tirsdag 21. februar 2012

Englevakt

Det er lett å trekke på smilebåndet eller stramme utskjellingsmusklene når prinsesse Märtha Louise forteller om sine samtaler med engler. Ikke minst når vi hører om funn av fjær og nøkler.

Samtidig er troen på engler så inngrodd at de senest i dag var hovedoverskrift i et såpass seriøst forskningsorgan som VG.

Men når kristne hever øyenbrynene over Märtha er det vanskelig å unngå at pekefingeren også rettes andre veien. For kristne tror da også på engler?

Er ikke den ene engletroen like god (les dum) - som den andre?

Og, ja, det er ikke til å komme unna at det finnes likheter. I følge Den norske kirkes Rundskriv nr. 5/1999 om Markering av Mikkelsmess (som altså er erkeengelen Mikael og alle englers dag), er det slik at englene er ”Guds tjenere som sendes ut til vår hjelp”. Vi har dermed hver vår verneengel og kan ”be om englenes hjelp”, i følge denne tradisjonen.

Dette er da vel helt likt Märtha, selv om det ikke står noe om nøkler?

Og så er vel egentlig Märtha bedre, fordi hun ikke fordømmer noen?

Det siste er i hvert fall religionshistoriker Dag Øistein Endsjøs innfallsvinkel i dagens Aftenposten om Fjær  - og engler som virker.
Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt.
Men i stedet for å nevne noen utfordringer med et slikt grenseløst univers, lander han på at dette egentlig er helt greit. Det handler bare om hvordan vi velger å se på virkeligheten.
Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.
I den sannhetsløse Kardemommeby er det ingen andre kriterier enn personlig vekst og selvrealisering. Så lenge du ikke plager andre og er passe grei og snill, kan du tro og gjøre som du vil.

Og så er hun jo selv et bevis på at troen virker, siden hun er gått fra å være "en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formelig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet".
Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.
Med andre ord (vi har på brillene som leser mellom linjene her) er Märthas tro kurant og ikke kuriøs eller kommersiell. Og uansett bedre enn denne fordømmende statskirken som jo har noe så uholdbart for postmoderne anlagte som synspunkter på politikk og moral og krig og fred og sånt.

I hvertfall i følge den tolkningsnøklen jeg nettopp fikk hjelp til å finne.

Rir vi noen steg lenger til siden enn riddere som vil redde postmoderne prinsesser, ser vi imidlertid at vi beveger oss i et terreng med flere utsiktssteder og verktøy enn følelser og politiske spark.

Selv om det altså kan være vanskelig handler dette ikke kun om hva man tror på (det kan jo være så mangt), men også om grunnlaget for å tro på noe.

En ting er at det er naturlig å riste på hodet over enhver tro som har gått av moten, eller er ny eller bare uvant eller ikke kan falsifiseres i forskningslaboratorier.

Dermed kan kirkelige rundskriv om Mikkelsmesser i blant overraske selv de av oss som har vært lettere aktive medlemmer i noen tiår. Sagt på en annen måte er ikke den type engletro som det legges opp til der noe som akkurat har ... dominert gudstjenestene jeg har fått med meg.

Eller er blitt en del av noen kristne trosbekjennelser.

Men vi kommer altså likevel ikke unna det diskret lille spørsmålet om hva som er grunnlaget for forestillingene. Er de uttrykk for en ivrig fantasi, fleinsopp, lån fra omgivelsene, jungianske arketyper - eller hentet fra Lisa Williams?

Bygger de på noe mer enn rør og rusmidler?

For spørsmålet er ikke om noe synes sært, men om det kan være sant. Og hvorfor vi eventuelt måtte tenke det sistnevnte. Er noe sant fordi jeg hører noen si at det er sant, at de selv har sett eller fornemmet noe, slik vi ser i alternativbevegelsen?

Eller er noe sant fordi det bygger på noe vi mener det er godt grunnlag for å ha tillit til, for eksempel fordi vi mener det har en større rolle i tilværelsen enn selv prinsesser?

Den engletroen vi møter i Den norske og Den katolske kirken er på mange områder sammenfallende. Den bygger på tradisjoner og tolkninger av Bibelen. Den er ikke noe som du eller jeg finner på i farten.

Tvert i mot advarer Bibelen mot overdreven engletro, slik som var vanlig i antikken, ikke minst i gnostiske retninger:
La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker (Kol 2,18).
Engletroen er kort sagt ment å gi trøst og trygghet, ikke være livets fokalpunkt, mål og mening.

Og bibelske engler driver ikke coaching mot betaling. De er først og fremst budbærere. De konkurrerer ikke i banalitetsbransjen eller som klisjéterapeuter. De er ikke fjærkledte vesner som sitter på skulderen. De er heller overveldende figurer som ikke plaprer meg etter munnen. 

De er drager, ikke papegøyer.

De er ikke vesner som snakker med min stemme. I stedet for å gjøre meg mer selvopptatt kan de gjør meg mer selvransakende.

Hvis alt vi har av kriterier er om noe kan ... utvikle meg, blir alt bra som gjør meg glad. Det er ikke lett å finne noe mer hedonistisk, for ikke å si nihilistisk. I prinsippet.
 
Og det er altså sistnevnte vi snakker om her.

4 kommentarer :

Heidi sa...

Endsjø er preget av det religionsvitenskapelige idealet om å ta hensyn til tilhørernes egen selvforståelse i beskrivelsen av religiøsitet. I et slikt perspektiv har han helt rett i at eventuelle bevis for eller imot disse englenes eksistens er irrelevante - for tilhørerne! - ettersom deres kriterium er om troen og praksisen virker. Ting er "sant" i den grad det virker, og da for den enkelte. Jeg har mye å utsette på et slikt virkelighetssyn selv, men slik jeg forstår dette virkelighetssynet, vil mine (eller dine) motargumenter ikke oppleves som relevante for disse menneskene. Vi kan peke på objektivitet, men de er relativister ... Selv om Endsjø ikke er blant de religionshistorikerne som bruker mest tid og krefter på å skjule egne preferanser eller antipatier, oppfatter jeg ham som mer opptatt av å forklare Märthas tro enn å forsvare den.

Bjørn Are sa...

Det stemmer sikkert.

Jeg har litt samme bakgrunn selv (i hvert fall enkelte vekttall i sosialantropologi) så jeg ser dette poenget, samtidig som det altså er slik at når han ikke sier noe annet tror dessverre lesere flest (med forbehold om vekttall) at han forsvarer Märthas mål og metode.

Når han i tillegg ikke tar noen forbehold om uheldige effekter av hans eller hennes innfallsvinkler synes jeg det er greit å vifte litt med vingene;-)

Heidi sa...

Jeg er enig med deg her. En av grunnene til at jeg valgte ikke å søke meg til masterprogrammet i religionsvitenskap, er nettopp at faget (som et sammenlignende, deskriptivt fag) i seg selv er relativiserende.

Anonym sa...

Problemet med Endsjøs bidrag er ikke just det han skriver (i denne omgang), men at det kan synes som han har en agenda. Den er å omtale kristendommen på så negativ måte som mulig, gjerne ved å likestille alle forestillinger om engler. Men hans perspektiv har en interessant klangbunn og den kan lett brukes mot hans eget livssyn. For om det er slik at alt er sant (for noen), dersom noen mener det er sant, ja, da vil alt det han selv forsøker å bekjempe, også være sant (for noen andre), og slik ikke mindre sant enn hans egne forestillinger.

Og da blir det nok heller Endsjø, og ikke prinsessen, vi trekker på smilebåndet av.