Harry Potter som Jesus

Det er gledelig å se at Aftenposten har fått med seg at Harry Potter-fortellingen et godt stykke på vei er et kristent verk, selv om de er lovlig sent på banen.

Vi ser her det kjente fenomenet velmenende journalist som har lest en bok, her Jesus Potter Harry Christ av Derek Murphy, uten å kjenne debatten.

Saken blir knapt bedre når Murphy ser myter og sammenhenger i en nær New Age-opplevelse.

Dermed er veien åpen for en frisk omvendelseshistorie. Denne gangen om alle disse tydeligvis mer enn lettere clueless konservative kristne som ikke så tegningen før aller siste bok i serien.

Et utsagn som selvsagt på spørsmål kun vil omfatte de som faktisk ikke så noe før da, og der enkelte vel ennå er i denial.

Og heller ikke ser at også Jesus egentlig bare er en myte.

HVEM HAR JORDISK MOR og overjordisk far? Hvem elsker sin neste og snur det andre kinnet til? Hvem utfører mirakler, kjemper mot det onde og ofrer seg for menneskeheten? Går ærefullt og uten motstand til sin død? Står opp fra de døde? Svaret er Harry Potter, selvsagt. Ja, og Jesus, da.

Bortsett fra den ørlille detaljen at Harry ikke har overjordisk far eller snur det andre kinnet til så ofte at det gjør noe, er dette helt riktig.

Da de første bøkene om Harry Potter havnet i butikkhyllene, møtte de massiv motstand fra konservative kristne miljøer, ifølge forfatteren Derek Murphy i boken Jesus Potter Harry Christ. Gjennomgangsmelodien var at barnebøkene var ment å lede ubesudlede barnesinn inn i fristelse ved å eksponere dem for trolldom og heksekunst i stedet for god, gammeldags kristendom, og dermed ganske sikkert sende dem lukt til helvete.

Observasjonen er ikke helt feil.

I starten møtte bøkene motstand fra noen konservative kristne miljøer, en motstand som i en periode på starten av 2000-tallet ble gjenspeilet hos enkelte i avisene Dagen og Norge IDAG (se også mitt svar) og predikanter som Jan Hanvold, for ikke å si i debattfora som i oppgjøret med denne uforskammede Davidsen i Aftenposten.

Men det tok ikke lang tid før dette møtte motild, og det fra flere enn vanlige mistenkte i Vårt Land allerede i 2001 (dessverre ikke tilgjengelig på nettet, men i det minste er familiebildet til venstre, inkludert den noe Potter-skeptiske katten Tintin,  rappet fra førstesideoppslaget).

Dette ble fulgt opp også av mer enn lettere konservativ kristne som Lars Toralf Storstrand, som i 2005 sa klart fra i Norge IDAG om Hanvolds tøv.

Selv har jeg etterhvert fått holde opptil flere foredrag om temaet, bl.a. ved en forestilling i 2005 i Sandefjord kirke.

Daværende sjefsredaktør Odd Sverre Hove i Dagen oppfordret da også 16.11.05 til å se den nye Potter-filmen, "i Jesu navn".

Kjetil Kringlebotten viser i blogginnlegget "Harry Potter — kristen?" at mye av motstanden tidlig var borte, noe som blant annet skyldtes at man begynte å lese bøkene. Han siterer blant annet fra et Vårt Land-intervju med Hove, fredag 18.11.05

Da Harry Potter erobret verden, var Dagen-redaktør Odd Sverre Hove skeptisk. Han trodde bøkene frontet nok en New Age-bølge. Fire kapitler ut i første bok var han fortryllet. (…)– Enkelte kristne miljøer mener at historiene om Harry Potter formidler vranglære og gudsbespottelse. Hva sier du til dem?

– Protesten deres kan jeg forstå, rent psykologisk. Da bøkene slo igjennom, var jeg sjøl der. Tenkte: Æsj, bare en ny New Age-bølge! Fire kapitler ut i første bok hadde jeg skiftet mening, bekjenner Odd Sverre Hove.

– Hva fikk deg til å endre syn på saken?

– Jeg innså at forfatteren JK Rowling ikke flørtet med okkulte fenomener. Snarere var det snakk om elegant bruk av litterære virkemidler for å skape en spennende fortelling om store etiske spørsmål, sier redaktøren.

– Min første reaksjon var forhastet og grunnlagt på fordommer. Ett av de store temaene i denne romanserien er nettopp å nedkjempe fordommer, legger han til.

Nå skal det vedgås at Hoves støtte ikke bare ble ... godt mottatt (hans svar er her), men den viser at Harry Potter-bøkene lenge har vært rimelig stuerene også i mange konservative kretser.

Dermed stemmer det nok ikke helt at det først var i siste boken i serien at Rowling ble akseptert.

Men så, med den siste boken i serien, eller filmen, om du vil, den som utgjør selve klimakset i Harry Potter-tilbedelsen, skjedde det noe forbløffende.

Rowlings hadde holdt hele verden for narr. Så fort den siste boken var ferdig, avslørte hun at hun hele tiden hadde latt seg inspirere av Bibelens karakterer og dramaturgi.

Eller at Jesus like gjerne kan være oppdiktet siden dette baserer seg på (det magiske ordet) "tro".

Man kan selvsagt pirke borti at bibelhistorien baserer seg på å tro, ikke å vite, og at historien om Jesus kan være helt eller delvis oppdiktet med utgangspunkt i myter og symboler fra førkristen tid. Stemmer det, betyr det at begge de to helteskikkelsene er konstruert med utgangspunkt i en litterær arketyp, hvilket igjen betyr at vi like gjerne kan kalle Jesus en Harry Potter-figur som omvendt. De har samme dramaturgiske funksjon i hver sin historie.

Et stykke på vei riktig, men det betyr ikke at begge må være oppdiktet eller at det ikke skal mer til enn litt pirking for å vise at Jesus kun er en litterær arketyp basert på førkristne symboler.

I stedet er det nok større grunn til å pirke borti myten om at Jesus er oppdiktet med utgangspunkt i førkristne fortellinger og symboler.

Uansett blir neste setning noe overraskende.

Murphy påpeker at kristendommen i forbløffende grad handler om å bevise at Jesus har levd i virkeligheten.

Det er uklart hva Murphy egentlig mener er så forbløffende.

En religion som mener seg å handle om virkeligheten? Eller at kristne angivelig bruker så mye energi på dette?

Som om kirkehistorien eller verdens menigheter viser noen som anstrenger seg natt og dag i generasjon etter generasjon for å vise at opphavsmannen faktisk har ... levd?

Men med dette utgangspunktet er konklusjonen rarest klar. Det er ikke så farlig om man bruker Jesus eller Harry, tvert i mot kan det være bedre å fokusere på sistnevnte.

Alle vet at Harry Potter er oppdiktet, men med sin magiske gjennomslagskraft ser det ut til at han, i alle fall i vår del av verden, er minst like godt egnet til å videreføre de grunnleggende, kristne verdiene som statskirken er.

Selv de av oss som har forsvart Harry med nebb og negler det seneste tiåret må riste litt oppgitt på kappen i møte med den slags overtro.

Boken er ellers oppsummert i en ikke akkurat kritisk videoblurb.

Forunderlighetens tid er ikke forbi

Neste bokanmeldelse ut er også fra Vårt Land, nærmere bestemt fra september 2009.

Skulle noen være i tvil markerer anførselstegnene sitater. De gjør det forøvrig også om noen ikke er i tvil.

Forunderlig prosjekt

Livet – og andre forunderlige ting er et forunderlig prosjekt. Sivilingeniør Rolf Erik Solheim leter etter Gud ved å se nærmere på hva han kaller for Livet og på verkene til Garborg, Tolstoy, Schweitzer og Wergeland, men finner bare det beste i seg selv.

Boka knytter seg opp til miljøer som ser gnostiske skrifter som bedre enn ”kirkens dogmer”. En slik ledende ordbruk er en viktig del av prosjektet. Selv står man for fornuft, liv og utvikling, mens kirken står for en fornuftsfiendtlig, stiv og undertrykkende lære.

Dermed forkynnes at det ikke er ”synden”, men ”uvitenheten” som ”holder mennesket fast i villfarelsens grep” (s. 19).

Garborg og likesinnedes oppgjør med sin tids teologi står sentralt. ”Frelse” og ”tilgivelse” settes i motsetning til å søke kunnskap og politisk handling. Gnostikernes vekt på gnosis (den mystiske innsikt som skal til for å unnslippe dette livet) synes for Solheim det samme som å kjempe for rasjonalitet og vitenskap.

Og siden kirken var motstander av gnosis, må den ha vært motstander av filosofi og forskning.

Det er vanskelig å forstå hvordan gnostiske holdninger kan fremme global politisk bevissthet. Men som så mange er Solheim for nærsynt til å se det irrasjonelle og livsfiendtlige i tekstene han siterer, eller hvor mye kirken har inspirert til rasjonalitet og rettferdighetslengsel.

Dermed forundrer det ikke at han svelger boka Jesusmysteriene, som ikke er religionshistorisk forskning, men nyreligiøs propaganda. Den bygger på forlatte teorier, feilsitater, fargede oversettelser og våset om

slående paralleller mellom Kirkens Jesus-historie og fortellinger om Osiris og Dionysis-mytene og med andre skikkelser fra antikkens mysterietradisjoner.

Tilliten til Solheims dømmekraft øker ikke av konklusjonen

Jesusmysteriene er kanskje den fyldigste demonstrasjonen av hvordan kirken med eller uten baktanke har fjernet Jesus fra historieskrivningen (s. 28).

Tilsvarende gjengir Solheim uten forbehold Garborgs ord om ”den teologiske forfalskning som har foregått i århundrer siden kirkemøtet i Nikea” og utfall som at mens ”Jesus har lært oss hvordan vi skal leve”, har ”prestene lært oss hvordan vi skal dø” (side 65).

Det overrasker heller ikke med noe så enøyd som at ”Den katolske kirke ventet helt til 1917 før den stemplet slaveriet som upassende og barbarisk” (side 107). Eller at Solheim aksepterer Det esseiske fredsevangelium fra 1920-tallet, mens han retter pekefingeren mot Vatikanet som merkelig nok er ”fullstendig taust om disse skriftene som nå venter på å bli sammenstilt med Dødehavsrullene” (s. 36).

Uten å kjenne til at heller ikke jødiske, protestantiske og ateistiske forskere føler behov for å blande moderne falsknerier med antikke skrifter.

Noe av det som slår leseren, er hvor strenge krav forfatterens helter setter til medmennesker og moral. Støttet av henvisning til noe så mangetydig som Livet – med stor L. Garborg og de andre idealistene ender med moralske imperativer fra bl.a. Bergprekenen. Uten mye vekt på nåde, tilgivelse eller trøst. I stedet for en personlig Gud som løfter oss opp i sin favn, må vi feste vår lit til det upersonlige Altet.

Solheims brev til paven er forhåpentligvis ment humoristisk med en så underlig blanding av pretensiøse fraser, praktisk politikk og personlige kjepphester. For å realisere Guds rike på jorden, redde kloden fra ødeleggelse og skape bærekraftig utvikling, må paven ”sjokkere” med å kreve bl.a. at Verdensbanken legges inn under FN.

Verdens statsledere må få beskjed om å ”begynne med å skattelegge de ekstremt rike samt bruken av naturressurser”. Målet ”er en ny global økonomi, der økonomi og økologi bygges sammen i en felles modell med felles kontosystem”. Vi må ”få bukt med de ulmende konfliktene som fører til vold og krig”, inkludert å se at håndvåpen tar livet av flest.

Etter å ha ordnet opp i det jordiske, kommer vi til det himmelske. Som en lett innledning må treenigheten justeres slik at vi ”innfører Sjelspersonligheten som mellomledd mellom Altet som du kaller Gud, og det fysiske menneske”.

Dermed vil ikke teologen og presten være så viktige lenger. Rett og slett fordi mennesket nå selv blir ”ansvarlig for sin frelse”. Og dette oppnås gjennom noe så solid og entydig som ”evolusjon i det indre og i det ytre mennesket”.

Når så mye av ordbruken minner om forestillinger paven vokste opp med i Tyskland på 1930-40-tallet, øker ikke sannsynligheten for at han vil reagere positivt. Solheim aner heller ikke hvordan han oppfattes når paven får høre at ”dette kan virke innfløkt i forhold til din teologi”.

For så å røpe at Gudsriket ”befinner seg inni oss”, noe som kan erkjennes uten teologi.

Det er vanskelig ikke å gni seg i øynene eller himle med dem. Solheims tankegods er nok dessverre representativt for holistiske eller nyåndelige retninger. Utfordringen er ikke at boka strider med ”kirkens dogmer”, men savnet av gangsyn og tvisyn.

Appell til ”Livet” og fysisk/åndelig ”evolusjon” er kort sagt et forunderlig ankerfeste.

Einsteins univers

Kanskje på tide med noen aldri så lange bokanmeldelser?

Som denne fra Vårt Land i februar 2010, smakfullt bloggifisert og lettere utvidet.

Sekulær helgenbiografi

Walter Isaacsons Einstein – Hans liv og univers er en sekulær helgenbiografi, men ingen hagiografi. Selv om det er en risikosport å skrive om en vitenskapelig superstjerne og et humanistisk ikon, passerer forfatteren lista med glans. Vi får et sjeldent møte med mennesket Einstein, i all sin genialitet, med alle sine nykker og lidenskaper.

Like sta som Galileo, like ydmyk som Kopernikus, like sær og kreativ som Newton.

At boken ikke er skrevet for den jevne Se og Hør-leser, forhindrer ikke at den er lettlest og engasjerende. Vi følger stort sett Einstein kronologisk, fra barndommen i Tyskland, via flukten fra Hitler til hans tid i USA. Dette gjør oss både kjent med familie, venner og kollegaer, og gir et tematisk overblikk over en som hadde det med å utvikle seg i steg.

Her snakker vi om stoff som berører hele den moderne naturvitenskapens historie, fra det uendelig lille til det uendelig store, fra kvantefysikk til utvidelsen av kosmos.

Og om en person som takket være sin evne til kreative tankeksperimenter, som hvordan det er å reise i følge med en lysstråle, nådde lenger enn mange som nøyer seg med fysiske forsøk.

Einstein er blitt et symbol på bruddet med den klassiske fysikken, med vedtatte sannheter og moralske absolutter. Det er dermed flott at Isaacson understreker at han ikke var noen ekte relativist.

Under alle teoriene hans, inklusive relativitetsteorien, lå det en søken etter invarianter, sannheter og absolutter. Einstein følte at det lå en harmonisk virkelighet til grunn for universets lover, og at vitenskapens mål var å oppdage den (side 23).

 Skulle noen tvile på Einstein posisjon, er det bare å se på kampen om hvem som har han på sin side. Nyateisten Richard Dawkins legger ikke noe i mellom når kristne tar Einstein til inntekt for gudstro. Uten å nevne at han ble sint når noen tok ham til inntekt for ateisme.

Det betyr ikke at Einstein var i nærheten av en kristen eller jødisk tro. Han avviste en personlig Gud som kunne gripe inn i våre liv, men bygget likevel på den

dype følelsesmessige overbevisning om eksistensen av et høyere fornuftsvesen som åpenbarer seg i det ufattelige univers (side 408).

Hvordan en stor ånd som ”manifesterer seg i universets lover” både kan være et fornuftsvesen og upersonlig, ga han imidlertid aldri noe svar på.

At Einsteins Gud handler mer om følelser enn om fornuft, kan henge sammen med barndommen. Som 12-åring brøt han med en sterk og personlig religiøsitet ved å lese populærvitenskap som viste at

”mange av fortellingene i Bibelen ikke kunne være sanne. Konsekvensen var en totalt fanatisk orgie av fritenkning kombinert med et inntrykk av at ungdommen bevisst blir ført bak lyset av staten med løgner; det var en knusende opplevelse” (side 41).

Men Einstein ble aldri helt kvitt ærefrykten for ”harmonien og skjønnheten i det han kalte for Guds sinn, slik det kom til uttrykk i skapelsens lover”.

Han tok siden skarp avstand fra ateistisk arroganse. Einstein skrev i et brev at ”Det er folk som sier at det ikke finnes noen Gud. Men det som gjør meg virkelig sint, er at de siterer meg til støtte for slike oppfatninger” (side 410).

Han er ikke mer nådig i et annet brev:

De fanatiske ateistene er… skapninger som – i sin forakt for tradisjonell religion som ’opium for menneskene’ – ikke kan høre sfærenes musikk.

Einstein trodde på ”en moral og en politikk bygd på respekt for frie tanker, frie ånder og frie mennesker” (side 27). Han så individualitet og toleranse som en nødvendig forutsetning for et kreativt samfunn.

Når Einstein aviste visse tolkninger av kvantemekanikken med at Gud ikke spiller terning med kosmos, var det ut fra en sterk tro på at naturen var konsekvent og forståelig. Men det fikk også uttrykk i at han like mye avviste alt snakk om fri vilje.

Einstein erkjenner at dette er en utfordring. Han kan ikke leve som han lærer. ”Jeg er nødt til å opptre som om fri vilje eksisterte” (side 413). Når Isaacson sier at Einsteins filosofi løste saken ved å ”betrakte fri vilje som noe som var nyttig, ja nødvendig, for et sivilisert samfunn”, sier han samtidig at den ikke løste denne saken.

For hvordan kan det eksistere "frie tanker, frie ånder og frie mennesker" i et ufritt univers?

Og dette handler ikke bare om etikken. Einsteins determinisme står ikke bare i fare for å frata oss ansvaret for våre ord og gjerninger, den står enda mer i fare for å frata oss ansvaret for våre tanker.

Tenker jeg kun det jeg må, ”like årsaksbundet som stjernene i deres bevegelser” (side 412), vil jeg aldri kunne vite om det jeg tenker er sant.

Selv om Isaacson har hatt tilgang til alle arkivene etter Einstein, har han dessverre ikke funnet at han gjorde noen tankeeksperimenter også her.

Tanker om Tao

Siden solen snur og det altså går mot sommer, legges til en lenke i retning soloppgangen.

I rekken av kreative kristne populærskribenter som ikke akkurat kan kalles skuddredde, tilhører David Marshall avgjort øvre skikt.

Selv om man kan reagere på enkelte overstatements (som jo er en helt fremmed tanke for denne bloggen) har han en (stort sett) behagelig stemme og er gjennomgående kunnskapsrik, logisk og lesverdig.

Det ødelegger ikke inntrykket at han bruker sin brede innsikt i kinesisk kultur og historie til å se vår kultur langt mer utenfra enn mange er vant til.

Er du fortsatt i tvil, er det bare å ta en kikk på hans Why the Jesus Seminar can't find Jesus, and Grandma Marshall Could: A Populist Defense of the Gospels.

Overtroiske impulser

Bjørn Vassnes ikke bare argumenterer for at overtro er naturlig, han demonstrerer det stadig også, senest i en artikkel skrevet for Marg i 2010.

Overtro er utbredt, faktisk helt normalt, også blant mennesker som vil benekte at de er overtroiske. Det finnes antakelig ingen som ikke flere ganger per dag gir etter for overtroiske impulser på en eller annen måte.

I følge Vassnes skyldes vår hang til overtro at vi har utviklet en evne til å se mønstre, ansikter og slanger i buskene, slik at vi har større anledning til å overleve. Det er verre å se en slange for lite enn en for mye. 

Dermed gir det oss klare evolusjonære fordeler om vi har evnen til å trekke raske slutninger på lite datagrunnlag. Og selv om han ikke applauderer overtro, argumenterer Vassnes godt for at hvis vi mangler denne evnen, kan det føre til noe som er vel så ille.

En slik «undertro» (undertegnedes begrep) kan være like lite hensiktsmessig som overtro. Vi kan overse viktige ting: ikke bare rovdyr i skogen, men også for eks systematiske feil ved et fly eller en medisinsk behandling.

Og det kan slå andre veien. Det er ikke bare bra å se mønstre ved høylys dag.

Vi kan bli for flinke til å se mønstre. Vi kan se syner, eller danne oss urealistiske forestillinger. Mange typiske overtro-fenomener skyldes dette. Mange spøkelser, vardøger og engler kan nok tilskrives at hjernen, med litt for mye dopamin, har overfortolket noen gardiner som blafret, eller lyder som vinden laget.

Vi kan også bli fristet til å overfortolke tilfeldige sammentreff, og lage mønstre ut fra disse. Her kommer det også inn at hjernen vår har en tendens til å huske det som passer inn i mønstre, og glemme alt det som ikke passer inn.

Dermed er det ikke enkelt å bli skeptiker.

Å bli realist, skeptiker, er noe som krever både tid og hardt arbeid. Det er mange medfødte forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Muligens er dette årsaken til at Vassnes selv demonstrerer ulike varianter av overtro.

Nå er det liten tvil om at Vassnes og jeg tilhører noe ulike filosofiske posisjoner og sikkert kan diskutere disposisjoner og detaljer noen måneder. Nettopp derfor er det hyggelig, men uventet at han ser ut til å hevde at vi har fri vilje.

Som mennesker er vi nemlig utstyrt med en evne som mange andre dyr ikke har: Evnen til å tenke oss om, til å overprøve våre første innskytelser og instinkter. Vi har fått en slags valgfrihet, som rett nok ikke er absolutt, som er begrenset, men som likevel gir oss visse handlingsvalg.

Når applausen fra Dekodet etterhvert stilner kan vi jo spørre om hvordan noe i nærheten av "valgfrihet" kan forekomme hvis vi utelukkende er biologi/kjemi/fysikk slik at vi påvirkes og (kan man tolke det til uten overdreven mønstergjenkjenning av Vassnes' vurderinger) egentlig ikke kommer unna at vi styres av stoffer, instinkter, biokjemi og psykologiske mekanismer som kognitiv dissonans.

Uten noen form for "immateriell virkelighet" (enten denne kun er våre tanker eller noe mer i retning av tradisjonelle oppfatninger av sjel) er alt vi gjør og tenker forårsaket av noe underliggende (f.eks. en  biokjemi), noe som gjør ordet valgfrihet meningsløst.

Tror man likevel på valgfrihet som mer enn en floskel er det uklart hvorfor man ikke klarer å se at oppfatninger av en immateriell virkelighet i det hele tatt "kunne hatt noen nytte".

Men dette kan vi altså diskutere lenge. Det er tvilsomt om vi kan komme til noen særlig enighet på dette feltet.

Muligens i motsetning til andre deler av Vassnes' mønstergjenkjennende overtro der han ikke i det hele tatt forholder seg til kilder eller empiri.

En ting er å se mønstre i skygger og skyer, noe annet er å skape dem selv i sanden.

For Vassnes synes å tilhøre flertallet av populærvitenskapelige skribenter som følger den store fortellingen om den innbitte krigen mellom kirken og vitenskapen - og ikke minste den tilhørende Mørke Middelalder.

En fortelling som i stor grad er skapt av ideologiske behov på 17- og 1800-tallet. Toneangivende tenkere fra Gibbon til Dickson White innbilte seg et mønster og fortolket historien i lys av dette. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man dels konstruere episoder og dels overtolke anekdoter.

At Vassnes her følger sin egen overtro fremfor vitenskapshistorikere fremgår dermed med all uønsket tydelighet av følgende par avsnitt.

Fra og med Aristoteles fikk vi også forsøk på en empirisk vitenskap.

Så, etter en lang mørketid, som startet med at de kristne brant biblioteket i Alexandria og massakrerte de lærde der, begynte vitenskapsmenn og filosofer i Europa å forstå verden uten hjelp av religionen, og i stedet ved hjelp av metodisk skepsis og empiri.Vi fikk det vi kaller «opplysningstiden», som i noen hundre år har klart å få en stor del av menneskeheten til å tenke relativt selvstendig, og til å forholde seg til testbare fakta, ikke hva en eller annen guru måtte si.

Siden denne artikkelen er basert på "Marg (3-4, 2010) delvis basert på foredraget jeg holdt på Skepsis-konferansen i Oslo (30/10-10)" bør det nok nevnes at jeg gikk opp til Vassnes og gjorde ham oppmerksom på den lettere utilgivelige Aleksandria-bommerten (som altså stammer fra Gibbon og ikke gjenfinnes i kilder) umiddelbart etter foredraget.

Uten at han virket særlig interessert. Noe som fremgår med all uønsket tydelighet av artikkelen i Marg.

Resultatet er at han dermed understreker at nye ateister ikke er alene om å mangle allmenkunnskap og intelellektuell motstandskraft mot modernitetens ikoner.

Det er forfallet i allmenkunnskapen, og i den allmenne evnen til kritisk tenkning som har gjort at tendensene vi har til overtro har fått mer spillerom i dag. Vi har ikke den intellektuelle motstandskraften som skal til. Vi skjønner ikke – fordi vi ikke lærer det på skolen, og heller ikke i media – hva som er kunnskap og hva som bare er rykter og synsing. Vi lærer ikke å bruke empiri, vi lærer ikke å forstå statistikk, vi lærer ikke å forstå hvordan menneskehjernen jobber, og hvilke kognitive feller vi lett faller i.

Den kognitive fellen som Vassnes har falt i er rett og slett at  klassisk kristen tro har bekjempet vitenskap og kunnskap i over tusen år. Han har forlest seg på Freeman og projiserer uheldige tendenser hos dagens kreasjonister over på senantikken og middelalderen.

Noe som vi avgjort bør bekjempe.

Nettopp fordi overtroen ligger så lett for oss, er det viktig å bekjempe den. Den fungerte på et slags vis tidligere, da vi ikke hadde muligheter for å skaffe oss bedre kunnskap. Da måtte vi stole på våre instinkter, og høre på autoritetene. Men vi har også fått en fornuft, en evne til å tenke litt lenger, til å overprøve de første innskytelsene, og til å lære av erfaringer. Med framveksten av den empiriske vitenskapen fikk vi også mulighet til å lære av andres erfaringer og andres fornuft.

Hvorvidt Vassnes klarer å tenke litt lenger og overprøve sine første innskytelser om vitenskapshistorien er selvsagt uklart. Til det har han nok i overkant sterke fiendebilder, forestillinger og tenkemåter som må overvinnes.

Men siden vi ikke lever i et ufritt univers og har valgfrihet, er det jo avgjort mulig. Særlig om han lærer noe av andres erfaringer og fornuft - og gjør noen forsøk på lese seg opp på kilder.

Det kan da alltids hjelpe om man ikke lar seg styre av populærvitenskap, kjemiske stoffer eller kognitive feller.

Dagbladet med falske nyheter om jøder

Det overrasker ikke at det heldigvis blir store overskrifter i Dagbladet når noen skal steines.

Også når det gjelder hunder.

En stor løshund ble dømt til døden ved steining av en ultarortodoks sivil domstol i Mea Shearim i Jerusalem, skriver Ynet.

Det overrasker dessverre heller ikke at Dagbladet viser en mangel på forståelse for jødisk tro og tenkning som ikke akkurat bidrar til å svekke fordommer om religion i sin alminnelighet og jøder i særdeleshet.

Noe som nok ikke er det ... klokeste avisen gjør midt i debatten om hvordan vi kan bremse mobbingen av jødiske elever i norsk skole.

Avisen legger her rett og slett opp til at dette var en offisielt utført dom basert på dagens ultraortodokse jødiske lover. Uten å antyde noe om at dette med steining nok ikke er en spesiell ... sentral del av dagens jødiske rettsvesen (og ikke har vært det på et par tusen år).

Eller at denne domstolen ikke normalt dømmer noen til døden, hvis den da ikke er en spesielt aggressiv versjon av Økokrim.

Domstolen som vanligvis dømmer i pengespørsmål ble stadig plaget av den store hunden, blant annet skremte den besøkende.

Dagbladet forteller i likhet med mange andre av verdens media heller ikke hvor dette med sjelevandring kommer inn i ortodoks jødisk tro generelt og fra mennesker til dyr spesielt (hint: dette er ikke som i hinduisme, i stedet snakker vi om gilgul - altså folketro og kreativ kabbala).

Etter gjentatte forsøk på å skremme den vekk, husket en av dommerne at en sekulær advokat hadde fornærmet retten for 20 år siden. Advokaten ble kastet en forbannelse over av dommerne, som ønsket at sjelen hans skulle leve videre i en hund.

Advokaten døde for noen år siden, dermed var konklusjonen klar: Løshunden var advokaten som fortsatte sin irriterende og hensynsløsde adferd i en hundeskikkelse.

I stedet synes det hele å handle om en blanding av irritasjon og fleip.

En av dommerne ved domstolen dømte derfor hunden til døden ved steining. Lokale barn fikk oppdraget med å utføre dødsdommen, men «hunden med advokatsjel» klarte å rømme.

Med andre ord ingen offisiell dom av noe slag, men en av dommerne som snakket med noen barn utenfor rettslokalet og ba om hjelp til å få vekk hunden.

Når det ikke hjalp, ble behørig nok hundefangere kontaktet (oversettelse her) slik at hunden kunne få plass i et dertil egnet hjem.

Lederen for domstolen har også sagt klart og tydelig fra - skriftlig - at det ikke er noen unnskyldning for å dømme eller plage dyr.

Rabbi Levin issued a statement in which he wrote that there was no excuse for abusing animals, halachic or otherwise. He added that workers from a local animal shelter had come to collect the dog from his court room that day.

Saken blir ikke bedre av at den føyer seg inn i en tullete tendens i media til å rapportere falske nyheter, slik SVT rapporterer - med andre eksempler.

At Dagbladet 19. juni kan trykke en nyhet som ble avslørt som falsk 15. juni er - for å si det forsiktig - godt gjort.

Tanken på å sjekke blir antagelig ikke sterkere hvis nyheten matcher avisens verdensbilde.

Så får vi håpe vi blir positivt overrasket av overskriften når Dagbladet dementerer historien - med passende beklagelse overfor jøder og innrømmelse av egen inkompetanse på religion.

Interessert

Mens vi er inne på interesser, er det altså ingen tvil om at seneste nummer av Arr er behørig innkjøpt og ligger på nattbordet.

Vi snakker rett og slett om et dobbeltnummer, med Istanbul som tema, basert på et seminar i Byen i oktober 2010.

Jeg er pussig nok noe mer mer enig i følgende navlebetraktninger enn i et nylig sitert forlagsblurb.

Under tittelen «Istanbul, verdens navle» skriver redaksjonen i det idéhistoriske tidsskriftet Arr på lederplass:

«Det fins en lang tradisjon for å betrakte Istanbul, tidligere kalt Konstantinopel, som jordas hjerte eller navle. Både innen kristendom og islam er det tunge teologiske og historiske begrunnelser for å anse denne byen som verdens midtpunkt.»

Uten at vi skal gå helt god for holdbarheten i alle disse begrunnelsene, er KonstantinIstanbul utvilsomt av de mer fascinerende steder på kloden - vel verdt et dobbeltnummer eller tre.

Og noen blogginnlegg.

Ikke interessert

Jeg kan tenke meg mer interessante ting enn en ny bok fra Einar Gelius.

Nå er jeg ikke helt alene om det, selv om enkelte tar dette enda lenger ut i følge Dagbladet.

Daglig leder i reklamebyrået Kitchen, Haakon Dahl, mener at Gelius stadig «bryter med normalen» som en bevisst mediestrategi.

- Gelius har aldri ment noe interessant i hele sitt liv. Når han fratrådde sin stilling, må han brukere sterkere vikremidler for å få oppmerksomhet. Mange blir beruset av medieomtale, jeg tror Gelius er en slik person, sier Dahl, som mener hans deltakelse i «Skal vi danse» er et eksempel på det.

Forlagsomtalen antyder også noe om evnen til å bruke virkemidler, for

ikke å si evnen til virkelighetsoppfatning.

En menighet ble frarøvet sin elskede sogneprest. En biskop sladret om en ansatts ti år gamle skilsmisse. Radikale prester ble brått konservative. Tabloide journalister ble nymoralister. Hat vokste bak foldede hender. Einar Gelius er ikke lenger sogneprest. Alt på grunn av en bok: "Sex i Bibelen". DET ER HÅP I DE FOLDEDE HENDER er historien om hva som skjedde bak kulissene på bispekontoret. Dette er boken der EINAR GELIUS forteller om sin tro, sin kamp og sine håp. Et kampskrift for folkekirken. Gelius belegger sine ord med sitater av Jesus, vår nærmeste kilde til å forstå Bibelen. Dette er boken der kirkemakt erstattes med kjærlighet.

Muligens hadde boksalget blitt mindre, men Gelius hadde tjent godt på å opptre så "åpen og raus" som han hevder å ha som ideal - også overfor sine meningsmotstandere. Det hadde heller ikke skadet om han kunne signalisert vilje til å tilgi dem han mener har behandlet ham urettferdig.

Og akseptert at også andre enn ham selv kan få opptre noen brøkdeler barskt og bryskt overfor folk man er uenige med, som uttaler seg ... tullete og misbuker bibeltekster. Eller ikke følger arbeidsreglementet.

Imens venter vi på forklaringen om hvorfor det er så gjevt å ha som forbilde en fyr som hevdet han talte på vegne av en Gud som Gelius ikke tror på.

Selv om det bare er når Gelius er enig med ham.

Interessert?

Siden vi tok opp dette med NRK2 sin løsslupne omgang med vitenskaphistorien noen biter galgenhumoristisk for et par uker siden (og senere i en noe annen tone i Vårt Land), berømmes Hallvard Jørgensen (mannen og metafysikeren bak bloggen Interessert?) for et klasseinnlegg i Klassekampen i forrige uke.

Bloggen er behørig plassert i kollektivfeltet til høyre, for dem som er interessert.

Det evige menneske

Vi reiser oss til minne om at det er 75 år i dag siden en av det tyvende århundres aller største gikk bort.

Sørgmodig nok la Gilbert Keith Chesterton ned pennen for godt 14. juni 1936, men han er lykkelig og levende tilstede som ingen andre i sine skrifter.

Selv om han ruvet som få i sin levetid, er det godt å se at stadig flere begynner å forstå at formatet også i ettertiden handler om mer enn det fysiske.

Som i The Telegraphs omtale av den nyeste - og muligens beste - biografien som har fått kommentatoren Christopher Howse til å tenke nytt om en han før bare hadde en nærmest klisjeaktig oppfatning av.

I had previously taken Chesterton for a methodic optimist, determined to face down nihilism, to which he had experienced horrifying exposure when an art student at the Slade. But thanks to the excellent new biography by Ian Ker (reviewed in today's books pages) I realise that Chesterton saw optimism as worse than a half truth.

In 1907, the year before the publication of The Man who was Thursday, he wrote an introduction to the biblical Book of Job. There, God "knocks down pessimists and optimists with the same hammer".

Og det hele handler om apetitten for ting. For noe mer enn abstraksjoner og universialier, for den rene gleden over alt - hver eneste lille ting - som eksisterte. Ingen kunne som ham skrive om Tremendous Trifles og Running After One’s Hat samt All Things Considered for ikke å glemme hva han fant i sine av naturlige årsaker heller romslige lommer.

As Chesterton grew older he seemed to find a greater, not a weakening intellectual appetite for things. In 1933, three years before his life ended, he wrote St Thomas Aquinas, his least likely masterpiece.

He had made no systematic study of philosophy, but he tore from the writings of Aquinas something he had long before seen in Browning and Stevenson. He found the mind of Aquinas "soaked as with sunshine with the warmth of the wonder of created things".

Og nettopp Aquinas klarte å forene rasjonalitet og sanseerfaringer, tanker og ting.

"It was his special spiritual thesis that there really are things; and not only the Thing; that the Many existed as well as the One," he wrote. "Things to think about, and especially things to prove, to experience and to know." If Aquinas passionately believed in reason, he also maintained that "everything that is in the intellect has been in the senses".

Dette motvirket tendensen til å se åndelige sannheter, for ikke å si en åndelig virkelighet som det egentlig reelle, altså fristelsen som ligger bak alt som heter platonisme og gnostisme - og følgelig mye New Age.

Chesterton finds in Aquinas an antidote to a kind of Platonism that would "abandon the body in despair". Plato might despise the flesh "but God had not despised it". The definitive displacement of nihilism comes with the Incarnation, which turns the world the right way out.

Det er uklart i hvilken grad andre makter å medvirke til dette prosjektet, men undertegnede er i det minste intervjuet i Dagen (ikke i nettutgaven) i anledning dagen.

Vi løfter glasset mot nærmeste bagatell, i takknemlighet.

Kriminaletterforskning

I dagens Vårt Land omtales dansk forskning som viser at "surfing gir religionsskepsis".

Nå kan det jo være mange grunner til det. Det er liten tvil om at det som gir mest overskrifter om religion i verdenspressen er de negative sakene, fra overgrep til selvmordsbombere.

Men samtidig er det vanskelig å komme unna at en medvirkende faktor - skal jeg dømme etter hva jeg får av mail og ser i diskusjonsfora - er alle disse historiene om den mørke middelalder og kirkens innbitte kamp mot kunnskap og kjettere.

Noe som fremstilles med desimaler i oversikten over det som kalles for Det kristne rullebladet, eller Christian Crimeline på nynorsk, "A list of murderous, genocidal acts and general information about christianity".

Denne mappen synes opprinnelig å være fabrikert laget av en australier uten historiebakgrunn eller kilder og er siden gjengitt på atskillige nettsider for å bevise hvordan de egentlig er, disse kristne.

Googler man "Christian Crimeline", får man over 1 000 treff. Det er ikke underlig om de som måtte bevege seg ut på selveste Internettet (det er visst noen etter det jeg forstår) kan bli noe skeptiske til religion i sin alminnelighet og kristen tro i særdeleshet.

At det aller meste er blitt tilbakevist for mange år siden, eller satt inn i noe mer presise og relevante sammenhenger, synes ... interessant nok å ha gått disse webstedene ett hus eller ti forbi.

Det hører med at til og med denne tilbakevisningen på langt nær har fått med seg alt. Siden det også er noe tungt med lengre tekster og kildehenvisninger på nettet, kan jo for ordens skyld (og ytterst diskret) nevnes at enkelte skriver bøker om slik.

Og blogger.

Minerva tar stengetidsdebatten

Flott å se at også Minerva nå anmelder Closing of The Muslim Mind. som vi berørte her på berget bloggen i forrige måned.

Kan bli en interessant debatt - særlig om man ikke har et for stengt sinn.

Kristenkollisjon

At det kan bli noen grader skjevhet i dekodingen er vanskelig å unngå for en blogg som sliter med å styre unna det som i mangel av bedre navn betegnes som nye ateister og New Age.

Og av og til skjelner i retning av islamisters og medias historiefremstilling.

Men det betyr ikke at det direkte mangler tøv også i andre kretser. En av de lettere uuttømmelige er den som på nynorsk ofte kalles The Christian Right (eller The Christian Coalition), altså en populistisk kristenkonservatisme med sterk appell til republikanske velgere.

Og siden Det republikanske partiet synes å tiltrekke seg en uvanlig stor andel stemmer fra tullebukker, er det dessverre ikke underlig om også en del støttespillere tilhører samme dyreart.

Igjen er det altså bare å spikre puter i taket.

David Barton er texaner og dermed ingen skuddredd person, verken i synspunkter (som at Jesus ville gått hardt ut mot minimumslønn) eller i hvem han opptrer sammen med (noe som forøvrig ofte hører med når man tilhører en en ytterkant, eller fringe som det ikke bare heter i TV-serien).

Vi har rett og slett å gjøre med en

Republican activist and minister who founded WallBuilders, a for-profit evangelical outfit that works to inject religion into politics. Barton holds some pretty unconventional views, and in the past he has spoken alongside fringe figures like Holocaust deniers and white supremacists. Among other things, he claims that Jesus would oppose the capital gains tax and the minimum wage; that global warming is "self-correcting"; and that the nation's homeland security apparatus has been infiltrated by members of the Muslim Brotherhood. He also contends that the separation of church and state is a perversion of the Founding Fathers' intention to create a Christian nation.

Hva annet som grunnlovsfedrene drev med? Jo, de gikk hardt ut mot ... evolusjonslæren.

Selv om Barton strengt tatt ikke direkte sier at Darwin ble diskutert på 1700-tallet, er det vanskelig for observatører ikke å ane en og annen anakronisme.

On Wednesday, Right Wing Watch flagged a recent interview Barton gave with an evangelcial talk show, in which he argues that the Founding Fathers had explicitly rejected Charles Darwin's theory of evolution. Yes, that Darwin. The one whose seminal work, On the Origin of Species, wasn't even published until 1859. Barton declared, "As far as the Founding Fathers were concerned, they'd already had the entire debate over creation and evolution, and you get Thomas Paine, who is the least religious Founding Father, saying you've got to teach Creation science in the classroom. Scientific method demands that!" Paine died in 1809, the same year Darwin was born.

Så langt er det ikke avslørt hvordan de stilte seg til relativitetsteorien og kvantefysikk (støttet grunnlovsfedrene f.eks. Københavntolkningen?), men ingen grunn til bekymring.

Barton slipper nok til i beste sendetid ved flere anledninger.

Folk og fe

Mens vi venter på neste sesong av True Blood kan det være greit å se hva annet som rører seg i Eventyrland (TM) for tiden.

Hva kan passe bedre i disse engleskole-tider enn Fairies 101 av Doreen Virtue, som ikke bare har et tillitsvekkende navn, men også doktorgrad i psykologi.

Og hun er ikke hvem som helst.

Hun representerer den nye generasjonen av healere og åndelige veiledere som ikke trenger prinsessetittel for å få oppmerksomhet.

Doreen er dermed

A frequent talk-show guest with appearances on Oprah, CNN, Good Morning America, The View with Barbara Walters, Donny & Marie, Roseanne, and other national programs, Doreen is also a columnist for several monthly publications. Magazines and newspapers that have featured her work include McCall's, TV Guide, Woman's Day, First for Women, Vegetarian Times, Lotus, Woman's World, Miracles, Bridal Trends, USA. Today, The Los Angeles Times, The New York Daily News, The Boston Globe, Men's Fitness, Shape, and The Denver Post.

Med andre ord en dame med noe større menighet enn kulturkirken Jakob.

Nå er hun altså ute med en bok som kan åpne øyene våre for ... så mangt.

Fairies are very real and loving beings who want to help us live joyful, prosperous, and healthy lives. In this enlightening book, Doreen Virtue

clearly explains who the fairies are, how they’re helping us, and ways to connect with their magical energy.

Det er alltid bra å få tingene klart forklart. Ikke minst når sjangeren ikke er diktning, men dokumentar.

Og greit å vite at vi kan få hjelp der vi virkelig trenger det.

True stories from people who’ve encountered fairies and benefited from their assistance illustrate Doreen’s teachings. You’ll learn how fairies aid people in finding lost objects, heal themselves and their pets, make gardens grow miraculously fast, and help clean the environment.

Men så lurer du kanskje på hvordan du kan vite at dette er sant? Betryggende nok har vi bilder og andre visuelle spor som understreker at vi ikke trenger å GPS-merke katten og at Erik Solheim snarest bør kontakte henne for å spare noen milliarder på CO2-rensing.

You’ll also see photos of a real fairy handprint, and other visual evidence that demonstrates that fairies are very real indeed.

At Doreen Virtue er virkelig er veldig virkelig er hermed demonstrert. Med bildebevis.

Antikristen med fortegnsfeil

I følge dagens Vårt Land er A.S. Byatt av de forfattere som har et negativt forhold til noe religiøst.

Som liten gikk Byatt på en religiøs, kvekerskole. Noe hun mislikte sterkt.

Nå kan det jo være mange grunner til at man kan gjøre det, skal vi tro denne verdens selvbiografilitteratur.

Men det er vel ikke til å komme fra at begrunnelsen til Byatt overrasker noen hekto.  For det hun mislikte var ikke etikken eller møteformene.

- Men jeg likte etikken, at de vil gjøre gode ting, og at religiøse møter ble holdt i stillhet, sier Byatt som selv definerer seg som en anti-kristen.

Hva var det så som fikk henne til å bli så i mot det kristne? Kjedsomhet? Begrensning i livsutfoldelse? Overgrep? Negativt selvbilde?

Og ja, det handler i og for seg om menneskesynet. Hun ønsker dermed å vise menneskene i langt sannere lys i sine bøker enn hvordan de fremstilles i kristen tro.

Det er kanskje vågalt å si, men jeg tror vi hadde vært tvunget til å fortelle en langt sannere historie om oss selv, om ikke kristendommen fantes.

De som stopper her, vil vel tenke at dette ikke er noe nytt. Vi mangler ikke akkurat forfattere som har gått hardt og høylydt ut mot det de ser som en knugende barneoppdragelse siden vi stadig får høre at vi er syndige mennesker.

Men det er ikke ... helt slik Byatt fremstiller det. For det er ikke noe negativt menneskesyn som gjør henne skeptisk til kristen tro.

Tvert i mot. Hundre prosent.

I stedet bærer hun på en tro om at mennesket ikke nødvendigvis er så godt fra naturens side.

Her er det man altså griper seg som så ofte i disse tider i å blunke så det gjaller i veggene, gni seg i øynene og klype seg i armen.

For ikke å si hamre i bordet for å få journalisten til å stille oppfølgingsspørsmål.

I fravær av slike synes det ikke til å komme unna at Byatt er anti-kristen fordi hun mener at mennesket ikke nødvendigvis er så ... godt fra naturens side.

Hun er naturlig nok farget av sine barndomsopplevelser. Men at hun oppfatter dem som typiske og er i mot kristen tro fordi hun er uenig i kvekernes menneskesyn (som altså kan minne mer om New Age enn Det nye testamentet), forteller mye om hvordan oppvekst kan styre persepsjonen.

Og ikke nok med det. Ikke bare er vi ikke så gode som vi tror, vi klarer til og med ikke å gjøre det gode som vi vil.

- Jeg tror vi er kompliserte dyr. Vi fant opp ideen om godhet, og vi prøver å være gode, men vi klarer det ikke. Vi kan stoppe global oppvarming og ikke drive overfiske, men vi er for egoistiske og grådige, sier Byatt

Klarere kan det i grunnen ikke sies, selv om man ikke skulle hete Paulus.

Bevis på bærtur

Selv om gudsbevis sjelden kan oppfattes som bevis på Guds eksistens, beviser de ofte andre oppfatninger.

Dermed er det bare å tape fast hake og øyenbryn straks man aner trusselen om å høre ett.

Og grunnen er ikke at gudsbevisene er dårlige.

Noe av dette er mindre overraskende enn annet. At nye ateister synes kronisk ute av stand til yte dem rettferdighet, eller i og for seg kjenner til noen, skal vi nok klare å leve med.

Om ikke annet gir det god anledning til blogginnlegg og koleriske konstruktive kommentarer.

Noe helt annet er at ikke leksika og lærebøker gjengir dem rett.

Det kan rett og slett synes som om vi noen generasjoner er blitt presentert argumenter som ikke bare er upresise, men som til dels er motsatte av realiteten. 

Nå tar ikke dette lang tid å oppdage hvis man tar seg bryet med å lese kildene, enten vi tenker klassikere som Thomas Aquinas (og mer utfyllende fremstillinger som hos en Don Scotus), tidlige moderne tenkere som Leibniz eller dagens generasjon teistiske filosofer.

Nå betyr ikke det at gudsbevis (eller gudsargumenter som vel er et bedre uttrykk) blir sanne av å formuleres riktig. Men det er nok lettere å vise at de er usanne hvis man fremstiller dem feil.

Ett av mange eksempler er Store Norske Leksikon, som vi har vært borte i før. For ordens skyld bør vi vel legge til at dette ikke er noe forsøk på en vendetta mot ett bestemt verk, eller skyldes ønsker om å være gretten og grinete.

Det handler i stedet om å vise at selv seriøse og etterettelige verk kan ha klare blindfelter.

Om ikke annet bør det være enda en tankevekker (som om vi trengte flere) å se hvor fast mytene sitter på områder som har å gjøre med teistisk tro og tanke, enten vi snakker vitenskapshistorie eller filosofi.

Hva er det så vi maser om denne gangen?

Vi snakker i hvert fall ikke om en konspirasjon eller kampanje. Når leksika og lærebøker gjengir gudsbevis feil handler det ikke om vrangvilje. Årsaken er nok heller en fremstillingstradisjon som har vært i omløp noen generasjoner, og der man heller leser hverandre enn kildene.

Dermed ser vi at gudsbevisene enten fremstilles på måter som lett kan misforstås (og muligens noen ganger er misforstått i utgangspunktet), eller på måter som er feil, eller på måter med alvorlige mangler.

Og noen ganger ganske så løsrevet fra sammenhengen.

I filosofien er det ulike oppfatninger om hva ordet Gud står for når man forsøker å erkjenne Gud, ikke ved åpenbaring, men ved spekulativ eller intuitiv innsikt.

Mens det man altså normalt snakker om når temaet er gudsbevis altså ikke er spekulasjoner eller innsikt, men argumenter. Hva - om noe - kan man si om Gud ut fra fornuften?

2) I teismen er Gud et personlig vesen som står over og utenfor verden og naturen som skaper og opprettholder. Representanter for dette syn er bl.a. Descartes og William James.

Kanskje man også burde antydet noe om at dette er det klassiske kristne synet, slik vi finner det hos alle fra Paulus til Plantinga? Altså flertallssynet i vår kulturelle tradisjon fra de seneste par tusen år.

3) Deismen, som er en variant av 2), antar en personlig Gud som er verdens skaper, men som etter skapelsen ikke griper inn i dens styrelse. Representanter for dette syn er bl.a. Shaftesbury, Rousseau og Voltaire.

Mens de to siste navnene er rimelig kjente - og entydige - hadde det nok vært noe mer opplysende å ha sagt kort hvem denne Shaftesbury var, særlig siden det er opptil flere eksemplarer av arten. Litt enkelt uttrykt er det en smule forskjell på den deistiske tredje jarlen (1671-1713) og den teistiske syvende (1801-1885), selv om begge het Anthony Ashley-Cooper.

Når vi så kommer til argumentene aner vi altså at artikkelen må være dels forkortet fra en lengre utledning og dels forutsetter atskillig av leseren når det kommer til navn og begreper.

Tre typer av argumenter har vært særlig meget brukt:

1) Det såkalte kosmologiske bevis, som slutter fra verden slik den er til en første årsak eller skaper, og som forutsetter at rekken av årsaker ikke kan fortsette bakover i det uendelige. Representant: Thomas Aquinas.

Mens denne type argumenter (som pussig nok ikke er oppgitt i en eneste variant) ikke forutsetter dette, men i realiteten er argumenter for hvorfor slike rekker ikke kan fortsette i det uendelige.

2) Det såkalte teleologiske bevis, som slutter fra en formålstjenlig og hensiktsmessig ordnet verden til eksistensen av et høyeste ordnende vesen som har gitt verden mål og hensikt og innført orden og lovmessighet. Representant: Thomas Aquinas.

Som altså ikke finnes i denne form noe sted hos Thomas. Dette er rett og slett en sammenblanding av Payles designargument fra starten av 1800-tallet med et teleologisk argument som ville fungert akkurat like godt om det ikke hadde eksistert noen biologi.

I stedet handler Aquinas’ femte vei om at naturen synes slik at selv ”ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet”. 

Dermed styrkes argumentet av evolusjon.

Poenget er ikke at biologien er så ufattelig innfløkt eller henger så lurt sammen at den må være designet.  Selv om ikke fosser, fjell og fjorder har en hensikt, skyldes selv ”tilfeldige” produkter av erosjon, jordskorpefoldinger eller gravitasjon bakenforliggende forhold som er målrettede i den forstand at de følger faste regler eller mål.

Dette gjelder også for mekanismene som forårsaker evolusjon.

Skulle Gud slutte å styre ting mot mål, ville i følge Aquinas finale årsaker (og dermed naturlovene) slutte å eksistere. Siden evolusjonen følger naturlovene underbygger den Aquinas’ femte vei.

3) Det såkalte ontologiske bevis (Anselm av Canterbury, Descartes): vår forestilling om Gud er forestillingen om et fullkomment vesen; hvis Gud manglet eksistens, var han ikke fullkommen; altså eksisterer Gud.

Siden denne versjonen av argumentet ble ganske effektivt skutt ned av Kant (i kortversjon fordi eksistens ikke er et predikat, altså sant om noe, hvis dette noe ikke eksisterer), bør nok et leksikon ta med en nyere versjon der det som inngår i argumentet ikke er "eksistens", men "nødvendig eksistens" (altså noe som ikke kan unnlate å eksistere).

Hvis det høyeste vesen vi kan tenke oss har nødvendig eksistens, er det rasjonelt å tenke (men ikke bevist) at Gud eksisterer - i følge f.eks. Plantingas versjon.

Ingen av disse argumenter kan kalles beviser i streng forstand, og de har ofte vært kritisert både fra filosofisk og teologisk hold. Kant forkastet alle tre, men mente at selv om slike bevis er umulige, er det en moralsk nødvendighet å postulere Guds eksistens.

Det er riktig, men her hadde det nok ikke skadet å sagt at argumentene også ofte har vært forsvart fra filosofisk og teologisk hold. Siden det begynner å bli noen år siden Kant var siste ordet om så mye, ville man nok stått seg bedre på å nevne noe om diskusjonen rundt gudsargumenter fra de seneste par generasjoner.

Og om hvordan Kant (eller andres) moralske argumenter for Guds eksistens lyder.

I stedet lærer vi at dette er en gammel debatt som er over og at man er litt enkel om man skulle tro at slike argumenter har noe for seg.

Hvilket de selvsagt ikke har i versjonene som nevnes.

Men vi må nok vente til neste papirutgave av Encyclopedia Britannica eller Store Norske for artikkelen om hvorfor dette ikke gjør dagens lesere mer mistenksomme til fremstillingene.

Ikke bare i fremtiden

‎1. Go to Google Images.

2. Enter your first name.

3. Take the first picture and post it on Facebook.

This is how you will look like in the future

And not just in the future.

Bysants 2011

Har ventet en stund på denne, men nå ser det ut til at de for alvor nærmer seg mål.

Dermed er det bare å ta seg en tur til Bysants år 1200,  ikke minst med videoen under, fra dette stedet.


Byzantium 1200 from Feiland Media on Vimeo.

Fortellingen fortsetter

Siden det så langt ikke er kommet veldig mye ut av diskusjonen vi var inne på om Den store fortellingen, altså nærmere bestemt bloggessayet Kunsten å lyve så en tror det selv, kan det være greit med et steg til siden.

Nå er det ikke helt enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til nye ateister, eller retroateister som kanskje er et mer dekkende navn siden de vekker opp så mange 1800-tallsforestillinger. Men etter å ha snust på fenomenet noen år, er det ikke vanskelig å finne i hvert fall noen felles oppfatninger.

La oss se på ni av dem i dag. Vær oppmerksom på sterke scener.

Lettere parafrasert handler dette om at

1: Gudstro skyldes manglende kunnskap og svekkes når vitenskapen finner naturlige forklaringer

Vi finner dette i linken over med det betegnende navnet når det hevdes at

Konseptet gud var en midlertidig forklaring, som menneskene fant på og aksepterte som sann i møte med fenomener som på forskjellige stadier i historien var uforståelige og – ikke minst – farlige og skremmende for dem.

Dermed er det slik at "Antall fenomener som gud en gang var forklaringen på har minket i takt med vitenskapens framskritt".

Et konkret eksempel er at

Gud var den første forklaringen på sykdommer (og hvordan de kunne kureres) før vi visste noe om bakterier, virus og genetikk.

Vi ser med andre ord at inntil 1800-tallets oppdagelser av bakterier måtte legene nøye seg med å henvise til Gud. Legestudiene i middelalderen var dermed egentlig teologi, noe som er så opplagt pensum at det ikke er nødvendig å se etter.

Og dette handler ikke bare om en polyteistisk vinkling, men om å skjære alt over en og samme kam der Gud også innen monoteistiske kristne tradisjoner var en direkte forklaring på naturfenomener fram til vår tid.

Dermed er historiens gang lett å få på formel.

Gud var våre forfedres naive, famlende og feilaktige forsøk på å forklare det som for dem var uforklarlig med livet, døden, naturen og universet. Historien om menneskehetens framgang er historien om hvordan vi gradvis frigjorde oss fra disse fantasiene og begynte å se og forstå verden og tilværelsen gjennom vitenskapens og fornuftens øyne. Det har gitt oss en stadig utvikling av sivilisasjon, teknologi, velferd og helse.

At det kreves kilder for å kunne skrive historie synes ukjent.

2: Kirken har derfor i stor grad bekjempet kunnskap og forfulgt naturvitenskapsmenn

Dette fremgår logisk av at

Gud er ikke en forklaring, men en bortforklaring, et blindspor som aldri har ledet oss til virkelig kunnskap. Religion er en intellektuell tåtesmokk, en mental omskjæring, som erstatter sunt vitebegjær og kunnskapssøken med ferdige, udiskutable og grunnløse svar.

Dawkins, Hitchens, Harris og andre retroateister er langt klarere om disse forfølgelsene.

3: Gudstro er noe som primært tilhører de med lavere intelligens. Tidligere tiders vitenskapsmenn hadde nok egentlig vært ateister om de hadde fått lov.

Vi må nemlig se dem i kontekst.

Når det gjelder historiens troende vitenskapsmenn, så må vi se dem i kontekst. Bl.a. så kunne de ikke være ateister av Dawkins- og Hitchens-kaliber uten samtidig å være døde Og for i det hele tatt å kunne studere (ved kristne universiteter) og publisere sine funn så måtte de uttrykke støtte til maktens religion. Hva de egentlig trodde på vet vi jo selvsagt ikke De var ofte på kant med paven, kanskje var det nøye overveid hvor «langt» de torde gå? (Fra kommentarfeltet).

Å lese hva de skrev og sa, er dermed ikke så nøye.

4: Tro er å oppgi fornuften

Dermed brukes ordet tro kun i én eneste betydning, som blind tro.

En som påstår å inneha sannheten er den første man ikke bør stole på. Det å tro er å overgi sinnet sitt og oppgi fornuften sin. Av alle påståtte dyder, må tro være den mest overvurderte.

Retroateisten forteller imidlertid ikke hvorfor han tror det er slik.

Påstår man å inneha sannheten om dette, trenger man tydeligvis heller ikke å vise at dette er representativt for kristne dyder.

5: Alle mennesker er egentlig ateister

Noe som støttes av følgende uangripelige logikk:

Alle mennesker er ateister. Selv om man tror på én gud, så er det nødvendigvis fortsatt 10000 guder man ikke tror på. Dagens religiøse ser med medynk på de stakkars primitive menneskene som trodde på Ra, Jupiter, Odin, osv. Hvorfor er de ikke konsekvente? Det gjenstår bare å stryke den siste guden fra listen, så er man framme ved det faktiske antallet.

Det er akkurat like riktig som at den enøyde er like blind som den uten øyne.

6: Gudsbevis er parodisk dårlige og koker ned til vår uvitenhet

Dermed er ingen former for gudstro troverdige. Heller ikke "et deistisk syn" der argumentet er ... velkjent.

“Alt må ha en årsak,” sier deisten. “Universet må derfor ha en skaper.” På spørsmålet om hvem som så har skapt denne skaperen (og hvem som har skapt skaperens skaper, osv.), forlater deisten sin egen logikk: Skaperen selv er evig, har alltid eksistert, eller noe lignende “vet” han. Dette er kunnskap som er ukjent for vitenskapene, men som primitive kulturer i før-vitenskapelig tid altså snublet over mens de ofret dyr og medmennesker i håp om bedre vær og avling? At en tilfredsstillende vitenskapelig forklaring foreløpig ikke finnes, er det ærlige standpunktet om universets begynnelse.

At dette argumentet er like ukjent blant deistiske som teistiske filosofer er kunnskap som er ukjent for retroateisten, men som han altså snublet over mens han leste andre retroateister som Dawkins, Harris, Hitchens og Dennett i håp om bedre tider.

Dermed er God of the gaps det eneste man hadde av gudsbevis før.

I tidligere tider hadde man sykdommer, naturkatastrofer, kometer, osv. som udiskutable bevis for gud. Vi kjenner de virkelige, naturlige årsakene til disse og utallige andre tidligere uforklarlige fenomener i dag. Antall fenomener som gud en gang var forklaringen på har minket i takt med vitenskapens framskritt.

At det er noen ... huller i denne fremstillingen er retroateisten lykkelig uvitende om. Dermed kan han fortsette å bruke denne type fremstillinger som udiskutable bevis mot Gud.

7: Religion er konfliktskapende vrangforestilling

Noe som ikke minst fremgår av den store autoriteten Robert Pirsig.

“Når én person lider av en vrangforestilling, kalles det galskap. Når mange lider av samme vrangforestilling, kalles det religion.” (Robert Pirsig)

Det er direkte malplassert en gang å kalle noe så ille for religion.

De absurde påstandene om kjennskap til usynlige og upåviselige himmelske veseners tanker og vilje har resultert i det mangfoldet av vrangforestillinger som eksisterer, og som med malplassert respekt kalles religioner. Disse fantasiene utgjør delelinjer gjennom menneskeheten, der hver adskilte leir påberoper seg å ha en egen moral, en egen kunnskap og egne rettigheter, som de andre nødvendigvis ikke har, ikke er verdige å ha, eller ikke forstår. Dette er først og fremst uriktig, diskriminerende og konfliktskapende.

I det hele tatt bør dette med ulike meninger om moral og rettigheter, om at man selv vet bedre enn andre, politiske partier, fotballklubber, stammer, grenser, og nasjoner snarest avskaffes. Kan ikke noe dokumenteres naturvitenskapelig slik at adskilte leire påberoper seg sine egne sannheter, er det vrangforestillinger det er umulig å ha tillit til, det er uriktig, diskriminerende og skaper bare krig og krangel.

Dermed får vi virkelig håpe at retroateistene kan dokumentere at de selv ikke farer med fantasier.

8: Vitenskapen er den eneste sanne vei til kunnskap, ikke minst fordi den er så god til å dokumentere sine konklusjoner, utøve selvkritikk og endre syn i møte med nye fakta

Det er i det hele tatt bare å nynne med på melodien.

Vitenskapen er ydmyk og ærlig. Den vet hva den vet. Den lyver ikke når den ikke vet. Den blir ikke fornærmet når ny kunnskap dukker opp. Den elsker og er avhengig av kritikk. Viser ny kunnskap at gamle oppfatninger ikke lenger stemmer, reviderer vitenskapen seg selv.

Grunnen er enkel - de baserer seg på reell kunnskap.

Det er (heldigvis) ingen “ortodokse leger” som tviholder på hygiene-normen fra tiden før oppdagelsen av bakterier, eller “ortodokse fysikere” som benekter elementærpartiklenes eksistens. Det er fordi de baserer seg på reell kunnskap, og ikke personlig oppfatning og tro.

Denne type scientisme kan man si meget om, men det holder vel å spørre om hvilket vitenskapelig resultat som forteller oss at naturvitenskapen gir reell kunnskap. Siden vi ikke finner noe slik, kan dette med andre ord ikke være en reell kunnskap i følge logikken i avsnittet. For påstanden er ikke et resultat av vitenskap, men er et valgt, filosofisk ståsted.

Når jeg sier dette er erfaringen at retroateistene oppfatter at jeg benekter naturvitenskapen. Men det er altså ikke helt det som står i forrige avsnitt.

9: Jeg har et vitenskapsbasert livssyn, men nekter å dokumentere mine konklusjoner eller endre syn i møte med nye fakta

Noe som alltid fører til interessante runder i kommentarfelt.

Game of Keys

In the Game of Keys you either win or die.

En ny sang?

Muligens sitatmining og misforstått, men enkelte tunger synger nå om at Peter Singer er i ferd med å endre syn på moralske begrunnelser.

Fordi han ellers ikke har tilstrekkelige etiske argumenter for å bekjempe klimaendringer.

Ellers som ingressen noe overraskende oppsummerer:

Without belief in moral truths, how can we care about climate change? Peter Singer admits his brand of utilitarianism struggles with the challenge of climate change in a way Christian ethics does not.

Det hele handler om hvorvidt det finnes noe som er moralske sannheter, eller om vi - i ærlighetens navn gitt virkelighetens natur slik Singer har hevdet - kun står igjen med en ren nyttemoral.

Singer admitted that his brand of utilitarianism – preference utilitarianism – struggles to get to grips with the vastness of the problem of climate change. Further, there is an element that comes naturally to Christian ethics which his ethics might need in order to do so. It has to do with whether there are moral imperatives that can be held as objectively true.

Paradoksalt nok handler dette om at en rendyrket konsekvensetikk med mål av typen "mest mulig lykke for flest mulig" i nåtiden og i fremtiden, altså også for senere generasjoner og andre arter, kan ha uheldige konsekvenser.

Med stadig flere på jorden kan det bli mindre og mindre etisk ut fra Singers logikk å gjøre noe som reduserer summen av lykke - eller til og med at fremtidige generasjoner kan foretrekke å være lykkelige innendørs i virtuelle verdener slik at en eventuell global temperaturøkning ikke er så farlig.

This brings us to the issue that Christians find comes naturally, namely the claim that there exists objective moral truths. In recent moral philosophy, such an assertion has been unfashionable. The Enlightenment thinker David Hume can be blamed. He argued that the reasons anyone has for action will always actually be based upon their desires. "'Tis not contrary to reason to prefer the destruction of the whole world to the scratching of my finger," he asserted. Further, as wants and desires cannot be said to be true or false, so it makes no sense fundamentally to assert that moral judgments are true or false too. This subjectivism has been held in different ways by individuals from AJ Ayer to Simon Blackburn.

Nå kan det selvsagt sies mye om dette, men Singer er i hvert fall fortsatt ikke skuddredd.

He described his current position as being in a state of flux. But he is leaning towards accepting moral objectivity because he now rejects Hume's view that practical reasoning is always subject to desire. Instead, he inclines towards the view of Henry Sidgwick, the Victorian theist whom he has called the greatest utilitarian, which is that there are moral assertions that we recognise intuitively as true. At the conference, he offered two possible examples, that suffering is intrinsically bad, and that people's preferences should be satisfied.

Ikke at Singer står veldig nær en omvendelse, men han kjenner i det minste en snev av anger.

He has not yet given up on preference utilitarianism. Neither is he any more inclined to belief in God, though he did admit that there is a sense in which he "regrets" not doing so, as that is the only way to provide a complete answer to the question, why act morally? Only faith in a good God finally secures the conviction that living morally coincides with living well.

Selv om det som Feser påpeker i en kommentar fortsatt er en del å gå på, er jo dette en ... interessant vending. Ikke minst fordi en kristen etikk bygger fundamentalt på at skaperverket har verdi i seg selv.

What difference does this make to climate change? Tim Mulgan, professor of moral and political philosophy at the University of St Andrews, explained why ethical objectivism may be vital to making a robust ethical case against environmental degradation. Only a doctrine of creation can affirm that we are fundamentally linked to the natural order manifest on Earth.

Vi får spisse ørene og følge med på om Singer eventuelt antar en slik etikk av mer enn pragmatiske grunner.

Sesongen i gang

Og så var sjøormsesongen i gang, denne gangen med selveste Mersey-monsteret som pussig nok ikke forekommer i en eneste Beatles-låt.

Hvis det er noe Dekodet ønsker, så er det at noen finner en vaskekte sjøorm (i hvert fall på lave temperaturer).

Men det hadde vært greit om vi i hvert fall én gang fikk noe mer enn uklare bilder av noe lettere hva som helst, med eneste felles kjennetegn at det befinner seg i en sjø.

Eller et der fotografen - altså den som så dette best - ikke mener det var en ... sel.

Og selv om enkelte dissentere har antydet noe om en havneskilpadde havnenise, tyder mye på at han har rett.

En nedtur selvsagt at det fryktelige sjømonsteret er noe så vaskeekte og velkjent som en havert - eller gråsel som den også kalles.

Selv om heller ikke denne forekommer hos Beatles.

Den Store Fortellingen

For alle som lurer på om det fortsatt er noen som holder fast på Den Store Fortellingen om veien fra Mørke til Lys, eller mer presist fra troen på Gud til troen på fornuften, er det foreløpig ingen som hindrer deg i å kikke her.

Ingen grunn til å bekymring. Kommentarfeltet vil bli stadig mørkere.

Mer enn århundrets trettende beste Yes-album?

Et godt tegn at de synes å ha laget det for fansen - Drama II?

Århundrets trettende største funn?

Apropos historie er det alltid morsomt med større funn fra steder som Teotihuacán i Mexico der arkeologer nå har oppdaget en 120 meter lang tunnel som kan føre til 2000 år gamle gravkamre.

Men noen ganger er mediaomtalen vel så festlig.

La oss derfor gi en kort innføring i Arkeologihyping 101.

1: Slå opp at det er blant tidenes eller i det miste århundrets største funn.

Og gjør ikke arkeologene det selv, eller ikke godt nok, må media hjelpe til. Det litt forbeholdene

- Kammerne kan inneholde levningene av mesoamerikanske herskere. Dersom det stemmer, vil det være en av verdens viktigste arkeologiske oppdagelser i det 21. århundre, sier arkeologen Sergio Gomez Chavez ved Mexicos nasjonale institutt for antropologi og historie, ifølge avisen [altså Daily Mail der dette er fra opprinnelig].

blir dermed til det uforbeholdene

- En av århundrets største oppdagelser, sier arkeologene.

Noe som er godt mulig hvis vi sammenligner med de seneste 10 år, selv om funn av 17 skjulte pyramider i Egypt nok kan oppfattes som enda noen smuler større. Og det til sist nok ikke vil komme høyere enn trettende plass, hvis da ikke Mayakalenderen sier mer enn Dekodet mistenker.

2: Ta noe ut av sammenhengen og løft det fram som enestående, nytt eller sensasjonelt

Quetzalcoatl kvesser klørne

Hva er det så som er det flotte og eventyrlige med dette funnet?

Gull og smaragder? Skjulestedet for Biblioteket i Aleksandria? Kart til El Dorado? Bevis på at pyramidene er bygget av utenomjordiske? Eller spor av vikinger?

Ikke helt.

Vi snakker ikke denne gangen om at Historien eller Bibelen eller Krigen eller (for dens slags skyld) Forhistorien eller Annet (eller noe slik) må omskrives, men om at man nå endelig kan se hva slags ... tro de hadde.

I enden mener forskerne at det finnes tre gravkamre som kan hjelpe med å forklare hva slags tro sivilisasjonen hadde

Mens dette altså - slik artikkelen ellers sier - mer spesifikt handler om deres syn på dødsriket eller underverdenen.

Teotihuacán er bygget som et speil på hvordan innbyggerne oppfattet kosmos, og arkeologene tenker seg at tunnelen og gravkamrene vil fortelle noe om sivilisasjonens oppfatning av underverdenen.

Altså at arkeologene tenker seg at dette vil fortelle ... noe om saken.

Nå er det vel kanskje uansett ikke dette som arkeologer eller folk flest oppfatter som den helt Store og Uløste Gåten ved denne type sivilisasjoner, men mer noe som gir et utfyllende bilde og kan bekrefte (eller - mer sjelden - avkrefte) de mytologiske skjemaene som religionshistorikere har fra før på feltet.

Vi kommer tilbake med flere deler av pensum ved en senere anledning.

I mens er det bare å kose seg med denne kalku krabaten.