mandag 13. februar 2012

Priviligerte posisjoner

Siden jeg har latt meg friste til å delta litt i Verdidebatt igjen, kan det være greit å kjøre litt dobbelt bokføring.

Vi snakker da for det første om tråden Ottosens og Syses fabuleringer om religion og vitenskap, der mitt første svar er lagt ut her.

Og altså under i en forsiktig bearbeidet form:

Modernistiske myter

Noe av det som dessverre går igjen i livssynssamtaler, og gjør dem såpass slitsomme, er at så mye av det som legges fram bygger på myter og/eller lite informert research, for ikke å si skurke- og heltebilder.

Dermed snekres litt vel ofte en scene og et bakteppe som egner seg mer for karikaturer enn konstruktive debatter. Man ser ikke etter om det stemmer, man godtar påstander og vinklinger fra Hitchens/Harris/Dawkins/Dennett/Atkins og resten av feltet i tro fordi det passer ens egen retorikk og overbevisning om at man er på fornuftens og fremskrittets side.

Og sier noen i mot, er det sjelden at en nyateist tar dette til seg, i stedet bytter man hest og rir videre som om ingen ting har skjedd.

La meg ta bare ett eksempel for å vise at det er grunn til en mer ydmyk tone i samtalen - og det gjelder selvsagt alle parter.

Vi finner altså flere klassiske modernistisk myter i følgende avsnitt:
Både du han og andre med tilsvarende oppfatninger av at gamle myter og doktriner representerer sannhet, rammes hardt og nådeløst av Det Kopernikanske Prinsipp - etter Nikolaus Kopernikus - en grunnholdning innen fysikken som sier at det ikke finnes noen spesielt priviligerte observatører.

Aristoteles´ modell plasserte Jorden i sentrum av solsystemet; en priviligert plassering siden det syntes som om alt annet roterte rundt Jorden.

Nikolaus Kopernikus demonstrerte at dette ikke var korrekt og at det var Solen som sto i sentrum av Solsystemet og at Jorden gikk i bane rundt den.
Dette er myter som jeg har skrevet til dels inngående om i flere bøker og som det ikke finnes grunnlag for om man undersøker kilder og historikere.

For det første demonstrerte Kopernikus ingen ting. Han presenterte en alternativ astronomisk modell som ikke stemte bedre med observasjonene enn den gamle. Noe som muligens kan kalles en "demonstrasjon" (eller rettere sagt fremleggelse av en enklere modell som var mer egnet for predikasjoner) skjedde først flere generasjoner senere, først og fremst med Kepler som både hadde mer presise data (Tycho Brahe og alt det der) og klarte å tenke seg ut av den gamle greske modellen som feilaktig mente planetene beveget seg i sirkelbaner.

Men Kepler demonstrerte heller ingen ting, det var først på 1800-tallet at man fikk avgjørende funn som viste at innvendingene ikke holdt (parallakseproblemet) - selv om modellen var så praktisk at den ble tatt i bruk allerede på 1600-tallet.

For det andre var det ingen priviligert posisjon å være i sentrum. Dette er en inngrodd myte som synes urokkelig, antagelig fordi den er så retorisk velegnet. Gjør man det som nyateister burde gjort, altså bedrevet kritisk tenkning, ville man fort sett at dette ikke stemmer.

Tvert i mot var det slik i det aristoteliske/ptolemaiske verdensbilde at det som var utenfor månens bane ble oppfattet som fullkomment og bedre dess lenger ut man kom, fram til Empyrion. Det som var under månen var den ufullkomne, mindreverdige del av verden.

Det var kort sagt slett ingen ære å ligge i midten.

Dermed var det bare logisk av Dante å plassere helvetet i sentrum av jorden i Den guddommelige komedie.

Leser man hva de som drev med astronomi på 15-1600-tallet selv skrev om saken finner vi at det å løfte jorden opp til å være en planet, gjorde jorden mer "priviligert" og ga den større verdi.

En av Kopernikus’ støttespillere, matematikeren Rheticus (1514-1574), skrev at “Jordkulen er blitt opphøyet, mens solen har steget ned til universets midtpunkt.” Også Keplers og Galileos skrifter viser at de mente at jorden nå fikk høyere verdi.

Jeg forsøkte å finne opphavet til myten for et par år siden da jeg skrev Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø og fant at her hadde Dennis R. Danielson gått foran meg i løypa med artikkelen The great Copernican cliché.

Det viser seg at det ikke er mulig å finne spor etter den før satirikerne Cyrano de Bergerac (1619-1655) og Bouvier de Fontenelle(1657-1757) som uttrykte glede over at det nye verdensbildet jekket oss ned, ”ydmyket menneskets forfengelighet”. Noe som de sikkert mente var men passende melding til hovmodige i og utenfor hoffet.

I løpet av 1700-tallet gikk mange av poengene i grekernes verdensbilde i glemmeboken og myten om den priviligerte posisjon ble etablert som en historisk sannhet i opplysningstidens antikirkelige retorikk, kanskje mest klart hos Kant, og senere hos Freud, Helge Krog og andre kulturradikalere (1900-tallets "nyateister").

For det tredje var det ikke slik at Kopernikus møtte "en massiv opposisjon mot hans konklusjoner", eller at de endret noe på synet på moral eller fornuft. Der fikk nok dels den protestantiske "skriften og samvittigheten" mer betydning og dels at man også forlot den aristoteliske metafysikken (som altså ikke hang sammen med hans fysikk) og havnet i at vi lever i en formålsløs tilværelse der alt utelukkende er upersonlig materie/energi i bevegelse.

Opposisjonen mot Kopernikus kom først i en svært urolig politisk tid ved inngangen til og under 30-årskrigen flere generasjoner senere, knyttet til striden om Galileis modell som sistnevnte påstod var riktig (det var den ikke, siden Galiei ikke fulgte Keplers modell) og bevist (det var den altså heller ikke).

Dette eksempelet bør minne oss om at det kan være grunn til ydmykhet i debatten. Ateister har ingen priviligert posisjon som sikrer at man automatisk unngår blind tro på myter.

Så er spørsmålet om noen vil ta dette til seg.

Ingen kommentarer :