fredag 31. juli 2009

Snåseri i kirken

Som omtalt i bl.a. Dagbladet skal Biskop Tor Singsaas og Joralf Gjerstad, selveste Snåasamannen, ha en samtale under Olavsfestdagene i Trondheim.

Dette er ikke noe lite arrangement, selv om det ikke helt matcher ukens Madonna og Metallica. Nesten tusen har kjøpt billett og arrangørene hevder at de kunne ha solgt det dobbelte. Det vil til og med bli vist på TV førstkommende søndag for de som har billett til NRK2.

Likevel finnes det nok bedre måter for en biskop å bekjempe sekulariseringen på enn å kontakte Snåsamannen.

I det hele tatt er det vanskelig å unngå mistanken om at Gjerstads popularitet er blant forklaringene på at en biskop offentlig går ut med at han er "klar på" (som det heter på journalistisk) at han
aksepterer Snåsamannens evner og tror på de historier som er fortalt om ham.

- For meg er det viktig å invitere Joralf Gjerstad til Nidarosdomen. I det ligger det selvsagt at jeg aksepterer hans evner og synes det er en viktig dimensjon, ikke minst fordi Joralf selv har gjort det klart at han er en kirkens mann, sier biskopen.
Det er så man begynner å forstå nye ateister. Det er uvanlig - for ikke å si mirakuløst - at Dagbladet lar en en biskop uttale seg på denne måten, uten å stille noen oppfølgingsspørsmål om undersøkelser av Snåsamannens angivelig evner.

Det eneste er noe litt tabloid om at
Biskopen vil ikke benytte anledningen til å teste Snåsamannen.

- Jeg inviterer ikke Joralf inn i Nidarosdomen for å etterprøve hans erfaringer, men for at han skal få fortelle om sine erfaringer og sette seg selv inn i en større sammenheng.
Til gjengjeld er journalisten interessert i å vite om biskopen vil invitere andre fra alternativbevegelsen til Nidarosdomen.
- Dette er ikke en invitasjon til at flere skal komme til. Det Joralf Gjerstad representerer er så formidabelt i antall mennesker i gjennom så mange år, og han har gjort alt gratis. Det skiller ham ut fra det vi ellers ser innenfor alternativbevegelsen, sier biskop Tor Singsaas.
Med andre ord er det nærmest moralsk påkrevd å tro på denne type god gammeldags folketroshelbreder, siden han ikke tar seg betalt.

Uten engang å gjøre mine til å etterprøve fortellingene. Eller påstandene om at dette er så gratis.

For det er sjelden å høre om de som har vært hos Snåsamannen og er blitt noe over middels oppfordret til å donere penger til Gjerstads fond.

Ikke overraskende der det - så vidt jeg er kjent med, og her er det bare å si i mot -forøvrig ingen av alle de som hevder å være blitt helbredet som har en rimelig dokumenterbar sykdomshistorie før og etter, utover det som løst sagt hører inn under bredden av psykosomatiske effekter og ting som går over av seg selv.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg mener at mirakler per definisjon er umulige. Som biskopen er jeg åpen for at slik kan skje - både i og utenfor kirkens regi.

Men det betyr ikke at vi bare må akseptere alle påstander om slik, i tro og tillit til anekdoter, selv om det skulle være populært og skape interesse for kirken.

Noen enhver har opplevd noe som kan minne om mirakler, men når når noen hevder at de har mirakuløse evner og kan hjelpe andre, er det viktig å gå det litt etter i sømmene. Spesielt når man besitter et offentlig embete, enten man nå er biskop eller minister på jakt etter folkelig appell.

Det hører kort sagt ikke noe sted hjemme at en kirke eller en biskop kommer med slike soloutspill og i full offentlighet, med pauker og pressekonferanse, aksepterer at noen har mirakuløse evner fordi de har en sympatisk fremtoning og noen hevder at de har opplevd dette.

Skal man gjøre noe såpass, hadde det minst vært på sin plass med den noe mer renhårige og rasjonelle prosess som Den katolske kirken følger i Lourdes.

Men her ser vi igjen en biskop som synes vel ivrig etter å knytte seg opp mot en eller annen sympatisk og populær trend.

Singsaas tar heldigvis enkelte forbehold.
Han mener dette også handler om å ta folks erfaringer på alvor, uten å lete etter forklaringer, men han vil ikke sammenligne Snåsamannens evner med Jesus.

- Vår tro på Jesus handler om Guds sønn, og de mirakler han gjorde sa noe om Guds rikes inngang i verden. Det er en rolle som det er helt umulig for Joralf selv å tenke seg. Det er vel sånn at han henter mer kraft fra Kristus enn at han er hans like, sier biskopen
.
Det er vel mer slik, ja. Ihvertfall hvis man skal tale teologisk. Gitt den lille detaljen at Snåsamannens evner er reelle.

Noe biskopen altså ikke er interessert i å teste.

torsdag 30. juli 2009

Collins og nominalistene

Det er som nevnt... delte meninger om hvorvidt den kristne biologen Francis Collins er egnet til jobben med å lede det amerikanske folkehelseinstituttet.

Interessant nok er det altså snakk om en som verken er kreasjonist eller ID'er. Hans store forbrytelse er å mene at det er mulig å være både kristen og mene at evolusjon er den beste biologiske forklaringen.

Og at det finnes spor og antydninger i universet til at det er noe utenfor universet - finetuning, moral and all that jazz.

Et par av de seneste innslag om dette er den katolske evolusjonsbiologen Kenneth Miller som ikke uventet forsvarer Collins, og en kort utveksling her mellom biologiprofessor Francisco J. Ayala og skeptikergeneral Michael Shermer.

Sistnevnte mener at Collins er vitenskapelig kvalifisert til jobben, men antyder samtidig at det er to grunner til at hans religiøse overbevisning vil påvirke hans beslutninger som "policymaker for science".

For det første må Collins som evangelikal kristen rett og slett være interessert i noe så bekymringsfullt som å evangelisere.

Og er man det, kan man selvsagt ikke skille mellom kirke og stat.
In the evangelical worldview, there really is no separation of church and state. Yes, Jesus told us, in Matthew 22:21, to "render unto Caesar the things which are Caesar's, and unto God the things that are God's," but that applies to specific things such as taxes and tithings, not the general goal of bringing all Americans to the Lord. So I worry that Collins' evangelical enthusiasm may blur the lines separating the profane and the sacred, church and state, Caesar and God.
Med andre ord kan vi slå fast at Shermer ville gått tilsvarende kritisk ut hvis en ateistisk evangelikal som Richard Dawkins hadde fått jobben (hvis man nå kan finne hans fødselsattest på Hawaii).

Det er tilsvarende liten tvil om at Shermer etter samme målestokk selv ikke er kvalifisert for jobben. Eller noen annen med et så klart politisk eller livssynsmessig ståsted at de mener andre bør dele det.

I det hele tatt er det et godt spørsmål hvordan noen kan være policymaker for science hvis de besitter noe så tvilsomt som meninger.

For det andre er Collins lite annet enn en kosmisk kreasjonist. Shermer ser hans bok The Language of God (man aner dog en viss nedlatende tone) som et "velskrevet forsøk" på å bygge en bro mellom vitenskap og religion, i tillegg til at den viser tydelig hvorfor ID er tøv.

Men dette er altså ikke nok for Shermers meningspoliti.

Collins viser seg nemlig ikke bedre enn kreasjonistgjengen når han mener det faktisk finnes noe så uvitenskapelig som en (hold dere fast) skaper og er mulig å argumentere for dette.
Here -- in the realm of the cosmic origin of the laws of nature and the evolutionary origins of morality -- Collins becomes a creationist, abandoning science altogether and glossing over (or completely ignoring) 20 years of research indicating that universes with our configuration of laws are probably inevitable as a result of quantum mechanics, and that as a social primate species we have to have a sense of right and wrong just to get along. Whether this retreat is a product of Collins' religious convictions or scientific ignorance I cannot say, but either way I am concerned that someone holding such an important public policy position in science allowed this to happen once, which means it could happen again.
Det er uvant å måtte gni seg såpass mye i øynene når man leser Shermer. Hva i all verden han bygger sine skråsikre konklusjoner på her er det ikke lett å bli klok på.

For det hele virker mest som polemikk og propaganda. Det har alle symptomer på en som selv lar sin tro og livstolkning forstyrre sine populærvitenskapelige konklusjoner når Collins avfeies med at

1: Vårt univers med dets sammensetning av naturlover sannsynligvis er en uunngåelig følge av kvantemekanikk (er det multiverset Shermer tenker på med dette, altså at det gitt et stort nok antall univers vil være uungåelig at ett av dem hadde våre "fininnstilte" naturkonstanter?).

2: Vår "moral" eller altså "sans for rett og galt" skyldes at vi som sosiale pattedyr trenger noe slik for å komme overens.

Denne måten å avfeie fininnstillingsargumentet er så tynn at den ikke står til troendes. Skal man først argumentere mot dette, må det sies både klarere og med andre poenger (hvorfor er det f.eks. så sikkert at det totale multiverset er mindre fininnstilt enn vårt ene?).

Dette er uansett en lang, stor og tung debatt som Shermer bør vite man ikke kan ta så lett på.

Hans fremstilling av det moralske argument er imidlertid enda tynnere. Det er noe i nærheten av et mirakel hvis han etter så mange debatter han må ha hatt om dette fortsatt mangler forståelse for at spørsmålet ikke er om vi "trenger" en slik sans (på samme måte som sorte enker trenger sin noe... annerledes sans for rett og galt), men om det faktisk finnes ekte forskjell mellom rett og galt.

Kort sagt om man bør være nominalist eller realist når vi snakker om moral. At Shermer selv lener seg til - eller rettere sagt fastslår - den førstnevnte er ikke noe tyngende argument, kun en selvbiografisk opplysning.

Alle moralske spørsmål (som rasisme, tvangsekteskap, menneskeverd, om vi skal fjerne uønskede og ulønnsomme individer) handler med andre ord for Shermer - litt enkelt sagt - kun, utelukkende om ikke noe annet enn om det kan hjelpe oss til å kommer bedre "along" med hverandre eller ei.

Kan det det, er det "rett", kan det ikke, er det "galt". Slik vi til enhver tid måtte finne på å bruke disse begrepene. Det ligger ikke mer i dem enn hva vi velger å legge i dem.

I et univers der det forøvrig er tvilsomt (gitt Shermers natursyn) om det i det hele tatt er meningsfullt å snakke om "fri vilje".

Det er nok dermed opptil flere som ser det mer betryggende enn til forkleinelse at Collins opplever moralske verdier som dypest sett noe annet enn rent pragmatiske og foreløpig biologiske impulser - i en verden der evolusjonen fortsatt pågår og vi ikke aner hva vi etterhvert kan komme til å føle biologisk og "sosialt", gitt videre rammebetingelser og seleksjon.

I hvertfall hvis man ser realistisk på dette.

The Birthers

Jeg skylder å gjøre verden oppmerksom på enda en politisk fallitterklæring fra republikansk hold - godt beskrevet her.

Å forsøke å stoppe sine politiske motstandere ved å bestride deres fødested er en stopp for all politisk rimelighet og rasjonalitet.

Inntil partiledelsen går sterkt, hardt og umisforståelig ut mot denne type skitne spill, blir denne opportunistiske flekken hengende lenge ved republikanerne.

One Love - ihvertfall til artisten

Ikke bare Harald som gjør det han ikke kan.

Keith lærte en gang Bob Marley å stå vannski, men mye tyder på at sistnevnte ikke gjengjeldte dette med sangtimer.

onsdag 29. juli 2009

Adam og Eva

Siden stormen fortsatt raser rundt verdens beste TV-serier, roer vi oss ned med noe mindre kontroversielt.

Og da passer ingenting bedre enn å snakke om skapelse og evolusjon.

Blant sommerens mer interessante lektyre er den relativt oppegående biokjemiker, immunolog og nåværende redaktør av magasinet Science & Christian Belief (samt forfatter av den heller efne Rebuilding the Matrix - Science and Faith the the 21st Century, Lion, 2001), Denis Alexanders bok CREATION or EVOLUTION - Do we have to choose? (Monarch 2008).

Alexander viser over nærmere 400 tettskrevne sider hvorfor evolusjonsmodellen er den beste beskrivelsen av biologiens verden - og hvorfor dette ikke er i strid med Bibelen.

Hans bakgrunn gjør Alexander i stand til å forklare på en forbilledlig måte over 100 sider (kapittel 3 til 6) mange av grunnene til at genetikere må konkludere med at vi har vært gjennom en lang og tildels innfløkt evolusjon.

Sporene er så tydelige i ulike deler av arvematerialet, at det nesten ikke er nødvendig å støtte seg til geologi og fossiler.

Det hører med at Alexander bruker rundt 40 sider til å argumentere for hvorfor "Intelligent Design" ikke er en helt intelligent laget modell.

Men det er IM lettere HO likevel ikke det biologiske som er det viktigste. Universet har ingen skrikende mangel på bøker om evolusjon eller kritikk av ID. Eller diskusjon om dette i ulike blogger og diskusjonsfora.

Det mer spennende med boken er rett og slett diskusjonen om hva skapelse innebærer i Bibelen, og hvem Adam og Eva var.

Alexander går rett på sak når han innleder med to kapitler om første tema. Han viser hvor viktig det er når man leser tekster å forstå ord- og begrepsbruk, sjanger, målgruppe og ikke minst hensikt. Og understreker at skal vi ta Bibelen bokstavelig, kommer vi ikke unna hva forfatteren mente at vi skulle forstå med tekstene.

Når Jesus kaller Herodes for en rev, er det kort sagt ikke bokstavtro lesning å se for oss et firbent pelsdyr på tronen.

Det er ikke plass til å gå inn på alle Alexanders poenger (han tar f.eks. også opp hva syndefallet kan ha vært, hva som menes med begrepet "dag", Bibelens oppfatning av død og i det hele tatt forholdet mellom evolusjon og Det ondes problem, men slikt må vi la ligge til en annen gang).

Vi begrenser oss av plasshensyn til noen korte oppsummeringer av de ikke helt bagatellmessige temaer skapelsen, Adam og Eva. Bloggen blir uansett rekordlang.

Og da er det nok greit å begynne med det ikke ubetydelige spørsmålet om skapelse.

Vi ser da både at Bibelen i Første Mosebok 1 anvender poetiske struturer (som skillet mellom å forme og å fylle), ordspill og begreper som kan forstås på svært mange andre måter enn hva vi gjør med våre modernistiske hjerneceller.

Vi ser dette allerede i ordene Bibelens bruker om å skape, mer konkret bara (primært "å skape"), asah (primært "å lage") og yatsar (primært "å forme").

For selv om de noen steder brukes som parentesen antyder, er det en klar overlapp mellom begrepene. De står mange ganger om hverandre (som i Jesaja 45,18). Å rendyrke bara til å bety "skape fra ingenting" er ikke bibelsk.

Som også Walton viser i The Lost Word of Genesis One (IVP, 2009), kan og bør bara stort sett - og ikke med mange andre unntak enn første vers i Første Mosebok - oversettes med å forme, altså bearbeide eller påvirke noe eksisterende.

Samtidig er fokuset hos Bibelens forfattere ikke hvordan ting begynte, men hvorfor de finnes. Det er feil å lese Første Mosebok med stoppeklokke og mikroskop. Målet er ikke å fortelle hvordan Gud skapte, men hvorfor. Dette er ganske gjennomgående, også i alle skapelsestekster utenom Første Mosebok.

Alexander gjør dermed et poeng av ulike måter Bibelen beskriver forholdet mellom Gud og skapelsen.

Gud er for det første ikke en del av sin egen skapelse - han er for å si det på fint transcendent. Gud finnes ikke i stokk og stein, men utenfor og bak universet.

For det andre er Gud til stede i sin skapelse - kort, men nok ikke helt folkelig sagt immanent. Det er dypest sett Gud som gir dyrene mat (Salme 104) og i det hele tatt holder naturen i gang. Gud skapte ikke verden og trakk seg tilbake slik deistene tenkte på 1700-tallet, han er skapende og opprettholdende til stede hvert sekund. Slik f.eks. en av grunnleggerne av det moderne kjemifaget - Robert Boyle (1627-91) - uttrykte det gjør naturen i seg selv ingenting, hele det materielle universet er avhengig av Gud.

Augustin hevdet på sin side at "Naturen er hva Gud gjør".

Dermed er studier av naturen på mange måter en gudstjeneste, en beskrivelse av Guds handlinger i skaperverket.

Det betyr nok likevel ikke at vi bør følge den nok ikke helt gravalvorlige oppfordringen fra en svensk bekjent av meg om å erstatte uttrykket naturvitenskap med kreaturvitenskap.

Eller å lande på at Gud dermed opptrer fullstendig tilfeldig. For slik både Dawkins (som så ofte i motsetning til Gould) og enda mer evolusjonsbiologen Simon Conway Morris (ref. Life's Solution - Inevitable Humans in a Lonely Universe) har understreket, handler evolusjon ikke om "tilfeldigheter". Det er og blir en myte.

Fenomenet med konvergerende evolusjon mer enn antyder at gitt de samme rammevilkår (f.eks. de fordeler som øyne gir) skjer en tilsvarende evolusjon - igjen og igjen. Vi ser dette f.eks. i alle likhetstrekk mellom pungdyr i Australia og Sør-Amerika, eller i alle ganger noe så "umulig" som øyne er blitt til.

Kort sagt, hvis vi skulle spole båndet tilbake og starte evolusjonsprosessen på nytt, er det i såfall nærmest uavendelig at vi før eller siden (f.eks. godt hjulpet av noen kometnedslag) ville endt opp med vesner med noenlunde samme egenskaper og utseende som oss.

For det tredje handler skapelsen både om fortid, nåtid og fremtid. Gud har skapt, skaper hver dag og vi kan se fram til hans nyskapelse, den nye himmelen og jorden.

Alexander understreker dermed i etterordet at

Det er ikke noe grunnleggende materialistisk, antireligiøst eller religiøst ved evolusjon - alle disse kategorier er påtvunget teorien fra utsiden.
Nå er nok ikke dette spesielt banebrytende tanker for de som har lest noen gram teologi. Men Alexander fremstiller det hele såpass grundig og pedagogisk - inkludert genetikken - at det er vel verdt noen repetisjonsøvelser.

Og han peker samtidig på en annen viktig utfordring.

Siden vi i dag lever i en mer eller mindre modernistisk kultur er det besnærende å tenke at det som ikke er vitenskapelig er usant.

Dermed er det to grøfter å gå i når vi leser Bibelen. På den ene siden av veien har vi de som tenker at Bibelen er førvitenskapelig - og altså usann. På den andre siden har vi de som tenker at Bibelen er sann - altså er den vitenskapelig.

Leser vi Bibelen med moderne briller er resultatet både at den kan avfeies som jernalderovertro (det synes ikke lenger in å snakke om bronsealder) og at den løftes fram som egentlig vitenskapelig.

Siden vitenskapen gir de "høyeste sannhetene", er Bibelen bare å kaste. Eller man leter med lys og lykte etter tekster som foregriper (nåja) moderne vitenskapelige oppdagelser (en tendens vi ser vel så ofte hos de som skal fremheve Koranen).

Noe som fort gir svært søkte og tildels absurde teksttolkninger.

Alexander understreker dermed at vi må ta noen steg til siden - og ikke minst opp av grøftene - for å se på hva som faktisk utgjør berettiget viten. Og at dette definitivt ikke finnes utelukkende innen naturvitenskapen.

Konklusjonen er at Bibelens verdensbilde ikke er vitenskapens. Den er som f.eks. Oskar Skarsaune understreker i Tro og Vitenskap - sammenheng eller sammenstøt - hverdagens. Antagelig svært inspirert av samme konklusjon hos f.eks. Augustin, Luther og Kalvin.

Skulle Bibelen vært skrevet i et vitenskapelig språk ville den da også vært uleselig.

Men så var det altså Adam og Eva.

Skal vi forstå hvordan Bibelen beskriver Adam, er det ikke uviktig å lese tekstene - godt.

Gjør vi det, oppdager vi at dette ikke er entydig.

Adam er for det første et ordspill. På hebraisk kalles støvet eller jorden som vi er kommet fra for adamah. Adam betyr dermed noe i retning "av støv", forøvrig altså "skapt" av noe foruteksisterende.

Adam er for det andre et uttrykk for menneskeheten - The Adam, "adamen".

Vi ser dette tydelig når vi leser at "Og Gud skapte mennesket [Adam] i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til kvinne og mann skapte han dem" (1. Mosebok 1.27, mine uthevelser).

Det hører med å nevne at bestemte artikler ikke brukes på hebraisk i forbindelse med egennavn. Sier man Adamen, mener man ikke enkeltpersonen Adam. I stedet peker dette på "mennesket" som sådan - eller muligens på en representant for menneskeheten, det utvalgte mennesket.

Adam brukes så som personnavn - umisforståelig brukt først i vers 4,25, men muligens noe tidligere (grammatikken er litt uklar).

Går vi til Det nye testamentet, brukes imidlertid utvilsomt Adam som egennavn og om en konkret person.

Basert på dette materialet setter Denis Alexander opp fem mulige scenarier eller "arbeidshypoteser".

Modell A

Dette er en ahistorisk modell. A&E er rene myter som anvendes for å formidle dypere sannheter om menneskets verdi og natur (disse sannhetene er forøvrig tilstede i alle modellene).

Modell B

Dette er en gradvis protohistorisk modell. A&E er ikke historiske som sådan, men uttrykk for en prosess som faktisk har foregått i historien. Over de seneste par hundre tusen år skjedde en økende bevisstgjøring om Guds nærvær og kall til tjeneste.

Bibelens tekster er teknisk sett mytologiske - det eksisterte ingen reell Adam eller Eva - men viser likefullt til sannheter om vår utvikling og modning som art.

Modell C

Dette er også en protohistorisk modell, men plasserer like fullt A&E i en konkret, historisk situasjon. I likhet med Guds handlinger ellers i Bibelen (som med Moses, Abraham, profetene og Israel generelt) gir han et spesielt kall eller oppdrag til en enkeltperson (eller to).

Adam og Eva er dermed spesifikke, historiske personer som blir kalt av Gud for å bli kjent med ham, muligens til og med i spesielle omgivelser ("Eden").

Dette første paret er blitt kalt Homo divinus (for å bruke et godt gammelt begrep av John Stott) fordi de er de første med åndelig/spirituelt fellesskap med Gud. Det fantes religiøse forestillinger før dette, men med A&E startet prosessen der Gud for alvor begynte å formidle sitt vesen og sin hensikt.

Dermed er A&E ikke bare historiske personer, men utvalgte representanter for menneskeheten.

En bieffekt av denne modellen er at den ganske smidig løser problemet med hvor Kain fant sin kone.

Siden Alexander bruker mer enn seks ganger så mye plass (tre tette sider) på denne modellen enn de andre, er det liten tvil om hvilken han selv holder seg til.

Modell D

Dette er en gammeljordskreasjonistisk modell. A&E er skapt direkte, men jorden har da allerede gjennomgått en lang historie med dels evolusjon og dels episodisk skapelse.

Modell E

Dette er ungjords-modellen. A&E er skapt direkte, for mindre enn 10 000 år siden, i likhet med jorden og universet for øvrig.

Alexander bruker forståelig nok minst plass på sistnevnte modell (én setning).

Etter å ha beskrevet modellene gjør han en ganske omfattende sammenligning. Målet er ikke å vise hvilken - om noen - som er sann (det vil vi nok aldri helt få vite i denne verden), men hvilken som passer best med det bibelske (og forsåvidt biologiske) materialet.

Konklusjonen er ikke uventet at han oppfatter modell C som den beste arbeidshypotesen. Som han er vant til å formulere det i sin biologiske forskning er den "mest konsistent" med datamaterialet.

Denis Alexander støtter dermed Michael Ruse sin konklusjon i Can A Darwinian be a Christian?.

Det er imidlertid ikke bare mulig å være det som Alexander kaller en kreasjonistisk evolusjonist (altså noe annet enn "kreasjonist", tro på "teistisk evolusjon" eller være ren "evolusjonist").

Det er modellen som passer best hvis man skal holde seg til både Bibelen og biologien.

tirsdag 28. juli 2009

Positivt negativt

Årets musikkanmeldelse står i Aftenposten i dag.

Årabrots nye album/EP absolutenegativism får en 4'er og betraktes som "energisk".
"...en knitrende ubehagelig lydreise i langtrukken monotoni med lynkjappe innslag av hysteriske black metal-utblåsninger".
Tror ikke jeg kjøper den til faderen til jul.

Doctor Who med verdensrekord - igjen

Vi sakser fra Gallifrey newsbase.
Doctor Who has been awarded its second Guinness World Record, for Most successful sci-fi series. The award is based upon the show's perfomance in ratings, DVD and book sales, and downloading popularity.
Garantert også fordi den er nevnt så ofte på Dekodet.

Verdens beste TV-serie

Og så var vi fremme ved førsteplassen.

Husk at vi her snakker om den rene objektivitet, om en ufeilbarlig jury som kun bruker de seneste vitenskapelige og verdimessige vurderinger. Kort sagt en kosmisk målestokk uten det minste rom for tvil, tvesyn eller toleranse for avvikende oppfatninger.

Altså omtrent som norske kulturministre.

TV-serier er i det hele tatt ikke noe i nærheten av spørsmål som hvilke fotballag man heier på. Det er i stedet som musikk og litteratur noe som er hevet over bosted og inntekt. På samme måte som Gentle Giant er verdens beste band (selv om The Beatles og ELP yter sterk konkurranse), er det ikke vanskelig å avgjøre hvilken serie som troner øverst .

Det er kort sagt ingen tvil om at verdens beste TV-serie heter Buffy - The Vampire Slayer.

Dermed er vi altså i den pussige og pinlige situasjon for Dekodet at de tre som ligger øverst er laget av ateister, eller i det minste regisører som ikke direkte trår ned dørstokken i det som måtte dukke opp i øyekroken av kirker.

Nå kan jo dette foranlede en rekke tanker og blogginnlegg (be very afraid), men akkurat her nøyer vi oss med å si at TV-mediet er såpass ungt og krever noe mer finansiering og seertall enn hva som ble Dante, Bach, Händel, Dostojevski eller Undset til del.

Ihvertfall før fyrster og Nobelpriser trådde inn på banen.

Samtidig som allergien mot traktater - med unntak for samtidens kjepphester - kanskje er sterkere i TV-mediet enn noe annet. Man skal være uvanlig talentfull, for ikke å si taktfull, for å slippe gjennom med en TV-serie som kan mistenkes for å lukte kristenmanns blod.

Hvor var vi? Jo. Buffy.

Enten det nå er basert på en dyp livsvisjon, eller primært er blikk og humør, spiller til gjengjeld Joss Whedon på det som man i mangel av bedre ord må kalle det postmoderne. Som i Gene Roddenberrys Star Trek og Davies Doctor Who har det overnaturlige og det mytiske en direkte og naturlig plass.

Selv om regisørene antagelig ikke har så mye rom for dette på privaten, nøler de ikke med å fylle sine serier med ganske så gudelignende vesner. Og fornuftig nok hentet mer fra mytologiens verden, enn fra noe som kan minne om teologenes og filosofenes Gud.

Uansett er det vanskelig å se noen tydelig sammenheng mellom kunst og livssyn hos enda en av mine yndlingsateister.

Men som de andre liker Whedon å leke. Buffy er en oppvisning i å koble temaer og erte med konvensjoner og forventninger. Den er kanskje TV-serien som overrasker mest med spenning, plott og innfall. Overraskelsene står til tider i kø.

Samtidig som kontrasten mellom overflate og substans kan være like vanskelig å få øye på ved korte glimt av serien som enkelte miljøer opplever Harry Potter.

I stedet for å se spillet bak, fester man seg ved staffasjen. Dermed har vi det fenomenet at en av TV-seriene med mest dybder og dissonanser kan avfeies som overfladisk og pubertil.

Sett utenfra har vi å gjøre med en ungdomsserie som gikk over ikke uvanlige, men alt for korte 7 år, fra 1997-2003, og som medførte én spin off-serie.

Samt indirekte et par andre som dessverre og atskillige snev katastrofalt nok gikk inn etter kun én sesong. En av disse får da også litt fortjent omtale, lenger ned.

Men før det, noen spaltemetre omtale av Buffy.

Som altså ikke er hvilken som helst serie.

For det første er den noe så uvanlig som laget for ungdom i alle aldre, for alle som husker hvordan det er å vokse opp og lengte etter å bli og utrette noe - midt i denne verdens skolers rutiner og realisme, usikkerhet, fobier, sjenanse, hormonharmonier (eller vel så ofte disharmonier), drømmer, dramaer - og mareritt.

For ikke å si humor, harselas og heroisme.

For det andre er Buffy et oppgjør med konvensjoner. Det handler om mer enn at det bryter en og annen klisjé at helten som knekker monstrene er en ung og blond tenåringsjente. Eller at hun spilles av den lettere fortryllende Sarah Michelle Gellar.

Som altså viser seg å være denne generasjonens utvalgte vampyrjeger, med det tunge kall og de riktige evnene til å beseire menneskets urgamle fiende - og andre som drister seg til det samme i den søvnige lille byen Sunnydale, en smule uheldig plassert rett over det såkalte Helvetesgapet der ikke direkte alle gode ting kommer fra.

Alle 7 sesongene gir oss rikelig med tankevekkere om vennskap og myter, livsglede og livsforakt, engelskmenn kontra amerikanere, vampyrer og varulver, foreldre og barn, lærere og elever, militære og sivile, gudinner og hekser, skolemassakrer, krig, kjønnsroller, relativisme, emosjoner og politikk, for ikke å si hvem som passer best til rollen som James Bond. Og atskillige grøss.

Og så er det ikke til å komme fra at vi får den gode og varme hjerte- og hjernefølelsen når serien treffer akkurat de strengene man (= Dekodet) faller for i fantasy og science fiction, for ikke å si litteratur og film.

Buffy har kort sagt alt, på linje med Gudfaren. Selv om vi til tider savner de helt store metafysiske dybdene hos dem begge. Det er kort sagt tross alt et stykke igjen til en Tolkien eller Dostojevski.

Men ikke når det gjelder persongalleriet. Joss Whedon vet å populere sine serier med så brede og vanvittig sammensatte roller som mulig - og umulig.

Vi havner dermed fort utenfor grensene for all rimelighet og tradisjon på TV. Hvilke andre amerikanske ungdomsserier har en eldre, distingvert engelsk gentleman som helt og tildels forbilde? Eller en varulv?

Eller en alternativ heltinne som er like veldreiet og vel så god til å utslette vampyrer som Buffy? Selv om hun ikke er blond.

Hva med en ond gudinne i disse Dan Brown-tider? Kanskje et barn som den ondes utvalgte? Sjokolade som gjør voksne til ahem... teenagere? En norrøn hevndemon som forsøker å bli god? Mr. Hyde? Rystende sjokk og ekte sorg? Parodier på skoleball? Leiemordkonkurranse mellom demoner, storviltjegere og tyske agenter? Hansker med eget liv? Tidssløyfer?

Eller en alternativverden uten Buffy?

Som altså saved the world - a lot.

Whedon er til og med så nytenkende at han i en av sine serier lar en rimelig ortodoks prest være et forbilde.

I Buffy er det demed ikke annet å vente enn at vi møter også vampyrer som blir helter. Og skolens ufordragelige diva blir heltinne i den stort sett imponerende vellykkede spin off-serien Angel (spesielt hvis man er litt overbærende med sesong 4).

De gode blir noen ganger onde, og de onde noen ganger gode, alt etter som - og hver til sin tid og serie.

Når Buffy havner øverst på listen er det ikke til å komme fra at Whedons hånd også hviler også tungt over andre serier av det helt uvanlige slaget.

Best av disse er så langt serien om det noe uvanlige og - la oss si det slik - lettere rustikke romskipet Firefly.

Som - selv om den måtte gå inn etter kun én sesong (mange ser fortsatt etter en kjøl å hale ansvarlige i TV-selskapet over) - også avstedkom den til tider geniale og uvanlig actionfylte filmen (til å være så bra) Serenity.

Med kyniske og idealistiske røvere, frastøtende aliens, merkelige passasjerer og - som nevnt - til og med en prest som helt.

Likevel er det ikke til å komme fra at det er Buffy som er Whedons hovedverk - og altså øverst på listen over verdens beste TV-serier.

Dermed har du ikke noe valg hvis du skal se på en serie de nærmeste ukene. Skaff deg - selv om du kan bli nødt til å gå til det helt ekstreme steg i våre dager å kjøpe dem - sesong 1 og 2 (henholdsvis 12 og 22 episoder).

Hvis du etter dette ikke vil se flere episoder, er du laget av stein. Og da trenger du annen hjelp enn Joss og jeg kan gi.

mandag 27. juli 2009

Verdens beste TV-serier - andre plass

Mens verden fortsatt rystes over tredjeplassen, endrer vi spillet ved å ta ett steg høyere opp på pallen.

Om ikke annet, så for å ryste litt mer.

Vi er da kommet til serien som synes å være for god til å fenge i Norge. Med solid og selvoppfyllende hjelp av å ha blitt henvist til spesielt interesserte på marginalkanalen NRK2.

Resultatet er at de færreste jeg snakker med engang har hørt om verdens nest beste TV-serie, inkludert dens til tider vel så gode spin off-serier.

De utvalgte få har selvsagt lenge forstått at vi snakker om intet ringere enn Doctor Who.

Det brede publikum, som selvsagt er rikt representert blant Dekodets lesere, trenger nok litt mer bakgrunnshistorie.

Doctor Who er TV-serien som har gått lengst av alle med over 750 episoder.

Først løpende fra 1963 til 1989, så igjen fra 2005. Den har heller ikke manglet seere og avisoverskrifter, bøker, hørespill, leker og desperate forsøk på å gjemme seg bak sofaen.

Selv om produsentene opprinnelig hadde modne barn og unge tenåringer som målgruppe, har serien i stor grad fungert for hele familien - og stadig mer for voksne.

I starten var planen i god tidlig TV-ånd å blande skolefjernsyn og science fiction ved å utnytte tidsreiser til å undervise både om fortid og fremtidsteknologi (nåja). Smaken av det første forsvant imidlertid etter kort tid.

Men at man ikke lenger frykter å oppleve det verste mareritt som tenkes kan - følelsen av å være på skolen når man ser TV - har likevel ikke hindret at De Store Temaene er blitt berørt. Doctor Who handler kort sagt om mennesker og om menneskeheten, om fortid, samtid og fremtid, om fobier og fantasier, om tid og rom - og - hvis noen skulle være i tvil - om Doktoren.

"Hvilken doktor?" er det nærliggende spørsmålet - som altså har gitt serien navn. Til tross for at 30 sesonger har brakt oss nærmere å forstå en Time Lord, mangler det ikke gåter.

Selv de som ikke tilhører mindretallet som fikk med seg alle avsløringer på 60-, 70- og 80-tallet, gisper når det henvises til noe av dette (Hva var tidskrigen? Hvilket forhold har Doktoren hatt til sine kvinnelige kompanjonger?Hva skjedde med doktorens hjemmeplanet Gallifrey? Hvor er de andre Tidsherrene? Hva er egentlig Dalekene? Hva har egentlig skjedd med The Master?) - eller når det er underforstått i Doktorens replikker.

Og når vi snakker om Doktoren, er det ikke enkelt å vite hvem man har i tankene. For han regenereres når han dør, selvsagt relativt beleilig for en serie som skal vare noen tiår. Skuespillere kan komme og gå, hver med sitt utseende og sin personlighet, for ikke å si eksentrisitet. Og kleskode.

Samt assistenter, stort sett unge og stort sett svært så kvinnelige.

Fra storheter som Patrick Troughton ( den andre doktoren, 1966–1969), via den fjerde Tom Baker (1974–1981) til den de fleste har latt seg begeistre av, David Tennant (2005–2010), har man klart å holde på seerinteressen - bortsett fra da serien var på sitt tynneste på 80-tallet.

Samtidig er det bare blankt å tilstå at hvis Twin Peaks har tapt seg noe på de snart 20 årene som er gått siden serien ble laget, har de første tiårene med Doctor Who tapt seg enda mer.

Mange gode manus er ødelagt av billige produksjoner (i stor grad filmet teater) og manglende prioriteringer. 80-tallet inneholder vel noe av det pinligste som er laget av TV-serier. Men det mest pinlige for BBC er at rundt 100 av de første tiårets episoder er blitt borte, fordi man måtte gjenbruke opptaksbånd av økonomiske årsaker.

Nå ryktes det at det finnes kopier i Zimbabwe, men det er kanskje ikke øverst på regjeringens prioriteringsliste å dele disse med resten av verden.

Når serien havner på andre plass, handler det imidlertid om mer enn nostalgi.

Mens den gamle serien i ærlighetens navn ikke fortjener noen plass blant de ti beste, er sesongene fra 2005 lite annet enn overveldende.

Særlig hvis man har sansen.

Doctor Who er utvilsomt noe av det mest storslagne, morsomme, tankestrekkende, koselige, mystiske (og la oss legge til mytiske), skrekkelige og til tider politisk korrekte som er laget.

Den nye serien er en oppvisning i kreativitet - og moderne sentimentalitet. Som tidligere løser Doktoren utfordringene kun væpnet med sin soniske skrutrekker, for ikke å si intelligens, iver og intense personlighet.

Og la oss ikke glemme TARDIS (Time And Relative Dimension(s) In Space), som om noen skulle kunne det.

Doktorens blanding av tidsmaskin og romskip kunne opprinnelig kamuflere seg etter omgivelsene. Takket være en beleilig feilfunksjon for TV-mediet låste den seg imidlertid allerede i første episode på en politikiosk fra 1950-tallet.

Noe som forøvrig understreker det litt absurde og ikke minst eksentriske ved serien. I motsetning til mye tradisjonell science fiction bæres den av tongue in cheek uten teknologiske pretensjoner. Og beholder dermed en slags evig aktualitet, hvis vi ser bort fra detaljer som utvikling i tempo og estetikk, for ikke å si spesialeffekter, siden 60-tallet.

Nå snakker vi uansett ikke om noen alminnelig telefonkiosk. Vi oppdager fort at den er større på innsiden enn utsiden. Hvor stor er ikke godt å si. Men det skjuler seg nok flere rom og etasjer enn vi har sett så langt - noe som gjør at flere av oss venter på episoder som kun foregår inne i TARDISen.

Mens første episode i første nye sesong hilser til et Doctor Who-tema fra 1970, setter allerede andre episode en ny standard. Vi befinner oss blant fiffen som har kjøpt seg benkeplass på en romstasjon for å bivåne jordens undergang når solen eksploderer om noen milliarder år. Tredje episoden tar oss så tilbake til Cardiff på 1800-tallet.

Mens vi i fjerde befinner oss i andre verdenskrig.

Doctor Who mangler i det hele tatt ikke spenninger og overganger. Ideene er såpass store at mange episoder kunne blitt til selvstendige TV-serier.

Hjernen bak den nye serien er en av mine favorittateister. Russel T. Davies vet å tenke både kosmisk, politisk og menneskelig. Rir han kjepphester handler de mer om livsvisjon enn om livssyn.

Hvert menneske er intet mindre enn fantastisk. Universet er enestående - vakkert og skummelt. Skillet mellom godt og ondt er like tydelig som hos Tolkien. Politikere er rammet langt mer av syndefallet enn folk flest. Vi har samtidig et kosmisk kall til å kjempe for det Gode mot alle Onde og ødeleggende krefter.

Så kan man selvsagt mumle noe i skjegget om hvordan en ateist kan begrunne alt dette, men siden jeg barberer meg jevnlig, kan vi la det ligge i dag.

Det kan vi også gjøre med noen særlig lenger omtale av serien - selv Dekodet har litt mavemål på lengder av blogginnlegg.

Men det er få serier man kan og bør si mer om enn denne. Skurkegalleriet har inspirert filmer og TV-serier siden 60-tallet. Det er liten tvil om at erkeskurkene Dalekene og The Cybermen var inspirasjonen bak robotene R2-D2 og C-3PO i Star Wars (dog med en - la oss si det slik - noe annen personlighet).

Star Trek har også latt seg til tider inspirere både av tone og temaer. Vi får møte både Shakespeare og Dickens, romere og aztekere, Pompeii og New Earth. For ikke å si Dronning Victoria, varulver og vikinger.

Kort sagt, you name it.

Og så har vi den nyere spinoffen Torchwood, på mange måter Doctor Who laget for voksne. Etter en famlende og litt vel seksualpolitisk korrekt første sesong har den tatt seg opp til å bli noe av det beste som er gjort av TV-serier. Tredje sesong - Children of Earth - gikk over 5 kvelder i England i sommer, utvilsomt av det mest rystende og rørende jeg har sett av noen TV-serie. Tårer tørkes fortsatt.

Hva som skjer videre med doktoren etter at Tennant og Davies snart forlater serien er uklart. Forhåpningene til nye sesonger er likevel store. Både fordi den nye doktoren Matt Smith virker tiltalende og det er Steven Moffat som drar regissørlasset videre. Sistnevnte har allerede har vært ansvarlig for en av de beste episoder som er laget i noen TV-serie, Blink i tredje sesong.

Men forsatt gjenstår et par lengre episoder med Tennant, selv om skjebnen banker på døren.

Fire ganger.

søndag 26. juli 2009

Verdens beste TV-serier - tredje plass

Konkurransen hardner til selv om fjellpassene er passert. Det nærmer seg kort sagt oppløpsside og spurt.

Og da kan det tenkes enklere ting enn å rettferdiggjøre skillet mellom pallplassene. Når vi i den store Dekodet-juryen likevel har landet på en viss rekkefølge, har dette både å gjøre med hvor banebrytende seriene var, sammen med overlevelsesevne og dette umerkelige og bevegende som kobler estetikk, stemninger, spenning, satire og samtidskommentar.

Enten vi snakker musikk, manus eller moter.

Ikke alltid fullkomment, eller uten klisjeer (i likhet med allitterasjoner), men oftere genialt enn ikke.

Og da er det ihvertfall ikke mulig å kjøre forbi Twin Peaks.

Dramaet utspiller seg over 30 episoder som ble sendt på ABC i 1990 og 91. Hjernen bak - og ikke minst den ansvarlige for manusene - var først og fremst David Lynch, mens Mark Frost etterhvert tok over regien.

Når serien ikke når helt opp, er det fordi det opprinnelige mysteriet, det som gjorde at en hel TV-verden satt i spenning under og etter episodene, ble løst sånn omtrent midtveis.

Den nye, mer esoteriske tråden knyttet til ondskapen i skogen, The Black Lodge - et lettere treffende navn på enkelte av ritualmagiens tradisjoner - skapte langt nær samme engasjement.

Men det hele starter altså når den lille byen Twin Peaks på Kanada-grensen opplever at den 18 år gamle Laura Palmer blir funnet drept, pent pakket inn i plast. Og en venninne dukker opp, hardt skadet.

FBI trekkes fort inn i bildet og vi møter en av TV-serienes mest bisarre helter, den - for å si det slik - eksentriske Dale Cooper (som heldigvis minner mer om regissøren enn om reelle agenter).

Cooper arbeider systematisk og assosiativt med å løse gåten, ved bruk av drømmer, kirsebærpai og tibetansk filosofi. Noe som gjenspeiler seg i vitneavhør og seernes forventninger. I motsetning til i lærebøkene på FBI-akademiet.

Og så er det ikke rent lite fascinerende med alle ville, vakre og vemmelige personer vi støter på underveis.

Det er nok en overdrivelse å si (som enkelte hevder, f.eks. på Wikipedia) at gatene var tomme da serien gikk i Norge på fredagskveldene i 1990, men det er ikke til å komme helt forbi at det var en sterk og tildels skjellsettende TV-opplevelse for mange.

Og den fikk stor innflytelse. Serien ble ikke lite av en snakkis. På mange måter kan vi snakke om TV-serier før og etter Twin Peaks.

Det går et aldri så lite skille i vår kulturhistorie her.

Både regissører og publikum fikk helt andre forventninger. Og heldigvis gjorde det samme de som finansierte det hele.

På mange måter gjorde den slutt på TV-seriens uskyldstid, selv om Dynastiet og denslags lenge hadde prøvd det samme på mindre uskyldige måter. Når vi ser serien i dag, gir den dermed ikke helt samme overveldende inntrykk. Vi er blitt for godt vant, for blaserte og kyniske.

Men ikke mer enn at Twin Peaks lett berger tredjeplassen på listen over verdens beste TV-serier.

onsdag 22. juli 2009

Verdens beste TV-serier - fjerde plass

Det er - for å si det mildt - hard kamp om de fire øverste plassene. Ikke minst fordi det er kommet nye serier til, siden jeg begynte på denne lista.

Men en av de som man ikke kommer utenom er Band of Brothers.

I motsetning til de fleste serier som er med på Dekodets Topp 10, går denne ikke over mange sesonger. Det dreier seg om 10 episoder vist første gang 2001, basert på en bok av Stephen Ambrose, og der ingen ringere enn Steven Spielberg og Tom Hanks var med og trakk i trådene.

Serien handler om E Company ("Easy Company"), et fallskjermsregiment i 101st Airborne Division - fra opplæringen kommer i gang for alvor, før vi kastes inn i kamp på D-dagen og følger kompaniet fram til fredsslutningen.

Det spares verken på kroner, krutt eller realisme. Vi får kjenne usikkerheten, angsten og kameratskapet på kroppen. Det er sjelden å oppleve at man selv blir så delaktig i en serie.

I likhet med flere av de som deltok i de opprinnelige kamphandlingene.

Ord kan vanskelig beskrive følelsene hos en seer når kompaniets veteraner får uttale seg før og etter episodene, nesten 60 år etter.

Spesielt når vi begynner å få mistanke om hvem som er hvem.

Tittelmusikken - Requiem for a Soldier - er heller ikke uten emosjoner. Noe som muligens fremgår av denne innledningen til andre episode.

mandag 20. juli 2009

Verdens beste TV-serier - femte plass

Få ting er bedre i en ferietid enn å ta opp vår gamle tråd om verdens beste TV-serier. Selvsagt helt objektivt, med fullkomne kriterier og total oversikt.

I det hele tatt, long time no see.

Hva er så listen så langt? Vi teller ned fra tiende plass:

10: Babylon 5

9: The Wire

8: Star Trek: Deep Space 9

7: West Wing

6: The Simpsons

Dermed er vi kommet til intet ringere enn femteplassen.

Og her støter vi på serien som uten sammenligning har rammet meg hardest der sentralnervesystemet kobler lattermusklene og hodet.

Vi snakker med andre ord om Seinfeld.

Har du ikke sett denne serien, vil det være vanskelig å overbevise deg med lange utredninger. Selv om jeg skulle nevne suppenazien, hvalgolfing, Den onde naboen, fløyel, kabel-TV-mannen eller et utall andre ubetalelige skikkelser, hendelser eller stoffer.

Og replikker, situasjoner, blikk og åpning av dører.

Nevnte jeg replikker?

For ikke å si Knappen som vi uten skygge av mekanikergener skulle ønske var lett synlig under panseret og bare å trykke på når noe var galt.

Da hjelper nok heller ikke å si at episodene er komponert nesten som orgelfuger, for ikke å si en strykekvartett eller to.

Eller at det hele gir et sjeldent innblikk i et lettere nihilistisk, postmoderne og i høyeste grad lynskarpt, infamt, varmt og selvironisk miljø av bohemer i New York.

Men har du sett serien, er du enig i at den minst må på femte plass.

lørdag 18. juli 2009

Mester fra Middelalderen

Et gammelt jungelordtak sier at middelalderen var mørk, bortsett fra akkurat de detaljene som du kan om perioden.

På samme måte er alle middelaldermennesker uvitende fanatikere, unntatt akkurat den personen som du har satt deg inn i.

Og som du vet dermed egentlig bør regner som det første renessansemennesket.

Dermed er det ingen grunn til å la seg overraske av seneste utgave av Morgenbladet, der filolog og forfatter Thea Selliass Thorsen skriver om en Mester fra Middelalderen.
Paulus Diaconus (circa 720-799), også kjent som Warnefred og Cassiensis, ble født i det som vanligvis regnes som den mørkeste middelalderen. Men om tiden var mørk, ble han allikevel opplyst gjennom en eksepsjonelt god skole ved kong Rathcis hoff i Pavia, der han også lærte gresk.
Paulus skrev flere lange og lærde historiske verk, om både romersk og langobardisk historie, og en rekke salmer. Når han forteller om den senere døperen Johannes som jubler i sin mammas mage over å kjenne igjen Jesus, selveste "Kongen", gjør han dette med
en varm ømhet. Han er dessuten blottet for det bitende hatet som mange av de første kristne forfatterne hadde overfor den hedenske arven.
Fordelen med denne måten å skrive på, er selvsagt at ens egen helt løftes fram og stilles ut som eksepsjonell. Hvite siluetter gjør seg best mot svart bakgrunn.

Og så slipper man bryet med å oppgi andre navn og referanser.

Alle vet jo allikevel at middelalderen var mørk og at de kristne hatet det beste i den klassiske kulturen, fra første stund.

fredag 17. juli 2009

Kadaverdisiplin

Selvsagt finnes store havmonstre. Bare se på bildet til venstre.

Vi snakker om et vesen som kan bli over 10 meter langt.

Og det vil fort kunne befinne seg ganske nær steder der du bader i sommer.

Til og med i Oslo-fjorden.

Før du kaster deg uti vannet er det med andre ord greit å vite hva du kan støte på.

Altså slipper du ikke unna denne artikkelen.

Sensasjon: Jesus døde på korset

Siden det er sommerferie tar vi snarveien om enda en bokanmeldelse, nærmere bestemt fra Vårt Land i 2004.

Denne gangen handler det ikke om noe fra Aril Edvardsens penn, men om andre som også på sin måte er opptatt av Jesus. Og selv om fortegnet er motsatt, er nok ikke historikerevnene spesielt ulike.

Etter å ha lest denne boka er det ihvertfall ingen grunn til å tro noe annet enn at Jesus faktisk døde på korset.


Forvirrende og ubehjelpelig om Jesus

Det er ingen tvil om målet med ”Jesus døde ikke på korset – Urevangeliet Q”.

Svein Woje og Kari Klepp ønsker å vise at Det nye testamentet (NT) ikke stemmer. At Jesus var inspirert av buddhisme og essenere, og at hans bror Jakob var den egentlige viderefører av hans lære.

Sammen med Thomasevangeliet gir ”Urevangeliet” Q det beste bildet av Jesus. Kirken har forvrengt hans lære og forfulgt alle som har tenkt annerledes. Sies det.

Men selv om målet er klart er boka uklar. Det er sjelden kost med så mange tendensiøse tabber og forvirrende feil.


Boka er delt i fire hoveddeler.

I den første føres vi inn i ”En annerledes historie”. Forfatterne har ikke små ambisjoner når de på hundre sider beskriver alt fra Romerriket og religionene på Jesu tid, via Paulus og likkledet i Torino til keiser Konstantin og Arne Garborg.

Dette leder frem mot del 2 som består av ”urevangeliet Q”, oversatt etter Harnacks versjon fra 1907. Siste del er en konklusjon på tre sider der det ikke overraskende fremgår at ”Jesus døde ikke på korset”.

Boka har fått oppmerksomhet både i alternative og kristenkritiske kretser. Interessant nok ser det ut til at de som virkelig kan noe om ett eller annet emne som nevnes, reagerer på at forfatterne tar feil akkurat der (som i absurde påstander om sammenhengen mellom en supernova og likkledet i Torino), men godtar det man selv ikke kan noe om.

For en som har lest slike bøker i over tjue år er det bare nivået av feil som er nytt. Det forskrekker at dette er skrevet av norsklærere og lærebokforfattere.

Man skal lete lenge etter en tilsvarende blanding av ubehjelpelig språk og skrivefeil. Det vrimler av setninger som ”For jødene var det jødedommen i mange forskjellige varianter som mange var lite opptatt av” (side 16). Det øker ikke tiltroen når man ikke synes å vite hva sentrale verker vanligvis heter på norsk. Det blir litt pussig å lese om ”Apostelens handlinger” og Augustins ”Tilståelsen”.

Går vi til innholdet, oppdages så åpenbare feil at de vanskelig kan skyldes annet enn fordommer. Det er vås når Woje og Klepp påstår at ”Etter hvert som kristendommen fikk fotfeste, ble jorden flat, og slik ble den værende til opplysningstiden på 1500-tallet” (side 17).

Det kan ikke aksepteres at lektorer blander sammen renessanse og opplysningstid, og viderefører myten om at man i middelalderen trodde jorda var flat.

Eller at man sprer ønsketenkning som at ”de fire evangeliene i Det nye testamentet er et tilfeldig utvalg av et mye større antall evangelier og tekster som var i bruk i menigheter av Jesustilhengere” (side 78). Det imponerer ingen historikere å legge like mye vekt på løsrevne skrifter fra 2-300-tallet som på de som er skrevet inn i en konkret historisk sammenheng av generasjonene som kjente Jesus og disiplene.

Man overbeviser heller ingen når man blander kirkemøtet i Nikea på 300-tallet med striden mellom øst- og vestkirken mange hundre år senere (side 95).

Man opplever det nesten litt befriende når man finner en påstand som stemmer. Men dessverre er påstandene da ofte satt i en tilsnikende sammenheng.

Forfatterne gjør for eksempel et nummer av at Buddha la vekt på en indre opplysningsvei som gjorde at man kunne ”arbeide seg frem mot å bli fri fra lidelse og gjenfødelse” (side 32). Så begynner man å snakke om en ”påfallende” likhet mellom buddhismen og kristendommen i ”tanken om gjenfødelsen” (side 33).

Enten har ikke forfatterne selv forstått hva NT og kristne mener med ordet gjenfødelse, eller så er dette en bevisst fordreielse. Det er en fundamental motsetning mellom en som vil unnslippe gjenfødelsene gjennom eget arbeid og dermed befries fra illusjonen om å være et virkelig ”jeg”, og en som blir gjenfødt - én gang – uten egen fortjeneste, til evig liv med Gud.

Det er ellers påfallende hvor mye forfatterne hevder at ting er ”slått fast”, uten å argumentere for det. I en slik bok er det pussig å henvise til autoriteter uten å tenke selv.

Forfatterne svikter kanskje mest i logikken når de skal vise hvorfor Q er mer gyldig enn NT. For her er det mange ubevisste trossprang.

Man starter på rimelig trygg grunn med at fellesstoffet i Matteus og Lukas kan stamme fra samme kilde – Q.

Så begynner galskapen.

Man går ut fra at det vi nå har fra Q er alt den har inneholdt (den kan jo ikke ha støttet resten av Matteus og Lukas, må vite). Det fortsetter med at man kan finne frem til Q’s opprinnelige form ved å ta bort de ”endringer” og ”tillegg” vi ser i NT (altså alt som fremstiller en annen Jesus enn den forfatterne vil ha frem). Så bygger man på at Q er den eneste litteratur de ”opprinnelige” tilhengerne av Jesus hadde. De verken leste eller trodde noe annet enn det som står i Q.

Ekstra pussig blir det når man bruker bl.a. Burton Mack som har sortert ”kildene til Q” og det etter noe så nøytralt som ”innhold” (side 112). Dermed lander man på tre historiske utviklinger innenfor Q – og lar så disse ”lagene” være uavhengige av hverandre.

Neste trossprang er at disse nøyaktig faller sammen med den sosiale utvikling hos Jesu første tilhengere. Og gruppen bak Q er selvsagt overhodet ikke påvirket av kirken i Jerusalem eller Paulus.

Resultatet er et sjeldent spinkelt bygg. Svikter bare en av ”bjelkene”, ramler hele konstruksjonen.

Boken er en interessant innføring i fordommer og kunnskapsløshet i dagens ”alternativmiljøer”. Som lærebok er den helt uten verdi.

torsdag 16. juli 2009

Kildeløse mytegreier

Enkelte har muligens fått med seg i sidesynet at jeg til tider har ristet noen hardnakkede myter om tro og vitenskap etter kragen.

Men det er ikke alle som har latt seg spore tilbake til noe som engang ligner et snev av en kilde.

En av disse handler selvsagt om at kirken-hevdet-at-jorda-var-flat, nærmere bestemt om biskopen som i England på 1600-tallet ba bispedømmets prester om å informere menighetene om at jorda var flat. Noe som så spredte seg i Europa med hurtigtogsfart.

Noen som vet noe om denne?

Selvdiktet? Lest i en tegneserie? Barnebok? Film? Hitchens andre brev til Harrisittene?

Hederlig omtale venter gode tips.

Selv om jeg ikke kan love at den vil spre seg med hurtigtogsfart på kontinentet.

onsdag 15. juli 2009

Nessie - eller bare nesten?

Ikke lei av sjørmer ennå? Da er det bare å svømme hit.

Mistenkelig sammenheng













Mange har sett dette bildet før, tatt på morgenen 11. september 2001.

Nå viser det seg at dette verken er første eller eneste gang at denne mannen har dukket opp ved store begivenheter.

Det anbefales med andre ord en tur hit.

Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 2

Anmeldelsen av neste bind som kom i 2002 ble ikke veldig mye bedre enn anmeldelsen av første.

Edvardsen og konsulentmysteriet

Verdsetter man Aril Edvardsen, er det en utfordring å lese ham med riktig blanding av nysgjerrighet og distanse.

Ellers kan man bli for skuffet over feil, eller motsatt, for lett akseptere hans påstander på områder man selv ikke har satt seg inn i.

Utfordringen er desto større når han gir ut en så kontroversiell bok som ”Pyramiden og orionmysteriet” (bind 2 i prosjektet ”Solgudens autostrada”).

Jeg håper ikke det skyldes for mye min skuffelse når jeg sier at denne boka ikke burde vært utgitt i sin nåværende form.

Hypotesen er at en tapt, høytstående, sivilisasjon spredde seg fra Midtøsten til hele verden som antydet i første Mosebok, og at det finnes spor etter denne på mange kontinenter. Problemet er ikke at mye bryter med rådende teorier. Det er lov og spennende med alternative vinklinger på forhistorien, selv om han i stor grad følger sporene etter Heyerdahls og andres teser om utstrakte havseilaser for mange tusen år siden.

Og han underbygger dette ved noe som mange lesere kan oppfattes som en overveldende mengde fakta.

Men det er akkurat her problemene begynner. For bruken av kilder og ”fakta” reiser viktige spørsmål om et forslags plikt til egenvurdering av sine forfattere, noe som spesielt er viktig når man går utenom allfarvei.

Jeg har aldri sett en bok som har skreket mer etter forlagskonsulenter. Mangelen på kontrollesning viser seg i alt fra stadige gjentagelser via usedvanlig dårlig norsk, til trykkfeil, feil formler og mangel på kildekritikk. Det er rett og slett noen ganger vanskelig å vite hvor forfatteren slutter og trykkfeilene tar over. Enten har det vært et hastverk av de sjeldne å få boka utgitt, eller så har forlaget latt seg blende av Edvardsens posisjon.

For det er ingen tvil om at boken er skrevet av en stor evangelist. Budskapet forkynnes med høy energi, men lav evne til å se motforestillinger. Kilder som er på Edvardsens side, skamroses. De som er i mot, svartmales, og blir del av en konspirasjon. Det er nærmest en moralsk skavank å være uenig med Edvardsen.

Dermed slipper han å imøtegå seriøse innvendinger og blir for naiv i sin bruk av kilder. Dette gir seg pussige utslag som at de som er enig med ham stadig omtales med tittel, eller som ”verdens fremste ekspert”, ”den verdenskjente”, for ikke å si ”Dr. professor”. Et sted nevnes i hvert av fire påfølgende korte avsnitt ”Dr. Livio Catullo Stecchini”, som Edvardsen ikke er snauere enn å kalle ”det 20. århundres Copernicus” (s. 53).

Kanskje det mest graverende utslag av tendensen til å dyrke sine kilder, er påstanden om funn av menneske- og dinosaurspor i Paluxy River i Texas. Edvardsens informant er "Dr." Carl Baugh og hans kreasjonistmuseum. Men det nevnes ikke at Baugh er så omstridt at andre kreasjonister i USA tar avstand fra ham, som "Answers In Genesis", en markant ungjords-kreasjonistorganisasjon.

For Baughs "bevis" er langt fra det, i tillegg til at han stadig sprer uvitenskapelige påstander, som for eksempel at vi kan påvirke radioaktiv stråling med våre tanker.

Det forklarer kanskje litt at ”Dr.” Baughs akademiske grader er kjøpte eller konstruerte. Forlaget burde med minimalt arbeid sett hvor useriøst dette er, og fjernet det fra manus.

Edvardsen fristes også til å stole på funn av leirfigurer av dinosaurer, når noen med professortittel går god for det. Han tar det dermed som bevist at mennesker levde samtidig med dinosaurer. Heller ikke her har forlaget tatt seg bryet med å sjekke om det er hold i dateringene, eller fått Edvardsen til å behandle motforestillinger.

Synet på motstanderne kommer klart frem i påstander om ”mafiaen av fagfolk”, og det i fag han selv ikke har utdannelse i. Han havner langt utenfor sidelinjen med påstander om at universitetene hjernevasker studenter, når de kommer til andre konklusjoner enn ham selv.

Når Edvarden hevder i et intervju at forrige bok ble ”tiet i hjel”, er det underlig at han starter boka med lange sitater fra en positiv anmeldelse i Norge I DAG. Uten i det hele tatt å nevne eller imøtegå motargumenter som ble gitt i Vårt Lands noe mindre positive anmeldelse.

Dermed fortsetter han med sine påstander om at gamle kart skal gjengi Antarktis, og hopper fremdeles over fag som genetikk, metallsporing og medisin. Nettopp indianernes skjebne i møte med europeiske sykdommer på 14-1500-tallet, vitner om svært lite tidligere kontakt over Atlanteren, for ikke å nevne mangelen på husdyr som høner og griser, eller kjennskap til hjulet.

Dette er synd, for Edvardsens bok rommer mange spennende funn og tilløp til alternativ forståelse av vår forhistorie. Undertegnede er ikke negativ til teser om omfattende havseilaser for mange tusen år siden. Men de bevis Edvardsen legger frem er dessverre langt fra gode nok, i tillegg til at han ikke berører viktige innvendinger.

For selv om eldre sivilisasjoner kan ha vært mer avanserte enn mange forskere tror, skaper Edvardsens teori langt flere problemer enn den løser. At forlaget ikke har sørget for at han tar opp motforestillinger, understreker at boka burde vært holdt tilbake.

Et hovedfokus er metrologien (læren om måleenheter), som behandles med stor detaljrikdom. Og selv om han viser mye spennende, er det tydelig at han ikke henger med i svingene, noe han innrømmer (s. 126).

I tillegg lar han seg imponere av alminnelig geometri. Det sier mye om hans matematiske forstand når enkle figurer (s. 41) og kunnskap om likebente trekanter skal støtte tesen om en avansert og urgammel høyere visdom (s. 136).

Det er også underlig at det skal være så avansert om egypterne faktisk har plassert tre pyramider slik at de skal tilsvare den relative plasseringen av de tre stjernene i Orions belte.

Det er dessverre umulig å gå inn på alle ”fakta og funn” Edvardsen presenterer på sine 400 sider. Men det bør nevnes at han i stor grad bringer videre tanker fra en hovedbølge i okkultismen. Dette har røtter i teosofien på 1800-tallet og den synske Edgar Cayce som på 1920-tallet i transe så urgamle byer og monumenter fra Atlantis. Blant Edvardsens kilder er dermed Graham Hancock, mannen bak bestselgere om nettopp pyramidene og ”orionmysteriet”.

I hvilken grad deres "forskning" (blant annet i valg og tolkning av kilder og "funn") bærer preg av ideologien som ligger bak, er av mange ting Hermon forlag burde sjekket, sammen med det som finnes av konkret kritikk av Hancock, bl.a. fra undertegnede.

Selvsagt er det mulig å se fagene ”i sammenheng” og med en annen vinkel enn spesialistenes. Men da må det vises forståelse av hva feltene handler om og hvilke premisser de bygger på.

Man gjør egentlig det motsatte av å ”bevise Bibelen”, når man gjør så åpenbare feil som Edvardsen. Både han og Bibelen kommer dårlig ut av dette. I sin nåværende form har boken så graverende svakheter at han igjen kommer til å bli "tiet i hjel”. At ikke forlaget så dette, forteller at iveren er langt større enn visdommen.

Jeg vet ikke om vi kan håpe på at man vil lære noe til neste bok.

tirsdag 14. juli 2009

Sensasjon: Aril Edvardsen var ingen historiker - 1

Siden vi nå har gjort det til en folkesport å kritisere herr Dawkins og hans merry men, er det avgjort på tide å snu søkelyset i retning av kristne som heller ikke direkte imponerer.

Dermed er det ingen vei utenom å gjengi noen anmeldelser av Aril Edvardsens bokserie om vår forhistorie.

Vi starter med den første, som sto på trykk i Vårt Land i 2001. Ettersom det ikke er helt til å komme forbi at jeg er litt imponert av enkelte av Edvardsens sider, hørte det med å være positiv i starten. Men det varer ikke lenge.


Edvardsens epler

Aril Edvardsen er av de kristne ledere som virkelig imponerer meg. Ikke bare med store vyer, stort sett renhårige innsamlingsaksjoner (jeg har selv opplevd en på nært hold), men også bruk av lokale krefter fremfor vestlige misjonærer, og evnen til å forstå palestinernes vinkel i Midtøsten.

Han har kort sagt en utidig evne til å bryte med fordommer eller i hvert fall forventninger.

Høstens overraskelse er boka Herakles gyldne epler (Hermon forlag), første bind i trilogien [det ble etterhvert fire bøker] Solgudens Autostrada. Edvardsen forteller her at hans ”livshobby” er alternativ fortidshistorie.

For meg er dette spennende fordi det faller sammen med en av mine. Samtidig er det vanskelig å komme bort fra en avgjørende forskjell. Mens dette for meg er morsomme spekulasjoner med dessverre for lite grunnlag, tar Edvardsen svært mye for god fisk.

Hans evne til å gå utenom allfarvei synes omvendt proporsjonal med forståelsen av seriøse fagfolk.

I stedet bruker Edvardsen sensasjonalistiske ”forskere”, som journalistene Graham Hancock og Jim Bailey, med kreative teorier om avanserte kulturer i en fjern fortid. Det er litt trist at han ikke bruker mer seriøse fagfolk enn en så omstridt forsker som vår egen Thor Heyerdahl.

Konklusjon blir dermed ganske lik: ”Hypotesen som denne boken bygger på, er at sumerene var den første sivilisasjonen av en lang rekke sivilisasjoner av sjøkonger, som seilte over verdenshavene i jakten på de kostelige metaller” (s. 28).

Fordi dette ikke holder i fagmiljøene må også Edvardsen hevde at vanlige forskere er for nærsynte. De ser ikke skogen for bare trær. Kun ved å heve blikket over ”snevre” faggrenser kan man se mønsteret.

Og ambisjonene er ikke små: ”Kanskje for første gang i historien skal vi forsøke å sammenstille paleontologi, arkeologi, historie, geologi, mytologi, antropologi, biologi, hydromekanikk, arkeastronomi, kartografi, metallurgi, forhistoriens verdensøkonomi med sin internasjonale handel, med hva Bibelen forteller om menneskets opprinnelse og erobring av jorden”.

Denne usedvanlige bredden hadde nok vekket mer tillit om Edvardsen selv hadde forsket på noen av områdene. Det bekymrer også litt at han vil bruke dette til å støtte opp om deler av Første mosebok. I iveren etter å koble Bibelen til spekulative teorier, glemmes dessverre igjen og igjen at troverdigheten kan gå med i dragsuget når teorien faller.

Uten faglig ballast vil Edvardsen altså ”samkjøre og balansere mot hverandre all dagens ekspertise av alle profesjoner som nevnt ovenfor og prøve å finnes svar. Vi vil da se at alle spor peker i samme retning mot et felles fasitsvar” (s. 10).

For å få sitt imponerende regnestykke til å gå opp må han gjøre flere uvanlige metodevalg. Bl.a. hevdes at ”alle oldtidens historiske klassikere” oppfattet at ”mytologien var en mytologisk versjon av virkeligheten”. Både personer og steder i mytologien er egentlig områder på jorden.

Vi aner noe av det ”interessante” ved prosjektet når Edvardsen får mytologiens underverden til egentlig å bety ”down under”, altså den motsatte siden av kloden. Hva finner vi der, sett fra Midtøsten? Jo, Amerika. De som besøkte Hades reiste egentlig over Atlanteren. La meg for egen del føye til at jeg dermed forstår enda bedre hvorfor det krevdes en erfaren fergemann til å krysse elven Styx.

Teorien gir grunnlag for mange morsomme konklusjoner og lar seg nok forsvare et stykke. Men det hadde vært mer spennende om Edvardsen hadde unngått et litt hjelpeløst språk med mange trykkfeil, store mengder anglisismer og stadige gjentagelser. Hadde han kjent den faglige kritikken av sine kilder ville han nok ikke brukt dem så direkte.

Likevel er hovedproblemet at teorien skaper langt flere problemer enn den løser. Hadde det vært utbredt kontakt over Atlanteren, ville det ha vært langt flere, og helt andre typer, spor. Men i realiteten er det en talende mangel på husdyr vi også kjenner fra østsiden av Atlanteren, for ikke å nevne noe så praktisk som bruk av hjulet, og metaller som bronse og jern.

Teorien faller dermed av mange av de samme grunner som Mormons bok. Da hjelper det ikke at man kan finne enkelte felles planter som også kan forklares med å ha drevet over havet. Eller at noen symboler og mytologiske trekk ligner, og at det er en felles evne til å bygge stort i stein. Pyramider er på mange måter en naturlig konstruksjon, samtidig som de er bygget og brukt ganske forskjellig på hver side av havet.

Parallellene er rett og slett for naturlige, enten vi snakker om månekalendere, landmåling, septere eller måter å stable stein og kobber.

Og i sitt valg av fagfelt er det kanskje ikke helt tilfeldig at Edvardsen hopper over områder som genetikk, metallsporing og medisin. Ingen kobber i den gamle verden har elementer fra ”den nye”.

Tilsvarende mangler genetiske spor av kontakt over Atlanteren før 1500. Og nettopp indianernes harde skjebne i møte med europeiske sykdommer, vitner om ingen eller svært lite tidligere kontakt.

Felles for den type bok Edvardsen har skrevet er at man er så kreativ i sine koblinger, og dermed ser så mange ”likheter”, ”funn” og ”paralleller”, at det er uoverkommelig å ta opp alle. Første bind er på over 450 sider, og det blir ikke lettere etter de to [tre] neste.

Som eksempel på feilslutningene kan vi likevel ta med Edvardsens bruk av Hapgoods teorier om tidlige kart som også hadde med Antarktis - lenge før kontinentet var oppdaget. Det mest kjente er det som Piri Reis laget i 1513. Kartet viser i følge Hapgood Søramerikas atlanterhavskyst bemerkelsesverdig riktig. Ser vi imidlertid etter oppdager vi at øyer, elver og kystlinje er plassert feil og Sør-Amerika er tegnet sammenhengende med ”Antarktis”.

Det kreves store kreative bearbeidinger for å få kartet til å stemme. Hapgood må dermed snu, flytte, forminske og forstørre deler av det for å få det til å stemme med fasiten. Der kartene likevel passer noenlunde, er det oppgitt samtidige ekspedisjoner.

Et poeng som Edvardsens kilder ikke er klar over, er at selv om enkelte gamle kart har et område som kan minne litt om Antarktis, skyldes dette at antikkens karttegnere tok med et stort kontinent i sør for at nordlige og sørlige halvkule skulle være ”i balanse”.

Aril Edvardsen kan ha rett i noen detaljer, men mangler den faglige innsikt som skal til for å vurdere sine kilder.

Det er spennende at Edvardsen lar oss få del i sin hobby. Men det hadde nok vært klokere om han hadde latt det forbli en del av sitt privatliv.

Anmeldelsen av andre bind.
Debatt i Norge i Dag i 2002 om første anmeldelse.

mandag 13. juli 2009

Dawkins med yrkesforbud for kristne?

Neste bolk i føljetongen "Richard Dawkins hadde fortjent friskt-ord-prisen, hadde han vært norsk" handler ikke overraskende om Francis Collins. Med andre ord den kristne biologen som ledet The Human Genome-prosjektet (altså en kar med en svært så solid vitenskapelig og administrativ bakgrunn) og som er Obamas kandidat til direktør for det amerikanske Folkehelseinstituttet (National Institutes of Health).

Vi siterer:
I know we are all supposed to say it doesn't matter how ridiculous somebody's beliefs are, so long as he leaves them at home and doesn't thrust them on other people. This is often said of teachers. For example, it doesn't matter if the science teacher believes the world is 6,000 years old, so long as he tells the children the scientific estimate is 4.6 billion. But I can never be quite happy with this. Surely the fact that somebody believes really dopey things tells you he isn't INTELLIGENT enough to teach, even if he keeps his stupid beliefs out of the classroom.

Now, Francis Collins is a very nice man, he doesn't SEEM stupid, and I think Bill Maher was mistaken when he told me, on television, that Collins believes in a talking snake. But he presumably believes the things his Biologos Foundation advocates, for example the view that God causes miracles to happen (illustrated with a picture of Jesus walking on water). Can somebody who holds such anti-scientific and downright silly beliefs really be qualified to run the NIH? Isn't he disqualified, not by whether or not he leaves his beliefs outside the laboratory and the committee room, but by the very fact that he is capable of holding such beliefs at all?

Richard
Selv om dette er forkledd som spørsmål, er det vel liten tvil om hva Richards svar er.

Noe som fort kan føre til spørsmålet om hvilke oppgaver han selv kan tiltros, siden han så sjelden unngår å legge igjen meninger av... ulik kvalitet et eneste lille sted.

søndag 12. juli 2009

Sjøorm fotografert!


En liten oppgave, mens vi er i gang.

Dette bildet (angivelig fra 1985) er av den berømte sjøormen Ogopogo i Okanagan Lake i Kanada.

Men dess mer man ser på det, dess større grunn kan det være til en viss... skepsis.

Så spørsmålet er enkelt: Hva er feil ved dette bildet?

Sjøorm observert!


Egentlig hadde jeg tenkt å finne et bilde av en hoggorm som svømte i en sjø og si noe rasende festlig om at en sjøorm er fotografert.

Det er tross alt juli og hva skal man nå finne på skrive om i regnet som kan få opp temperaturen litt?

Men da jeg søkte på selveste nettet kom jeg over noe langt bedre, nemlig et ekte bilde av en sjøorm.

Det vil si bildet er ekte.

Og det var enda ett.

Hvordan gjør man nå slik? Jo, man leker i fotoshop og satser på at det er agurktid.

Og at folk ser litt dårlig.