Livsfarlig å gi kristne makt

Siden jeg nå hadde gleden av å treffe og diskutere med en så hyggelig mann som professor Einar Thomassen i Bergen i fjor, er det med litt blandete følelser jeg ser ett av hans seneste foredrag om noe han tydeligvis oppfatter som så skadelig som Bibelen og kristne.

Det er i det hele tatt ikke uvanlig at ellers vennlige mennesker viser en annen tone i foredrag. Eller i blogger.

"Bibelen er eit resultat av ein fleire hundre år lang historisk prosess, som både involverer hard maktkamp og sterk religiøs intoleranse, meiner professor i religionsvitskap Einar Thomassen.

- Kvifor kunne ikkje kristendomen vore opnare for andre og fleire meiningar? Eg meiner det blei uhellsvangert for kristendomen at ein var så oppteken av at alle skulle meina det same, seier Einar Thomassen."

Hvis foredraget er sånn noenlunde rett gjengitt, er det et lærerikt eksempel på hvordan forskere kan la en politisk analyse, eller kanskje rettere sagt en politisk holdning, farge faglige vurderinger. Spesielt når det skal holdes foredrag.

Nå skal vi ikke skjønnmale oss selv eller andre på dette feltet. Jeg har aldri hatt veldig stans for mennesker eller miljøer som streber etter makt. Men etter noen "faglige" opplevelser og debatter på 70-tallet, har jeg heller ikke helt sans for agendaforskning.

Eller for misbruk av sosiologiske uttrykk som "kristendomen". Hva nå dette er, handler det om en rimelig bredt sammensatt gruppe enkeltpersoner i virksomhet over - og vekselvirkning med - et stort geografisk, nasjonalt, historisk og kulturelt spekter. Selv om man finner klare likhetstrekk og preferanser mellom aktørene, minner det mer om konspirasjonsteori enn vitenskap å snakke i store bokstaver som om "kristendomen" har hatt en felles agenda på tvers av tider og steder.

Muligens snakker vi altså om en klar feillesning av Thomassen.

Uansett er det tankevekkende å se hvor lite kontrollspørsmål journalisten stiller, og hvor villig han synes å være som megafon for meninger og modellmakt.

Foredraget er antagelig et typisk eksempel på hvordan mye av debatten/samtalen om Bibelen foregår i en post-"Da Vinci-kode"-tid. For ikke å si hvor Dan Brown har sine opprinnelige misforståelser fra (det er nok ikke tilfeldig at foredraget klinger litt Karen King og Elaine Pagels).

"Professoren i religionsvitskap ved Universitetet i Bergen gjesta Forum for religion og etikk ved Universitetet i Stavanger for å foredra om korleis Bibelen blei til Bibelen; korleis somme skrifter ende opp i Bøkenes bok, mens andre ikkje kom med. Det som er heilt sikkert, er nemleg at det fanst mykje materiale å velja i - og at det på ingen måte var gudegitt kva som skulle koma med i den Bibelen som er i bruk i Norge i dag.

- Spektakulære funn dei siste åra - der oppdaginga av Judas-evangeliet bare er det nyaste eksemplet - viser at det fanst ein rik flora av apostolisk litteratur på Jesu tid. Dette gjer det desto meir interessant å finna ut kvifor noko kom med i Bibelen, mens andre tekstar ikkje kom med, seier Thomassen."

At det ikke er "gudegitt" er for så vidt et forskningsmessig greit utgangspunkt. Samtidig er det en uttalelse som vanskelig kan forstås som annet enn å motsi en kristen oppfatning, uten at noen kristne syn på Bibelens tilblivelse gjengis.

Ikke minst er det betegnende at Thomassen synes å fremstille det som om kunnskapen om alternative skrifter er noe helt nytt, noe som først oppstod med noen spektakulære funn (Nag Hammadi og slik) de seneste par generasjoner.

"Det greske ordet kanon har røter heilt tilbake til mesopotamisk og sumerisk, og tyder i oldtida både liste og norm.

- Dei to tydingane smeltar saman, slik at me kan snakka om ei liste over autoritative tekstar. Opphavleg tenkte ein på Bibelen som ei liste, ikkje som éi, men mange bøker, seier Thomassen.

Slik var det til inn på 300-talet, då keisar Konstantin bestilte 50 kopiar av Bibelen.

- Det må bety at Bibelen på dette tidspunktet må ha gått frå å bestå av enkeltvise bøker til å eksistera mellom to permar. Men framleis er det uklart kva rullar og bøker som var inkluderte i den heilage skrifta, seier Thomassen. Ein tekst som Johannes' openbaring blei til dømes i Austkyrkja ikkje ein ordinær del av Bibelen før langt inn i Middelalderen.

- Martin Luther ville ikkje ha openbaringa med. Han skjønna ikkje eit kvidder av det, seier Thomassen - som heller ikkje er nokon stor fan av Johannes' openbaring."

Jeg kan vel ikke fri meg fra å tenke at det heller må være journalisten som her skriver lettere clueless, enn at det er Thomassen som ser en motsetning mellom Bibelen som én og som mange bøker.

Det begynner vel å bli noen århundrer siden dette kom inn i skolens kristendomstimer (eller hva faget har hett gjennom generasjonene). Eller at lutheranere fikk anelse om Luthers syn på enkelte av skriftene i Bibelen (han likte heller ikke Jakobs brev).

Når Thomassen (eller journalisten) så legger opp til at det var Konstantin som endret på dette, uten å gi noen form for forklaring av kontekst (som at de nye kirkene i det nylig grunnlagte Konstantinopel rett og slett trengte hver sin Bibel), er det så man letter en kvart millimeter eller tre i stolen.

Svevingen forlenges av mangelen på omtale (ihvertfall i reportasjen) av at det egentlig ikke ble noen almen konklusjon i kirken om innholdet i Bibelen før en generasjon eller to etter Konstantin (mens det hadde vært bred enighet om evangeliene og andre sentrale skrifter siden slutten av 100-tallet, fortsatte diskusjonen om 7 av de 27 skriftene i Det nye testamentet).

Det nevnes heller ikke at Bibelens endrede posisjon skyldtes det nye tolerante religiøse regimet, etter at kristne i noen tiår var blitt hundset og kjeppjaget under keiser Diokletian. Dette gjorde det mulig med en offentlig aksept av også kristne skrifter. Så langt var bare de gnostiske blitt godtatt i keiserriket, fordi disse stort sett gled greit inn i datidens religiøse og politiske kultur.

"Fram til rundt 150 år e. Kr. fanst det ikkje noko Nye testamentet (NT). Men dei kristne hadde to ting som bar kimen i seg til NT; overleverte ord frå Jesus og Pauli ord:

- Herren blei opplevd å snakka gjennom Frelsaren, altså Jesus, og Jesus-sitata fekk dermed autoritativ status. Samtidig viser den hyppige bruken av Paulus' skrifter i meinigheitene at han hadde stor autoritet blant dei tidleg kristne, seier Thomassen."

Her er Thomassen faktisk på riktig banehalvdel, for å bruke et journalistisk språk

."Mot slutten av 100-talet begynte biskopar å gjera seg gjeldande som religiøse leiarar i kristendommen.

- Ein blir oppteken av «den rette lære» - som skulle likna mest mogleg på dei opphavlege kristne på Jesu tid, seier Thomassen.

Dermed er det ikkje bare Jesu ord, men også apostlane sine ord som får spesiell autoritet. Desse tekstane er skrivne på Jesu tid, av folk som presumptivt skal ha opplevd han. Dei blir påstått å vera augevitneskildringar.

- Alle evangelia i Det ny testamentet (NT) er tillagt ein apostel eller ein medarbeidar til ein apostel. Det er dette som gir tekstane autoritet. Men sidan dei apostoliske tekstane fekk så høg autoritet, dukka det plutseleg opp massevis av dei, til dømes frå Peter og Thomas. Korleis kan ein vita kva tekstar som er autentisk apostoliske og kva tekstar som ikkje er det, spør Thomassen - og gir sjølv svaret: Me kan ikkje vita. Bare sju av NTs 27 skrifter har ein sikker opphavsmann, nemleg sju brev frå Paulus. Resten har fått sin opphavsmann i ettertid.

- Det viktige blir til slutt ikkje om dei er ekte eller ikkje, men om dei inneheld «den rette læra»."

Det er spennende at journalisten tillegger Thomassen at apostlenes ord var "skrivne på Jesu tid", ettersom det er vanskelig å tenke seg mange sekunder at han selv har sagt det på den måten. I hvert fall ikke uten et angivelig eller to foran.

Men også her er det interessant hva som ikke nevnes. Hvis det var slik at det at noe var tillagt en apostel (eller en deres medarbeidere) var det som ga tekstene autoritet, og man så bare fant på disse forfatterne, så og si av løse luften, hvorfor brukte man ikke da mer kjente apostler?

Hadde vi kort sagt endt med evangeliet etter Peter, Filip, Paulus og Jakob, kunne det selvsagt vært noe i teorien om rene påfunn. Men sist jeg slo opp i Encyclopedia Britannica, stod det ikke at det var disse skriftene som kirken tok med.

"Peters evangelium var til dømes inne i varmen ei stund. Men så las biskop Serapion evangeliet, der det blant anna står at Jesus hang på korset, tilsynelatande utan å lida - noko som ikkje stemte med den rette læra.

- Biskopen skreiv tilbake til meinigheita og sa at teksten inneheldt heretisk materiale og dermed ikkje kunne brukast. Til sjuande og sist var det dermed ortodoksien som avgjorde kva tekstar som skulle gå inn i kanon, seier Thomassen, som reknar med at det fanst langt fleire apostoliske tekstar enn dei som me i dag kjenner til.

- Grunnen til at desse tekstane ikkje overlevde, er at dei religiøse gruppene som brukte dei heller ikkje overlevde."

Jepp, men grunnen til at dette, som i det såkalte Petersevangeliet ikke ble ansett å ha "rett lære", er at det tilhørte det man oppfattet som nystartede retninger. Det var uttrykk for forestillinger som vanskelig kunne føres tilbake til apostlenes tid, og demed noe som det var all grunn til å møte med mistanke - hvis målet var å bruke kun de eldste og beste kildene.

Doketismen (at Jesus egentlig var et guddommmelig vesen som bare lot som om han var et menneske, og kunne spise og kjenne smerte) tilhørte vel ikke direkte jødisk tro fra den andre tempelperioden.

"Ifølgje religionsprofessoren døydde ikkje gamle religionar eller religiøse grupper ut av seg sjølv, men som eit resultat av maktkamp, forfølging og undertrykking.

Rundt år 400 blei det til dømes forbode å ikkje vera kristen i Romarriket. Dei 100 første åra etter at kristendommens siger i Romarriket, tok dei kristne sjølv livet av fleire kristne kjettarar enn kva romerske styresmakter hadde gjort dei 300 åra i forvegen, ifølgje Thomassen.

- Kristendommen dreiv forfølging av kjettarar i 1500 år. Religionar som seier «det finst ingen andre gudar enn meg», som jødedom, kristendom og islam, er meir sneversynte enn til dømes buddhismen eller hinduismen. Å gi slike religionar makt, er livsfarleg - noko me stadig ser døme på, seier Thomassen."

Og her er nok - unnskyld uttrykket - katta ut av sekken. Einar Thomassem synes nesten å oppfatte seg å ha et politisk mandat til å sette skapet på plass og stanse disse livstruende kristne. Vi må ikke bare unngå å gi dem makt. Vi må underminere selve grunnlaget for deres tro ved populærforedrag og forskning med kosher agenda.

Spørsmålet om kristne har en mer opprinnelig eller til og med genuin forståelse av Jesus, synes å være en faglig umulig konklusjon. Hvorfor det? Jo, fordi kristne tok livet av så mange på 3-400-tallet (en påstand som vi akkurat her og nå godtar i tro, eller i hvertfall lar ligge).

"- Det irriterer meg veldig når teologar hevdar at kristendommen kom opp med moderne menneskerettar. Sanninga er at kristendommen ikkje har blitt nokon tolerant religion før heilt i det siste. Jødar og jesuittar hadde ikkje tilgjenge til Norge i Grunnlova av 1814, seier han."

Det er m.a.o. ikke bare journalisten som er lettere clueless. I stedet for å se på lengre idéhistoriske linjer og kulturutvikling, antar han noe som synes som et formalpolitisk blikk.

Det er kirken og biskopene som politiske aktører som opptar ham, ikke hvordan kristendommen som impuls, visjon og virkelighetsforståelse - selvsagt ikke isolert, men det var en sentral del av pakken - påvirket Europa over tid. Han gir dermed ingen alternativ forklaring på hvorfor vår kultur ble til dels fundamentalt forskjellig fra andre kulturer, ikke minst når det gjelder menneskeretter.

Han berører heller ikke hva i andre retninger, i de skriftene som ikke kom med i Bibelen, som ville gitt et solid grunnlag for en idehistorie som kunne fremme menneskerettigheter. Det hadde vært interessant å høre hva det er rent konkret i nyplatonismen, gnostisismen, manikeismen og resten av feltet som ville skapt en sivilisasjon med et positivt syn på materien, kroppsarbeid, naturen, fornuften, naturvitenskap og mennesket? Hvor i Thomasevangeliet, Judasevangeliet eller andre som kirken i sin intoleranse ikke tok med i Bibelen finner vi en gjennomstrømmende visjon av nestekjærlighet og livsglede?

At noe slik så sjelden nevnes, er nok heller talende.

Det overrasker ikke at Thomassen avslutter med et spark til, eller ihvertfall et forsøk på å finte trosbekjennelsen.

"Ingen tekst har meining uavhengig av dei som les han. Også dei som blei rekna som kjettarar kunne finna argument for sine tolkingar i dei bibelske tekstane. Dermed blei det viktig for dei som skulle sikra den rette læra både å luka ut tekstane som braut med denne læra, og innføra ei slag brukarrettleiing i korleis teksten skulle lesast.

- Trusvedkjenninga gav ei ramme for tekstfortolking som i praksis var retta mot kjetterske grupper som gnostikarane. Sånn sett lever gnostisismen framleis - som eit spøkjelse i trusvedkjenninga, seier Thomassen."

Altså underforstått at fokuset på realitet og smerte, en god og omsorgsfull Gud, en historisk Jesus og virkende Ånd, forteller oss mest av alt hvor slem kirken var mot gnostikerne.

Det virker nok vel så mye som om det er den postmoderne romantiseringen av gnostisismen og alternativene som sånn sett lever framleis - som eit spøkjelse i forskningen.

Seier Davidsen.

Før han igjen skal forsøke å bli en vennlig mann.