Sensasjon: Paven tror at universet er skapt

Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.

Eller du kan lese oppslag i media, som hos ABC-Nyheter på tirsdag.

Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.

Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.

Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".

Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.

Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når

Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.

Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens uttalelser er oppsiktsvekkende".

Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN.  Det er tvert i mot vanskelig å finne en  annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.

Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.

På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.

Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at 

Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.

Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.

Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at

Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.  

I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.

Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.

Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger (Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.

Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.

I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.

Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.

Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.

Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.

Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.

Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.

 I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.

Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".

Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.

Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.

Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.

At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.

Noe som helst

Siden vi har vært ufine nok til å kritisere ikke ubetydelige fysikere som Stephen Hawking, Lawrence Krauss og andre for bristende logikk og kunnskap ved opp til flere anledninger, har det ikke manglet på syrlige kommentarer fra mer eller mindre nye ateister om at de pussig nok heller hører på stjernefysikere enn sivilingeniører.

Derfor kan det være greit å nevne sånn litt diskret i forbifarten at de to ærede herrer nevnt over ikke direkte heies fram av en av de mer oppegående og minst dogmatiske ateistfysikerne jeg er kjent med, Luke Barnes.

Mens altså Hawking og Kraus hevder at fysikken kan forklare hvorfor noe kan komme fra ikke noe (etter mitt skjønn ved heller kreative omdefineringer av ikke uvesentlige ord som noe og ikke) forklarer Barnes hvorfor vitenskapen ikke kan forklare hvordan det kan ha seg at noe som helst eksisterer.

Argumentet er som følger (han forsvarer selvsagt hvert av premissene mer inngående):

Here is my argument.

A: The state of physics at any time can be (roughly) summarised by three things.

1. A statement about what the fundamental constituents of physical reality are and what their properties are.

2. A set of mathematical equations describing how these entities change, move, interact and rearrange.

3. A compilation of experimental and observational data.

In short, the stuff, the laws and the data.

B: None of these, and no combination of these, can answer the question “why does anything at all exist?”.

C: Thus physics cannot answer the question “why does anything at all exist?”.

Kort sagt er det slik at siden fysikk handler om empirisk baserte lover og data om det som er fysisk, kan ikke fysikken uttale seg om det som ikke er fysikk - grunnen/forklaringen/betingelsen bak at noe fysisk i det hele tatt finnes.

Men hva kan så denne grunnen være? Mener man likevel at alt som finnes er fysikk, kan man ikke finne svaret. Man er da låst til en type svar som ikke er i stand til å besvare hvorfor det finnes noe som helst.

If you are a philosophical materialist – if you believe that everything that exists is ultimately the stuff of physics – then this question is unanswerable. Not just unanswered – I have no problem with questions that science cannot currently answer. It’s because of such questions that I have a job. But materialism simply doesn’t have the resources to answer that question. To be a materialist, one must convince oneself that the question is somehow meaningless, that it is nonsense masquerading as one of the deepest and oldest philosophical questions mankind has ever asked.

Har så Barnes noe sans for et teistisk svar - eller et ikke-fysisk svar?

Ja, siden det eneste mulige svaret er noe som ikke er kontingent, altså noe som har det som på filosofisk kalles nødvendig eksistens -  ikke fordi det må eksistere, men fordi det ikke selv krever en forklaring eller betingelse eller grunn.

Is theism’s answer any better? The attempt is as follows: if everything that exists does so contingently, that is, if it is possible that it could not exist, then the question of why anything at all exists is unanswerable. Given anything that exists, we would still be left with the question as to why it exists. To answer this question, we must postulate the existence of a necessary being, that is, one who can’t fail to exist, the reason for whom’s existence is found within itself, rather than externally. This is not creating an arbitrary exception for God. It is asking what kind of thing must exist in order to explain the existence of contingent things. It is the search for a sufficient explanation for existence that leads us to a metaphysically necessary being.

Mulig Barnes uttrykker seg litt klønete når han sier at vi må postulere et nødvendig vesen, siden han i setningene med rette understreker at det er en konklusjon på en argumentasjon.

Så er han selvsagt klar over at dette igjen fører til nye spørsmål. Men, og det er det viktige her, disse handler ikke om fysikk.

A plague of questions spring to mind. Does that even make sense? What kind of thing is a metaphysically necessary being? Why think that the necessary being is a person? Why couldn’t it be the universe? We get rather quickly into deep philosophical waters here. But that is my point. Physics simply cannot inform these questions, one way or the other. It cannot speak to ultimate existence, it cannot observe or model necessity. If the necessary being turns out to be the universe (a view that almost no modern philosophers defend), then this will not be a scientific conclusion – no observation could establish that fact.

Så har vi jo alltids spørsmålet hvorfor Barnes er ateist når han tenker så klart.

Ikke-religiøs arroganse

Et av bildene som dukker opp på facebook fra tid til annet handler om den gamle troen på at "religiøse" (denne klare og konsise gruppen) innbiller seg at hele universet ble "skapt for at jeg kunne eksistere".

Siden det er et helt kapittel om temaet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, og det ikke har manglet stoff om dette på Dekodet, skal jeg ikke gå gjennom dette i detaljer her, enten vi snakker om liv på andre planeter eller betydningen av universets størrelse.

I stedet kan det være interessant å se hva dette egentlig forteller oss. For hvem er egentlig de arrogante her?

Min erfaring er at dette handler mindre om "den største arrogansen i religiøs tenkning", enn om arrogansen i en ikke-religiøs (denne klare og konsise gruppen) tenkning, særlig blant nye ateister. 

Hvordan kan det ha seg at såpass mange jeg har møtt tror at det er slik religiøse tenker?

En grunn kan være at man ser for seg at de kristne man har møtt = religiøse = alle som har en religion = samme ulla.

Men denne type kortslutninger gjør ikke saken bedre. For det er ikke lett å finne denne holdningen innenfor buddhismen, hinduismen, ufo-kulter, New Age eller andre mer eller mindre tilsvarende retninger med en viss utbredelse.

Hva som om vi innsnevrer "de religiøse" til "de gudstroende", altså ulike varianter av jødedom, kristendom eller islam? Er vi på sporet da?

Nei, det gjør ikke denne beskyldningen om arroganse mer riktig. Det er ikke lett å finne denne tanken i disse retningene heller.

Tvert i mot er det en grunntanke i Bibelen at mens Gud og universet er ufattelig store, er vi ufattelig små - og likevel verdifulle.

Salme 8,4-5 understreker perspektivet:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Budskapet er ikke at vi skal være arrogante fordi vi er i sentrum for alt, men at vi skal være takknemlige fordi Gud husker på oss - selv i et enormt univers.

Vi skal ikke sole oss i noen glans som det ypperste som er skapt, men forvalte skaperverket til Guds ære, en holdning som ligger bak det som ofte kalles for den protestantiske arbeidsetikk, men som altså har lange røtter i kristen tenkning.

Sagt på en annen måte er det ikke tilfeldig at hovmod regnes som en av de syv dødssyndene.

Til tross for dette lever altså oppfatningen videre om at "de religiøse" mener at jordkloden og mennesket er alle tings mål. Tanken synes å stamme fra opplysningstidens polemikere som Thomas Paine, ikke fra kristne kilder.

Muligens har den hentet næring fra alle mytene om kirkens kamp mot vitenskapen, inkludert modernitetens blinde tro på at det rokket ved vår selvfølelse at jorden ikke lenger ble sett som sentrum av universet.

Det gikk så langt at toneangivende teologer måtte ta oppgjør med dette. Senere teologiprofessor Thomas Chalmers skrev en bestselger om Paine og andres påstander, etter å ha holdt en serie foredrag om temaet i 1815. Boken solgte 20 000 eksemplarer første året og kom i stadig nye opplag.

Chalmers pekte allerede for 200 år siden på at det er de "vantro" som hevder at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. Dette er rett og slett en fordreining av kristen tro. Han viste deretter hvor ufattelig stor Gud må være når vi lever i et nærmest grenseløst univers, og da ikke i fysisk forstand siden Gud ikke kan måles i meter.

Når myten lever videre, og stadig spres på nettet, handler mye om hva man oppfatter som selvfølgelig sant, både om eget syn og ikke minst om disse arrogante religiøse. Og dess mer man tror at noe er sant, dess mindre tenker man på å se etter.

Det er nok ikke ydmykhet dette minner mest om.

Første Mosebok bevist

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende. 

1. Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
2. Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
3. Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.