Troen som trussel

En interessant og antagelig ganske så riktig vinkling i dagens Aftenposten.

Forsmedelig må det være for rettroende muslimer i vårt land: Mer enn de fleste har de bidradd til å styrke de verdslige krefter i Norge.Jo klarere trofaste muslimer ønsker å markere sin tro i det offentlige rom, desto mer innbitt verdslige blir mange nordmenn – i en forsvarsreaksjon.

Tidligere kunne bekymringer høres fra konservative og borgerlige røster over avkristningen av landet. Frigjøring fra religionens bånd, likestilling og ytringsfrihet med færrest mulig grenser, slikt var det mest venstresiden som snakket om, mens konservative holdt igjen. Fortsatt i 2004 ville Fremskrittspartiet med KrF og Høyre beholde lovforbud mot blasfemi. Særlig etter Muhammed-karikaturenes stormer endret holdningene seg. Det er bare å høre på Siv Jensen. Nå blir verdslighet og frigjøring utropt til høyresidens norske verdier.

Det er i det hele tatt ikke enkelt å få god presse for islam for tiden.

Islam har en tid hatt dårlig presse. Eller snarere: Allah har hatt et antall ikke særskilt koselige talsmenn her på jorden. En skulle tro hensikten var å skremme Vestens mennesker vekk. Med på dette laget var Khomeini, med kjeppjaging av annerledes tenkende og drapsordre mot Salman Rushdie. Talibanerne. Kvinnetukterne. Terroristene. De som pisker og steiner. Omskjærerne. Æresdreperne. De som brenner norske ambassader for Muhammed-tegningers skyld. Bin Laden. Og nå den åndelige leder al-Qaradawi, som sier at Hitler iverksatte Guds straff mot jødene.

For en som har opplevd mye mediestorm også mot sin egen tro, er det interessant å se dette mer utenfra. Ikke minst fordi man da griper seg i å tenke at dette er hundre prosent rettferdig, de får som fortjent. Mens angrepene og aggresjonen mot kirken og andre kristne sammenhenger, selvsagt er hundre prosent feil.

Og med denne type hendelser og oppslag er resultatet gitt. Frykten tar overhånd. Også når det gjelder å gi uttrykk for egen tro i det offentlige rom.

Men jeg merker at frykten har økt for å gi islams harde menn lillefingeren. Annerledes den gang islam var eksotisk, og i våre øyne hørte hjemme blant arabere og sjeiker, ørkensand og romantikk. På nært hold viser islam to ansikter, og det stridbare ansiktet vekker større oppsikt enn det vennlige. Så skremt blir mange hos oss av det stridbare ansiktet at de stuer sine gjenværende religiøse arvestykker vekk innerst på mørkeloftet, i tro på at dette kan gi dem bedre påskudd til å holde islam i tømme.

Sistnevnte tro opplever jeg som lite begrunnet - kort sagt mer håp enn argumenter. Og blind tro fører sjelden til noe godt.