Frykt og karikaturer

Ikke uventet, og antagelig som planlagt, førte terroraksjonen mot Charlie Hebdo i regi av al-Qaida til en frykt for å karikere islam.

For noen har dette forsterket et ønske om ikke å såre religiøse i sin alminnelighet, spesielt ikke grupper man oppfatter som små eller svake. For andre er det vanskelig å komme unna at frykten for reaksjoner påvirker.

Siden ingen ønsker å gå rundt med permanent livvakt, er det dessverre ikke lett å se hvilken gruppe karikaturvegrere tilhører.

Men denne type innskrenking av ytringsfriheten i praksis har ikke bare ført til karikaturfobi. Den viser seg også i noe som minner om avledningsmanøvre, som i seneste nummer av Charlie Hebdo.

I stedet for å sno seg unna, forsterker man karikaturene, men ikke i retning av islam.

Dermed gir man i følge Dagbladet i beste baker-for-smed-tradisjon "kristendommen store deler av skylda for terroren", spesielt med en karikatur som illustrerer tittelen "Drapsmannen er fortsatt på rømmen".

Framsida av bladets nyeste utgave, som er i salg fra onsdag 6. januar, har avbildet gud, framstilt som en mann med skjegg i kjortel og sandaler. Mannen er tilgriset i blod, vill i blikket og tilsynelatende på rømmen.

Ja, dette må tydeligvis være en gud med liten g.

Likevel er målskiven opplagt.

Videre har gud en kalashnikov over skuldra, og er markert med kristne symboler for treenighet og den allvitende gud. Terroristene som angrep Charlie Hebdo brukte maskingevær av nettopp typen kalashnikov. Også nettstedet France24 slår fast at Charlie Hebdo har karikert de kristnes gud på framsida av sin nyeste utgave.

Men én ting er å karikere "de kristnes gud", noe annet er å hevde at kristne hadde store deler av skylden for terroren som rammet Charlie Hebdo. I stedet er nok forklaringen nærliggende. Våger man ikke å karikere Allah eller Muhammed direkte, må man gjøre det via stedfortreder.

Man må late som man retter skytset mot kristne. Man vet at det ikke vil føre til noe verre enn beske blogginnlegg. Man kan gå trygt på restaurant og redaksjonsmøter.

Muligens er det også en bakenforliggende tanke at kristne ... egentlig har minst like mye på samvittigheten historisk sett og at "kristne land" har fremprovosert terroraksjonene ved bl.a. krigføringen i Irak.

Uten at Dagbladet tar debatten.

Det var al-Qaidas arabiske fløy som tok på seg ansvaret for terroren 7. januar, men et år seinere retter altså Charlie Hebdo pennen like mye mot kristendommen og religion generelt, som mot islam spesielt.

Noen bør altså snarest tegne en karikatur av en tegner som røyker en sokk.

Reklame og realiteter

Valgkamp og Woodstock

The times they are a'changing.

Se mer av Varvel her.

Chesterton-karikatur i Jyllandposten

At enkelte forfattere kan være vel så aktuelle etter sin død, fremgår av dagens Jyllandsposten.

Og når vi først anvender en såpass klisjé på Dekodet, er det ikke helt uventet at det handler om Chesterton.

Det er heller ingen grunn til å heve noen øyebryn over at det er en danske som har falt for hans joviale karikaturer i The Flying Inn - og skriver på denne måten i den avisen.

De tre første avsnittene av Bent Jensen (leder av Center for Koldkrigsforskning) sin kronikk er mer enn nok for å vise at boken vekket mer enn noen smuler begeistring.

En god russisk ven har længe tilrådet mig at læse en fandenivoldsk roman af den engelske forfatter, katolikken G. K. Chesterton, der døde i 1936. Romanen, der samtidig er en samfundsutopi, foregår i England i slutningen af 1800-tallet. - Den vil fortælle dig, hvad der foregår i Danmark og Europa lige nu, sagde min russiske ven. Læs den, bogen hedder Den flyvende Kro.

Jeg var skeptisk. Hvad skulle en gammel roman fra England vel kunne fortælle om det moderne Danmarks og Europas problemer? Men jeg overvandt min skepsis og har nu jeg læst Den flyvende Kro - og det er fuldkommen sandt: Det er på mange måder, som om Chesterton skriver om vores tid. Bogen blev oversat til dansk i 1945, og jeg forestiller mig, at den dengang må have forekommet danske læsere løjerlig - fornøjelig, men blottet for et dybere betydningsindhold. I dag er den nærmest en åbenbaring af vid og indsigt.

Kort fortalt handler Den flyvende Kro om den herskende klasses stærke utilfredshed med verdens tilstand og især de lavere klassers måde at leve livet på. Overklassens talsmand er Lord Ivywood, som er medlem af Parlamentet - en bleg og blodløs, humorforladt verdensforbedrer, afsondret fra det engelske folk, dets tro og skikke. Selv tror lorden ikke på andet end sine egne utopier. ”Verden er mislykket, og jeg vil lave den om”, som han siger. Lord Ivywoods modpol er en tyk, ilter og handlekraftig orlogskaptajn, den rødhårede irlænder, Patrick Dalroy. Han mener, at Guds skaberværk er, som det skal være. Han tror ikke på det moderne sludder om en tilstand af verdensfred og evig lykke, men finder livet med dets udfordringer, mangler og ufuldkommenhed pragtfuldt.

Så er vi litt spente på om det vil brennes noen kroer som følge av dette. Men ikke i det hele tatt på om boken vil bli oversatt til norsk.

Takk til Kjetil for historisk tips.

Måtte bare komme

Takk til Ben Witherington.

Karikerte karikaturer

At lærebokforfattere litt vel ofte skriver med bakhodet og ikke benytter seg av et par praktisk utdelte redskaper litt lenger fram, er ikke noe nytt.

Det er altså ikke lenger så lett å hoppe i stolen over at Gyldendal forlag aksepterte at Henry Notaker i en ny religionsbok i den videregående skolen hevdet at Magazinet under karikaturstriden publiserte en tegning av Muhammed med grisehale.

Norske elever får dermed vite at

«I 2005 trykte Jyllands-Posten 12 karikaturer av profeten Muhammad i islam. Bakgrunnen var at en dansk barnebokforfatter ikke hadde funnet noen som ville illustrere en bok om Muhammad. Jyllands-Posten mente dette krenket forfatterens ytringsfrihet og inviterte tegnere til å tegne Muhammad. 12 stykker sendte inn sine bidrag, og avisen trykte dem. Den kristne norske avisen Magazinet publiserte tegningene en drøy måned senere. Mange mente at Muhammad-tegningene var blasfemiske, andre så det som rasisme fordi de mente tegningene ikke var saklig religionskritikk. Tegningene framstilte for eksempel Muhammad med grisehale. Som vi husker fra islamkapitlet, er grisen et urent dyr ifølge islam.»

Det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at dette tilhører et forhåpentligvis ubevisst ønske om å vise hvor naturlig og forståelig det var at deler av den muslimske verden reagerte så kraftig. At de eneste som koblet Muhammed med fremstillinger av en gris var muslimske lobbyister, har man filtrert vekk.

Saken blir ikke mindre tankevekkende av følgende svar på spørsmålet om hvordan "en slik feil kan forekomme i en slik viktig og aktuell sak?"

- Det er et meget godt spørsmål. Det eneste jeg kan svare på det er at slikt ikke skal forekomme. Vi er særs på aktpågivende på å lese grundig korrektur i bøker som omhandler religion og livssynsspørsmål, men her er det noe som har glippet, sier Hedlund.

Selv om nok også Aftenposten kan lese grundigere korrektur, understreker dette hvor lett det er nettopp i religion- og livssynsspørsmål at bakhodesjåføren tar overhånd. Siden enkelte av oss har noen kjepphester klare til å rykke ut fra stallen på det minste påskudd på dette området, er det vanskelig ikke å se saken i forbindelse med de mange andre mytene og misforståelsene om livssyn og kulturhistorie.

Det forklarer ihvertfall et godt stykke på vei hvordan både forfatter og forlagskonsulenter så glatt kan akseptere en så karikert fremstilling. Tolker man fremveksten av ytterligående muslimer som et resultat av vestlige overgrep og selvgodhet overfor andre kulturer og religioner, er det ikke vanskelig å godta skjeve historiefremstillinger. Ser man Magazinet - bevisst eller ubevisst - i et korstogsperspektiv, er det ikke grenser for hva bladet kan være troendes til.

Det er nok også grunn til å tro at dette gjenspeiler holdninger hos mange muslimer. I stedet for å stimulere til debatt om trykkefrihet, oppfattes karikaturene i Jyllandposten (senere trykket i faksimile i en rekke norske aviser, inkludert Magazinet), som eksempel på sjikanerende krenkelser av Muhammed. Og føler man seg utsatt for overtramp og hets, er det ikke så nøye med presisjonsnivået.

At læreboka nå trekkes tilbake, er flott. La oss om ikke annet bruke saken til å minne hverandre på hvor lett det er å gi rattet til bakhodesjåføren.

Noe som ikke kan ende med annet enn karikaturer.

Karikatur og kapital

At karikaturstriden blusser opp igjen er vel ikke helt uventet etter Jan O's tegning i Adressa. Det er heller ikke uventet at at mange velmenende henger seg på som heller ikke aldeles uventet beskrevet her.

Men i den iherdige konkurransen om det minst uventede er det nok denne som tar kaken.

"Prosjektet i Karachi er verdt 1,2 millarder kroner, og Østhus er redd Adressa-tegningen kan gå ut over selskapet.

– Det kan føre til at kunder ikke vil inngå avtaler med oss, eller at de avslutter samarbeidet. Den menige mann har ikke mulighet til å sette seg inn i budskapet bak tegningen, men oppfatter det som om at man snakker negativt om islam og om profeten. Det er forferdelig uheldig."

Selv oppfatter jeg nok at trykkefrihetens verste fiende for tiden ikke er Dag Solstad, men næringslivsinteresser med toleranse som alibi.

Altså kommer trykkefriheten til å tape.