Håp for Hall of Fame?

Nei, det er ikke Dekodet som er nominert, men Genesis

Og dermed er det fristende å fabulere som Los Angeles Times over hvike andre lenge savnede band kan komme etter.

Is the impending induction of Genesis the beginning of progressive rock getting its long-denied due from the Rock and Roll Hall of Fame?

Or is this just tokenism, a one-time exception made because of all the pop hits Genesis scored long after it had forsaken the arty, theatrical-rock strangeness and literary-mythic inspirations of the early 1970s, when Peter Gabriel was fronting the band?

Antagelig er det det, men det er lov å håpe.

If the Rock Hall’s voters want to put their ears to work in their future deliberations, rather than accepting on faith the commonplace critical disparagement of prog rock as a pompous, pseudo-intellectual perversion of the earthy rock ‘n’ roll aesthetic, here are some names and recordings for them to consider.

Selv om det er tvilsomt om Hall of ShFame er interessert i å la seg forvirre av noe så mundant som fakta og forslag.

Juleevangeliets julehilsen

På en dag som denne kan vi gjøre dårligere enn å sitere et sitat fra dagens Quodlibeta.

"Any comparison of Matthew 1-2 and Luke 1-2 to pagan divine birth stories leads to the conclusion that the Gospel stories cannot be explained simply on the basis of such comparisons. ... For what we find in Matthew and Luke is not the story of ... a divine being descending to earth and, in the guise of a man, mating with a human woman, but rather the story of miraculous conception without the aid of any man, divine or otherwise. As such, this story is without precedent either in Jewish or pagan literature."

Skulle nesten tro de hadde lest Dagbladet.

Aftenpostens julehilsen

Aftenposten overrasker og begeistrer med et gjensyn med en viss pub i Oxford og bra omtale av to vise menn og noen av deres fortellinger.

Med det ørlille unntak at Lewis vel ikke akkurat var professor i Oxford,  men ble det først senere i Cambridge, er det bare å svinge seg i kretsen og bukke og neie.

Avisjulen blir ikke dårligere av kronikken om en julefortelling på en runestein rundt 1040.

Ikke minst fordi den synliggjør både sterke kristne kvinner og et betimelig juleoppgjør med den germanske maktideologien som det skulle vise seg så vanskelig å riste seg løs fra.

Dekodets julehilsen

A Christmas Carol
av G.K. Chesterton (1900)

The Christ-child lay on Mary's lap,
His hair was like a light.
(O weary, weary were the world,
But here is all aright.)

The Christ-child lay on Mary's breast,
His hair was like a star.
(O stern and cunning are the kings,
But here the true hearts are.)

The Christ-child lay on Mary's heart,
His hair was like a fire.
(O weary, weary is the world,
But here the world's desire.)

The Christ-child stood at Mary's knee,
His hair was like a crown.
And all the flowers looked up at Him,
And all the stars looked down.

Dagbladets julehilsen

Årets tradisjonelle julehilsen er det Dagbladet som står for.

@HumanistiskUng (aka HumanistiskUngdom) oppsummerer ikke uventet på twitter artikkelen Her er Jesu' storebrødre med

Jomfrufødte gudesønner som døde og gjenoppsto før Jesus

Siden vi har vært innom temaet i flere sammenhenger, var det ikke helt til å unngå at oppsummeringen skapte noen snev av nysgjerrighet. Og noen gram skrivekløe.

Siden det er en såpass oppegående og produktiv journalist som Astrid Meland som står bak, snakker vi om bruk av etterettelige kilder, til og med stoff av undertegnede. På mange måter sies det ikke noe direkte galt i artikkelen, selv om antydningens kunst brukes flittig.

Astrid legger til og med ikke skjul på at

Når man finner likheter mellom mysteriereligioner og kristendommen kan påvirkningen også ha oppstått motsatt vei, fra kristendommen.

Hovedkilden Einar Thomassen understreker at man ikke kan forklare religioner som utelukkende påvirkninger av noe annet.

- Også kristendommen tar i bruk innarbeidede ritualer. Det er lite som er radikalt nytt. Men forestillingen om at kristendommen egentlig er noe annet, eller har lånt og stjålet fra andre religioner gir lite mening siden ingen religioner blir til i et vakuum. Man kan ikke forklare religiøse forestillinger bare ved å si hvor de kommer fra, det er det de faktisk betyr for dem som tror på dem, som er viktig, sier professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen.

Tross religionshistorikereres forbehold blir utfordringen likevel det etterlatte inntrykk. Hva er det leserne egentlig blir sittende igjen med av bilder og sound bites?

Skal vi nærme oss noen formodninger om dette, må vi ikke overse at dette for mange leses mot nyateistiske og new age orientert baktepper som har frembrakt filmer som The God Who Wasn't There og  Zeitgeist - samt bøker som Jesusmysteriene.

Astrid Meland ser da også dette og er nøye med å ta avstand.

Kristendommen har likheter med de hedenske religionene, selv om konspirasjonsteoriene om kristendommen i populære fenomen som Zeitgeist og bøker om Jesusmysterier, er useriøse. Det vanlige i slike produksjoner er å «avsløre» at Jesus aldri ikke har eksistert, påstanden er gjerne at han er identisk med en førkristen gud.

Hvordan kan man påstå slikt når forskerne er enige om at Jesus var en historisk skikkelse? Dårlige kilder og juks, for det meste.

Men her er det vanskelig ikke å gå rett i en tolkningsfelle. Skal vi kontre denne type konspirasjonsteorier, er det avgjørende at vi ikke bare vrir på flisa eller forkynner det samme bare med litt andre ord og toner.

Det som Zeitgeist og Jesusmysteriene hevder er, kort sagt, at Jesus aldri har eksistert og er konstruert ut fra tidligere tradisjoner som mysterieligion og astrologi. Alt det historiske ved Jesus - enten vi nå snakker "religiøst" eller "reelt" (selv om dette i og for seg er to forskjellige ting, må vite) - er lett gjennomskuelig oppsinn. Bare man tar på seg de rette brillene.

Selv om Dagblad-artikkelen fjerner grunnlaget for dette i sin rendyrkede form, er det ikke spesielt vesentlig når den likevel altså ender med samme etterlatte inntrykk.

Ja, Jesus (eller en som ligner på det vi vil godta fra evangeliene) har eksistert, men alt av religiøs betydning er egentlig akkurat det samme som i andre tradisjoner og inntolket i ettertid av ivrige tilhengere.

Nå hadde det nok vakt noe... oppsikt om Dagbladet julaften i 2009 skulle fjernet seg fra sin nisje som (tross alt, og ingen fnising i krokene) kulturradikal og religionskritisk. Samtidig er det interessant å se det doble budskapet som skinner gjennom, muligens ufrivillig. Det tas på den ene siden avstand fra tøvet i Zeigeist og Jesusmysteriene, men på den andre aner vi at disse to på sett og vis egentlig har rett.

Resultatet er dermed at i stedet for å vise hvor tynt og tendensiøst tilrettelagt materiale tøvet bygger på, ender man opp med å nøre opp under det.

Men for å lykkes med dette, må man oppsummere hva man snakker om som både helt forskjellig og samtidig helt likt foreleggene. I antikkens mysteriereligoner var det få jomfruer som ble besvangret, og sjelden gjort noe poeng av om de faktisk var akkurat det, i tillegg til at det hele ikke akkurat var preget av vennlige forespørsler før gudene satte i gang ymse unnfangelsesaktiviteter. Men samtidig er det egentlig helt likt, særlig i egyptisk tradisjon om faraonenes tilblivelse.

At dette er en problematisk sammenligning spiller uansett liten rolle.

En kristen apologet vil kanskje innvende at tidligere jomfrufødsler ikke er som den i Bibelen. Sammenligningen er likevel relevant:

- Det er det samme fenomenet som er tenkt fremhevet. Det dreier seg om en person er født på overnaturlig vis og er et guddommelig nærvær i vår verden, sier Thomassen.

Ved siden av det klassiske grepet å omtale de som argumenterer for kristen tro som apologeter og dermed indirekte male kritiske alternativer som ærlige og nøytrale (og redusere behovet for å diskutere argumenter), omdefinerer man begrepene slik at parallellkabalen uansett går opp.

Samtidig som man ikke spør hvis det nå - rent hypotetisk - faktisk var kommet "et  guddommelig nærvær i vår verden", hvor sannsynlig noe slik ville vært uten at personen var "født på overnaturlig vis". Men siden den type hypoteser verken er vitenskapelige eller akseptable i det gode juleselskap, skal vi ikke trekke dem inn i stua.

Vi ser samme grepet når man kommer til oppstandelsen. Selv om alt egentlig er forskjellig, fra måten man dør på, til måten man (ikke) gjenoppstår på (ingen førkristne guder gjennomgikk noen kroppslig oppstandelse til jordisk liv (kroppen var så likevel å betrakte som noe negativt i mange tradisjoner), men ble i beste fall satt til å herske i dødsriket), er det egentlig helt likt.

Mønsteret med en Gud som gjennomgår en ublid skjebne og blir gjenreist er en grunnleggende historie som finnes i mange religioner.

- De samme type motiver slår an blant folk, guder som overvinner døden.

Øynene blir nærmest gnidd av skaftet når så klare ulikheter som det følgende blir fremstilt som egentlig det samme:

Når det gjelder Dionysos finnes det paralleller til kristendommen i skapelse- og frelsesmytene. I den orfiske myten er Dionysos blitt kidnappet at titanene som spiser ham. Faren hans Zevs redder hjertet hans og smadrer titanene til aske. Dionysos blir gjenskapt fra hjertet og menneskene blir skapt av sotet fra titanene. Slik sier myten at vi har både guddommelig og titansk natur i oss, og det gjelder å bli kvitt den titaniske naturen og bli ett med Gud.

Gjenoppstandelsen blir noe menneskene kan få del i, som i kristendommen, hvor vi blir delaktige i Jesu død og oppstandelse.

Godtar vi at Jesu død på korset egentlig er parallelt med å bli kidnappet og spist, er det i grunnen ikke mange grenser for hva vi kan godta. Underteksten synes å være at i religionenes verden kan alt gå an, for der er de like tullete og rare alle mann.

Dermed rynkes det ikke på brynene over at Jesu oppstandelse og kristen frelse egentlig er det samme som at Zevs reddet hjertet til Dionysos og smadret de slemme titanene til aske, for så å gjenskape Dionysos fra hjertet og skape mennesket fra titanenes aske.

Dette er - for å si det mildt - understreket i en artikkel som Dagbladet linker til.

Når vi først er i gang, kan det også nevnes at Dionysos ikke feires med noe brød og vin som skal symbolisere [hans] legeme og død. Muligens henger denne påstanden sammen med at Dionysos som guttunge ble plassert på Zevs sin trone, for å leke universets herre. Der ble han etter et renkespill drept av de grufulle titanene som kokte, stekte og spiste ham. Da Zevs fikk høre om dette, drev han dem vekk med noen velrettede lyn. Dionysos ble heldigvis brakt tilbake til live av gudinnen Rhea, siden hjertet hans ennå ikke var spist. Uansett er det ikke imponerende likt hva vi kjenner av Jesusfortellinger.

Er man først på parallelljakt, er det imidlertid ikke vanskelig å tilrette stoffet prinsipielt slik at det likevel er likt,  mytisk og religiøst.

Men her er det samtidig ikke enkelt å bestemme seg for hvilket ris man skal bruke. For i følge Dagbladet er det kanskje likevel ikke parallellopplegget som var det viktigste motivet. I stedet kan dette ha handlet om det kristne synet på sex.

Jesus synes heller ikke opprinnelig å være barn av en jomfru, Markusevangeliet, som er det eldste, nevner ikke det. Forestillingen dukker først opp i de senere evangeliene, sannsynligvis for å understreke Jesu status som Guds sønn og på grunn av det negative synet på sex hos de tidlige kristne.

Dette belegges med en lengre artikkel med klassiske uttalelser som at "Kristendom og buddhismen er opprinnelig negativ til alle former for sex" og dermed at

I kristendom og buddhisme skal man aller helst ikke ha sex i det hele tatt, som Buddha, Jesus og Paulus. Sistnevnte mener ekteskapet bare er en siste, praktisk utvei for å unngå hor. Religionene har fortsatt å bære preg av dette synet, med prester i sølibat, kloster og nonnevesen.

At kristne i skrift og tale iherdig angrep nettopp det negative synet på sex, forplantning og den materielle verden som vi finner hos gnostiske grupper, og det fra ihvertfall det andre århundre, nevnes ikke.

Skal vi identifisere kristen tro (slik den altså med dette berømte ordet egentlig er) med en praksis som - med unntak etterhvert for katolske prester og klosterboere - ble regnet som kjetteri og avvisning av Guds gode skaperverk, må vi nok ta på oss heller enøyde og bakvendte briller. Uten at vi dermed trenger å være blinde for ulike typer asketiske retninger og gnostiske og nyplatonske tendenser hos flere kirkefedre.

Ja, ved finurlig lesing av bibeltekster og prinsipielle formuleringer på rett abstraksjonsnivå kan man få beskrevet kristen tro slik at det passer ulike typer agendaer (selvsagt både positivt og negativt). Men det betyr ikke at all lesning er like god og grei. Eller egnet til å legge noen dempere på øyenbrynene.

Som også får fart på seg når artikkelen ikke engang antyder at påståtte jomfruparalleller knyttet til Zevs og egyptisk religion på sin side kan ha sin årsak i noe eventuelt negativt syn på sex i disse kulturene. Nei, i religionenes verden er det kun interessant med mistenkeliggjøring av levende religioner, i tillegg til at det er opplest og vedtatt at kristen tro er så ille at den fortjener å være den største hakkekyllingen.

Å være kritisk til Tor og Odin, eller blasfemisk mot Zevs blir uansett kjedelig i lengden.

La oss dermed ta det som et godt tegn at noen ønsker å avsløre dårskapen i kaste lys over Jesus og kristen tro i julehøytiden.  Uten å være naive om det etterlate inntrykket i en tidsånd preget av Zeitgeist.

Knokkelklang is coming... to town

Etter disseksjon er det tid for knokler.

Seneste nummer av selveste Knokkelklang er på nett, for de som våger å rasle seg fram hit.

Hva vi har å by på denne gang?

- Novelle!

- Vampyrer!

- Drømmer!

- Målekikkertduellen om Jordens påståtte krumning!

- Desmond Child & Rouge!

- Gjendiktninger fra polsk!

- Sist (og dermed muligens først), men ikke minst: Fungi from Yuggoth!

Skulle ikke dette gi julestemning, kan det ihvertfall berike førjulsmarerittet.

Dissekert påfunn

Og så var det over og ut for alle som, i sin iver etter å bevise at enhver historisk Jesus er et påfunn, hevder at Nasaret ikke eksisterte på Jesu tid.

Bedre å bruke tiden på å tenne et lys i advent. Eller lese her.

Dissekert gartner

I en tid der Guds eksistens og egenskaper diskuteres hardt og høyt i analytisk filosofi (selv var jeg som nevnt på en disputas på MF senest på tirsdag om dette), er det litt duft av noe fordums når den gode (nåja) gamle hagelignelsen fra 1944 bringes opp i dagen, som sitert hos Astrid Meland.

Utgangspunktet er en kommentar fra Anthony Gottlieb i Intelligent Life (kvartalsmagasinet til The Economist).

Opplegget er altså at siden Gud er like usynlig og umulig å måle som en usynlig gartner, er det meningsløst å snakke om Gud. Det mest ærlige må da være å si at hvis det ikke gjør noe til eller fra om Gud finnes, så er det like greit ikke å tro på en slik størrelse.

Og dermed hevder altså Gottlieb - til tross for navnet - at

de troende har malt seg inn i et hjørne med sine forsøk på å avvise ny-ateister som Dawkins, Hitchens og Harris’ harde angrep.

Mens andre av oss nok heller synes det er nyateistene som har malt seg inn i et hjørne, eller rettere sagt havnet i et villniss uten gartner, med deres spredning av tøv, karikaturerog grove bommerter i omgang med alt fra kirkehistorie til gudsbevis.

At Gud ikke kan måles og veies i hagen eller på laboratoriet er noe helt annet enn spørsmålet om det finnes gode argumenter for Guds eksistens eller ei. Og da knyttet også til ulike typer empiriske størrelser, som at det i det hele tatt finnes et fysisk univers.

Det hører her med at mannen som er mest kjent for lignelsen om The Invisible Gardner, Anthony Flew, er blitt teist på sine eldre dager, basert mer på aristotelisk orienterte argumenter enn senilitet.

Nå betyr ikke min (som jeg antar enkelte kan ha registrert) noe... avvisende holdning til nye ateister, at Karen Armstrong fortjener større applaus. Men det er vanskelig å vite om det skyldes feillesning av Dawkins eller feil lesning av kritikere når Gottlieb synes å tro at

But in writings such as Richard Dawkins’s “The God Delusion” (2006), the New Atheists have undermined the idea that the state of the world points compellingly to the existence of a God.

For mens de som trekkes fram til støtte for denne udokumenterte påstanden stort sett kun er gode postmodernister som Armstrong og Eagleton, har nyateistene blitt behandlet ganske så grundig i en andre rekke bøker av folk og fe filosofer som ikke er redde for å diskutere og forsvare begreper.

Gottlieb er selvsagt unnskyldt for ikke å ha lest min Svar Skyldig. Men at han ikke arresterer Dawkins for tabbene om  Thomas Aquinas eller synes å ane noe om alle rasjonelle refleksjoner om Gud i nyere filosofi, er vanskeligere å akseptere fra en som har skrevet en av de bedre bøkene om filosofihistorien fram til renessansen (selv om han der hopper merkelig lett over gudsbevis og Thomas).

Når Gottlieb slipper til i The Economist med denne type innspill, er det med andre ord - tross all julestemning - vanskelig å tenke annet enn at årsaken mer er at han er tidligere redaktør, enn at han har vært gjennom noen form for peer review.

Har man ikke lest bøker av typen som vi omtalte i forrige uke under Filosofi og virkelighetsforståelse her (og dette er kun lite antall bare av årets utgivelser) , er det ikke enkelt å ane at det finnes fundamentalt bedre alternativer enn Armstrong og Eagleton.

Siden vi er kommet så godt i gang og kredittkortene sitter løst i høytiden, kan også nevnes en av de bedre - og enklere - bøkene på feltet.

Gregory E.Ganssles Thinking about God: first steps in philosophy fra 2004 er ment for førsteårsstudenter og modne (uten at vi kan bevise at slike eksisterer) i videregående skole. Den er ikke bare en introduksjon til gudsargumenter, men til tenkning som sådan - og så vittig og vis at man til tider glemmer man leser filosofi.

En mer grundig analyse av nye ateister, spesielt Dawkins, finner vi i enda en av denne spennende gruppen årets bøker, Peter S. Williams's A Sceptic's Guide to Atheism: God is Not Dead.

At Williams også i en del bøker har forsvart ID, forhindrer ikke at han er relevant og rasjonell - for ikke å si detaljert - i imøtegåelsen av klossete omgang med Thomas og andre tenkere.

Sagt på en litt annen måte: Det er interessant å observere at såpass mange har falt for nye ateister og i den grad man bryr seg kun leser korte oppgjør eller grunnleggende lettvektere (det kom en del de første månedene etter Harris og Dawkins sine utfall) - eller postmoderne pølsevev (pardon my french).

Men det gir ikke spesielt mye håp for samtalen om disse spørsmålene om man stanser der.

Dissekert Prosa

Siden det nærmer seg jul, sitter varmen og vennligheten løst nok til at vi stort sett holder knivene unna når vi leser bokanmeldelser.

Stort sett.

For det går en og annen blandet følelse gjennom kroppen i møte med Prosas anmeldelse i 06/09 av dikter og litteraturkritiker Espen Stuelands Gjennom kjøttet - Disseksjonen og kroppens kulturhistorie.

Anmelderen Kjerstin Aukrust er for det første opptatt av at dette er en historisk bok.

Gjennom kjøttet slår meg som en gjennomført historisk orientert bok. Alle analyser blir satt inn i en større historisk og kulturell sammenheng; dette gjelder også disseksjonsbegrepet.

Og for det andre ikke i stand til å se hva som er historie og hva som er dikt.  Dermed klarer hun like lite som Stueland å skjære gjennom fordommer og feilslutninger fra 1800-tallets ideologiske historieskrivning.

Stueland viser også til det problematiske forholdet mellom Kirken og medisinen: mange så på praksisen som en vanæring av den døde. Kirkens menn reagerte, ikke overraskende, med skepsis da det ble avdekket at kvinner ikke har et ribbein mer enn mannen.

Det er vanskelig å si hva som oppfattes som verst. Den bunnløse idiotien i forestillingen om at det var et sjokk for kirken at kvinnen hadde like mange ribbein som mannen, eller den kritikkløse troen på kirkens kamp mot medisinalsk forskning.

Fremstillingen er kort sagt helt på høyde med salige Erich von Däniken som for mange år siden så det som sensasjonelt avslørende at det eksisterte årtusen gamle statuer som hadde rett antall ribbein - lenge før røntgenstrålene var oppfunnet. Tanken om at fortidens mennesker ikke var helt ukjente med død og skjeletter - og kunne telle - sitter like langt inne for sveitsiske hotelleiere som for litteraturkritikere og anmeldere i Prosa.

At offentlige disseksjoner ble utført i Europa i mange hundre år før Vesalius og at kirken aldri la ned noe forbud mot slik, sitter enda lenger inne, antagelig mest takket være Andrew Dickson Whites diktning om krigen mellom tro og vitenskap fra slutten av 1800-tallet.

Nå er det ikke bare Aukrust som har latt seg dupere av Stueland. En rask kikk på anmeldelser på nettet, viser at ingen - ingen - viser antydning til å se etter selv i anatomihistoriens teater, selv ikke oppegående størrelser som Trond Berg Eriksen i Morgenbladet.

I stedet oppfører man seg nesten som vrengebildet av middelalderen. Siden det er utenkelig at noen i våre dager svelger autoriteter blindt (det skulle tatt seg ut), er nok forklaringen at det fortsatt er lett å la seg forføre av lange og lærde verk som gnir falske forestillinger om fortiden med pelsen.

Dermed er det bare å holde seg for øynene og ikke kikke her.

Nærmer seg

Tenk(t)om

Siden han nå er blitt like ustoppelig på blogg som facebook og twitter, er det med andre ord ikke til å stoppe at Tom Arne Møllerbråtens blogg Tenk(t)om legges til lenkelisten.

Det kan altså komme noe godt fra Gvarv.

Lyn, torden og av De Bedre Blogger

Siden Den tvilsomme nå engang er blitt involvert i denne verdens Jag Etter Vind (TM), kan tipses om hans omtale av noen av Norges bedre blogger.

Jeg kan vel ikke si annet enn at det liker jeg svært godt. Takk for det.

Kort sagt fredag kveld fra Langhus.

Årets bøker

Selv om Atle Søviks svært koherente og autentiske doktoravhandling om Det ondes problem er i hus, tilhører den strengt tatt ikke årets bøker. Vi lover å komme tilbake til saken når den dukker opp på et forlag i selveste utlandet, altså neste år.

I mellomtiden spilles inn et og annet... annet av det som er blitt luktet på og smakt i løpet av året.

At det bare blir på engelsk er et symptom. 

Romaner

The Temporal Void (bind to i The Void Trilogy) av Peter F. Hamilton. En mer storslagen og spenstig space opera er vanskelig å finne. Det måtte være i Hamiltons tidligere bøker.

Ellers er nye romaner oppskrytt.

Tegneserier

The League of Extraordinary Gentlemen: Century 1910 av Alan Moore og Kevin O'Neill. Serien med den mest ambisiøse og poetiske spin off på kiosklitteratur noen gang, fortsetter. Bare å gi seg ende over.

Grandville av Bryan Talbot. Forrykende, flott og fabelaktig eh... fabel med en heller hardtslående grevling som Sherlock Holmes.

Logicomix: An Epic Search for Truth av Apostolos Doxiadis og Christos Papadimitriou. Skal du lese om Bertrand Russells søken etter matematisk logikk, passer ingenting bedre enn en tegneserie.

Historie

The Historical Jesus of the Gospels av Craig S. Keener. Keener oppsummerer egen og andres forskning på en uvanlig konsis måte. 349 sider engasjerende og oversiktlig tekst, 480 sider appendixer, fotnoter og ulike typer registere. Bedre kan det ikke gjøres.

The Grand Strategy of the Byzantine Empire av Edward N. Luttwak. Fascinerende blikk på Bysantinsk historie, dette glemte keiserriket som gjenoppdages i tre fire større bøker hvert år.

God's Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science av James Hannam. Kan ikke anbefales ofte nok.

Darwin's Sacred Cause: How a Hatred of Slavery Shaped Darwin's Views on Human Evolution av Adrian Desmond og James Moore. Siden det er Darwin-år.

Filosofi og virkelighetsforståelse

A Reasonable God: Engaging the New Face of Atheism av Gregory E. Ganssle. Dere visste jeg måtte komme til noe slik. Av de mer edruelige og innsiktsfulle, selv om Ganssle her demper sine øyenglimt og lener seg bakover så ryggen knaker.

Aquinas: A Beginner's Guide. Edward Feser - say no more.

When Athens Met Jerusalem: An Introduction to Classical and Christian Thought av John Mark Reynolds. Hvorfor Aten og Jerusalem ikke bare har noe med hverandre å gjøre, men hvor vitalt det er at tradisjonene henger sammen.

Philosophy of Religion: Thinking About Faith av C. Stephen Evans og R. Zachary Manis. En klassiker i ny utgave - de av oss som leste denne som studenter ble aldri helt den samme. Ikke at vi noen gang var det.

The Recalcitrant Imago Dei: Human Persons and the Failure of Naturalism av J.P. Moreland. Av de tyngre, selv om den også er av de korteste. Krever atskillig bevissthet og vilje - jeg vet, siden jeg har prøvd.

The Blackwell Companion to Natural Theology, redigert av William Lane Craig og J. P. Moreland. Omfangsrik, grundig og rimelig i spydspissen på feltet. Synes godt i de fleste hyller. Ja, jeg skal også lese den en gang.

Teologi og kirke

Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies av David Bentley Hart. Årets mest betagende og betydelige populærfremstilling av en kjødelig kirkehistorie og nyateistisk nonsens.

Justification: God's Plan and Paul's Vision av Tom Wright (a.k.a. N.T. Wright). M.a.o. bare å løpe til nærmeste bokhandel på nettet når Wright svarer sine amerikanske kritikere.

The Lost World of Genesis One: Ancient Cosmology and the Origins Debate av John H. Walton. Opplysende og oppklarende om Første Mosebok. Kort, grei og dypsindig.

I Love Jesus & I Accept Evolution av Denis O. Lamoureux. Siden hans langt mer detaljerte/omfangsrike/fotnotbefengte Evolutionary Creation: A Christian Approach to Evolution kom ett år for tidlig.

A Case for Historic Premillennialism: An Alternative to "Left Behind" Eschatology av Sung Wook Chung og Craig Blomberg. Noen oppgjør kan det aldri bli for mange av.

Disputas

Selvsagt alt for sen beskjed, men skulle du mot all formodning ha tid å avsette i julerushet, finnes det dårligere alternativer enn å få med deg Atle Søviks prøveforelesninger og doktorgradsdisputas tilknyttet feltet religionsfilosofi og Det ondes problem.

Den første prøveforelesningen (disse akademiske uttrykkene) skjer i dag 16:15 over oppgitt emne ´Hva er religionsfilosofi?´ og den andre 17:15 over selvvalgt emne, ’Hvilke premisser bør ligge til grunn for at det skal bli god religionskritikk?’.

I morgen braker det så løs 10:15 når doktoranden (disse akademiske uttrykkene) i usminket offentlighet forsvarer sin avhandling ‘The Problem of Evil and the Power of God: On the Coherence and Authenticity of some Christian Theodicies with Different Understandings of God’s Power.’

Skulle det ikke være nok med Atle, bys blant opponentene på Mikael Stenmark fra Uppsala universitet, mannen bak en av de aller beste bøker om tro og vitenskap, How to Relate Science and Religion: A Multidimensional Model (Eerdmans, 2004).

Alt på MF, i Aud. I, Gydas vei 4.

Sammendrag av avhandlingen finnes her.

Perler for svin?

Vi får likevel håpe at ikke healeren Eric Pearl oppfatter det slik etter sitt foredrag ved Psykologisk institutt på UiO.

Kroningskrigeren

Hovedutstillingen på British Museum i disse dager er intet mindre enn Mocetzuma - Aztec Ruler.

Og ja, det var akkurat så visuelt, voldsomt og tildels vemmelig som vi hadde trodd, også etter forrige aztekerutstilling i London.

Ikke bare fordi vi havnet midt i en klasse 10-åringer som først ble stille da de oppdaget det heller prangende "Skull gallery" på tempelplassen (i en ørliten modell, dog), men fordi vi noe mer voksne også så det og atskillig annet som ikke overlot mye til fantasien ("i dette store ørnekaret la man hjertene til de som ble ofret...").

Blant andre fjærprydede fenomener var dette med kroningskrig. Nye azteker-konger markerte innledningen på sitt... virke med å angripe nabostammer og derigjennom erobre sitt eget folks og - bokstavelig talt - andres hjerte.

Med andre ord vel verdt et besøk.

Vi får imidlertid håpe at Håkon og Mette Marit holder seg unna.

Åpent til 24. januar, men billetter må forhåndsbestilles.

Tilbake fra London

Fortsatt ikke lei av livet.

LONDON

Sensasjon: Jesus i advent

Så var det advent, gløgg, frostroser, lysestaker i vinduene og atskillige bankende hjerter. Vi snakker med andre om den tradisjonsrike tiden med alle oppslagene om at Jesus ikke var Jesus.

Først ute i år er Illustrert Vitenskap Historie #18/2009, med et temanummer om Den historiske Jesus. Nå er det en stund siden jeg forventet at man vinklet stoff i slike blader spesielt historisk, men populærvitenskap er alltid en god kilde til hva som sitter i ryggmargen til redaksjoner.

Kort sagt sies - og her er det stort sett bare å heie - at Jesus var ortodoks jøde og at vi må basere oss på en – riktignok svært så kritisk – lesning av NT.

Bortsett fra korte avsnitt hos Josefus og Tacitus er det slik at ”Resten av infomasjonen må historikerne utlede av de fire evangeliene i Det nye testamentet”.

Men så gjør man et hopp. Forestillingen i et historieblad er muligens at ”teologi” ikke handler om noe historie, og at det dermed er fritt fram for hvilke som helst grupper å påstå hva som helst – ”teologisk” - om Jesus. Dermed spiller det ingen rolle når skrifter stammer fra. Selv om de ikke i det hele tatt kan knyttes til en historisk Jesus i første århundre, er den eneste grunn til at de ikke kom med i Det nye testamentet at de var uenige med kirken - "teologisk".

Og vi vet hvordan denne kirken er.

Dermed er spillet klart. At kirkefedrene i stor grad argumenterte historisk da de valgte skrifter, er ikke interessant å nevne for et historieblad.

Likevel henger man seg på så tidlige dateringer man kan. Dermed omtales det uskyldige, lettere mystisk orienterte Tomasevangeliet som ”trolig et av de tidligeste”, antagelig basert på teorien om at siden noen av de 114 utsagnene er tidlige (79 av dem er kjent fra NT). Siden enkelte skoleretninger mener at det første som ble samlet inn av stoff var utsagn, må deler av evangeliet være tidlig.

At tenkesettet er vel så ofte gnostisk som jødisk bekymrer ikke, enda Jesus i følge bladet skal ha vært en ortodoks jøde. Det nevnes heller ikke at skriftet har nada beskrivelser av noe historisk eller noe preg av Palestina tidlig i første århundre.

I stedet legges det opp til at Tomasevangeliet ble utelatt fordi ”Gnostikernes søken etter selvinnsikt og sannhet falt ikke i god jord hos kirkefedrene som arbeidet med å utpeke skriftene til Det nye testamentet”. At denne selvinnsikten og sannheten handlet om å finne første og beste nødutgang vekk fra dette livet, er ikke interessant stoff.

Historie ser ingen selvmotsetning mellom egen påstand om at Jesus var ortodoks jøde, og skrifter som knapt fremstiller ham som jøde i et hele tatt. Historiske hint er uinteressant stoff.

Det samme skjer når vi kommer til et av de mest ultragnostiske og livsfiendtlige skrifter vi kjenner. Det merkelig usympatiske Judasevangeliet (som det oppgis er fra rundt år 150) ”ble trolig utelukket fra Det nye testamente fordi beretningen kom i veien for kirkefedrenes interesse av å gi jødene skylden for korsfestelsen”. Oppslaget er med et friskt Mythbuster-grep stemplet ”Avvist: FEIL HELT”.

Man tar heller ingen hint fra at heller ikke kristne skrifter fra etter apostlenes tid ikke kom med. Den eneste mulige grunnen til at slikt droppes, er nemlig politisk. Dermed leser vi at den fromme kristne legenden Paulus og Teklas gjerninger (bladet dropper Paulus i tittelen) fra rundt år 170, fremstiller Tekla som en sterk og handlekraftig kvinne. Siden bladet Historie kun finner forklaringer i innhold, kan utelatelsen utelukkende skyldes kvinnesyn. ”Senere dominerende kretser innenfor kirken var imidlertid sterkt i mot likeverd for kvinner og stempler fortellingen om Tekla som et falsum”.

Det sistnevnte høres da også ut som en svært så riktig historisk vurdering av kirken. Ikke overraskende nevner da heller ikke bladet noen historikere som mener at denne helgenfortellingen er ekte. Oppslaget er i stedet stemplet ”Avvist: STERK KVINNE”.

Det populære Maria-fromme Jakobsevangeliet fra midten av det andre århundre kom ikke med, sies det, fordi ”forfatteren kan ikke være Jesu biologiske bror hvis Maria forblir Jomfru” – altså for så vidt overraskende nok et historisk argument. Stempelet lyder ”Avvist: LITE TROVERDIG”.

Heller ikke når vi kommer til det gnostiske Maria Magdalenas evangelium fra slutten av det andre århundre (seks generasjoner etter Jesus) er Historie opptatt av historie. Siden slikt ikke er med i regnestykket, lander bladet på at utelatelsen skyldes dels en politisk og dels en religiøs skepsis ”overfor en kvinnelig hovedperson og skriftets vekt på selvransakelse”.

Igjen uten engang å nevne det fullstendige bruddet som den gnostiske drømmen om å flykte fra en ond og vond materie var i forhold til en ortodoks jødisk tro på en god Gud som har skapt en god materie. Hvis kirkefedrene i likhet med Historie mente at den historiske Jesus var ortodoks jøde, var det lettere utelukket å ta med skrifter som beskrev ham som gnostiker. Men når historiske argumenter sitter så langt inne, blir stempelet ”Avvist: FOR LIBERAL”.

De to siste evangelier som omtales hevder Historie at blir avvist fordi det ene (Filipsevangeliet fra slutten av det tredje århundre) var for uforståelig, og det andre (den heller groteske beskrivelsen av helvete i Peters åpenbaring fra slutten av det andre århundre) fordi Jesus ble beskrevet ”som et menneske atskilt fra Gud” og altså var ”blasfemisk”.

Her er det altså bare å gni seg rituelt i øynene, som seg hør og bør i advent.

Bortsett fra i politiske og religiøse taler er det sjelden å se stoff som tydeligere lener seg til bare én skoleretning, her med kun referanser til Barrie Wilsons historisk ustøe ”How Jesus Became Christian” og Bart Ehrmans ikke helt... tendensfrie ”Lost Scripture” og ”Lost Christianities”.

Ah, den søte adventstid. Bare å henge opp kransen og vente på neste oppslag.

Number One

Godt at noen i familien følger med.

Number Nine

Og så var bind 9 av Disney's "Hall of Fame" med Don Rosa i heimen, med Korsfarerkongens krone som høydepunktet, for ikke å nevne den aller første episoden med Petter Smart, Petters første suksess, eller episoden der Magica får Donald og Skrue til å glemme alle betydningen av alle substantiver som nevnes rett etter navnet deres, eller Tre lystige fyrer rir igjen basert på Three Caballeros.

Eller i det hele tatt.

Kort sagt bør flere sivilingeniører lage tegneserier. Og være Barks-nerder.

Godt stoff: Gud ikke godt stoff

Ingen nyhet at Gud ikke er godt stoff så lenge man ikke skynder seg å legge til at man er i mot.

Det er likevel godt stoff å lese om dette hos Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad i dag. Ikke minst får salige Jonas noen pass påskrevet.

"Men hvis Støre tror at det går an å gjøre politikken til en religionsfri sone, kan han ikke ha hørt seg selv snakke. Til Vårt Land sa han nemlig også dette: «Vi har bråvåknet til at religion er en daglig størrelse i mange menneskers liv. Det er en utfordring, og vi har bare sett begynnelsen av den.»

Jeg vet ikke når Støre skvatt opp, men på hans side av politikken åpnet mange øynene da den tyske, venstreorienterte filosofen og kjente ateisten Jürgen Habermas i 2001 signaliserte at han var begynt å tenke nytt og annerledes om kristendommens plass i Europas kultur og offentlighet. Etter hvert hadde Habermas kommet til at ikke bare har religionen nektet å dø i møtet med de såkalte sekulære samfunn, den vokser i omfang og innflytelse. Og fordi den religiøse tenkning om mennesket har mye å tilføre samfunnet som de sekulære ideene ikke har, må religionen trekkes inn i den offentlige diskurs, mener han.

I Norge er det Klassekampen som sterkest har tatt til seg oppfordringen fra Habermas. Ved siden av Vårt Land, som naturlig nok ikke har skrupler med å skildre religionens plass i det offentlige rom, er det ingen medier i Norge som tar religiøse spørsmål og fenomener mer alvorlig enn Klassekampen. Ikke bare har avisen en fast kronikk om religion hver uke, den har også et våkent øye rettet mot debatter i kirke og moské. I venstresidens avis snakker intervjuobjektene oftere om tro og tvil enn i tradisjonelt konservative aviser."

I det hele tatt begynner det å bli en stund siden det kom noe fornuftig om religion fra noen partier på høyresiden. For ikke å nevne dem på venstresiden.

Helt Terry på Skavlan

Har man komikere i studio kan det gå heller vilt for seg.

Det var tydelig at Fredrik Skavlan ikke helt ante hva som traff ham da Terry Jones satte i gang. Sistnevnte var opptatt av å promotere sin nye bok om romerske barbarer, mens førstnevnte ville snakke om Monty Python.

Kompromisset ble dermed naturlig nok middelalderen.

Der Jones leverte den ene påstanden mer hårreisende enn den andre.

- Romerne holdt vitenskapen tilbake i 1500 år

- I middelalderen trodde man ikke at jorda var flat, dette er funnet på av forfatteren Wahington Irving på 1800-tallet

- I middelalderen hadde man gode tenner, siden den vestindiske sukkerimporten ikke var kommet i gang

- Godseiere i middelalderen hadde ikke rett til å tilbringe en natt med en jomfru dagen før hun skulle gifte seg ("Droit de seigneur" og alt det der)

- Kyskhetsbelter er en myte

- Det var kirken som avskaffet gladiatorkamper og tilsvarende uhumskheter.

Ikke rart at Skavlan bare måtte stoppe ham. Det får være grenser for Python-sprøyt på TV i beste sendetid.

What have the Romans ever done for us?

Terry Jones fra ikke helt ukjente Monty Python stiller i dag med sin nye bok i Litteraturhuset.

Temaet er Barbarene - altså romerne.

Bakgrunnen er at han har laget enda en av disse TV-seriene som ex-pythonerne er så gode på. Denne gangen handler det om at Romerriket var oppskrytt og at romerne var historiens største barbarer, forteller Jones til Dagsavisen.

I en scene i «Life Of Brian» stilles det berømte spørsmålet om hva romerne har gjort for oss. Svarene strømmer på: de har gitt verden akvedukter, sanitærsystem, veier, og så videre. Det meste av dette stemmer ikke, ifølge Terry Jones.

– Jeg tror kanskje at det var jeg som skrev den scenen. Men i virkeligheten tok romerne knekken på ny teknologi. De var ikke interesserte, de satte vitenskapen tilbake i 1.500 år. De ville ikke ha forandring, bare makt, retorikk og politikk. Kelterne hadde allerede et nettverk av veier før romerne begynte å bygge sine.

Selv om Jones nok overdriver noen buktninger, er det liten tvil om at romerriket var en teknologisk stillstandsperiode, der det etterhvert heller gikk nedover enn oppover. Romerne var ikke interessert i naturfilosofi eller innovasjon.

En konsekvens var at den klassiske greske arven i liten grad ble oversatt til latin. Den var forbeholdt gresktalende sentra som Aleksandria, Antiokia og etterhvert Konstantinopel.

Splittelsen mellom det gresktalende østromerriket og det latinsktalende vestriket, folkevandringer, politisk og økonomisk kollaps i vest gjorde ikke saken bedre.

Arabernes overtakelse av metropoler som Aleksandria var heller ingen umiddelbar gevinst for Europa.

Først fra 800-tallet og de nærmeste par hundre år fikk Europa gradvis på plass økonomiske, kulturelle og naturfilosofiske ressurser til å forstå, hente inn, oversette, videreutvikle og senere gjøre de nødvendige brudd med antikkens arv som skulle til for at moderne naturvitenskap kunne vokse fram.

Kort sagt, figuren i forrrige blogginnlegg kunne vært noe mer presis.

Finn fem fakta

Stort sett opptatt/borte for tiden, men rekker å plage noen med livstegn innimellom.















Dette bildet har gått sin seiersgang (nåja, ikke bare) i enkelte diskusjonsfora i det seneste.

Hvilket fører til det naturlige spørsmålet: Siden det er for lett å finne feil, hva er riktig ved dette bildet?

Baal og andre bøller

Den gode Astrid Meland spør på bloggen sin rett ut Hva er galt med Baal?

Etter å ha forsøkt å dempe kritikken av Baal (svaret ville være litt vel opplagt med menneskeofringer i bagasjen), oppsummeres med sosialdemokratisk brodd.

Men hadde vi vært værre stilt med Baal enn med den guden Mussomeli tror på? Neppe.

Altså at vi ikke hadde hatt det dårligere i et samfunn ledet av Baal-dyrkere enn av kristne.

Ahem.

Spørsmålet avstedkom - ikke helt sensasjonelt - frisk kristenkritikk i kommentarfeltet (muligens fordi Baal-dyrkerne er borte, eller man bare liker å seile sine kjepphester). Det var med andre ord umulig ikke å dy seg med litt dekoding.

For å gjøre noe såpass originalt som å svare på spørsmålene i bloggen tror jeg vi må vurdere dette i to vinkler.

1: Hvis Baal var sånn noenlunde den guden som omgivelsene (romere og jøder) beskrev.

Hadde Baal-dyrkelsen vunnet og overlevd til i dag, ville jeg flyttet til en annen del av verden, hvis det fantes noen uten en tro på en slik gud.

Menneskeofring, ymse typer rituell sex og tro på at naturen styres av en vilkårlig vær- og fruktbarhetsgud, er ikke spesielt gode kandidater å bygge gode verdier på, enten vi snakker likeverd, demokrati eller vitenskap.

2: Hvis Baal kun var en grei og snill vær- og fruktbarhetsgud ville nok flere spebarn og jomfruer trives, men ikke jeg. Vi ville fortsatt savnet en gjennomgripende visjon i samfunnet (forutsatt at vi faktisk trodde at Baal er reell eller i det minste et reelt symbol på virkeligheten) å bygge bærekraftige verdier på, igjen enten vi snakker likeverd, demokrati eller vitenskap.

Jeg er dermed rimelig glad for at Baal er borte.

Litt bekymret over at tilsvarende tankebaner kommer tilbake i kongelige kretser, dog. Og for hvordan det vil gå i kulturer med for mange uten en tro på objektive, grunnleggende og universelle verdier, hvis Baal skulle liste seg tilbake.

Litt engstelig av meg, altså.

Debatten er med andre ord langt fra slutt.

Statsledere og andre sammensvergelser

Minner om at tredje program i Berulfsens konspirasjoner braker løs i dag, hvis det ikke stanses på kort og uforklarlig varsel.

Med noen smuler forhåndsomtale av enkelte i blant oss.

Kors og konspirasjoner

Det nærmer seg jul, så på tide med noen bokanbefalinger.

Som nidkjær apologet med fangarmer langt inn i Knokkelklang og Kjettersk kjeller, er det verre bøker å anbefale enn "Conspiracies and the Cross" fra 2008, skrevet av Timothy Paul Jones.

Det er ikke enkelt å finne en bedre bok hvis du skulle ønske en kort og klar oversikt over konspirasjonsteorier om Kristus, enten du er opptatt av påstander som at vi ikke på noen måte kan ane hvem som skrev evangeliene i NT og at Jesus er blitt grundig feilsitert, via eventyret om alle tapte evangelier og kirkens maktspill bak valget av skriftene i NT, til angivelige koder i Bibelen og farlige hemmeligheter i Dødehavsrullene.

Skrevet av noe så forfriskende utilslørt som en konservativ amerikansk teolog og kirkehistoriker som argumenterer rimelig godt for at Det nye testamentet mirakuløst nok gir et ganske så brukbart bilde av Jesus.

Det største miraklet er likevel at vi har å gjøre med en teolog som skriver under 800 sider om temaet, nærmere bestemt 261.

Alvorlige bivirkninger av VG

Hovedoppslaget på VG Nett akkurat nå er "35 alvorlige bivirkninger av vaksinen".

Ikke bare bivirkninger, men altså alvorlige. Virkelig ille med så mange forskjellige bivirkninger, hvis man leser overskriften som den står.

Mens altså teksten sier noe annet:

"Totalt har 700 000 nordmenn tatt vaksinen. Legemiddelverket har fått totalt 94 rapporter om bivirkninger, 35 av disse er rapporter med mistenkte alvorlige bivirkninger".

Vi snakker med andre ord om et så lavt tall som 35 av 700 000, dvs. ikke mer enn en tjuendels promille med alvorlige bivirkninger. Og det så langt kun mistenkte slike.

Altså overhodet ikke noe i nærheten av å skape eller få skrekk av.

"- Vi er egentlig positivt overrasket. Om lag 700 000 er vaksinert til nå. Sett i forhold til det høye antallet er det positivt at bivirkningen ikke er flere og mer alvorlige, sier Steinar Madsen i Legemiddelverket til VG Nett."

Overskriften burde m.a.o. vært "Gledelig lite alvorlige bivirkninger av vaksinen"

I stedet har vi enda en VG-overskrift med alvorlige bivirkninger, enten man nå gnir seg i hendene som vaksineskeptiker eller tvangsvasker seg som fobiker.

Berulfsens Beatles

For ikke å si denne på intet ringere enn online.no

Ekstraordinære barberkniver

Hvis du først er på konspirasjonskjøret denne uka, kan du gjøre dårligere veivalg enn å svinge innom denne artikkelen med tilhørende debatter på Skepsis.

Konspiratorisk

Siden vi nå likevel snakker om grandiose konspirasjoner, er det naturlig å dele mine utsøkt uhildete om Berulfsens.

Det hele har form av innlegget Vårt Land bestilte til fredag etter første program, samt til slutt et bonusavsnitt som ble strøket av sensuren.

Fra Nikea til Ikea
– Godkjent start på NRK’s nye serie om konspirasjoner

NRK’s serie om konspirasjonsteorier er prisverdig folkeopplysning, men litt vel heseblesende. Dessverre er det ikke bare i trafikken at fart kan drepe.

Det er en lek med ilden å presentere tøvete teorier. Noen er så besnærende at det er lett å bli revet med. Med mange nok desimaler i påstandene tar det lang tid å imøtegå alle feil og fordommer. Det er lettere å spre enn å stanse rykter.

Når temaet for dette første programmet i Berulfsens konspirasjoner var denne store kirkelige konspirasjon som skal ha styrt historien for å skjule at Jesus fikk barn med Maria Magadalena, finnes det grøfter på alle kanter. Det er utfordring ikke å ta teoriene for mye på alvor eller å bli for flåsete. Men selv om 2 av 3 engelskmenn tror mer på Dan Brown enn Bibelen, var det godt å se at det var større skepsis på gata i Norge. Og ikke minst betryggende at Torkel Berulfsen klarte å holde tunga såpass langt ute i kinnet.

Dermed ble det ingen stor kveld for de som hevder at kirken har lurt unna konkurrerende skrifter for å skjule sannheten, at Opus Dei egentlig er en kirkelig mafia eller at Jesus overlevde korsfestelsen.

Programmet var likevel en blandet opplevelse. Fokus syntes vel så mye på reisebudsjett som research. I stedet for å gå i dybden på et par spørsmål ble det en litt forvirrende rundreise. Med så mange spørsmål i første del av programmet, vil nok enkelte oppleve at det ble gitt for få svar, selv om disse var tydelige nok.

Ikke minst kunne det vært en idé å bytte besøket i en usmakelig kristen variant av Disneyland med noe mer substansielt. At det utvilsomt finnes kommersielt anlagt kristne er en annen sak enn om de også er konspiratoriske.

Det er et greit grep å dele konspirasjonsteorien først, slik at seeren kan smake på den. Men her varte det unødig lenge før motforestillinger kom på bordet. Og noen tråder ble hengende i lufta, uten engang de enkleste motspørsmål. Som om det virkelig var slik at Maria Magdalena ble stemplet som en demonbesatt hore og presset ut av kirkens historie, hvis det som vist i programmet er klostre til ære for henne, og egne festdager i Den katolske kirken.

Konspirasjonsteorier er et takknemlig tema for underholdning. Samtidig er det en fare for å gjøre det litt vel festlig. Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi lever i en verden der religiøse og politiske fiendebiler etableres og videreutvikles gjennom konspiratoriske verdensbilder. Vi får håpe at det blir mer rom i senere programmer til hvorfor det er så fristende å tro på konspirasjoner, og hvorfor enkelte teorier er blitt såpass utbredte. For eksempel er det viktig å se nærmere på hvorfor akkurat Den katolske kirken går igjen i så mange av teoriene.

Hvis det blir slik at programserien vil lansere egne konspirasjoner, får vi håpe at de blir litt mindre søkte enn i dette. Fabuleringen om at Ikea kan være en sammensvergelse for å undertrykke massene, henger nok mest sammen med ordlikheten med Nikea. Men ïllustrerer at det ikke er vanskelig å lage konspirasjoner av utvalgte fakta, halvsannheter og mer eller mindre hvite løgner.

That's all folks.

Fin fersk festival

Så er dagen opprunden og Oslo Science Fiction-festival står for døren på Blindern.

Programmet er her.

Har du vært sløv nok til ikke å forhåndspåmelde deg, er det bare å møte opp og betale ved inngangen. Du blir ikke sett stygt på.

Science fiction

Siden det er tid for Oslo Science Fiction-festival til helgen, slenger vi innom med en link til et oppgjør med enda en av disse påstandene om at kirken i middelalderen bekjempet vitenskapen.

Skrevet av Michael Flynn, altså ren science fiction.

Bare å klype seg i armen - ELP reunion

For godt til å være sant, altså usant, men det hevdes nå engang hvitt på blått på ELP siten og hvitt på svart på Greg Lakes.

Mean Fiddler and Classic Rock Magazine are proud to announce that Emerson Lake and Palmer (ELP) will be reforming to bring the inaugural High Voltage festival to a close.

Forty years after ELP opened the legendary Isle Of Wight Festival in 1970, what better act to celebrate Britain's biggest and best Adult Rock Festival.

Fans can expect 'Cannons, Pyrotechnics and a supreme production alongside the stunning musicianship and songs that made ELP the legends they truly are'.

2 November 2009

Stay tuned.

Andsnes på utstilling

Selv om ikke få vil oppfatte det som en begivenhet når Leif Ove Andsnes gir ut en ny innspilling, er det denne gangen ekstra stas for enkelte av oss.

For det er ikke til å komme fra at vi lenge har hatt sans for Mussorgskijs Bilder på en utstilling, eller Pictures At An Exhibition som vi og Andsnes liker å kalle den.

Andsnes røper nok noe av grunnen i Dagsavisen.

Noen sier at Emerson Lake & Palmers versjon ble deres inngang til den klassiske musikken. Jeg synes at denne også er veldig tøff, selv om den er langt fra originalen. Den beviser at musikken holder seg gjennom det meste. Vi hører fortsatt Mussorgskij gjennom den anarkistiske tolkningen.

Det er hyggelig å se at anmeldelsene ikke er halvgærne.

Når auraene møtes i natten

Så lanseres Det tapte symbol på norsk og pressen lar seg villig være mikrofonstativ for Dan Brown, uten oppfølgingsspørsmål.

Det er ikke bare hans evne til perspektiver og prinsipiell tenkning som... imponerer. Også Browns fromme håp til vitenskapen kan vanskelig oppfattes som annet enn naivt munnhell.

Vi sakser fra Aftenposten.

I lang tid har jeg vært bekymret for at den teknologiske utviklingen en dag ville ødelegge menneskeheten. Enhver teknologisk nyvinning er blitt brukt som våpen, sier han, men legger til at han nå mener verden er inne i en ny epoke.

–Jeg tror vitenskapen vil redde oss og faktisk lære oss hvem vi er, forklarer han.

En god gammel floskel som viser at Dan Brown er like klissete og klisjéete i skrift som i tale.

Heldigvis går journalisten rett på sak, selv om han nok kunne vært noen smuler bedre inne i saken.

Browns omgang med fakta har vært omstridt. Et eksempel er myten om at presten Bérenger Saunière hadde funnet skatten til Tempelridderordenen i Rennes le Chateau i Frankrike.

–Visste du da du skrev DaVinci-koden at Priory of Science [sic] og hele mytologien rundt Rennes le Chateau i en rekke medier og i fransk rettsvesen var avdekket som et falsum?

–Jeg visste det, men jeg tror det ikke. Det er det som er hele meningen med en slik bok. Kirken sier for eksempel at Jesus ble født av en jomfru. Det tror ikke jeg. Så kommer jo kirken og sier at det ikke er sant, forklarer han.

Det er ikke godt å si hva som er verst. Det er ille nok at han plutselig begynner å hevde at han visste om avsløringen da han skrev Da Vinci koden, om han ikke i tillegg bare avfeier den tilståtte Sionsbrødre-forfalskningen (som altså for Aftenposten klinger som en vitenskapsorden) med et kjekt at han selv ikke tror det var et falsum.

For så å følge opp med at dette er på linje med at han i motsetning til kirken ikke tror på jomfrufødselen. Logikken er like grei som den er gal. Siden noen er frekke nok til å tro på en ufalsifiserbar religiøs tradisjon, er det altså fritt fram å tro på noe som er falsifisert.

Før han så fremstår som apologet for frimurerne.

Frimurerne har alltid fascinert meg. De bruker og forstår symboler. Det er deres språk. Vi lever i en verden hvor folk dreper hverandre i kampen om hvilken versjon av Gud som er den rette. Jeg har respekt for en organisasjon som samler jøder, muslimer, kristne og folk som ikke engang vet hva de skal kalle sin religion, og minner dem om at de alle egentlig tror på det samme. Vi har her en global organisasjon som kan forene folk fra alle religioner og vise hva de har felles. Dette er en opplyst måte å tenke på. Noe som kan bli en ny global filosofi. Det er derfor det siste ordet i boken er håp, sier Dan Brown.

Uten å beskrive nærmere denne "samme" troen som de har, eller hvorfor frimurerne skulle klare å skape fred i verden i dag når de ikke var i nærheten av å klare det da bevegelsen virkelig samlet de store og mektige, enten vi snakker konger eller kapitalister.

Dan Browns fornekter seg heller ikke i Dagbladets intervju. Igjen henger han seg på det han oppfatter som en positiv bølge, ikke minst fordi den støtter opp under hans New Age-forestillinger, eller det avisens korrekturlesere aksepterer som en «konstant spirituellreise».

Dagbladet forklarer Brown om prinsessens engleskole og troen på sin egen helbredende kraft.

- Dette høres fascinerende ut, sier forfatteren. - Det hadde vært hyggelig å møte henne. Hun høres ut som et opplyst menneske, sier Dan Brown (45) til Dagbladet.

- Hadde du spurt meg om dette for seks år siden, ville jeg vært skeptisk. Men siden «DaVinci-koden» er jeg blitt mer åpen, sier han.

Ikke spesielt underlig at en forfatters refleks er å forsvare egne bøker, men det vitner ikke mye om refleksjon at han ikke har lært en tøddel av kritikken. Eller forstår hvordan Märthas engle- og aurarør oppfattes i den offentlige samtalen.

Når han i stedet slår om seg med avslørende honnørord som "opplyst" og "åpen" viser han igjen avstanden mellom et åpent sinn og høl i huet.

Ikke annet å vente når to auraer møtes i natten. For ikke å si i tåken.

Dekodet beklager

Av en eller annen grunn har Astrid Melands eminente blogg ikke vært eksponert i høyremargen.

Antagelig skyldes det ren og skjær smålighet og misunnelse. Men nå er det altså rettet opp.

På tide å fremsi noen Ave Mariaer.

Dekodet leser lyrikk

Siden det snart er tid for rojal aura og engler på Skavlan, minnes om Eliots heller rojale vers.

To communicate with Mars, converse with spirits,
To report the behaviour of the sea monster,
Describe the horoscope, haruspicate or scry,
Observe disease in signatures, evoke
Biography from the wrinkles of the palm
And tragedy from fingers; release omens
By sortilege, or tea leaves, riddle the inevitable
With playing cards, fiddle with pentagrams
Or barbituric acids, or dissect
The recurrent image into pre-conscious terrors—
To explore the womb, or tomb, or dreams; all these are usual
Pastimes and drugs, and features of the press:
And always will be, some of them especially
When there is distress of nations and perplexity
Whether on the shores of Asia, or in the Edgware Road.
Men's curiosity searches past and future
And clings to that dimension.

Mellom 30 og 50 cm fra hodet.

Berulfsens konspirasjoner

Så nærmer tiden seg for serien med nye og gamle konspirasjoner, behendig ledet av ikke ukjente Torkjell Berulfsen og med enkelte tross alt heller ikke helt ukjente bidragsytere og intervjuoffereobjekter.

Første program er på NRK 1 onsdag 4.11. med temaet Jesus og kristendommen, noe som altså enkelte av oss mener har noen grader av sammenheng.

Finnes det en stor kirkekonspirasjon som har styrt historien? Og finnes det godt bevarte hemmeligheter som Vatikanet vil gjøre alt for å holde skjult?

Flere konspirasjonsteoretikere hevder at Maria Magdalena var den som egentlig ble betrodd arven etter Jesus – men at hun ble stemplet som en demonbesatt hore og fortiet av Vatikanet.

Berulfsen har gått Jesus og kristendommen nærmere i sømmene. Finnes det kanskje hemmeligheter som ville føre til kristendommens fall hvis de ble kjent? Kan det være slik at Jesus muligens ikke døde på korset, men giftet seg og fikk barn med en blodslinje som fortsatt eksisterer?

Berulfsen besøker mange helligesteder, blant annet The Holy Land Experience i Florida, som er blitt kalt kristendommens svar på Disneyland. Der kan man se Jesus blir korsfestet og gjenoppstår seks dager i uken!

Med andre ord skjeløyde skråblikk så det myser etter under en heller ubønnhørlig sol, forhåpentligvis uten at man beveger seg for mye på skråplanet.

aMUSEd

Spent på hvor lenge denne får ligge ute, gitt.



Klar 6'er - noe av det råeste jeg har sett live.

Morsomt hvor mange konsertknep de hadde lånt av ELP, Yes og Jethro Tull.

Bare å vente på DVD'en. Og skaffe sovepose til neste gang billetter legges ut.

Regjeringsskandalene i kø

Skandalene står i kø for tiden.

En ting er at regnskapet for NAV i 2008 - vi snakker her om tredjeparten av statsbudsjettet - ikke er godkjent av Riksrevisjonen etter en serie alvorlige feil og mangler.

En annen sak er svineinfluensavaksinen som altså ikke er distribuert til områdene der mest folk bor og reiser, men til mer grisgrendte strøk (mulig at begrepet lurte planleggerne, selvsagt).

En tredje sak er gapet mellom behov og midler på årets kollektivbudsjett. Det hele synliggjør på en pinlig måte mangelen på overordnet plan for kollektivtransporten, ikke minst dobbeltspor på de mest utsatte strekninger på Østlandet, som mellom Oslo og Ski.

Dobeltmoralen i å anklage Bush-regjeringen for manglende forståelse av og satsning på miljø, tydeliggjøres ved alt for knappe midler til å redusere bilisme og CO2-utslipp, ved en kollektivsatsning som synes. Hvorfor skal andre tro på FN's klimapanel når ikke engang en rødgrønn regjering gjør det i praksis?

Som om dette ikke var nok stenges Festningstunnelen delvis fram til 5. mai 2010.

Dermed lange køer og fulle transportmidler. Konsekvensen - enten vi nå måtte være på NAV-listene eller ei - er at vi kan miste mye produktiv tid (for ikke å si enda mer fritid).

Selv kjører jeg tog til jobb, men hadde i morges fornøyelsen av å transportere en katt til veterinær og måtte ta kjøre en strekning på E6 som normalt tar 10 minutter - og kanskje 30 når det er kø. I dag brukte jeg nærmere en og en halv time. Selv ikke muligheten til å høre en remastret live CD med ELP kunne kompensere helt.

Det neste halve året tvinges vi nærmest per dekret til å stå om mulig enda tettere sammen på tog og buss enn før - og det midt i en svineinfluensatid, der det nettopp disse områdene vil ta lang tid å få vaksinert spesielt mange i p.g.a. sent ankommet vaksine og lav prioritering.

Selv vil jeg vel få tilbudet en gang over jul, vil jeg tro.

Elementene hver for seg er skandaløse, men summen - eller synergien - er mange ganger verre. Det er ikke bare fordi jeg ikke har for vane å bruke kraftuutrykk at jeg savner ord som er sterke nok til å beskrive mangelen på perspektiv og plan i noe som Regjeringen til syvende og sist må ta fullt ansvar for.

Selvsagt vil det settes inn tiltak for å bedre flere av punktene over, men uten tvil alt for lite og alt for sent. Og ikke på den siste skandalen.

Ruter, NSB og Statens vegvesen oppfordrer bilistene til å bruke buss, bane
og tog i tiden som kommer. Men problemet er at kapasiteten på store deler av
kollektivtrafikken allerede er sprengt, skriver Budstikka.no.
Informasjonssjef Åge-Christoffer Lundeby i NSB sier til avisen at NSB ikke har flere togsett å sette inn. Han anbefaler passasjerer å ta et tidligere tog for på den måten å øke sjansen for å komme fram til jobben tidsnok.

Med andre ord anbefalinger vi kunne klart oss uten.

Og det er ingen planer om å utvide tilbudet. Nei, det ville vel tatt seg ut.

Informasjonssjef Gry Isberg i Ruter sier at de ikke vil utvide rutetilbudet, men de vil se på eventuelle konsekvenser og sette inn flere busser for å ta unna trafikken på de oppsatte avgangene. Hun anbefaler folk å bruke reiseplanleggeren på trafikanten.no for å finne alternative reisemåter.

- Vi ser for oss at denne kapasitetsreduksjonen vil bety økte køer i rushtiden. Folk må belage seg på at rushtrafikken vil gå enda saktere, sier kommunikasjonsrådgiver for Bjørvika-prosjektet Kjell Solem i Statens vegvesen.

Med andre ord en rådgiver med imponerende innsikt - og ingen råd.

Regjeringen kan kort sagt prise seg lykkelig for at valget er over.

Pinnsvin i treet

Nedtellingen er snart over. Go Steven!

Oslo Science Fiction-festival 2009

Så er det igjen tid for Norges største science fiction-festival.

Oslo Science Fiction-festival (OSFF) finner sted fredag 6. til søndag 8. november på Helga Engs Hus på Blindern, Universitetet i Oslo.

Her vi det bli hørespill og mere til filmvisninger, debatter, foredrag og annet som kan knyttes til spekteret science og fiction, for ikke å si fantasy.

Er du interessert i SF, er det dermed få eller ingen unnskyldninger for å holde deg unna. Skulle tiden være knapp er det bare å låne en tidsmaskin.

Æresgjestene er forfatterne Charles Stross og Elin Brodin. Har du ikke lest noe av disse ennå, kan de likevel være verdt å bli kjent med på festivalen. Det er kort sagt ingen eksamen ved inngangen.

I tillegg går det alvorlige rykter om stor fare for at det som på språket kalles Fan Guest of Honor, Bjørn Are Davidsen, også stiger ned til planeten flere timer av gangen disse dagene.

Blant andre gjester kan nevnes Jon Bing, Eirik Newth, Torfinn Ørmen, Jon Ewo og Iselin Alvestad - med andre ord litt av hvert for selv de særeste smaker. Og deg.

Det vil som vanlig være parallellsesjoner med filmer, foredrag og debatter. Foreløpig er det likevel ikke lagt ned forbud mot å slå av en prat med deltakere eller gjester, kikke på programheftet og bøker eller gjemme seg for storm troopers som måtte romstere i korridorene.

Skulle ikke slike generelle vendinger være nok, kan vi trekke teppet til side med mer spesifikk info.

Filmvisninger:
DØD SNØ, Ulvenatten, Kurt blir grusom, Star Trek, TV2 Science Fiction-sendinger, kortfilmer, fanfilmer etc. m.m. osv.

Foredrag:
Norge i 2050 og lenger fram, Digital hverdag - teknologiutvikling i vår nære framtid, Mytiske dyr og monster på film, Alternativ historie og mer. Mye mer.

Paneldebatter:
- Vampyrer: ofre eller massemordere? Selvsagt med Arnfinn Pettersen, hvis noen må ha det inn med teskjeer.
- How much technology is enough?
- Continuity: the art of series writing

Og atskillig annet. For ikke å si mangt.

OSFF er også så teknologisk avanserte etter utstrakt bruk av brainboostere og tidsmaskiner at det er laget en egen facebookgruppe.

Her har du i grunnen ingen unnskyldning. Skulle du likevel tro du har, besitter vi strålevåpen. Og vi er blant etterhvert ganske mange som vet hvor du bor.

Travle hjertesukk

Siden det er litt vel travelt for tiden (ved siden av livet som skal leves) med de ymseste skriblerier, jobb og - ikke minst - konserter, er det litt uklart hvor mye som kan blogges, twitres og facebookes de nærmeste ukene.

Noe blir det sikkert, kjenner vi fingre og digresjonsnivået rett.

Ikke minst kan vi sikkert risikere å berøre Jonas om Jesus, etter Gardells seneste bok der han røper at Jesus ikke het Jesus (men Yeshua, grøss), ikke så ut som en blond europeer (han var faktisk - hold dere fast - ikke svenske, men jøde fra Palestina), var analfabet (noe Gardell vet fint lite om), tannløs (noe Gardell vet enda mindre om) og snakket rart (ja, han var fra Galilea).

I en bok som på mange måter samtidig er både full av innsikt, ærlig og ganske så redelig. Og som gjør Gardell til en faktisk litt spennende samtalepartner om Den historiske Jesus.

Selv om boken nok i vel så stor grad handler om Jonas.

Samtidig er det nok litt på kanten når Gardell hevder han har forsket på Den historiske Jesus i 12 år. Noe som mest synes å handle om at han har hatt en forståelig nok stor fascinasjon for Jesus og lest ganske mange fagbøker.

Men ser man nærmere etter hva han har brukt som kilder, oppdager vi at han ikke helt pussig nok legger mest vekt på den heller liberale og politisk orienterte kretsen, enten vi snakker Bultmann, Funk, Crossan eller Pagels.

Selv med både Brown, Dunn og Meier på listen, synes ikke det å ha påvirket konklusjonene særlig mye. Det er dermed ikke uventet at resten av det feltet mangler, enten vi snakker om Bauckham, Blomberg, Bock, Boyd og Burridge, eller beveger oss til helt andre bokstaver i alfabetet, ikke minst W.

Det er forøvrig hyggelig å oppdage at Dekodets ærverdige redaktør og eneste journalist ut fra Gardells definisjon har forsket på Jesus i 30 år.

Uansett er sensasjonen et faktum. Dekodet er uenig med Gardell. Hva blir det neste?

Munnhell og skomakere

Munnhell ligger gjerne ytterst på tungespissen, og kan de oppleves litt tøffe, blir de ikke liggende lenge.

At enkelte typer hint, for ikke å si trakkaseringer, er på vei ut, har ikke redusert behovet for kjekke og frekke fraser. Et av de vanligste er det bevingede utsagnet "Det er som med Jesus. Alle snakker om ham, men ingen har sett ham".

Etterfulgt av et dårlig skjult glis over sin vittige observasjon og evne til å ta tak i tabuene.

Normalt er det bare å le og samtykke i at det går lenge mellom hver gang man ser effektivisering/beslutning/budsjettøkning/likelønn/innvandringsstopp/norsk seier i Melodi Grand Prix.

Andre ganger frister det mer å være frekk og freidig tilbake. På pinligst mulige måte. Og da er ikke noe verre og mer stemningsdrepende enn å sitere Tolstoj, selv om det ikke er jul. For ikke å si Matteusevangeliet.

Den fattige, gamle skomaker som ønsket å se Jesus slik at det ble lettere for ham å gjøre det som er rett, fikk sitt ønske oppfylt.

Da eplekona og gutten var gått, satt Adjevitj seg foran varmen og leste på nytt om Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han:
- Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.

Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa:
- Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.

Adjevitj reiste seg fort og sa:
- Herre, når var du hos meg? Jag var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.

- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.

Utvilsomt av de mer effektive måter å fjerne ihvertfall ett munnhell fra omgangskretsen.

Synth Britannia

Moderne musikkdokumentarer har tradisjon for i større grad å dokumentere programskapernes skjeve blikk enn musikkhistorie.

"Synth Britannia" er ikke noe direkte unntak. Dermed er det bare å forvente anmeldere som lar seg rive med.

A few minutes into Synth Britannia, the new 90-minute documentary that airs for the first time on BBC Four tonight, there's a '70s clip of Keith Emerson that shows him widdling out an extravagant solo while wearing what appears to be mock chain mail suit. After about five seconds of it, you realise that this simply couldn't go on.

Mercifully, it didn't: Synth Britannia charts the rise of synth pop in Britain during the late '70s and early '80s, setting it against the backdrop of the feelings of social alienation that many of the movement's key participants and fans were experiencing at the time.

Etter alt å dømme er det noen sekunder fra dette klippet man snakker om, muligens fra ca. 2:34.

Hører man etter, oppdager man at dette er Coplands Hoedown, altså en western-inspirert moderne klassisk komposisjon, intenst tolket av en rocketrio med Hammond og Moog.

Dette er - kort sagt - ikke "synthmusikk" i noen av de normale betydningene av ordet (fra Kraftwerk og Eno til Numan og Jarre), selv om ELP's versjon har noen sekunders intermessoer og overganger av slik.

Selv om Keith Emerson var en av de helt store innovatørene på synthesizer, er det han bedriver musikk - og ikke bundet til bestemte sjangre eller instrumenter. Dermed kan han veksle mellom piano, Hammond, kirkeorgel og ulike typer synther for å gi stykkene tempo, klang, feeling og - la oss si det rett ut - drive.

Noen ganger sårt, andre ganger skjærende.

Dette er altså en helt annen og minst like valid måte å fremføre musikk på som noen (ekte) synthband.

Det er derfor hans låter i dag tolkes på alt fra gitar til korps.

Sagt på en litt annen måte: Jeg er usikker på hvordan det vil låte om man tolker Kraftwerk på kirkeorgel eller blokkfløyte.

Men det er helt rett at dette ikke kan fortsette. Det vil nok likevel ta noen år før klisjeene om Keith, klangene og kostymene vil være borte.

I mens kan Paul Gilbert tegne og forklare.

#Humanist

Så er seneste nummer av Humanist behørig i hus, via en sliten, men stadig mer lommekjent postmann.

Som vanlig tankestimulerende på den helt riktige måten og det ikke bare fordi jeg selv har skrevet en side eller femten om Zeitgeist basert på foredraget på Kjettersk Kjeller i vår.

Blant spennende problemstillinger som settes under luper og logiske resonnementer er

- Forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet med utgangspunkt i bl.a. Habermas sine litt ulike formuleringer rundt offentlig diskurs

- Engelske fascister i Europaparlamentet (der det sikkert på redaktørens oppfordring gjøres behørig oppmerksom på at fascisten A.K. Chesterton ikke må forveksles med sin noe mer berømte fetter og fascistmotstander G.K.)

- Hvordan franskmennenes gamle fordommer mot Den katolske kirken påvirker dagens lovgivning om alt fra hijab til (hold dere fast) burka.

At en viss og til tidere lettere vis (og ihvertfall vittig) Mullah anmelder en heller spenstig artikkelsamling på norsk - "Jakten på Germania - Fra nordensvermeri til SS-arkeologi" - trekker ikke direkte ned.

Her er det med andre ord bare å stille seg på Narvesen og lese, folkens. Dere kommer langt på de syv minuttene det tar før dere blir jaget.