Skumringens menn

I en tid der unge piker intenst lengter etter å bli bitt av vampyrer, slik også gutter (og ikke bare de aller yngste) en stund prøvde å bli bitt av Buffy, er det kanskje grunn for en far til å trekke Twilight-fenomenet ut av skumringen.

Stephenie Meyers bokserie om Bella som flytter til et av de mest regnfulle steder på vestkysten av USA, og forelsker seg i en skikkelse som viser seg å være hva mareritt var laget av før, er av mange grunner blitt en bestselger.

Det er forståelig at fortellingen fengsler. Selv om vi kanskje ikke liker å innrømme det, kommer vi ikke forbi at den verken er uspennende eller helt uorginal.

Det fascinerer alltid med vampyrer som i motsetning til sine stammefrender har valgt ikke å nære seg av mennesker. Der Josh Whedons Angel var en vampyr med sjel, er Edward Cullen og hans familie utvilsomt vampyrer med samvittighet.

Noe som vi vet ikke er helt enkelt i møte med ganske så umenneskelige fristelser. Det er ikke tilfeldig at coveret har bilde av et eple.

Meyer gjør det interessante grepet å blande Tolkiens alver med folketroens vampyrer. Og utruste dem med krefter som vanskelig finnes utenfor superheltenes rekker.

Det er likevel ikke akkurat Watchmen vi har med å gjøre. Og for den slags skyld heller ikke X-men eller Spiderman.

Edward overgår dem alle, hvis vi for anledningen ser bort fra Doctor Manhattan. Nå er ikke det så farlig i en bok der ingen uansett kan måle seg. Ihvertfall ikke blant andre enn vampyrene selv (selv om vi muligens aner at noe kan dukke opp i bind to?).

Det er ikke til å unngå at Twilight er en fortelling for unge piker - på samme måte som DC og Marvel opprinnelig skrev for unge gutter. Men er det noe som blir tankevekkende for en far, så er det mannsidealet.

For her er det umulig ikke å få prestasjonsangst, enten man nå er i sin beste alder eller tenåring.

En ting er at kvinner synes å høre hjemme på kjøkkenet. Bella lager lett og lystig, uten noen gang å stille spørsmål ved saken, mat til sin heller hjelpeløse far av en landsens sherrif. En helt annen ting er at Mannen, eller rettere sagt Kjæresten, har alle de egenskaper som menn stort sett ikke har.

For i Edward Cullen møter vi en skikkelse som minner mest av alt om middelalderens riddere. Slik de fremstilles i balladene, ikke i historiebøkene.

Han er ikke bare en ahem... jeger med overmenneskelige sanser og krefter. Edward er blendende vakker, i stand til å overvinne alle fristelser, enda så godt Bella... lukter.

Han gjør alt som er menneskelig mulig, og atskillig mer, for å unngå at hun blir skadet. Han stiller opp, natt og dag. Edward er villig til å ofre seg selv og sine familie for hennes skyld. Han eier sportsbiler og går i flotte klær. Han ser ut som en filmstjerne.

Og redder livet til heltinnen igjen og igjen.

Samtidig er dette mer enn en ufrivilig parodi på stumfilm. Det er en rørende og gripende historie med tilløp til overraskende vrier. Meyer skildrer personer, landskaper og stemninger langt bedre enn en gjennomsnittlig kioskvelter.

Men hun gjør det ikke akkurat lett å være kavaler. Selv om det for en far til tenåringsjenter oppleves svært så betryggende at mannsidealet er å holde seg i skinnet, selv når blodlysten begynner å ta overhånd. Forhåpentligvis kan noen gutter ta hintet og noen jenter skrekken.

Jeg må ellers innrømme at fortellingen var såpass visuell at det bare er å vente på DVD'en. Og håpe man slipper å løfte pekefingeren for ofte og spørre heller gjennomskuelig hva Edward ville ha gjort.

Den jobben overlater vi - ikke helt trygt - til de som er uheldige nok til å være fedre av tenåringsgutter.