vil unnslippe gjenfødelsene gjennom eget arbeid og dermed befries fra illusjonen om å være et virkelig ”jeg”, og en som blir gjenfødt - én gang – uten egen fortjeneste, til evig liv med Gud.

Det er ellers påfallende hvor mye forfatterne hevder at ting er ”slått fast”, uten å argumentere for det. I en slik bok er det pussig å henvise til autoriteter uten å tenke selv.

Forfatterne svikter kanskje mest i logikken når de skal vise hvorfor Q er mer gyldig enn NT. For her er det mange ubevisste trossprang.

Man starter på rimelig trygg grunn med at fellesstoffet i Matteus og Lukas kan stamme fra samme kilde – Q.

Så begynner galskapen.

Man går ut fra at det vi nå har fra Q er alt den har inneholdt (den kan jo ikke ha støttet resten av Matteus og Lukas, må vite). Det fortsetter med at man kan finne frem til Q’s opprinnelige form ved å ta bort de ”endringer” og ”tillegg” vi ser i NT (altså alt som fremstiller en annen Jesus enn den forfatterne vil ha frem). Så bygger man på at Q er den eneste litteratur de ”opprinnelige” tilhengerne av Jesus hadde. De verken leste eller trodde noe annet enn det som står i Q.

Ekstra pussig blir det når man bruker bl.a. Burton Mack som har sortert ”kildene til Q” og det etter noe så nøytralt som ”innhold” (side 112). Dermed lander man på tre historiske utviklinger innenfor Q – og lar så disse ”lagene” være uavhengige av hverandre.

Neste trossprang er at disse nøyaktig faller sammen med den sosiale utvikling hos Jesu første tilhengere. Og gruppen bak Q er selvsagt overhodet ikke påvirket av kirken i Jerusalem eller Paulus.

Resultatet er et sjeldent spinkelt bygg. Svikter bare en av ”bjelkene”, ramler hele konstruksjonen.

Boken er en interessant innføring i fordommer og kunnskapsløshet i dagens ”alternativmiljøer”. Som lærebok er den helt uten verdi.

Kildeløse mytegreier

Enkelte har muligens fått med seg i sidesynet at jeg til tider har ristet noen hardnakkede myter om tro og vitenskap etter kragen.

Men det er ikke alle som har latt seg spore tilbake til noe som engang ligner et snev av en kilde.

En av disse handler selvsagt om at kirken-hevdet-at-jorda-var-flat, nærmere bestemt om biskopen som i England på 1600-tallet ba bispedømmets prester om å informere menighetene om at jorda var flat. Noe som så spredte seg i Europa med hurtigtogsfart.

Noen som vet noe om denne?

Selvdiktet? Lest i en tegneserie? Barnebok? Film? Hitchens andre brev til Harrisittene?

Hederlig omtale venter gode tips.

Selv om jeg ikke kan love at den vil spre seg med hurtigtogsfart på kontinentet.

Nessie - eller bare nesten?

Ikke lei av sjørmer ennå? Da er det bare å svømme hit.

Mistenkelig sammenheng

Mange har sett dette bildet før, tatt på morgenen 11. september 2001.

Nå viser det seg at dette verken er første eller eneste gang at denne mannen har dukket opp ved store begivenheter.

Det anbefales med andre ord en tur hit.

Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 2

Anmeldelsen av neste bind som kom i 2002 ble ikke veldig mye bedre enn anmeldelsen av første.

Edvardsen og konsulentmysteriet

Verdsetter man Aril Edvardsen, er det en utfordring å lese ham med riktig blanding av nysgjerrighet og distanse.

Ellers kan man bli for skuffet over feil, eller motsatt, for lett akseptere hans påstander på områder man selv ikke har satt seg inn i.

Utfordringen er desto større når han gir ut en så kontroversiell bok som ”Pyramiden og orionmysteriet” (bind 2 i prosjektet ”Solgudens autostrada”).

Jeg håper ikke det skyldes for mye min skuffelse når jeg sier at denne boka ikke burde vært utgitt i sin nåværende form.

Hypotesen er at en tapt, høytstående, sivilisasjon spredde seg fra Midtøsten til hele verden som antydet i første Mosebok, og at det finnes spor etter denne på mange kontinenter. Problemet er ikke at mye bryter med rådende teorier. Det er lov og spennende med alternative vinklinger på forhistorien, selv om han i stor grad følger sporene etter Heyerdahls og andres teser om utstrakte havseilaser for mange tusen år siden.

Og han underbygger dette ved noe som mange lesere kan oppfattes som en overveldende mengde fakta.

Men det er akkurat her problemene begynner. For bruken av kilder og ”fakta” reiser viktige spørsmål om et forslags plikt til egenvurdering av sine forfattere, noe som spesielt er viktig når man går utenom allfarvei.

Jeg har aldri sett en bok som har skreket mer etter forlagskonsulenter. Mangelen på kontrollesning viser seg i alt fra stadige gjentagelser via usedvanlig dårlig norsk, til trykkfeil, feil formler og mangel på kildekritikk. Det er rett og slett noen ganger vanskelig å vite hvor forfatteren slutter og trykkfeilene tar over. Enten har det vært et hastverk av de sjeldne å få boka utgitt, eller så har forlaget latt seg blende av Edvardsens posisjon.

For det er ingen tvil om at boken er skrevet av en stor evangelist. Budskapet forkynnes med høy energi, men lav evne til å se motforestillinger. Kilder som er på Edvardsens side, skamroses. De som er i mot, svartmales, og blir del av en konspirasjon. Det er nærmest en moralsk skavank å være uenig med Edvardsen.

Dermed slipper han å imøtegå seriøse innvendinger og blir for naiv i sin bruk av kilder. Dette gir seg pussige utslag som at de som er enig med ham stadig omtales med tittel, eller som ”verdens fremste ekspert”, ”den verdenskjente”, for ikke å si ”Dr. professor”. Et sted nevnes i hvert av fire påfølgende korte avsnitt ”Dr. Livio Catullo Stecchini”, som Edvardsen ikke er snauere enn å kalle ”det 20. århundres Copernicus” (s. 53).

Kanskje det mest graverende utslag av tendensen til å dyrke sine kilder, er påstanden om funn av menneske- og dinosaurspor i Paluxy River i Texas. Edvardsens informant er "Dr." Carl Baugh og hans kreasjonistmuseum. Men det nevnes ikke at Baugh er så omstridt at andre kreasjonister i USA tar avstand fra ham, som "Answers In Genesis", en markant ungjords-kreasjonistorganisasjon.

For Baughs "bevis" er langt fra det, i tillegg til at han stadig sprer uvitenskapelige påstander, som for eksempel at vi kan påvirke radioaktiv stråling med våre tanker.

Det forklarer kanskje litt at ”Dr.” Baughs akademiske grader er kjøpte eller konstruerte. Forlaget burde med minimalt arbeid sett hvor useriøst dette er, og fjernet det fra manus.

Edvardsen fristes også til å stole på funn av leirfigurer av dinosaurer, når noen med professortittel går god for det. Han tar det dermed som bevist at mennesker levde samtidig med dinosaurer. Heller ikke her har forlaget tatt seg bryet med å sjekke om det er hold i dateringene, eller fått Edvardsen til å behandle motforestillinger.

Synet på motstanderne kommer klart frem i påstander om ”mafiaen av fagfolk”, og det i fag han selv ikke har utdannelse i. Han havner langt utenfor sidelinjen med påstander om at universitetene hjernevasker studenter, når de kommer til andre konklusjoner enn ham selv.

Når Edvarden hevder i et intervju at forrige bok ble ”tiet i hjel”, er det underlig at han starter boka med lange sitater fra en positiv anmeldelse i Norge I DAG. Uten i det hele tatt å nevne eller imøtegå motargumenter som ble gitt i Vårt Lands noe mindre positive anmeldelse.

Dermed fortsetter han med sine påstander om at gamle kart skal gjengi Antarktis, og hopper fremdeles over fag som genetikk, metallsporing og medisin. Nettopp indianernes skjebne i møte med europeiske sykdommer på 14-1500-tallet, vitner om svært lite tidligere kontakt over Atlanteren, for ikke å nevne mangelen på husdyr som høner og griser, eller kjennskap til hjulet.

Dette er synd, for Edvardsens bok rommer mange spennende funn og tilløp til alternativ forståelse av vår forhistorie. Undertegnede er ikke negativ til teser om omfattende havseilaser for mange tusen år siden. Men de bevis Edvardsen legger frem er dessverre langt fra gode nok, i tillegg til at han ikke berører viktige innvendinger.

For selv om eldre sivilisasjoner kan ha vært mer avanserte enn mange forskere tror, skaper Edvardsens teori langt flere problemer enn den løser. At forlaget ikke har sørget for at han tar opp motforestillinger, understreker at boka burde vært holdt tilbake.

Et hovedfokus er metrologien (læren om måleenheter), som behandles med stor detaljrikdom. Og selv om han viser mye spennende, er det tydelig at han ikke henger med i svingene, noe han innrømmer (s. 126).

I tillegg lar han seg imponere av alminnelig geometri. Det sier mye om hans matematiske forstand når enkle figurer (s. 41) og kunnskap om likebente trekanter skal støtte tesen om en avansert og urgammel høyere visdom (s. 136).

Det er også underlig at det skal være så avansert om egypterne faktisk har plassert tre pyramider slik at de skal tilsvare den relative plasseringen av de tre stjernene i Orions belte.

Det er dessverre umulig å gå inn på alle ”fakta og funn” Edvardsen presenterer på sine 400 sider. Men det bør nevnes at han i stor grad bringer videre tanker fra en hovedbølge i okkultismen. Dette har røtter i teosofien på 1800-tallet og den synske Edgar Cayce som på 1920-tallet i transe så urgamle byer og monumenter fra Atlantis. Blant Edvardsens kilder er dermed Graham Hancock, mannen bak bestselgere om nettopp pyramidene og ”orionmysteriet”.

I hvilken grad deres "forskning" (blant annet i valg og tolkning av kilder og "funn") bærer preg av ideologien som ligger bak, er av mange ting Hermon forlag burde sjekket, sammen med det som finnes av konkret kritikk av Hancock, bl.a. fra undertegnede.

Selvsagt er det mulig å se fagene ”i sammenheng” og med en annen vinkel enn spesialistenes. Men da må det vises forståelse av hva feltene handler om og hvilke premisser de bygger på.

Man gjør egentlig det motsatte av å ”bevise Bibelen”, når man gjør så åpenbare feil som Edvardsen. Både han og Bibelen kommer dårlig ut av dette. I sin nåværende form har boken så graverende svakheter at han igjen kommer til å bli "tiet i hjel”. At ikke forlaget så dette, forteller at iveren er langt større enn visdommen.

Jeg vet ikke om vi kan håpe på at man vil lære noe til neste bok.

Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 1

Siden vi nå har gjort det til en folkesport å kritisere herr Dawkins og hans merry men, er det avgjort på tide å snu søkelyset i retning av kristne som heller ikke direkte imponerer.

Dermed er det ingen vei utenom å gjengi noen anmeldelser av Aril Edvardsens bokserie om vår forhistorie.

Vi starter med den første, som sto på trykk i Vårt Land i 2001. Ettersom det ikke er helt til å komme forbi at jeg er litt imponert av enkelte av Edvardsens sider, hørte det med å være positiv i starten. Men det varer ikke lenge.

Edvardsens epler

Aril Edvardsen er av de kristne ledere som virkelig imponerer meg. Ikke bare med store vyer, stort sett renhårige innsamlingsaksjoner (jeg har selv opplevd en på nært hold), men også bruk av lokale krefter fremfor vestlige misjonærer, og evnen til å forstå palestinernes vinkel i Midtøsten.

Han har kort sagt en utidig evne til å bryte med fordommer eller i hvert fall forventninger.

Høstens overraskelse er boka Herakles gyldne epler (Hermon forlag), første bind i trilogien [det ble etterhvert fire bøker] Solgudens Autostrada. Edvardsen forteller her at hans ”livshobby” er alternativ fortidshistorie.

For meg er dette spennende fordi det faller sammen med en av mine. Samtidig er det vanskelig å komme bort fra en avgjørende forskjell. Mens dette for meg er morsomme spekulasjoner med dessverre for lite grunnlag, tar Edvardsen svært mye for god fisk.

Hans evne til å gå utenom allfarvei synes omvendt proporsjonal med forståelsen av seriøse fagfolk.

I stedet bruker Edvardsen sensasjonalistiske ”forskere”, som journalistene Graham Hancock og Jim Bailey, med kreative teorier om avanserte kulturer i en fjern fortid. Det er litt trist at han ikke bruker mer seriøse fagfolk enn en så omstridt forsker som vår egen Thor Heyerdahl.

Konklusjon blir dermed ganske lik: ”Hypotesen som denne boken bygger på, er at sumerene var den første sivilisasjonen av en lang rekke sivilisasjoner av sjøkonger, som seilte over verdenshavene i jakten på de kostelige metaller” (s. 28).

Fordi dette ikke holder i fagmiljøene må også Edvardsen hevde at vanlige forskere er for nærsynte. De ser ikke skogen for bare trær. Kun ved å heve blikket over ”snevre” faggrenser kan man se mønsteret.

Og ambisjonene er ikke små: ”Kanskje for første gang i historien skal vi forsøke å sammenstille paleontologi, arkeologi, historie, geologi, mytologi, antropologi, biologi, hydromekanikk, arkeastronomi, kartografi, metallurgi, forhistoriens verdensøkonomi med sin internasjonale handel, med hva Bibelen forteller om menneskets opprinnelse og erobring av jorden”.

Denne usedvanlige bredden hadde nok vekket mer tillit om Edvardsen selv hadde forsket på noen av områdene. Det bekymrer også litt at han vil bruke dette til å støtte opp om deler av Første mosebok. I iveren etter å koble Bibelen til spekulative teorier, glemmes dessverre igjen og igjen at troverdigheten kan gå med i dragsuget når teorien faller.

Uten faglig ballast vil Edvardsen altså ”samkjøre og balansere mot hverandre all dagens ekspertise av alle profesjoner som nevnt ovenfor og prøve å finnes svar. Vi vil da se at alle spor peker i samme retning mot et felles fasitsvar” (s. 10).

For å få sitt imponerende regnestykke til å gå opp må han gjøre flere uvanlige metodevalg. Bl.a. hevdes at ”alle oldtidens historiske klassikere” oppfattet at ”mytologien var en mytologisk versjon av virkeligheten”. Både personer og steder i mytologien er egentlig områder på jorden.

Vi aner noe av det ”interessante” ved prosjektet når Edvardsen får mytologiens underverden til egentlig å bety ”down under”, altså den motsatte siden av kloden. Hva finner vi der, sett fra Midtøsten? Jo, Amerika. De som besøkte Hades reiste egentlig over Atlanteren. La meg for egen del føye til at jeg dermed forstår enda bedre hvorfor det krevdes en erfaren fergemann til å krysse elven Styx.

Teorien gir grunnlag for mange morsomme konklusjoner og lar seg nok forsvare et stykke. Men det hadde vært mer spennende om Edvardsen hadde unngått et litt hjelpeløst språk med mange trykkfeil, store mengder anglisismer og stadige gjentagelser. Hadde han kjent den faglige kritikken av sine kilder ville han nok ikke brukt dem så direkte.

Likevel er hovedproblemet at teorien skaper langt flere problemer enn den løser. Hadde det vært utbredt kontakt over Atlanteren, ville det ha vært langt flere, og helt andre typer, spor. Men i realiteten er det en talende mangel på husdyr vi også kjenner fra østsiden av Atlanteren, for ikke å nevne noe så praktisk som bruk av hjulet, og metaller som bronse og jern.

Teorien faller dermed av mange av de samme grunner som Mormons bok. Da hjelper det ikke at man kan finne enkelte felles planter som også kan forklares med å ha drevet over havet. Eller at noen symboler og mytologiske trekk ligner, og at det er en felles evne til å bygge stort i stein. Pyramider er på mange måter en naturlig konstruksjon, samtidig som de er bygget og brukt ganske forskjellig på hver side av havet.

Parallellene er rett og slett for naturlige, enten vi snakker om månekalendere, landmåling, septere eller måter å stable stein og kobber.

Og i sitt valg av fagfelt er det kanskje ikke helt tilfeldig at Edvardsen hopper over områder som genetikk, metallsporing og medisin. Ingen kobber i den gamle verden har elementer fra ”den nye”.

Tilsvarende mangler genetiske spor av kontakt over Atlanteren før 1500. Og nettopp indianernes harde skjebne i møte med europeiske sykdommer, vitner om ingen eller svært lite tidligere kontakt.

Felles for den type bok Edvardsen har skrevet er at man er så kreativ i sine koblinger, og dermed ser så mange ”likheter”, ”funn” og ”paralleller”, at det er uoverkommelig å ta opp alle. Første bind er på over 450 sider, og det blir ikke lettere etter de to [tre] neste.

Som eksempel på feilslutningene kan vi likevel ta med Edvardsens bruk av Hapgoods teorier om tidlige kart som også hadde med Antarktis - lenge før kontinentet var oppdaget. Det mest kjente er det som Piri Reis laget i 1513. Kartet viser i følge Hapgood Søramerikas atlanterhavskyst bemerkelsesverdig riktig. Ser vi imidlertid etter oppdager vi at øyer, elver og kystlinje er plassert feil og Sør-Amerika er tegnet sammenhengende med ”Antarktis”.

Det kreves store kreative bearbeidinger for å få kartet til å stemme. Hapgood må dermed snu, flytte, forminske og forstørre deler av det for å få det til å stemme med fasiten. Der kartene likevel passer noenlunde, er det oppgitt samtidige ekspedisjoner.

Et poeng som Edvardsens kilder ikke er klar over, er at selv om enkelte gamle kart har et område som kan minne litt om Antarktis, skyldes dette at antikkens karttegnere tok med et stort kontinent i sør for at nordlige og sørlige halvkule skulle være ”i balanse”.

Aril Edvardsen kan ha rett i noen detaljer, men mangler den faglige innsikt som skal til for å vurdere sine kilder.

Det er spennende at Edvardsen lar oss få del i sin hobby. Men det hadde nok vært klokere om han hadde latt det forbli en del av sitt privatliv.

- Anmeldelsen av andre bind.
- Debatt i Norge i Dag i 2002 om første anmeldelse.

Dawkins med yrkesforbud for kristne?

Neste bolk i føljetongen "Richard Dawkins hadde fortjent friskt-ord-prisen, hadde han vært norsk" handler ikke overraskende om Francis Collins. Med andre ord den kristne biologen som ledet The Human Genome-prosjektet (altså en kar med en svært så solid vitenskapelig og administrativ bakgrunn) og som er Obamas kandidat til direktør for det amerikanske Folkehelseinstituttet (National Institutes of Health).

Vi siterer:

I know we are all supposed to say it doesn't matter how ridiculous somebody's beliefs are, so long as he leaves them at home and doesn't thrust them on other people. This is often said of teachers. For example, it doesn't matter if the science teacher believes the world is 6,000 years old, so long as he tells the children the scientific estimate is 4.6 billion. But I can never be quite happy with this. Surely the fact that somebody believes really dopey things tells you he isn't INTELLIGENT enough to teach, even if he keeps his stupid beliefs out of the classroom.

Now, Francis Collins is a very nice man, he doesn't SEEM stupid, and I think Bill Maher was mistaken when he told me, on television, that Collins believes in a talking snake. But he presumably believes the things his Biologos Foundation advocates, for example the view that God causes miracles to happen (illustrated with a picture of Jesus walking on water). Can somebody who holds such anti-scientific and downright silly beliefs really be qualified to run the NIH? Isn't he disqualified, not by whether or not he leaves his beliefs outside the laboratory and the committee room, but by the very fact that he is capable of holding such beliefs at all?

Richard

Selv om dette er forkledd som spørsmål, er det vel liten tvil om hva Richards svar er.

Noe som fort kan føre til spørsmålet om hvilke oppgaver han selv kan tiltros, siden han så sjelden unngår å legge igjen meninger av... ulik kvalitet et eneste lille sted.

Sjøorm fotografert!

En liten oppgave, mens vi er i gang.

Dette bildet (angivelig fra 1985) er av den berømte sjøormen Ogopogo i Okanagan Lake i Kanada.

Men dess mer man ser på det, dess større grunn kan det være til en viss... skepsis.

Så spørsmålet er enkelt: Hva er feil ved dette bildet?

Sjøorm observert!

Egentlig hadde jeg tenkt å finne et bilde av en hoggorm som svømte i en sjø og si noe rasende festlig om at en sjøorm er fotografert.

Det er tross alt juli og hva skal man nå finne på skrive om i regnet som kan få opp temperaturen litt?

Men da jeg søkte på selveste nettet kom jeg over noe langt bedre, nemlig et ekte bilde av en sjøorm.

Det vil si bildet er ekte.

Og det var enda ett.

Hvordan gjør man nå slik? Jo, man leker i fotoshop og satser på at det er agurktid.

Og at folk ser litt dårlig.

Vokterne på DVD

Så begynner detaljene å slippe ut om Watchmen-DVD'en. Og det handler om mer enn at releasedatoen i USA blir 21. juli og i Europa 5. august.

Det viser seg også at vi blir beæret med en Directors Cut som er 24 (noen sier 28) minutter lenger enn kinofilmen.

Og at vi i desember kan vente en 5DVD's Ultimate Edition som også integrerer Black Freighter-sekvensene i selve filmen, samt det andre DVD-stoffet som allerede er laget ("70-tallsdokumentaren" Under the Hood om Hollis Mason og The Motion Comic DVD).

Directors Cut har med en rekke kuttete overgangsscener, samt en del dialoger som skaper større forståelse for hvem personene er, og hvorfor de oppfører seg som de gjør, særlig Silk Spectre.

Vi kan dermed risikere en mer forståelig handling med færre brå sprang, noe som de som ikke har lest serien sikkert vil sette pris på. Selv om det sikkert vil være enkelte fans som misliker at det ikke lenger er samme behov for å opptre som erfarne fjellfolk i møte med hjelpeløse seere.

Men heldigvis kommer ikke så mange av disse noen gang til å kjøpe DVD'en.

Daniel i teologenes hule

Ett av ankepunktene mot disse nyateistene som fortsatt er på moten i enkelte kretser, var at de ikke kunne noe teologi. Dermed ble deres skriverier om dette til tider pinlig å lese.

Dawkins og resten av feltet forsvarte seg med at fordi Gud ikke fantes, var teologi tomhet. Man trengte ikke sette seg inn i forskning på ikke-eksisterende subjekter. Og dermed hadde nyateistene sikret seg et alibi for å si hva som helst og presentere det som teologi.

Men det betyr ikke at de var helt på villspor. Min erfaring er at visse typer teologi kan være tomhet, selv om Gud finnes.

Blant postmodernt innstilte mangler det ikke på teologiske tungeøvelser. Muligens vil man gjøre teologien naturvitenskapelig uangripelig, og sikre den en intellektuell status som mange synes er givende. Eksistensielt.

Dermed er det ingen annen utvei enn å presentere den i en så utvannet, vag og avansert terminologi som mulig. Og tilpasse teologien den til enhver tid rådende moteretning i humaniora, sånn omtrent syv år etter.

Det er for å si det på en annen måte vanskelig ikke å le med når Daniel Dennett gir en kostelig, og stort sett to-the-point-rapport.

Vi ser med andre ord at det kan gjøre vondt verre når en nyateist forsøker å ta oppfordringen om å lære seg mer teologi på alvor (nåja). Mente man på forhånd at faget var jag etter vind, innser man etter en noen timer i teologenes hule at også dette var tomhet.

Dermed opplever jeg - sivilingeniørisk utstyrt som jeg er - denne gang en stor, sterk og saftig sympati for Dennett. Maken på mangel på kommunikasjon og evne fra teologenes side til å forstå ateistens anliggende.

The second talk was by J. Wentzel van Huyssteen, a Professor of Theology at Princeton Theological Seminary, and it was an instance of “theological anthropology,” full of earnest gobbledygook about embodied minds and larded with evolutionary tidbits drawn from Frans de Waal, Steven Mithen and others. In the discussion period I couldn’t stand it any more and challenged the speakers: “I’m Dan Dennett, one of the Four Horsemen of the Apocalypse, and we are forever being told that we should do our homework and consult with the best theologians. I’ve heard two of you talk now, and you keep saying this is an interdisciplinary effort—evolutionary theology—but I am still waiting to be told what theology has to contribute to the effort. You’ve clearly adjusted your theology considerably in the wake of Darwin, which I applaud, but what traffic, if any, goes in the other direction? Is there something I’m missing? What questions does
theology ask or answer that aren’t already being dealt with by science or secular philosophy? What can you clarify for this interdisciplinary project?” (Words to that effect) Neither speaker had anything to offer, but van Huyssteen blathered on for a bit without, however, offering any instances of theological wisdom that every scientist interested in the Big Questions should have in his kit.

Vi ser her hvor galt det kan gå med når fagmiljøer primært prater seg i mellom. Man skriver lange og innviklede artikler og avhandlinger, men forsøker ikke å se hva dette egentlig betyr. Det legges lite innsats i å teste ut tankene ved å popularisere dem og ta en offentlig debatt.

På mange måter minner det om Gud er død-teologien fra 60-tallet, som John Warwick Montgomery tok et så knusende oppgjør med i The Suicide of Christian Theology.

Ikke uventet himler Dennett med øynene over kenotisk teologi, altså teologi om Guds fravær. Ordet er gammelt og bibelsk nok og basert på Filipperbrevet der det heter at Jesus "gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik". Det som er oversatt fra gresk som "å gi avkall" er kenoun, som innebærer å "tømme ut". Vi har dermed en sterk tradisjon knyttet til ordet kenose - Jesus "uttømte" sitt guddommelige vesen da han ble menneske.

Men denne tradisjonen kan samtidig trekkes for langt.

But I learned a new word: “kenotic” as in kenotic theology. It comes from the Greek word kenosis meaning ‘self-emptying.’ Honest to God. This new kenotic theology is all the rage in some quarters, one gathers, and it is “more deeply Christian for being more adapted to Darwinism.” (I’m not making this up.) I said that I was glad to learn this new word and had to say that I was tempted by the idea that kenotic theology indeed lived up to its name.

Opplegget med evolusjonær kristologi synes som et typisk uttrykk for et misforstått og mislykket forsøk på det man kan mistenke å være "relevant" og "vitenskapelig".

Selv om jeg har sans for å tenke at evolusjon kan oppfattes som planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”, blir dette - ihvertfall i Dennetts rapport - sagt for kort og karikert.

"The fourth speaker was the Catholic Father Fraser Watt (of Cambridge University School of Divinity, and a big Templeton grantsman, as noted by the chair). He introduced us to “evolutionary Christology.” Again, I’m not making this up. Evolution, it turns out, was planned by an intelligent God to create a species “capable of receiving the incarnation”—though this particular competence of our species might be, in Watts’ opinion, a “spandrel.” Jesus was “a spiritual mutation, ” and “the culmination of the evolutionary process,” marking a turning point in world history. A member of the audience cheekily asked if Father Watt was saying that Jesus’s parents were both normal human beings then? (I was going to press the point: perhaps Jesus’s madumnal genes from Mary were the product of natural selection but his padumnal genes were hand crafted by the Holy Spirit!—but Father Watt forestalled the inquiry by declaring that he had no knowledge or opinion about Jesus’ parentage—something that his Catholic colleagues will presumably not appreciate.)

Afterwards I was asked if I had enjoyed the session, and learned anything, and I allowed as how I had. I would not have dared use the phrase “evolutionary Christology” for fear of being condemned as a vicious caricaturist of worthy, sophisticated theologians, but now I had heard the term used numerous times, and would be quoting it in the future, as an example of the sort of wisdom that sophisticated theology has to offer to evolutionary biology.

Nå er forsåvidt dette et meningsløst prosjektet i seg selv. Hvis Dennett på ramme alvor tror at teologene mener at de kan ha noe å si om biologien, er han nok på villspor. Dermed jager han nok selv her en smule etter vind. Sofistikert teologi har ingenting å si til evolusjonsbiologi - som vitenskap.

Men det betyr ikke at teologi som fag, ikke kan si noe som kan være til nytte. Og vi snakker da ikke bare om at den muligens - og da på andre måter enn Sudoku - kan trimme biologers hjernemuskler. Det handler i i stedet om alt fra å fremme prinsipiell tenkning og belyse virkelighetsforståelser til etiske og motivasjonsmessige spørsmål.

Men det er ikke sikkert at det er den type teologi som Dennett opplevde her som er best egnet til dette. For selv om det han hørte nok var teologi, er det ikke sikkert det var spesielt mye kristendom.

Det er uansett liten tvil om at neste bølge bøker fra nyateistisk hold vil være mer teologisk informerte. Og dermed kommentere mer uttømmende - eller altså kenotisk - den postmoderne tåketalen som synes å ri deler av teologien som en mare.

Med forbehold om at jeg har forstått den selv.

Michael Jackson og manglende musikalitet

Det hender ikke sjelden at de som skriver om Michael Jackson mangler musikalitet.

Likevel er det en smule overraskende å finne dette i Vårt Lands omtale av de religiøse sidene ved minneseremonien.

Og det handler ikke om at den som sådan muligens vel så mye kan ha gjenspeilt familiens som Jacksons tro. I stedet skal altså seremonien i seg selv ha vært for mangetydig.

Dermed får vi høre at det var et Uklart religiøst budskap i Jackson-seremoni og at Religionsforskere mener minneseremonien over Michael Jackson ikke kastet lys over hans religion.

Pussige toner for de av oss som nettopp har opplevd en sterk kristen orientert seremoni. Hva i all verden er bakgrunnen for at dette likevel skal ha vært så... uklart?

– Det var mye religion i seremonien, men symbolene pekte i ulike retninger. Antakelig så Michael Jackson noe av sannheten i mange ulike religioner, sier Robert Kvalvaag, førstelektor ved Høgskolen i Oslo.

Under sangen «Heal the World» ble det vist symboler fra flere forskjellige religioner på skjermen bak på scenen. Dette mener Kvalvaag understreker Jacksons forhold til religion.

– Jeg tror Jackson ønsket å bygge bro mellom mennesker og kulturer. Hans budskap var at det er viktig å jobbe sammen for en bedre verden.

Av dette lærer vi muligens at en førstelektor ved Høgskolen i Oslo mener at det er en motsetning mellom å være kristen og å bygge bro mellom mennesker og kulturer, for ikke å si å jobbe sammen for en bedre verden.

Siden flere av Michael Jacksons sanger handler om brobygging og at vi tilhører samme verden, og en av dem til og med ble fremført under seremonien, hadde han ingen egen tro - og ihvertfall ingen kristen.

Det er sjelden å se noe som bygger sterkere opp under forestillinger om at kristne er intolerante og konfliktforsterkende, selv om det er vanskelig å tro at Kvalvaag egentlig mente det slik. Eller Vårt Land.

Andre eksperter går til og med lenger. Seremonien var knapt nok religiøs.

Professor i religionshistorie, Anne Stensvold, synes derimot ikke at seremonien var spesielt religiøs.

– De religiøse uttrykkene i seremonien handler mest om amerikansk kultur. Dette var først og fremst et gravøl i Hollywood, sier hun.

At man starter med en av verdens sterkeste gospellåter (Soon and very Soon, selv om refrenget ga flere assosiasjoner), at pinsepastorer holdt sterke minnetaler, at mange henviste ganske personlig til Gud, Jesus og himmelen i taler og sanger (som Lionel Ritchie med Jesus is Love), og at det hele ble avsluttet med en bønn til Jesus, er med andre ord ikke spesielt religiøst.

Det er bare slik man driver med under gravøl i Hollywood. Nærmest et pliktløp for syns skyld. Man mener ikke noe med det, bare må gjøre det, som et symbolspill for å dempe sorgen.

Det er sjelden å se en sterkere postmoderne ånd sveve over tolkningshavet.

Vi skal faktisk til lederen for protestfestivalen for å finne noen som protesterer.

Svein Inge Olsen, synes den kristne profilen var tydelig.

– Jeg har aldri har opplevd et så tydelig religiøst budskap i en tv-overføring av dette kaliberet, sier han, og mener seremonien hadde en typisk amerikansk kristenkonservativ grunntone.

Her er det som god protestant bare å si Amen.

At man i Vårt Land mangler musikalitet til å se det klare religiøse budskapet er nesten litt parodisk. What do they teach them in these schools?

"Forbanna pakk alle dere religiøse"

Er du som meg og liker å lese om krangler, stemplinger og firkantede fordommer, anbefales en tur til denne analysen på Borisoglebskij-bloggen.

Muligens får den lettere utypiske TF-student Audun Opland ikke så mye ut av kristne som snakker om Gud på "fornuftens og rasjonalitetens premisser", men jeg fikk i hvert fall mye ut av hans gjennomgang av en ganske så typisk kommentarrunde om religion på Dagbladets nettsider.

Kort sagt ikke bare religioner som kan ha behov for å reformeres.

Alltid korsfarernes skyld

Siden vi i går hadde en ganske uforbeholden hyllest av historikeren Bjørn Bandlien, er det for balansens skyld på tide å dytte pendelen i motsatt retning. Denne gangen handler det om mandagens oppslag i Klassekampen - "Hellig grensekrig" - nærmere bestemt om jihad-begrepet.

Temaet hellig krig er ikke av de som er mest egnet til balansert behandling.

På den ene siden har vi de som mener at krig er en uavvendelig følge av religion (logikken er enkel: siden all religion er ikke-vitenskapelig og altså irrasjonell, er det ikke mulig å skille mellom ulike retninger uten vold og makt). På den andre siden har vi de som mener at religion er den beste veien til å motvirke vår voldelige menneskenatur og fremelske fred (dermed er det logisk å oversette Islam med "fred", noe som all religion egentlig handler om).

I vår multikulturelle og selverklærte liberale tid, er det dermed en sterk tradisjon for ikke å kaste bensin på bålet.

Og vi kan vel fort mistenke Bjørn Bandlien for å holde med dette prosjektet. Samtidig som han lener seg uvanlig langt tilbake i noe som minner om vesten klassiske selvkritiske prosjekt.

Det er vi - eller ihvertfall kristne - som har skylden for at muslimene begynte å se så krigersk på dette med jihad.

Jihad - gjerne oversatt som "hellig krig" - er et omdiskutert begrep. På den ene side sees jihad som et bevis for at islam er den mest krigerske av alle religioner, som alltid krever voldelig innsats mot "vantro" fra alle muslimer.

På den andre siden kan jihad forstås også som en indre kamp for religiøs perfeksjon og mer generelt gjøre godt for det muslimske fellesskapet. I slike tilfeller blir krig bare e[n] av flere mulige forståelser av jihad.

Blant flere historikere har det derfor vært hevdet at det var de kristne korstogene fra slutten av 1000-tallet som var årsaken til... en radikal militarisering av begrepet jihad innen islam.

Samtidig klarer ikke Bandlien å komme unna at islam faktisk spredde seg i stor grad ved nettopp krig. Og at det skjedde en endring fra en antagelig opprinnelig ganske så krigersk forståelse av jihad, til en mer åndelig tolkning i pakt med muslimenes krigslykke.

Retorikken ble som så ofte tilpasset realitetene.

Et første vannskille i bruken av jihad var de mislykkede framstøtene mot det mektige bysantinske rike i nord på 700-tallet. Etter dette ble muslimske herskere mest opptatt av å forsvare de allerede erobrede områdene, samt forsvare sine egne maktposisjoner i stridigheter mot andre muslimske dynastier eller opprørere.

Nåja, hvor mektige bysantinerne var på 6-700-tallet kan diskuteres, men blant annet takket være oppfinnelsen gresk ild overlevde de beleiringene av Konstantinopel, selv om Egypt og det meste av Midtøsten gikk tapt allerede før 640.

Men at man hadde møtt en mer eller mindre jevnbyrdig motstander, forhindret ikke henvisning til jihad som noe annet enn åndelig streben.

Det er også rundt midten av 900-tallet vi finner de første prekenene av imamer som oppfordret krigføre menn til å delta i krigføringen mot bysantinske kristne.

Vi snakker med andre ord om ganske lenge før det første korstog. Bandlien stikker dermed ikke under en stol at det fantes

en utstrakt bruk av begrepet hellig krig allerede før det første korstoget i 1096-99. Da de kristne erobret Jerusalem i 1099, forklarte den syriske rettslærde al-Sulami i sin "Bok om Hellig krig" (Kitab al-Jihad) tapet ved å peke på de muslimske ledernes svake ledelse... Det gjaldt å styrke den religiøse moralen, noe han kaller "en større streven" (jihad) etter moralsk perfeksjon hos den enkelte, og først og fremst hos lederskapet - da vil også den militære suksessen til jihad følge etter.

Selv om historiens tråder er mangetydige, og hendelser sjelden har kun én årsak, er det vanskelig å komme unna at de delene av den muslimske verden som var i kontakt med andre kulturområder (enten sistnevnte nå selv utviste aggressivitet eller ei), oppfattet det som en plikt å spre islam - ved jihad.

Religiøs krigføring må ha vært en potensiell viktig legitimering av makt i et grenseområde.

Overskriften "Hellig grensekrig" henspeiler dermed på at det først og fremst var ved grensene at man førte krig.

Noe som fører til det naturlige spørsmålet: Hvor ellers?

Nettopp ved at han ikke legger så mye skjul på måten jihad er blitt tolket og brukt - før, under og etter korstogene - følger konklusjonen til Bandlien ikke helt hva han skriver ellers i artikkelen.

At islam i seg selv skulle være en mer voldelig religion enn andre er ikke en objektiv sannhet. Men at muslimene er blitt påvirket av omstendighetene, slik også deres kristne motstandere ble? Uten tvil.

Til gjengjeld tar han ikke spesielt mye opp igjen innledningens antydning til disse "flere historikere" (Hvem er de? Er de representative for forskningen? Hvordan argumenterer de? Hva er deres kilder? Knytter de seg opp mot noen politiske ideologier?) som har "hevdet" at det var korsfarerne som var årsaken til at man begynte å tolke jihad så militaristisk innen islam.

Siden de færreste - selv av Klassekampens lesere - kommer gjennom hele artikkelen, er det nok likevel det som blir stående igjen.

Noe som nok ikke direkte vil motvirke den jevne lesers krigerske holdning til kristne.

Nimoy for president!

Selv om Obama ser ut til å gjøre det bra for tiden, kan han bare sitte i to perioder.

Vi trenger altså en ny vulkaner som kan ta over. Og siden Nimoy vil være i 80-årene passer det godt siden en vulkaner da er på høyden fysisk og mentalt.

Dermed viktig å gi sin støtte på Facebook allerede nå.

Debatten raser

Vi snakker denne gang om forskning.no som formidler en undersøkelse som viser at folk flest tror på evolusjonsteorien. Og på Gud.

Dermed kommer de vanlig mistenkte ridende på kjepphester om God of the gaps og andre myter. Mens andre mistenkte tilstår blankt at de blandet seg inn med egne kjappe kjepphester.

Det er lov for flere å gjøre det. Selv tar jeg nå en joggetur uten hest - og finner deretter fram en god bok.

Før Begravelsen og pizza.

Fra heroisk til høvisk kjærlighet

Overgangen melom det hedenske og det kristne har av gode grunner fått mye oppmerksomhet. Samtidig er dette et felt der det er vanskelig å unngå misforståelser, for ikke å si et av Dekodets yndlingstemaer - myter.

En av disse er at kvinners posisjon ble så mye dårligere da kristendommen ble innført.

Fra et fritt syn på seksualitet og stor grad av likestilling, havnet man nå i kirkens klamme hender, knuget av synd og skam. Kvinner gikk fra en frihet som ikke minst viste seg i retten til skilsmisse, til noe i nærheten av et slaveforhold der hun var bastet og bundet til mannen.

Sies det.

Noe som i realiteten er en sannhet med svært mange modifiksjoner. Det kan dermed være nyttig å trekke fram Bjørn Bandliens for noen sikkert litt kontraintuitive (altså noe annet enn kontrafaktiske) hovedfagsoppgave i historie.

Vi siterer fra et intervju i Universitas for noen år siden.

Kjærlighet i norrøn middelalder var en kamp om ære og en kilde til kaos i samfunnet. Et kvad til en kvinne som ikke var din var en så stor fornærmelse at det kunne hevnes med drap. Men fra Europa kom ideer som gjorde at kjærligheten ikke lenger ble assosiert med makt og ære, i stedet ble inderlige følelser og et livslangt ekteskap nye idealer. Sentralt i endringen stod kvinner og deres valg av menn.

– Kirken stod i høymiddelalderen som formidler av nye europeiske impulser. Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien. Han har nylig levert en hovedfagsoppgave i historie over temaet Kjærlighet og ekteskap i norrøn middelalder, og for denne oppgaven ble han tildelt en formidlingspris fra Senter for kvinneforskning.

Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur. Den hyppigste dødsårsaken blant unge menn på Island i tidlig middelalder var nemlig kjærlighetsdikting som resulterte i feider og æresdrap.

– Det var ikke uvanlig at en kvinne måtte gå gjennom den sorgen det var å miste tre til fire ektemenn og kjærester før hun selv fylte 30, forteller Bjørn Bandlien.

For å tydeliggjøre forskjellen mellom den nye og gamle tid bruker Bandlien begrepene heroisk og høvisk kjærlighet.

I den norrøne skam-æreskulturen var dermed tvangsgifte like naturlig som skilsmisser. Og kjærlighet noe som man håpet kom etterhvert - for kvinnen. Mannen var svak og tapte ære om han viste kjærlighet.

– Jeg har valgt å kalle den norrøne kjærligheten for en heroisk kjærlighet. Dette var en tid da kjærlighet ikke skulle finnes før ekteskapet ble inngått, og det stod i lovene at kvinnens far hadde rett til å gifte datteren bort. Dersom faren hadde giftet bort datteren til en mann som var bra nok, så ville kjærligheten og anerkjennelsen vokse frem hos kvinnen. Mannen derimot, skulle ikke elske – det var et tegn på svakhet, forteller Bandlien.

Om mannen ikke klarte å vinne sin kones kjærlighet, hadde kvinnen rett til skilsmisse. Hennes avvisning var ille for ektemannen ettersom anerkjennelse fra en kvinne var kilde til symbolsk makt. Denne makten betydde mye for mannens ære. Faktisk var anerkjennelsen fra kvinner så viktig at forførelse av en annen manns kvinne var sett på som verre enn en voldtekt. Forførelsen innebar nemlig anerkjennelse fra kvinnens side, voldtekten gjorde det ikke.

Men overgangen til kristen tro medførte fundamentale endringer.

På 1100- og 1200-tallet stod fortsatt den heroiske kjærligheten sterkt, men samtidig ble det forbudt for kirkens menn å bære våpen. Kvinner som valgte Kristus og favnet om kirkens idealer brøt dermed med noen av de gamle kamptradisjonene. Av de nye impulsene var det særlig fokuset på de indre følelsene som var viktig. Bandlien kaller denne nye kjærligheten for en høvisk kjærlighet.

– Fra 1200-tallet innledes en tid der ekteskapet skal være godt fra begynnelsen av. Begge parter skal gi sitt samtykke, og kjærligheten skal være der før vielsen. Kjærlighet var ikke lenger knyttet til rivalisering mellom menn, men til indre følelser. Følelser som skulle vare livet ut.

At følelser og kjærlighet fikk bestemme, hadde også legale konsekvenser. Siden begge parter frivillig hadde sagt ja, mente man dette også burde gjenspeiles i lovgivningen.

Ekteskapet skulle nå være livslangt, og kvinners aksepterte tilgang på skilsmisse forsvant. Det seriemonogamiet de hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet. Men overgangen fra den heroiske til den høviske kjærligheten skjedde hele tiden gradvis, slik at befolkningen i Norge og på Island klarte å absorbere endringene inn i sine tradisjonelle forestillinger.

– Kjærligheten ble etterhvert trukket ut av æresdiskursen. Den gikk fra å handle om aggresjon til å dreie seg om indre følelser. Det ble etterhvert legitimt å erkjenne kjærlighet uten at den førte til kaos, slik at kjærlighetsdikting kunne være en fredelig handling, sier Bandlien.

Det vil sikkert være ulike syn på hvor positive effekter kristningen av Norge hadde. Men det virker som om historikere har et langt mer nyansert syn enn populariseringer i media.
Det er ihvertfall ikke gitt at så mange kvinner i dag ville foretrukket den norrøne skam-æreskulturen.

Kanskje kan noe av dette også bidra til å skape forståelse for hvorfor tvangsekteskap er en så sterk tradisjon i enkelte innvandrerkulturer.

Og at det kan være en lang prosess å endre på dette.

Når ofrene blir uspiselige

Det er ikke vanskelig å se for seg en kulturradikal konspirasjon knyttet til et ønske om å gjøre rett for seg, å gi alle Vestens, imperalismens og handelspolitikkens ofre (med og uten anførselstegn) en stemme og en plass.

Og da har det vært fort gjort å gjøre noen logiske kortslutninger. Fordi noen er ofre, må de selvsagt egentlig være snille, velmenende og tilhengere av alle våre beste verdier.

Mens de som har inntatt overgriperens rolle - altså amerikanere, kapitalister og andre kristne - er slemme, beregnende og egentlig mot det frie og liberale samfunn.

Men etterhvert er det blitt stadig vanskeligere å holde fast på et romantisk syn på at ofrene skal være eller bli som oss, som det heter i sangen, eller integreres som det kalles i media og skoleverket. Detmed er det vel så aktuelt å spørre hvilke kameler som skal svelges når de viser seg uspiselige. Og fortsetter å holde fast på vaner og verdier som ikke direkte matcher det politisk korrekte (i beste forstand) i år 2009.

Nå er det ikke akkurat fra nøytralt hold vi ser kritikk av den såkalt liberale (nåja) venstresiden. Men nettopp fordi Peter Whittle er leder for The New Culture Forum (et godt navn når man vil fremme gamle tanker), nøler han ikke med å stille viktige spørsmål.

Selv om de har politiske overtoner som utvilsomt vil bli tolket i ulike retninger - alt ettersom det passer seg mottageren.

Over the past week there’s been a scrap going on between the political parties as to who is the gay-friendlier. Interesting to gays probably, very boring for everyone else. But there is one aspect to all of this which still goes largely ignored - for reasons, no doubt, of “cultural sensitivity” - and that is the effect that the long march of multiculturalism has had on this whole issue. Basically it comes down to this question: how do you celebrate and respect cultures and religions which think you are an abomination?

Og det er i hovedsak islam han har i tankene. Eller ihvertfall unge, muslimske menn i England.

When question time came around, I made the point to the panel that a recent survey by Policy Exchange had showed that 72 per cent of young Muslim men thought that homosexuality should be recriminalised. As the Channel 4 Dispatches programme on Mosques showed last year, there are some pretty disturbing things being said by some Imans about what is best for gays, ie death. Given the rapidly increasing proportion of the population which is Muslim, did they not think that there might be some possible problem in the future?

Et spørsmål som ikke ble tatt veldig godt opp.

Nick Herbert made the point that we should be careful not to generalise about the whole Muslim population (72 per cent seems pretty general to me). Immediately the issue was turned into something else, in a way we’re all too familiar with, which is how important it is not to demonise Islam.

Mens vi altså kan demonisere mangt annet, spesielt katolikker.

There are major double standards going on here. I’m not remotely religious, but I can see how it’s considered perfectly legitimate to demonise the whole of the Catholic Church, say, or even Christianity in general. But when it comes to Islam, everybody gets very tongue-tied.

Så er spørsmålet når man vil slutte å svelge kameler. Vi har heldigvis sett tegn på at stadig flere norske politikere - også på venstresiden - sier tydelig fra om uholdbare oppfatninger om kvinner og homofile, og tildels også om trosfrihet, selv for muslimer som blir kristne - eller ateister. Men fortsatt synes ofte tausheten å være litt vel øredøvende.

The reason is clear: the old liberal narrative insisted that all minorities had things in common. They were all united in a rainbow coalition in opposition to what the Americans call “The Man”. They were all victims. Multiculturalism has exposed this as a bit of a lie. But it will take a long time for the liberal elites to admit to it. Hence the disgraceful silence of Western feminists on the treatment of women in Islamic countries. And hence the depressing mealy-mouthedness at the Portrait Gallery last week.

Jeg spår likevel at den kommende valgkampen vil vise at vi har mer modige politikere i Norge.

Men jeg er ikke helt sikker på at det er ut fra en sterkere og klarere visjon enn å motvirke Fremskrittspartiets tilslutning.

Det ondes problem er løst

For noen år siden hadde Vårt Land et oppslag om Det ondes problem. Man spurte en rekke teologer - og én religionsfilosof - om hvordan de forholdt seg til dette. Teologene svarte at spørsmålet var umulig å løse filosofisk, men at de hadde gode erfaringer med at sjelesorg hjalp.

Filosofen svarte at han syntes dette var et vanskelig sjelesørgerisk spørsmål, men at det var løst filosofisk.

Enkelte av oss sendte dermed spørsmål tilbake til Vårt Land om de kunne lage en oppfølger basert på denne - for å si det mildt - interessante motsetningen i oppfatning. Dette ble det dessverre aldri noe av, enten det nå skyldes sjelesorg eller mediafilosofi.

Oppslaget synliggjorde minst to ting. Det ene var at det ikke er direkte allmenkunnskap at Det ondes problem er løst. Det andre er hvor vanskelig det kan være for media å forstå hva de presenterer, spesielt når det strider mot noe alle vet.

Min erfaring i samtaler om dette er at det er minst to grøfter å gå i. Forkynnere har lett for å gå i den første, sånne som meg i den andre. Hvis noen sliter med filosofien, virker det mot sin hensikt å drive sjelesorg. Hvis noen sliter med sorg, bør man ikke diskutere filosofi.

Jeg ble ikke minnet om dette på vei til kirken i dag (når ble forøvrig religionsfilosofi senest omtalt på gudstjeneste i Den norske kirke?), men da jeg leste Peter van Inwagens serie av forelesninger om emnet, samlet i The Problem of Evil (Oxford University Press, 2006).

Og vi snakker da om langt fra noe tørt, teoretisk eller elfenbentårnaktig. Van Inwagen er en sjelden åpen, levende og jordnær analytisk filosof. Og en av dem med den aller beste pennen.

Forelesningene strekker seg ikke over mer enn 150 sider (pluss drøyt 20 sider fotnoter), men han klarer å belyse svært mange av utfordringene som dekkes under samlebegrepet Det ondes problem.

Et viktig poeng i analytisk filsofi er at dette ikke handler om å gi gode grunner for hvorfor Gud tillater det onde.

Det er en grunnleggende forskjell på det som på språket kalles teodicé, altså hvordan en allkjærlig og allmektig gud kan tillate alt det onde som skjer i verden, og en logisk analyse av selve argumentet. Er det kort sagt en nødvendig motsetning mellom Guds eksistens, lidelse og ondskap? Er ondskapen virkelig et bevis for at Gud ikke finnes?

Noe van Inwagen viser at det ikke er, i likhet med Alvin Plantinga og andre som har arbeidet med dette fagfilosofisk, selv om førstnevnte nok står vel så mye i common sense-tradisjonen til en C.S. Lewis.

Kort oppsummert er oppgaven den at skal man vise at ondskap er et bevis for at Gud ikke finnes, må man vise at det er logisk umulig for Gud å skape en verden som inneholder moralsk godhet uten at Gud samtidig skapte en verden som inneholder muligheten for moralsk ondskap. Vi må altså vise at det ikke kan finnes én eneste mulig verden (som f.eks. vår egen) der både Gud og det onde ikke et sekund kan eksistere samtidig.

Etter å ha snudd opp ned, vridd rundt, med godvilje og uvilje - baklengs og forlengs - konkluderer Van Inwagen med at dette argumentet mot Guds eksistens ikke holder vann.

Samtidig gjør han et grep som kan oppfattes litt spesielt (og der han nok tilhører et mindretall av analytiske filosofer). For Van Inwagen hevder at det ikke bare er dette argumentet som svikter. I praksis svikter alle filosofiske argumenter som forsøker å bevise noe.

Filosofi fungerer rett og slett ikke på den måten at man kan sette to streker under svaret, ihvertfall ikke når vi kommer til de Store spørsmålene.

Det betyr ikke at filosofi er verdiløs. Tvertimot er det viktig og nyttig å belyse livsspørsmålene logisk, analytisk, rolig og redelig. Det kan lære oss mye om sammenhenger, muligheter og umuligheter som vi ikke ante kunne være der.

Og vi kan se at det finnes både gode og dårlige argumenter - selv om ingen av dem (utover det mer trivielle som at Sokrates er et menneske og Mor Nille ingen sten) er absolutte bevis.

Selv om argumenter sjelden kan bevise, kan de noen ganger overbevise.

Vi må uansett være ydmyke overfor hva som faktisk lar seg gjøre med verktøyene vi har til disposisjon. Enten vi snakker analytisk filosofi eller vitenskapsfilosofi - og dermed - naturvitenskapelige spørsmål.

Selv om vi kan sannsynliggjøre noe svært langt på vei, og ikke har så mange fnugg av tvil i vårt indre når vi ser på argumentene, betyr ikke det at vi ugjendrivelig har bevist noe. Siste ordet er aldri sagt, enten vi er i debatt på VG-nett, Vårt Land, Vaterland eller Vingrom. For ikke å si i en valgkamp.

Likevel er det altså mulig å konkludere med at Det ondes problem er løst. Det finnes ingen nødvendig logisk motsetning mellom Guds og det ondes eksistens, selv om vi langt fra skulle like det.

Følelsene tilpasser seg ikke alltid fornuften, selv ikke når vi snakker analytisk filosofi. Og oftere handler nok akkurat dette spørsmålet mer om raseri, sjokk og fortvilelse enn om beherskede overveielser, logikk og mulige verdener.

Men dette er samtidig et så stort og viktig spørsmål at det fortjener en rolig og rasjonell behandling. Skal vi få hjelp til å takle livet - og dermed lidelse som er noe ingen av oss kommer unna - er det viktig å se utfordringene også prinsipielt og i perspektiv.

Van Inwagen hjelper oss til dette ved å se Det ondes problem fra mange vinkler. Vi aner noe av dette i spennvidden av temaer som ikke direkte settes under en skjeppe i hans åtte forelesninger.

1: Hva er egentlig dette dyret, altså Det ondes problem? Eller - rettere sagt- hvilken gruppe av problemer er det vi snakker om? Hva er "Argumentet fra ondskap" som man så ofte hører skal motbevise Guds eksistens?

2: Hva legger vi i begrepet "Gud"? Hva er Guds egenskaper? Hva innebærer det - filosofisk, teologisk og praktisk - at "Gud er det som vi ikke kan tenke noe større enn", for å låne Anselms formulering?

3: Hvorfor bommer det filosofiske argumentet som avviser Gud p.g.a. verdens ondskap? Hvilke formelle og praktiske grunner er det som gjør at argumentet ikke er gyldig eller overbevisende, når man går det etter i sømmene?

4: Hvorfor holder ikke det globale argumentet knyttet til den samlede mengde ondskap og lidelse i verden?

5: På hvilken måte er spørsmålet om fri vilje og moralske goder en del av svaret?

6: Hvordan fungerer erfaringer med lokal lidelse, altså mine egne og mine nærmestes opplevelser av grusomme hendelser - som vi opplever ikke har noen mulig positiv effekt? Tar ikke dette luven av forsøk på å vise at Argumentet fra ondskap er ugyldig?

7: Hva innebærer naturlige lidelser, ikke minst hos dyr? Må vi gi tapt for Det ondes problem her, når vi altså - etter alt å dømme - ikke kan ty til noe i nærheten av fri vilje og muligheten for moralsk godhet?

8: Hvordan skal vi forstå "Den skjulte Gud"? Hvorfor viser ikke Gud seg på måter som får alle umiddelbart til å forstå at Gud eksisterer, hvis han ønsker at vi skal tro på ham? Kan det finnes noen som helt logiske årsaker til dette?

Van Inwagen klarer imponerende nok å gi gode analyser og mulige svar på disse spørsmålene. Selv om ikke alle vil bli overbevist av noen som går gjennom temaene på kriminelt korte 150 sider.

På samme måte som ikke alle vil bli overbevist av en bokomtale på godt under 150 setninger.

Bak brød og sirkus

Før vi starter en aldri så liten serie av bokanmeldelser denne sommeren (et opplegg som har ligget på lur en stund), kan vi ta en omvei om en aldri så liten TV-serie-omtale.

Etter at The Original Series av Star Trek nå er kommet ut remastret og med nytt ekstramateriale, har en stakkers SF-fan ikke hatt mye valg.

Det har rett og slett vært en tung tid.

De seneste ukene har dermed vært benyttet til å se gjennom første og andre sesong.

Og for noen med store og sterke aversjoner mot den opprinnelige serien (noe som blant annet har ført til at vi ikke engang har sett den, utover første episode The Man Trap som bare forsterket fordommene, som om det var mulig eller nødvendig), har dette vært ikke lite av en øyeåpner.

The Original Series er har en rekke intelligente, spennende, morsomme, grøssende og ikke få tankevekkende episoder. Det har vært direkte ubehagelig å få så mange fordommer fjernet på en gang.

Men når spesialeffektene er blitt modernisert, støv og korn fjernet, lyden tindrende klar, får altså manusene tale rimelig uforstyrret.

Og det hele handler ikke bare om modernistiske verdier i en teknifisert fremtid. Det stilles hele veien spørsmål om moral, mening, verdier og virkelighet.

Selv om serien tydelig og i tråd med 60-tallets religionsforskere legger opp til at samfunnet er blitt gjennomsekularisert og religion uviktig, er det ingen mangel på møter med vesner med ganske så gudelignende evner.

Troen glimrer med sitt fravær, men troens gjenstander består.

I perioder er det også slik at vi lurer på om ryktene om at Gene Rodeneberry var ateist, kan være betydelig overdrevne. Ikke minst når vi kommer til episoden Bread and Circus. Uten å røpe for mye, kan vi nevne at den foregår i et romerrike som har overlevd fram til det 20. århundre.

Slaveriet fortsetter som institusjon og gladiatorkamper er topp TV-underholdning. I farger.

Men det er ikke hele bildet. Bak kulissene foregår en annen kamp, som ikke avsløres før sluttscenen. På en fjerde juli er det imidlertid ganske så self evident at Rodenberry ikke var helt fremmed for virkelighetsforståelsen som ligger til grunn for den amerikanske grunnloven.

Og som alltid, en sterk utveksling mellom Bones og Spock.

Innlegg nummer 666

Noe som gir en utmerket anledning å linke til Den engelske kirkens nye logo.

Sensasjon: VG skriver om sex

[Pekefingeren på]

Det er juli og agurktid. At det til og med er slutt på krumningsforordningene i EU, demper ikke VG's evne til å gå rett på sak. Og hva selger bedre enn koblingen av religion og sex?

Dermed er det ikke annet å vente enn den bevingede og bramfrie overskriften Ja til mer kristensex.

"Flere overraskelser titter frem under den hete sommersolen. Nå vil også Normisjon ha mer sex."

For en som har vært kristen noen tiår, er ikke dette direkte... nye toner. Likevel fremstilles det omtrent som om kristen-Norge (hva nå det er) skulle ha fått solstikk.

VG skrev i går at KrF-nestleder Inger Lise Hansen oppfordrer folk til å benytte sommeren til å ha mer sex og lage flere barn.

Nå får det overraskende utspillet støtte - ikke fra sexologer eller andre «seksuelt frigjorte» - men fra tjukkeste kristen-Norge.

- Sex handler ikke bare om forplantning, det handler også om kjærlighet og lidenskap. Det taler jeg gjerne både varmt og vakkert om, sier prest og leder for Normisjon i Norge, Svein Granerud.

Seminarkassetter fra lagsbevegelsen på 70-tallet røper både spøk og humor - for ikke å si hånlatter - når noen hevder at sex kan løsrives fra lyst. Den bestselgende pinsepastoren David Wilkerson (mest kjent for arbeidet med storbygjenger på 60 og 70-tallet, Nicky Cruz og så videre) la heller ikke mye i mellom på feltet.

Det er dermed vanskelig å fri seg fra en tanke om at Granerud - og antagelig enda mer VG - her er litt historieløse. Ihvertfall hvis vi snakker den rimelig nære fortid.

Han mener flere fra «kirkelig hold» burde bli flinkere til å få frem det gode og lystbetonte ved sex, og ikke bare fokusere på rammene for hvordan sexen bør foregå.

- Det har nok vært tendenser til at kirken har vært mer opptatt av å fremheve sex som en oppgave, mer enn som en gave. Man har typisk begynt med å understreke rammene og reglene for seksuallivet - og så har man kanskje sagt i en bisetning at det er lov å ha det godt også.

Utvilsomt et poeng. Og noe som har vekslet fra sted til sted, og fra generasjon til generasjon, for ikke å si fra by til land.

Og med kunnskap, økonomisk status og velstandsutvikling. For ikke å si tilgangen på prevensjonsmidler.

Men at kristne skal være mot sex er nok et stykke på vei en myte (og ja, jeg har lest kirkehistorie - mye kirkehistorie). Paulus er opptatt av at unge som "brenner av lyst" skal gifte seg. Augustin lot seg imidlertid forlede av sin gnostisk-manikeiske-nyplatonske bakgrunn til å se unødig negativt på lysten. Mens altså Luther hadde et langt mer pragmatisk og direkte syn på dette, noe som blant annet ga seg uttrykk i hans avskaffelse av sølibatet.

I det hele tatt er dette noe som har gått i bølger, for ikke å si pendelbevegelser.

Men så lenge kristne som uttaler seg både er noe så avlegs som tilhengere av ekteskapet, så gledesdrepende som motstandere av sex med ukjente i fylla, og livsfiendtlige nok til ikke direkte å oppmuntre til abort eller one-night stands, er det ikke til å komme fra at man får ord på seg for å være mot sex.

Spesielt i en tid og et velstandssamfunn der uheldige/skadelige/utilsiktede konsekvenser av "ikke-kristensex" er noe vanskeligere å oppdage - ihvertfall på kort sikt.

[Pekefingeren av]

Friskt ord-prisen for juni 09 går til...

Hanne Nabintu Herland.

Les mer på selveste her.

Selv om jeg tilhørte mindretallet i juryen, er det ingen tvil om at hun i juni kom med en rekke... friske uttalelser.

Start Me Up

The Folksmen på sitt beste, på Wembley i forigårs.

Ikke minst er Start Me Up (fra ca. 2:40) et høydepunkt. Stones go home!

Mer musikk

Eller hva man skal kalle det når Spinal Tap setter i gang. Med gjest.