Scientisme - mer enn science fiction?

I denne tredje bloggposten om anmeldelsen av Svar på tiltale i Fri Tanke er temaet scientisme. Nærmere bestemt spør vi (nøytrale som vi er) om denne Davidsen overdriver utbredelsen av dette. Maler han rett og slett mørkets krefter ved høylys dag?

For ordens skyld er det vi er uenige om altså ikke om naturvitenskap er bra eller dårlig, om det har skjedd en biologisk evolusjon eller ei, om påstander om alternativ medisin og healing bør etterprøves vitenskapelig, men rett og slett om det som ofte kalles for scientisme er mer enn en stråmann.

Og med scientisme mener vi altså litt løst sagt posisjonen at naturvitenskapelig metode er den beste eller eneste vei til kunnskap,  eller (for å sitere meg selv på side 44 i boken) "hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller til å omfatte tilværelsen som helhet» .

Even Gran hevder i anmeldelsen at

Sosiologi, makroøkonomi, statsvitenskap, juss, språkforskning, historie, filosofi og humaniorafag er altså mer eller mindre verdiløst for denne gjengen i deres dyrking av den ene og rene naturvitenskapen, skal vi tro Davidsen. Det er klart at det er lett å angripe slik idioti. Men hvem er det egentlig som mener dette? Hvem er det som sier at kvalitativ metode og fortolkningsvitenskap blir verdiløs hvis bare fordi man etterspør rasjonelle begrunnelser for faktapåstander og har et naturalistisk virkelighetssyn? Hvem er det som avskriver kjærlighet, inspirasjon og høystemte kulturopplevelser på dette grunnlaget?

Mulig det finnes noen, men de er sjeldne. Jeg kjenner ingen. Det er heller ingen som ser på seg selv som «scientist». Dette er ikke et seriøst vitenskapelig paradigme, men fungerer som et skjellsord på folk som er så innskrenkede at de bare «tror på ting som lar seg påvise i et laboratorium». Men når det strengt tatt ikke er så mange som mener dette, blir det hele et slag i lufta fra Davidsen &co.

Nå er det selvsagt ikke enkelt å telle hvor mange som faktisk mener dette og det er godt å høre at Even oppfatter en slik posisjon som idioti. Men det er nå likevel min erfaring at selv om dette er en marginal posisjon blant folk flest, og nok ikke finnes hos så mange ateister, er den ikke utypisk hos gjengen jeg ser på i boken, altså de som fremstår som det som ofte kalles nye ateister.

Går vi likevel også her noe lenger enn synsing ser vi for det første at jeg i boken nettopp er åpen for at det ikke er så mange som hevder dette ("Nå er det bare å vedgå at scientisme er et begrep som kan overdrives og misbrukes, slik Daniel Dennett sier i Morgenbladet i 2009" (side 44)).

For det andre er det slik at dette faktisk kan brukes om noen, uten at de alltid liker betegnelsen eller forstår at de hører hjemme i en eller annen definisjon av dette. Jeg skriver dermed at 

Men nå er det en gang slik at det finnes de som går langt i å hevde at vitenskapen er det eneste eller viktigste redskap vi bør bruke – spesielt hvis vi skal si noe om tilværelsen som helhet. På mange måter begår man her en klassisk sirkelargumentasjon. Siden naturvitenskap (eller det man kaller for den naturalistiske metode) er så bra verktøy, er det kun natur vi kan si noe sikkert om. Resultatet er at det ikke er virkeligheten som bestemmer, men verktøyet. Og siden det kun virker på naturprosesser, er det altså der vi må søke. Det er som å lete etter bilnøkkelen der det er gatelys og ikke der jeg har mistet den.

En av dem som har arbeidet faglig med dette spørsmålet er den svenske religionsfilosofen Mikael Stenmark i Scientism - Science, Ethics and Religion (Ashgate, 2001). Han identifiserer rundt ti ulike former for scientisme. Dette handler altså ikke om "folk som er så innskrenkede at de bare «tror på ting som lar seg påvise i et laboratorium»", men om ulike typer forsøk på å øke naturvitenskapens forklaringsområder (og det kan jo noen ganger være bra, slik TV-serien Hjernevask argumenterte for) eller (i verste fall) gi den monopol som forklaringsmodell.

For å utdype omtalen i Svar på tiltale kan nevnes

• Scientisme innenfor akademia – Alle forsøk på å redusere eller oversette til naturvitenskap akademiske disipliner som tidligere ikke har blitt forstått som dette, eller eventuelt avvise at disiplinen har noen form for vitenskapelig status eller betydning.

• Metodologisk scientisme – Utvide naturvitenskapens metoder til andre akademiske disipliner på en slik måte at de ekskluderer eller marginaliserer tidligere metoder som ble oppfattet som sentrale i disse disiplinene  (naturvitenskapelig ekspansjonisme).

• Akademi-ekstern scientisme – Tanken om at all eller i det minste noen av de grunnleggende ikke-akademiske delene av livet kan bli redusert eller oversatt til naturvitenskap, inkludert sosiopolitiske (eks. moral, politikk, estetikk og religion) verdier.

• Epistemisk scientisme – Oppfatningen at den eneste virkeligheten vi kan vite noe om er den som vitenskapen har tilgang til (som når biologen Lewontin støtter Carl Sagan med at folk bør «akseptere et samfunnsmessig og intellektuelt verktøy, vitenskap, som det eneste som kan frembringe sannhet»).

• Rasjonalistisk scientisme – Oppfatningen at vi kun er rasjonelt berettiget til å tro det som kan bli rettferdiggjort vitenskapelig eller er mulig å vite vitenskapelig.

• Ontologisk scientisme – Oppfatningen at den eneste virkeligheten som eksisterer er den som vitenskapen har tilgang til.

• Axiologisk scientisme i to varianter

• Oppfatningen at vitenskap er den mest verdifulle delen av menneskelig lærdom og kultur og at alle andre områder har neglisjerbar verdi
• Vitenskapen alene kan forklare moral og erstatte tradisjonell etikk 

• Eksistensiell scientisme – Oppfatningen at vitenskapen alene kan forklare og erstatte religion. 

• Altomfattende scientisme – Vitenskapen alene kan og vil til sist løse alle, eller nesten alle, våre virkelige problemer.

I følge Stenmark er det forøvrig viktig at vi ikke uten videre setter likhetstegn mellom scientisme og naturalisme/materialisme. Muligens henger det sammen med hans syn på hvilke metoder som kan regnes som naturvitenskapelige (et koherensperspektiv som vi var inne på i forrige bloggpost er åpent for også andre forklaringsformer enn fysiskalske, hvis det er mest koherent). Den eneste varianten han ser er i en grunnleggende konflikt med religion, er eksistensiell scientisme.

Finner så Stenmark mange scientister?

Han oppgir ingen statistikk, men argumenterer for at det er vanskelig ikke å se at biologister som Edward O. Wilson (som argumenterer for at all menneskelig adferd, fra moral og politikk til kunst og religion kan forklares biologisk), Francis Crick, Dawkins og andre viser tydelige forsøk på naturvitenskapelig ekspansjonisme.

I Svar på tiltale trekker jeg selv da også fram Alex Rosenberg (i The Atheist's Guide to Reality: Enjoying Life without Illusions) og argumenterer for at både Sam Harris og Dawkins har klare symptomer når de (og jeg siterer dem en rekke plasser) i så stor grad legger opp til at de eneste gyldige forklaringer er naturlige/naturvitenskapelige.

Vi ser også uttrykk for dette når man gjør spørsmålet om Guds eksistens til et naturvitenskapelig spørsmål, eller hevder som Harris at moral kan og må begrunnes i naturvitenskap.

Og vi ser det hos norske biologer som Terje Bongard og Eivin Røskaft når de hevder i artikkelen Evolusjon, samfunn og kultur i antologien Tanker om samfunn (Universitetsforlaget, 2012) at "Makevalget driver fram all menneskets historie. Tidløse kunstverk og banebrytende oppfinnelser [...] er eksempler".

Det er vanskelig å fri seg fra at det er noe annet enn scientisme hvis noen på ramme alvor mener at oppfinnelser som hjulet, ilden, matematikken, boktrykkerkunsten og dampmaskinen, for ikke å si kunstverk som Den guddommelige komedie, Atenerskolen og Skrik er drevet fram av ... valg av make.

Og så har vi norske skeptikere. Den dagen Svar på tiltale ble lansert (12. november) var jeg involvert i en av disse facebookdebattene om religion og vitenskap og der ble det gitt klare meldinger som at

"Dette kommer jo inn på vitenskaplig skeptisismes grunnlag; at naturalisme er den eneste måten vi har for å vite noe. Å dra inn det overnaturlige er en sann motsetning til dette." 

"Jeg er enig med deg i mye, men det er altså ikke den ting vitenskapen ikke kan si noe om. Men det er MYE den enda ikke har sagt noe om".

"Det er ikke mulig å være gudstroende og skeptiker samtidig. Det er gjensidig utelukkende, på samme måte som en firkantet sirkel."

Det er vel ingen som mener at med Evens noe ladete penn at "samfunnsvitenskap og humanvitenskapene forkastes som overtro", men altså ikke helt uvanlig å hevde at det ikke er "den ting vitenskapen ikke kan si noe om".

Dermed ser jeg altså ingen stor grunn til å "demontere" som en en stråmannen "at «scientistene» forkaster alt annet enn naturvitenskap", og ikke bare fordi scientisme kommer i flere farger. At noen/mange klarer å kombinere en "materialistisk og naturalistisk grunnholdning" "med en fenomenologisk tilnærming til kunsthistorien, eller et strukturfunksjonalistisk syn på samfunnsutvikling" er utvilsomt.

Men det betyr ikke at alle de som kombinerer dette vil avvise at den beste forklaringen egentlig er biologisk (siden all historie om universet og mennesket dypest sett er fysisk/biologisk). Med fare for å innføre en stråmann kan det godt være at en del vil mene at det kun skyldes at vi ikke er kommet så langt (og muligens aldri vil gjøre det) at vi ikke anvender biologiske forklaringer på flere felter.

Selvsagt er scientisme langt fra en flertallsposisjon. Og det er vanskelig å vite hvor mange som faktisk lener seg til den, i hvert fall de mer ekstreme variantene. Men det er nok grunn til å holde fast på at den ikke er helt marginal blant det som på fint kalles nye ateister.

Så får vi håpe noen kan undersøke antallet nærmere med vitenskapelige metoder.

Gran og grunnene

Som varslet blir det noen bloggposter av Fri Tankes anmeldelse av Svar på tiltale og jeg starter den mer konkrete gjennomgangen med temaet gudsargumenter.

Som i går tar vi det positive først. Even Gran skriver at

Vi begynner bokomtalen med det positive. Davidsen bruker mye plass på å argumentere for at «noe» må ha kommet først, dvs. at noe må være evig og uskapt som en første årsak til universet og jordas eksistens. Det må være noe, ett eller annet, som bare er, fra evighet og til evighet.

Davidsen bruker mye plass på å argumentere for at dette «noe» må være en skapende gud som er hevet over fysikken. Selv om jeg ikke følger ham helt dit, er dette er den beste delen av boka. Jeg slutter meg gjerne til Richard Dawkins’ utsagn om at det er mulig å argumentere seriøst for eksistensen av en slik deistisk gud, altså en evig og uskapt første årsaks-gud som satte det hele i gang og deretter trakk seg unna.

Det blir ikke dårligere av at Even aksepterer argumentet om at "noe" har eksistert fra evighet av.

Utfordringen for oss ikke-troende er at også vi må konkludere med at «noe» har eksistert fra evighet og til evighet. Hva kan dette være? Universet er det ikke. Det startet med et stort smell. Kan det være rommet universet eksisterer i? Kan det være et kvantefelt med kvantefluktuasjoner som førte til at universet oppstod av ingenting, som Stephen Hawking og Laurence Krauss argumenterer for? Hvor kom i så fall dette kvantefeltet fra? Var det bare der? Er det kanskje dette kvantefeltet som har vært der til evig tid og er uskapt? Hvorfor trenger vi egentlig en forklaring på at «noe» finnes i det hele tatt? Er ikke det like naturlig som at noe ikke finnes? Og er det egentlig noe poeng å snakke om «tid» og «evighet» et sted hvor det ikke er noe materie?

Som man ser blir det altså ikke fullt så positivt etter hvert.

Siden de fleste av disse motspørsmålene er besvart over noen sider i boken (som at Hawking og Krauss blander begrepene når de argumenterer som om noe (rom, kvantefluktuasjoner e.a.) er ikke noe, og at det er vanskelig (eller umulig) å forsvare fysisk og filosofisk at noe fysisk kan være fra evighet), fremstår de ikke som de mest opplagte spørsmål som en anmelder kan stille.

Men de bringer oss likevel til et viktig spørsmål:  Hvordan skal en forfatter forholde seg etter å ha presentert argumenter over noen titalls sider når de imøtegås uten argumenter? Hvordan forholde seg når det som kommer ikke så mye er spesifikke motargumenter som altså synsing om konklusjonene?

Skal jeg gjenta argumentene? Skal jeg utdype dem? Skal jeg forenkle? Skal jeg overforenkle? Synse tilbake?

Eller bare sutre som en ekte forfatter siden det ikke ble terningkast 6?

Det siste er nok mest nærliggende siden noen som ikke har lest boken kan komme til å tro at jeg ikke konkluderer ut fra (mange) argumenter, men i stedet  "forutsetter eksistensen av et annet, åndelig, virkelighetsplan, frikoblet fra naturen og de fysiske lovene" (min uthevelse).

Og ikke nok med det, som selgerne sier.

I tillegg legges det inn en gud som har menneskelige trekk som personlighet og bevissthet. Guden har skapt alt og alle, men er selv uskapt. Guden eksisterer fra evighet til evighet på det åndelige virkelighetsnivået, men kan også gripe inn i det fysiske på uforklarlige og paradoksale måter.

Altså ikke bare argumenterer jeg ikke, men rett og slett "legger inn" ting (lesere vil tenke at det er fra løse lufta og/eller kun basert på "menneskelige trekk", altså useriøs antropomorfisme) og det hele ender med en Gud som kan (her er det bare å holde seg fast) opptre på "uforklarlige og paradoksale måter", som om et slikt utsagn er et gyldig motargument mot noe som helst.

Nå kan det jo godt være at boken er såpass omfattende og nok krever mer refleksjon enn mange er vant til når det handler om Guds eksistens, og/eller av andre grunner kan oppfattes som vanskelig å få ta i (mye stoff, mye argumenter, mye uvant, for få argumenter på tre setninger...). Jeg er også åpen for at den kunne være tydeligere eller mer firkantet i formuleringene.

Men når vi snakker om de store spørsmålene, trenger vi å sitte litt stille og puste rolig fremfor å hoppe til konklusjoner og retorikk på linje med den type nye ateister som jeg kritiserer. Av samme grunn er det viktig å vurdere om jeg faktisk forstår hva jeg leser, inkludert referanser og sammenhenger.

Mens jeg ved flere anledninger henviser til en vitenskapsfilosofisk modell knyttet til konsistens, sammenknytning og omfang for å finne de beste forklaringer (som på side 86-87 og 208-10 med referanse til Rescher og Puntels koherensmodell (se også fotnote 190) som altså ikke kun handler om at noe ikke er selvmotsigende) bringer Even til torgs en ikke-faglig og ikke-referert "modell for rasjonell sannhetssøkning" som om jeg ikke en gang har diskutert spørsmålet.

Disse manøvrene bryter med en grunnleggende modell for rasjonell sannhetssøking som går ut på å bygge stein på stein med de beste metodene og evnene vi har, og akseptere at det vi ikke greier å finne ut med disse metodene, ja, det vet vi ikke. Gudshypotesen er teoretisk mulig, men det er det veldig mye annet som er også. Det er en helt grei hypotese, men det er en svært viktig prinsipiell forskjell på å åpne for at det kan være slik (altså være agnostiker) til faktisk å tro at virkeligheten er slik. Da har man sluttet å bygge stein på stein, og plasserer den siste steinen i løse lufta. Man har tatt det som ofte blir kalt «the leap of faith».

Sagt litt spisst synes nok denne "modellen" mindre egnet til å avklare om den ytterste virkelighet er fysisk eller ikke-fysisk, enn til å definere ikke-fysiske forklaringer som "trossprang" (som om andre typer forklaringer ikke på noen måte kan være det).

Igjen uten argumenter, eller å kommentere mine poenger  på bl.a. side 49-50 om hvilke typer forklaringer som får lov til å stille til start eller kan kvalifisere til finaleheatet (er det kun Hempels klassiske modell for deduktiv-nomologisk forklaring?).

Nå kan jeg selvsagt ha forklart en del av dette dårlig eller alt for kort (det har jeg nok) og det kan være veldige gode motargumenter som jeg ikke er kjent med (de er i så fall ikke levert). Men mitt aldri så lille hjertesukk er altså at en som ikke har lest boken ikke bare vil tro at jeg ikke har behandlet denne type spørsmål, men ikke en gang er klar over at det  kan finnes slike innvendinger.

Litt oppsummert behandler jeg spørsmålet om Guds eksistens på fem måter:

1: Holder innvendingene mot gudsargumenter fra Dawkins/Hitchens/Dennett og andre nyateister?
Nei, de feiler fordi de dels er basert på stråmenn og dels bygger på fundamentale misforståelser av argumentene.

Som jeg trekker fram i boken er det slik at hvis innvendingene mot gudsargumenter feiler, gjelder argumentene fortsatt. Hvis det man lener seg til er Dawkins/Hitchens/Dennett er det altså mest riktig å tenke at Gud eksisterer.

2: Gjør Det ondes problem gjør Guds eksistens logisk selvmotsigende eller grunnleggende usannsynlig? Nei, slik jeg ser dette ut fra rent logiske vurderinger gjør de ikke det (vi kommer tilbake til dette i en senere bloggpost).

3: Holder Dawkins egne argumenter mot Guds eksistens? Nei, ikke i det hele tatt.

4: Peker (konvergerer) gudsargumenter i retning av en teistisk Gud? Ja,  etter mitt skjønn gjør de klart det.

5: Er Gud den mest koherente forklaringen av tilværelsen? Ja, etter mitt skjønn, ellers havner man i en for splittet virkelighet.

Så er det selvsagt uenighet om hvor langt jeg kommer på hvert av punktene i Svar på tiltale. Siste ord er (som det også sies i boken) selvsagt ikke sagt - som ofte er tilfellet på felter som ikke handler om matematiske bevis eller empiriske demonstrasjoner.

Men det hadde nok likevel vært greit om jeg slapp noe bedre til med mine første ord.

Svar på svar

Når Svar på tiltale nå er anmeldt i Fri Tanke ryddes det plass for noen bloggposter om hvor godt en så objektiv part som forfatteren oppfatter at kritikken treffer.

Anmelderen er Even Gran som viderefører og utdyper innvendingene fra lanseringssamtalen som vi lenket til her.

Først kan vi starte med å takke for en svært så hyggelig innledning.

Bjørn Are Davidsen er unik. Ingen i Norge greier som ham å argumentere så godt for gudstro at til og med en ateist som meg blir litt imponert. Han er befriende å diskutere med, fordi den guden Davidsen forsvarer er en noenlunde klart definert tradisjonell kristen gud, i motsetning til liberalteologenes mer tåkete og unnvikende «guden i blikket» og «guden i kunsten». Det kanskje viktigste budskapet Davidsen bringer til torgs, er at hvis man skal tro på noe, så må det være rasjonelt begrunnet. Her ser vi skeptikeren Davidsen i all sin prakt, og her er han og jeg helt på linje.

Det gjør godt å få en slik hilsen fra en av Norges mest troverdige (og tålmodige) forsvarere av rasjonalitet og vitenskapelighet, spesielt i samtaler om alternative behandlingsformer, men som her også om religion og livssyn. 

Så er det ikke helt til å komme fra at Even heller ikke sparer på innvendingene - og at jeg nok ikke synes alle er like gode, noe vi skal komme tilbake til de nærmeste dagene.

Noe av det som er utfordringen med å skrive såpass omfattende som i Svar på tiltale, er at det er mange temaer og til dels lange gjennomganger. Dermed kan det være vanskelig å fange opp formatet eller yte argumentasjonen rettferdighet i en anmeldelse. 

Det er nok vanskelig å unngå at anmeldelser i større grad gir synspunkter på konklusjonene enn konkrete motargumenter. Stoffmengden bidrar til å øke sannsynligheten for å berøre områder ikke alle anmeldere har lest seg like godt opp på, i tillegg til at det er mulig å overse eller feillese deler av stoffet.

Noe som det også er mulig at jeg gjør med en såpass lang anmeldelse.

Evens innspill er uansett nyttige fordi de viser hvordan en slik bok oppfattes av i hvert fall én ateist. Det kan bidra til å avdekke eventuelle feil og mangler ved min argumentasjon og til nødvendige presiseringer  av stoff som var uklart formulert, utdypninger av stoff som var behandlet for lemfeldig eller rydderunder der noe bare ble misforstått.

I de neste bloggpostene [spredt over flere måneder etter denne innledningsposten] skal jeg argumentere for bl.a. at

• Stoffet om Guds eksistens i anmeldelsen forholder seg lite til min argumentasjon, noe som blant annet gir seg uttrykk i setninger som at jeg "forutsetter eksistensen av et annet, åndelig, virkelighetsplan, frikoblet fra naturen og de fysiske lovene". Når det gis ganske mange siders argumentasjon for en konklusjon er det ikke enkelt å se at jeg forutsetter konklusjonen.
• Scientisme (litt løst sagt posisjonen at naturvitenskapelig metode er den beste eller eneste vei til kunnskap) er en mer utbredt posisjon enn Even synes å mene – ikke minst aner vi den når spørsmålet om Guds eksistens gjøres til et naturvitenskapelig spørsmål, når man vegrer seg fundamentalt for å tenke utenfor (natur)boksen eller hevder at moral kan bygge på naturvitenskap. 
• Min fremstilling av den positive effekten av kristen tro på vitenskapens utvikling kan forsvares – og at det heller ikke her gis noen motargumenter til mine konkrete poenger.  
• Fremstillingen av Dawkins ikke går i stråmannsfellen som det hevdes i anmeldelsen.
• Det er ikke slik at vi skal tro på bibelske eller andre mirakler bare fordi det "var så mange som var vitne til dem". Dette er ikke "Davidsens kortslutning i et nøtteskall", men en kortslutning av min argumentasjon. Jeg kommer tilbake til dette, ikke minst til spørsmålet om jeg gjør noe unntak på dette feltet mens jeg er en "glitrende og kunnskapsrik skeptiker på alle andre områder".
• Dette med fri vilje er et mangfoldig område og kan begrunnes på ulike måter, men at spørsmålet ikke så mye er om bevisstheten er knyttet hundre prosent til det fysiske, men om vi kan være reflekterende aktører som har mulighet til å styre våre tanker (altså om bevisstheten kan ha en aktiv og selvstendig rolle selv om den bygger på en underliggende fysikk) eller om alle våre tanker alltid er hundre prosent styrt av forutgående fysiske prosesser. Og så er det tydeligvis vanskelig å få gehør for at en ren fysisk determinisme (altså fravær av enhver form for fri vilje eller styrende bevissthet, der alt jeg gjør og "tenker" dypest sett er bestemt av årsaker fra før jeg ble født) er en meningsløs, antirasjonell og antihumanistisk posisjon.
• Min forståelse av begreper som allmakt og godhet (begrepet "allkjærlighet" vet jeg ikke hvor kommer fra) er i overensstemmelse med rimelig vanlig bruk i den faglige debatten om Det ondes problem og altså ikke kreative krumspring fra min side. Videre er det slik at mine konklusjoner om Det ondes problem (at det ikke gjør gudstro selvmotsigende eller grunnleggende usannsynlig) fortsatt er logisk gyldige selv om man ikke skulle tro at Gud kan ha gode nok grunner til å tillate lidelse. 
• Bruken av koherensargumentasjon er den beste måten å finne ut av virkeligheten på. Skal vi velge et livssyn må det være det som er mest koherent, slik det er definert i boka. Altså ikke bare noe som er mest mulig logisk sammenhengende (altså "ikke-selvmotsigende", noe mange skrivebordsprodukter av livssyn kan være), men som også henger best mulig sammen med alle typer data, fra naturvitenskap, via historiske hendelser, religiøse opplevelser og opplevelser av fri vilje og moral som mer enn trafikkregler, sammen med mange slags argumenter for Guds eksistens osv. osv.

Det kan altså bli en del bloggposter fremover. Selv om de vil være langt unna lengden brukt på temaene i boken, kan det være de gir noen oppklaringer, presiseringer og utdypninger.

Oppdatering 4.4.2013: En videreføring av debatten, basert på et tilleggsnotat fra Even Gran, starter her.

Så ærer vi Hypatia

Det nærmer seg 30 års-minnet for Tramteatrets revyforestilling Det går alltid et korstog 
som de kjørte land og strand rundt med og som i LP-versjonen ble nominert til Spellemannsprisen i 1984.

Siden ikke alle leserne var født den gangen, kan vi sitere fra programheftet:

Dette lokket som forhindrer fornuften å trenge inn er den kirke- og statsautoriserte kjedelige norske fordomsfulle kristendom. Barnetroen, skyldfølelsen, skammen, gravalvoret, korsdyrkelsen, troen på at allting blir sett av Gud og at det virkelige livet ikke er nå. Fornektelsen av den kritiske tenkning, fornektelse av fantasi og spørsmål om fenomenenes årsak. Fortielse og dødsdyrkelse og vedvarende kontroll med at ingen nye tanker får slippe inn. Fornektelsen av livet. Akseptering av dogmene som var med på å gjøre middelalderen mulig.

Det er med andre ord ingen direkte nøytral forestilling. Og heller ikke en direkte nøytral gjeng, men en venstreradikal gruppe fra de politiserte 70-årene. Og som så mange på den tiden, svært aktive, med ti plater på like mange år og "seks helaftens revyer, fire tv-serier, 20 radioprogram og 200 konserter og turneer".

Gruppen ble populær i ungdomsprogrammet Halvsju på NRK-monopolets tid med de mer enn lettere selvironiske TV-seriene om Pelle Parafins Bøljeband. Så sent som 2011 produserte P2 en radiodokumentar som førte til en gjenforeningskonsert på Chateau Neuf.

Den sentrale tekstforfatteren var Terje Nordby som i en årrekke har stått bak Mytekalenderen på P1.

Vi skal si mer om det etterhvert, men først kan vi se på selvforståelsen da de laget Det går alltid et korstog.

Ikke uventet damper den videre på et idealistisk 70-tallsspor. Det handler om oppgjør med tabuer. Det handler om å bringe ting fram i lyset. Det handler om selvstendig tenkning og et åpent sinn. Det handler om ... atskillig studering. Det handler om å bli sjokkert.

Vi i Tramteatret har fundert lenge over å gjøre noe om religion. Da vi kastet oss over arbeidet for fullt for nesten et år siden var det med en glupsk apetitt på å finne ut av de tabubelagte områdene og med et forsøksvis åpent sinn. Etter å ha studert atskillig så inngående vi har hatt forutsetning for og anledning til, har vi nærmest blitt sjokkert. Hvorfor har så mye av kirkens historie blitt fortidd? Hvorfor har man servert evangeliene som objektive øyenvitneskildringer? Hvorfor har "kristen" blitt synonymt med "nestekjærlig" når historien nesten altoverveiende tilsier det omvendte. Hvorfor har vi ikke lært at syndeflodberetningen kommer fra Babylon? Hvorfor har ingen fortalt oss om Hypatia?

Bildet som tegnes er ikke akkurat lyst. Middelalderen var mørk, kristne har i historien omtrent aldri vist nestekjærlighet. Ikke rart den har vært holdt hemmelig for oss.

Jeg tror ikke det er bevisste løgner. De fleste kristne er oppriktige mennesker. Men jeg tror at middelalderen fremdeles eksisterer. På enkelte områder er ikke grundige undersøkelser eller selvstendig tenkning tilrådelig.

Hvor mye selvstendig tenkning var det så Tramteatret bedrev?

Sørgelig lite. De aksepterte hele venstresidens arsenal av antikirkelige dogmer. De falt for omtrent alt som kunne krype og gå av de store mytene om middelalderen. De kristne brant biblioteket i Alexandria, kirken hevdet jorden var flat og forfulgte vitenskapsmenn, Hypatia ble drept fordi hun var kvinne og intellektuell.

Vi siterer fra tekstene som finnes her.

I det store bibliotek i Alexandria
så deilig langt fra pavene i Rom
der arbeidet i firehundreogfemten
en vidkjent og begavet astronom
beundret høyt og elsket for sin skjønnhet
drev hun vitenskapen fremad - smått om senn
som leder av forstandens vei og skole
ble hun hatet av de kørka kristne menn

Det hele ender som det må.

Men kirke var det og i Alexandria
hvor erkebisp Kyrillos hadde makt
Han sendte sine munker ut med ordre
og munkene de siklet av forakt
Så skrapte de alt kjøttet av Hypatia
så brant de restene av hennes kropp
Og ødelagt ble verdensbiblioteket
hver rull, hver læresetning brant de opp

Hvis ikke mytene om Hypatia og andre var blitt fortalt tidligere (hvilket de selvsagt var blitt til det kjedsommelige i politisk debatt, populærvitenskap og TV-serier), ble de det til gangs nå, også i låten om Luther:

Og herren rår over bonden
og fyrsten over sin stat
og heksene blir brent opp
og jorda den er flat

Etter forestillingen på Studentersamfundet i Trondheim 21. april 1983 endte det med en av disse tullete blasfemianklagene, denne gangen fra pinsemenigheten Betel.

Som en av byens brave innbyggere bidro også jeg med følgende låt som leserinnlegg i Adressa: "Å sjekke historiske fakta har nordmenn aldri makta".

Har så Tramteatrets medlemmer sjekket noe i ettertid?

Det er i hvert fall ikke lett å se at noen har gått tilbake på en eneste av brølerne i forestillingen, selv etter 30 år. Tvert i mot har flere av dem gjentatt påstandene ved flere anledninger, inkludert Terje Nordby i Mytekalenderen.

I anledning Katarina av Alexandrias minnedag i forigårs - 25. november - som "skytshelgen for jomfruer, hustruer, vitenskapsmenn, predikanter, frisører og syersker – og for sykehus og bibliotek" avviste Nordby med rette at det er støtte i kildene for så mye av dette hos noen historisk Katarina.

Før så å trekke fram Hypatia - uten å vise til kilder.

Den siste forskeren som arbeidet i biblioteket i Alexandria, var en matematiker, astronom og fysiker som ledet den nyplatonske skolen. Hun het Hypatia og ble født i Alexandria i 370.

 Hva skjedde så, i følge Nordby?

Kyrillos, erkebiskopen av Alexandria, foraktet Hypatia fordi hun var en nær venn av den romerske guvernøren og sto som et symbol på lærdom og vitenskap. Hun utsatte seg for stor personlig fare, men fortsatte å undervise helt til hun i året 415 på vei til arbeidet ble overfalt av en fanatisk menneskemengde som besto av Kyrillos’ sognebarn. De trakk henne ned fra vognen, rev av henne klærne og bevæpnet med skarpe skjell rev de kjøttet av knoklene hennes. Det som var igjen av henne ble brent, verkene utslettet og navnet glemt. Kyrillos ble gjort til helgen.

Slik jeg skriver i kapitlet Så ærer vi Hypatia i Da jorden ble flat (og har tatt opp på Dekodet noen ganger) stemmer det at Hypatia i likhet med flere andre i Aleksandria (inkludert en biskop noen generasjoner senere) ble drept på bestialsk vis.

Men skal vi holde oss til kildene - og noe annet kan og bør vi jo ikke - skjedde det altså ikke fordi hun var noe symbol på lærdom og vitenskap. At Nordby etterhvert kan ha sett at kildene ikke kan brukes til å støtte myten, er muligens grunnen til at han har moderert seg noen smuler på 30 år. 

Det er bortimot umulig å vurdere sannhetsgehalten også i denne fortellingen. Men to ting er sikkert: Hypatia var virkelig nok, og biblioteket brant. Av Sofokles 123 verker som befant seg der inne, er bare sju bevart. Begivenhetene i Alexandria innevarslet en ny epoke, der det ikke var bruk for så mange bøker.

Ja, at Hypatia har levd er det ingen tvil om. Men ellers er grunn til å betvile det Nordby skriver.

Sofokles' verker gikk ikke bort med ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria som heller ikke brant (i hvert fall ikke på Hypatias tid). Dermed var det ingen begivenheter i Aleksandria som innvarslet en ny epoke.

Selv om Nordby kokketerer med at det er "bortimot umulig å vurdere sannhetsgehalten også i denne fortellingen", er han ikke i tvil om konklusjonen.

Begge dagens fortellinger antyder et tidsskifte. Legendenes Katarina og Hypatia hadde det til felles at de var fremtredende intellektuelle, store personligheter og tiltrekkende kvinner. Middelalderen hadde ikke bruk for noen av dem.

Man kan si mye om hva man mente og hadde bruk for i middelalderen. Det er i hvert fall hevet over tvil at troverdigheten i Terje Nordbys fremstilling ikke har bruk for Dhuoda, Hrotsvitha, Trotula, Hildegard av Bingen, Anna Komnena, Herrad of Landsberg, Christine av Pizan og mange andre som f.eks. Elisabeth Aasen skriver om i Det skjønnes hage: middelalderens skrivende kvinner (Pax, 1996).

Det er ikke sikkert at vi ærer Hypatia og andre kvinner før, under og etter middelalderen ved å overse dem eller spre myter.

Antisemittisme i Nettavisen?

Når Nettavisen henger seg på det for lengst avviste våset om at Jesus i Det nye testamentet er kokt sammen på myter og mysteriereligioner knyttet til Horus og Krishna og andre guder, er det et godt spørsmål hva som er motivet?

Den mest nærliggende forklaringen er komplett mangel på kunnskap. Noe som understreker at religionsundervisningen har spilt fallitt på mange områder.

Man leser noe på nettet som virker besnærende, sjekker ikke kilder og ser dermed ikke at det meste er hentet fra moderne mytebyggere som Acharya S (eller Dorothy Murdoch som hun heter, noe som gjør det interessant at en av dem hun stadig bruker som kilde er ... D.M. Murdoch) eller andre som har skrevet av hverandre eller av 1800-tallseksentrikere som Manly Palmer Hall og Albert Churchward, alle  milevidt unna universitetsmiljøer.

Som vist igjen og igjen (som her og her og her) er dette stoffet blitt avvist så lenge og så grundig i fagmiljøene at det er imponerende ikke å klare å google seg fram til i hvert fall noe av dette.

Siden journalisten ikke har gjort det, er altså spørsmålet hvorfor ikke.

En grunn kan være at man ikke har lært seg kildekritikk. Men dette er vel såpass opplagt i en hver journalistutdannelse at det ikke kan være forklaringen. Seriøse journalister etterprøver stoffet før de legger det ut - særlig når det ikke er en brennende nyhetssak som haster.

En annen grunn kan altså være mangel på kunnskap. Men når man skriver om noe - særlig når man vet det kan være kontroversielt eller sensasjonalistisk - er det en redaksjonell regel å bruke journalister som har forutsetning for å forstå stoffet man skriver om.

Vi får tiltro Nettavisen såpass at de ikke stiller med en journalist som er blank på et felt som berører såpass mange mennesker. Man kan ikke ønske å dumme seg ut for en hel mediaverden.

Men hvis det ikke skulle handle om journalistisk eller redaksjonell svikt, hva kan det da handle om?

Noe av det som er felles for flere av miljøene som denne type påstander om Jesus springer ut av, er en klar antisemittisme. Siden det jødiske i andre halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet i mange kretser ble oppfattet som en undergravende og dødelig innflytelse, mens Jesus ble sett på som positiv, måtte man forklare og forstå Jesus i lys av andre tekster og tradisjoner.

Siden Jesus ikke kunne være jødisk, måtte han være - eller diktet opp på bakgrunn av - alt mulig annet - gjerne på en gang.

Sentrale eksponenter for dette var antisemitter som Bruno Bauer (1809–1882), Arthur Drews (1865–1935) og holocaust-fornekteren Harry Elmer Barnes (1889-1968).

Det kan da ikke være denne tradisjonen som Nettavisen ønsker å knytte seg opp mot?

Så lenge vi snakker om en avis som bør beherske et normalt journalistisk håndverk, er det vanskelig ikke å spørre hva som har fått dem til å overstyre det her. Vi får håpe de bare har vært bevisstløse i gjerningsøyeblikket.

Sier så Nettavisen noe nytt denne gangen?

Nei, men noen ganger blir stoffet ufrivillig komisk. Som når journalisten spør retorisk

Det siste poenget der er for øvrig et spørsmål: Hvorfor går kristne i kirken på søndag? Lørdag var tross alt dagen Jesus holdt hellig. Har det noe med at Horus er solgud?

At man ikke er kjent med at Jesus i følge Det nye testamentet stod opp fra de døde på en søndag og at kristne fra første stund dermed feiret den dagen, understreker nivået.

Tankesmier kan fremme spalteplass

Tydelig at det hjelper å tagge seg med en tankesmie om man skal slippe til på kronikkplass på trykk eller web for tiden.

Selv om det jeg skriver på NRK Ytring om at Religion kan fremme rasjonalitet kan tyde på at det er blitt enkelte hakk i platen i det seneste.

Det jeg skriver om islam her er forøvrig et tillegg til den opprinnelige kronikken etter ønske fra NRK som ville ha stoff om mer enn én religion.

Høyere plan?

Der kom Hallvard Jørgensen meg i forkjøpet med en anmeldelse av den kontroversielle ateistiske filosofen Nagels nyeste (uten at Hallvard nevner at den må leses i lys av hans tidligere bøker der mye av dette er behandlet grundigere).

Og det handler ikke om de minste spørsmålene:

Hva er det mest reelle i virkeligheten vi lever i? Hvilke prinsipper, så å si, ligger til grunn for det som eksisterer? Hva er virkeligheten, dypest sett? Disse spørsmålene har ikke bare rent intellektuell interesse; de har dyp sammenheng med de store spørsmålene om livssyn, menneskesyn, moral, mening og samfunnsidealer. Sagt med andre ord: I disse problemstillingene står mye på spill, rent eksistensielt. Dette kommer da også for eksempel til uttrykk i den opphetede tonen i debatten rundt kristendom og ”nyateisme,” særlig i USA. Også politikk vil dypest sett påvirkes av hvilken virkelighetsforståelse som ligger i bunn.

Må alt som eksisterer forklares kvantitativt, ut fra materie i bevegelse, eller kan det finnes genuine kvaliteter?

Innenfor akademia er det ikke helt uvanlig å gi følgende svar på hva som er mest virkelig: Verden er dypest sett materie i bevegelse, og det er fysikkens matematiske lover som gir oss den mest grunnleggende forklaring på hvorfor verden er som den er. Alle fenomener vi opplever, kan i prinsippet reduseres til ”nothing but” partikler på det laveste nivå, som så kan forklares ved hjelp av matematiske og kvantitative utregninger. Denne måten å forstå verden på omtales gjerne som ”reduktiv materialisme.” De som står for denne forklaringsmodellen, vil gjerne mene at den kan gi en fullstendig forklaring på vår eksistens, i alle dens fasetter. Alt kan i prinsippet gis en fullstendig forklaring ved å vise materie på det laveste nivå.

Nå kan det tenkes litt ulike modeller, fra at det ikke finnes noe annet enn kvantiteter eller at det ikke finnes noe annet vi kan bruke for å forklare det som foregår i den fysiske verden, via thomistisk teleonomi (at alt i naturen streber mot et mål, som er noe annet enn en hensikt), til intelligent design (at Gud må til for å lage "ikke-reduserbare", komplekse strukturer i naturen) og substansdualisme (altså sjel som noe fundamentalt annet enn legeme)

Selv om man ikke trenger å bli helt kartesisk i hodet av den grunn.

Debatten om hvilken modell som er best egnet til å forklare virkeligheten er ikke akkurat over med denne anmeldelsen. Men for noen kan den kanskje begynne?

Katt på Mars?

Siden NASA i følge Dagbladet og andre mediale ventes å komme med en historisk nyhet i løpet av dagen, og noen tenker at dette

a) kanskje kan handle om liv (eller byggematerialer for liv eller vilkår for liv som vann eller noe slik eller sånn)

og at dette

b) dermed vil sjokkere all religiøse (les: kristne), kan vi jo minne om det vi tidligere har skrevet om liv på andre planeter.

Samtidig som vi lurer på hvorfor så få av dem som tenker slik også tenker på å se etter hva religiøse (les: kristne) faktisk tenker om slik.

Men det sitter alltid et stykke inne å erstatte viten med fakta.

Paradisisk

Alle har selvsagt lest Dante (1265-1321), men like selvsagt er det selvsagt kun Inferno.

Noe som altså har bekreftet at middelalderens verdensbilde var mørkt og brutalt. Det var klamt og knugende. Det handlet om å skremme oss inn i Kirken som var den eneste som kunne redde oss fra helvetet.

Siden det er så klart lar man seg ikke så lett forvirre av fakta som at flere av dem Dante plasserte i inferno var ... paver, inkludert hans politiske motstander Bonifacius VIII (1235 – 1303) i den åttende krets. Selvsagt som en av de verste av alle syndere i middelalderen, for å ha bedrevet økonomisk kriminalitet. Mer presist en simonist, altså en som hadde bestukket seg til et kirkelig embede.

Den guddommelige komedien er kort sagt ikke noe bestillingsverk fra Kirken.

I stedet syng snakker vi om en reisebeskrivelse. Dels geografisk, dels astronomisk - mest etisk og erkjennelsesmessig. Det er vel egentlig nordmenns vis å fullføre slike, spesielt når de handler om å nå fjelltopper og atskillige blåner, og som her enda noen millioner kilometer høyere.

Men kanskje ikke like mye hvis de samtidig utfordrer oss tanke- og kunnskapsmessig mer enn Sofies verden. Og sjelden spilles på teater eller blir TV-serie.

Nå kan vi si mye om hvorfor det kan oppleves morsommere å lese om fornedrelse og forferdelse i infernos kretser, men muligens handler noe også om at det ikke finnes en rimelig lettlest norsk oversettelse (selv om den nynorske til Magnus Ulleland er ganske så bra)

En vel så viktig grunn er nok forventninger.

I det lutherske Norge skaper skjærsilden, for ikke å si Purgatoriet, ikke det største eksistensielle engasjementet. Ikke vet man hva det er, ikke kan man tenke seg at noe man ikke vet hva er kan ha mange snev av interesse.

Og himmelen eller Paradiset er det opplest og vedtatt er et sted man stort sett spiller harpe og ellers går på veggene.

Nei, takke seg til helvetet.

Siden jeg nå hadde gleden av å holde et foredrag om Dante og middelalderens verdensbilde for noen uker siden, ga det anledning til å fornye bekjentskapet med også de siste delene av verket. Og da skjer jo det som så ofte at man oppdager at ting (c) ikke er helt som man tror.

Dante og andre på hans tid tenkte ikke bare annerledes, men ofte motsatt av hva vi tror. Nå forventer vel de færreste at Den guddommelige komedien er skrevet slik vi hadde gjort i dag. Og da ikke fordi det følger en ganske konsekvent form med verseføtter og rim.

Det som jeg stadig ser overrasker er at verket er laget av en som er langt bedre oppdatert på politikk og sladder, historie og naturvitenskap, enn noen moderne lyriker - og en bedre psykolog og stemningsskaper.

For å gi alt fra politiske nesetyvere til etiske meldinger og en visjon av virkelighetens vesen, skildrer Dante en reise fra Jerusalem.

Den starter i en skog der forfatteren har gått seg vill "midt i livet", og han ledsages av den vise dikteren Vergil ned i helvete og gjennom jordkloden (der tyngdekraften selvsagt snur i sentrum, slik at man på veien opp ser djevelen sprelle med bena i været der han sitter fast i bakken), opp skjærsildsfjellet på den sørlige halvkule og derfra (siden Vergil ikke får komme lenger) sammen med sin kjære Beatrice videre gjennom alle krystallhimlene på vei mot Gud.

Dante strør over det meste av verket rundhåndet referanser til planeter og planetbaner, eklipsen og vendekretser. Både for å vise steder, datoer og klokkeslett og fordi han som middelaldermenneske tenkte svært så ryddig og rasjonelt om veien fra verdens midtpunkt (altså helvetet og Djevelen) til det mest høyreiste og verdifulle - periferien.

Det var kort sagt ikke akkurat noe å trakte etter å være i midten. Kopernikus og Keplers modeller ga jorden en høyere og bedre plassering. Den kopernikanske vending løftet oss opp i himlen.

Nå ante ikke Dante så mye om dette på 1300-tallet, men det er uansett vel så interessant å se hvem han løftet opp i himlene.

For det er ikke akkurat slik at middelalderen generelt utviste en frykt for kunnskap, logikk eller filosofi. I stedet minner til tider mye om en nesegrus dyrkelse. Dermed er det  naturlig at når Dante på sin vei mot Gud i  Empyreum hinsides fiksstjernene i sang 10-12 er i Solens sfære (altså i himlenes hjerte) og møter de viseste av de vise.

Nå rommer de andre himlene mange slags personer, men mye tyder på Dante som sant middelaldermenneske holdt de lærde i en særstilling. De hadde selvsagt ikke noe ekstratog til himlen, men dess dypere man hadde skuet Gud og skapelsen, dess lettere var det å akseptere nåden.

På mange måter er det et speilbilde av Inferno. Selv om Dantes logikk tilsa at hedningene ikke kom til himlen, ga han filosofer som Aristoteles og Platon, altså de med mye visdom og mange dyder (inkludert den islamske hærføreren Saladin), den beste alternative plasseringen.

Limbo eller Første Krets er opplyst og vakkert. Man møter ikke jammer, men heller ikke jubel.

Det er likevel langt bedre enn det dystre dødsriket grekerne forestilte seg, der Hades regjerte. Selv om filosofene ikke kan komme til Paradiset, får de ingen straff.

Dermed er det ikke de som først og fremst kjennetegnes for sin fromhet, avholdenhet eller gavmildhet Dante lar skinne i solens rike.

Nei, de vi finner er ... leksikonforfattere, historikere, naturfilosofer, systematiske teologer og de store lovsamlerne.

De som danner de to sirklene av lys er nærmere bestemt:

   1. Thomas Aquinas (1225-1274, historiens største naturfilosof?)
   2. Albertus Magnus  (ca. 1200-1280, Thomas' læremester)
   3. Gratian (betydelig jurist, lenge regnet som Kirkerettens far)
   4. Petrus Lombardus (ca. 1095-1160, betydelig teolog)
   5. Salomo  (ja, han)
   6. Dionysios fra Areopagos (nyplatonsk filosof, 500-tallet)
   7. Orosius (375-418, lenge den beste kilden til antikkens historie)
   8. Boëthius (480-525, viktigste filosof i tidlig middelalder)
   9. Isidor av Sevilla (560-636, teolog, historiker og encyklopediker, ansvarlig for Etymoligae)
 10. Bede (673-735, teolog, naturfilosof og historiker)
 11. Rikard av Sankt Victor (1100-talls teolog, humanist og psykolog)
 12. Sigerius av Brabant (1240-ca. 1280, naturfilosof, averroist)

    I. Bonaventura (1221-1274, teolog og filosof)
   II. Illuminato (disippel av Frans av Assisi)
  III. Augustin av Assisi (en annen av Frans' disipler)
  IV. Hugo av Sankt Victor (1097-1141, teolog og naturfilosof)
   V. Petrus Comestor (teolog og kirkehistoriker fra 1100-tallet)
  VI. Petrus Hispanus (1215-1277, skrev et standardverk om logikk, senere pave Johannes XXI)
 VII. Profeten Natan (David, Urias og alt det der)
VIII. Johannes Chrysostomos (357-407, frittalende forkynner, talte keiserhoffet midt i mot)
   IX. Anselm (1033-1109, naturfilosof, kjent blant annet for det ontologiske gudsbevis)
    X. Donatus (forfatter av lærebøker i grammatikk og retorikk på 300-tallet)
  XI. Rabanus Maurus Magnentius (780-856, fremstående i den karolingiske renessansen, forfatter av encyklopediet De rerum naturis)
 XII. Joakim av Fiore (1135-1202, omstridt mystiker og millenniarist)

Den hellige Visdommen (Hagia Sofia, knyttet til en personliggjøring av Visdommen i jødisk-kristen tradisjon, med fokus på Kristus i sistnevnte), er så omfattende at det ikke holder med tolv disipler.

Dante trekker dermed fram to ganger tolv ved personer som hver på sin måte synliggjør visdommen - fra generalister til spesialister, fra naturvitere til mystikere, profeter og retorikere, lovgivere og dommere, tilbakeskuende og fremoverrettede.

I det minste kan det å lese Dante kreve noen runder med lys.

Tiltalte på Youtube

Da var lanseringsevenementet for Svar på tiltale lagt på youtube, usminket og uforkortet.

Innledningen ser du under, svarene og samtalene finner du på denne spillelisten (oppdatert 22.11.).

På tur med Alix

Da vender vi tilbake til det stadig mindre regulære programmet med et aldri så lite blikk på en av serietegnerne som har begeistret meg mest gjennom årene.

Nå er det vel bare å vedgå at det ikke er for fabelaktige historier eller for imponerende persontegninger i mer enn én forstand. For dette handler ikke om noe så umulig å tegne som mennesker, men om kulissene -  nærmere bestemt bygninger og byer.

Og da er det ikke lett å komme unna Jacques Martin, en av medhjelperne Herge brukte på Tintin-serien (og vi formoder da ikke på ansiktsuttrykk) og som vi forøvrig har besøkt tidligere.

Selv om han har moderne voksenserier som til tider kan være spennende og lettere mystiske, som LeFranc-serien som gikk i Tempo for alt for mange tiår siden, er det nok den noe mer ungdommelige og rimelig realistiske serien om galleren Alix han er mest kjent for.

Selv om den med årene er blitt stadig mindre realistisk i den forstand at noen fra første århundre før Kristus etterhvert møter både kinesere, mayaer og inkaer, for ikke å si vikinger og aztekere. Mens manusene er blitt såpass kunstige at man ikke akkurat lar seg rive med.

Men det var altså disse bygningene. Og byene.

For Martin har gjort en aldri så liten genistrek. Etterhvert som han har begynt å trekke på årene har han lisensiert stoff og ideer, noe som i og for seg kan forklare hvor banale fortellingene er blitt.

Viktigere er at det er blitt mer enn fortellinger.

For de seneste årene er det kommet en serie tematiske bøker med de beste oversiktstegningene og mer nærgående fra stedene Alix og andre helter har besøkt, inkludert stoff om klesdrakter, tempelgjenstander og utviklingstrekk.

Selv om du ikke skulle ha stor fascinasjon for oppkonstruerte cliffhangere og utropstegn, eller ikke forstå mange døytene fransk, er det mulig å la seg rive med av tegninger som et stykke på vei er guidebøker til fortidens byer.

Boken om Jerusalem viser oss dermed ikke bare Herodes' tid, men også glimt av tabernaklet og Davids by.

Altså som vi forstår handler bøkene ikke om hvilken som helst fortid eller hvilke som helst byer.

Martin og hans gode hjelpere (eller sagt på en annen måte, alt er vel etterhvert blitt mer ... inspirert enn laget av Martin) har gjengitt de mer storslagne steder i klassisk egyptisk, gresk, romersk, kinesisk og amerikansk historie i ganske så klare streker og farger.

Paris, eller Lutetia, fra "Les Voyages d'Alix: Lutèce" 

Så langt er følgende mer eller mindre antikke steder kartlagt av kartografene i parentes (og det er tilsvarende i gang for middelalderen og mer moderne tider):

1. Rome 1 (Gilles Chaillet) (1996)
2. L'Égypte 1 (Rafael Moralès) (1996)
3. La marine antique 1 (Marc Henniquiau) (1997)
4. La Grèce 1 (Pierre de Broche) (1997)
5. La Grèce 2 (Pierre de Broche) (1998)
6. Rome 2 (Gilles Chaillet) (1999)
7. La marine antique 2 (Marc Henniquiau) (1999)
8. Le costume antique 1 (Jacques Denoël) (1999)
9. L'Égypte 2 (Rafael Moralès) (2000)
10. Le costume antique 2 (Jacques Denoël) (2000)
11. Carthage (Vincent Hénin) (2000)
12. Athènes (Laurent Bouhy) (2001)

13. Le costume antique 3 (Jacques Denoël) (2002)
14. Jérusalem (Vincent Hénin) (2002)
15. Pompéi (Marc Henniquiau) (2002) (helt ny utgivelse 2011)
16. Persépolis (Cédric Hervan) (2003)
17. Pétra (Vincent Hénin) (2003)
18. Les Mayas (Jean Torton) (2004)
19. Les Étrusques (Jacques Denoël) (2004)
20. Les Jeux Olympiques (Cédric Hervan et Yves Plateau) (2004)
21. Les Mayas 2 (Jean Torton) (2005)
22. Les Aztèques (Jean Torton) (2005)
23. Les Vikings (Eric Lenaerts) (2006)
24. Lutèce (Vincent Hénin) (2006)

25. Les Incas (Jean Torton) (2006)
26. Les Étrusques 2 (Jacques Denoël) (2007)
27. La Chine (Erwin Drèze) (2008)
28. Alexandre le conquérant 1 (De Marck et De Wulf) (2009)
29. L'Égypte 3 (Rafael Moralès) (2009)
30. Lugdunum (Gilbert Bouchard) (2009)
31. Orange et Vaison la Romaine (Axel Evang) (2010)
32. Vienne (Gilbert Bouchard) (2011)

Til den ikke helt svimlende sum av 10-12 Euro per bind på Amazon.fr er det mulig å slenge seg med på ferden for de fleste.

Selv om enkelte flyselskaper skulle begynne å friste med tidsreiser for å unngå konkurs.

Ikke like mye hyllest

Selv om vi altså ikke har problemer med å hylle skeptikere for stor innsats, er det ikke helt til å komme fra at det ikke er grunn til like stor hyllest på alle områder.

Som i hvilke sitater enkelte nylig omtalte velger å la stå på prominent plass på en skeptisk blogg.

Nå kunne vi kremtet noen timer over dette, men om ikke annet synliggjør det at selv skeptikere kan ha humor. Eller ikke er historikere.

Hyllest til Gunnar

En av mange som er blitt stengt ute av facebook etter klager fra alternativhold er skepsis-bloggeren Gunnar Roland Tjomlid.

Ikke fordi han har gjort noe galt, men fordi han har gjort seg svært så upopulær i enkelte kretser ved bl.a. å bidra til å avsløre at mange påstander om alternative behandlingsformer er dårlig dokumenterte,

Som vi har vært inne på før har det kommet så langt at det er nok at Facebook mottar et visst antall noen klager og etter en vips eller to blir man automatisk stengt ute i ett døgn eller flere.

Har jeg brutt noen av Facebooks regler? Nei, selvsagt ikke, men Facebook har i dag så mange brukere at de sannsynligvis mottar titusenvis av slike rapporteringer hver eneste dag. Dermed må de naturlig nok ha en automatisert dataalgoritme for å håndtere alle disse på en noenlunde smidig måte. Facebook-teamet har altså ingen mulighet til å vurdere hver sak, og har derfor bare trinnsvise automatiske advarsler og blokkeringer etterhvert som noen mottar nok rapporteringer mot seg. Er man uenig kan man klage til Facebook, men det tar tid å behandle en slik klage, så det hjelper sikkert ikke å gjøre for en 24t blokkering.

Ergo kan man kneble sine meningsmotstadere ved å bare ha nok støttespillere til å kjøre nok rapporteringer til at den automatiserte reaksjonen fra Facebook trer i kraft.

Vi fortsetter dermed hyllestene av skeptikere her og her med å klappe og hyl(l)e for utrettelige Gunnar. Og lenke til et oppslag på NRK om personen som vi altså ikke hyller, heller ikke etter debatten på P4 med Even Gran (som selvmålene fra 4:45 og utover).

Kollektiv konspirasjon

Det er ikke bare fordi det nærmer seg jul med en dag i døgnet at årets julehefte fra Kollektivet kan markedsføres med brask og bram og blog.

Vi advarer om at dette i opptil flere sider om gangen er en "skeptiker spesial" med vel så mye fokus på 21.12. som på 24.12.

Inkludert artikkel om kalendere og konspirasjonsteorier, mayer og løpske planeter, skrevet av ... enkelte for anledningen.

Så er det bare å håpe at honoraret kommer før 21.12.

Svar på tiltale

Da er det lagt ut et lenger og noe annerledes notat over hos tankesmien Skaperkraft, knyttet til noe av stoffet i Svar på tiltale som altså som nevnt noen ganger lanseres i dag.

Siden de første avsnittene ikke er veldig annerledes fra det vi la ut på Verdidebatt, stykkes de neste opp som følger.

Det er ikke vanskelig å male dommedagsstemning enten vi er for eller mot kristen tro. Noen vil tenke at det er ille at noen i det hele tatt tror på Gud, andre vil tenke at det er ille at så få tror. 

I kjølvannet av 22/7 viste en serie artikler i Vårt Land at fem av syv av partienes ungdomsledere ikke var kristne. De oppfattet kristen tro verken som relevant eller rasjonell. I tillegg hadde flere møtt kristne som stod for etiske eller politiske synspunkter de ikke kunne akseptere.

Når kristen tro heller ikke appellerte til fornuften eller følelsene fristet det kort sagt mer å melde seg ut av enn inn i klubben. Og selv om man velger å fortsette som medlem, og noen fikk et mer positivt syn etter kirkens deltakende rolle i sorgarbeidet etter Utøya, tilhører dette det som på markedsspråket kalles et lavinteresseprodukt. 

Undersøkelser viser ikke overraskende at mange av det store flertallet som ikke stemte ved kirkevalget i 2010 rett og slett ikke brydde seg om hva kirken drev med. Kristen tro er ikke akkurat i vinden i Norge. Mange bevisste tar avstand og resten bryr seg ikke.

Skulle du ikke være for brydd til å bry deg, er det bare å klikke seg over.

Tiltalende svar?

Siden det lanseres en og annen bok i morgen, er jeg blitt sterkt oppfordret til å skrive om den på Verdidebatt, uten at den (altså oppfordringen) strengt tatt var veldig nødvendig.

Innlegget åpner som følger:

Fortellingen er besnærende: Kristen gudstro stammer fra en overtroisk fortid som forklaringer på alt fra torden til tyfus. Heldigvis har vi fått vitenskap som er gyldig på tvers av livssyn og gir bedre forklaringer. Dermed er gudstro unødvendig.

Blant temaene i min bok Svar på tiltale som lanseres 12. november er om nye ateister som Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens har rett i deres religionskritikk.

Er gudstro en vrangforestilling? Forgifter religion alt? Er gudsargumenter bare parodier? Motbeviser Det ondes problem all gudstro? Er religiøs moral per definisjon umoralsk? Er teologi bare tomhet? Er Gud en konkurrent til vitenskapelige forklaringer og dermed unødvendig i dag? Motbeviser evolusjon kristen tro? Er det slik at naturvitenskapen er det eneste verktøyet vi kan bruke for å finne ut av virkeligheten? Og om det nå skulle være områder der naturvitenskapen ikke strekker til med forklaring, hva annet kan vel være bedre? Bør det være lov med provoserende ytringer om religion? Er gudstro ikke bare i mot alle bevis, men bevist å være skadelig?

Og kan vi i det hele tatt ha rolige og informerte samtaler om dette?

Så får vi se om dette til en forandring blir noe mer enn å stikke hånden inn i vepsebolet. Eller helle bensin på bålet. Eller stille seg lagelig til for hogg. Eller hvilken metafor som er mest egnet.

Det kan uansett bli en ... interessant uke eller tre.

Etter min tidsregning

Ikke uventet har det kommet reaksjoner etter at Store Norske leksikon (SNL) nylig endret tidsregningen i noen artikler fra "før/etter Kristus" til "før/etter vår tidsregning", slik hovedredaktøren kommenterer i Aftenposten med den lettere tendensiøse overskriften Politikk foran vitenskap.

Blant de bedre kommentarene er Svein Egil Omdal som i Stavanger Aftenblad i dag skriver om Kristus ut av kalenderen.

Avkristningen av kalenderen kommer fra akademia. I fagtekster har Kristus vært borte lenge. Allerede i 1615 innførte astronomen og matematikeren Johannes Kepler betegnelsen vulgaris aerae – folkelig tid. Og på 1800-tallet lanserte en del jødiske intellektuelle begrepet Common Era (CE) og Before Common Era (BCE) i stedet for BC (Before Christ) og AD (Anno Domini, "i det Herrens år"). De hebraiske lærde var lite interessert i å måtte vise til de kristnes Herre i sine tekster. Slikt kan man forstå, ville Hege Storhaug likt å måtte referere til Muhammeds fødsel hver gang hun oppga et årstall?

MEN ALLE MED COMMON SENSE vil fort oppdage at common era er det rene selvbedrag, og dessuten ikke så lite etnosentrisk. Den alminnelige tidsregning er – uansett om man kler den i andre ord – den kristne, og den er slett ikke så alminnelig. I dag er det den 25. heshvan i år 5773 etter den jødiske kalender, muslimene er kommet til år 1433 AH og både kinesere, thaier og andre holder seg med årstall som ikke stemmer med Almanakkforlagets.

Det er ikke sikkert det blir bedre om man erstatter "etter vanlig tidsregning" med "etter en ikke uvanlig" eller "etter en relativt ofte brukt tidsregning".

Siden jeg nå selv har kommentert saken i noen uker i ulike sammenhenger er det bra å se at Omdal i så stor grad følger mine poenger. For dette handler dels om en tvetydig tidsregning, dels om en selvsentrert, og dels om en høyst selektiv endring av betegnelser.

For det første er uttrykket "vår tidsregning" mangetydig. Hvem sin tidsregning snakker vi om? Befinner jeg meg i Norge går det nok greit fram av sammenhengen, men befinner jeg meg i Nepal gir "vår tidsregning" lite mening. Det er omtrent like opplysende å si min tidsregning.

For det andre er uttrykket selvsentrert. En iransk minister på besøk i Norge vil nøle noen nanosekunder med å si etter ... vår tidsregning. Det beste han kan komme med vil nok være å si etter deres tidsretning. En rekke andre besøkende, flyktninger og innvandrergrupper vil heller ikke uten videre føle det naturlig eller riktig å bruke begrepet vår.

For det tredje er det altså selektivt. Hvorfor skal vi nøye oss med å endre årsbetegnelsen, som vi altså ikke så ofte bruker, og det fordi den viser til et religiøst navn, når noe vi bruker oftere, som navn på ukedager og måneder også handler om religiøse navn?

JEG MENER IKKE Å STÅ I VEIEN for den akademiske opprydning i vår religiøst befengte hverdag. Her er mye kulturslagg som må fjernes. Hva skal vi for eksempel kalle de fire ukedagene mellom mandag og lørdag? Et sekulært samfunn kan vel ikke lenger operere med Tys dag, Odins dag, Tors dag og Frøyas dag? Knus gudehovene og la oss innføre nye, nøytrale navn, i pakt med det beste i New Public Management. Mandag, entradag, mestadag...

Hadde vi hatt humor kunne vi utvidet ukedagsargumentet til også å omfatte måne- og soldagen som begge kan knyttes til guder.

Og, verst av alt, laugardagen.

Hva med dem som bader andre dager? Hva med dem som ikke har plass eller råd til badekar eller varmt vann? Hva med dem som bader eller vasker seg alle dager? Nei, betegnelsen lørdag er fordømmende og ekskluderende.

Men dette er altså humor. For det blir å blande sammen ulike forhold å tenke at denne type konkrete tidsregninger som opprinnelig ble knyttet til guder eller frelsere eller aktiviteter er å støtte eller slutte seg til bestemte religioner eller tradisjoner.

De språklige kulturminnene er en del av vår nasjonale rikdom, ikke symboler på intellektuell fattigdom. Da "fvt." og "evt." i 2008 dukket opp i noen lærebøker, sa Språkrådet at "f.Kr." og "e.Kr." er nøytrale tidsbetegnelser som ikke markerer teologisk standpunkt.

Jeg tviler ikke på at noen av de som reagerer på endringen gjør det fordi de har et personlig og positivt forhold til navnet Kristus, "kristen kulturarv" og resten av feltet. For meg handler imidlertid dette om noe helt annet og rent logisk. Som nevnt noen ganger er mitt poeng ikke at man stryker Kristus-navnet av flag kalenderen.

Det går altså i stedet på at man erstatter det med noe som er tvetydig og selvsentrert og at det gjøres inkonsekvent.

For meg kan man gjerne lage en tidsregning basert på Romas grunnleggelse, månelandingen, erobringen av Konstantinopel eller naturvitenskapens fødselsdag. Eller erstatte "Kristus" med "kristen" eller "vestlig tidsregning".

Selv om det mest presise ved denne anledningen kan være "forskernes tidsregning", uten at vi dermed tar standpunkt til om de er guder.

Tidsregningen vi har fulgt i Europa har da også skiftet noen ganger de seneste par tusen år (og ikke bare fordi paver har måttet justere for skjevheter i forhold til årets gang), slik Kristmessen fra Peterskirken reflekterer årlig.

Det er egentlig bare to ting man bør unngå. Personlige pronomen og graderte adjektiver er ikke egnet for tidsregning.

Komplottet mot Snåsamannen

Det finnes dårligere måter å bruke tid og fingre på enn å klikke seg over til Minerva der Bård Larsen har en lang og grundig gjennomgang av healere og alternativ medisin og ett annet hjertesukk over hvor lite kritikk Snåsamannen får i media.

Larsen åpner med et betimelig spørsmål:

Hvorfor har ikke alle disse som hevder de har spesielle evner kommet flere tusen års lidelse til unnsetning før skolemedisinen kom og reddet oss?

Hvis det er slik at noen mennesker har slike evner, burde det være relativt enkelt å oppdage, særlig i tider der skolemedisinen bygget på direkte skadelige teorier før den fikk et moderne empirisk grunnlag fra andre halvel av 1800-tallet.

Alt dette er for så vidt uinteressant. Så lenge alternativindustrien ikke står i veien for andre behandlingsformer er den bare irriterende, men ellers helt grei – juridisk sett. Healing, sjamanisme og åndemaning hører utvilsomt til alternativbransjens mest aparte innslag. Kunne man ikke bare le av det?

Snill som han er, har vel Gjerstad bare funnet sin plass i verden med en forretningsidé, omtrent som Märtha Louise. Det finnes nok av slike forretningsideer, det er bare å se på TV-Norge og Tom Strømnæss en gjennomsnittskveld. ”Åndenes makt”, ”Jakten på den 6. sans” og hvadetnåheter. Gro-Helen Tørum, som nå er ute med både bok og foredragsturne under rubrikken ”Sjaman på høye hæler”, er også verdt å legge merke til.

Av en eller annen grunn har Gjerstad blitt til hel ved i denne bransjen. Det har gått sport i å le av Märtha, men Snåsamannen rører man ikke.

Noe Larsen deretter gjør ved å understreke behovet for vitenskapelig etterprøving av påstander om virkninger av medisiner og healere, ikke minst fordi historien har vært så full av bløff og feilbehandling.

Blant alternativfolket er credoet at det må være mer mellom himmel og jord enn vi vet. Forhold naturvitenskapen hittil ikke har klart å avdekke. Hva skulle dette være, helt konkret, i tilfellet Gjerstad? Og hvorfor skulle disse åpenbart ikke-teknologiske og tidløse egenskapene komme nå? Vi vet at sykdom kverket halve befolkninger før penicillinet kom. Hva gjorde bygdemenn, mørkemenn og sjamanene med alle som ikke hadde vett til å vaske hendene? Før vaksiner – der den ble tatt i bruk – utryddet polio, spedalskhet, tuberkelose, kopper, skarlagensfeber, difteri, tyfus, gulfeber, kolera og andre årtusen gamle sykdommer? Healere og medisinmenn som Snåsamannen var der hele tiden– vel og merke uten salgsfremmende nyvinninger som telefon, internett og salgsannonser – og folk trodde på dem.

Det er ikke mindre viktig når vi kommer til spørsmål om liv og helse å vente med å tro på noe til man får noen smuler begrunnelse og belegg.

Når det er sagt er det vel ikke helt til å komme fra at Larsen etter mitt skjønn blir noe skjev i omgangen med spørsmålet om religion og rasjonalitet. Larsen ser dette som to mer eller mindre motsatte innfallsvinkler, uten dermed å støtte Dawkins i at religion nødvendigvis er noe negativt. Men han kunne nok sagt at alle livssyn i noen forstand bygger på forhold som er postulater og altså ikke rasjonelt beviste.

Det kunne nok også vært formulert mer presist enn at "Lenge var innsiden av menneskekroppen forbudt område på grunn av tidens religiøse konformitet og overtro". Dette kan misforstås til at det var et forbud mot slik i Europa i middelalderen i århundrene før Vesalius, i motsetning til i antikkens Hellas, Roma og araberlandene der disseksjoner ikke var tillatt.

Problemet i Europa var imidlertid ikke "overtro" eller forbud. I stedet skyldes mye dels mangel på teknologi som kunne reprodusere tegninger før boktrykkerkunsten og dels at man i for stor grad holdt seg til rådende vitenskap, som Galenos' imponerende grundige verker om anatomi og legekunst.

I tillegg var det lite tilgang til egnede kropper. Folk flest likte enda mindre enn nå at deres kjære avdøde ble skåret sønder og sammen. Universitetene hadde likevel tilgang nok til å gjennomføre årlige disseksjoner som del av legeutdannelsen, mens amatører som Leonardo måtte ut på kirkegården.

Han var likevel amatør på en noe annen måte enn dagens healere og homeopater.

Fordommer og fiendebilder i grunnskolen

Hvis jeg ikke har sagt det før, kan jeg gjenta at skolens lærebøker ikke alltid er like gode verktøy for å begrense negative stereotypier.

I en tid der vi ellers snakker varmt om det fargerike fellesskapet og behovet for å forstå ulike kulturer, hadde det vært greit om vi også forsøkte å forstå vår egen.

I stedet viderformidler dagens lærebøker med glød og gru 1800-tallsmytene om den mørke middelalder og kirkens knugende kamp mot moderne vitenskap og verdier.

Slik Sofastylitten viser et eksempel på her.

Det som dagens femteklassinger lærer er altså at middelalderen var "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker".

Uten nyanseringer.

Det er ikke gitt at barnas inntrykk av middelalderen blir mye bedre av at neste avsnitt handler om den første  utedoen.

Verdier og vitenskap

Etter Lynn McTaggarts Den usynlige veven som vi anmeldte for en uke siden, er Markus Lindholms Naturens kulturhistorie en befrielse.

Mens førstnevnte er skrevet av en altier uten spesiell fagbakgrunn har Lindholm doktorgrad i biologi. Saken blir ikke dårligere av hans engasjement når han formidler at livet også handler om kultur, om læring og fortolkning.

Lindholms anliggende er å vise at ikke alt er genstyrt automatikk, men at mye handler om læring og utvikling i samspill mellom individer og miljø.

Med denne boken ønsker han å legge bak seg den gamle diskusjonen om Gud eller Darwin. For evolusjon betyr at verden

er ikke et endelig sted med endelige sannheter, men et sted som blir større og større, og der horisontene flytter seg bakover, i tråd med egen forståelse.  

Han understreker at evolusjon umuliggjør «monolittiske oppfatninger og forklaringer». Dette inkluderer også alle påstander av betydning for menneskesynet som at vi skal være styrt av våre gener. I stedet er bokens tese at vi samvirker med evolusjonen.Vi kan ta del i vår egen utvikling ved våre fortolkningsmåter og avveininger.

Lindholm distanserer seg fra en deterministisk og antihumanistisk oppfatning av evolusjon, noe «som fortsatt lever sitt selsomme liv, både innenfor og utenfor fagmiljøene».

Han etterlater ingen tvil om hvor sterkt han avviser den type tolkninger han mener å finne allerede hos Darwin av evolusjon som støtte til «den sterkestes rett», klasseskiller, krig og rasehygiene selv om andre tok dette svært mye lenger og Darwin var motstander av slaveriet. Det overrasker nok dermed at en biolog i blant leser Darwin som en viss mann leser Bibelen.

Noen vil nok også la seg overraske av en biolog som tar avstand fra Richard Dawkins’ fremstilling av oss som  effekter av våre gener og likevel i motsetning til annet i naturen i stand til å gjøre opprør mot dem. At mennesket er et unntak redder kanskje humanismen, men Lindholm ser det som et underlig biologisk synspunkt å gjøre oss til en «særskilt adel» blant alle arter.

Likevel mener han altså at vi ikke er offer for vilkårlige krefter. «En slik determinisme fremstår imidlertid bare som troverdig i et univers der man kan se bort fra subjektene som aktører».

Så er selvsagt spørsmålet hvilket univers man ikke kan se bort fra dette, hvis alt følger ufravikelige naturprosesser.

En av Lindholms styrker er hans iver, selv om den noen ganger også blir en svakhet. Han ønsker så sterkt å styre unna deterministiske grøfter at han står i fare for å gå i andre. Når han snakker om at noe nytt først kan få genetisk fotfeste og økt tilpasningsevne når det finnes en «latent forventning» hos arter og individer, står han i fare for å personifisere naturen ved å tillegge biologien subjektive behov. Man aner Lindholms bakgrunn som steinerskolelærer når han synes å se en slags bevissthet eller åndelighet i naturen.

I hvert fall er det vanskelig å se hvilke andre tradisjoner han knytter seg opp mot hvis han ikke lener seg mot en klassisk aristotelisk naturforståelse med iboende målstyring (teleonomi, som altså ikke betyr at alt har et formål eller en hensikt).

Det handler nok også om noen snev av tro og håp når Lindholm hevder at evolusjon er ”den naturvitenskapelige begrunnelsen for toleranse”. At evolusjonen ikke er ferdig, formaner oss til moderasjon og «utfordrer alle statisk-totale forklaringer om hvordan verden henger sammen – både de te-istiske og de a-teistiske.»

Siden vi alle ser nye ting som «holder på å bli til» og dermed har noe å lære bort, er evolusjon «garantisten for fortsatt humanisme».

Men at vi er underveis biologisk er ikke et argument for at vi bør være underveis kulturelt. Veien fra er til bør kan ikke bygges av gode forsetter.

Og uten en slik vei kan ikke evolusjon garantere verdier, enten man tenker dem som han tolker Darwin eller jeg Lindholm. Selv om han konkluderer høystemt med humane verdier mange vil være enige om.

Men de følger ikke av vitenskapelige funn.

Skal vi lete etter verdier, må vi nok fortsatt gå andre steder enn til vitenskapen.