Dagbladets julehilsen

Årets tradisjonelle julehilsen er det Dagbladet som står for.

@HumanistiskUng (aka HumanistiskUngdom) oppsummerer ikke uventet på twitter artikkelen Her er Jesu' storebrødre med

Jomfrufødte gudesønner som døde og gjenoppsto før Jesus

Siden vi har vært innom temaet i flere sammenhenger, var det ikke helt til å unngå at oppsummeringen skapte noen snev av nysgjerrighet. Og noen gram skrivekløe.

Siden det er en såpass oppegående og produktiv journalist som Astrid Meland som står bak, snakker vi om bruk av etterettelige kilder, til og med stoff av undertegnede. På mange måter sies det ikke noe direkte galt i artikkelen, selv om antydningens kunst brukes flittig.

Astrid legger til og med ikke skjul på at

Når man finner likheter mellom mysteriereligioner og kristendommen kan påvirkningen også ha oppstått motsatt vei, fra kristendommen.

Hovedkilden Einar Thomassen understreker at man ikke kan forklare religioner som utelukkende påvirkninger av noe annet.

- Også kristendommen tar i bruk innarbeidede ritualer. Det er lite som er radikalt nytt. Men forestillingen om at kristendommen egentlig er noe annet, eller har lånt og stjålet fra andre religioner gir lite mening siden ingen religioner blir til i et vakuum. Man kan ikke forklare religiøse forestillinger bare ved å si hvor de kommer fra, det er det de faktisk betyr for dem som tror på dem, som er viktig, sier professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen.

Tross religionshistorikereres forbehold blir utfordringen likevel det etterlatte inntrykk. Hva er det leserne egentlig blir sittende igjen med av bilder og sound bites?

Skal vi nærme oss noen formodninger om dette, må vi ikke overse at dette for mange leses mot nyateistiske og new age orientert baktepper som har frembrakt filmer som The God Who Wasn't There og  Zeitgeist - samt bøker som Jesusmysteriene.

Astrid Meland ser da også dette og er nøye med å ta avstand.

Kristendommen har likheter med de hedenske religionene, selv om konspirasjonsteoriene om kristendommen i populære fenomen som Zeitgeist og bøker om Jesusmysterier, er useriøse. Det vanlige i slike produksjoner er å «avsløre» at Jesus aldri ikke har eksistert, påstanden er gjerne at han er identisk med en førkristen gud.

Hvordan kan man påstå slikt når forskerne er enige om at Jesus var en historisk skikkelse? Dårlige kilder og juks, for det meste.

Men her er det vanskelig ikke å gå rett i en tolkningsfelle. Skal vi kontre denne type konspirasjonsteorier, er det avgjørende at vi ikke bare vrir på flisa eller forkynner det samme bare med litt andre ord og toner.

Det som Zeitgeist og Jesusmysteriene hevder er, kort sagt, at Jesus aldri har eksistert og er konstruert ut fra tidligere tradisjoner som mysterieligion og astrologi. Alt det historiske ved Jesus - enten vi nå snakker "religiøst" eller "reelt" (selv om dette i og for seg er to forskjellige ting, må vite) - er lett gjennomskuelig oppsinn. Bare man tar på seg de rette brillene.

Selv om Dagblad-artikkelen fjerner grunnlaget for dette i sin rendyrkede form, er det ikke spesielt vesentlig når den likevel altså ender med samme etterlatte inntrykk.

Ja, Jesus (eller en som ligner på det vi vil godta fra evangeliene) har eksistert, men alt av religiøs betydning er egentlig akkurat det samme som i andre tradisjoner og inntolket i ettertid av ivrige tilhengere.

Nå hadde det nok vakt noe... oppsikt om Dagbladet julaften i 2009 skulle fjernet seg fra sin nisje som (tross alt, og ingen fnising i krokene) kulturradikal og religionskritisk. Samtidig er det interessant å se det doble budskapet som skinner gjennom, muligens ufrivillig. Det tas på den ene siden avstand fra tøvet i Zeigeist og Jesusmysteriene, men på den andre aner vi at disse to på sett og vis egentlig har rett.

Resultatet er dermed at i stedet for å vise hvor tynt og tendensiøst tilrettelagt materiale tøvet bygger på, ender man opp med å nøre opp under det.

Men for å lykkes med dette, må man oppsummere hva man snakker om som både helt forskjellig og samtidig helt likt foreleggene. I antikkens mysteriereligoner var det få jomfruer som ble besvangret, og sjelden gjort noe poeng av om de faktisk var akkurat det, i tillegg til at det hele ikke akkurat var preget av vennlige forespørsler før gudene satte i gang ymse unnfangelsesaktiviteter. Men samtidig er det egentlig helt likt, særlig i egyptisk tradisjon om faraonenes tilblivelse.

At dette er en problematisk sammenligning spiller uansett liten rolle.

En kristen apologet vil kanskje innvende at tidligere jomfrufødsler ikke er som den i Bibelen. Sammenligningen er likevel relevant:

- Det er det samme fenomenet som er tenkt fremhevet. Det dreier seg om en person er født på overnaturlig vis og er et guddommelig nærvær i vår verden, sier Thomassen.

Ved siden av det klassiske grepet å omtale de som argumenterer for kristen tro som apologeter og dermed indirekte male kritiske alternativer som ærlige og nøytrale (og redusere behovet for å diskutere argumenter), omdefinerer man begrepene slik at parallellkabalen uansett går opp.

Samtidig som man ikke spør hvis det nå - rent hypotetisk - faktisk var kommet "et  guddommelig nærvær i vår verden", hvor sannsynlig noe slik ville vært uten at personen var "født på overnaturlig vis". Men siden den type hypoteser verken er vitenskapelige eller akseptable i det gode juleselskap, skal vi ikke trekke dem inn i stua.

Vi ser samme grepet når man kommer til oppstandelsen. Selv om alt egentlig er forskjellig, fra måten man dør på, til måten man (ikke) gjenoppstår på (ingen førkristne guder gjennomgikk noen kroppslig oppstandelse til jordisk liv (kroppen var så likevel å betrakte som noe negativt i mange tradisjoner), men ble i beste fall satt til å herske i dødsriket), er det egentlig helt likt.

Mønsteret med en Gud som gjennomgår en ublid skjebne og blir gjenreist er en grunnleggende historie som finnes i mange religioner.

- De samme type motiver slår an blant folk, guder som overvinner døden.

Øynene blir nærmest gnidd av skaftet når så klare ulikheter som det følgende blir fremstilt som egentlig det samme:

Når det gjelder Dionysos finnes det paralleller til kristendommen i skapelse- og frelsesmytene. I den orfiske myten er Dionysos blitt kidnappet at titanene som spiser ham. Faren hans Zevs redder hjertet hans og smadrer titanene til aske. Dionysos blir gjenskapt fra hjertet og menneskene blir skapt av sotet fra titanene. Slik sier myten at vi har både guddommelig og titansk natur i oss, og det gjelder å bli kvitt den titaniske naturen og bli ett med Gud.

Gjenoppstandelsen blir noe menneskene kan få del i, som i kristendommen, hvor vi blir delaktige i Jesu død og oppstandelse.

Godtar vi at Jesu død på korset egentlig er parallelt med å bli kidnappet og spist, er det i grunnen ikke mange grenser for hva vi kan godta. Underteksten synes å være at i religionenes verden kan alt gå an, for der er de like tullete og rare alle mann.

Dermed rynkes det ikke på brynene over at Jesu oppstandelse og kristen frelse egentlig er det samme som at Zevs reddet hjertet til Dionysos og smadret de slemme titanene til aske, for så å gjenskape Dionysos fra hjertet og skape mennesket fra titanenes aske.

Dette er - for å si det mildt - understreket i en artikkel som Dagbladet linker til.

Når vi først er i gang, kan det også nevnes at Dionysos ikke feires med noe brød og vin som skal symbolisere [hans] legeme og død. Muligens henger denne påstanden sammen med at Dionysos som guttunge ble plassert på Zevs sin trone, for å leke universets herre. Der ble han etter et renkespill drept av de grufulle titanene som kokte, stekte og spiste ham. Da Zevs fikk høre om dette, drev han dem vekk med noen velrettede lyn. Dionysos ble heldigvis brakt tilbake til live av gudinnen Rhea, siden hjertet hans ennå ikke var spist. Uansett er det ikke imponerende likt hva vi kjenner av Jesusfortellinger.

Er man først på parallelljakt, er det imidlertid ikke vanskelig å tilrette stoffet prinsipielt slik at det likevel er likt,  mytisk og religiøst.

Men her er det samtidig ikke enkelt å bestemme seg for hvilket ris man skal bruke. For i følge Dagbladet er det kanskje likevel ikke parallellopplegget som var det viktigste motivet. I stedet kan dette ha handlet om det kristne synet på sex.

Jesus synes heller ikke opprinnelig å være barn av en jomfru, Markusevangeliet, som er det eldste, nevner ikke det. Forestillingen dukker først opp i de senere evangeliene, sannsynligvis for å understreke Jesu status som Guds sønn og på grunn av det negative synet på sex hos de tidlige kristne.

Dette belegges med en lengre artikkel med klassiske uttalelser som at "Kristendom og buddhismen er opprinnelig negativ til alle former for sex" og dermed at

I kristendom og buddhisme skal man aller helst ikke ha sex i det hele tatt, som Buddha, Jesus og Paulus. Sistnevnte mener ekteskapet bare er en siste, praktisk utvei for å unngå hor. Religionene har fortsatt å bære preg av dette synet, med prester i sølibat, kloster og nonnevesen.

At kristne i skrift og tale iherdig angrep nettopp det negative synet på sex, forplantning og den materielle verden som vi finner hos gnostiske grupper, og det fra ihvertfall det andre århundre, nevnes ikke.

Skal vi identifisere kristen tro (slik den altså med dette berømte ordet egentlig er) med en praksis som - med unntak etterhvert for katolske prester og klosterboere - ble regnet som kjetteri og avvisning av Guds gode skaperverk, må vi nok ta på oss heller enøyde og bakvendte briller. Uten at vi dermed trenger å være blinde for ulike typer asketiske retninger og gnostiske og nyplatonske tendenser hos flere kirkefedre.

Ja, ved finurlig lesing av bibeltekster og prinsipielle formuleringer på rett abstraksjonsnivå kan man få beskrevet kristen tro slik at det passer ulike typer agendaer (selvsagt både positivt og negativt). Men det betyr ikke at all lesning er like god og grei. Eller egnet til å legge noen dempere på øyenbrynene.

Som også får fart på seg når artikkelen ikke engang antyder at påståtte jomfruparalleller knyttet til Zevs og egyptisk religion på sin side kan ha sin årsak i noe eventuelt negativt syn på sex i disse kulturene. Nei, i religionenes verden er det kun interessant med mistenkeliggjøring av levende religioner, i tillegg til at det er opplest og vedtatt at kristen tro er så ille at den fortjener å være den største hakkekyllingen.

Å være kritisk til Tor og Odin, eller blasfemisk mot Zevs blir uansett kjedelig i lengden.

La oss dermed ta det som et godt tegn at noen ønsker å avsløre dårskapen i kaste lys over Jesus og kristen tro i julehøytiden.  Uten å være naive om det etterlate inntrykket i en tidsånd preget av Zeitgeist.