fredag 20. mars 2009

Hvorfor jeg av og til tviler

Noen ganger tar også jeg på meg vanlige klær og beveger meg mot mørke bakgater, som tvileren som går.

I det hele tatt gjelder det å komme seg lengst mulig unna, når oppslagene blir av typen Ja, vi tror på åndene.

Om det jeg skal tvile mest på er verdien av rasjonalitet eller av religion, er mer uklart.

4 kommentarer :

svein sa...

Det er jo tvilen som gjør at jeg ikke er ateist!
Kristen er jeg nok av mer postmoderne grunner, samt en viss stahet plantet i meg av ungdomsledere og bestemødre og prester og de derre tankene man kan møte i mørke bakgater. Dette er min fortelling, liksom!

Ånder derimot har jeg ikke møtt noe sted. Men den vitenskapen Gud har satt oss mennesker i stand til å få til var tirsdag inne og reparerte hjertet mitt. Det hjertelaget (*pling) og handlaget de viste er ånd god nok for meg.

Didrik sa...

Tvil er noe av det mest verdifulle som finnes. Ikke minst fordi den holder oss fra å bli for arrogante på vegne av våre egne meninger.

Selv er jeg jo ateist, men er åpen for muligheten om at jeg tar feil, og ikke minst for at kristendommen har gode innsikter å by på.

Bjørn Are sa...

Tvil er ikke minst viktig fordi skråsikkerhet er så smittsomt. Og frister til sterke virkemidler verbalt eller voldsmessig overfor alle obsternasige tullinger som mener noe annet enn meg.

Men det er samtidig en forskjell på å tvile på om det nytter (slik som vel egentlig var poenget mitt her), og på om det jeg mener er sånn noenlunde riktig.

svein sa...

Å tvile på om det nytter er det mange grunner til i denne alternative tid. Hvis man ser seg selv som en del av bolverket mot farlig irrasjonalisme. Og det gjør vi vel?
Men jeg ser av og til litt livsbejaende resakralisering innimellom livssynsshoppende sjarlatanisme, og det gir håp. Ordbekreftelsen er "barder", og de er vel relativt hederlige og livsbejande hedninger?