Fellesstart som strategispill

Gratulerer Petter!

Selv om det verken var barneskirenn, og du alltid så kor hæn dæm va (eller kanskje nettopp derfor), hadde du kontroll også denne gangen. 3 VM-gull - fabelaktig!

Det er slikt stoff som drømmer er vevet av.

Etter innføringen av fellesstart er 50 km langrenn blitt langt mer spennende, også for de av oss som ikke sitter med stoppeklokke og skjema. Fra å være et spill om hvem som kan gå fortest lengst, er det blitt et spill som kombinerer kraft og klokskap. Man kan følge med hele løpet på posisjoner, forsøk på tempoøkning, hvordan skibytte gjennomføres, hvem som legger seg først for å øke eller dra ned tempoet. Spenningen blir ikke mindre av faren for å falle, kollidere eller brekke staven.

Gjerdalen gjorde i dag en av de smarteste trekkene jeg har sett i et skirenn, ved å la være å bytte ski siste gangen og heller legge seg i front og dempe farten hvis noen skulle prøve seg. Takk, Tord!

Og så er det Northug. Han går i feltet på måter som er skreddersydd til å passivisere motstanderne. Går de hardt, henger han på til spurten. Og da vet man hvordan det går. Går de rolig, venter han ikke engang alltid til oppløpet med spurten. Forsøker de å rykke, er Northug på bakskiene etter tre sekunder. Tar de en langspurt, går han opp i tet og holder dem bak seg, til han stuper.

Etter mållinjen.

Som mange har påpekt, er Petter en ny type langrennsløper. Kanskje kunne en Sødergren i form hatt kapasitet til å gå fra ham. Kanskje. Han lykkes ikke med den taktikken på tremila. Men resultatet er garantert at det presses fram flere intervallstarter i mesterskapene.

Og at det blir rom for en ny generasjon løpere med vekt på kraft, spenst og klokskap. Noen land vil sikkert prøve å omskolere kombinertløpere. Eller sjakkspillere.

Uansett vil det nok ta tid. Petter har allerede et forsprang. Og da er han ikke spesielt lett å slå. Selv med krampe.