Ikke-religiøs arroganse

Et av bildene som dukker opp på facebook fra tid til annet handler om den gamle troen på at "religiøse" (denne klare og konsise gruppen) innbiller seg at hele universet ble "skapt for at jeg kunne eksistere".

Siden det er et helt kapittel om temaet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, og det ikke har manglet stoff om dette på Dekodet, skal jeg ikke gå gjennom dette i detaljer her, enten vi snakker om liv på andre planeter eller betydningen av universets størrelse.

I stedet kan det være interessant å se hva dette egentlig forteller oss. For hvem er egentlig de arrogante her?

Min erfaring er at dette handler mindre om "den største arrogansen i religiøs tenkning", enn om arrogansen i en ikke-religiøs (denne klare og konsise gruppen) tenkning, særlig blant nye ateister. 

Hvordan kan det ha seg at såpass mange jeg har møtt tror at det er slik religiøse tenker?

En grunn kan være at man ser for seg at de kristne man har møtt = religiøse = alle som har en religion = samme ulla.

Men denne type kortslutninger gjør ikke saken bedre. For det er ikke lett å finne denne holdningen innenfor buddhismen, hinduismen, ufo-kulter, New Age eller andre mer eller mindre tilsvarende retninger med en viss utbredelse.

Hva som om vi innsnevrer "de religiøse" til "de gudstroende", altså ulike varianter av jødedom, kristendom eller islam? Er vi på sporet da?

Nei, det gjør ikke denne beskyldningen om arroganse mer riktig. Det er ikke lett å finne denne tanken i disse retningene heller.

Tvert i mot er det en grunntanke i Bibelen at mens Gud og universet er ufattelig store, er vi ufattelig små - og likevel verdifulle.

Salme 8,4-5 understreker perspektivet:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Budskapet er ikke at vi skal være arrogante fordi vi er i sentrum for alt, men at vi skal være takknemlige fordi Gud husker på oss - selv i et enormt univers.

Vi skal ikke sole oss i noen glans som det ypperste som er skapt, men forvalte skaperverket til Guds ære, en holdning som ligger bak det som ofte kalles for den protestantiske arbeidsetikk, men som altså har lange røtter i kristen tenkning.

Sagt på en annen måte er det ikke tilfeldig at hovmod regnes som en av de syv dødssyndene.

Til tross for dette lever altså oppfatningen videre om at "de religiøse" mener at jordkloden og mennesket er alle tings mål. Tanken synes å stamme fra opplysningstidens polemikere som Thomas Paine, ikke fra kristne kilder.

Muligens har den hentet næring fra alle mytene om kirkens kamp mot vitenskapen, inkludert modernitetens blinde tro på at det rokket ved vår selvfølelse at jorden ikke lenger ble sett som sentrum av universet.

Det gikk så langt at toneangivende teologer måtte ta oppgjør med dette. Senere teologiprofessor Thomas Chalmers skrev en bestselger om Paine og andres påstander, etter å ha holdt en serie foredrag om temaet i 1815. Boken solgte 20 000 eksemplarer første året og kom i stadig nye opplag.

Chalmers pekte allerede for 200 år siden på at det er de "vantro" som hevder at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. Dette er rett og slett en fordreining av kristen tro. Han viste deretter hvor ufattelig stor Gud må være når vi lever i et nærmest grenseløst univers, og da ikke i fysisk forstand siden Gud ikke kan måles i meter.

Når myten lever videre, og stadig spres på nettet, handler mye om hva man oppfatter som selvfølgelig sant, både om eget syn og ikke minst om disse arrogante religiøse. Og dess mer man tror at noe er sant, dess mindre tenker man på å se etter.

Det er nok ikke ydmykhet dette minner mest om.