Verdens beste TV-serier - niende plass

Selv om enkelte av oss i perioder skulle ønske det var annerledes, er det ikke slik at TV-serier utelukkende er science fiction. Det finnes enkelte slengere også i andre sjangere. Dermed kan vi allerede nå røpe at minst halvparten av listen dessverre ikke kan knyttes til SF.

På den annen side finnes det flere sjangere som går hjem hos oss nerder. En av disse er krim. Skulle noen ta seg tid til å sjekke bokhyllene her i heimen (men så god tid er det få som har), ville man få bekreftet at det er krim og SF som fyller mest.

Men i påvente av den endelige dramatiseringen av Dickson Carr, må vi lete blant andre kandidater etter mistenkte til listen over TV-serienes ti på topp.

Av eldre TV-serier er det vel stort sett bare Columbo som har holdt seg mer enn sånn noenlunde (selv om vi har sans for alt fra The Persuaders til Sherlock Holmes). Serien er fortsatt både sjarmerende og sjenial, enten vi snakker om alle mislykkede perfekte forbrytelser, eller Columbo sin bil, hund og sigar. For ikke å si bekledning i møte med styrtrike snobber.

I det hele tatt, humre, humre.

Likevel er det til syvende og sist ikke denne som kommer med på listen. Eller alle mer eller mindre avatariske spin offs av CSI.

Skuer vi i den retningen, må det for øvrig innrømmes en klar forkjærlighet for Bones, selv om det vel så mye kan skyldes grepet å la nesten hele etterforskningsteamet være nerder. Det sikrer en like trofast seerkjerne som Krf's grunnfjell.

Saken blir ikke dårligere av at David Boreanaz som vanlig har en strålende rolle. Til og med som en av de ytterst få troverdige - og rimelig tillitsvekkende - kristne hovedpersonene i noen TV-serie. Det er ikke bare i Norge at noe slik er rimelig oppsiktsvekkende. Og dermed ikke omtales.

En serie som kunne vært høyt på Listen er Life on Mars, ikke minst hvis den hadde gått en sesong eller fire til. Det skyldes ikke bare at den er lagt til det berømte året 1973 (med andre ord høydepunktet for rockemusikkens utvikling). Grunnen er rett og slett at intrigene spiller på uvanlig mange strenger - spenningsmessig, psykologisk og sosialt. Oppfølgeren Ashes to Ashes kjører det hele videre på imponerende vis, selv om den foregår på 80-tallet (altså i et sort hull for rockemusikken).

Etter denne runden bør kandidaten som kommer øverst blant krimserier ikke være så vanskelig å gjette. The Wire har gitt sjangeren en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning. I hvert fall hvis du synes det kan bli litt vel mange mord i biblioteket, kjemitimer og uklanderlig kledde FBI-agenter.

Nå må jeg på den annen side innrømme at jeg ikke har sett spesielt mange episoder av The Wire. Dermed er det en fare for at jeg kan ha latt meg forføre av hypen. Det er bare å innrømme at jeg får litt tvil når serier også anbefales i Dagsavisen. På den annen side er det kanskje større fare for at serien havner litt for lavt på listen.

Så her handler jeg i tro. Basert på rimelig gode grunner. Slikt skjer.