lørdag 6. september 2008

Aril

Det er noen man bare må respektere, selv om man ikke skulle være enig på alle områder, eller ganske så irritert på flere.

Thor Heyerdahl er en, Fritjof Nansen en annen - Aril Edvardsen en tredje.

For mange år siden var jeg sterkt i tvil om Aril. Drev han bare med manipulering og pengemas? Var han bare en norsk utgave av kyniske evangelistkremmere fra USA? Dagbladet var ihvertfall ikke i tvil. Og pinsebevegelsen ga ut en hvitebok.

Dermed endte jeg opp på ett av hans møter i Trondheim tidlig på 80-tallet. Aril var da i gang med en omfattende innsamling for å utvide Sarons dals TV-aktiviteter. Noe jeg vel selv ikke direkte så på som kun en god ting.

Jeg forventet en emosjonell innledning med fengende sanger og såkalt sterk forkynnelse, før han til sist kom med en lang og innstendig appell om penger, koblet med noen velrettede løfter og trusler.

I stedet foregikk det motsatt. Etter et par korte åpningssanger kom han på scenen og sa enkelt og greit at alle visste hvorfor han var der - det var bare å lese Dagbladet. Dermed kunne de som ønsket det bidra, slik at Aril kunne komme i gang med møtet. Etter at kurven var gått rundt (samt skjemaer der man ev. kunne føre opp navn og adresse), begynte kvelden for alvor.

Aril snudde dermed opp ned på flere av mine fordommer om TV-evangelister og teltmøter. Han levde som om han trodde at Gud fantes.

Jeg har senere hørt ganske mange historier som tyder på det samme, enten det gjaldt å dempe de mest ivrige på tungetale når forkynnere var samlet for å be for møtet, eller andre som i for stor grad lot kjødet overstyre dømmekraften.

Det betyr ikke at han alltid opptrådte korrekt og klartenkt. Han var en fokelig fyr som sjelden nølte med å fortelle hvor mange som var blitt helbredet og frelst på møtene verden over. Mange ganger syntes det hele ganske overdrevet, for ikke å si søkt. Det var ikke bare vanskelig å etterprøve, det var mye som tydet på at han overdrev. Selv var jeg vel oftere mer sint enn stolt når jeg hørte de mildest talt blandete rapportene.

Samtidig var hans fokus på å etablere lokale ledere og evangelister profetisk - for å si det på Aril-måten. Han ønsket ikke at de han nådde gjennom radio, TV og arenamøter skulle være avhengige av stadig nye kampanjer, eller av Den store hvite mann. Oppbyggingen av nasjonale menigheter førte dermed til en varig effekt, for ikke å si en lokal selvforståelse som på mange måter minnet om det vi kan se i Apostlenes gjerninger.

Aril var samtidig en person som ikke helt kjente sine begrensninger. Vi ser dette spesielt i hans senere bøker. Han reiste mye rundt i verden. På flyplasser og forsamlinger verden over kom han over den type litteratur som lå til grunn for alt fra Da Vinci-koden til Däniken, i spekteret fra Hancock til Hovind.

Dette er fengende saker som det er lett å la seg rive med av, særlig hvis man ikke har særlig mye fagbakgrunn. Entusiaster blir da fort entusiastiske. Og evangelister er ikke kjent for å holde noe tilbake når de opplever at de har mottatt et budskap. Enten det nå handler om vinkler i pyramider eller vannveien til Amerika - i forhistorisk tid.

Resultatet var en serie bøker om vår ukjente fortid. I iveren etter å bevise Bibelen ved mystiske funn, gikk Aril litt vel fort på limpinnen. Som med Tor Heyerdahl, overstyrte fikse idéer hans ellers sunne fornuft. Dermed så han bibelhistorie i pyramider, matematikk og dinosaurstatuer, uten å ta det så nøye med (eller i det hele tatt sette seg inn i) hvordan dette ble vurdert av normalvitenskapen. Hans kreative genialitet ble dessverre mer komisk enn konstruktiv.

Når meldingen om Aril Edvardsens bortgang nær 70 år gammel er nådd oss, husker vi ham imidlertid heldigvis mer for fremtidsvisjoner enn for fortidsvyer.

Vi snakker rett og slett om en av de mest imponerende nordmenn som noen gang har levd. En som fikk med seg statsledere og hundretusener på møter verden over, selv når han var i muslimske land. Aril lot seg ikke knekke av kritikk, kjetterstempel og forståsegpåere. Mange ganger syntes det som om det bare gjorde ham mer sikker i sin sak. Dessverre også når han møtte seriøse motspørsmål.

Aril Edvarsen var en av de mest edruelige personer jeg har møtt. Samtidig var han like kreativ som Kjell Aukrust. Hadde han levd på 1800-tallet ville han fort blitt en blanding av Marcus Trane og Hans Nilsen Hauge. For ikke å si Ole Bull.

Det er viktig, men ikke lett å lære av denne type personligheter. Om ikke annet får vi håpe og be om at vi også kan få ettertenksomhetens kappe. Og evnen til å koble det faglige med det folkelige.

Enten vi forsøker å si noe om Jesus fra Nasaret eller bronsealderens sjøfarere.

5 kommentarer :

Kjetil Mogård Bergem sa...

Det var fint å lese dine ord om Aril, Bjørn Are. Har dessverre lite kunnskap om han, så det du skriver her gir et bedre bilde av det lille jeg har lest i aviser, wikipediaer og liknende.
Jeg blir fort fasinert av folk som ikke gir seg, og som får til det umulig, og det virker som om Aril var en slik person.
Slike trenger vi vel flere av i Norges land, ikke minst blant kristne.

Kasper Tangen sa...

Tusen takk for en veldig fin artikkel! Kjenner jeg blir utfordret. Det er lett å havne på sidelinjen og være en "forståsegpåer" som selv ikke gjør noe særlig. På sidelinjen er det lett å unngå å gjrøe feil, men det kommer da ikke så mye godt ut av det. Mye bedre er det å være med ute på banen, selv om det kan medføre feiltråkk i blant.

Arild Edvardsen var en handlingens mann. Ikke bare en som hadde meninger om mangt og mye, men som faktisk virkelig handlet på sin tro.

Saxofonmannen™ sa...

Aril Edvardsen er nok den enkeltpersonen i Norges historie som har bidratt mest til at mennesker har fått høre evangeliet om Jesus.
Det er det han først og fremst bør bli husket for, og det står som et eksempel til etterfølgelse for alle oss kristne som fortsatt er igjen her. Hans innsats for fred, ved kommunikasjon mellom svært ulike religiøse ledere, bør også inspirere politikere langt utenfor den kristne sfæren.

Takk Gud for Aril! Nå er han hjemme, og verden er fattigere...

Frode sa...

Jeg kikker innom bloggen din en sjelden gang. Leste dette innlegget med stor interesse siden jeg kjenner arbeidet til Aril og Troens Bevis ganske godt. Skulle gjerne visst hvorfor du slakter "Solgudens autostrada" såpass kraftig og om du har noen utdypene (eldre) innlegg om dette?

Bjørn Are sa...

Jeg har ikke noe på bloggen her, men anmeldte de to første bindene for Vårt Land da de kom ut. Mulig jeg legger ut noe av det her, eller i en annen sammenheng som snart blir aktuell.

Nå er det kanskje uansett litt utidig å bruke mye plass på akkurat dette så tett opp under begravelsen, så jeg tror vi får la det bero litt.

Men kort sagt er bakgrunnen at Aril her har begitt seg inn på et område som kort sagt kan kalles for kultarkeologi, eller kvasi-/pseudovitenskap, uten spesielt mye kritisk sans.

Du finner noe generelt om dette feltet (og enkelte av kildene som han baserer seg på) hvis du går inn på artiklene jeg har linket til i margen, om Graham Hancock og fortidsmysterier.