Jeg hadde forrige onsdag gleden av å slippe til med et kvarters kommentar til professor emeritus Sigurd Skirbekks foredrag om den liberale dysfunksjonalitet og alt dets vesen - med den mer spesifikke tittelen
Bak den sekulære maske - åpen toleranse eller lukket ideologi?.
Anledningen var seminaret
”Kristentro i klemme” - kristen i et sekularisert samfunn, lagt til den ikke helt liberalt sekulariserte høyborgen Fjellhaug.
Det hele har nå fått en rimelig bra og bred presentasjon i
Vårt Land, selv om omtalen får det til å virke som jeg var innleder og ikke bare bedt om en kort respons. Og gikk glipp av innfallsvinkelen min.
Som var at, ja, kristne er i klemme. Men hva er det vi er i klemme mellom? Svaret jeg ga - til noen ikke helt uventede smuler smil - var mellom sekularismen og Snåsamannen. Saken blir ikke mye bedre av at vi oppfattes som troll.
Kristne har i noen generasjoner på den ene siden hatt vondt for å tilpasse seg det faktum at vi lever i et samfunn der religiøse ytringer ikke er, eller ikke bør være, mer priviligerte enn andre. Men fordi vi har hatt privilegier, og et lovverk som har støttet det mange oppfatter som grunnleggende verdier, gjør det vondt å miste dem.
Samtidig er det godt tegn at den yngre kristengenerasjonen som ikke er vokst opp med disse privilegiene, i større grad ser muligheter enn trusler i dagens samfunn. Det er kort sagt en forskjell på å oppleve å kjempe med ryggen mot veggen for ikke å miste noe, og å møtes på like fot i åpen debatt for å vinne noe.
Uten at jeg dermed skal romantisere det å være eneste kristne i klassen på ungdomsskolen både før og i en nyateistisk tid.
Når ikke få kristne likevel er i mot enkelte nye lover og det man ser som et i overkant løssluppent liberalt samfunn, er det imidlertid også i beste mening. Man mener at Guds bud er gode. Man mener det er bedre å tenke langsiktig enn kortsiktig. Enkelte er bakstreberske nok til å si at alle mennesker har en høy og enestående verdi som skapt i Guds bilde, også når vi befinner oss i mors liv. Noen står også hardnakket og fanatisk på at barn har best av å ha både mor og far.
Man synes kort sagt at funksjonelle samfunn smaker bedre enn dysfunksjonelle.
Men hva er så dette sistenevnte? Skirbekk leverte interessante tall for og analyser av det han så på som dysfunksjonelle trekk, hentet fra hans bok
Nasjonalstaten.
Vi kan gjøre verre ting enn å låne litt fra den positive anmeldelsen i
Dag og Tid.
Boka er velargumentert. Forfattaren opnar med ei utlegging av utfordringane for velferdsstaten og hevdar med rette at vi har gjort opp rekninga utan vert. Pengar er ikkje nok til å tryggja den velferda vi vil ha i framtida. For denne velferda, hevdar han i del 2, er avhengig av nasjonalstaten. Velferdsstaten er eit produkt av ein norsk kultur i alt sitt mangfald og med all sin styrke og alle sine veikskapar. Det er solidariteten i nasjonalstaten som garanterer velferdsstaten. Det har skorta på forståing av dette både i forskarkrinsar og i media, hevdar Skirbekk. I tredje del av boka oppsummerer han denne manglande forståinga i «Ti antinasjonale påstander» som alle er gjengse i den norske fortolkingseliten.
Han nemner ingen namn. Det er like greitt, for alle påstandane svirrar uimotsagde i media heile tida. Med antinasjonale forstår Skirbekk haldningar og meiningar som systematisk nedvurderer og forkludrar den sentrale rolla kulturen, som naudsynlegvis vil vera nasjonal i ein nasjonalstat, har for konstitueringa av samfunnet. Han påviser i det historiske kapitlet sitt korleis nasjonal kultur systematisk har vorte nedvurdert, fortagd eller gjord til lått i alle dei dominerande delprosjekta etter 1945, frå antinazisme og menneskerettar i 40-åra via dei antiautoritære eksessane i 60-åra og den feministiske ofsen i 70-åra til antirasismen og antiislamismen i den nære fortida.
Dersom dei kaklande klassane, orsak, fortolkingselitane, ikkje teier boka i hel, vil Skirbekk hausta mykje kjeft for dei historiske observasjonane sine. Han kjem sikkert òg til å verta forkjetra for å bruka vitskapleg innsikt på forteljingane og peika på at dei alle er, i sosiologisk forstand, dysfunksjonelle fordi dei alle som ein gløymer at samfunn må reprodusera seg heile tida. For det er ikkje mogeleg å halda ved like eit gode, t.d. velferdsstaten, utan å reprodusera den samfunnsordenen som skapte det, altså det kulturelt norske samfunnet.
Og, ja, alle disse punktene, tallene og bruken av dem kan diskuteres. Hvilken politikk som bør følge av slike analyser er heller ikke helt opplagt å se. Men denne type vinklinger og vurderinger bør bli en større og mindre stigmatisert del av den offentlige samtalen enn de seneste tiårene.
Skirbekk åpner dermed for en viktig, men ikke ny debatt når han f.eks. sier at
Nasjonalstatene har institusjonalisert et fellesskap i holdninger og referanser, samtidig som partier og presse har representert en variasjon i fortolkning og løsning av politiske utfordringer. Denne kombinasjonen av enhet og mangfold har de siste to hundre år fungert vel så bra som en tidligere kombinasjoner av Kirke og Konge. Og, som jeg argumenterer mer utførlig for i boken, er det lite trolig at denne kombinasjonen kan erstattes av en multikultur som viktigste felles referanse og markedspopularitet som politisk realitetsprinsipp.
Eller sagt på en annen måte:
Hvordan etablere en felles kultur som kan være et bærekraftig grunnlag for en multikultur? Og vi snakker ikke om neste valgperiode. Vi må tenke en generasjon eller to fremover.
Bærekraften i vår "multikultur" må vurderes i spekteret fra modernister til tradisjonalister (enten vi da tenker på enkelte innvandrergrupper eller enkelte innfødte), der kristne befinner seg ett eller annet sted på skalaen mellom fornuftstro og folketro. Noen har sikkert også minst en fot i en av disse leirene, i en postmoderne tid har noen det kanskje i alle.
Men hva er det som holder oss sammen - og er sterkt nok til å gjøre det om 50 år? Skal vi lete i menneskerettighetene, i den offentlige samtalen eller i troen på at alle etterhvert
sikkert vil forstå at det er til vårt eget beste å stå sammen? For vi er jo egentlig gode liberale modernister alle sammen, sånn på bunnen. Ihvertfall når vi ser
Nytt på nytt.
For enkelte kristne er det nok fristende å tenke at utfordringen vi møter primært er fra "ateister". Men dette er for det første en ganske liten gruppe (rundt 5 %?), for det andre er vi nok på mange områder ganske på bølgelengde med disse i samfunnssyn og moralske spørsmål (men ikke alle - la oss ikke drømme oss bort).
Andre fristes ikke overraskende enda mer til å se innvandringen, særlig fra muslimske landsbygder, som den største utfordringen. I et sekulært samfunn er det mulig å samarbeide om enkeltspørsmål med grupper som ikke skiller spesielt godt mellom regimentene. Men det er ikke mulig å kjempe på lag for å bevare et sekulært samfunn med noen som ønsker at det åndelige skal overstyre det verdslige. Sharia, eller særlover for enkeltgrupper, er noe annet enn skillet mellom kirke og stat. For ikke å nevne hele den jødisk-romerske universelle rettstanken som vestens kultur er bygget på - med røtter tilbake til middelalderen.
Enkelte, og ikke bare helbredelsespredikanter, vil nok også oppleve Snåsamannen som en utfordring. Men folketro på varme hender og ønsker om å bli frisk, er nok ikke den store trusselen mot et funksjonelt liberalt samfunn. Ihvertfall så lenge dette ikke kobles til en løssluppen subjektivisme i mest typiske New Age-ånd der hva som helst av kvakksalveri og svindel blir trodd og tolerert i det offentlige rom, uavhengig av rasjonalitet og etterprøvbarhet.
Uansett hva vi nå tenker om dette og hint, trenger vi å kaste noen øyne i retning av slike analyser som Skirbekk og andre bedriver. Vi kommer i lengden ikke unna å spørre hva som er bærebjelkene i et
funksjonelt liberalt samfunn?
Og hva er motkreftene? Truslene? For hvis det er slik Skirbekk hevder, at vi sager over for mange av grenene vi har bygget samfunnshuset på, må vi snarest begynne å skru dem på igjen.
For det er ikke sikkert vi rekker å plante treet på nytt.
