Sensasjon: Jesus i advent

Så var det advent, gløgg, frostroser, lysestaker i vinduene og atskillige bankende hjerter. Vi snakker med andre om den tradisjonsrike tiden med alle oppslagene om at Jesus ikke var Jesus.

Først ute i år er Illustrert Vitenskap Historie #18/2009, med et temanummer om Den historiske Jesus. Nå er det en stund siden jeg forventet at man vinklet stoff i slike blader spesielt historisk, men populærvitenskap er alltid en god kilde til hva som sitter i ryggmargen til redaksjoner.

Kort sagt sies - og her er det stort sett bare å heie - at Jesus var ortodoks jøde og at vi må basere oss på en – riktignok svært så kritisk – lesning av NT.

Bortsett fra korte avsnitt hos Josefus og Tacitus er det slik at ”Resten av infomasjonen må historikerne utlede av de fire evangeliene i Det nye testamentet”.

Men så gjør man et hopp. Forestillingen i et historieblad er muligens at ”teologi” ikke handler om noe historie, og at det dermed er fritt fram for hvilke som helst grupper å påstå hva som helst – ”teologisk” - om Jesus. Dermed spiller det ingen rolle når skrifter stammer fra. Selv om de ikke i det hele tatt kan knyttes til en historisk Jesus i første århundre, er den eneste grunn til at de ikke kom med i Det nye testamentet at de var uenige med kirken - "teologisk".

Og vi vet hvordan denne kirken er.

Dermed er spillet klart. At kirkefedrene i stor grad argumenterte historisk da de valgte skrifter, er ikke interessant å nevne for et historieblad.

Likevel henger man seg på så tidlige dateringer man kan. Dermed omtales det uskyldige, lettere mystisk orienterte Tomasevangeliet som ”trolig et av de tidligeste”, antagelig basert på teorien om at siden noen av de 114 utsagnene er tidlige (79 av dem er kjent fra NT). Siden enkelte skoleretninger mener at det første som ble samlet inn av stoff var utsagn, må deler av evangeliet være tidlig.

At tenkesettet er vel så ofte gnostisk som jødisk bekymrer ikke, enda Jesus i følge bladet skal ha vært en ortodoks jøde. Det nevnes heller ikke at skriftet har nada beskrivelser av noe historisk eller noe preg av Palestina tidlig i første århundre.

I stedet legges det opp til at Tomasevangeliet ble utelatt fordi ”Gnostikernes søken etter selvinnsikt og sannhet falt ikke i god jord hos kirkefedrene som arbeidet med å utpeke skriftene til Det nye testamentet”. At denne selvinnsikten og sannheten handlet om å finne første og beste nødutgang vekk fra dette livet, er ikke interessant stoff.

Historie ser ingen selvmotsetning mellom egen påstand om at Jesus var ortodoks jøde, og skrifter som knapt fremstiller ham som jøde i et hele tatt. Historiske hint er uinteressant stoff.

Det samme skjer når vi kommer til et av de mest ultragnostiske og livsfiendtlige skrifter vi kjenner. Det merkelig usympatiske Judasevangeliet (som det oppgis er fra rundt år 150) ”ble trolig utelukket fra Det nye testamente fordi beretningen kom i veien for kirkefedrenes interesse av å gi jødene skylden for korsfestelsen”. Oppslaget er med et friskt Mythbuster-grep stemplet ”Avvist: FEIL HELT”.

Man tar heller ingen hint fra at heller ikke kristne skrifter fra etter apostlenes tid ikke kom med. Den eneste mulige grunnen til at slikt droppes, er nemlig politisk. Dermed leser vi at den fromme kristne legenden Paulus og Teklas gjerninger (bladet dropper Paulus i tittelen) fra rundt år 170, fremstiller Tekla som en sterk og handlekraftig kvinne. Siden bladet Historie kun finner forklaringer i innhold, kan utelatelsen utelukkende skyldes kvinnesyn. ”Senere dominerende kretser innenfor kirken var imidlertid sterkt i mot likeverd for kvinner og stempler fortellingen om Tekla som et falsum”.

Det sistnevnte høres da også ut som en svært så riktig historisk vurdering av kirken. Ikke overraskende nevner da heller ikke bladet noen historikere som mener at denne helgenfortellingen er ekte. Oppslaget er i stedet stemplet ”Avvist: STERK KVINNE”.

Det populære Maria-fromme Jakobsevangeliet fra midten av det andre århundre kom ikke med, sies det, fordi ”forfatteren kan ikke være Jesu biologiske bror hvis Maria forblir Jomfru” – altså for så vidt overraskende nok et historisk argument. Stempelet lyder ”Avvist: LITE TROVERDIG”.

Heller ikke når vi kommer til det gnostiske Maria Magdalenas evangelium fra slutten av det andre århundre (seks generasjoner etter Jesus) er Historie opptatt av historie. Siden slikt ikke er med i regnestykket, lander bladet på at utelatelsen skyldes dels en politisk og dels en religiøs skepsis ”overfor en kvinnelig hovedperson og skriftets vekt på selvransakelse”.

Igjen uten engang å nevne det fullstendige bruddet som den gnostiske drømmen om å flykte fra en ond og vond materie var i forhold til en ortodoks jødisk tro på en god Gud som har skapt en god materie. Hvis kirkefedrene i likhet med Historie mente at den historiske Jesus var ortodoks jøde, var det lettere utelukket å ta med skrifter som beskrev ham som gnostiker. Men når historiske argumenter sitter så langt inne, blir stempelet ”Avvist: FOR LIBERAL”.

De to siste evangelier som omtales hevder Historie at blir avvist fordi det ene (Filipsevangeliet fra slutten av det tredje århundre) var for uforståelig, og det andre (den heller groteske beskrivelsen av helvete i Peters åpenbaring fra slutten av det andre århundre) fordi Jesus ble beskrevet ”som et menneske atskilt fra Gud” og altså var ”blasfemisk”.

Her er det altså bare å gni seg rituelt i øynene, som seg hør og bør i advent.

Bortsett fra i politiske og religiøse taler er det sjelden å se stoff som tydeligere lener seg til bare én skoleretning, her med kun referanser til Barrie Wilsons historisk ustøe ”How Jesus Became Christian” og Bart Ehrmans ikke helt... tendensfrie ”Lost Scripture” og ”Lost Christianities”.

Ah, den søte adventstid. Bare å henge opp kransen og vente på neste oppslag.