Verdens beste filosofiske vitseserie?

Endelig er den ute, serien som enkelte av oss har oppfattet som verdens beste filosofiske vitseserie.

Vi snakker med andre ord om et felt med mangfoldig og nådeløs konkurranse.

Det er ikke lett å avgjøre hva som er best - og hva som skal være kriteriene for dette - av Knøttene, Tommy og Tiger'n, Krazy Kat eller Bloom's County.

For å nevne bare noen i eliteserien.

Men så har vi altså Sam's Strip. Denne underlige serien som kun varte et par år, men som satte et uutslettelig spor etter seg.

Året 1960 er akkurat passert, motkultur og metadiktning vanskelig å få øye på selv med stjernekikkert, postmodernitet og intertekstualitet ikke akkurat på alles lepper.

Ingen har laget noe lignende før, ingen har prøvd etterpå.

Bak serien stod Mort Walker og Jerry Dumas. Førstnevnte kjent for sitt arbeid med Billy, sistnevnte egentlig ikke for så mye annet enn Sam's Strip og den senere og langt mer tradisjonelle oppfølgeren Sam og Silo fra 1977.

Nå er den altså ute i en flott og komplett utgave, med alle stripene fra 1961 til 1963.

Ikke noe for alle, og humoren er vel ikke akkurat... folkelig.

Men skulle du av en eller annen uransakelig (eller til nød ransakelig) grunn i kveld være på jakt etter det mest intelligente, morsomme og kreative eksemplet på seriemediet som (og her er det bare å holde seg fast) seriemedium, er den ikke til å komme forbi.

Dawkins for forakt og mobbing

Det kan bare regnes som overtro å mene at Dawkins ikke kan ta den lenger ut i vekkelseskampanjene mot gudstroende og andre gærninger. Og at han i dette skulle ha noe ønske om å satse på å bli mer rasjonell og empirisk.

I stedet opptrår han stadig oftere som en karikatur av en jesuitt, muligens slik nye ateister oppfatter disse. Når Dawkins nå gjør seg til talsmann for å bekjempe religion ved forakt og mobbing, er det liten tvil om at hensikten helliger middelet.

Ihvertfall blant venner i eget debattforum, i en kommentar til en ikke uventet kompromissløs artikkel av Jerry Coyne om det kriminelle i å koble tro og vitenskap.

I think we should probably abandon the irremediably religious precisely because that is what they are – irremediable. I am more interested in the fence-sitters who haven't really considered the question very long or very carefully. And I think that they are likely to be swayed by a display of naked contempt. Nobody likes to be laughed at. Nobody wants to be the butt of contempt.

You might say that two can play at that game. Suppose the religious start treating us with naked contempt, how would we like it? I think the answer is that there is a real asymmetry here. We have so much more to be contemptuous about! And we are so much better at it. We have scathingly witty spokesmen of the calibre of Christopher Hitchens and Sam Harris. Who have the faith-heads got, by comparison? Ann Coulter is about as good as it gets. We can't lose!

If you can bear to listen to him, take, as an example of a typical faith-head trying to be contemptuous, David Bentley Hart, whose radio interview happened to be posted here at the same time as Jerry's article.

Listen to the stumbling, droning inarticulacy, the abysmal lack of anything approaching wit or intelligence. Imagine this yammering fumblewit coming up against Christopher Hitchens, or Dan Dennett, or PZ Myers – doesn't it make your mouth water?

I emphatically don’t mean we should use foul-mouthed rants. Nor should we raise our voices and shout at them: let’s have no D’Souzereignty here. Instead, what we need is sarcastic, cutting wit. A good model might be Peter Medawar, who would never dream of shouting, but instead quietly wielded the rapier. Look, for instance, at almost any sentence in his magnificent review of Teilhard de Chardin’s pretentious Phenomenon of Man. It is reprinted in Pluto’s Republic or you can find it here:-
http://www.cscs.umich.edu/~crshalizi/Medawar/phenomenon-of-man.html

Maybe I'm wrong. I'm only thinking aloud, among friends. Is it gloves off time? Or should we continue to go along with the appeasers and be all nice and cuddly, like Eugenie and the National Academy?

Selv om han i kledelig ydmykhet har noen fraser om at han kan ta feil, er holdningen ikke til å misforstå.

Gjerdesitterne skal vinnes ved forakt overfor all religion og gudstro. De skal mobbes ned på rette siden. Hanskene skal av, dette er kamp på tørre nevene.

Og dette er fryktelig lett, siden "troshodene" mangler det meste av munn og mæle, for ikke å si humør og humor. Slike egenskaper er utelukkende noe så avansert og artikulerende som ateister satt opp med. Antagelig er det grunnen til at Hitchens lekende lett kneblet Craig i en debatt nylig.

Kort sagt synliggjør nettopp Dawkins hvor ille det er når noen blir et troshode.

Dermed er spørsmålet hvilket parti som er først ute i valgkampen med å gjeninnføre jesuittparagrafen.

Det siste slaget

Bare for å minne om at Kristian Kapelruds tredje og siste bok om Alfabeta-Nia, folket og Forfatteren - Det siste slaget - nå er kommet ut.

Boken, og ikke minst forfatteren (eller kanskje begge), har fått to siders fullt fortjent omtale i Vårt Land i dag. Enten du nå holder denne avisen eller ei, skylder du Kristian en tur til nærmeste bokhandel.

Hvis du skulle ha det minste snev av interesse for original nyere norsk fantasy, uten drager og orker.

Dawkins fornekter Gud

Siden vi tidligere rapporterte at Richard Dawkins syntes å ha endret syn på enkelte perifere forhold som Guds eksistens, er det vel bare rett og rimelig å dementere dette.

Ihvertfall synes han selv det er rett og rimelig, i følge en som nok ikke er den fremste kandidaten til å bli hans perlevenn med det første, Melanie Phillips på hennes Specactor-blog.

Det viser seg med andre ord at Dawkins likevel ikke synes man kan lage en seriøse case for Guds eksistens, selv om han utvilsomt hevdet dette i høst.

I det hele tatt er det tydelig at Lennox sin bruk av Dawkins sitt utsagn om dette har gjort ham litt ubekvem med sin egen retorikk. Følelsen av noen som har malt seg litt opp i et hjørne er nærliggende.

There was no suggestion at all that he did not mean what he said -- that a respectable scientific case could be made for deism. And so Lennox was entirely justified in expressing astonishment. For even though Dawkins went on to say he did not agree with this case, given his previous absolutism in stating that anything unsupported by evidence is superstitious mumbo-jumbo and that anyone who believes that matter must have had an original creator is a cretin, it should therefore follow that no respectable case could possibly be made for deism.

The fact that he said he thought it could was surely a startling development. And it was very interesting that he should feel so defensive about having said it that this was the one aspect of Lennox’s comprehensive attack on him that he singled out for refutation; and that he tried to do so moreover through disreputable means, by imputing dishonesty to Lennox when it was Dawkins who was employing dubious debating tactics.

Så er jo selvsagt spørsmålet hvordan Dawkins vil kommentere at Melanie Phillips viser videre at Dawkins selv feilsiterte henne.

What remarkable sloppiness. And what arrogance. Richard Dawkins, FRS, FRSL, the former Professor for Public Understanding of Science at Oxford, whose website advertises ‘clear thinking’ and who poses as the indefatiguable champion of intellectual integrity, can’t even be bothered to check that he is actually quoting the person he thinks he is quoting -- even while attacking her for dishonesty. It's easy enough to muddle up similar sounding quotes on a page -- we all make mistakes -- but falsely to impute malice as a result of such a muddle, and to do so with such public fanfare, suggests a hubristic disregard for scrupulousness.*

Wait – there was worse still. For the next slide he put up, immediately after -- this time -- correctly quoting my words, read:

Lying for Jesus.

Lying for Jesus! Oh dear oh dear. Not only did Dawkins falsely accuse me of distorting his position, but he accused me of doing so because he assumed I was a Christian. Five minutes’ research maximum would have told him that I am a Jew. Either he thought that all the stuff written on Culture Watch by Bill Muehlenberg, who appears to be a devout Christian, was written by me; or he assumed that, since John Lennox is a Christian, anyone who supports John Lennox must also be a Christian. Either way, the man who has made a global reputation out of scorning anyone who makes an assumption not grounded in empirical evidence has assumed to be true something that can easily be ascertained to be totally false – thus suggesting that the mind that is so addled by prejudice it cannot deal with demonstrable reality is none other than his own.

No vert det spanande, godtfolk! Fylgj med i neste bolken.

Mild pandemi

Media og helsemyndigheter nå ser ut til å ta til vettet - sent, men godt. De er på mange måter nesten blitt som folk flest, eller fått gangsyn som det også kalles.

På jobben idag - og vi snakker Telenor, ikke Norsk Mediekritisk Forbund - var det ikke spesielt vanskelig å finne folk som latterligjorde VG, Dagbladet, Nettavisen og resten av feltet etter opphaussingen av svinfluensaen. Og som fornyet løftet om aldri å kjøpe en løssalgsavis igjen.

Bløffen var i det hele tatt umiddelbart gjennomskuet. Medias behov for salg og overskrifter er for opplagte til at så mange lenger lar seg lure.

Hvorfor det tok så langt tid før skrekksommer-VG begynte å snakke om dødsinfluensaen er likevel fortsatt en gåte. Noen må ha sovet i redaksjonen. Eller kanskje de bare var svært våkne i økonomiavdelingen.

[Oppdatert 29.04.: VG har nå fått gangsyn nok til å endre til å snakke om svineinfluensaen i overskriften.]

Mens media før gjenga de verste skrekkscnariene, formidler man nå heldigvis et noe mer edruelig budskap.

Verdens helseorganisasjon (WHO) opplyser tirsdag at utbruddet av svineinfluensa kan resultere i kun en mild pandemi.

- Det er fullt mulig at vi vil oppleve en mild pandemi. Dette ville vært det beste for denne situasjonen, at den simpelthen stanser og forsvinner, sier assisterende generaldirektør for helsevern og miljø i WHO, Keiji Fukuda, melder Reuters.

Så er spørsmålet hva som skal til for å kalle noe en pandemi. Vi snakker om et uttrykk som ikke er spesielt udramatisk. Når man så legger til et adjektiv som tar luven av det hele, er spørsmålet hva som egentlig blir igjen.

Vi tror dermed det tar tid før meteorologer begynner å melde en laber tornado.

Enda en punker tilstår

Det begynner å bli en lang rekke av punkerne som kommer ut av skapet. Noen gjorde det ganske fort, andre har det tatt noen tiår.

Muligens handlet det om å få oppmerksomhet og overskrifter, hånd i hånd. Muligens handlet det mest om mote, og ønske om street credibility (et ønske som smitter mer enn svineinfluensa), for ikke å si musikkjournalister som foretrakk å skrive om noe de forstod.

Muligens handlet det for noen om at de virkelig hatet Pink Floyd. Men jeg tillater meg å tvile noen smuler når såpass mange har begynt å tilstå at de virkelig likte Yes, ELP og resten av feltet.

Mens Johnny Rotten tidlig nevnte sin fascinasjon for Van Der Graaf Generator, og er blitt stolt fotografert sammen med Keith Emerson, nevnes kanskje oftere King Crimson og Canterbury-stilen.

Men det er noe mer sjelden at punkere og postpunkere priser Gentle Giant.

Dermed er det ikke til å unngå noen milimetre smil om munnen når Kai Martin nå står fram.

Gud vad jag torskade på Gentle Giant 70-talets första år.

När punken kom och överföll mig gav jag ändå inte upp dessa hjältar.

Det är till och med så att den första skiva jag är med på är en liveplatta med en inspelning från Gentle Giants konsert i Göteborgs konserthus 1977.

Sångaren Derek Shulman ska presentera en låt, säger att den är gammal och sällan spelad och jag ropar ”Funny ways”.

Han svarar ”Yes, how did you know!” och jag minns att jag bara log, alldeles lycklig.
Allt finns dokumenterat på den liven som jag inte har, men hört och tyckte, då, var onödig att ha.

Etterhvert som Kai Martin kommer ut av gledesrusen, vil han nok også huske at gitaristen heter Gary Green. Peter Green hører hjemme i en - la oss si det slik - litt annen sammenheng.

Herlig helg

Turen til Trondheim gikk bra, preke foredraget ikke så verst, praten etterpå morsom (i hvertfall for enkelte av oss), turen med flytaxi lørdag 06:05 til Værnes på sett og vis til å overleve, flyturen grei nok, kjøring fra Gardermoen avslappende og deretter en tre timers tur til Gøteborg i utmerket og tildels fullkomment musikkquiz-modus og selskap som endte med at vi - tross störninger i Tingstad-tunnelen - fikk reddet billettene.

Og dermed kunne se noe i retning av dette.

Wow. Og hjertet mitt. Og hodet. Og kroppen forøvrig.

På veien hjem i dag var alle enige om at det hadde vært en bra blåbærtur.

[Oppdatert 27.04. - Anmeldelse og setliste her]

Ragnarock og Mayhem

Og hva annet er bedre å kollapse til enn gjenhør med filmene og intervjuene om det norskeste av det norske, Ragnarock (vi snakker 1973 og 74 - der undertegnede var i den jublende (og etterhvert lettere pipende (Band Ble Forsinket)) mengden) og black metal (fra 80- og tidlig 90-tall), sistnevnte med intervju-DVD'en Once Upon A Time In Norway.

For en som var forespurt om å være vakt ved Klemetsrud kirke 6.6.96, mangler sistnevnte selvsagt ikke helt potensiale for noen smuler andre følelser enn de som oppfatter kirken som del av Den store Sata sammensvergelsen, som symbolet på Det Autoritære Man Må Bekjempe med dundrende autoritære akkorder, for ikke å si soloer.

Og dyrehoder.

I ettertid er det nok ikke helt til å komme fra at Ragnarock (på den ene siden) oppfattes som overraskende folkemusikalsk (men du verden så intenst og intelligent nettopp p.g.a. dette) midt oppe i alt opprør og lydtrykk (også interessant at de som for tiden omtaler DVD-utgivelsen som kom denne uka unnlater å nevne Sjangeren Som Ikke Kan Nevnes og i stedet henfaller til uttrykk som tidens spennende sammensmeltning av jazz, rock og folkemusikk), mens Mayhem og norsk black metal (på den andre siden) oppfattes som lettere parodisk teatralsk, men begge deler er samtidig uttrykk for sterke, ekte og ærlige holdninger.

Og langt over snittet av musikalitet.

Dessverre var det altså noen (som for vårt lokale band Mayhem) forstyrrede utenfor kjernen (spesielt i slike grufulle bakevjer som Bergen) som tok dette litt vel på alvor, noe som endte i en tragisk kollisjon mellom image og fanatisme. Vi snakker altså om den selvbestaltede "greven", fyrstikker og drap.

Disse sidene av norsk musikkliv er godt presentert på DVD'ene, Ragnarock med kameraene rettet mot musikken, Once Upon A Time In Norway mot menneskene, inkludert presten i den ene av kirkene som brant.

Skulle noen andre kollapse en kveld, er dette altså å betrakte som et tips.

Hektisk helg

Litt kollaps i kveld etter en drøy times stand up Zeitgeist i går.

Og forberedelse av foredrag i Trondheim i morgen.

Så er det bare å gi seg over for Three Friends i Gøteborg lørdag og RBK søndag.

Altså noen dager borte fra bloggen.

Tårnene falt vertikalt

Hvis noen skulle ha interesse av å se noe av hva jeg leser i kveld, kan tipses om den fabelaktige og beklageligvis nødvendige artikkelen til Jan Haugland om "Bedrag eller selvbedrag? En tilbakevisning av 911-konspirasjonsteorier".

Spesielt falt jeg for denne tilbakemeldingen til sosialantropolog Røyrviks rørete retorikk i favør av konspirasjonsteoriene.

Det overrasker åpenbart en sosialantropolog at det blir massive ødeleggelser når en skyskraper raser sammen. Bygningsingeniørene i NIST synes av en eller annen grunn ikke at dette var særlig oppsiktsvekkende.

“vertikaliteten i fallene (de falt i retning sine egne fotspor),”

Det hadde nok overrasket litt mer om tårnene falt oppover.

Vil du se hvilke tre konspirasjoner som Zeitgeist beviser, er det bare å ta turen til Kjettersk Kjeller i morgen.

Verdier på Verdibørsen

Spesielt interesserte kan finne et lynintervju rimelig på sparket på Verdibørsen for noen dager siden, rett før midten i programmet for 18. og 19. april.

Problemstillingen var om dagens elever i skolen også kan få høre noe positivt om religioners betydning, i en tid der mange elever kun hører negative ting i media, for ikke å si i skolegården og diskusjonsfora på internett.

Og i såfall noen tips om hva.

Dixit.

Hawkings helse

Det er en av de tristere nyheter denne uka at Stephen Hawking er lagt inn på sykehus - antagelig for noe alvorlig.

Hawking har som kjent i snart 50 år vært nesten helt lam og kun kommunisert via en språkcomputer. Dette har ikke hindret ham for å drive til tider heller banebrytende vitenskapelig tankelek og hypotesedannelser, spesielt knyttet til sorte hull og koblinger mellom relativitetsteori og kvantemekanikk.

Han har også vært gjest i en rekke TV-innslag, inkludert en cameorolle i Star Trek, The Next Generation.

Hawking har skrevet en rekke populærvitenskapelige bøker, blant annet The Very Early Universe (1983), A Brief History of Time. From the Big Bang to Black Holes (1988, norsk overs. Univers uten grenser, 1988), Black Holes and Baby Universes (1993, norsk overs. Svarte hull, babyuniverser og andre essays, 1993), The Nature of Space and Time (1996), The Universe in a Nutshell (2001)

Så får vi håpe at han klarer seg noen år til. Men det er kanskje grunn til å forberede seg på noe annet.

Agurktid allerede?

Ved siden av Atlantis er det nok liv på Mars som oppdages flest ganger i året.

Denne gangen er det NRK Trøndelag som er ute med nyheten.

Amerikaneren Joseph P. Skipper har gjort seg svært bemerket på internett, og fått NRK Trøndelags reporter Jørn Haudemann-Andersen, og millioner av andre, til å spekulere litt ekstra omkring planeten Mars.

Hør: En annen sannhet om Mars?

Snart 70 år gamle Skipper har nemlig de siste årene skaffet seg alle offisielle fotografier som ESA og NASA sine romfartøyer har tatt av planeten Mars.

ESA er forkortelsen for den europeiske romorganisasjonen. Organisasjonen har et fartøy gående med kamera i aktiv tjeneste i atmosfæren nær planeten.

Skipper mener at mange av bildene fra ESA og NASA er retusjert på en måte som hindrer deg og meg - og han selv - i å se det som egentlig fins på fotografiene.

Dette liker amerikaneren dårlig. Han kommer derfor nå med ei bok hvor han viser og forklarer hva han kan gjøre med ESAs bilder, og ikke minst viser han resultatet.

Det hele er hentet fra dette stedet.

Dermed er bare å starte gjetteleken.

- Tynnluftsjordbruk på Mars
- Atlantis-innbyggere som klarte å komme seg unna katastrofen
- Mars-base Alpha
- SP-politikere med markeringsbehov foran valgkampen
- Juks
- Tilfeldigheter
- Digitaliseringseffekter (som glattes ut på de publiserte bildene)
- Lowell's revenge

Selvsagt i prioritert rekkefølge.

[Takk til Lars for tips - en variant også lagt på Skepsis]

Dagens DVD

Det er vanskelig å skjule at jeg noen ganger viser en over snittet begeistring for ett og annet tema i lunsjpausen på jobben.

Resultatet er ufravikelig. Bjørn Are er en [insert ett eller annet]-nerd.

Ofte går det greit for én ting. Det kan de fleste tolerere. Takhøyden er lav for at noen er opptatt av ett eller annet.

Noen ganger også hvis det handler om to eller (til nød, og da synes nok enkelte å holde seg litt vel hardt fast til det som måtte befinne seg av stoler i området) tre ting. Men deretter inntreffer nok noen grader av kognitiv dissonans. Dette fremgår fort av hyppigheten av himling med øynene, forsøk på å snakke om dagens VG (eller, hvis man er seriøs, om jobben), eller rett og slett fraværet av enkelte personer på neste lunsj.

Det er med andre ord ikke bare forelesere på universitetene som kan måles i halveringstid.

Etterhvert har nok mange lunsjofre blitt utsatt for noe så samtalestoppende som et og annet fanatisk treminutters kåseri om Beatles, Donald, Gentle Giant, ELP, Bysants, Galileo, Da Vinci-koden, Watchmen, Max Manus, Corto Maltese osv. etc. m.m. o.l..

Men skal man ha en statistisk sannsynlighet for bli mottatt med mer enn himling med øynene, hjelper det å avsløre en over snittet begeistring for indianernes historie.

Og da kommer det godt med ikke bare å trekke fram en lengre reise i USA i 1982 for å studere slagsteder, men hvis det passer seg slik å nevne atskillige bøker (Allan Eckerts mer eller mindre samlede verker, Dee Browns ymse bøker, Roberts, Highwater, Parkman, Adams, Delora osv. etc. m.m. o.l., for ikke å si Cooper, Ellis og Henry (og en viss Louis Masterson)) som bare må befinne seg i hyllene.

Og noen DVD'er.

Senest ute er The Great Indian Wars: 1540-1890.

Vi snakker her om en rimelig bredt anlagt greie om indianerkrigene, spesielt slettestammene. Og etter å ha vært gjennom noen bøker om temaet er det vel ikke helt til å unngå at man sitter igjen med ganske så blandete følelser.

Du verden så flott og du verden så lite. Og du verden så mye feil og mangler. Uten at det egentlig utgjør noen krise for oss tolerante og menneskevennlige menere.

Generøsitet overfor de som våger seg på prosjekter som å anskueliggjøre mine yndlingstemaer for TV, er det bare å se bort fra. Noe så overtroisk som nerdesympati for noen som gjør sitt beste uten helt å ha greie på tingene eller for lite tid til spennende detaljer (eller budsjett for mer special effects enn antikke westernfilmer og halvgamle rollespillere) er i det hele tatt empirisk ikke-eksisterende.

Men det er likevel ikke til å komme fra at vi har litt sans for DVD'en. Antagelig er den det beste man kan forvente om temaet før 2015.

Den forteller en engasjerende historie, også for vrange viderekommende. Og det sjenerer ikke mye at den i blant har noen grader proamerikansk vinkling.

Likevel savnes nok spørsmålet om det kunne vært episoder med potensiale til å snu kampene og indianere ha vunnet (altså scenariet i The Indians Won og flere andre).

Hvis man ser bort fra mindre detaljer som økonomiske og teknologiske forhold, den industrielle revolusjon, Colt-revolveren og millioner av hvite på ilmarsj vestover.

Men det anbefales å være klar over at på dette området er det altså noe såpass som mye som foregår. Og ett og annet av dette vil garantert overraske. Altså som vanlig blir når man leser seriøse historiebøker. Ting er ikke som du har trodd. Ofte verken helt eller delvis.

Så ikke les noen av disse bøkene om du vil beholde en viss kognitiv kontroll.

Er man først ute etter å bli mer enn lettere sjokkert over hva man ikke ante, kan det vanskelig anbefales noen bedre bøker enn den mer enn lettere gedigne Eckert-serien Winning of America om de virkelige krigene på østfronten (sjekk Amazon og bli overveldet).

For ikke å si Comanche Empire, The Fetterman Massacre og From Where The Sun Now Stands.

Og hele den lettere avromantiserte og kvartdiktede Blueberry-serien (inkludert de fabelaktige og historikersjekkede forordene i den norske samleutgaven, selv om deler av dette ble sensurert av forlaget).

For som så altfor ofte bare å nevne noe. Sukk.

HEF tar neste steg?

Kanskje er det et uttrykk for en iboende gavmildhet fra de gode mennesker i HEF, eller så er det statsstøtten som begynner å gå til hodet.

Uansett ser vi nå muligens fase tre i HEF's vervekampanje, når førstesiden av Nettavisen i kveld bringer dette bildet rett under annonsen.

Noe som altså tyder på at om du er er under 26 år får du sponset en flott mobiltelefon, om du melder deg inn.

Så kan noen kanskje spørre om det etiske i dette. Trenger virkelig noen belønning for å støtte et livssyn? Og er det riktig?

Selv om det ut fra en viss erkjennelse knyttet ikke minst til empiriske studier av menneskets natur, kan oppleves som et rasjonelt og snedig trekk å tilby goder, er det ikke alltid gitt at dette tar seg så bra ut på forsiden av Nettavisen.

Men vi er likevel imponerte over kreativiteten og tiltakslysten.

Sammenlignet med et løfte om evig liv er det kanskje ikke så mye, men det er en start.

(Takk til Liv-Marit for tips og PrtSC fra dagens Nettavisen)

På tide med en presentasjon, ja

Enkelte av oss er sånn anlagt at vi stadig kikker etter blader på Narvesen. Noe som kan bli dyrt i lengden i en verden som vet å utnytte såre lengsler.

Et av de seneste tilskuddene til bladforaen er Classic Rock Presents…Prog.

Vi siterer selvsagt gladelig fra den velfortjente selvskryten:

If you dig prog, you’re going to love Classic Rock Presents…Prog!

A quite progtastic and lavish wallet houses the very first issue of Classic Rock presents Prog, our brand new quarterly magazine devoted to all matters progressive. In fact, we’re betting that our new work of art ends up on more than a few readers’ bedroom walls.

Cover stars Pink Floyd are looked at in depth in the magazine, with an exploration of where the three surviving band members go from here. There’s also a look at the mercurial career of founder Syd Barrett and an unpublished interview with the late Rick Wright.

Other prog giants feature in issue 1. We talk exclusively to current Yes singer Benoit David, explore the extra-curricular careers of Messrs. Emerson, Lake and Palmer, talk to Jethro Tull’s Ian Anderson about “the mother of all concept albums” and discuss Rick Wakeman’s plans to perform a lavish production of The Six Wives Of Henry VIII at Hampton Court Palace in May.

Elsewhere Rush’s Neil Peart proves to be a more than amiable host, Marillion’s Mark Kelly revisits the band’s massive Garden Party show at Milton Keynes in 1986, author Rich Wilson reveals the story of working with Dream Theater on their recent book and Coheed & Cambria’s Claudio Sanchez reveals his passion for comic books.

There’s also a free CD with issue 1 featuring over an hour’s worth of music, which highlight’s our desire to champion new progressive talent as well. Too that end you’ll find features on the likes of Pure Reason Revolution, Demians, Panic Room, The Reasoning, Esoterica, Pineapple Thief, Frost* and Blood Ceremony. Who says prog rock is an old man’s game?

Jeg kan forsikre om at den vedlagte CD'en hadde en rekke fabelnerdete låter, selv om opptil flere av musikerne ikke er en dinosaur over 20.

Det hører også med i jubelen at TV-reklamen for det nye Mastodon-albumet fokuserer på at det er... progressivt. Og det så vidt jeg kan høre (selv om jeg må tilstå at hørselen var bedre før King Crimson i konserthuset for noen år) uten anelse av snev av ironisk klang.

Hvor skal dette ende? Med progressive grupper i Lydverket?!

Har Jesus levd?

Det er Oslopuls som stiller spørsmålet i anledning temaet Zeitgeist på neste ukes Kjettersk Kjeller.

Ellers understrekes at nattverdtradisjonen nok kan spores helt tilbake til Kristus, siden min siste setning sikkert vil misforstås av konspiratorisk anlagte.

Kristen? Senterpartiet bestemmer.

Lurer du på om du er kristen nok? Da er det bare å kontakte Senterpartiet som har uttalt seg om andre partiers kandidater i Telemark.

«KrF: Dyktig kandidat i Geir Bekkevold. Han står ikke langt unna Sp i mange saker. I KrF-kretser kan han imidlertid bli betraktet som ”ikke kristen nok” til tross for at han er prest. Kan muligens lekke en del stemmer til Frp på grunn av dette. Verdisaker vil ventelig være kampsaker for Telemark KrF.»

Nå er det vel liten tvil om at dette handler om "kristen nok" i betydningen "støtter - slik Senterpartiets lokale representanter oppfatter det - sterkt nok mange nok av den seneste tidens kristne nok kampsaker".

Men uansett lyder det ikke veldig tillitsvekkende at politiske partier mener de er kompetente til å bruke betegnelser selv prester og biskoper nøler med.

Bekkevold sier at han ikke aner hva Senterpartiet legger i karakteristikken «ikke kristen nok», men tror det kan komme av at han har tatt til orde for at KrF må samarbeide både til venstre og til høyre i det politiske landsskapet.

- I forbindelse med nominasjonen var det tre KrF-veteraner som gikk ut mot dette i Varden, sier Bekkevold.

Bekkevold sier at disse reaksjonene antakelig bunner i den rødgrønne regjeringens RLE-fag og ny ekteskapslov.

- Men jeg har iallfall ingen såre følelser eller føler meg fornærmet på grunn av Sp-dokumentet. Jeg syns det er leit på Sps vegne, men de skal antakelig være glade for at dokumentet kom ut nå og ikke to dager før valget, sier Bekkevold.

Så spørs det om flere politiske partier kan bli like glade før valgkampen starter for alvor.

Zeigeist - Mer enn dårlig tidsånde?

Kjettersk Kjeller i april, nærmere bestemt neste onsdag, 22. april kl. 19, handler om konspirasjonsklassikeren Zeitgeist som toppet opptil flere nedlastingslister i 2008.

Vi siterer fra selveste arrangementskomitéen.

Konspirasjonsteorier er i skuddet. Man kan knapt bevege seg ut på verdensveven uten å støte på den ene oppsiktsvekkende påstanden etter den andre.

- Var Jesus egentlig en hedensk guddom?

- Var det Bush-administrasjonen som sto bak ødeleggelsen av World Trade Center?

- Forsøker mektige og hemmelige krefter å legge verden under seg?

En masse av disse spekulasjonene samles i filmen Zeitgeist, en dokumentarfilm som en stund lå på toppen av nedlastninger fra Google Video. Zeitgeist har til og med avfødt en hel bevegelse (The Zeigeist Movement), noe som er litt pussig når man tenker over hvor ulidelig kjedelig filmen er.

Men Zeitgeist skal få lov til å fungere som en knagg for denne kvelden, siden den leverer et så representativt utvalg av vår tids mest moteriktige konspirasjonsteorier. Og for at vi kjellermenneskene og våre gjester skal slippe å lide oss gjennom langdryge dokumentarfilmer og tøvete bøker, har vi bedt selveste Bjørn Are Davidsen om å gjøre jobben for oss.

Selveste samme kan dermed bare varmt anbefale dette. Mulig han også får tid til å forberede seg.

Det blir som vanlig musikk før og etter foredraget som finner sted på M3 i Maridalsveien 3. Inngangsbillet er konspiratorisk nok satt til 70 kroner, og for å bli blant de innvidde må du være fylt 18 år.

Gallerkrigeren gjør comeback

Tilbake til vårt regulære program.

Tegneserier om gallerkrigere har tatt verden med storm, for ikke å si med styrkedrikk. Likevel hender det at folk jeg treffer på bussen ikke har hørt om Alix.

Mannen bak serien, som faktisk ble startet før Asterix (og muligens inspirerte den noen dråper), er den franske tegneseriekunstneren Jacques Martin. Han er forøvrig også kjent - ikke minst for trofaste lesere av Tempo på 70-tallet - for den noe mer voksne serien om Lefranc, Frankrikes svar på James Bond (eller i hvertfall Tintin som voksen journalist).

Martin er klart påvirket av det han lærte om seriegamet som assistent for Herge på fortellinger som Tintin i Tibet. Man ser dette både i den rene streken og drivet i fortellingene, selv om man utvilsomt savner humoren.

Men nå er det altså snakk om et aldri så lite comeback, ihvertfall på dansk. Og egentlig for noen år siden. At dette antagelig ikke har gått så bra, antydes vel av at de fire heftene som ble utgitt i 2004 nå er på salg for 29,50 i Danmark.

For de av oss som har de 11 heftene fra første par runder utgivelser på 70- og 80-tallet, er dette til nød til å leve med, men for den kunnskapstørste oppvoksende generasjon er det bare beklagelig, grått og trist.

Ikke minst fordi denne type serier så sjelden streames på nettet.

Dermed er det bare å kjenne sin besøkelsestid, enten man nå foretrekker å handle via nettet eller danskebåten.

Alix (se forøvrig en mer inngående omtale med mye spoilere på selveste wikipedia) kan litt enkelt beskrives som om Hal Foster i stedet for Prins Valiant skulle ha tegnet Asterix som en spenningsserie.

Den unge galleren vikles etter å ha blitt gjort til slave i første hefte (som forøvrig interessant nok ennå ikke er utgitt på dansk) inn i et komplott mot Cæsar. Ved å redde denne får han et varig vennskap som hjelper ham gjennom atskillige... situasjoner (som det heter for tiden), både i og utenfor romerrikets grenser.

Skal vi dømme etter de to heftene som kom i 2004, og som ikke var med i den opprinnelige serien (det nærmer seg nå totalt 30 hefter, de seneste laget av andre enn Martin), h.h.v. Den gyldne sfinx (laget i 1956) og Kejseren af Kina (1983), er det mer enn nok igjen av gyldent materiale for de som måtte nære interesse for antikkens keiserdømmer.

Serien er stort sett historisk presis (bygninger, byer, klær og våpen), full av intrikate intriger (nåja, ofte ganske enkle, men det var fristende med en andpusten alliterasjon) og merkelige mysterier - og utvilsomt guttebokaktig.

Altså midt i blinken for deg.

Oppstandelse blant teologene

Siden det er Dagen i dag, er det på sin plass å reise seg og holde en liten preken.

I en ellers utmerket artikkel om hva som skjer når selveste dommedag uteblir (i antologien Dommedag! - Verdens undergang før og nå, (Humanist forlag, 2008) side 148-50, opprinnelig fra Humanist 2/3-1999, side 37-38), skriver religionshistoriker, skeptiker og ofte hedersmann Terje Emberland om Jesu oppstandelse.

"Ingen av evangelienes fortellinger er mer uklare og motsigelsesfylte enn de som berører selve kjernepunktet i den kristne tro: Jesu oppstandelse.

Teologene har forgjeves lett etter den historiske realitet bak villniset av senere mytedannelser og teologiske rasjonaliseringer. Konfrontert med problemet å etablere historiske fakta, henfaller de til et psykologisk argument for oppstandelsestroen. "Hvordan kan man forklare den dramatiske forandringen i disiplenes sinn, fra dyp fortvilelse til martyrisk vitneiver, hvis ikke Jesus virkelig oppstod og viste seg for dem?".

Det som kan besvare dette er i følge artikkelen teorien om kognitiv dissonans. Dette er en psykologisk mekanisme som inntreffer når en sterk og befestet forventning ikke går i oppfyllelse. I stedet finner man ulike teknikker for å flykte unna og motvirke motbevisene.

Dess mer udiskutable motbevis, dess sterkere tro.

Uansett hva som er det kognitive motivet, forlater Emberland temaet dommedag for å forklare Jesu oppstandelse på to sider. Han mener å se nettopp dissonans-fenomenet når disiplene oppfatter "hans arrestasjon, dom og henrettelse" som et "dramatisk nederlag" og "konkret motbevis mot den troen de hadde på ham." Dermed er det nettopp Jesu død som førte til at kristendommen "ble noe".

Emberlands forelegg John Gager kan dermed konkludere i Kingdom and Community (New Jersey 1975) med at

"den frenetiske misjonsaktivitet som Jesu tilhengere utviser etter hans død er et forsøk på å redusere den dissonans som oppstod [d]a Jesus ikke realiserte Gudsriket, men døde en nedverdigende død på korset.

Nå vil selvsagt en seriøs vurdering av ikke bare denne argumentasjonen, men spørsmålet om Jesu oppstandelse som sådan, kreve et eget kapittel, eller en egen bok (se også f.eks. Harald Hauges presentasjon av en debatt om oppstandelsen).

Men vi kan her litt kort kommentere at denne teorien i seg selv kan sees som et resultat av noen smuler kognitiv dissonans.

Den befestede troen som Gager baserer seg på er at "teologene" (hvem nå de er, som på alle fagfelt finnes en rekke skoleretninger, tradisjoner og paradigmeskifter), har gitt opp å argumentere historisk for Jesu oppstandelse.

Siden de dermed henfaller til psykologisk argumentasjon (disiplenes dramatisk endrede sinn), må argumentasjonen handle om å finne andre psykologiske forklaringer.

At det er mulig å avfeie eller overse det omfattende materialet som teologer og historikere har levert om oppstandelsen som et historisk spørsmål, frister kort sagt til psykologiske vinkler (hvis vi ser bort fra forhold som dårlig research som igjen krever sin forklaring).

Muligens er man så befestet i sin tro på at Jesus ikke kan være blitt reist opp fra de døde (noe som strider mot naturlover, samtidig som mirakler ikke er historikernes favorittforklaring), at man lettere kognitiv beklemt flykter unna det lett konstaterbare faktum at det er skrevet metervis om dette, både før og etter Gager i 1975.

Det er med andre ord fristende å bruke dissonans for å forklare at man overser eller bortforklarer bøkene om temaet. Dermed er det ikke underlig om man ender med en tunnel vision som kun oppfanger retninger som snakker om "senere mytedannelser og teologiske rasjonaliseringer".

Som en kognitiv motgift hører dermed med på en første påskedag å nevne en del enkle populariseringer og mer omfattende fagbøker som tydeliggjør at "teologene" ikke direkte har gitt opp å finne "den historiske realitet" bak evangelienes oppstandelsesberetninger.

Og at det ikke er vanskelig å finne en rekke teologer som argumenterer for at dette konvergerer mot at Jesus faktisk stod opp.

Spesielt hjelper det om man ser på materialet historisk og ikke tar som utgangspunkt at fortellingene per definisjon er sanne og må leses som stenografiske gjengivelser.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om å "bevise" Jesu oppstandelse, på syv minutter. Men det bør kunne bevise at spørsmålet handler om mer enn psykologi.

Et utvalg Teologi/Historie:
Wolfhart Pannenberg - Revelation as History (Macmillan, 1968)
John Warwick Montgomery: Where is History Going - A Christian Response to Secular Philosophies of History (Bethany Fellowship, 1969)
W. L. Craig: The Historical Argument for the Resurrection of Jesus During the Deist Controversy (Edwin Mellen, 1985)
W. L. Craig: Assessing the New Testament Evidence for the Historicity of the Resurrection of Jesus (Edwin Mellen, 1989)
S.T. Davis: Risen Indeed: Making Sense of the Resurrection (SPCK, 1994)
N. T. Wright: The Resurrection of the Son of God (Augsburg Fortress, 2003)
J.D.G. Dunn: Jesus Remembered (Christianity in the Making, Vol. 1) (Wm. B. Eerdmans, 2003)

Et utvalg Populariseringer

Frank Morison: Who Moved The Stone (Faber & Faber, 1930)
John Warwick Montgomery: History and Christianity (IVP, 1965)
Michael Green: Man Alive (IVP, 1967) og The Day Death Died (IVP 1982) (begge finnes i norske utgaver)
George Eldon Ladd: I Believe in the Resurrection of Jesus, (Hodder & Stouhgton, 1975)
G.R. Habermas og M.R. Licona: The Case for the Resurrection of Jesus (Kregel Publications, 2004)

Salme for dagen

Ikke alle salmer passer inn i metalsjangeren, men denne er av de som nesten ikke passer andre steder.



Vi snakker altså om første vers av "O God of earth and altar".

Bow down and hear our cry,
Our earthly rulers falter,
Our people drift and die;
The walls of gold entomb us,
The swords of scorn divide,
Take not thy thunder from us,
But take away our pride.

From all that terror teaches,
From lies of tongue and pen,
From all the easy speeches
That comfort cruel men,
From sale and profanation
Of honour and the sword,
From sleep and from damnation,
Deliver us, good Lord.

Tie in a living tether
The prince and priest and thrall,
Bind all our lives together,
Smite us and save us all;
In ire and exultation
Aflame with faith, and free,
Lift up a living nation,
A single sword to thee.

- G.K. Chesterton

Første vers og spillet gjør at vi i vår umiskjennelige storhet kan bære over med at Dickinson og co i de neste versene går seg vill i tåkete new age-selvrealiseringsromantikk.

LN om GKC

Mens vi snakker om Langfredag, her er et intervju der Larry Norman deler sin fasinasjon for en viss Chesterton.

Og viser at de begge behersket kunsten å provosere.

Altså tid for The Tune.



Og en av de villere live-versjonene.

Mater Tenebrarum

Fra ville vesten til skrekkelige syden. Og ikke bare fordi det er Langfredag.

Mater Tenebrarum er utvilsomt ett av høydepunktene i Argentos Inferno, for ikke å si i Emersons filmmusikk. Her live, selvsagt med fullt kor.



Og som musikken fremstår i filmen (len deg tilbake og tenk hvordan dette må ha blitt opplevd i 1980).



Som sagt, be very afraid.

Ville Vesten

En stund siden nå, så på tide.

Og det kommer mer de nærmeste dagene. Be very afraid.

Mye spas, spesielt fra drøyt 2 minutter og ut. Hvis man holder ut ikke helt førstegenerasjons tape.

Mister ikke gudstroen av å studere vitenskap

I motsetning til Hva Sam Harris og andre hevder, har nesten halvparten av dagens forskere en religiøs tilknytning.

I følge en undersøkelse nevnt av National Secular Society synes det til og med som om det er en voksende andel som har en gudstro.

The data revealed 52 percent of scientists surveyed had no religious affiliation, compared with only 14 percent of the general population. Of the religious scientists, however, 15 percent identified themselves as Jewish compared to 2 percent of the religious general population.
And 14 percent of the general population described themselves as "evangelical" or "fundamentalist." Less than 2 percent of scientists, however, identified themselves as either of these. Younger scientists were more likely to believe in God and attend religious services than older scientists.
If these young and religious scientists continue to stay religious, Ecklund said, “It could indicate an overall shift in attitudes toward religion among those in the academy."

En annen myte som avlives er forestillingen om at man mister gudstroen av å studere vitenskap. I realiteten er det heller slik at de uten gudstro velger å bli forskere, enn at vitenskap gjør at man mister sin gudstro.

A new study suggests that it is not the study of science that makes most scientists non-believers, but their upbringing.

“Our study data do not strongly support the idea that scientists simply drop their religious identities upon professional training, due to an inherent conflict between science and faith, or to institutional pressure to conform,” said Elaine Howard Ecklund, a sociologist at the University at Buffalo, New York and co-author of the study. “It is important to understand this, because we face religious-scientific controversies over stem-cell research and evolution,” Ecklund said.

Det er også interessant å observere at de fleste gudstroende forskere har barn.

Most of the scientists who believe in God have children, she said. And the 3,000 pages of transcribed interviews tell her something else.
"In my interviews, some scientists reclaimed the religion of their youth when they had children, and people in the general public do that as well," she said.

Så er spørsmålet om dette kan bety at de som gjør vitenskapelig karriere, er de som ikke har barn, og kan tilbringe langt mer tid enn resten på forskning, komiteer og seminarer. Noe som kan være enda en årsak til at det er en lavere andel gudstroende enn i befolkningen forøvrig blant de som gjør forskningskarriere - inkludert Nobelpriser og tilsvarende utmerkelser.

Noen kjappe tanker før jeg må se House sammen med et barn.

Fremover for HEF?

Siden forrige reklamerunde for HEF, har det skjedd en tildels dramatisk utvikling.

Mens pilen forrige gang pekte nedover, har man nå gått til det overraskende, men betydningsfulle steg rett og slett å la den peke bortover.

Det er altså ikke lenger slik at HEF melder om en utforbakke. Muligens er det påsken som har fått annonseavdelingen på andre tanker?

Men siden man ikke helt kan la pilen vende oppover, noe som kunne fått enkelte til å tenke på noe så uvitenskapelig som en oppstandelse, er det i det minste mulig å gi uttrykk for at tingene går på det jevne.

Eller kanskje bare at det går fremover?

Enten man nå har fokus på utviklingen av medlemstallet eller at finanskrisen snart er over.

Og det går ikke rett vest, men østover. Muligens i retning solen (denne livgivende kraft i det høye), for ikke å si a-hellige steder som Stockholm (der Hedenius virket i perioder) og Helsinki (med opptil flere sekulære presidenter).

Eller Moskva, i tilfelle noen av medlemmene mot formodning skulle nære noen snev av nostalgiske følelser for Den Militante Ateistiske Ligas femårsplaner.

Men her synes det i god protestantisk ånd å være opp til hver enkelt å avgjøre budskapet som når en million (eller noe sånn) lesere av Nettavisen i dag. Tydningen kommer vel ikke før over påske.

Corto Maltese på dansk

Bare for å skyte inn at Faraos Cigarer nylig er kommet med en fabelaktig luksusutgave av flere sentrale verker av Hugo Pratt, i stort format, farger og rikholdig illustrerte forord.

Ikke minst den esoteriske Mu (Stillehavets svar på Atlantis), knyttet til mayaenes hellige skrifter lenge før 2012 (den komplette Madrid Codeksen - Tro-Cortesianus Codex - følger med), er vel verdt noen besøk.

Så har du dem ikke i dette formatet på italiensk, fransk eller tysk fra før, og har noen kroner du vil bruke på kunst, er det bare å skynde seg til nærmeste nettbutikk.

Ved Father Jakis bortgang

En av de katolske tenkerne jeg har fulgt lengst - og har flest bøker av i mine hyller - er Father Stanley L. Jaki.

Ikke fordi han viste noen spesiell sympati for annet enn heller konservativ katolsk tro (og spesielt liten for oss protestanter), men rett og slett fordi han var en uvanlig belest og slagferdig figur.

Nå er altså Jaki gått bort, 84 år gammel, ikke uventet midt under en av sine inntil nå ustoppelige foredragsturer.

Jeg fikk bare anledning til å treffe ham én gang, i Oslo høsten 2006. Jaki viste seg som en usedvanlig sprek 81-åring, og holdt et svært stimulerende foredrag om tro og vitenskap.

Selv om han for anledningen - muligens litt sliten etter en drøy times vandring i vitenskap og vitenskapshistorie - ikke viste seg spesielt smidig når det gjaldt å konversere med en yngling som enda ikke hadde fulgt 50, var opplevelsen av det slaget man aldri glemmer.

Og ikke bare fordi han hadde med seg et bokbord der flere av hans mest sjeldne verker var tilgjengelige.

Generelt sett er min erfaring at Jakis bøker er av typen som enten frastøter eller apellerer. Det var umulig å stille seg likegyldig til en som i en generasjon eller to har levert så mye tankevekkende filosofering og forskning på vitenskapshistorie, spesielt knyttet til fysikken.

Ikke minst fordi så mye av dette har vært fra et ståsted der han har ønsket å vise betydningen av teologi og virkelighetsforståelser for forskning og vitenskap.

Og med en stil som til tider ikke bare grenset til det skråsikre og stemplende (han er i perioder nesten like arrogant som en Hitchens eller Dawkins i oppgjør med meningsmotstandere), er det ikke vanskelig å holde seg våken.

Selv om det medfører at hatten kan falle av noen ganger. Og at Jaki nok havnet et stykke ut på den forskningsmessige sidelinjen de seneste par tiårene. Forklaringen er nok ikke bare at hans mest banebrytende verker tilhører 60- og 70-tallet.

Et av Jakis mange poenger er at det er et mønster i vitenskapshistorien. På den ene siden mener han at katolsk tro, slik den fikk sin utfordming i middelalderen, ikke bare var støttende, men avgjørende for fremveksten av moderne naturvitenskap.

På den andre siden mener han at det er vanskelig for grunnforskere som forlater katolsk teologi (les tradisjonell kristen virkelighetsforståelse) for mye (som f.eks. å gi opp tanken på at universet er skapt, tro man kan forlate metafysikken, eller rett og slett havne i nominalismen), ikke å ende med lite spesifikke/lite kvantifiserbare teorier om universets opprinnelse eller i endeløse sykler. Eller mister evnen til å begrunne at universet i det hele tatt eksisterer.

Denne type positive og lettere sta (for ikke å si steil) kobling mellom kosmologi og katolsk teologi er nok ikke spesielt egnet til å vekke sympati eller interesse i fagmiljøene. Men du verden så forfriskende og festlig for oss nesten uskyldige tilskuere.

Vi kan komme tilbake til mer om temaet siden, hvis anledningen byr seg.

I mens går våre tanker til Father Jakis venner som sendte ut denne meldingen i går.

SETON HALL UNIVERSITY
Office of the President

O Lord, you are my allotted portion and my cup,
You it is who hold fast my lot.
—Psalms 15:6

I am saddened to inform the community that Father Stanley L. Jaki,
the Distinguished University Professor for more than 30 years and a Seton Hall
faculty member since 1965, died today in Madrid. He had traveled to Spain from
Rome where he had just lectured at the Pontifical Academy of Sciences, of which
he was an honorary member since 1990. He was 84 years old, having been ordained a Benedictine priest in 1948 in his native Hungary.

Father Jaki was the quintessential priest-scholar, both scientist and theologian, who had an international reputation for his work, which included more than 40 books and hundreds of articles, essays and chapters.

Among the numerous honors he received throughout his life, he was a Gifford Lecturer at the University of Edinburgh, 1974-75 and 1975-76, and the recipient of the 1987 Templeton Prize for furthering the understanding of science and religion. He was deeply committed to the study of the conjunction between faith and reason, arguing that the flourishing of science in Europe was intrinsically related to the Christian understanding of creation and the Incarnation.

Seton Hall awarded Father Jaki an honorary doctoral degree in 1991 for his ongoing writing and scholarship. I encourage our students to Google his name to learn more about him and the legacy he has bequeathed Seton Hall.

During this Holy Week, we fondly remember our brother and colleague in our prayers. I shall personally miss his regular visits to the first floor Presidents Hall and his sharp, challenging intellect.

I will inform the community of funeral arrangements for Father Jaki when they have been decided upon.

Monsignor
Robert Sheeran

[Oppdatert 13. april: Nekrologen i New York Times]

Aftenposten uten innsikt

Det er sjelden å se en artikkel basert på flere myter og misforståelser enn Henryk E. Malinowskis Boken som snudde universet opp ned i Aftenpostens Innsikt for april 2009.

Det starter friskt allerede i ingressen.

”Jorden og mennesket var universets midtpunkt. Kirken lyste i bann alle som torde å hevde noe annet”.

Denne type tøv viser dessverre hvor lett historiske myter kan slippe gjennom en redaksjon som ikke har kalibrert fordomsradaren.

Selv om man heldigvis også har en rekke bra artikler i bladet, som hvordan "Kristus-myten" har inspirert litteratur og film, er det betenkelig at slike vandrehistorier blir hva mange leser nå i påsken - uten motforestillinger.

Skulle jeg rekke å sende et leserinnlegg før påsken, er det vel også usikkert om det kommer et dementi i neste nummer.

At kirken opptrådte intolerant og korttenkt overfor Galileo og det solsentrerte verdensbildet på 1600-tallet, betyr ikke at man lyste "i bann" Kopernikus eller andre som hevdet at jorda gikk i bane rundt sola. I stedet handlet Galileo-striden om en kamp mellom sterke personligheter, ulike vitenskapelige retninger i en svært urolig samtid (midt under 30-årskrigen) og om hvorvidt teorier skulle påstås at være beviste når de vitterlig ikke var det.

Uansett detaljer og nyanser i akkurat dette, føyer det seg inn i myten når det hevdes at middelalderens geosentriske verdensbilde

”passet Kirken perfekt: Jorden som universets ubevegelige sentrum, var en forlengelse av og et symbol på pavens urørlige posisjon og absolutte makt. Å bestride jordens sentrale posisjon ble altså sett som å utfordre pavens makt.”.

Alt selvsagt uten en eneste samtidig kilde, for ikke å si en nyere historiker.

Og så blander man på sedvanlig vis inn filosofen, mystikeren og kverulanten Bruno som ble henrettet for et spekter av anklager med spesiell fokus på hans okkultisme.

Bruno ble brent i 1600, men ikke på grunn av astronomi. Det er i det hele tatt ingen naturfilosofer som ble henrettet av kirken for sin naturvitenskap. Bildet av Bruno som martyr for moderne tanker er misvisende. I realiteten var han ingen naturvitenskapsmann. Bruno avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet.

Som tilhenger av den okkulte mesteren Hermes Trismegistus var han mer opptatt av syner av et uendelig antall verdener, enn av om jorden gikk rundt solen.

Muligens styrket det anklagen at han var mistenkt for farlige politiske allianser, og sympatien ble ikke større med hans evne til å legge seg ut med folk.

At Bruno-myten hos mange fortsatt handler om at han skal ha vært en martyr for vitenskapen, viser dessverre hvor vanskelig det er for vitenskapen å beseire myter.

Men Frances A. Yates biografi Modernitetens okkulte inspirasjon - Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos fra 1964 bør vel snart bli kjent i norske media?

I stedet er det altså myten om jordens priviligerte posisjon som blir priviligert i Aftenposten.

”Fra å være universets navle ble jorden, sammen med menneske- heten, med ett degradert til et av mange himmellegemer.”

 Røttene til vandrehistorien er lange. Først ute var antagelig satirikerne Cyrano de Bergerac og Bouvier de Fontenelle (1657-1757) som uttrykte glede over at det nye verdensbildet jekket oss ned, ydmyket menneskets forfengelighet, fordi det viste at vi ikke var noe spesielt (se f.eks. D.R. Danielson i The great Copernican cliché, Am. J. Phys., Vol. 69, No. 10, October 2001, eller enda bedre C.S. Lewis sin utmerkede The Discarded Image om middelalderens tenkesett).

Etterhvert ble myten en del av Opplysningstidens mange ikoner som de tuftet sine prosjekter på.

Kant kunne dermed markedsføre sin erkjennelsesteori som en kopernikansk revolusjon eller vending, uten store protester. Han beskrev den som akkurat like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets sentrale plass, som han mente Kopernikus sin modell ble oppfattet i samtiden.

I realiteten hadde jorden i det greske og middelalderske verdensbilde lavest verdi. Man så ingen sammenheng mellom "høy verdi" og "fysisk midtpunkt". En slik logisk kortslutning var like irrasjonell dengang som nå.

Det som lå i sentrum av det fysiske universet var i stedet søppeldynga, tilværelsens sump. Noe som understrekes ved at det som lå i midten var helvetet, slik for eksempel Dante beskriver i sin Guddommelige Komedie.

Skulle man finne det fullkomne måtte man bevege seg til himmellegemene og vesenene som befant seg lenger ute enn månens bane – og Gud og himmelen befant seg ytterst. Man skilte skarpt mellom det jordiske (alt nedenfor månen) og det himmelske. Å løfte jorden opp til det himmelske, til det å være en planet, ga jorden større verdi.

En av Kopernikus sine støttespillere, matematikeren Rheticus, kunne dermed skrive at Jordkulen er blitt opphøyet, mens sola har steget ned til universets midtpunkt. Vi finner tilsvarende fremstillinger i Kepler og Galileos skrifter som viser at jorden nå fikk høyere verdi.

Men dette ble altså snudd på hodet, i strid med alle samtidige kilder. I stedet for å forholde seg til vitenskap, følger man Opplysningstidens myter.

På mange måter er Kopernikus blitt en lakmustest på journalistikk. Når media skriver om Kopernikus, ser vi hvor vanskelig det er ikke å la troen bestemme konklusjonene. Avisredaksjoner kommer ikke engang på tanken å se i historikernes kikkert.

Så spørs det hva man skal tro om hvor mye verdi Aftenposten vil tilskrive mine kommentarer.

Fordommer forgifter alt

Mandagens "Humanistisk salong" er nå omtalt i Fri Tanke under overskriften Fordommer forgifter alt.

I og for seg en brukbar omtale, men i versjonen som ligger ute akkurat nå (og muligens blir liggende i hele påsken?), har det sneket seg inn en og annen misforståelse, uten at jeg tror at det skyldes fordommer.

I stedet er nok grunnen at journalistens opptaksutstyr sviktet, og mye dermed måtte skrives dels fra hukommelsen og dels etter en telefonsamtale med meg på Skøyen stasjon mens tog og vårrengjøringsutstyr brummet - og det ikke helt i bakgrunnen.

Dermed kan vi lese at

Davidsen la vekt på at han som kritiker var ganske glad for nyateistene, men at han som kristen er oppgitt over det han ser på som antihumanistiske holdninger hos nyateistene.

Mens det jeg egentlig sa var at

Davidsen la vekt på at han som kristen var ganske glad for nyateistene, men at han som samfunnsborger er oppgitt over det han ser på som antihumanistiske holdninger hos nyateistene.

Videre kan vi lese at

Når det gjelder like rettigheter, så kan en for eksempel lese i boka ”Norsk fritenkerhistorie” at kristne generalforsamlinger hadde kvinnelige ledere og stemmerett for begge kjønn allerede på 1800-tallet.

Mens det jeg sa på telefonen var at

Når det gjelder like rettigheter, så handler for eksempel første del av boka ”Norsk fritenkerhistorie” i stor grad om kristne frimenigheter. Hans Nilsen Hauge var forut for sin tid når det gjaldt kvinners rettigheter, og bevegelser som Misjonsforbundet og Frelsesarmeen, hadde kvinnelige ledere og stemmerett for begge kjønn allerede på 1800-tallet.

Men dette er altså detaljer og krever atskillig mer kjøtt på beina - både for og i mot, inkludert maktpolitiske forhold - for å ha noen særlig tyngde i denne type debatter.

Derimot blir det direkte kostelig når jeg legges i munnen at

Det bekymrer meg dessuten at Dawkins ikke er så ”inne i” samfunnsfag, som blant annet historie, sosiologi, og særlig biologi.

Mens mitt poeng tvert i mot var at når han ikke snakket om biologi, havnet han fort på jordet. Setningen lød dermed egentlig

Det bekymrer meg dessuten at Dawkins ikke er så ”inne i” samfunnsfag, som blant annet historie, sosiologi og filosofi.

I påsken risikerer med andre ord nyateister som leser Fri Tanke å få alle sine fordommer bekreftet.

[Oppdatert 10. april: Dette er nå forbedret i Fri Tanke. Flott, takk!]

En uke igjen

Klart for ny sesong.

Om en uke - kun i UK.

Argh.

Nye teister

Siden påskehøytiden nærmer seg faretruende, er det nok ikke til å unngå at de neste dagene ikke bare blir brukt på egg og gulfarge. Ikke minst fordi snøen ser ut til å forsvinne av seg selv.

Dermed skaper det litt påskeglede at flere taleføre og oppegående ateister i det seneste har beveget seg så mye at de nå kvalifiserer som minst i nærheten av kristne - om ikke enda nærmere.

Og nei, vi snakker ikke bare om folk som har passert 80. Selv om jeg faktisk tror på Antony Flews farvel til ateismen, og at han er mer enn en lettlurt halvsenil tulling, er det ganske andre personer som nå står fram.

Nyateismen har kort sagt fått flere til å tenke seg om.

De to seneste er ingen ringere enn den engelske filosofen Roger Scruton, og forfatteren A.N. Wilson, mannen med historiens nest dårligste og mest kyniske C.S. Lewis biografi og en ganske så ukritisk gjennomgang av 1800-tallets farvel til Gud. Han er rett og slett av de ytterst få aggressive ateister jeg aldri har kjøpt en bok av, noe som likevel ikke er til hinder for at jeg har lest flere han har ført i pennen.

Siden dette er datert 2. april, er det fristende å ta det som god fisk.

Den tidligere lettere Oscar Wilde-inspirerte Wilson spiller nå på litt andre toner, selv om han forsatt ikke er helt fremmed for å erklære sin genialitet.

Do people like Christopher Hitchens and Richard Dawkins simply not get life?
I think on the whole that's right, that clever as the professional atheists are, they are missing out on some very basic experiences of life.

What's the worst thing about being faithless?
The worst thing about being faithless? When I thought I was an atheist I would listen to the music of Bach and realize that his perception of life was deeper, wiser, more rounded than my own. Ditto when I read the lives of great men and women who were religious.

Reading Northrop Frye and Blake made me realize that their world-view (above all their ability to see the world in mythological terms) is so much more INTERESTING than some of the alternative ways of looking at life.

Of the things that drove you atheism, what have you still to resolve?
Childish playground things - religious people aren't cool, religious people have spots, wear specs, all those feelings; embarrassment at being in the same gang as people whose views sound, and perhaps are, absurd ; or worse than absurd. The disconcerting sense that certain psychological types (often v unappealing) seem to be drawn to religion. I very much dislike the intolerance and moralism of many Christians, and feel more sympathy with Honest Doubters than with them.

Can you love god and agree with Darwin?
I think you can love God and agree with the author of The Voyage of the Beagle, the Earth Worm, and most of the Origin of Species.

The Descent of Man, with its talk of savages, its belief that black people are more primitive than white people, and much nonsense besides, is an offence to the intelligence - and is obviously incompatible with Christianity.

Roger Scruton står antagelig ikke mye tilbake, og er en atskillig mer oppegående person. Selv om begge kan risikere å jobbe en smule eller to med teologien. Hvis Gud finnes er han ikke "selvskapt".

God is the self-created Creator of all things, who is a person like you and me, the fount of love, the judge of human action and the refuge of all who suffer.

Til gjengjeld mener ikke Scruton lenger at Gud er skapt i menneskets bilde.

Argumentet fra Google Maps

Går alt etter planen, kommer jeg tilbake med en oppsummering av den rimelig konstruktive kvelden om nye ateister i Humanistisk Salong (sånn ca. 13. plass på påskeprioriteringen).

Litt apropos har enkelte spurt om det er mulig å finne verre ateistisk orienterte argumenter enn Dawkins sine oppgjør med gudsbevis i Gud. En vrangforestilling (en bok som på enkelte folkemunner kalles Gud. Mange vrangforestillinger). Og det er det, mirakuløst nok.

Foreløpig lederplass tilhører nok denne.

Men vi tar gjerne tips.

BBC forlater Dawkins' vrangforestillinger

Det er heller ingen aprilspøk at BBC nå synes å forlate Dawkins sitt enøyde syn på evolusjon og virkelighetsforståelser.

Programmet "Did Darwin kill God" synes i det minste å skape litt balanse i regnskapet.

Med forbehold om at det ikke ennå er tilgjengelig, og at jeg dermed må basere meg på anekdoter, hearsay og rykter, var dette ganske så underholdende og informativt.

This programme, part of the BBC’s Darwin Season, came from the realisation that it would touch on issues raised by Richard Dawkins in his book 'The God Delusion'. The publishing phenomenon has fuelled a widespread perception that the theory of evolution makes belief in God redundant, even perhaps perverse. But how compelling was that argument? It was clear that many Christians have easily been able to reconcile their belief in God with the theory of evolution. How was this possible?

This was the question we wanted to explore and so we invited Dr Conor Cunningham, a Christian but also an eminent philosopher and theologian from the Centre of Theology and Philosophy at the University of Nottingham, to show how it was possible to believe in Darwin and God. Cunningham has just completed a book 'Evolution: Darwin's Pious Idea' to be published in the autumn, so he was ideally placed to explore this question.

His argument is that we have been witnessing an unnecessary cultural war between religion and evolution that is damaging to both religion and science. Cunningham reveals that since the early days, mainstream Christianity’s view of God and Creation has not been literal. The idea of reading the Book of Genesis literally is essentially a 20th century American phenomenon that had very little to do with science and religion and a great deal to do with the morality and politics of the time.

Med Cunningham som programleder og Francis Collins, Simon Conway Morris og Michael Ruse på laget, borger det uansett for interessante utspill og taklinger, selv om det hele som alltid i slike programmer garantert blir for mange langpasninger på for kort tid.

Det vil dermed komme noen drøss kritiske kommentarer om overstatements og misforståelser av hva Dawkins "egentlig" mener. Uten at de samme rykker ut med spesielt fulle sirener når Dawkins selv snakker i store bokstaver på BBC.

Det ryktes forøvrig at Susan Blackmore og hele meme-opplegget fikk noen pass påskrevet, på hele 20 sekunder.

Strengt tatt trenger man vel ikke bruke mer tid på akkurat det.

Game won

For engangs skyld ingen aprilspøk at Norge vant på Ullevål.

Vi som satt der tok oss i å gni oss i øynene både én og nitten ganger. Hvor puslete, pesete og pusete går det egentlig an å spille av et landslag? På hjemmebane?!

I hvertfall var det godt med seier i siste minutt av overtiden i andre omgang. Og skulle noen fortsatt lure på om det finnes gudsbevis, er svaret enkelt, kort og fyndig.

Drillo.

Game Over

Ting skjer!

I følge godt informerte kilder planlegger CICERO nå å avblåse hele klimakrisen. De erkjenner at klimaendringene først og fremst har naturlige årsaker. Menneskeskapt utslipp av CO2 har svært liten betydning. Atmosfæren inneholder så mye naturlig CO2 at det antropogene menneskeskapte bidraget på 3-4% er helt uten betydning. Dette har vært kjent i 20 år og nå innser CICERO at naturen selv ordner opp i CO2-balansen. I følge våre kilder er det nå full enighet internt i CICERO om at det er overveiende sannsynlig at solaktivitet, kosmisk stråling, vanndamp og skylaget har størst betydning for klimaendringene.

CICERO arbeider nå med hvordan de best skal formidle denne konklusjonen, uten å miste all troverdighet. Institusjonen er selvfølgelig fullstendig klar over at fallhøyden er rimelig stor, ikke minst på grunn av den debattformen ansatte ved institusjonen har stått for. CICERO ble etablert i1988 med det formål å forske for å kunne stoppe de menneskeskapte klimaendringene. Hva som nå skal skje med institusjonen er et helt åpent spørsmål. Mye taler for at det hele blir glemt, at aktiviteten blir skrinlagt og at de ansatte finner seg noe annet å gjøre. Vi andre må forberede oss så godt vi kan på de naturlige variasjoner i klimaet som kommer.

Gjennom lengre tid har det blitt påpekt at det har vært både varmere og kaldere perioder tidligere. Vi snakker om den lille istiden og den varme perioden i middelalderen (1000 – 1350). En måte å benytte utredningskompetansen og kanskje spesielt den lojalitetsfølelsen denne institusjonen har vist overfor bestemmende myndigheter og globale paneler, er at sårbarhetsutvalget i Norge kunne benytte CICERO til et eller annet. CICERO er selv veldig interessert i å få tips fra den norske befolkningen til hva institusjonen kunne arbeide med. Dette kan gjøres ved å kontakte Cicero pr tlf 22 85 87 50 eller på e-post admin@cicero.uio.no

Men uansett, før institusjonen eventuelt blir nedlagt, vil de gjennomgå nettsidene sine, rette opp de uklarheter og misforståelser som er der. De vil ha frem en nettside som åpent og ærlig formidler det synet CICERO har i dag, på de klimaendringene vi ser.
[Takk til E. Bye for denne nyheten sendt 00:16 i natt]

Det hele er ikke overaskende i lys av at også IPCC i ettermiddag vil varsle at menneskeskapte klimaendringer mangler vitenskapelig hold.

I stedet ser man stadig klarere tegn på en ny istid og uttrykker bekymring over at det ikke vil hjelpe med påbud om høyere CO2-utslipp fra biler, ettersom virkningen er for lav. Men man vil vurdere det for signaleffektens skyld, og å redde amerikansk bil industri.

Erik Solheim skal ha pressekonferanse klokka 14.

Ettersom dette er rett i forkant av Stortingets lenge planlagte innebandyturnering, vil han antagelig velge andre visuelle fremstillingsformer enn Mann's kjente hockeykøllegraf.