torsdag 19. februar 2009

Tro og overtro

Minner om temaet kvantemedisin i kveldens Schrödingers katt som anbefales varmt (men skynd dere, det begynner 19:30 på NRK1). Ta uansett en tur over til Skepsis-bloggen og de kommentarene som sikkert vil komme der etterhvert.

Men når man først er innom der, er det sikkert noen som kikker på denne artikkelen, som til tross for viktige og velmente poenger, også siterer en fagmann som i ett av sine poenger går i noe jeg vil kalle for en klassisk felle.

Det er Tore Oksholen som siteres fra Universitetsavisa, med et svært så betimelige kall til akademikere om å kjempe for rasjonalitet og rimelighet i debatten (eller oftere synsingen) om snåserier generelt.
I ”Bestialitetens historie” beskriver Jens Bjørneboe menneskehetens sårbare tilværelse - hvor vi lever ut våre liv på en appelsinskalltykk jordskorpe, med en brennende ildsmørje under oss og et uendelig, iskaldt tomrom over oss. Bjørneboe bruker dette som et bilde på hvor skjør og heroisk den er, vår kamp mot mørket og barbariet.

Dette bildet synes anvendelig til å illustrere den vitenskapelige rasjonalitetens utsatte posisjon mellom tro og overtro. Veien er kort tilbake til førmoderne tankesystemer, hvor overtro og vilkårlighet hersket. Historisk har utviklingen av vitenskapelig rasjonalitet, og utviklingen av demokrati og rettssikkerhet, gått hånd i hånd.
Den enkle fellen som Oksholen uforvarende lurer seg selv og leserne inn i, er å legge opp til en fundamental motsetning melom tro og viten. Ja, dette kan være noe ulike ting, men samtidig er de som han selv tydeliggjør, ganske så avhengige av hverandre.

For det første er det slik at det som han kaller vitenskapelig rasjonalitet, er tuftet på bestemte - ubevisbare - trosoppfatninger om virkeligheten. Moderne naturvitenskap bygger kort sagt på en rekke premisser som vokste fram i ulike trosunivers, enten vi snakker om det greske, det arabiske eller det kristenorienterte i middelalderen og senere.

Vi tenker da på den ene siden på universets rasjonalitet og lovmessighet og vår egen evne til å forstå dette ("tenke Guds tanker etter ham", som det ble uttrykt av flere), begripbarhet - og på den andre på verdien av å forske på det. Og anvende resultatene til flertallets beste (og ikke bare til krigskunst, lek og luksus).

Moderne naturvitenskap er rett og slett verken noe intuitivt eller opplagt. Det er kjempet fram i hard motvind mot vanetenkning og latskap, takket være en sterk tro - hos enkeltpersoner som del av dypere kulturelle trekk - på at det var mulig og viktig.

For det andre er det ikke til å komme fra at nettopp det som Oksholen fortjenestefult løfter fram som et mål, demokrati og rettssikkerhet, i seg selv ikke er verdier som kan bevises vitenskapelig.

Vi må litt enkelt sagt gripe dem i tro (noen vil til og med i festlig lag kalle det i overtro). Vi så tidlige glimt av dette i et førmoderne Hellas for rundt 2 000 år siden, og i liten grad knyttet til noen vitenskapelig rasjonalitet.

Demokrati og rettsikkerhet springer kort sagt ut av ideer og idealer. Demokratiet henger sammen med troen på menneskets likhet og likeverd (og i noen grad at vi alle er på like fot som syndere), mens rettsstaten kan spores tilbake til det jødisk-romerske syn på universelle lover som begynte å blomstre i middelalderen, slik f.eks. denne boken belyser.

For å fortsette å si det litt enkelt, er det viktig å la nettopp idealer, tro og vitenskapelig rasjonalitet gå hånd i hånd. De kan støtte opp under og forsterke hverandre. Men siden historien viser at de også kan svekke hverandre, trenger vi kritisk refleksjon og samtale om spørsmålene.

Det vi imidlertid ikke trenger, er at vi i iveren etter å formulere oss friskt, heller for mye av barnet ut med badevannet. For hvis alt blir vitenskapelig rasjonalitet, renner verdiene fort ut mellom fingrene våre.

Skal vi kjempe med Bjørnebo mot "mørket og barbariet", trenger vi lys å navigere etter.

Det er ingen tvil om at Oksholen er klar over dette - jeg diskuterer garantert langt på vei med en stråmann.

Men hvordan skulle man ellers lage blogg?

2 kommentarer :

Håvard sa...

Hei Bjørn Are!

Som vanlig en svært betimelig kommentar. Jeg har lest litt i Oksholens artikkel, og fant også følgende:

Tilliten til at fornuften hersker kan ikke løsrives fra ønsket om at det er den menneskelige fornuft som skal regjere, gjennom politiske institusjoner som sikrer at det er den kollektive viljen – flertallet av voksne, rasjonelle mennesker – som bestemmer.

I dette perspektivet er det mulig å forstå hvorfor høyreekstreme ideologier som nazismen og fascismen også gjerne dyrket mystiske og mytiske forestillinger om ”blot und boden”. Det er sant at nazistenes raseteoretikere støttet seg på hva de oppfattet som vitenskap, men slike forestillinger ble systematisk og ubønnhørlig kategorisert som kvasivitenskap.


Jeg er glad for at han tar seg inn i andre avsnitt, for det første kunne vært tatt rett ut av en av Stalins taler. Der i gården var det slettes ikke myter og mystikk som gjaldt, men en beinhard satsting og kullsviertro på at vitenskapen og fornuften skulle redde verden. Og det var slettes ikke kvasivitenskaper som raseteorier det dreide seg om, men ordinær og tradisjonell vitenskap.

Det er også svært overraskende å se Oksholen fremstille det som at bare noen få skrullete nazister "oppfattet" raseteoriene som vitenskap. Oppfattet som vitenskap? Vitenskap er det som forskerne beskjeftiger seg med for øyeblikket, ikke det som senere kommentatorer finner det for godt å vurdere i ettertid. Hvilke garantier har vi for at ikke kommende generasjoner sier det samme om vitenskapen vår i dag som vi gjør om tidligere tiders?

Ellers er det verdt å påpeke at raseteorier var mainstream i mellomkrigstiden. Det er ingen overdrivelse å si at blant "den kollektive viljen – flertallet av voksne, rasjonelle mennesker" var det mange som støttet slike teorier.

Det som til slutt knakk nazismen og kommunismen var verken vitenskapstro eller tidens tilfeldige oppfatning om "det fornuftige" eller "det rasjonelle". Grunnen var at demokrati og troen på menneskeverdet viste seg som det sterkeste. Slike verdier skyldes ikke naturvitenskapelige eksperimenter. De kan vi ikke minst takke vår kristne arv for, som mer enn noe annet har slått slike sannheter fast i den vestlige kultur.

Bjørn Are sa...

Dessverre litt mye lite gjennomtenkte munnhell fra Oksholen, ja.

I sin iver etter å formidle viktige poenger om opplysning og vitenskap, er det fort å falle for modernitetens retorikk, eller hva vi skal kalle det.