Om, men lite men

Hvis noen lurer på hvorfor det har vært noen manglende prikker over i-ene, eller i det hele tatt i-er på Dekodet i det seneste, så er det altså fordi prikker og i'er har vært opptatt enkelte andre steder, fra artikler i alt fra Hedningesamfunnets gjenoppståtte blad til Dagen, St. Olav og Agenda 3:16, for ikke å si arbeid med en og annen bok, foredrag, debatt og intervju.

Og slik går no dagan, eller i hvert fall kveldan.

Siden det nærmer seg påske og lettere velfortjent rekreasjon i New York, kan vi legge ut linker til en del av stoffet som altså denne gang er (her er det bare å holde seg fast) ... religiøst.

Om det finnes noe moralsk som gudstroende kan gjøre, men ikke ateister - Dagen og Damaris Kulturvinduet.

Om at kirken har skylden også for skiføret i påsken - St. Oav 2/2012 - side 27.

Om en samtaledebatt på Blindern om ateisme og kristendom - Korsets Seier.

Om Gud og guder, for ikke å si om engler og engler i Agenda 3:16.

Om en Bjørn Are Davidsen i IMI-kirkens pastorblog i forkant av et helgeseminar i Stavanger (13.-14.april).

Velment for videregående

Lærere har det ikke lett for tiden. Ikke bare får de pepper for egen og elevenes sviktende motivasjon og mattekunnskaper, i tillegg må de forholde seg til websider som dessverre formidler mer hjelpesløshet enn hjelp.

Vi ser dette når vi for eksempel kan lese i noe som kaller seg for VGskole at Barokken på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet kan knyttes til oppgjøret med ... pavens ufeilbarlighet.

Fram til 1517 hadde paven vært Guds stedfortreder og den ufeilbarlige leder for den katolske kirken. Det var fastslått allerede i 1075 av pave Gregor VII i form av det såkalte "Dictatus papae". Her fikk paven enerett på å innsette og avskjedige biskoper, samt avsette keisere. Paven selv sto kun under Gud i rang, og han kunne da selvsagt heller ikke dømmes eller kritiseres av andre enn Gud. Det ble videre slått fast at kirken aldri på noe vis hadde tatt feil og aldri ville komme til å gjøre det. Det sier seg selv at med et slikt utgangspunkt er det kun paven som alltid har rett i saker som dreier seg om tro og moral. Men da den tyske munken Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober, 1517, og blant annet stilte seg tvilende til pavens ufeilbarlighet, startet han et opprør som fikk store konsekvenser.

Nå kan man si mye om historiske linjer, men hvorfor en presentasjon av barokken (som altså i stor grad var en del av den katolske motreformasjonen) fokuserer på Luthers teser er noe uklart. Og selv om reformasjonen hadde stor betydning for utviklingen av kunst og litteratur, var det i begynnelsen mest i retning av en kunsterisk puritanisme, der alt for mye av middelalderens kunst ble ødelagt både i Norge, England og andre protestantiske land.

Luther førte oss kort sagt ikke inn i barokken, det var det motreformasjonen som gjorde - med andre ord den katolske motbevegelsen som begynte i andre halvdel av 1500-tallet.

Og som altså ikke er omtalt på en hjelpeside om barokken.

Det hører med at "pavens ufeilbarlighet" ikke ble noen offisiell læresetning i Den katolske kirke før i ... 1870.

Likevel ble temaet diskutert i forbindelse med Luthers 95 teser (som altså verken ble slått opp på noen kirkedør eller tok opp pavens ufeilbarlighet), fordi de utfordret pavekirkens autoritet, slik det fremgår av en presentasjon som ikke er fra VGskole.

Selv om doktrinen av pavens ufeilbarlighet var blitt satt fram tidligere, hadde den ikke fått alminnelig gjennomslag, og var ukjent i Tyskland.

I det hele tatt demonstrerer denne barokke fremstillingen hvordan det kan gå når websider overlates til de velmenende og ivrige, eller i hvert fall de som i en periode hadde tid til å oppdatere sidene - som deretter i årevis og med rødt får deler av teksten markert som uferdig. 

Noe som med fordel kunne vært tydeliggjort også for resten av teksten.

I stedet for en pedagogisk og prinsipiell presentasjon som samler linjene, får vi et oppsamlingsheat av delsannheter som visker ut linjene.

Det er kort sagt et godt spørsmål hvorfor skoler ikke i større grad samarbeider om websider - og kjører kvalitetskontroll. Skal vi styrke motivasjon og kunnskap i videregående, hjelper det med lærere som også er motiverte for å dele genuin kunnskap på web.

Ehrman fem på igjen

Man kan si mye om Bart Ehrman. Normalt pleier han å kunne sine kilder og fakta, men når han skal skrive populært forsvinner mye av dette i oversellende og polemiske soundbites, som i Misquoting Jesus - The Story Behind Who Changed the Bible and Why.

Denne gang handler det om Jesus-myterne, altså gjengen innen New Age og nye ateister som hevder at Jesus ikke har eksistert. Siden vi her møter mer enn ett likhetstrekk med kreasjonister og konspiranoikere er det ihvert fall én ting som bør unngås.

Rett og slett feil i detaljer.

Det vil bli brukt mot deg like mye som trutherne (de som mener at 9/11 helt eller delvis var orkestrert av amerikanske myndigheter) ville gjort om du skulle sagt at flybensin brenner ved høy nok temperatur til å smelte stålbjelkene i Twin tower.

Dermed er Ehrmans i overkant arrogante sloms og plassering av foten i munnen i Huffington post takknemlig bytte for mytenerder som Richard Carrier. Artikkelen er nok det beste som har hendt dem noen gang.

Heldigvis begynner det å komme anmeldelser som tyder på at boka er bedre - her er en rimelig grei, men vi får nå avvente til Did Jesus Exist?: The Historical Argument for Jesus of Nazareth dukker opp i postkassene rundt omkring og myterne selv gyver løs på den med gafler og håp.

Selv om Ehrman nok ikke vil omvende den harde kjernen av mytere, kan han nok medvirke til at konspirasjonsteorien om at Jesus er en ren myte ikke blir like utbredt som om 9/11.

Stay uansett trygd tuned.

Nye ateister fem på igjen

Hvis det er noe som kjennetegner nye ateister er det evnen til å godta påstander som støtter egen sak, uten å sjekke.

Vi ser dette enten vi snakker Dawkins eller Harris, Hitchens eller Dennett, eller alle blogger, fora og kommentarer som fortsetter å spre faktoider (eller, for å si det mer presist, fordommer og fiendebilder) om tro og vitenskap gjennom historien.

Bildet er klart: Kirken har til alle tider ført en innbitt kamp mot alt som smaker av kunnskap og naturvitenskap.

Dermed er det som forventet at en nyateist som Donald Prothero har falt for filmen Agora, om den kvinnelige naturfilosofen Hypatia og ødeleleggelsen av Biblioteket i Aleksandria.

Og siden mannen er geolog, er han selvsagt en stor autoritet på ... vitenskapshistorie. Igjen ser vi altså at skepticblog dessverre driver mer forkynnelse enn forskning.

Most of the historical events portrayed in the film as as accurate as historians can know them, from the religious tension to the destruction of the Alexandrian library (and its priceless collection of the works of the ancients) by a black-clad Christian mob who viewed philosophy and learning as pagan and idolatrous, to the eventual subjugation of the Roman Empire by Christian leaders.

Prothero har med andre ord ikke lest en eneste historisk kilde til begivenhetene. Han aner ikke at ingen av de fem kildene som forteller om ødeleggelsen av Serapistempelet (som er hva dette i realiteten handler om, ikke det opprinnelige biblioteket) nevner at en eneste bok gikk tapt.

Og så tror han en hel masse om hva Hypatia drev med.

The movie has her character questioning Ptolemaic astronomy and investigating the heliocentric model of Hipparchos of Samos, and coming up with Kepler’s elliptical orbits as a solution to the problem of heliocentrism. This last part is probably fiction, but then Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her. And the ending, where her Christian former slave suffocates her to save her from a painful death for being a pagan and a witch, was not nearly as harsh as reality. According to historical records, a Christian mob kidnapped her from her chariot, stripped her naked, flayed her alive with sharp potsherds, and then dragged her skinned body through the streets.

La oss ta dette punktlig.

1) Ingen kilder forteller at Hypatia stilte spørsmål ved den ptolemaiske modell.

2) Hipparkos beskrev ikke noen solsentrert modell, det var det Aristarkos som gjorde. Modellen ble avvist fordi den stred med observasjonene (bl.a. parallakseproblemet, man kunne ikke se at fiksstjernenes posisjon endret seg, noe de burde hvis jorden beveget seg).

3) Hypatia tenkte som Prothero forstår ikke at planetene gikk i elliptiske baner, men i sirkelbevegelse.

4) Hypatia ble ikke flådd levende med keramikkskår (den forestillingen er hentet fra Gibbon på 1700-tallet, ikke kildene), men antagelig steinet - med takstein (som riktignok er av keramikk).

5) Han har rett i at "Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her", men ser likevel ikke at det han siterer av Hypatia i innledningen av bloggen og filmen han anmelder nettopp er det - diktning uten dekning i annet enn samtidens trosforestillinger.

Men det blir verre. Prothero hopper rett over i kokoland med sin videre fremstiling av historien.

But although the historical details could be quibbled over, the main point of the movie rings true, especially in this current age where religious dogmatism is still attempting to suppress science and free inquiry. Late Roman Alexandria was  indeed a tolerant place where the Egyptian, Greek, and Roman gods were still worshipped. It had the largest Jewish community in the world, where the Hebrew Bible was translated into Greek (the Septuagint). This tolerance was soon overpowered by lower-class Christian mobs who first destroyed the pagan temples, and then drove out the Jews, and finally destroyed the centuries of learning built up in Hellenistic Alexandria since the time of Alexander the Great some 700 years earlier.Many scholars still consider the murder of Hypatia and the conversion of the Roman Empire to Christianity (with the destruction of nearly all Greek and Roman scholarship) as the beginning of the “Dark Ages” in the west.

For det første er det sikkert slik at hovedpoenget "rings true", men spørsmålet er ikke hvilke faktoider som klinger sant, men hvilke fakta som er sanne - og mulige å belegge med kilder. At nye ateister knapt gjør dette når de skriver om historien, understreker at de ikke er drevet av etterprøving, men ideologi og myter.

For det andre var antikkens Aleksandria ikke en tolerant plass, men en sydende vulkan med stadige gatekamper, opprør og forfølgelser av etniske og religiøse grupper. Byen yrte av gjenger som kunne drepe for et godt ord, det var ikke så nøye om offeret var naturfilosof eller biskop, jøde eller kristen, mann eller kvinne.

For det tredje ble ikke århundrers kunnskap rasert av kristne mobber, eller av ideologiske grunner. Biblioteker kom og gikk, like mye som intoleranse, branner, kriger og opprør. Biblioteket i Aleksandria var muligens ødelagt før det i det hele tatt eksisterte kristne og i hvert fall før kristne hadde noen makt (mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø).

For det fjerde fantes det hedenske lærde, også kvinnelige, i byen i generasjoner etter Hypatia, som en annen nyplatoniker - Aedisia. Vi finner forøvrig nyplatonikere i Østromerriket og Bysants gjennom hele middelalderen.

For det femte oppgir han ikke hvilke disse many scholars er - han bare tror blindt det er mange og forventer at leserne også bare tror det blindt. Antagelig foregår det noe oppe i hodet hans der han som mange nye ateister har fått det for seg at siden tro og vitenskap per definisjon er fiender (det finnes jo ... kreasjonister!), slipper man å sjekke empiri eller påstander om empiri, altså historiske kilder.

Dermed trenger han for det sjette ikke oppgi noen som helst kilder eller eksempler på at kristningen av Romerriket førte til ødeleggelsen av nesten all gresk og romersk lærdom. Dette er bare en sannhet vi må godta i blind tro, siden den ... klinger sann.

For det syvende levde altså Hypatia i Østromerriket. Hvordan hennes død (selv om den skulle ha fått konsekvensene han fantaserer om) kunne være begynnelsen på "mørketida" i Vestromerriket, er dermed noe uklart.

For å si det kort og klart og krast. Og kommentarfeltet er til tider enda verre.

Skulle noen tro jeg tar hardt i, er det lov å flytte seg i retning av en ateistisk historiker som legger langt mindre i mellom i en knusende kritikk av sine "rasjonalistiske" meningsfeller.

Husk pute og popcorn.

Ingen konspirasjon

Skulle noen være i Bergen på tirsdag kan tipses om at noen hekto saumfaring av konspirasjonsteorier av undertegnede og Asbjørn Dyrendal.

Vi siterer fra forhåndsomtalen

Konspirasjonsteoretikere sverger på at de har avslørt onde hensikter og hvem som står bak dem. Hvor tilbøyelige er vi til å konspirere, og hvordan avsløres en konspirasjonsteori?

Konspirasjonsteorier florerer, og forsøk på å motbevise dem fører ofte bare til at troen på dem forsterkes. For tilhengere finnes det alltid forklarende logiske mønstre. Samfunnsforskning viser at mennesker har en trang til å finne mening og forklaring til ethvert fenomen. Dette står sentralt for skapelsen av konspirasjonsteorier.

Men hva er egentlig en konspirasjonsteori og hva kjennetegner den? Og kan en sammenligne religion med konspirasjonsteorier? Teoriene kan være både omfattende og fantasifulle, og karakteriserer ofte det gode og det onde. Samtidig kan de også være mer eller mindre troverdige.

Selvsagt en ond plan bak det hele, men du vil ikke avsløre den uten å møte opp.

Eksisterer religion?

Noen ganger blir man mer enn et par smuler oppgitt over ordbruk, og ikke bare fordi setningene blir i overkant tendensiøse.

Ikke minst ser vi dette når noen snakker om religion. For ordet er ikke bare en nøytral og noen ganger praktisk betegnelse på noen typer tradisjoner og trosforestillinger. Det er blitt en hoggestabbe for ideologiske økser.

Ofte er det mer fruktbart å snakke om livssyn og virkelighetsforståelser enn ”religion”, siden forskjellene kan være større enn likhetene. Ordet brukes mange ganger om noe som ikke lar seg sette på en formel. Det sier vel så mye om modernitetens behov for definisjoner som om noe avgrenset fenomen.

Religion er et ikke-eksisterende universal.

Begrepet bidrar til at vårt perspektiv styres vel så mye av definisjoner som av data. Det fungerer mer som en tankefelle enn til å skjerpe tanken. Vi ser dette når noe som gjøres eller tenkes i regi av én religiøs retning eller som et engangstilfelle tas til inntekt for all religion til alle tider.

Det gjør at vi stadig hører om ”religionens lange kamp mot vitenskapen” eller som på en feministblogg at ”de store grunnleggende problemene” (fra kvinnefiendtlighet til manglende likeverd) skyldes fenomenet religion.

Og da

Ikke en bestemt religion, men religion som sådan. Alt vi har av kulturelle nedarvede forskjeller mellom kjønn og hva det betyr for samfunnsposisjon skrives til syvende og siste tilbake til vår religion.

Dette følges friskt opp på twitter med at ”Religion er roten til alt vondt, også dårlig barneoppdragelse".

Konklusjonen er grei: ”Det beste vi kan gjøre for fred og menneskeverd er å kutte ut religion på alle barnas arenaer”.

Holdningen er sterk, klar og kvelende på all diskusjon. Religion er ikke bare en bås der man plasserer svært ulike fenomener, det er et fengsel for forbryterske synspunkter.

Selv om det er fint at ”gladkristne og andre snillreligiøse” hevder at de er for likestilling og menneskeverd, viser det bare at det er ”ingen regel uten unntak.”

Mens regelen i enkelte kretser er at religion uten unntak er negativt.

Og siden det selvsagt er et hundre prosent irrasjonelt fenomen, kan det like selvsagt ikke vurderes rasjonelt.

Litt på samme måte som enkelte politiske synspunkter.

Menn er fra Mars

Som tenåring lærte jeg fort at evolusjon var fortryllende og religion fiendtlig og fornuftstom.

En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.

Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller Barsoom som den heter blant kjentfolk.

Den første av Barsoom-føljetongene begynte i et amerikansk blad for 100 år siden, i februar 1912. Etterhvert skulle de bli samlet i ti romaner om sterke menn og vakre kvinner, onde herskere, sleske prester, tapte siviliasjoner, gale vitenskapsmenn og besynderlige teknologier.

Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.

Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.

Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.

Det hele åpner i A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.

Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte.

Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.

Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.

Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig her) og en famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for Avatar, og nikkes til i League of Extraordinary Gentlemen, Babylon 5 og Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen John Carter-film havner på kino.

Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.

Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.



Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn eksklusivt.

Disse amerikanerne.

Gudskrigene i eplehagen

Tapp ... tapp ... hallo...?

Ah, der var det én.

Siden dette er et tema som alltid trekker mye tilskuere, lenkes til Bryan Appleyards hjertesukk om nye ateister, altså Dawkins og resten av guttebandet Bright Boys, nærmere bestemt artikkelen The God Wars i tidsskriftet New Statesman.

Selv om vi ikke er enige i alt (dette er jo skrevet av en agnostiker, så han kan jo ikke ha rett i alt) viser åpningen at dette er verdt å få med seg.

Two atheists - John Gray and Alain de Botton - and two agnostics - Nassim Nicholas Taleb and I - meet for dinner at a Greek restaurant in Bayswater, London. The talk is genial, friendly and then, suddenly, intense when neo-atheism comes up. Three of us, including both atheists, have suffered abuse at the hands of this cult. Only Taleb seems to have escaped unscathed and this, we conclude, must be because he can do maths and people are afraid of maths.

Say no more. Og les.

Englevakt

Det er lett å trekke på smilebåndet eller stramme utskjellingsmusklene når prinsesse Märtha Louise forteller om sine samtaler med engler. Ikke minst når vi hører om funn av fjær og nøkler.

Samtidig er troen på engler så inngrodd at de senest i dag var hovedoverskrift i et såpass seriøst forskningsorgan som VG.

Men når kristne hever øyenbrynene over Märtha er det vanskelig å unngå at pekefingeren også rettes andre veien. For kristne tror da også på engler?

Er ikke den ene engletroen like god (les dum) - som den andre?

Og, ja, det er ikke til å komme unna at det finnes likheter. I følge Den norske kirkes Rundskriv nr. 5/1999 om Markering av Mikkelsmess (som altså er erkeengelen Mikael og alle englers dag), er det slik at englene er ”Guds tjenere som sendes ut til vår hjelp”. Vi har dermed hver vår verneengel og kan ”be om englenes hjelp”, i følge denne tradisjonen.

Dette er da vel helt likt Märtha, selv om det ikke står noe om nøkler?

Og så er vel egentlig Märtha bedre, fordi hun ikke fordømmer noen?

Det siste er i hvert fall religionshistoriker Dag Øistein Endsjøs innfallsvinkel i dagens Aftenposten om Fjær  - og engler som virker.

Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt.

Men i stedet for å nevne noen utfordringer med et slikt grenseløst univers, lander han på at dette egentlig er helt greit. Det handler bare om hvordan vi velger å se på virkeligheten.

Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.

I den sannhetsløse Kardemommeby er det ingen andre kriterier enn personlig vekst og selvrealisering. Så lenge du ikke plager andre og er passe grei og snill, kan du tro og gjøre som du vil.

Og så er hun jo selv et bevis på at troen virker, siden hun er gått fra å være "en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formelig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet".

Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.

Med andre ord (vi har på brillene som leser mellom linjene her) er Märthas tro kurant og ikke kuriøs eller kommersiell. Og uansett bedre enn denne fordømmende statskirken som jo har noe så uholdbart for postmoderne anlagte som synspunkter på politikk og moral og krig og fred og sånt.

I hvertfall i følge den tolkningsnøklen jeg nettopp fikk hjelp til å finne.

Rir vi noen steg lenger til siden enn riddere som vil redde postmoderne prinsesser, ser vi imidlertid at vi beveger oss i et terreng med flere utsiktssteder og verktøy enn følelser og politiske spark.

Selv om det altså kan være vanskelig handler dette ikke kun om hva man tror på (det kan jo være så mangt), men også om grunnlaget for å tro på noe.

En ting er at det er naturlig å riste på hodet over enhver tro som har gått av moten, eller er ny eller bare uvant eller ikke kan falsifiseres i forskningslaboratorier.

Dermed kan kirkelige rundskriv om Mikkelsmesser i blant overraske selv de av oss som har vært lettere aktive medlemmer i noen tiår. Sagt på en annen måte er ikke den type engletro som det legges opp til der noe som akkurat har ... dominert gudstjenestene jeg har fått med meg.

Eller er blitt en del av noen kristne trosbekjennelser.

Men vi kommer altså likevel ikke unna det diskret lille spørsmålet om hva som er grunnlaget for forestillingene. Er de uttrykk for en ivrig fantasi, fleinsopp, lån fra omgivelsene, jungianske arketyper - eller hentet fra Lisa Williams?

Bygger de på noe mer enn rør og rusmidler?

For spørsmålet er ikke om noe synes sært, men om det kan være sant. Og hvorfor vi eventuelt måtte tenke det sistnevnte. Er noe sant fordi jeg hører noen si at det er sant, at de selv har sett eller fornemmet noe, slik vi ser i alternativbevegelsen?

Eller er noe sant fordi det bygger på noe vi mener det er godt grunnlag for å ha tillit til, for eksempel fordi vi mener det har en større rolle i tilværelsen enn selv prinsesser?

Den engletroen vi møter i Den norske og Den katolske kirken er på mange områder sammenfallende. Den bygger på tradisjoner og tolkninger av Bibelen. Den er ikke noe som du eller jeg finner på i farten.

Tvert i mot advarer Bibelen mot overdreven engletro, slik som var vanlig i antikken, ikke minst i gnostiske retninger:

La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker (Kol 2,18).

Engletroen er kort sagt ment å gi trøst og trygghet, ikke være livets fokalpunkt, mål og mening.

Og bibelske engler driver ikke coaching mot betaling. De er først og fremst budbærere. De konkurrerer ikke i banalitetsbransjen eller som klisjéterapeuter. De er ikke fjærkledte vesner som sitter på skulderen. De er heller overveldende figurer som ikke plaprer meg etter munnen. 

De er drager, ikke papegøyer.

De er ikke vesner som snakker med min stemme. I stedet for å gjøre meg mer selvopptatt kan de gjør meg mer selvransakende.

Hvis alt vi har av kriterier er om noe kan ... utvikle meg, blir alt bra som gjør meg glad. Det er ikke lett å finne noe mer hedonistisk, for ikke å si nihilistisk. I prinsippet.
 
Og det er altså sistnevnte vi snakker om her.

Masse kritisk

Selv om været gjør det vanskelig å være skeptiker i dag, i hvert fall innendørs, kan anbefales konferansen Kritisk Masse som braker for alvor løs på Oslo kongressenter i Folkets Hus (Youngs gate 11) fra i morgen morgen.

Vi anbefaler mange, men kanskje særlig Richard Wiseman som (selv om han ikke kommer fra Østen) er en relativt vis mann. Og mer enn mildere morsom, eller i hvert fall quirky, sånn hvert 30. sekund eller noe sånn sånn.

Du finner hjemmesiden til konferansen her og et aldri så lite (til og med oppdatert) program her.

Og meg der, i hvert fall i morgen.

Linker og liker

Bryter inn for å fortelle at det nå er fjernet, oppdatert og lagt til linker i høyremargen.

Spesielt ønsker vi velkommen den mer eller mindre agnostiske mer enn lettere skeptikeren Kjetil Hope, kjent fra Vårt Land TV, og for å skrive som en av gudene han ikke tror helt hundreogtiprosent på.

Stark og klar

Jeg må vel tilstå at det ikke er alle sosiologer eller religionssosiologer som jeg leser med like stor interesse.

Men en av dem som stadig havner på nattbord og kindle er altså Rodney Stark som vi har omtalt noen ganger før på bloggen.

Stark fikk sitt faglige gjennonbrudd på 1960-tallet med en serie studier av nye religioner, spesielt av mormonere, der han argumenterte for hvordan vekst i religiøse grupper i stor grad kunne forklares ut fra hvilke belønninger og kompensasjoner som oppleves. Denne type prinsipielt sett økonomiske modeller har da også etterhvert blitt svært utbredte og videreutviklet av en rekke forskere.

Og de er selvsagt blitt til dels behørig kritisert, som jo er samfunnsforskningens lodd.

Skal vi si noe kort om Stark må det være at han er sjeldent inspirerende å lese. Ikke minst er det morsomt for noen av oss at han har gått fra å være agnostiker til å bli kristen, og det synes som om denne utviklingen et godt stykke på vei ikke bare kan spores i bøkene, men kan skyldes arbeidet med dem.

Samtidig er han til tider også irriterende å lese.

For vi snakker ikke om en forsker uten feil og lyte, eller supernøytral, men om en kreativ formidler som til tider kanskje er vel sta og glad i å ta noen åretak mot strømmen. Noe som gjør at han i flere av sine seneste bøker kan bli i overkant frisk i frasparkene og kjapp i svingene.

Men det overskygger ikke at han er en mester i å se også kirkehistoriske forhold analytisk og sosiologisk - uten å have i marxistiske grøfter. Og for at populærvinkler på historiene mer kan lure enn lære oss.

Hva bør man så lese av Stark?

Den første og kanskje mest betydelige boken hans (i hvert fall når det gjelder å påvirke akademisk tenkning) er The Rise of Christianity: A Sociologist Reconsiders History (1996). Boken er skrevet mens han var agnostiker og altså ikke noe partsinnlegg i favør av noen tro.

Stark går gjennom skriftlige og arkeologiske kilder i lys av det som litt enkelt kan kalles sosiologiske modeller for å vurdere kristendommens vekst de første århundrene. Den gir gode argumenter for både det kvantitative tempoet på veksten og de kvalitative faktorene som bidro til den.

Vi snakker da ikke om sverd, men om en religiøs gruppering som var såpass annerledes i sin praksis enn andre grupperinger at den ble mer tiltrekkende for folk flest, særlig kvinner som fikk et bedre liv ved å bli kristne - blant annet fordi de dermed giftet seg senere, slapp å ta risikable aborter og fikk viktige roller i menighetene, og ble tatt vare på også som enker.

Stark mener også å kunne vise at kristen tro tiltrakk langt flere av samfunnets overklasse og lærde enn det har vært vanlig å tenke. Og at det tok ganske mange hundre år før hovedtyngden av dem som ble kristne ikke lenger kom fra jødiske retninger.

Etter denne boka, for ikke å si salgstallene, ble muligens Stark bitt av basillen, eller bitt av stadig flere basiller. Han begynte på det som etterhvert er blitt en lang serie andre bøker som belyser store linjer i kirke- og kulturhistorien, og med en stadig tydeligere fascinasjon for kristen tro.

Uten at han noen gang har vært naiv om også de mørke sidene ved historien.

Den beste - sosiologisk sett - av disse bøkene er One True God: Historical Consequences of Monotheism (2001). Denne argumenterer godt for at gudstro har vært en viktig samfunnsfaktor - på godt og vondt - i historien, inkludert jødeforfølgelser.

Men også sistnevnte er et stykke på vei blitt feilrepresentert, både når det gjelder hvor hyppig eller representativt det har vært og at dette primært foregikk i kirkelig regi med teologi som sterkeste forklaringsfaktor. Stark viser i stedet at denne type intoleranse mer er en effekt av urolige tider enn av uheldig teologi. Og at vi også finner samme effekten i muslimske land.

Selv om ingen av bøkene hans akkurat er ukontroversielle er det først etter denne at de begynner å bli bombastiske.

For the Glory of God: How Monotheism Led to Reformations, Science, Witch-Hunts, and the End of Slavery (2003) er kanskje den mest fascinerende av Starks bøker, men samtidig også en av de som blir for enkel og trekker i overkant sterke konklusjoner av kildene. Tittelen sier det meste om temaene og antyder nok også hvorfor han er blitt behørig kritisert for deler av stoffet.

Men skal man først lese noe av Stark (og det skal man) er denne likevel høyt på listen.

The Victory of Reason: How Christianity Led to Freedom, Capitalism, and Western Success (2005) er det ikke mulig å anbefale like mye. Men liker man tanken på at kapitalisme er supert og egentlig en kristen oppfinnelse (Stark skriver mye om hvor avgjørende det var at Aquinas og andre argumentere for at det var rett å ta renter (eller tilsvarende kompensasjoner), noe man finner lite av i tidligere tradisjoner eller andre kulturer), er det bare å løpe til Amazon.

Om ikke annet er boken et vekkende (eller vemmelig, alt etter som) spark på skinnleggen til alle som uten videre slår fast at moderne verdier er et sterkt brudd med middelalderens tenkning. Sagt litt forsiktig viser Stark i det minste at dette kan diskuteres.

Cities of God: The Real Story of How Christianity Became an Urban Movement and Conquered Rome (2006) er en langt mindre banebrytende, men fortsatt interessant videreføring av hans Rise of Christianity. Hovedtemaet er utviklingen i bysamfunnene ved Middelhavet og hva det er mulig å si om forholdet mellom gnostiske retninger og det vi forbinder med (og som han viser de sosiologiske data gir grunnlag for å kalle) hovedstrømmen av kristendom.

Deretter fulgte hans muligens to mest kontroversielle bøker.

I Discovering God: A New Look at the Origins of the Great Religions (2007) vurderer Stark om gudstro skyldes noe psykologisk og sosiologisk vi finner på (og at Gud dermed antagelig ikke eksisterer), eller er også noe vi finner (fordi det kan eksisterer en Gud).

God’s Battalions: The Case for the Crusades (2009) er et forsøk p å vise at det fantes gode grunner for korstogene og at de ikke er (slik som det ofte påstås), uprovoserte, koloniseringsforsøk, økonomisk lønnsomme, spesielt brutale i forhold til muslimsk krigføring, evangeliseringer osv. Stark argumenterer som vanlig godt for mye av dette, samtidig som han til tider trekker det for langt, slik vi har tatt opp før.

Men nylig er det altså kommet en bok som gjør det lettere å lese Stark. The Triumph of Christianity: How the Jesus Movement Became the World's Largest Religion (2011) oppsummerer mange av hans andre bøker på en forbilledlig poengtert og pedagogisk måte.

Den er dermed kort sagt en facinerende reise i historisk analyse.

Boken bugner av stoff om alt fra utviklingen i den tidlige kirken, via hvor lite folk flest faktisk gikk i kirken i middelalderen (eller kunne noe om kristen tro) mens dette til gjengjeld stod sterkt hos munker og naturfilosofer, til utviklingen av moderne naturvitenskap og hvordan vi skal forklare Luthers suksess.

Og den har alle kjennemerker på å være skrevet av Stark, godt formulert i en anmeldelse:

What Stark excels in, and what this book is full of, is a kind of scholarly iconoclasm. Stark comes off as a contrarian throughout. In fact, he appears to positively relish his role as a debunker of conventional wisdom.


Do you think that Christianity grew at a pace only a miracle could explain? Or that it was mostly a religion of the rural poor? How about the idea that it set back the cause of women, forever subjecting them to male headship? Or the notion that it was the Roman emperor Constantine whose conversion to Christianity finally cemented its place in Roman culture? Were the crusades the work of bored, greedy Europeans, aggressively encroaching on peaceful native Muslims? Were the middle ages a period of darkness, intellectual obscurantism, opposition to scientific and philosophical breakthrough? Was the Spanish Inquisition a sordid and brutal chapter in the history of the Church, best disowned? Does religious pluralism threaten the existence of American Christianity? Is Christianity dwarfed globally – especially in Africa – by the dominance of Islam or Eastern religious mysticism? To each of these questions (and this is just a sampling), Stark provides the most surprising answers. His favorite formulation, which nearly every chapter begins with, is something like, “This is what most people have heard and believe to be true. And it is utterly wrong.

Selvsagt bør man lese mer enn én bok av Stark, men har du ennå ikke lest noen er denne et lett valg.

Priviligerte posisjoner

Siden jeg har latt meg friste til å delta litt i Verdidebatt igjen, kan det være greit å kjøre litt dobbelt bokføring.

Vi snakker da for det første om tråden Ottosens og Syses fabuleringer om religion og vitenskap, der mitt første svar er lagt ut her.

Og altså under i en forsiktig bearbeidet form:

Modernistiske myter

Noe av det som dessverre går igjen i livssynssamtaler, og gjør dem såpass slitsomme, er at så mye av det som legges fram bygger på myter og/eller lite informert research, for ikke å si skurke- og heltebilder.

Dermed snekres litt vel ofte en scene og et bakteppe som egner seg mer for karikaturer enn konstruktive debatter. Man ser ikke etter om det stemmer, man godtar påstander og vinklinger fra Hitchens/Harris/Dawkins/Dennett/Atkins og resten av feltet i tro fordi det passer ens egen retorikk og overbevisning om at man er på fornuftens og fremskrittets side.

Og sier noen i mot, er det sjelden at en nyateist tar dette til seg, i stedet bytter man hest og rir videre som om ingen ting har skjedd.

La meg ta bare ett eksempel for å vise at det er grunn til en mer ydmyk tone i samtalen - og det gjelder selvsagt alle parter.

Vi finner altså flere klassiske modernistisk myter i følgende avsnitt:

Både du han og andre med tilsvarende oppfatninger av at gamle myter og doktriner representerer sannhet, rammes hardt og nådeløst av Det Kopernikanske Prinsipp - etter Nikolaus Kopernikus - en grunnholdning innen fysikken som sier at det ikke finnes noen spesielt priviligerte observatører.

Aristoteles´ modell plasserte Jorden i sentrum av solsystemet; en priviligert plassering siden det syntes som om alt annet roterte rundt Jorden.

Nikolaus Kopernikus demonstrerte at dette ikke var korrekt og at det var Solen som sto i sentrum av Solsystemet og at Jorden gikk i bane rundt den.

Dette er myter som jeg har skrevet til dels inngående om i flere bøker og som det ikke finnes grunnlag for om man undersøker kilder og historikere.

For det første demonstrerte Kopernikus ingen ting. Han presenterte en alternativ astronomisk modell som ikke stemte bedre med observasjonene enn den gamle. Noe som muligens kan kalles en "demonstrasjon" (eller rettere sagt fremleggelse av en enklere modell som var mer egnet for predikasjoner) skjedde først flere generasjoner senere, først og fremst med Kepler som både hadde mer presise data (Tycho Brahe og alt det der) og klarte å tenke seg ut av den gamle greske modellen som feilaktig mente planetene beveget seg i sirkelbaner.

Men Kepler demonstrerte heller ingen ting, det var først på 1800-tallet at man fikk avgjørende funn som viste at innvendingene ikke holdt (parallakseproblemet) - selv om modellen var så praktisk at den ble tatt i bruk allerede på 1600-tallet.

For det andre var det ingen priviligert posisjon å være i sentrum. Dette er en inngrodd myte som synes urokkelig, antagelig fordi den er så retorisk velegnet. Gjør man det som nyateister burde gjort, altså bedrevet kritisk tenkning, ville man fort sett at dette ikke stemmer.

Tvert i mot var det slik i det aristoteliske/ptolemaiske verdensbilde at det som var utenfor månens bane ble oppfattet som fullkomment og bedre dess lenger ut man kom, fram til Empyrion. Det som var under månen var den ufullkomne, mindreverdige del av verden.

Det var kort sagt slett ingen ære å ligge i midten.

Dermed var det bare logisk av Dante å plassere helvetet i sentrum av jorden i Den guddommelige komedie.

Leser man hva de som drev med astronomi på 15-1600-tallet selv skrev om saken finner vi at det å løfte jorden opp til å være en planet, gjorde jorden mer "priviligert" og ga den større verdi.

En av Kopernikus’ støttespillere, matematikeren Rheticus (1514-1574), skrev at “Jordkulen er blitt opphøyet, mens solen har steget ned til universets midtpunkt.” Også Keplers og Galileos skrifter viser at de mente at jorden nå fikk høyere verdi.

Jeg tenkte å gjøre en større jobb med å finne opphavet til myten da jeg skrev Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, men oppdaget at her hadde Dennis R. Danielson heldigvis gått foran meg i løypa med artikkelen The great Copernican cliché.

Det viser seg at det ikke er mulig å finne spor etter den før satirikerne Cyrano de Bergerac (1619-1655) og Bouvier de Fontenelle (1657-1757) som uttrykte glede over at det nye verdensbildet jekket oss ned, ”ydmyket menneskets forfengelighet”. Noe som de sikkert mente var men passende melding til hovmodige i og utenfor hoffet.

I løpet av 1700-tallet gikk mange av poengene i grekernes verdensbilde i glemmeboken og myten om den priviligerte posisjon ble etablert som en historisk sannhet i opplysningstidens antikirkelige retorikk, kanskje mest klart hos Kant, og senere hos Freud, Helge Krog og andre kulturradikalere (1900-tallets "nyateister").

For det tredje var det ikke slik at Kopernikus møtte "en massiv opposisjon mot hans konklusjoner", eller at de endret noe på synet på moral eller fornuft. Der fikk nok dels den protestantiske "skriften og samvittigheten" mer betydning og dels at man også forlot den aristoteliske metafysikken (som altså ikke hang sammen med hans fysikk) og havnet i at vi lever i en formålsløs tilværelse der alt utelukkende er upersonlig materie/energi i bevegelse.

Opposisjonen mot Kopernikus kom først i en svært urolig politisk tid ved inngangen til og under 30-årskrigen flere generasjoner senere, knyttet til striden om Galileis modell som sistnevnte påstod var riktig (det var den ikke, siden Galiei ikke fulgte Keplers modell) og bevist (det var den altså heller ikke).

Dette eksempelet bør minne oss om at det kan være grunn til ydmykhet i debatten. Ateister har ingen priviligert posisjon som sikrer at man automatisk unngår blind tro på myter.

Så er spørsmålet om noen vil ta dette til seg.

Ting og tid

I tilfelle vi lever i et univers der noen savner oppdateringer av bloggen, kan det kort informeres om at det for tiden (og i overskuelig framtid = februar) blir mest av en del andre typer skriverier, artikler, bøker og den slags.

Det kommer nok likevel en og annen oppdatering innimellom. Be very afraid.

Krig og fred og tro og sånt

Som vi var inne på i går finnes det mange slags retorikk der ute. Mye av den verste tilhører heldigvis svært marginale grupper og nettsteder. Etter Per Aslak Ertresvågs første konspirasjonsbok Makten bak makten er det da heller ikke lett å finne den på bestselgerlistene.

Men det er ett unntak som har fått få bekymringsmeldinger. Det har besynderlig nok ikke gitt utslag på forskere eller medias radar over retoriske skremmebilder. Og det har så langt heldigvis ikke endt med at noen har tatt loven i sin egen hånd.

Likevel er det vanskelig å slå det i konkurransen om krasseste stempling av grupper.

Tenk at jeg forteller om noen som er ansvarlige for de fleste kriger. Får de makt vil de ødelegge moral og mennesker. De vil styre alt du gjør, hjemme og på jobb. De kan få seg til å mene hva som helst, når som helst. Og ikke bare finnes ingen argumenter eller indisier for deres sak, de aksepterer ingen argumenter i mot.

Hvem snakker vi om? De gudstroende, selvsagt.

I hvert fall slik de beskrives i flere store bestselgere de seneste årene.

En nyateist som Richard Dawkins sier rett ut i millionselgeren The God Delusion at "Innbarkede troende er selvsagt uimottagelige for argumenter", eller på grunnteksten ”Dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument”.

For Dawkins er tro ikke bare blind, den er totalt uten evidens.  Ikke nok med det, den går mot alt som er av evidens. Gudstro er en vrangforestilling på linje med en sykdom. Religion er et tankevirus.

Med sin forakt for forskning og fornuft førte kristen gudstro oss inn i den mørke middelalderen og bremset vitenskapen i tusen år, i følge nyateistene. De fortsetter med å si at den påførte oss uholdbare moralbud, tok livet av millioner av hekser og heretikere og holder seg fortsatt til en Gud som er verre enn den verste tyrann.

Når man tenker på gudstro, kan med andre ord noen og hver begynne å kaldsvette.

For åpner man først for tro uten begrunnelse, åpner man for hva som helst. Uten tanker eller kriterier er alt like greit. Sier en åndelig leder hopp, hopper man. Kan hvem som helst når som helst tro på hva som helst, er det ingen grenser for vås og vilkårlighet.

Dermed har trosretninger ikke andre valg enn å rope høyere hvis de blir motsagt. Eller ta på seg nærmeste bombebelte.

Ser man på all gudstro som blind, bakstreversk og brutal blir det et moralsk anliggende å bekjempe den. 

Og det er umulig å føre samtaler som kan påvirke.

Retorikken er ganske så sterk. Det er vanskelig å lage en mer truende fremstilling av noen. Den kan føre til konklusjoner som noen kan oppfatte som ganske så logiske.

For hva i all verden kan man egentlig gjøre med en så umenneskelig trussel når vanlige virkemidler ikke har noen effekt? Bør vi ikke snarest ta loven i vår egen hånd? De går jo rundt der ute, i fullt dagslys.

Vi får bare takke Gud for at de som leser nyateistiske bøker så langt har vært vennlige og fredelige. I hvert fall utenfor twitter, debattspalter og kommentarfelt.

Krig og fred og vantro og sånt

Retorikk er en kunst som de færreste behersker og som enda færre forstår.

Det er til og med dem som tar den bokstavelig.

Ikke minst kan vi se det når nyomvendte ikke bare kan bli mer katolske enn paven, men mer muslimske enn Muhammed. Og tar Koranens mest krigerske vers, for ikke å si språklige overdrivelser (eller hyberboler som det heter på retorisk), for halal fisk, gyldig til alle tider og alle steder.

Muligens er noe slik forklaringen på den lyn og tordnende tonen når den norsk-irakiske islamisten Mohyeldeen Mohammad skriver debattinnlegg i Dagbladet.

Det er tydelig at han føler seg såret når han han fortelle at han

kom over den vantro qadiyanien, Hiba Khan, sitt debattinnlegg med tittel «En god muslim». For det første, så er denne kvinnen IKKE muslim! Hun er qadiyani som tilhører den vantro sekten som kaller seg selv «Ahmadiya». Denne forkastelige sekten forsøker å villede mennesker fra Islams sanne lære og rette tro ved å utgi seg for å være muslimer, samtidig som de er blant de verste vantro!

Ser vi på  kirkehistorien er det ingen grunn for kristne til å slå seg på brystet med en konsistent vennligere holdning til meningsmotstandere. Uansett er det nok i overkant uvanlig å finne noen som lener seg mer bakover for å vise at ens egen religion oppfordrer til krig mot vantro.

Det blir ikke mindre spesielt i en kultur der det store flertallet lener seg vel så langt i motsatt retning.

Hiba Khan skriver: «Ingen Gud og ingen religion har noensinne oppfordret til krig...» Dette er helt feil, og det skal jeg inshaAllah tilbakevise ganske lett. Allah sier i Koranen: «Og krig mot dem helt til det ikke er mer oppvigleri og all religion tilhører Allah...» (nær mening, surat Al-Anfaal, vers 39)

Vi snakker ikke om f.eks. en tro på at Gud til syvende og sist skal skape en ny verden uten nød og urett, men om at det er "ganske lett" å vise at muslimer selv skal gå til krig for å fremme sin tro.  

Og vår Profet Muhammad (Fred og velsignelser være over Hans sjel) sa: «Jeg har blitt beordret til å krige mot menneskene, helt til de bevitner at det ikke er noen gud utenom Allah, og at Muhammad er Hans Sendebud, og oppretter bønnen og betaler zakaat. Dersom de gjør dèt, vil dems penger og ære beskyttes, bortsett fra dets rett i Islam. Og dems regnskap er hos Allah, den mest Opphøyde.» (Nær mening, Sahih Bukhari) «...Men Æren tilhører Allah, Hans Sendebud, og de troende, men hyklerne vet det ikke.» (nær mening, Koranen 63:8)

Det hele avrundes ... interessant nok med "Og fred være med følgerne av den rette veiledning".

Heldigvis er dette et debattinnlegg som ikke akkurat er blitt omfavnet av mange norske muslimer - og ikke bare fordi de er bedre i norsk.

Men dette viser hvor viktig det er å tenke over egen retorikk og hvilke stemninger og fiendebilder den styrker. Oppfatter man andre som ikke bare vantro, men verste vantro, forkastelige, villedende, bedragerske, oppviglende og hyklerske, er det ikke underlig om man kan kikke seg rundt etter en hær eller to.

Slik det da også har skjedd for flere religioner og retninger i historien, enten vi tenker korstog, kalifer eller kommunistregimer - uten at alt dermed på noen måte kan eller skal skjæres over én kam.

Det betyr heller ikke at et debattinnlegg fra en av de mer sinte på sidelinjen kan tas som uttrykk for noe representativt. Eller som en direkte oppfordring til noe som helst.

Men skulle ikke den gode Mohyeldeen selv se i retning av våpensmier, er det dessverre slik at denne type retorikk kan lede andres blikk.

Vi får kort sagt håpe at ingen med personlighetsforstyrrelser og/eller våpenlisens tar dette på ordet.

Og så er det jo på sitt vis betryggende for islamsk gangsyn at han er blitt kastet ut både av Saudi-Arabia og Tunisia, selv om det altså øker sannsynligheten for innlegg i Dagbladet.

For ikke å si tilsvar. Så mange at avisen valgte å stenge kommentarfeltet klokken 16.

Så kan man sikkert diskutere hva som egentlig står i Koranen og Hadith og hva det betyr, hvilke vers som veier mest, overstyrer andre, er hyperboler osv. Her vil det sikkert være uenighet, vi trenger ikke å være naive og  tro at alle vil ha en lesning eller legning som peker mot fred og bare fred.

Dette er en arena som jeg imidlertid (forhåpentligvis trygt) overlater til dem som har tillit til disse tekstene og troverdighet for muslimer i tolkningen av dem. Og gjerne følger med på.

Selv om jeg altså ikke betaler zakaat. I hvert fall ikke under det navnet.

Endetid og andre moderne fenomener

En av bloggene som lenge har vaket i høyremargen er Beachcombings bisarre historieblogg som tidligere i uka tok en runde innom 2012 og endetiden og alt slik.

Selv om han unngår å besøke Utøya og Sarpsborg, trekker han som så ofte fram anvendbare aproposer - denne gang om å se endetidstegn i samtiden.

For selv om noen kristne i mange perioder har oppfattet akkurat sin tid som endetiden, er tanken besynderlig nok fraværende på den tiden som virkelig opplevde den hele store undergangen.

Vi snakker da ikke om Svartedauden eller EU-avstemningen, men om Romerrikets fall på 4-500-tallet.

As we noted above almost every Christian generation has believed passionately in the imminent drawing of the divine curtains: heck, Revelations may have been written with Nero cast as Antichrist. However, there is at least one interesting exception to this that Beach finds it hard to get his head around. In the fifth and sixth century the Roman Empire fell hard and fast and there really was an apocalypse. The Roman economy was ground to pieces, cities emptied – urban life ended, infrastructure broke down, the monied economy ceased, bricks and tiles were replaced with wood, economic nets reaching to China and India gave way to anemic local barter and in some areas the post-Romans even lost the ability to produce pottery. In short, the Mediterranean world and its appendages were dragged kicking and screaming into the Middle Ages.

Hva skjedde så? En bølge av endetidstro? Identifisering av keiseren eller paven eller hunnerne med Antikrist?

By rights the clergy and bishops and monks of that time should have gone into apocalypse overdrive. After all, this was not just the threat of fossil fuels running out in twenty years or a volcano two continents away: it was the end of the world here and now. And yet they were strangely reserved. They did not ignore Christian eschatological teachings: the world would end eventually and they politely acknowledged that fact. Yet surprisingly they did not interpret the events around them as ‘signs’ of the imminent return of Christ or the arrival of that loveable rogue (ahem!) the Antichrist: the end is nigh was completely absent, there were no sandwich boards in the fifth century.

Hva i all verden var grunnen? At man måtte håndtere krisen og ikke hadde tid til å lage teologi av den?

Was there some underlying reluctance on the part of late antique civilisation to get down and dirty with apocalypse or was it just a predictable human trait: faced with the real thing you talk and write about something else?

Beachcombing har ikke noe klart svar på dette. For vår del kan vi jo lure på om det ikke rett og slett var for lite tradisjon for endetidsspekulasjoner. Det ble vel ikke bedre av at forestillinger som tusenårsriket var grundig avvist og fordømt.

Av ikke ubetydelige sammenhenger som kirkemøtet i Nikea og den gode Augustin.

Det skulle kort sagt ta nesten (unnskyld uttrykket) tusen år før troen på dommedag og tusenårsriket for alvor begynte å slå an, og selv da primært i grupper utenfor kirkens hovedstrøm, slik Norman Cohn har skrevet gode bøker om.

Men det er vanskelig å finne store spor etter slike oppfatninger før vi kommer et stykke etter 1000-tallet og de fikk ikke for alvor vind i seilene før Reformasjonen (selv om det finnes en rekke grupperinger også før dette).

I det hele tatt er endetidsspekulasjoner et moderne fenomen. De er nok et tegn på at vi lever i de siste tider.

Tulleteologi og advarsler

I enkelte kretser er det en kjærkommen tanke at Norge er et kristent land. For noen fordi det gir så mange muligheter til å kritisere kristne, for andre fordi det gir så mange muligheter til å kritisere Norge.

Dermed kan vi stadig oppleve oppgjør med kristen tro i kjølvannet av alt fra tvangsfornorskning av samer til embetskirkens avvisning av parlamentarismen. Og, motsatt, krasse utfall mot partier og politikere som har innført selvbestemt abort og en ekteskapslov som åpner for vielser av homofile.

Siden Norge jo er et kristent land må selvsagt Gud reagere. Og hva er da en mer naturlig tanke enn at det skjer på spektakulære måter, som på Utøya 22. juli?

Sarpsborg Arbeiderblad siterer fra et foredrag av statsviter Per Haakonsen på et åpent medlemsmøte i Sarpsborg Kr.f forrige onsdag.

SA har fått tilgang til manuskriptet til talen Haakonsen holdt på møtet. Der sier han blant annet at «Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»

Han poengterer også at Alexander Kielland-ulykken, der 123 mennesker omkom, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

«Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» står det i Haakonsens manus, og retorikken fortsetter slik: «Bak dette spørsmålet ligger vissheten/kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Det er altså på tide å gjenta det jeg skrev i høst om et tilsvarende uttrykk for tulleteologi og nasjonalisme. Mulig vi bør gjenta dette minst én gang hvert halvår.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Dette er med andre ord ikke bare "utenfor normal tenkning" (altså en finere måte å si galskap på), det er utenfor all normal teologi.

Kort sagt er det ikke akkurat uventet at Kr.F-leder Knut Aril Hareide tar såpass grundig avstand fra saken, selv om han nok må gjennom noen rituelle øvelser med AUF og andre i løpet av dagen.

I likhet med lokallederen i Sarpsborg.

Per Haakonsens holdninger i foredraget uttrykker lite annet enn en amerikanisert nasjonalistisk grasrotteologi, ikke noen alminnelig katolsk eller luthersk tenkning.

Det er ikke tilfeldig at vi kanskje særlig finner tankegangen i kristne miljøer med utstrakt tro på konspirasjonsteorier.

Nå har ikke jeg for vane å sitere Jan Bygstad, men akkurat her er det på sin plass, siden han ikke direkte kan beskyldes for å lefle med liberalteologi og har et gehør eller to hos enkelte lokale Kr.f-ledere.

Bygstad uttrykte i oktober i et fordrag i Foreningen for Bibel og Bekjennelse om 22. juli at

Nå er det også slik at vi i den kristne dagspresse har kunnet lese ulike forsøk på å fortolke de begivenhetene som fant sted denne dagen. Og det har kanskje ikke vært så rent få røster som har hevdet at dette er Guds straffedom over dem som ble direkte rammet denne dagen. En henter frem ulike tildragelser som skal ha skjedd på Utøya og som Gud da har funnet grunn til å straffe disse ungdommene for.

Til dette er det å si at slike slutninger har vi som troende ingen rett til å trekke. Det er slik med enhver historisk begivenhet at den er tvetydig. Det vil si at ingen av oss kan vite hva som er Gud hensikt med det ene eller det annet som skjer på historiens arena. En kan ut fra ulike ståsted tolke en begivenhet på de mest forskjellige måter. For å ta et historisk eksempel: I 1870 fant det første Vatikankonsilet sted i Roma. Det var på dette konsilet dogmet om pavens ufeilbarlighet ble vedtatt. Det var meget stor uenighet rundt dette under konsilet. Natten etter at dette dogmet var vedtatt - det var julaften - gikk det et forferdelig tordenvær over Roma, et tordenvær som det ikke hadde vært i manns minne. Da brøt motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet ut: Nå ser vi hvorledes Gud vredes over hva som skjer i kirken. Tilhengerne sa på sin side det motsatte: Nå ser vi hvorledes mørkets makter raser forgjeves!

Nå handler ikke dette bare om at det er vanskelig å tolke hendelser, men om at noen type tolkninger blir tøvete, uansett.

Det skal kort sagt godt gjøres å argumentere for at Gud styrer verden som om den tilfeldige historiske konstruksjonen Norge (uten Jemtland og Härjedalen, for ikke å si skotske besittelser) er underlagt Femte Mosebok.

Ikke er vi Israel for noen tusen år siden og vi lever etter Det nye testamentet.

Saken blir ikke teologisk bedre av at denne type oppfatninger av varsler knyttet til ugjerninger og katastrofer minner mer om hedensk tenkning (for å holde oss til bibelspråket) enn kristen. Dette var kort sagt mer vanlig i det gamle Roma enn det er i Romerkirken. Det har oftere være berettet om fra misjonsmarken enn blant misjonærer.

Men de seneste generasjoner har det altså kommet snikende inn bakveien, eller atlanterhavsveien som det også kalles. Man kan være i mot union med Europa, men har lite i mot union med tulleteologi og konspirasjonsteorier fra USA.

Og sistnevnte fører aldri noe godt med seg.

Den som har ører kan jo ta det som en advarsel.

Mikrofonstativ for alternativbransjen

Debatten som pågår om kristne bør bruke akupunktur er interessant av flere grunner.

Utgangspunktet er Asbjørn Kvalbeins spørrespalte på Norea radio der det dukket opp et spørsmål om New Age med akupunktur som eksempel.

Siden du er en kjent forkynner, lurte jeg på hva du mener om New age. Selv er jeg veldig opptatt av dette, siden så mange kristne også har latt seg involvere. Jeg har oppdaget at når en snakker om new age, så er alle enige i at det er galt. Men når en spesifiserer og nevner eksempler som akupunktur og fotsoneterapi, så er de uenige i at det er new age. Jeg har oppdaget at også tidligere misjonærer er positive til alternativ medisin, og det har undret meg.

 Altså et greit og åpent spørsmål om New Age generelt og med noen løse referanser til alternativ medisin.

Det er ingen overraskelse at Kvalbein ikke støtter alternativ åndelighet, og det bør heller ikke være at han baserer en kritikk av akupunktur på empiriske studier.

Sammenhengen mellom kropp og sjel gjør at det ofte oppstår såkalte placebo-effekter. Når folk tror på et hjelpemiddel, så hender det at det virker for dem. Men var det innbilning, eller fikk det en målbar virkning? Den såkalte skolemedisinen, som norsk legevitenskap og sykestell bygger på, vil bygge på anerkjent forskning.

Hva er akupunktur? Det er en urgammel kinesisk helbredelsesmetode der en setter nåler på visse steder på kroppen, for å påvirke nerver. Praksisen, som opprinnelig hadde kontakt til årelating, demonlære og varmebehandling, bygger på et syn at kroppen har 365 avdelinger (etter årets dager) og 12 meridianer (etter antall store elver i Kina). I kinesisk tradisjon ville en ikke forske på og skjære i døde legemer, derfor bygger en på «kunnskap» utenom kroppen selv, dvs. på religiøse og filosofiske tanker.

I akupunktur finner en fram til qi-punkter og utnytter meridianer. Men ingen forskning har bevist at qi-punkter eller meridianer fins. En del studier kan fortelle om en viss placebo-effekt av nålestikkene, men det fins ingen solid dokumentasjon på at det er effektivt, slik en finner ut om andre medisiner og metoder.

Lenge har akupunktur blitt regnet som lavstatus og useriøst i Europa, men aktive akupunktører søker å få det anerkjent på bred basis.

Jeg vil råde kristne til ikke å la seg behandle med akupunktur. Jeg tror det er en avvei.

Dette har imidlertid vakt oppsikt. Muligens har noen akupunktører eller brukere reagert. Muligens har  journalisten ringt rundt og fått utvalgte personer til å "rase" i media.

Det som er mer sikkert er at Vårt Land primært har valgt å vinkle dette åndelig. Dermed blir spørsmået om kristne kan bruke akupunkter ikke et spørsmål om akupunktur, men om kristne.

Og kristne som avviser akupunktur blir fort oppfattet som revirbeskyttende, bakstreverske og intolerante. At de i tillegg er uvitende sier seg selv.

Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten setter dermed tingene på plass i Vårt Land.

I Norge bruker godkjent helsepersonell som leger og fysioterapeuter akupunktur som en del av behandlingen fordi den har dokumentert effekt for eksempel mot smerter. Det å hevde at bruken av nåler skulle ha et religiøst aspekt blir helt feil, hevder Høybråten.

Allikevel vil ikke Høybråten bestride Kvalbeins teologiske kompetanse.

Mens Kvalbein altså argumenterer grundig med henvisning til undersøkelser (selv om han ikke oppgir referanser) og nevner at akupunktur kan ha placebokeffekter, avviser Høybråten dette med "dokumentert effekt" (fortsatt uten at det er oppgitt noen kilder).

For så å legge vekten på det åndelige, der han både sier at Kvalbein tar feil og har god kompetanse.

– Men jeg mener han går langt utover sitt fagfelt når han mener det han mener.

Sier altså en statsviter uten bakgrunn fra medisinske studier.

Høybråten får så spørsmål om han er forbauset over det Kvalbein svarer.

– Ja, og jeg tror at mange kristne som praktiserer akupunktur blir lei seg. Også de av oss som har benyttet oss av nåler når vi har trengt det, blir lei oss. Det er ingen grunn til å utstede en generell fordømmelse over seriøs, kunnskapsbasert anvendelse av akupunktur.

Vinklingen er altså personlig, nesten litt sjelesørgerisk. Tenk om vi skulle støte noen som praktiserer eller bruker akupunktur. Ikke minst når bruken er ... kunnskapsbasert.

Hele saken skriker etter oppfølgingsspørsmål om kilder og kunnskap. Men av en eller annen grunn kommer de aldri. Det bare forutsettes at Høybråten har rett i sine løse henvendelser til studier, mens Kvalbein ikke har det. Og at hele saken egentlig handler om teologi, ikke om tall.

Mens Kvalbein fremstår i et dårlig lys, blir Høybråten en modig foregangsfigur.

I sin tid som helseminister var Høybråten pådriver for å avskaffe kvakksalverloven. Mens han ledet helsedepartementet ble loven om alternativ behandling innført.

– Jeg provoserte vel store deler av det etablerte helsemiljøet da jeg på en offisiell reise i Kina i 2002 la meg på benken ved det største akupunktursykehuset i Beijing, sier han.

Dess mer man leser, dess mer spørrende blir man. Hvorfor i all verden vinkler Vårt Land saken på denne måten? Hvorfor tror man dette handler om livssyn og ikke vitenskap? Hvorfor stiller man ikke det enkle oppfølgingsspørsmålet om hvilke undersøkelser som man lener seg mot?

Det enkleste måtte vel være bare å sjekke wikipedia, for så å se om det som står der har noe hold.

Først det positive, som antagelig er hva helseministeren opprinnelig lente seg mot da beslutningen ble tatt om å innføre alternativ behandling i helsevesenet.

I NOU 1998:21 har det såkalte Aarbakke-utvalget vurdert effekt og bivirkninger av en rekke alternative behandlingsformer. Utvalget mener at akupunktur er dokumentert effektiv ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme. Metoden er mulig effektiv ved svangerskapskvalme, smertetilstander etter dentalkirurgi, som hjelpemiddel ved narkotika- og alkoholavvenning og som hjelpemiddel i slagrehabilitering.

Akupunktur er kanskje effektiv ved behandling av smerter etter generell kirurgi, kroniske smertetilstander og astma samt ved røykeavvenning. For andre lungelidelser anser utvalget at det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag for vurdering av akupunkturens effekt.

Dette kan selvsagt høres tilforlatelig ut. Hvis man ikke går det etter i sømmene, med kvalifiserte blikk. For selv om mange kan fortelle om positive effekter av akupunktur, er og blir dette anekdotiske bevis med mange mulige årsaksforklaringer.

Aarbakke-utvalgets vurderinger er sterkt kritisert både fra medisinske og forskningsmessige hold. Blant annet Statens institutt for folkehelse peker på at "Aarbakke-utvalgets metode med å forholde seg til innsendt materiale framfor å gjøre systematiske litteratursøk gjør framstillingen av dokumentasjon nærmest verdiløs." Seriøse metastudier som har gått gjennom en rekke forskningsrapporter på akupunktur konkluderer med at denne behandlingsformen ikke har effekt utover placebo for langt de fleste lidelser der den brukes.

Merk ordbruken - "sterkt kritisert", "nærmest verdiløs", "ikke har effekt utover placebo".

Hadde Vårt Lands journalist tatt seg bryet med å bruke tre minutter på Wikipedia, ville det fremkommet at det er Kvalbein som får støtte - ikke Høybråten.

Tar man seg bryet med å se enda litt etter, vil man oppdage at det er fremkommet svært sterk og klar kritikk (som denne om statsstøttet kvakksalveri) av Høybråtens beslutninger - og ikke minst av spillet rundt dem.

Noen snakker til og med om en av helse-Norges helt store skandaler. Noe som burde vært av interesse for media.

Nå er selvsagt ikke denne kritikken nøytral, men den finnes og viser langt på vei til etterprøvbare forhold.

Og det burde vært det første Vårt Land undersøkte. Har Kvalbein rett i sine påstander om undersøkelser?

Man kunne altså gått et steg til siden og tatt av seg teologi og livssynsbrillene. Man kunne ha gjort dette til en opplysende sak om hva alternativ medisin er, hvilke former som finnes og hvorfor så mange bruker dette, selv om det ikke er vist at noen behandlingsform virker - i hvert fall ikke slik de opprinnelig var ment.

Men man gjør altså det motsatte. Man blir mikrofonstativ for alternativbransjen.

I stedet for å utfordre og kritisere Høybråtens faglig sett svært omstridte og tvilsomme standpunkter på feltet, bruker man dem ukritisk til å utfordre en som faktisk bygger på faglige konklusjoner.

Og det blir verre.

Dagens Vårt Land (ligger ikke på nettet) avslutter et oppslag om saken med en klar oppfordring fra en pinsevenn.

Du er nødt til å bruke seriøse begandlere, for det er mye snusk i bransjen. Jeg går jevnlig til en homeopat som er kristen, sier han. 

Uten et oppfølgingsspørsmål om hvorvidt det er belegg for å si at homeopati virker.

Konklusjonen er altså at alternativ medisin er bra og flott, så lenge man bruker seriøse behandlere. Uten at det forklares hva sistnevnte er - eller hvilket ... seriøst grunnlag det er for å tro at homeopati har en effekt utover placebo.

Det er kort sagt sjelden å se en artikkelserie som bygger på tynnere grunnlag. I stedet for å finne ut om det er noe grunnlag, forutsetter man at det finnes.

I stedet for vitenskap baserer man seg på vitnesbyrd.

Dessverre finnes det ikke noen medisin mot slik. Hvis da ingen noen kjenner til en alternativ behandlingsform.

Men det hadde nok hjulpet med noen naturvitere i redaksjonen.

Første Mosebok bevist

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende. 

1. Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
2. Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
3. Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.

Uten kristendom...

Mot populærkulturen kjemper selv Dekodet forgjeves.

Selv om det nok er et kvart snes etter to med lag av ironi her. Slikt forstår jo ikke ungdommen.

Welcome to the real world, Mr. Andersen

Media mangler ikke akkurat tilgang på akademikere og andre som oppfatter religion og kristen tro som eventyr, eller kanskje rettere sagt, horror.

Derfor overrasker det ikke at førsteamanuensis Espen Andersen ved BI i en kronikk i Aftenposten 9. januar ønsker at vi alle heller skal ta steget inn i den virkelige verden. Religion bør kort sagt bli historie.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem

Vi kunne jo ha startet kommentaren med å gratulere med å ha klart å motbevise alle verdens religioner, siden det ikke er så mange som har klart det før. Eller å spørre hvor godt økonomenes faktabaserte modeller har truffet de seneste årene.

Økonomer er kort sagt ikke alltid de beste til å skille mellom fakta og fiksjon, filosofier og fantasier.

Men siden vi er vennligere enn som så nøyer vi oss med å se på Andersens meninger om religionsfaget eller RLE (Religion, Livssyn og Etikk) som det heter for tiden.  Som det forøvrig fremgår av denne er vi ikke alene om å gjøre mer enn å trekke på skuldrene.

Når Andersen skal legge fram sin kampsak for fakta starter han interessant nok med en anekdote.

Et familiemedlem var for ett år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter "religion og etikk", men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva "forsoning" betyr i kristendom.

Eksaminanden mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Nå kan nok flere synes at det ikke er det viktigste i verden å vite konkret hvor David og Goliat bodde, eller at vi i Norge har statskirke. Men det er nok greit å vite om betydningen av forsoning, særlig hvis man skulle være opptatt av mer essensielle dimensjoner innen etikk og menneskeverd.

For en BI-professor kunne det nok også vært nyttig å kjenne til at en av Bibelens metaforer for dette handler om gjeldssanering.

At noen synes temaer som skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert i Ringenes Herre og Harry Potter tyder imidlertid på at man nok heller bør styrke religionsfaget.

Ser man ikke at begge står i en klar kristen tradisjon, er det noe galt med skolens religionsundervisning - eller i evnen til å følge med.

For her har vi to forfattere som er mer enn tilfeldig inspirert av nettopp Bibelen og en kristen virkelighetsforståelse der nettopp dette med forsoning er helt sentralt, slik blant andre Nils Ivar Agøy har vist for katolikken Tolkien.

Når æren for Tolkien og Rowlings kristne kunnskap likevel antagelig ikke kan tillegges skolens religionsundervisning er grunnen ikke at religionene er for dårlige eller fantasifulle, men at undervisningen er mangelfull. Dermed har de nok lært langt mer utenfor skolen.

Min erfaring er at den største utfordringen med religionsfaget er at man ikke lærer nok til å komme på innsiden av noen religion. Og kommer man ikke på innsiden får man ikke innsikt. I stedet for å gå i dybden, stanger man mot overflaten.

Noe som sjelden gir mer enn hodepine.

Dermed ender man med å lære noe om geografi og gudenavn, for ikke å si helligdager og historie, men lite om religionenes relasjon til virkeligheten.

For Andersen er imidlertid ikke løsningen mer forståelse og faglig dybde. I stedet vil han skyve religion inn i andre fag.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Og på mange måter svarer han kanskje bedre enn det kan synes. Han har faktisk noen gode poenger.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

I stedet for å lære å vurdere innholdet i religioner og livssyn, ikke minst ved å kunne se dem fra innsiden og i lys av fundamentale spørsmål om virkelighet og verdier, tradisjoner og tankeretninger, slik at man kan gjøre informerte valg, blir de nettopp presentert som historier eller eventyr.

Og der det er lettere hipp eller muligens happ hva man velger, for ikke å si uviktig. Så lenge fortellingen ikke inneholder skremmende scener kan jo den ene være like grei som den andre.

I en slik teoretisk setting er ikke noe stort mirakel om mange finner dette lite inspirerende. Eller at man på dette presentasjonsnivået opplever mer samklang med en livssynshumanisme som matcher en sekulær mediavirkelighets konklusjoner om hva som er opplagt og oppegående, virkelig og verdifullt.

Uten at lærebøkene gir elevene hjelp til fundamentale spørsmål som hvilket grunnlag for vitenskap, verdier og virkelighetsforståelser som ateistiske syn gir i forhold til teistiske.

Det er i det hele tatt ikke mange knivsodder tvil om at RLE bør endres, men da altså til noe som gir mer enn avsmak og tunge øyelokk.

Nå er ikke dette Andersens bekymring. Han oppfatter i stedet at problemet er en motsetning mellom religion og rasjonalitet.

Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet. 

Noe av det som dessverre understreker at Andersen er lite informert om debatten er at han hevder at Hitchens, Dawkins, Harris og Dennett har gitt ateistene fremgang intellektuelt sett. Mens altså HDHD-gjengen i realiteten har gjort lite annet enn skjerpe fronter og legitimere en rå retorikk, når de ikke tydeliggjør en intellektuell fallitt i deler av ateist-bevegelsen slik jeg berører blant annet her og her.

Men skal man se dette, hjelper det nok at man ikke er nyateist selv.

Hva er så Andersens forslag?

Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Konklusjonen er enkel. Religion har ikke stor betydning i dag. Dermed må det være et sekulært standpunkt (hva nå det er i Andersens verden) som vi skal ha som utgangspunkt. 

Andersen overser dermed fakta (unnskyld uttrykket) som det voksende mangfoldet av religiøse retninger i Norge med hundretusener av innvandrere i spekteret fra muslimer til katolikker. Eller hvordan mange etter sommerens terroraksjon nettopp søkte til kirker og andre helligdommer for å gi uttrykk for sorg og finne trøst.

For ikke å si hvordan kjennskap til dagens praktiserende religioner kan bidra til å redusere fordommer og fiendebilder, og ikke minst vise at dette ikke er noe man bare kan skyve under teppet, siden det faktisk er realiteter i livene til mange.

Andersen blander kort sagt poenget å diskutere eller finne samfunnets fellesverdier med poenget å forankre dem. Og hva gjør han med retninger som måtte være uenige? På hvilken måte kan "et sekulært standpunkt" (som altså i seg selv ikke kan fundamentalforankre noen etikk) forplikte noen til en overbevisning, utover hva man måtte tenke om ens lojalitet til eller frykt for lovverk, politi og domstoler?

Men i stedet for et faktabasert svar, formidler Andersen en tro på at etikk og verdier kan forankres i ... vitenskap.

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne.

At det ikke går noen snarvei fra er til bør berører han ikke (hvis han da ikke mot formodning skulle hevde en aristotelisk metafysikk). At "fakta" og "vitenskap" ikke på noen måte kan være grunnlag for verdier synes han ikke å forstå.

Dermed ender han opp med en pussig oppfatning at fag enten må handle om det han kaller fakta (som altså ikke kan grunngi det han ønsker grunngitt) eller det han ikke akkurat nøytralt kaller eventyr (og som han altså ikke kan grunngi at faktisk er eventyr).

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Tvert i mot er det slik at tro er noe av det som kritiseres mest for tiden, og ikke bare i avisenes kommentarfelt når temaet er islam. I lærebøker i videregående er det da også egne kapitler om religionskritikk, uten at mange synes å stusse over at dette primært er kristendomskritikk.

Og, for å si det enkelt, Märtha blir ikke bare kritisert, men latterliggjort på TV. Enten vi snakker nyheter eller Nytt på nytt er det liten tvil om at det er lettere carte blanche for å kritisere religion og religiøse, selv om det av og til kan gå flere dager mellom hver gang biskoper eller frimenigheter eller katolikker eller imamer får pepper.

Andersens avslutter med schwung, som seg hør og bør i en kronikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Noe som i så fall betyr at Andersens kronikk ikke kan inngå i undervisning som annet enn skrekk og advarsel.