Troverdig tro i 21 artikler

Og så var omtalte Troverdig Tro såpass ute at ihvertfall enkelte av oss bidragsytere har fått et eksemplar i hånden.

Vi snakker om en heller bredt anlagt artikkelsamling som strekker seg fra tro og identitet via gudsargumenter til Tolkien, mens den underveis svinger innom temaer som nyreligiøsitet, islam, menneskeverd og Den historiske Jesus.

Skulle mot formodning ikke temaene lokke, kan det kanskje hjelpe å nevne noen av artikkelforfatterne.

Alltid like smittende energiske Morten Dahle Andersen har, støttet av en liten og lekker redaksjon, klart å få stoff fra folk som Nils Ivar Agøy, Stefan Gustavsson, Oskar Skarsaune, Atle Ottesen Søvik, Ingvild Sandnes, Jorunn Strand Askeland, Knut Grønvik, Morten Magelssen, Bjørn Hinderaker, Lars Dahle og Jan Opsal, for å nevne rundt halvparten.

Opprinnelig var planen å ha en lansering knyttet til en debatt mellom Stefan Gustavsson og Jonas Gardell om sistnevntes bok Om Jesus, men Gardell ønsket dessverre ikke å stille opp.

Muligens har han altså lest Stefans Om Jesus og Jonas.

Boken kan uansett bestilles ca. her.

Er også nye ateister mennesker?

Knekkes Dawkins' diskusjonsforum av sensur og sekterisme? Er også nye ateister mennesker?

En av de som forsøker å belyse hvor lett det synes å være for enkelte av dem man litt enkelt kan kalle for nye eller aggressive ateister å krangle og fornærme andre og hverandre, er altså en atskillig mer sindig, men vel så vokal ateist som kaller seg Gurdur.

As if atheists didn't have enough problems already, some atheists really like creating problems for the rest. It is just a fact that until atheists as a movement, or part of the overall movement, start overcoming how those few cause them problems, then atheism will remain often ineffectual and prone to being viewed with much negative prejudice by the general population in places like the USA. So it's pretty necessary for us atheists and secular humanists to confront the issue.

Han finner en rekke forklaringer på dette.

1. Vocal atheism is fairly much a fringe phenomenon in places where where atheism is important as an issue, so there is the factor of small numbers, meaning that a very few atheists can far more easily influence the world of vocal atheism and atheists than they could if there were more atheists. They also influence public opinion and prejudice way out of proportion to their numbers.

2. There are no automatic criteria that make atheists; there is no real socio-economic marker, nor ethnic group nor gender marker, and no real geographical correlate at all. There is no real IQ correlate, nor any other real determinant.

3. Since those who are vocal atheists and for whom atheism is an issue then tend to be geographically few and scattered, the internet has really become the medium for networking for atheists. This makes bulletin boards (discussion boards on the net) very important for atheists. Certainly, atheist blogs also play their part, but the only genuine communities for vocal atheists and secular humanists are those on bulletin boards and some small groups who meet in large towns and cities.

4. Lack of solid confidence -- some atheists seem to lack confidence in their atheism, leading them to constantly seek validation for it, and to an exaggerated hostility towards religion as a whole and so on.

5. Then there is sheer narcisstic egotism. Quite a few seem to use the atheist movement and boards as simply vehicles to demonstrate their supposed superiority over the common plebians of benighted humanity. They then bully or troll other atheists as a means of further demonstrating their supposed superiority over the common herd.

Og så videre i totalt åtte årsakspunkter og deretter ytterligere ni ulike agendaer som (selv om Gundur ikke mener alle er like mye på villspor) ris inn i nærmest ekstremisme, fra Jesus-mytere, via libertarianisme til determinisme.

Man skulle kort sagt nesten tro han hadde fulgt VGDebatt noen år.

Så er spørsmålet hvordan dette vil påvirke nyateismebølgen. Vil den bli diskreditert, eller vil de verste elementene bli satt på sidelinjen (vi skal ikke bruke uttrykket ekskommunisert)? Eller begge/ingen deler?

Hvordan i det hele tatt kontrollere internettoppvokste selvbestaltede bevissthetsvekkede profeter?

Fylgj med i framhaldssoga, godtfolk. Neste bolken vert spanande.

Konspirasjonsteorier i DagenMagazinet - Løp og Kjøp

Kan ikke love å gjøre det til en vane, men denne uken (altså nå) anbefales å skaffe seg DagenMagazinet fra nærmeste Narvesen.

Flott og omfattende artikkel om konspirasjonsteorier blant kristne, med intervjuer fra rimelig informert hold som Asbjørn Dyrendal, Øystein Sørensen, Sten Sørensen (navnelikheten antyder en klar konspirasjon) og (la meg i all beskjedenhet legge til) undertegnede.

Det er bare én måte tolke at dette kommer på trykk nå. Et endetidstegn.

Mordet på middelalderen

Professor emeritus Audun Holme er av de som stadig hevder at mordet på Hypatia innledet middelalderens mørke.

Dette fremkommer av et oppslag på forskning.no i dag om Mordet som innledet middelalderen.

Trodde du kvinner alltid har vært mangelvare i matematikken? Helt feil. Møt for eksempel Hypatia av Aleksandria, som måtte dø for sin kjærlighet til matematikken og filosofien.

Ikke bare måtte hun dø, hennes død var en intelektuell katastrofe som skyldtes den lokale biskops fanatiske hat mot antikkens kunnskap, og kastet verden inn i tusen års mørketid.

Hypatias grusomme død har for all framtid blitt stående som et minnesmerke over intoleranse, kvinnediskriminering og forfølgelse av annerledes troende.

– Mordet markerer et tidsskille, mellom antikkens opplyste livsanskuelse og den mørke, vitenskapsfiendtlige middelalderen, sier Audun Holme, professor emeritus i matematikk ved Universitetet i Bergen.

Siden forholdene i Aleksandria på denne tiden, for ikke å si i middelalderen, beskrives over flere kapitler i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø (ankommer kloden i april) har jeg vanskelig for ikke å ha... ett og annet å kommentere til forskningskvaliteten som stilles til skue på forskning.no.

At Holme er en fremragende foredragsholder og en spennende popularisator av matematikkens historie, betyr ikke samtidig at han er professor i antikkens eller middelalderens historie.

Dermed ender vi med det fenomen at han synes å forholde seg til sekundærkilder og den store fortellingen om kampen mellom kirken og vitenskapen, slik den ble utviklet gjennom en serie bøker på slutten av 1800-tallet og i første del av det 20. århundre. Myten lever fortsatt sitt eget liv i filmer, nettdebatter og populærvitenskapelige magasiner og verker.

Og på forskning.no.

Det er likevel vanskelig ikke å klype seg i armen når vi leser om

Hypatia, lederen for byens berømte og fantastiske bibliotek...

Det er tydelig at myten vokser på seg og antar stadig mer fantastiske proporsjoner. I realiteten er ikke dette sagnomsuste biblioteket engang omtalt som eksisterende i antikke kilder fra hennes tid eller århundrene før. Hvis det forsatt eksisterte etter at atskillige tusen bøker brant under Cæsars kamper ved byen (noe som er godt mulig), ble det - eller forsøk på å gjenoppbygge deler av det - ødelagt ved gjentatte opptøyer, kriger, jordskjelv og tsunamier.

Dermed stemmer heller ikke myten om at biblioteket ble ødelagt av kristne i år 391, en historie som det forøvrig er gledelig at Holme ikke nevner. Selv om man i dårlige øyeblikk kan mistanke at grunnen er at det ville frembrakt spørsmål til susjettet med Hypatia som leder for dette (i såfall ikke lenger så) fantastiske bibliotek.

I virkelighetens verden var Hypatia leder for det naturfilosofiske senteret Museion, eller en mer personavhengig avløper av dette. Tradisjonen på denne tiden var at lærde etablerte skoler og akademier rundt sin egen person. Ingen så noe vondt i å bruke vidkjente betegnelser som kunne knytte dem til en ærerik fortid.

Kyrillos ville rense Aleksandria for hedenskap. For å lykkes med det måtte han overvinne den mektige nyplatonske skolen i Aleksandria, museet og biblioteket, og lederen for dem var Hypatia.

Ved siden av at biblioteket altså allerede lenge hadde vært borte, kan nevnes at resultatet av dette politiske drapet at mer kristendomsfiendlige nyplatonske skoler (i tradisjonen fra Jamblikos) overtok i Aleksandria. Hadde målet vært å rense vekk denne fryktelige hedenske lærdommen, gjorde man altså bare vondt verre.

Utviklingen sendte den vestlige vitenskapen inn i en dvale som skulle vare helt til rennesansen oppsto drøye 1000 år seinere.

Hm, ja. Eller nei.

Det kan bli spennende å se hvilke middelalder- eller vitenskapshistorikere som Holme eller andre finner som støtter denne klisjeen fra 1800-tallet.

For hvis det ble et slik mørke er det noen knivsodder merkelig at vi finner naturfilosofisk/vitenskapelig virksomhet gjennom hele 400- og 500-tallet i Aleksandria og andre byer. Samt glimt av dette også i de økonomiske nedgangstidene i kjølvannet av folkevandringene.

På 700-tallet kom den karonlinske renessanse med klosterskolene og etter vikingtiden en omfattende bølge av oversettelser og originale verker.

Vi ser dette ved etableringen av utallige universiteter fra 1100-tallet med fokus på antikkens kunnskap (trivium og kvadrium) og ved tildels banebrytende arbeid i århundrene fremover.

Sammen med arabernes verker la nettopp disse arbeidene grunnen til utviklingen i renessansen og senere.

Noe av forutsetningen for renessansen, og spesielt utviklingen i århundrene etter, var evnen til å bryte med antikkens tenkning. Den var så omfattende og imponerende at det lenge var psykologisk vanskelig ikke å søke svarene der. Utfordringen var ikke at man foraktet eller hatet antikkens kunnskap, men at man var inderlig forelsket i den.

I tillegg kan nevnes at nedgangstiden for den klassiske greske naturfilosofien, og den økende vekten på mystiske spekulasjoner, begynte for alvor i mellom- og nyplatonske retninger, lenge før Hypatias død og 400-tallet. Som i Jambilikos-tradisjonen fra 200-tallet.

Skulle noen ha veldig lyst til å lese seg opp på Aleksandria på denne tiden finnes det dårligere valg enn City and School in Late Antique Athens and Alexandria (University of California Press, 2006) av Edward Watts. Hans Riot in Alexandria: Tradition and Group Dynamics in Late Antique Pagan and Christian Communities, som kommer i mai, belyser mer av dette.

I likhet med en bok som dukker opp i april.

Klok Northug

Oddbørn Evenshaug treffer som ofte spikeren på hodet.

Det er ingenting jeg synes er mer pinlig for media enn intervjuere som skal ha kommentarer til, og/eller i praksis gni bitre nederlag og uhell inn i trynet på utøvere rett etter målgang.

Jeg glemmer aldri intervjuet med Sønderål etter et tragisk fall på isen på Lillehammer i 1994 (lettere parafrasert fra intervjueren noen minutter senere overfor den sønderknuste unggutten "Vil livet bli det samme? Du får aldri denne sjansen på hjemmebane igjen, Ådne."). 

Reporteren kan takke sin skaper for at Ådne ikke hadde temperamentet som har bidratt til at Northug er en vinner.

Tarzan på DVD

Tilbake til vårt regulære program.

Et av de store spørsmålene i vår tid er hvilken Tarzan-film som er den beste, og på DVD. Dekodet tar som vanlig saken.

Først ute i vurderingen er (tam-ta-tam-ta-ta)... første film!

Tarzan of the Apes kom ut allerede i 1918. Vi befinner oss med andre ord i stumfilmens verden, for ikke å si flimrende sort hvitt.

Men innholdet er ganske så spennende. Det treffer vel ikke akkurat filmspråket eller særlig mange nerver snart hundre år senere, men vi får se både en flott 10-årig Tarzan (Gordon Griffith, og det altså som seg hør og bør uten klær, et fenomen ved filmene vi skal komme tilbake til) og den uten sammenligning barskeste og mest infamt utseende Tarzan - ever.

Elmo Lincoln mangler filmstjernesjarmen til senere Tarzan-skuespillere, men tar det mer igjen i urkraft og villskap. Dette er en Tarzan det går an å tro at skulle takle en gorilla eller to. Selv om han ikke synes helt egnet til å svinge seg i tretoppene, er villmannen Tarzan forbilledlig fremstilt i all sin kraft og uforglemmelighet.

Filmen klarer utvilsomt å formidle myten Tarzan,  med en hånd på ryggen. Den edle lord som vokser opp blant dyrene, Rosseaus drøm om det ulenkede mennesket, og blir sterkere både fysisk og moralsk enn lordene i det britiske imperiet. Og araberne.

Nevnte jeg araberne?

Selv om dette er en stumfilm, er lyden noe av det man merker best. Krystallklar og nyinnspilt musikk, med paukeslag og trommer hver gang noen skyter, slår  på noe eller faller. Jeg skvatt hver gang.

Handlingen er hentet fra første Tarzan-bok. Det er gjort noen altfor få og korte utvalg av scener, men i stedet for å ta med flere fra Burroughs kanoniske verker har man i ekte Hollywood-tradisjon lagt til sine egne figurer.

Vi møter en sjømann som dels redder livet til Tarzans foreldre, dels utholder grusom behandling fra sleske arabere og dels nesten redder den 10-årige Tarzan (som nå har rappet klær fra badende innfødte), før han flykter hjemover mot England for å dele sannheten om hva som befinner seg i en av Afrikas jungler.

Slik at den berømte redningsekspedisjonen med Jane Porter kan sette i gang noen år senere.

På en skala fra 1-10 får filmen er klar 5'er for intensjon og hovedrolleinnhavere. Ingen Tarzan-film - så langt - har klart å fremstille ham som mer direkte hentet ut fra jungeldypet - sterk og stolt, skitten og sjamanistisk.

DVD'en har bonusmateriale fra innspillingen av en Gordon Scott-film fra 50-tallet, hentet fra to programmer på amerikansk TV med voiceover til naturfilm og Tarzan.

Såpass godt filmet og fortalt at man nesten (nåja) ikke merker at det er standard amerikansk TV-kvalitet på bildene.

En DVD som likevel er verdt å se for alle med noen snev av interesse for Afrika eller Tarzan.

De beste motbøkene

Overkompenseringen etter noen måneders nødvendig bloggbegrensning fortsetter.

Selv om historien ikke går i sirkler, gjentar den seg med utsøkt presisjon når det dukker opp en bestselger som - like sensasjonelt hver gang - avslører at kristen tro ikke bare er - for å si det mildt - direkte ufornuftig, men (hold dere fast) feil og farlig.

Dermed er det grunn til å være like fornøyd hver gang det kommer en ny Da Vinci koden eller The God Delusion. De fremprovoserer spennende analyser på ulike nivåer og fagfelt.

Men det tar gjerne tre trinn før de når toppen.

Trinn 1 skytes ofte ut fra hoften. Etter få måneder er de første motbøkene ute, korte og preget av hastverk. Stort sett er de direkte kopier av blogger eller engasjerte debattinnlegg i diskusjonsfora. Når de ikke er lettere bearbeidede foredragsmanus.

Dette er lettlest populærstoff for et allment publikum. Det er disse som omtales - noen ganger utilslørt spydig - i media ("Motbokindustrien blomstrer", "Hopper på Da Vinci-bølgen", "Livredde for Dawkins"), når debatten er fersk.

Selv om enkelte av bøkene kan være nyttige å stikke hodet innom, og stort sett er mindre overfladiske enn utgangspunktet (noe annet ville vært godt gjort), er det ingen grunn til å stanse der. Enten man nå lar seg overbevise av første runde med motbøker eller synes (i hvert fall sier) at de er latterlige greier som bare ytterligere avslører hvor hjerne- og hjerteløs kirken/disse religiøse/kristne/troshodene er.

For raketten begynner først å få høyde med andre trinn.

Vi befinner oss nå et par år etter sensasjonsbøkene og overskriftene. Motbøkene er lengre og dypere, for ikke å si mindre emosjonelle. Forfatterne har løftet seg over terrenget. De tar seg tid til å sikte. Bøkene kommer fra - eller er bygget på - solid faglig grunn, enten vi snakker teologi, historie, vitenskap eller filosofi.

At de fortsatt er skrevet for et bredt publikum, men kanskje ikke den jevne Se og Hør-leser, gjør dem ikke mindre leseverdige. Disse bøkene får sjelden omtale i media. For dette er gårsdagens debatt. Det er to år siden blasfemianklager og bokbål, eller rettere sagt medias håp om dette.

Dermed går også tredje trinn upåaktet hen. For etter tre år begynner stoffet å nå akademika. Analyser av religionskritikken i bøkene er blitt pensum på høyskoler og universitet. I stedet for (som Dawkins antok i sin visdom) at kristne får høre at bøkene ikke må røres siden de avgjort er Satans verk, risikerer studenter som ikke leser The God Delusion dårlig karakter ved kristne høyskoler.

Hva er så de beste kodeknekkerne?

Når vi snakker Da Vinci-koden er det spesielt tre som skiller seg ut. At de alle tilhører omtalte andre trinn, tyder nok mest på at Dan Brown er for enkel å besvare og ikke faglig interessant på universitetsnivå. Dermed har han så vidt meg bekjent så langt kun blitt omtalt i fotnoter i pensumstoff.

Vi har for det første The Da Vinci Hoax: Exposing the Errors in The Da Vinci Code av Carl E. Olson og Sandra Miesel. Her går to katolikker gjennom feil og mangler (eller noen av dem, det er umulig å dekke over alle) hos Brown. God og grundig, ganske glimrende i grunn.

En annen og (vil noen si) mer nøytral er Truth and Fiction in The Da Vinci Code: A Historian Reveals What We Really Know about Jesus, Mary Magdalene, and Constantine, skrevet av en fair og agnostisk Bart D. Ehrman. 

Muligens var det fordi denne solgte såpass godt at tekstforskeren Ehrman i etterkant ble bestselger med kristen- og bibelkritisk populærvitenskap, godt backet opp av mindre fair og mer tabloide ytringer som "Jesus feilsitert".

Konklusjonene er de samme som hos Olson og Miesel. Da Vinci-koden holder verken vann eller mål. Den i det hele tatt både synker og bommer.

På norsk anbefales Den ukjente Jesus av Oskar Skarsaune. Boken er skrevet av en av Norges fremste kirkehistorikere som med glitrende penn analyserer både Brown, Hellig Blod Hellig Gral (boken Brown bygget det meste på) og påstander som at Jesus skal være begravet i Kashmir.

Skulle noen være interessert i mine tanker om temaet, er det forsatt ikke forbudt å se etter andre og utvidete utgave av Da Vinci dekodet. Første utgave var levert mest som en skisse (og tilhørte som sådan første trinn nevnt over), men ble antatt som den var, til forfatterens bestyrtelse. (Jeg klaget min nød og fikk to uker på meg til å gjøre den gryteklar. Det ble noen lange kvelder.)

Andre utgaven er bearbeidet ytterligere, i tillegg til ett nytt kapittel og en helt omskrevet FAQ. Dermed kan den ha karret seg opp til trinn to.

Det mangler heller ikke motbøker til Dawkins og andre nye ateister.

På norsk finnes vel fortsatt kun min Svar Skyldig, som også tilhører dette mye omtalte andre trinn.

På engelsk finnes derimot... mangt.

Holder vi oss unna trinn 1 (selv om McGraths korte The Dawkins Delusions? ikke er halvgærn), er det etterhvert kommet en serie gode bøker.

Skulle jeg velge bare tre, er det vanskelig å komme utenom Is God A Delusion? A Reply to Religion's Cultured Despisers av Eric Reitan. Boken er en sterk, klar og informert religionsfilosofisk gjennomgang skrevet av en (hvis noen var i tvil) oppegående fagmann. Vi snakker ikke her om postmoderne polemikk som hos Eagleton, men om en som analyserer nyateisters argumenter mot gudstro og legger fram flere for.

Begrepet "Cultured Despisers" er for øvrig hentet fra Schleiermacher, mannen som har fått skylden for å kickstarte liberalteologien på 1800-tallet, men som Reitan et godt stykke på vei rehabiliterer fra atskillig foraktfull omtale

Selv om Reitan i motsetning til Ehrman ikke er agostiker, stikker han ikke akkurat sine innvendinger mot bibelkonservative kjepphester under en skjeppe. Sagt på en annen måte er det ikke ved TV-predikantenes universiteter han er filosofiprofessor i Oklahoma. Han ville nok heller ikke fått tillitsverv i Kr.f.

Vårt katolske, eller rettere anglokatolske, innslag på dette feltet er Against Atheism: Why Dawkins, Hitchens, and Harris Are Fundamentally Wrong av Ian S. Markham. Selv om boka er i korteste laget (under 200 sier), får Markham satt fingeren på en serie utfordringer hos de nye ateistene. Ikke minst at de muligens ikke er ateistiske nok. Deres kristenkulturelle (eller hva man skal kalle det) ateisme virker underlig overfladisk i forhold til Nietzsches noe mindre blåøyde optimisme overfor prosjektet å etablere moral og sannhet i et gudstomt univers.

Vi kommer også vanskelig utenom en av mine favorittprofesorer, Gregory E. Ganssles A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism. Den er ikke like sprudlende som hans Thinking About God: First Steps in Philosophy, kanskje fordi han så forbilledlig søker å lene seg så langt tilbake som vel mulig, og enda litt til, i samtalen.

Ganssle driver kort sagt ikke triumfalistisk påvisning av feil og mangler, men nøster forsiktig opp i kontroverser og krassheter.

Det vil nok uansett provosere noen at en så fredelig og fornuftig fyr likevel lander på at en kristen virkelighetsforklaring er den mest rasjonelle.

Som antydet vokser bokberget på feltet stadig. Ikke minst ser jeg fram til Peter Hitchens' (ja, broren) The Rage Against God: How Atheism Led Me to Faith som kommer i mai.

Noen andre bøker som fortjener omtale:

- A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead av Peter S. Williams

- Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies, David Bentley Hart.

- God Is Great, God Is Good: Why Believing in God Is Reasonable & Responsible, redigert av William Lane Craig og Chad Meister.
 
Vi kommer garantert tilbake til flere.

Einstein-kjenneren

En takk til Vårt Land som på side 17 i dag rettet opp navnet på hvem som anmeldte Einstein-biografien.

Det var forøvrig en ære å bli titulert som Einstein-kjenneren, selv om det nok er noen tødler overdrevet i normal betydning av begrepet. Forventer likevel ingen ny dementi.

Myten som ble faktum

Som varslet ble det fristende å sitere C.S. Lewis fra Myth Became Fact (et essay i God in the Dock, eller Gud på tiltalebenken). 

Lewis levde på en tid der det var vanlig å mene at det var klare likheter mellom gresk mytologi og kristen tro. For Lewis var imidlertid dette ikke noe problem, men en styrke, slik det fremgår av noen utvalgte avsnitt.

Now as myth transcends thought, Incarnation transcends myth. The heart of Christianity is a myth which is also a fact. The old myth of the Dying God, without ceasing to be myth, comes down from the heaven of legend and imagination to the earth of history. It happens—at a particular date, in a particular place, followed by definable historical consequences. We pass from a Balder or an Osiris, dying nobody knows when or where, to a historical Person crucified (it is all in order) under Pontius Pilate.

By becoming fact it does not cease to be myth: that is the miracle. I suspect that men have sometimes derived more spiritual sustenance from myths they did not believe than from the religion they professed. To be truly Christian we must both assent to the historical fact and also receive the myth (fact though it has become) with the same imaginative embrace which we accord to all myths. The one is hardly more necessary than the other.

A man who disbelieved the Christian story as fact but continually fed on it as myth would, perhaps, be more spiritually alive than one who assented and did not think much about it. The modernist - the extreme modernist, infidel in all but name - need not be called a fool or hypocrite because he obstinately retains, even in the midst of his intellectual atheism, the language, rites, sacraments, and story of the Christians. The poor man may be clinging (with a wisdom he himself by no means understands) to that which is his life…

Those who do not know that this great myth became Fact when the Virgin conceived are, indeed, to be pitied. But Christians also need to be reminded…that what became Fact was a Myth, that it carries with it into the world of Fact all the properties of a myth. God is more than a god, not less; Christ is more than Balder, not less.

We must not be ashamed of the mythical radiance resting on our theology. We must not be nervous about ‘parallels’ and ‘Pagan Christs’: they ought to be there—it would be a stumbling block, if they weren’t. We must not, in false spirituality, withhold our imaginative welcome. If God chooses to be mythopoeic—and is not the sky itself a myth—shall we refuse to be mythopathic?

For this is the marriage of heaven and earth: Perfect Myth and Perfect Fact: claiming not only our love and our obedience, but also our wonder and delight, addressed to the savage, the chilled, and the poet in each one of us no less than to the moralist, the scholar, and the philosopher.

Derfor ble vi kristne?

Oppslaget i Dagbladet Magasinet om Derfor ble vi kristne legger som antydet i går opp til at når folk ble kristne i romerriket var det altså fordi kristen tro var så lik alternativene - og fordi den var så forskjellig.

Det de kristne tilbød lignet tradisjonell, gresk tro på oppstandelse, og gjenkjennbarhet anses som en forutseting for popularitet.

- Jesu oppstandelse var helt etter gresk mønster, det var ingenting nytt. Flere greske skikkelser gjenoppsto fra døden for deretter å bli fysisk udødeliggjort. Man kan for eksempel nevne Asklepios, Akilles, Herakles og kanskje også keiser Hadrians greske elsker Antinoos. Enda flere ble udødelige uten å dø i første omgang, sier Endsjø til Dagbladet.

Nå er selvsagt dette tatt ut av en stor sammenheng med sikkert mye konkretiseringer og data, definisjoner og presis ordbruk. Men skal vi ta akkurat dette som sies her på alvor, virker det lettere søkt. For å hevde noen enorm likhet mellom Jesus og mytene synes jeg vel ikke helt treffer blink. Ordbruken og historien om disse skikkelsen må ofte filtreres og omformes med Jesus som mal eller skjema, for at kabalen skal gå opp. Også når vi går utenfor tøvet i Jesusmysteriene (enda mer om temaet i denne) eller Zeitgeist.

Nå er det nok ikke helt til å komme fra at skal en religiøs retning vinne stort terreng uten tvang i en setting med flusst av alternativer, må den oppleves som tildels grunnleggende bedre. Dermed virker det langt mer fruktbart å fokusere på forskjellene.

Men den kristne oppstandelsen kom med en ekstrabonus. Muligheten til å gjenoppstå gjaldt nå alle. En gresk ønskedrøm var i ferd med å gå i oppfyllelse.

Så er jo spørsmålet om dette var en ønskedrøm - og hvordan i all verden en slik ev. ønskedrøm kunne bli troverdig.

- Grekerne trodde den beste mulige tilstand etter dette liv var at man ble fysisk udødeliggjort. Dette mente det måtte skje før kroppene ble ødelagt. Men oldemor og oldefar og alle andre som råtnet og ble spist, de var det ikke noe håp for. Evig liv gjaldt bare de ytterst få. De aller fleste ville få en trist tilværelse i Hades uten kropp, en død sjel som varte evig. Tilfeldigheter, gudenes vilkårlighet bestemte, sier Endsjø.

Dette kunne de kristne fikse. De lovte - etter en del intern diskusjon - fysisk gjenoppstandelse for alle gode kristne, og at selve kroppen skulle leve evig. Og de hadde mer enn et konkret eksempel å vise til: I motsetning til alle de andre som gjenoppsto ble Jesu oppstandelse brukt som bevis på at dette skulle skje med alle.

Og slik ble synet på at Gud kan vekke døde kropper til live, til forskjell fra sjelen eller noe annet uklart, fremherskende i kristendommen i øst. Fortsatt i dag står dette synet sentralt her, og i motsetning til det man i de fleste kulturer til alle tider har ment, nemlig at sjelen får et slags etterliv.

Men samtidig hevder altså Det nye testamentet at selve det sentrale som kristne forkynte ble sett på som nonsens av grekerne. Og den som hevder dette, er altså Paulus (og vi holder oss stadig til 1. Korintervrev, denne gang kapittel 1, vers 22-25).

For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Det er kort sagt lite spor i Det nye testamentet av at den nye troen ble tatt i mot med åpne armer fordi den dekket så opplagte behov. Tvert i mot ser vi igjen og igjen at det nettopp er når man snakker om Jesu legemlige oppstandelse at det ristes mest med hoder og mellomgulv.  Et eksempel ser vi i Apostlenes gjerninger (kapittel 17) når Paulus er i Aten og snakker om Jesu oppstandelse (og altså ikke om vår alles).

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.»

Sagt på en annen måte: Hvis det var slik at de kristne opplevde en voldsom begeistring for snakket om vår alles, demokratiske legemlige oppstandelse, og at dette var en ønskedrøm blant grekerne, er det underlig at Det nye testamentet - i og utenfor evangeliene - ikke reiser denne fanen nærmest på hver side.

Hadde man hatt noe ønske om å utbre kristen tro - og sett dette som avgjørende - tilsier tesen at de som satte sammen tekstene ville fokusert langt mer på dette. De ville da også virket mot sin hensikt ikke å legge litt til side så av- og anstøtende ting som forbildets korsfestelse (en vanære av de sjeldne, og - for å si det forsiktig - ingen ønskedrøm eller mye tilstede i gresk mytologi) og kravet om omvendelse (noe ingen av oss liker og heller ikke er særlig synlig i gresk mytologi).

Det ville nok også kunne virket mer forlokkende om man hadde ikke hadde utbasunert at himmelens og jordens Skaper hadde fremstått som noe så foraktfullt som en jøde, og det en straffedømt en. I en ussel avkrok av det romerske imperiet, langt unna maktens eller mytologiens æresplasser.

Endsjø argumenterer likevel for (eller viser, som det heter i media) en klar utvikling.

Religionsforskeren viser i sin nye bok at kirkefedrene tilpasset seg det tradisjonelle greske syn på oppstandelsen for å vinne tilhengere. Jo mer greskkyndige bibelskribentene var, desto mer gresktilpasset var skriften. Til slutt vant synet som la seg nærmest de gamle greske forestillingene om oppstandelse. Desto flere grekere som konverterte, jo mer vekt la kristendommen på de greske forestillingene om kroppens oppstandelse.

Stemmer dette bør vi se i senere tekster (når kristne for det meste var greskkyndige, fra det andre århundret og utover) at oppstandelsestroen overskygget resten. Det hadde dermed vært spennende med statistiske metoder på tekstmaterialet for å se frekvensen av ord som korsfestelse, omvendelse og oppstandelse, selv om en omtale av oppstandelse vanskelig kan unngå å ta med at eller hvordan noen døde.

Eller en forklaring på hvorfor rivaliserende retninger (gnostikere, mithradyrkere eller paganisme forøvrig) ikke inkorporerte en allmenn legemlig oppstandelse for de som sluttet seg til sekten. Hvis man rimelig enkelt kunne vinne tilhengere ved å knytte seg opp mot en ubredt, folkelig ønskedrøm, burde det vært mer enn nok av andre som kunne dra veksler på dette - uten den brysomme bagasjen som fulgte med på det kristne lasset.

I tillegg er det uansett ikke nok å komme med en bunke påstander, selv om de treffer en eventuell ønskedrøm. Det må være noe som gjør at påstandene aksepteres, ikke minst når det kan koste å følge dem (livet, tortur, status, latterliggjøring) - og alle visste at døde råtnet uten noen oppstandelse.

Død og lik var ikke akkurat noe som grekere eller romere flest var ukjente med i en tid uten antibiotika, barselhygiene eller noe spesielt utstrakt helsevesen eller aldershjem.

Gjennomslaget for kristen tro kan kort sagt vanskelig løsrives fra at det historiske innholdet virket troverdig. Hvis man oppfatte Jesus kun som enda en myte, hadde ikke løftet om oppstandelse vært mer overbevisende enn det man ev. kunne koble til alle disse andre angivelig oppstandne mytiske skikkelsene.

Hvis oppstandelsestroen egentlig er lik mytenes, slik det var ganske alment å tenke for noen generasjoner siden, taler ett og annet for at forskjellen er at vi har å gjøre med en "myte som ble fakta", for å si det med C.S. Lewis (som jeg fikk veldig lyst til å sitere i neste blogg).

Det skadet heller ikke at de første kristne var så overbeviste i sin tro at de opptrådte til dels svært annerledes enn den omkringliggende kulturen i måten de omgikk hverandre, behandlet kvinner, ikke satte ut barn for å dø, tok seg av syke og stilte opp i pest- og nødstider (slik Stark som nevnt i går belyser i The Rise of Christianity).

Selv om det sikkert skader argumentasjonen at jeg er lettere overbevist.

Intelligent om ID

Det skal mye til å bremse ID-bevegelsen, men min favorittfysiker Stephen Barr har som alltid kloke kommentarer, denne gang på First Things.

It is time to take stock: What has the intelligent design movement achieved? As science, nothing. The goal of science is to increase our understanding of the natural world, and there is not a single phenomenon that we understand better today or are likely to understand better in the future through the efforts of ID theorists. If we are to look for ID achievements, then, it must be in the realm of natural theology. And there, I think, the movement must be judged not only a failure, but a debacle.

Very few religious skeptics have been made more open to religious belief because of ID arguments. These arguments not only have failed to persuade, they have done positive harm by convincing many people that the concept of an intelligent designer is bound up with a rejection of mainstream science.

Sagt litt enkelt har flere av oss større teologiske utfordringer med ID, enn naturvitenskapelige. Hvilket i og for seg skulle antyde at ID sliter i motvind i Dekodets sandkasse.

The ID claim is that certain biological phenomena lie outside the ordinary course of nature. Aside from the fact that such a claim is, in practice, impossible to substantiate, it has the effect of pitting natural theology against science by asserting an incompetence of science. To be sure, there are questions that natural science is not competent to address, and too many scientists have lost all sense of the limitations of their disciplines, not to mention their own limitations. But the ID arguments effectively declare natural science incompetent even in what most would regard as its own proper sphere. Nothing could be better calculated to provoke the antagonism of the scientific community. This throwing down of the gauntlet to science explains not a little of the fervor of the scientific backlash against ID.

Nå er det selvsagt for tidlig å si hva som er fremtiden for ID. Men at dette skal bli en sterk og levende naturvitenskapelig tradisjon, er ikke bare tvilsomt, det er - for å si det bastant - umulig. Uansett hvor mye feil, problemer og anomalier man måtte mene å finne i enkelte evolusjonære modeller, er det ikke det samme som selv å drive vitenskap.

Og så lenge det er mulig å vise eller håpe at det ikke er umulig å forklare "ikke-reduserbar" (hva nå det er i praksis) kompleksitet og celler ut fra seleksjon, vil alltid den naturlige forklaringen være mest eh... naturlig. 

Det er tilsvarende vanskelig å se for seg ID som den mest enkle eller elegante måten å vise at tro på en (eller annen) designer er rasjonelt.

The ID movement has also rubbed a very raw wound in the relation between science and religion. For decades scientists have had to fend off the attempts by Young Earth creationists to promote their ideas as a valid alternative science. The scientific world’s exasperation with creationists is understandable. Imagine yourself a serious historian in a country where half the population believed in Afrocentric history, say, or a serious political scientist in a country where half the people believed that the world is run by the Bilderberg Group or the Rockefellers. It would get to you after a while, especially if there were constant attempts to insert these alternative theories into textbooks. So, when the ID movement came along and suggested that its ideas be taught in science classrooms, it touched a nerve. This is one reason that the New Atheists attracted such a huge audience.

None of this is to say that the conclusions the ID movement draws about how life came to be and how it evolves are intrinsically unreasonable or necessarily wrong. Nor is it to deny that the ID movement has been treated atrociously and that it has been lied about by many scientists. The question I am raising is whether this quixotic attempt by a small and lightly armed band to overthrow “Darwinism” and bring about a new scientific revolution has accomplished anything good. It has had no effect on scientific thought. Its main consequence has been to strengthen the general perception that science and religion are at war.

Hvilket ikke akkurat har vært prosjektet på Dekodet.

Endsjø og ghostoppstandelser

Det er vanskelig å komme fra at religionshistoriker Dag Øystein Endsjø ikke er enig med en folkelig fyr som undertegnede på alle punkter. Dermed ingen sensasjon at hans nyeste bok (til en lite folkelig pris) bulker borti Dekodet-dampveivalsen på et og annet sentralt punkt.

Vi siterer fra utrettelige Astrid Melands presentasjon i Dagbladet Magasinet.

I vestdelen av det store riket måtte det makt til. Hedenske tempel ble knust, ofringer og ritualer forbudt. Anslag tyder på at bare 10 prosent hadde skiftet ut hedendommen med Jesus da de ikke lenger fikk noe valg.  

I Øst-Romerriket, derimot, den hellenistiske (greske) delen av det store riket, hadde folk allerede konvertert frivillig, før kristendommen fikk makt. Man anslår at over 50 prosent var kristne før kristendommen ble offisiell statsreligion.

Først atskillig ros. Det er flott at Dagbladet nå begynner å understreke at millioner ble kristne uten tvang lenge før keiser Konstantin på 300-tallet, og at dette i stor grad var en grasrotbevegelse.

Så er det kanskje ikke fullt så flott at man skiller så markant mellom utviklingstrekk i øst og vest. Roma var et ikke helt perifert sted for kristne også før Konstantin, selv om man i perioder var mer utsatt for forfølgelse eller andre politiske reaksjoner dess nærmere man var keisersetet. 

Det er også flott at Endsjø trekker fram forskjellen mellom filosofene og folk flest. Grekerne var - for å si det rett ut - for det aller meste ikke filosofer. De færreste brydde seg om Platon eller Aristoteles. Det som rørte seg hos høy og lav var langt på vei astrologi og åndemaning, spådommer og trolldomsformularer. Grekerne lå mer under for dødsangst og depresjon, enn for Demokrit eller jakten på Den ene.

Kristen tro ga i praksis et begrunnet håp både om et bedre liv på jorden (ref. Starks Rise of Christianity) og om et evig liv på en nyskapt jord (altså ikke i himmelen - Bibelen er jødisk).

Men Dagbladet, og de faglige maktene man har henvendt seg til, stimulerer ikke hele veien like mye til himmelsk eller jordisk lovsang.

Paulus, den jødiske fariseeren som skapte kristendommen, og den første kilden vi har (anslått til å være fra rundt 50 e.Kr), forkastet troen på et evig liv for kjøttet.

Han mente at gjenoppstandelse er uavhengig av om den opprinnelige kroppen er med. Jesus var ikke av kjøtt, skrev han, og om graven var tom eller ikke, var kanskje irrelevant.

- Paulus synes kjøttet var noe tull. Han skriver i en klart jødisk tradisjon. Han mener helt klart at det er en åndelig kropp som skal gjenoppstå, sier Endsjø.

Ja, Paulus forkastet troen på et evig liv for legemer av forgjengelig kjøtt og blod. Men han forkastet ikke troen på en kroppslig oppstandelse. Siden uttrykket "åndelig kropp" gir de fleste av oss assosiasjoner til gjennomsiktige spøkelser, er det viktig å se på hva Paulus egentlig mente med dette.

Paulus ser generelt ingen motsetning mellom åndelig og fysisk, som i 1. Korinerbrev 10,3-4.

Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle spiste de den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus.

Det blir lettere meningsløst, for ikke å si anstrengt, å hevde at maten og drikken israelsfolket i følge Det gamle testamentet spiste i Sinai-ørkenen, ikke var fysisk. Eller at noen mente de ikke hadde kropper siden de så på seg selv som åndelige personer (pneumatikos, et ord vi kommer tilbake til, 1. Kor 14,37).

Vi ser rett og slett ofte at man blander to forhold, noe ikke minst N.T. Wright har belyst i flere tildels lange bøker (og i en kort artikkel her). I første Korinterbrev 15 - det sentrale kapitlet hos Paulus om dette - bruker Paulus først en analogi om overganger og samtidig kontinuitet (vers 35-38):

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp [somati] har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse.

Men at Paulus legger vekt på at de er forskjellige, betyr ikke dermed at han mener noen av dem ikke kan være fysiske. Eikenøtter er like fysiske som eiketrær. Kornaks er like fysiske som korn.

Paulus fører så analogien videre. Det finnes ulike typer kjøtt (sarx, vers 39-41).

Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk. Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.

Men alle er altså like fullt fysiske.

Så kommer vi muligens til kjernen i debatten (vers 42-49):

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Om det finnes en kropp med sjel [psychikos], finnes det også en åndelig kropp [pneumatikos].

Uttrykkene psychikos og pneumatikos tolkes av enkelte, men muligens ikke av Endsjø (med forbehold om at boken altså er for dyr for oss som for tiden har dødelige kropper), som noe "legemlig" i motsetning til noe "åndelig". Likevel synes Endsjø i følge Dagbladet å se Lukas som utrykk for en kroppslig oppstandelse og Paulus som en åndelig - og dette som to fullstendig forskjellige ting:

Her kritiserer Lukas Paulus indirekte. Paulus snakker om at en pneumatisk (åndelig) kropp skal gjenoppstå. Når Jesus kommer tilbake er disiplene ifølge Lukas først livredde fordi de tror han er pneuma - altså det Paulus sier man blir i oppstandelsen. I Lukas forsikrer Jesus dem imidlertid om at han ikke er noen ånd, men av kjøtt og bein, blant annet ved å oppfordre dem til å ta på ham, også etter gresk inspirasjon. Dette er hard kritikk, men Lukas skjønte at Paulus var så mektig at han ikke kunne gjøre den direkte, sier Endsjø.

For å få denne "kritikken" til å gå opp, krever det altså at det er en durabelig motsetning mellom Lukas og Paulus her. Men utfordringen er da å tillegge Paulus en oppfatning av at en som er oppstanden er "en ånd" i motsetning til å være fysisk ("kjøtt og bein").

Mens det altså er mer vanlig (og virker langt riktigere på meg ut fra sammenhengen) å lese Paulus sin begrepsbruk som uttrykk for ulike typer fysikalitet.

Vår nåværende "kropp med sjel" kalles for psychikos (“naturlig kropp"), mens vår fremtidige oppstandelseslegeme - "åndelig kropp" - kalles for det allerede omtalte pneumatikos. Det viktige her er at begge deler er fysiske - den første er ikke en løsrevet sjel og den andre ikke en løsrevet ånd eller spøkelse.

Forvirringen på dette området, i hvert fall hos folk flest, skyldes nok oversettelsestradisjoner.Vi har lett for å tenke med grekerne at dette handler om det fysiske og det åndelige, mens dette for jøder var sammenkoblet. Paulus beveger seg generelt innenfor et jødisk tenkesett, inkludert i dette kapitlet.

Når Paulus snakker om kropper med sjel og kropper med ånd, mener han definitivt ikke at vi nå er kroppsløse sjeler som siden skal bli kroppsløse ånder.

Nei, vi er nå kropper med en levende sjel og skal bli kropper med en levende ånd. Våre legemer skal ikke bli borte, men bli transformert. Vi ser dette videre i kapittelet (vers 44-50).

Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet:  Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod [sarx] kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

Forgjengelige kropper kan ikke leve evig (i hvertfall ikke sist jeg sjekket med en biolog), derfor trenger vi uforgjengelige. Det første mennesket var en levende sjel (og hadde utvilsomt en kropp), det nye mennesket skal bli en levende ånd (noe som heller ikke, i følge Paulus, er i motsetning til å ha en kropp).

Dermed er det mer nærliggende å lese Lukas som motsetning til (og muligens som kritikk av) en folkelig spøkelsestro, enn som motsetning til (eller som en subtil, indirekte og først nylig oppdaget kritikk av) Paulus.

For å oppfatte en motsetning til hva Endsjøs tolkning synes å forutsette.

Men jeg kan jo se spøkelser ved høylys dag.

Einstein og ghostwritere

For ordens skyld, hvis noen skulle nære på nagende tvil, er dagens Einstein-anmeldelse i Vårt Land den som ble nevnt på Dekodet for fjorten dager siden.

Tydeligvis har avisen imidlertid begynt med en policy med ghostwritere, siden det er kulturredaktørens navn som står oppgitt.

Eksamenstips

Originalen er forøvrig her.

Der lyset ikke slipper inn

Jeg tviler ikke på at Gabriel Michael Vosgraff Moros Der lyset slipper inn er noen smuler storslagen og spennende. Men, skal vi dømme etter anmeldelsen i dagens Vårt Land (og det er alltid en risikosport), vitner den mer om moderne myter enn om renessansementalitet. Selv om det hele foregår i Venezia tidlig på1500-tallet.

Vi siterer fra anmeldelsen.

Handlingen er lagt til en tid der verden flommet over av ny kunnskap og rasjonell innsikt. Don Gabriel er renessansemennesket som omfavner den nyvunne rasjonalitetens muligheter. Han dissekerer aper på jakten etter sjelens materielle manifestasjon, han benekter Gud og bygger planetarium basert på Kopernikus sine kjetterske teorier om solen som sentrum. Konflikten mellom tro og viten, religiøsitet og rasjonalitet blir altså tematisert.

Skal vi se... hvor i all verden skal vi begynne?

Vi mer enn aner at Moros (og anmelderens) bakhode inneholder opptil flere gram bilder av en mørk, irrasjonell og ikke bare kunnskapsfattig, men kunnskapsfiendtlig, middelalder. Før lyset slipper inn og renessansen redder oss.

Det spiller tydeligvis liten rolle at at dette lenge har vært ikke bare skrevet ut av historiepensumet på universitetene, men aktivt imøtegått. Antagelig er det litt vel mye forlangt at pensumbøker om den tiden en forfatter behandler, skal finnes i hyllene hans.

Skotter vi likevel innom hyllene oppdager vi at både høy- og senmiddelalder var skolastikkens tid (og i 1516 befinner vi oss fortsatt i denne), en tid der rasjonalitet og logikk ikke bare var i høysetet i naturfilosofi og teologi, men etterhvert til tider antok nesten parodisk rasjonalistiske former.

Renessansen var langt fra uten kunnskapstilfang og rasjonalitet, men den var på mange måter også et oppgjør med middelalderens rasjonalisme. Mange var lei av formallogikken og lange, tildels omstendelige, kommentarer. Man foretrakk heller direkte tilgang til hellenismens kunstneriske og litterære forbilder.

Og dens mystiske kunnskap.

Sentralt i dette stod Hermes Trismegistos, en blanding av fortellinger om den greske guden Hermes og den egyptiske guden Thot. Man forestilte seg at sjelen hadde mistet kontakten med "kunnskapen" (gnosis). Bare sann kunnskap gjorde det mulig for den å rømme fra sitt jordiske fengsel.

Men denne "sanne kunnskap" handlet ikke om naturvitenskap. Dette var en mystisk innsikt, visjoner som ikke var så enkle eller mulige å verbalisere, slik vi kan se paralleller til i østens mystikk.  Dette var kort sagt verken empirisk naturvitenskap, historisk kunnskap eller rasjonelt.

Det var i større grad engleskole enn fysisk institutt.

I tillegg ser vi også klare anakronismer.

Tale om sjelens materielle manifestasjon klinger mer av Descartes på 1600-tallet enn vågale venezianere over hundre år før.

Kopernikus sin fremstilling av universet med sola i sentrum forelå ikke i skriftlig form før i 1543 -  De revolutionibus orbium coelestium.

Dette var et verk få tok seg nær av eller så som en trussel, verken i eller utenfor kirken. Det var ikke først på 1600-tallet under opptakten til 30-årskrigen at autoritetene landet på en avvisende konklusjon, etter lang debatt.

Boka kom da heller ikke før i 1616 på Den katolske kirkes liste over litteratur katolikker "ikke skal lese". Kopernikus sine tanker var altså ikke formelt å anse som kjetterske (og da kun hvis noen kontrafaktisk hevdet dem som bevist sannhet, og ikke kun som en egnet matematisk modell for å beregne planetposisjoner) før hundre år etter handlingen i Moras bok.

Og før noe formelt var erklært kjettersk, kunne ingen dømmes for eller trues med det.

Det hører med at ingen noen gang ble dømt til noe mer enn husarrest for mistanke om å ha stått for dette. Det var - for å si det forsiktig - ikke den verste forbrytelsen på 1600-tallet. Temaet var mest et feilslått og tåpelig uttrykk for en revirmarkering av kirkens autoritet i en svært urolig tid. Lenge etter middelalderen.

Når såpass mange er så fokusert på temaet, er det fordi Galileo-saken siden 1700-tallet av symbolske, politiske og konfesjonsmessige årsaker er blitt hauset ut av alle proporsjoner.

Mye tyder med andre ord på at Moro har skrevet en bok der lyset ikke slipper inn.

Very Nice - and even more French

Ikke mange andre enn franskmenn og meg som kan danse til dette.

Reklame og realiteter

Ateistøl mot himmeløl

Hva jeg gjorde i går, før jeg skrev bokanmeldelse og kulturnotat, avsløres i Fri Tanke her.

Det kan jo forklare noe av resultatet hvis du skulle lese Vårt Land eller DagenMagazinet de nærmeste dagene.

Prising i sør

Hyggelig og velfortjent å se hvem som har fått Frankfurt bys musikkpris for 2010.

Og på tide, spør du enkelte av oss, men det gjør du nok ikke.

The Frankfurt Music Prize was founded in 1980 and has been awarded annually by the Frankfurt Music Prize Foundation on the occasion of the international Musikmesse in Frankfurt since 1982.

It is awarded to musicians, composers, teachers and personalities from the world of music for special achievements in the fields of interpretation, composition, musicology or teaching.

I år ble den altså delt ut i popkategorien (dette alternerer fra år til år) for "artistic and technical innovation".

The Frankfurt Music Prize 2010 goes to Keith Emerson, keyboard player and founding member, with Greg Lake, of the progressive-rock band, Emerson, Lake & Palmer. The presentation will take place at the ‘Römer’, Frankfurt’s Town Hall, on the eve of the Musikmesse, 23 March 2010. The Board of Trustees of the Frankfurt Music Prize describe Keith Emerson as an innovative artist who has not only pushed out the genre’s boundaries with his music but also had a decisive influence on the technology of electronic keyboard instruments through his keyboard playing.

Så venter vi fortsatt på Rockn' Roll Hall of ShFame.

Hvem som har vunnet denne prisen før? En god del, ikke helt ukjente artister, i mange sjangere.

1982 - Gidon Kremer (violinist)

1983 - Edgar Krapp (organist)

1984 - Alfred Brendel (pianist)

1985 - Brigitte Fassbaender (opera singer)

1986 - Albert Mangelsdorff (jazz trombonist)

1987 - Carl Dahlhaus (musicologist)

1988 - Heinz Holliger (oboist)

1989 - Ludwig Güttler (trumpeter)

1990 - Chick Corea (jazz pianist)

1991 - Aribert Reimann (composer)

1992 - Georg Solti (conductor)

1993 - Harry Kupfer (director)

1994 - Brian Eno (musician and sound artist)

1995 - Tabea Zimmermann (violist)

1996 - Wolfgang Niedecken (singer and songwriter)

1997 - Prof. Hans Zender (composer and conductor)

1998 - Peter Herbolzheimer (arranger, interpreter and composer)

1999 - Prof. Michael Gielen (conductor and composer)

2000 - Klaus Doldinger (saxophonist)

2001 - Dietrich Fischer-Dieskau (singer)

2002 - No Prize awarded

2003 - Walter Levin (violinist & professor of chamber music)

2004 - Udo Lindenberg (rock musician)

2005 - György Ligeti (composer)

2006 - Peter Gabriel (pop / rock musician)

2007 - Peter Eötvös (conductor and composer)

2008 - Paquito D’Rivera (saxophonist, clarinettist, composer)

2009 - Dr. José Antonio Abreu (conductor, composer, mentor)

2010 - Keith Emerson (musician, composer)

Ingen grunn til å skamme seg over å bli med i denne gjengen.

Synging i vest

Skriblerier i øst og vest

Når noen en stund har kunnet glede seg over å slippe lange innlegg på Dekodet, er forklaringen at skrivearbeider i stor grad har foregått på andre  arenaer. Sammen med mer enn noen snev av senebetennelse har det bidratt til at tempoet altså vært atskillig roligere her på bruket (og på en del andre) enn til vanlig.

Etterhvert har imidlertid resultatene begynt å vise seg, og ikke bare i armene.

For det første handler det om en norsk oversettelse av Stefan Gustavssons Om Jesus og Jonas, som altså er en kortfattet, men klartenkt kommentar til Jonas Gardells bestselger om Den historiske Jesus.

Videre snakker vi om Messias og mytene, skrevet for Theofilos (#2/2009), et nystartet norsk-svensk tidsskrift med det muntre mottoet “För att troende människor ska tänka och tänkande människor tro”.

Om en uke eller så slippes bokprosjektet Troverdig tro, der jeg dels har skrevet selv (om noe så utidig som gudsargumenter) og dels har vært med i redaksjonen (en interessant oppgave, ikke minst å se hvordan enkelte taklet tilbakemeldinger). Dette er en bredt sammensatt bok på Luther forlag med bidrag fra ulikt hold, som hver på sin måte berører spørsmålet om tro kan være troverdig, eller - sagt på en annen måte - handle om (ahem) virkeligheten.

Det som har tatt mest tid (og der korrekturlesningen pågår for fullt denne uka, grøss og gru) er imidlertid et helt annet prosjekt. Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø er en sterkt utvidet (flere nye kapitler veier mer enn nok opp for at en del av de gamle er tatt ut) og kraftig omarbeidet utgave av Da kvinnen fikk sjel - og andre historier. Mye vann og vås har rent i havet siden 1998, og mer eldre er oppdaget. Etter planen kommer boka ut over påske.

Midt i lanseringen av et produkt på jobben og en anmeldelse av seneste Einstein-biografi, så nok for nå. Skal tross alt rekke en artikkel for Lys og liv, et intervju om konspirasjonsteorier som kristne faller for og et forord til en av disse Donald-årgangsbøkene.

Trilogi uten Knausgård

Finnes ingen bedre måte å roe ned nervene - og få litt adrenalinkick. Heller ikke denne versjonen.