Det er altså ikke lenger så lett å hoppe i stolen over at Gyldendal forlag aksepterte at Henry Notaker i en ny religionsbok i den videregående skolen hevdet at Magazinet under karikaturstriden publiserte en tegning av Muhammed med grisehale.
Norske elever får dermed vite at
«I 2005 trykte Jyllands-Posten 12 karikaturer av profeten Muhammad i islam. Bakgrunnen var at en dansk barnebokforfatter ikke hadde funnet noen som ville illustrere en bok om Muhammad. Jyllands-Posten mente dette krenket forfatterens ytringsfrihet og inviterte tegnere til å tegne Muhammad. 12 stykker sendte inn sine bidrag, og avisen trykte dem. Den kristne norske avisen Magazinet publiserte tegningene en drøy måned senere. Mange mente at Muhammad-tegningene var blasfemiske, andre så det som rasisme fordi de mente tegningene ikke var saklig religionskritikk. Tegningene framstilte for eksempel Muhammad med grisehale. Som vi husker fra islamkapitlet, er grisen et urent dyr ifølge islam.»Det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at dette tilhører et forhåpentligvis ubevisst ønske om å vise hvor naturlig og forståelig det var at deler av den muslimske verden reagerte så kraftig. At de eneste som koblet Muhammed med fremstillinger av en gris var muslimske lobbyister, har man filtrert vekk.
Saken blir ikke mindre tankevekkende av følgende svar på spørsmålet om hvordan "en slik feil kan forekomme i en slik viktig og aktuell sak?"
- Det er et meget godt spørsmål. Det eneste jeg kan svare på det er at slikt ikke skal forekomme. Vi er særs på aktpågivende på å lese grundig korrektur i bøker som omhandler religion og livssynsspørsmål, men her er det noe som har glippet, sier Hedlund.Selv om nok også Aftenposten kan lese grundigere korrektur, understreker dette hvor lett det er nettopp i religion- og livssynsspørsmål at bakhodesjåføren tar overhånd. Siden enkelte av oss har noen kjepphester klare til å rykke ut fra stallen på det minste påskudd på dette området, er det vanskelig ikke å se saken i forbindelse med de mange andre mytene og misforståelsene om livssyn og kulturhistorie.
Det forklarer ihvertfall et godt stykke på vei hvordan både forfatter og forlagskonsulenter så glatt kan akseptere en så karikert fremstilling. Tolker man fremveksten av ytterligående muslimer som et resultat av vestlige overgrep og selvgodhet overfor andre kulturer og religioner, er det ikke vanskelig å godta skjeve historiefremstillinger. Ser man Magazinet - bevisst eller ubevisst - i et korstogsperspektiv, er det ikke grenser for hva bladet kan være troendes til.
Det er nok også grunn til å tro at dette gjenspeiler holdninger hos mange muslimer. I stedet for å stimulere til debatt om trykkefrihet, oppfattes karikaturene i Jyllandposten (senere trykket i faksimile i en rekke norske aviser, inkludert Magazinet), som eksempel på sjikanerende krenkelser av Muhammed. Og føler man seg utsatt for overtramp og hets, er det ikke så nøye med presisjonsnivået.
At læreboka nå trekkes tilbake, er flott. La oss om ikke annet bruke saken til å minne hverandre på hvor lett det er å gi rattet til bakhodesjåføren.
Noe som ikke kan ende med annet enn karikaturer.
