Alt du vet er feil

Det mangler ikke på analyser av fremveksten av det moderne samfunn.

Med opplysningstiden og den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen som vokste ut av ruinene av middelalderens mørke skilte vitenskapene seg fra religion og overtro. Gjennom hele middelalderen var vitenskapen kontrollert av kirken og den frie tanken levde under trange kår og måtte tilpasses et fastlåst religiøst verdenbilde. Kopernikus forslag om at jorden er rund ble tatt dårlig i mot fordi det rokket med et velfungerende og innarbeidet verdenbilde og maktforholdene i samfunnet. Naturvitenskapen og selvstendig tenkning gikk seirende ut av konflikten og dannet grunnlaget for et nytt verdensbilde. Religion ble fordrevet til privatlivet og fikk stadig mindre med den objektive virkeligheten å gjøre.

Nei, denne blandingen av karikatur og stryk til historieprøven er ikke hentet fra nyateister som Richard Dawkins eller Sam Harris, eller engang PZ Myers, men fra blogginlegget Er alt du vet om astrologi feil? av den norsk astrologen Christian Paaske.

Som altså kritiserer Dagbladet for ikke å kunne nok om astrologi.

Mens astrologer respekterer astronomer er ikke respekten gjensidig. Der i gården ses astrologi på som gammel overtro og underholdning i ukeblader og aviser og knapt noe å ta på alvorlig. Likevel er astrologi jevnlig under angrep fra vitenskapelige skeptikere, og oftest helt uten de mest elementære kunnskaper om astrologi. Sist ut var Dagbladet som slo stort opp at «Alt du vet om astrologi er feil».

Nå er det nok liten tvil om at Dagbladet kan mindre om astrologi enn Paaske, men det er nok ikke helt der debatten står om hvorvidt astrologi virker (hvilket det altså ikke gjør, enten man nå tar hensyn til noe så kjedelig som tester eller bare tenker på de i klassen som er født på noenlunde samme dag. Noe som ikke er rart siden vi påvirkes av langt sterkere lut enn fjerntliggende planeter og stjerner, fra lyset i taket i fødestua til jordstråling, strømnett og det som måtte være av trådløse nett i området (uten at heller dette påvirker merkbart)).

Mens det altså påvirker noen mere smuler når en astrolog med den ene hånden slår fast at Dagbladet ikke kan tolke astrologiens tegn og med den andre hånden (eller forsåvidt sikkert den samme) viser at han ikke kan tolke historiens tegn.

Selv om det altså bekrefter Davidsens første lov: Alt du vet om middelalderen er feil.

Muligens har det å gjøre med astrologens personlige profil, men vi kan likevel ikke skylde på ascendanten når astrologen skriver om vitenskap.

Religion ble fordrevet til privatlivet og fikk stadig mindre med den objektive virkeligheten å gjøre. Nå er vitenskapen blitt den nye religionen, fordi det er den folk flest tror på, og her hentes svarene på de evige spørsmålene om livets opprinnelse og meningen med livet. Om Gud skapte verden på syv dager, eller det oppstod ved The Big Bang er begge mytologier. Livets mysterium står fortsatt like ubesvart.

Nå er det ikke umulig å støtte første og siste setning sånn noenlunde, litt avhengig av hva vi mener med begrepene. Det forhindrer ikke at de to setningene i mellom er surr. "Vitenskapen" (hva nå den er) forteller ikke noe om meningen med livet, rett og slett fordi det eneste den kan si noe om er den delen av virkeligheten som kan måles og veies, direkte eller indirekte. Og mening er altså et begrep uten måleenhet.

Men dette er ikke den eneste kortslutningen. Å si at en skapelse på "syv dager" og Big Bang er "begge mytologier" må bety at det finnes verktøy som kan fortelle oss dette. Og der er det for førstnevnte ikke enkelt å komme unna noe som heter naturvitenskap, som altså så langt har konkludert med denne lydløse eksplosjonen Big Bang for 13.7 milliarder år siden.

Men hva slags verktøy brukes til å si at også Big Bang er mytologi?

Det kan ikke være naturvitenskap, om man da ikke skulle hevde at all naturvitenskap er mytologi. Har man først innledet med å fortelle at den "vitenskapelige revolusjonen som vokste ut av ruinene av middelalderens mørke skilte vitenskapene seg fra religion og overtro", er det lettere selvmotsigende om man i neste åndedrag hevder at også naturvitenskapens konklusjoner er ... mytologi, et uttrykk som altså smaker noen fedd av "religion og overtro".

Eller middelalderens mørke, som det kalles på folkemunne.

Astrologen har med andre ord ikke bare noen sort hull i sin historiekunnskap, men også i sin logikk.

Noen har sikkert laget en lov om det også.

Signifikant

Et par nye linker i høyremargen i dag, til forlystelse og forargelse. Mer presist handler dette om

• Statistikeren William Briggs som altså ikke er så nådig med medias og enkelte forskeres tolkning av ulike typer undersøkelser, med et spesiell blikk (og ikke alltid skjevt) på mer eller mindre religionssosiologisk rot.
• Den mer enn lettere historienerden Labarum som altså ikke er så nådig med nye ateister og New Age-miljøers omgang med spørsmålet om den historiske Jesus og ett og annet annet. Her er det, for å si det kort, mye å ta av. For ikke å si mangt.

Stay tryg tuned.

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.

Mytisk Pinker

Skulle vi hatt tid til å skrive en kritikk av Pinkers seneste bok (tidligere omtalt kort og småkritisk), ville det ikke vært veldig langt unna denne.

I hvert fall ikke i lengde.

Noen høydepunkter:

The Better Angels of Our Nature, then, keeps falling victim to the halo effect, or a cognitive bias that tends to overvalue certain facts while undervaluing others. It’s important to see the effect this has on his reasoning: it creates an aura around reason itself. There’s no denying that Pinker’s approach can be illuminating. Nonetheless, Pinker’s lopsided view of reason highlights the limits of rationality, or the way it attempts to mark the boundary of (and adapt to) its own environment. Instead of highlighting the phenomenon of natural selection, Pinker constantly draws attention to the problem of selective reasoning.

Saken blir ikke mye bedre av at alle som har en annen vinkel enn Pinker tydeligvis lider av den farlige sykdommen ideologi.

Unfortunately, Pinker too readily encourages us to see history through the lens of a transparent ideology (free market libertarianism aligning itself with neo Darwinism). This situation is made all the more transparent by the fact that he prefers to use the term ideology when describing belief systems other than his own. Indeed, “ideology” is included on his list of “inner demons” (p.xxv). Pinker’s description of history is thereby reverse engineered to ensure that it reflects a world view that would ideally be called higher “intelligence”, instead (p. 663).

Hva så med kjernen? Er vi virkelig bedre moralske i dag enn i middelalderen eller gode gamle Mesopotamia?

Pinkers vinkel er altså å sammenligne slike ting med befolkningsstørrelse. Dermed kan han sette opp kurver som viser det relative voldsnivået i ulike tidsperioder. Dette ser jo tilforlatelig ut (og få tviler på at det er tryggere i Norge i 2012 enn i London i 1012), men hvor holdbart er dette som analyse av tidsånd og moral - og hva forteller det oss mest om?

Pinker allows himself to extrapolate from scant archaeological evidence and compares different civilizations as if they all belonged on the same moral continuum. He attempts to draw a moral equivalence between distinct historical periods and/or (estimated) occurrences of violence. He’s able to do this by relativising (adjusting and ranking) the data according to estimated population sizes. Instead of measuring violence in absolute terms — such as how many people might have died violently per annum — he attempts to measure estimates of people killed relative to estimations of the world’s population at given times.

The sleight of hand is evident in the way the violence is measured over time — since there are many more people alive today, there are now less people being killed (relatively speaking). Conversely, since there were less people alive back then, there were more people being killed (relatively speaking). Either way, the ratio between a violent and peaceful death becomes a measure of moral progress.

Og det hele ender fort i det absurde.

Perhaps the best way to highlight the problem of relative measurements is via the moral equivalence that eventuates. To quote lodore from the comments section of Guardian’s interview with Pinker:

By defining the effects of a violent act (or series of acts) in relative terms, Pinker allows for all sorts of absurd reductios. Imagine that I’m trapped on a desert island with a companion and, in a dispute, I kill him. By Pinker’s logic, I am thereby morally equivalent to a dictator who has killed 3.5 billion people in current population terms. Without a doubt, Pinker is correct to say a randomly selected individual is less likely to die a violent death now; but this merely means the population has increased, not that the rate of absolute violence has dropped off.

At Pinkers data over dødsfall og befolkningsstørrelse også er av blandet kvalitet, hjelper ikke. Det gjør heller ikke hans grunnleggende feillesning av middelalderen, eller mangelfulle analyse av atomtrusselen og maktbalansen som årsak til den lange "freden" etter 1945.

Many nation states spend huge sums on the presumed principle that it’s better to be safe than sorry, and will actively try to deter others from being in a similarly powerful position. And yet it’s this mutual desire for safety that simultaneously puts billions of people at risk and creates potential conflict situations. The possibility of their possession and/or use merely becomes another pretext for war (see the invasion of Iraq, the current tensions between Israel and Iran, India and Pakistan, etc ) and illicit trading practices in the form of a nuclear black market.

The advance of reason, then, brings with it two contradictions: the long peace remains contingent upon the threat of nuclear war and/or a nuclear exchange (however unlikely) threatens to return civilization to the stone age within a flash of light.

Noe som garantert vil få det relative voldsnivået til å stige.

Episk mytisk

Siden den heller ikke helt fundamentalistiske Thom Stark også har kommet inn i baren med noen tødler tanker om Jesus-myternes kamp mot Ehrman, låner vi ham mikrofonen ett minutt eller fire om The Death of Richard Carrier’s Dying Messiah.

Og det er da ikke hvem som helst han gir seg i kamp med.

Richard Carrier is not a Jesus Mythicist. He simply argues in favor of Jesus Mythicism, and has tentatively estimated that there is a four in five chance that Jesus of Nazareth never existed. And he should know since, in his own words, “I am no less a philosopher than Aristotle or Hume. My knowledge, education, and qualifications certainly match theirs in every relevant respect.”

Selv om motstanderen altså er ... formidabel, har Stark og andre tatt mot til seg.

Carrier’s obviously much-deserved fame has been ballooning in recent months, as he has blogged not one but two assaults on Prof. Bart Ehrman’s new book, Did Jesus Exist?, in which Ehrman defends the historical Jesus against the Jesus Mythicists. Carrier’s cantankerous criticisms of Ehrman have themselves come under criticism, by James McGrath (here and here), Joseph Hoffmann (here and here), and by Ehrman himself (here and here). Further, Hoffmann, Maurice Casey, and Stephanie Fisher will each be writing an essay-length critique of Carrier’s arguments within the next week or so.

Nå er ikke Carrier alene på den faglige banen når det gjelder skepsis til at Jesus har eksistert. Også noen så (ahem) nøkterne og (dobbeltahem) nøytrale som nyateistene Jerry Coyne og PZ Myers låner av sin autoritet som ... biologiprofessorer i en kamp som nok ikke akkurat vil fremme Carriers faglige karriere.

Det skal i det hele tatt bli interessant å se hvor lenge de fortsetter å heie på ateisters analogi til kreasjonister og kultarkeologer. Skal vi dømme etter tidligere evne til å ta noen hint, for ikke å si generelle erfaringer med livssynsaktivister, kan det gå noen år.

Fyll på med popcorn.

(Oppdatering 11:30: Ser ut som om Coyne trekker seg ut av debatten etter at Ehrman svarte Carrier såpass umisforståelig. Selv om han hevder det skyldes han er for ... travel, får vi håpe han har lært noe om å sette seg bedre inn i en debatt før han hopper på konklusjoner, uansett hvor mye de skulle samfalle med hans ønsketenkning).

Mytisk pizza

Som noen kan ha fått med seg raser det en aldri så liten krig på nettet for tiden, mellom (i det ene hjørnet) forskere flest som Bart Ehrman som mener at Jesus har (her er det bare å holde seg fast) ... eksistert og (i det andre hjørnet) en noe blandet gjeng nyateistiske og New Age-orienterte "mytere"som mener at Jesus altså ikke har eksistert, men er funnet på av disse kristne (dere kjenner jo dem).

Selv om Erhman ved noen anledninger har formulert seg på måter som myterne begjærlig har utnyttet til sin fordel, har han etter hvert slått mer enn greit tilbake, som her (svar til tullete påstand fra Murdock/Acharya) og her (svar til bastante påstander fra Richard Carrier).

Etterhvert som flere forskere har oppdaget disse myterne, og at et par av dem faktisk har en relevant akademisk bakgrunn, har det dukket opp noe tyngre og ikke minst hardslående svar.

Ikke minst ser vi at ateistiske forskere på feltet har null til overs for hvordan ateistiske mytere opptrer.

Særlig viser Joseph Hoffman hvor skapet står med den lettere talende tittelen Mythtic Pizza and Cold-cocked Scholars.

Bare å finne fram popcornbollen.

Krass Krauss

Fysikeren Lawrence Krauss virker ikke helt overbegeistret for filosofi for tiden, skal vi dømme etter et intervju i The Atlantic.

Noe som selvsagt har ingenting å gjøre med responsen på hans seneste bok,  A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather Than Nothing.

Selv om han nok ikke helt overraskende nok ikke helt har forstått responsen helt nok.

Your book argues that physics has definitively demonstrated how something can come from nothing. Do you mean that physics has explained how particles can emerge from so-called empty space, or are you making a deeper claim?

Krauss: I'm making a deeper claim, but at the same time I think you're overstating what I argued. I don't think I argued that physics has definitively shown how something could come from nothing; physics has shown how plausible physical mechanisms might cause this to happen. I try to be intellectually honest in everything that I write, especially about what we know and what we don't know. If you're writing for the public, the one thing you can't do is overstate your claim, because people are going to believe you. They see I'm a physicist and so if I say that protons are little pink elephants, people might believe me. And so I try to be very careful and responsible. We don't know how something can come from nothing, but we do know some plausible ways that it might."

Han er ikke overbegeistret for religiøse heller. Krauss tror til og med at det filosofiske spørsmålet om hvordan det kan ha seg det er noe fremfor ikke noe er ... religiøst.

"The religious question "why is there something rather than nothing," has been around since people have been around, and now we're actually reaching a point where science is beginning to address that question. And so I figured I could use that question as a way to celebrate the revolutionary changes that we've achieved in refining our picture of the universe. I didn't write the book to attack religion, per se. The purpose of the book is to point out all of these amazing things that we now know about the universe. Reading some of the reactions to the book, it seems like you automatically become strident the minute you try to explain something naturally."

Å se etter en naturlig forklaring på hvordan null natur kan bli til natur synes likevel ikke helt naturlig.

Det er nok derfor han ikke starter med null natur. Hvordan noe fysisk kan omdannes til noe annet fysisk er enklere å forklare enn hvordan ikke noe kan omdannes til noe.

Klart for Clarke

Skulle du trenge en pause på onsdag er det dårligere alternativer enn å stikke innom Det norske studentersamfund førstkommende onsdag 25.04. klokken 18:15 i Lillesalen.

Selv om det ikke helt skal legges skjul på at det er undertegnede som har foredrag.

Og temaet er selvsagt den store, muligens den største, science fiction-forfatteren, Arthur C. Clarke.

Hva ellers?

Vi snakker dermed om hjernen og hjertet bak bøker som En romodyssé 2001 (for ikke å si filmer), Childhood's End og Rendevous med Rama, samt et utall andre romaner, et enda større utall noveller og heller ikke direkte mangel på mer futuristiske visjoner i sakprosa.

Hva handler så dette om? Hvilken betydning har han hatt ? Er noe av Clarke verdt å lese i dag?

Fasiten kommer onsdag.


Sir Arthur C. Clarke comments on extraterrestrials from Hao Li on Vimeo.

Hvordan skrive uten å blogge

Kort status, selv om det pussig nok er annet som dominerer nyhetsbildet for tiden:

Siden det er blitt en og annen eller nærmere elleve turer hit og dit i det seneste, ikke minst for å holde noen foredrag eller femten, har altså tiden til skrivning for det meste vært disponert til annet enn blogg.

Selv om det hadde vært morsomt en gang å skrive noe litt lengere om noe litt annet enn tro og tanke og slik er et av resultatene en sterkt utvidet og bearbeidet bok med utgangspunkt i Svar skyldig - om nye ateister og New Age som altså kom i 2007, men har vært utsolgt fra forlaget en stund.

Såpass utvidet, in fact, at det blir to bøker, med et halvt års mellomrom eller noe slik.

Del 1 vil handle om nye ateister, gudsargumenter og slik, del 2 om alle disse påstandene om at Jesus ikke har eksistert, var basert på myter osv.

Når utgivelsen kommer er ikke bestemt. Manus er levert, men dommerpanelet har sikkert noen innsigelser og endringsforslag slik at det kan bli noen runder.

Hvis de da fortsatt synes dette er noe å gi ut.

Vi lever jo tross alt i 2012.

Hvordan blogge uten å skrive

Se denne og de forrige bloggpostene. Omtrent som facebook.

Hvordan motbevise Gud med nyateist-metoden

Hvis noen lurer er altså oppskriften her.

Dra til sjøs!

Ser ikke gæern ut.

Høres ikke så ille ut heller.

Engler og ingeniører

Synes denne stripen var god, jeg.

I hvert fall om man er lettere historie- og ingeniøranlagt.

Et likklede til besvær

Vi har tidligere skrevet noenlunde skeptisk om likkledet i Torino, men siden det fortsatt er påske, rekker vi en tur innom igjen.

Grunnen er ikke at kledet er blitt bevist som ekte siden sist (selv om det nå og da dukker opp interessante poeng som kan skape tvil om tvilen, noe vi kommer tilbake til i løpet av bloggsesongen), men at det beviselig stadig skaper avisoverskrifter.

Dermed kan CBS fortelle at en agnostisk kunsthistoriker er blitt overbevist om at vi har å gjøre med noe som ikke er et kunstverk og ikke er fra middelalderen.

De Wesselow - an agnostic, originally a skeptic about the Shroud - has just published a provocative new book about in which he concludes it's genuine.

He compared it to artwork depicting the Crucifixion created since the Middle Ages, referring to the Station of the Cross at the Church of St. Ignatius Loyola in New York City: "If you look at the hands on the cross, the nails go through the center of the palms," he showed Teichner. "That part of the hand is not strong enough to bear the weight of the body."

Meanwhile, the image on the Shroud shows the nail wounds going through the wrists. "That's how they would have done it in Roman times," said De Wesselow, supporting the idea that the Shroud is much older than the middle ages.

Han tror likevel ikke på noen legemlig oppstandelse.

Nå kan det jo være mange grunner til at noen ikke tror på noe slik, men jeg må blankt tilstå at Wesselows variant var ny selv for en som har lest ... mangt om dette.

Slik agnostikeren ser dette var nettopp kledet grunnen til at troen på Jesu oppstandelse spredte seg. Siden folk kunne se avtrykket på det, trodde de at Jesus var stått opp. Dette startet første påskedag, når kvinnene kom til graven. De så ikke Jesus, men kledet.

"No, I think what they saw was the Shroud," De Wesselow said. "Once they saw the Shroud they understood that he'd not been resurrected in the flesh, he'd been resurrected in the spirit."

Nå er det litt uklart hva Wesselow faktisk hevder her. Enten er det at noen fant graven tom, altså uten et legeme, men kun med et likklede med et avtrykk. Og selv om legemet var borte, kunne de ikke tro at Jesus faktisk var stått opp legemlig.

Eller så hevder han at de faktisk fant legemet i graven, men med likkledet av en eller annen grunn tatt av kroppen. Og selv om kroppen var der, begynte kvinnene å tro på oppstandelsen, fordi det var et avtrykk på kledet.

Kunsthistorikeren blir ikke mindre bisarr når han fortsetter.

According to de Wesselow, each supposed sighting of the risen Christ was actually a sighting of the Shroud. He's convinced it was what sparked the rapid spread of Christianity, as it was taken from Jerusalem to Galilee, then to Damascus, where he believes Paul saw it and became a Christian.

Dermed var det ingen som så noen oppstanden kropp, alt handlet om kledet.
 
I iveren etter å finne en naturlig forklaring på oppstandelsen, klarer altså Wesselow å vise at det krever en unaturlig logikk.
 
For det første må noen tro på en åndelig oppstandelse, enten liket er der eller ikke.
 
For jødene hang troen på oppstandelse sammen med troen på at døde kropper faktisk ble levende, selv om de mente dette ville skje på den ytterste dag og altså ikke her og nå. Når Paulus snakker om at kropper av kjøtt og blod ikke skal arve Guds rike, handler dette om at biologiske kropper er forgjengelige. Han er svært tydelig på at vi får en annen type legeme etter døden. Vi blir ikke spøkelser.
 
Dermed er det slik at hadde ikke Jesu kropp vært i graven ville det være problematisk for jøder å tro på en åndelig oppstandelse. Og hadde den vært der, ville det vært noe problematisk å tro på en oppstandelse.  
 
For det andre må altså kledet ha vært brukt nærmest som en flanellograf i søndagsskolen. Man reiser rundt i beste show and tell-stil og vifter med kledet. Vips skaper man troen på en åndelig oppstandelse som ingen kilder forteller at eksisterte den gang.
 
Som så få år senere blir til troen på en legemlig oppstandelse som alle kilder forteller om.
 
At ingen tekster forteller at kledet har vært brukt på den måten, nevnes ikke. At det de sier er at Jesus viste seg for mange (altså en aktiv handling fra hans side, ikke at noen løftet opp et avtrykk), at disiplene tok på ham, gikk lange turer og spiste sammen med ham, hoppes diskret over.
 
Skal man bruke kledet som forklaring på en tro på Jesu åndelige oppstandelse, krever det ikke bare brudd med logikken, men med alle tekster.
 
Altså langt vanskeligere å tro på enn at kledet er ekte.
 
Men i det minste er dateringen av kunsthistorikerens bok hevet over tvil.

Han er ikke oppstanden

En av diskusjonene i påsken er om det finnes mange fortellinger om guder og helters død og oppstandelse. Eller, det er mindre en diskusjon, enn en fastslåelse. Ja, dette er et typisk trekk ved myter og religioner.

Og, underforstått, hvis Jesus ikke er unik, hvordan kan vi da tro akkurat på ham?

Nå er ikke dette akkurat en ny debatt. Påstandene fra New Age-hold og nye ateister om at slike likheter er utbredte er blitt tilbakevist igjen og igjen.

Det er likevel ingen tegn til at denne type påstander dempes. Vi ser dem til og med i påsken på NRK2 hos velmenende teologer som ønsker en mer inkluderende kristen tro og altså tenker at det må handle om at Jesus og Krishna og Buddha for alle praktiske formål er de samme.

Det er bare en liten hake ved dette - det stemmer ikke.

Når jeg sier dette er ikke grunnen at jeg ønsker en intolerant og lite inkluderende tro. Eller er redd for at Jesus ikke er "unik" (hva nå det skulle bety).

Det handler rett og slett om realiteter, nærmere bestemt kilder.

Dermed er det ikke slik at Krishna, Horus, Osiris, Dionysios, Krishna, Baal, Attis, Kybele, Adonis, Attis, Tammuz og resten av feltet er født av en jomfru 25. desember, ble hilset av tre vise menn, hadde 12 disipler, gikk på vannet, gjorde vann til vin og var guder som ble drept som sonoffer for menneskenes skyld for deretter å stå opp igjen.

Ser vi nøyere etter oppdager vi rett og slett at vi må ty til både ekstrapoleringer og kreativitet for å få dette til å gå opp, mens det for andre ikke er noe som helst grunnlag.

F.eks. er det så vidt jeg er kjent med ingen leirtavler der det er omtalt at Baal dør og står opp igjen, selv om vi har bevart en fortelling der det mangler noen deler og som muligens kan ekstrapolere til noe slik (særlig hvis man tror at dette var et vanlig trekk).

Men vi har altså over 70 andre fortellinger om Baal der noe slik ikke er nevnt, slik at dette i hvert fall ikke var den mest vanlige fremstillingen.

Selv om det stemmer at Adonis blir drept (av et villsvin), er det ikke forbundet noen frelse ved hans død. Fortellingen om dette er forøvrig datert til 200-tallet etter Kristus, slik at ev. likheter kan forklares andre veien (det gjelder for flere av disse gudene).

For Attis er det heller ingen kilder som sier at han var en frelser som ble drept for menneskets skyld. Det nærmeste vi kommer er Damaskios på 500-tallet e. Kr. i en drøm om en Attis-fest som feiret redningen fra Hades. Men det er både vagt hva som menes og fra såpass lenge etter Jesus at også dette kan være påvirket motsatt vei.

Det holder altså ikke å si at noe ligner. Skal man påstandene bli tatt seriøst, eller i hvert fall kunne vurderes, må det vises til dateringer av fortellingene, hvilke konkrete tekster vi snakker om, hvor representative de er for denne skikkelsen (det hjelper ikke å finne én tekst, hvis 70 andre sier noe annet), hvilke ord som faktisk er brukt osv.

Hører du at en av disse gudene har stått opp fra de døde, kan du altså gi det som er den mest sannsynlige konklusjonen: Han er ikke oppstanden.

En mer utførlig vurdering av dette er gjort i mine gjennomganger av konspirasjonstullet i Zeitgeist og Freke og Gandys Jesus-tøv.

Det er også en moderne myte at Jesus døde i Kashmir, selv om omtalte teolog på NRK2 hevder at dette er beskrevet i en kilde fra år 117.

Som tilfeldigvis ikke er tilgjengelig eller omtalt av noen forskere noe sted.

Skulle noen mistro en såpass farget fyr som meg (som altså har kommet til en og annen kristen konklusjon), kan det være greit å referere til den ikke helt kristenapologetiske Bart Ehrmans seneste bok Did Jesus Exist?, siden den kom i posten for noen dager siden. Han understreker (side 222) at

there are serious doubts about whether there were in fact dying-rising gods in the pagan world, and if there were, whether they were anything like the dying-rising Jesus.

Ehrman trekker deretter fram James George Frazer (1854-1941) som den primære budbæreren for denne type tanker.

Sagt litt kort støtter Ehrman langt fra tanken om Jesus som guddommelig, men han forteller likevel at tanker som florerte i fagmiljøer for et par generasjoner siden om slike fellestrekk er blitt "met with devastating critique" (side 223).

Vi ser det samme med sentrale religionshistorikere som Van der Leeuv (1890-1950) som var sentral i det som kalles for fenomenologien, altså forsøket på å beskrive religioner ut fra det man så som felles fenomener.

Selv om mange i dag fortsatt tar hans bøker fra 1930-tallet til inntekt for likheter var han selv klar over at dette kunne være misvisende, slik også Asbjørn Dyrendal nevner i en gjennomgang på skepsis.no av historien om religionshistorien.

Og van der Leeuw viser en tilsynelatende klar bevissthet om det problematiske i fenomenologien slik kritikerne senere har sett det, nemlig at den lett kommer til å legge hovedvekt på det som fremstår som likheter mellom fenomen. En av kritikkene er at fenomenologien fokuserer på likheter i den grad at forskjeller har en tendens til å bli undertrykt, og at enkelte av disse likhetene er mer overflatiske og tilsynelatende enn dype og reelle.

Hva er det så som skjer? Hvorfor kommer denne type påstander om utvilsomme og utvetydige likheter stadig frem i lyset, selv om de i svært stor grad avvises av dagens fagmiljøer?

Litt kort sagt kan vi trekke fram tre grunner.

For det første fordi tidligere oppfatninger henger igjen. Man har ikke oppdatert seg på forskningen  og fagdiskusjonen siden 70-tallet. Noen holder seg til og med fortsatt til mer eller mindre teosofisk litteratur fra 1800-tallet.

Det skulle dessverre ta lang tid før forskere (og ikke bare tyske) klarte å frigjøre seg fra forestillinger fra særlig før 1940 om at Jesus ikke kunne være ekte jøde, og dermed måtte være inspirert av omtrent hva som helst annet.

For det andre fordi dette virker så besnærende og opplagt, ikke minst hvis det passer mitt livssynsprosjekt. Da er det min erfaring at det ikke er så nøye (og det samme gjelder selvsagt for kristne) om man følger sånn noenlunde med. Har jeg funnet noe som støtter mitt prosjekt, leter jeg ikke ivrig etter noe som kan underminere det.

For det tredje fordi det er mulig å se det slik, særlig om man tolker tekstene bredt nok.

Poenget er ikke at det ikke finnes noen former for "døende og oppstandne" (i vid forstand) guder i andre religioner, men at likhetene med Jesus i en lang periode ble overdrevet og overtolket og til og med tendensiøst oversatt med kristne begreper i bakhodet.

Dermed blir rituelle måltider fort til "nattverd", turer til dødsriket = "død" og tilbakekomster = "oppstandelse".

Dette er på mange måter en sirkelargumentasjon. Noen oversetter tekster med kristne uttrykk i bakhodet, og deretter tar andre forekomsten av kristne uttrykk til inntekt for at det egentlig er frapperende likheter.

Det vi ser er bl.a. ulike typer guder/helter (som Orfeus og Dionysios) som vandrer ned i dødsriket og prøver å redder noen (som Eurydike) eller noe (som en magisk gjenstand) og så vender tilbake til jorden.

Dels dør de ikke selv, dels står de altså ikke opp igjen, dels er det slik at selv om de skulle lykkes i å redde en eller annen person eller et objekt er det altså ikke menneskeheten de redder, dels symboliserer de den årlige syklusen der kornet må i jorden før det bærer frukt.

Å si at dette er veldig likt Jesus blir fort etterrasjonalisering med Jesus som mal, noe som det forekom mye av på 18- og 1900-tallet. Er fasiten klar kan alt som på en eller annen måte ligner tas til inntekt for at det egentlig er helt likt.

Da er det ikke så farlig om summen er fra ulike guder/helter (man tar noe fra en og noe fra en annen, omtrent som tegneleken hode-kropp-bein ) og det videre krever at man undervurderer eller underslår at mange av mytene utviklet og endret seg over tid, slik at man må finne akkurat den ene varianten som i en periode kunne ligne noe for at regnestykket skal gå opp.

Skulle noen oppsummert disse fortellingene før Jesus, ville det være tvilsomt eller litt tilfeldig om de havnet på en fortelling som lignet påskefortellingen i utpreget grad, eller så et død- og oppstandelsesmotiv som sentralt.

Men er det så farlig om det hadde lignet, da?

Nei, som C.S. Lewis og Tolkien skriver mye om (som i førstnevntes Mirakler som nylig har fått en bra oversettelse til norsk) ville det ikke vært uventet med paralleller hvis kristen tro var sann.

Finnes det en Gud bak naturen med død og oppstandelse som et sentralt motiv, kan vi forvente at naturen (som i kornet som må i jorden for å bære frukt) og naturreligionene også har dette motivet.

Jeg har derfor stusset litt over at fagmiljøene ikke ser så mange eller så tydelige likheter lenger.

Men jeg stusser altså ikke over at mytene om store likheter stadig vender tilbake fra dødsriket.

Klar symbolikk

6 666 sidevisninger seneste måned.

Altså på tide å skrive litt igjen.

Om, men lite men

Hvis noen lurer på hvorfor det har vært noen manglende prikker over i-ene, eller i det hele tatt i-er på Dekodet i det seneste, så er det altså fordi prikker og i'er har vært opptatt enkelte andre steder, fra artikler i alt fra Hedningesamfunnets gjenoppståtte blad til Dagen, St. Olav og Agenda 3:16, for ikke å si arbeid med en og annen bok, foredrag, debatt og intervju.

Og slik går no dagan, eller i hvert fall kveldan.

Siden det nærmer seg påske og lettere velfortjent rekreasjon i New York, kan vi legge ut linker til en del av stoffet som altså denne gang er (her er det bare å holde seg fast) ... religiøst.

Om det finnes noe moralsk som gudstroende kan gjøre, men ikke ateister - Dagen og Damaris Kulturvinduet.

Om at kirken har skylden også for skiføret i påsken - St. Oav 2/2012 - side 27.

Om en samtaledebatt på Blindern om ateisme og kristendom - Korsets Seier.

Om Gud og guder, for ikke å si om engler og engler i Agenda 3:16.

Om en Bjørn Are Davidsen i IMI-kirkens pastorblog i forkant av et helgeseminar i Stavanger (13.-14.april).

Velment for videregående

Lærere har det ikke lett for tiden. Ikke bare får de pepper for egen og elevenes sviktende motivasjon og mattekunnskaper, i tillegg må de forholde seg til websider som dessverre formidler mer hjelpesløshet enn hjelp.

Vi ser dette når vi for eksempel kan lese i noe som kaller seg for VGskole at Barokken på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet kan knyttes til oppgjøret med ... pavens ufeilbarlighet.

Fram til 1517 hadde paven vært Guds stedfortreder og den ufeilbarlige leder for den katolske kirken. Det var fastslått allerede i 1075 av pave Gregor VII i form av det såkalte "Dictatus papae". Her fikk paven enerett på å innsette og avskjedige biskoper, samt avsette keisere. Paven selv sto kun under Gud i rang, og han kunne da selvsagt heller ikke dømmes eller kritiseres av andre enn Gud. Det ble videre slått fast at kirken aldri på noe vis hadde tatt feil og aldri ville komme til å gjøre det. Det sier seg selv at med et slikt utgangspunkt er det kun paven som alltid har rett i saker som dreier seg om tro og moral. Men da den tyske munken Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober, 1517, og blant annet stilte seg tvilende til pavens ufeilbarlighet, startet han et opprør som fikk store konsekvenser.

Nå kan man si mye om historiske linjer, men hvorfor en presentasjon av barokken (som altså i stor grad var en del av den katolske motreformasjonen) fokuserer på Luthers teser er noe uklart. Og selv om reformasjonen hadde stor betydning for utviklingen av kunst og litteratur, var det i begynnelsen mest i retning av en kunsterisk puritanisme, der alt for mye av middelalderens kunst ble ødelagt både i Norge, England og andre protestantiske land.

Luther førte oss kort sagt ikke inn i barokken, det var det motreformasjonen som gjorde - med andre ord den katolske motbevegelsen som begynte i andre halvdel av 1500-tallet.

Og som altså ikke er omtalt på en hjelpeside om barokken.

Det hører med at "pavens ufeilbarlighet" ikke ble noen offisiell læresetning i Den katolske kirke før i ... 1870.

Likevel ble temaet diskutert i forbindelse med Luthers 95 teser (som altså verken ble slått opp på noen kirkedør eller tok opp pavens ufeilbarlighet), fordi de utfordret pavekirkens autoritet, slik det fremgår av en presentasjon som ikke er fra VGskole.

Selv om doktrinen av pavens ufeilbarlighet var blitt satt fram tidligere, hadde den ikke fått alminnelig gjennomslag, og var ukjent i Tyskland.

I det hele tatt demonstrerer denne barokke fremstillingen hvordan det kan gå når websider overlates til de velmenende og ivrige, eller i hvert fall de som i en periode hadde tid til å oppdatere sidene - som deretter i årevis og med rødt får deler av teksten markert som uferdig. 

Noe som med fordel kunne vært tydeliggjort også for resten av teksten.

I stedet for en pedagogisk og prinsipiell presentasjon som samler linjene, får vi et oppsamlingsheat av delsannheter som visker ut linjene.

Det er kort sagt et godt spørsmål hvorfor skoler ikke i større grad samarbeider om websider - og kjører kvalitetskontroll. Skal vi styrke motivasjon og kunnskap i videregående, hjelper det med lærere som også er motiverte for å dele genuin kunnskap på web.

Ehrman fem på igjen

Man kan si mye om Bart Ehrman. Normalt pleier han å kunne sine kilder og fakta, men når han skal skrive populært forsvinner mye av dette i oversellende og polemiske soundbites, som i Misquoting Jesus - The Story Behind Who Changed the Bible and Why.

Denne gang handler det om Jesus-myterne, altså gjengen innen New Age og nye ateister som hevder at Jesus ikke har eksistert. Siden vi her møter mer enn ett likhetstrekk med kreasjonister og konspiranoikere er det ihvert fall én ting som bør unngås.

Rett og slett feil i detaljer.

Det vil bli brukt mot deg like mye som trutherne (de som mener at 9/11 helt eller delvis var orkestrert av amerikanske myndigheter) ville gjort om du skulle sagt at flybensin brenner ved høy nok temperatur til å smelte stålbjelkene i Twin tower.

Dermed er Ehrmans i overkant arrogante sloms og plassering av foten i munnen i Huffington post takknemlig bytte for mytenerder som Richard Carrier. Artikkelen er nok det beste som har hendt dem noen gang.

Heldigvis begynner det å komme anmeldelser som tyder på at boka er bedre - her er en rimelig grei, men vi får nå avvente til Did Jesus Exist?: The Historical Argument for Jesus of Nazareth dukker opp i postkassene rundt omkring og myterne selv gyver løs på den med gafler og håp.

Selv om Ehrman nok ikke vil omvende den harde kjernen av mytere, kan han nok medvirke til at konspirasjonsteorien om at Jesus er en ren myte ikke blir like utbredt som om 9/11.

Stay uansett trygd tuned.

Nye ateister fem på igjen

Hvis det er noe som kjennetegner nye ateister er det evnen til å godta påstander som støtter egen sak, uten å sjekke.

Vi ser dette enten vi snakker Dawkins eller Harris, Hitchens eller Dennett, eller alle blogger, fora og kommentarer som fortsetter å spre faktoider (eller, for å si det mer presist, fordommer og fiendebilder) om tro og vitenskap gjennom historien.

Bildet er klart: Kirken har til alle tider ført en innbitt kamp mot alt som smaker av kunnskap og naturvitenskap.

Dermed er det som forventet at en nyateist som Donald Prothero har falt for filmen Agora, om den kvinnelige naturfilosofen Hypatia og ødeleleggelsen av Biblioteket i Aleksandria.

Og siden mannen er geolog, er han selvsagt en stor autoritet på ... vitenskapshistorie. Igjen ser vi altså at skepticblog dessverre driver mer forkynnelse enn forskning.

Most of the historical events portrayed in the film as as accurate as historians can know them, from the religious tension to the destruction of the Alexandrian library (and its priceless collection of the works of the ancients) by a black-clad Christian mob who viewed philosophy and learning as pagan and idolatrous, to the eventual subjugation of the Roman Empire by Christian leaders.

Prothero har med andre ord ikke lest en eneste historisk kilde til begivenhetene. Han aner ikke at ingen av de fem kildene som forteller om ødeleggelsen av Serapistempelet (som er hva dette i realiteten handler om, ikke det opprinnelige biblioteket) nevner at en eneste bok gikk tapt.

Og så tror han en hel masse om hva Hypatia drev med.

The movie has her character questioning Ptolemaic astronomy and investigating the heliocentric model of Hipparchos of Samos, and coming up with Kepler’s elliptical orbits as a solution to the problem of heliocentrism. This last part is probably fiction, but then Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her. And the ending, where her Christian former slave suffocates her to save her from a painful death for being a pagan and a witch, was not nearly as harsh as reality. According to historical records, a Christian mob kidnapped her from her chariot, stripped her naked, flayed her alive with sharp potsherds, and then dragged her skinned body through the streets.

La oss ta dette punktlig.

1) Ingen kilder forteller at Hypatia stilte spørsmål ved den ptolemaiske modell.

2) Hipparkos beskrev ikke noen solsentrert modell, det var det Aristarkos som gjorde. Modellen ble avvist fordi den stred med observasjonene (bl.a. parallakseproblemet, man kunne ikke se at fiksstjernenes posisjon endret seg, noe de burde hvis jorden beveget seg).

3) Hypatia tenkte som Prothero forstår ikke at planetene gikk i elliptiske baner, men i sirkelbevegelse.

4) Hypatia ble ikke flådd levende med keramikkskår (den forestillingen er hentet fra Gibbon på 1700-tallet, ikke kildene), men antagelig steinet - med takstein (som riktignok er av keramikk).

5) Han har rett i at "Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her", men ser likevel ikke at det han siterer av Hypatia i innledningen av bloggen og filmen han anmelder nettopp er det - diktning uten dekning i annet enn samtidens trosforestillinger.

Men det blir verre. Prothero hopper rett over i kokoland med sin videre fremstiling av historien.

But although the historical details could be quibbled over, the main point of the movie rings true, especially in this current age where religious dogmatism is still attempting to suppress science and free inquiry. Late Roman Alexandria was  indeed a tolerant place where the Egyptian, Greek, and Roman gods were still worshipped. It had the largest Jewish community in the world, where the Hebrew Bible was translated into Greek (the Septuagint). This tolerance was soon overpowered by lower-class Christian mobs who first destroyed the pagan temples, and then drove out the Jews, and finally destroyed the centuries of learning built up in Hellenistic Alexandria since the time of Alexander the Great some 700 years earlier.Many scholars still consider the murder of Hypatia and the conversion of the Roman Empire to Christianity (with the destruction of nearly all Greek and Roman scholarship) as the beginning of the “Dark Ages” in the west.

For det første er det sikkert slik at hovedpoenget "rings true", men spørsmålet er ikke hvilke faktoider som klinger sant, men hvilke fakta som er sanne - og mulige å belegge med kilder. At nye ateister knapt gjør dette når de skriver om historien, understreker at de ikke er drevet av etterprøving, men ideologi og myter.

For det andre var antikkens Aleksandria ikke en tolerant plass, men en sydende vulkan med stadige gatekamper, opprør og forfølgelser av etniske og religiøse grupper. Byen yrte av gjenger som kunne drepe for et godt ord, det var ikke så nøye om offeret var naturfilosof eller biskop, jøde eller kristen, mann eller kvinne.

For det tredje ble ikke århundrers kunnskap rasert av kristne mobber, eller av ideologiske grunner. Biblioteker kom og gikk, like mye som intoleranse, branner, kriger og opprør. Biblioteket i Aleksandria var muligens ødelagt før det i det hele tatt eksisterte kristne og i hvert fall før kristne hadde noen makt (mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø).

For det fjerde fantes det hedenske lærde, også kvinnelige, i byen i generasjoner etter Hypatia, som en annen nyplatoniker - Aedisia. Vi finner forøvrig nyplatonikere i Østromerriket og Bysants gjennom hele middelalderen.

For det femte oppgir han ikke hvilke disse many scholars er - han bare tror blindt det er mange og forventer at leserne også bare tror det blindt. Antagelig foregår det noe oppe i hodet hans der han som mange nye ateister har fått det for seg at siden tro og vitenskap per definisjon er fiender (det finnes jo ... kreasjonister!), slipper man å sjekke empiri eller påstander om empiri, altså historiske kilder.

Dermed trenger han for det sjette ikke oppgi noen som helst kilder eller eksempler på at kristningen av Romerriket førte til ødeleggelsen av nesten all gresk og romersk lærdom. Dette er bare en sannhet vi må godta i blind tro, siden den ... klinger sann.

For det syvende levde altså Hypatia i Østromerriket. Hvordan hennes død (selv om den skulle ha fått konsekvensene han fantaserer om) kunne være begynnelsen på "mørketida" i Vestromerriket, er dermed noe uklart.

For å si det kort og klart og krast. Og kommentarfeltet er til tider enda verre.

Skulle noen tro jeg tar hardt i, er det lov å flytte seg i retning av en ateistisk historiker som legger langt mindre i mellom i en knusende kritikk av sine "rasjonalistiske" meningsfeller.

Husk pute og popcorn.

Ingen konspirasjon

Skulle noen være i Bergen på tirsdag kan tipses om at noen hekto saumfaring av konspirasjonsteorier av undertegnede og Asbjørn Dyrendal.

Vi siterer fra forhåndsomtalen

Konspirasjonsteoretikere sverger på at de har avslørt onde hensikter og hvem som står bak dem. Hvor tilbøyelige er vi til å konspirere, og hvordan avsløres en konspirasjonsteori?

Konspirasjonsteorier florerer, og forsøk på å motbevise dem fører ofte bare til at troen på dem forsterkes. For tilhengere finnes det alltid forklarende logiske mønstre. Samfunnsforskning viser at mennesker har en trang til å finne mening og forklaring til ethvert fenomen. Dette står sentralt for skapelsen av konspirasjonsteorier.

Men hva er egentlig en konspirasjonsteori og hva kjennetegner den? Og kan en sammenligne religion med konspirasjonsteorier? Teoriene kan være både omfattende og fantasifulle, og karakteriserer ofte det gode og det onde. Samtidig kan de også være mer eller mindre troverdige.

Selvsagt en ond plan bak det hele, men du vil ikke avsløre den uten å møte opp.

Eksisterer religion?

Noen ganger blir man mer enn et par smuler oppgitt over ordbruk, og ikke bare fordi setningene blir i overkant tendensiøse.

Ikke minst ser vi dette når noen snakker om religion. For ordet er ikke bare en nøytral og noen ganger praktisk betegnelse på noen typer tradisjoner og trosforestillinger. Det er blitt en hoggestabbe for ideologiske økser.

Ofte er det mer fruktbart å snakke om livssyn og virkelighetsforståelser enn ”religion”, siden forskjellene kan være større enn likhetene. Ordet brukes mange ganger om noe som ikke lar seg sette på en formel. Det sier vel så mye om modernitetens behov for definisjoner som om noe avgrenset fenomen.

Religion er et ikke-eksisterende universal.

Begrepet bidrar til at vårt perspektiv styres vel så mye av definisjoner som av data. Det fungerer mer som en tankefelle enn til å skjerpe tanken. Vi ser dette når noe som gjøres eller tenkes i regi av én religiøs retning eller som et engangstilfelle tas til inntekt for all religion til alle tider.

Det gjør at vi stadig hører om ”religionens lange kamp mot vitenskapen” eller som på en feministblogg at ”de store grunnleggende problemene” (fra kvinnefiendtlighet til manglende likeverd) skyldes fenomenet religion.

Og da

Ikke en bestemt religion, men religion som sådan. Alt vi har av kulturelle nedarvede forskjeller mellom kjønn og hva det betyr for samfunnsposisjon skrives til syvende og siste tilbake til vår religion.

Dette følges friskt opp på twitter med at ”Religion er roten til alt vondt, også dårlig barneoppdragelse".

Konklusjonen er grei: ”Det beste vi kan gjøre for fred og menneskeverd er å kutte ut religion på alle barnas arenaer”.

Holdningen er sterk, klar og kvelende på all diskusjon. Religion er ikke bare en bås der man plasserer svært ulike fenomener, det er et fengsel for forbryterske synspunkter.

Selv om det er fint at ”gladkristne og andre snillreligiøse” hevder at de er for likestilling og menneskeverd, viser det bare at det er ”ingen regel uten unntak.”

Mens regelen i enkelte kretser er at religion uten unntak er negativt.

Og siden det selvsagt er et hundre prosent irrasjonelt fenomen, kan det like selvsagt ikke vurderes rasjonelt.

Litt på samme måte som enkelte politiske synspunkter.

Menn er fra Mars

Som tenåring lærte jeg fort at evolusjon var fortryllende og religion fiendtlig og fornuftstom.

En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.

Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller Barsoom som den heter blant kjentfolk.

Den første av Barsoom-føljetongene begynte i et amerikansk blad for 100 år siden, i februar 1912. Etterhvert skulle de bli samlet i ti romaner om sterke menn og vakre kvinner, onde herskere, sleske prester, tapte siviliasjoner, gale vitenskapsmenn og besynderlige teknologier.

Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.

Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.

Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.

Det hele åpner i A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.

Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte.

Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.

Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.

Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig her) og en famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for Avatar, og nikkes til i League of Extraordinary Gentlemen, Babylon 5 og Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen John Carter-film havner på kino.

Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.

Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.



Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn eksklusivt.

Disse amerikanerne.

Gudskrigene i eplehagen

Tapp ... tapp ... hallo...?

Ah, der var det én.

Siden dette er et tema som alltid trekker mye tilskuere, lenkes til Bryan Appleyards hjertesukk om nye ateister, altså Dawkins og resten av guttebandet Bright Boys, nærmere bestemt artikkelen The God Wars i tidsskriftet New Statesman.

Selv om vi ikke er enige i alt (dette er jo skrevet av en agnostiker, så han kan jo ikke ha rett i alt) viser åpningen at dette er verdt å få med seg.

Two atheists - John Gray and Alain de Botton - and two agnostics - Nassim Nicholas Taleb and I - meet for dinner at a Greek restaurant in Bayswater, London. The talk is genial, friendly and then, suddenly, intense when neo-atheism comes up. Three of us, including both atheists, have suffered abuse at the hands of this cult. Only Taleb seems to have escaped unscathed and this, we conclude, must be because he can do maths and people are afraid of maths.

Say no more. Og les.

Englevakt

Det er lett å trekke på smilebåndet eller stramme utskjellingsmusklene når prinsesse Märtha Louise forteller om sine samtaler med engler. Ikke minst når vi hører om funn av fjær og nøkler.

Samtidig er troen på engler så inngrodd at de senest i dag var hovedoverskrift i et såpass seriøst forskningsorgan som VG.

Men når kristne hever øyenbrynene over Märtha er det vanskelig å unngå at pekefingeren også rettes andre veien. For kristne tror da også på engler?

Er ikke den ene engletroen like god (les dum) - som den andre?

Og, ja, det er ikke til å komme unna at det finnes likheter. I følge Den norske kirkes Rundskriv nr. 5/1999 om Markering av Mikkelsmess (som altså er erkeengelen Mikael og alle englers dag), er det slik at englene er ”Guds tjenere som sendes ut til vår hjelp”. Vi har dermed hver vår verneengel og kan ”be om englenes hjelp”, i følge denne tradisjonen.

Dette er da vel helt likt Märtha, selv om det ikke står noe om nøkler?

Og så er vel egentlig Märtha bedre, fordi hun ikke fordømmer noen?

Det siste er i hvert fall religionshistoriker Dag Øistein Endsjøs innfallsvinkel i dagens Aftenposten om Fjær  - og engler som virker.

Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt.

Men i stedet for å nevne noen utfordringer med et slikt grenseløst univers, lander han på at dette egentlig er helt greit. Det handler bare om hvordan vi velger å se på virkeligheten.

Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.

I den sannhetsløse Kardemommeby er det ingen andre kriterier enn personlig vekst og selvrealisering. Så lenge du ikke plager andre og er passe grei og snill, kan du tro og gjøre som du vil.

Og så er hun jo selv et bevis på at troen virker, siden hun er gått fra å være "en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formelig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet".

Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.

Med andre ord (vi har på brillene som leser mellom linjene her) er Märthas tro kurant og ikke kuriøs eller kommersiell. Og uansett bedre enn denne fordømmende statskirken som jo har noe så uholdbart for postmoderne anlagte som synspunkter på politikk og moral og krig og fred og sånt.

I hvertfall i følge den tolkningsnøklen jeg nettopp fikk hjelp til å finne.

Rir vi noen steg lenger til siden enn riddere som vil redde postmoderne prinsesser, ser vi imidlertid at vi beveger oss i et terreng med flere utsiktssteder og verktøy enn følelser og politiske spark.

Selv om det altså kan være vanskelig handler dette ikke kun om hva man tror på (det kan jo være så mangt), men også om grunnlaget for å tro på noe.

En ting er at det er naturlig å riste på hodet over enhver tro som har gått av moten, eller er ny eller bare uvant eller ikke kan falsifiseres i forskningslaboratorier.

Dermed kan kirkelige rundskriv om Mikkelsmesser i blant overraske selv de av oss som har vært lettere aktive medlemmer i noen tiår. Sagt på en annen måte er ikke den type engletro som det legges opp til der noe som akkurat har ... dominert gudstjenestene jeg har fått med meg.

Eller er blitt en del av noen kristne trosbekjennelser.

Men vi kommer altså likevel ikke unna det diskret lille spørsmålet om hva som er grunnlaget for forestillingene. Er de uttrykk for en ivrig fantasi, fleinsopp, lån fra omgivelsene, jungianske arketyper - eller hentet fra Lisa Williams?

Bygger de på noe mer enn rør og rusmidler?

For spørsmålet er ikke om noe synes sært, men om det kan være sant. Og hvorfor vi eventuelt måtte tenke det sistnevnte. Er noe sant fordi jeg hører noen si at det er sant, at de selv har sett eller fornemmet noe, slik vi ser i alternativbevegelsen?

Eller er noe sant fordi det bygger på noe vi mener det er godt grunnlag for å ha tillit til, for eksempel fordi vi mener det har en større rolle i tilværelsen enn selv prinsesser?

Den engletroen vi møter i Den norske og Den katolske kirken er på mange områder sammenfallende. Den bygger på tradisjoner og tolkninger av Bibelen. Den er ikke noe som du eller jeg finner på i farten.

Tvert i mot advarer Bibelen mot overdreven engletro, slik som var vanlig i antikken, ikke minst i gnostiske retninger:

La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker (Kol 2,18).

Engletroen er kort sagt ment å gi trøst og trygghet, ikke være livets fokalpunkt, mål og mening.

Og bibelske engler driver ikke coaching mot betaling. De er først og fremst budbærere. De konkurrerer ikke i banalitetsbransjen eller som klisjéterapeuter. De er ikke fjærkledte vesner som sitter på skulderen. De er heller overveldende figurer som ikke plaprer meg etter munnen. 

De er drager, ikke papegøyer.

De er ikke vesner som snakker med min stemme. I stedet for å gjøre meg mer selvopptatt kan de gjør meg mer selvransakende.

Hvis alt vi har av kriterier er om noe kan ... utvikle meg, blir alt bra som gjør meg glad. Det er ikke lett å finne noe mer hedonistisk, for ikke å si nihilistisk. I prinsippet.
 
Og det er altså sistnevnte vi snakker om her.

Masse kritisk

Selv om været gjør det vanskelig å være skeptiker i dag, i hvert fall innendørs, kan anbefales konferansen Kritisk Masse som braker for alvor løs på Oslo kongressenter i Folkets Hus (Youngs gate 11) fra i morgen morgen.

Vi anbefaler mange, men kanskje særlig Richard Wiseman som (selv om han ikke kommer fra Østen) er en relativt vis mann. Og mer enn mildere morsom, eller i hvert fall quirky, sånn hvert 30. sekund eller noe sånn sånn.

Du finner hjemmesiden til konferansen her og et aldri så lite (til og med oppdatert) program her.

Og meg der, i hvert fall i morgen.

Linker og liker

Bryter inn for å fortelle at det nå er fjernet, oppdatert og lagt til linker i høyremargen.

Spesielt ønsker vi velkommen den mer eller mindre agnostiske mer enn lettere skeptikeren Kjetil Hope, kjent fra Vårt Land TV, og for å skrive som en av gudene han ikke tror helt hundreogtiprosent på.

Stark og klar

Jeg må vel tilstå at det ikke er alle sosiologer eller religionssosiologer som jeg leser med like stor interesse.

Men en av dem som stadig havner på nattbord og kindle er altså Rodney Stark som vi har omtalt noen ganger før på bloggen.

Stark fikk sitt faglige gjennonbrudd på 1960-tallet med en serie studier av nye religioner, spesielt av mormonere, der han argumenterte for hvordan vekst i religiøse grupper i stor grad kunne forklares ut fra hvilke belønninger og kompensasjoner som oppleves. Denne type prinsipielt sett økonomiske modeller har da også etterhvert blitt svært utbredte og videreutviklet av en rekke forskere.

Og de er selvsagt blitt til dels behørig kritisert, som jo er samfunnsforskningens lodd.

Skal vi si noe kort om Stark må det være at han er sjeldent inspirerende å lese. Ikke minst er det morsomt for noen av oss at han har gått fra å være agnostiker til å bli kristen, og det synes som om denne utviklingen et godt stykke på vei ikke bare kan spores i bøkene, men kan skyldes arbeidet med dem.

Samtidig er han til tider også irriterende å lese.

For vi snakker ikke om en forsker uten feil og lyte, eller supernøytral, men om en kreativ formidler som til tider kanskje er vel sta og glad i å ta noen åretak mot strømmen. Noe som gjør at han i flere av sine seneste bøker kan bli i overkant frisk i frasparkene og kjapp i svingene.

Men det overskygger ikke at han er en mester i å se også kirkehistoriske forhold analytisk og sosiologisk - uten å have i marxistiske grøfter. Og for at populærvinkler på historiene mer kan lure enn lære oss.

Hva bør man så lese av Stark?

Den første og kanskje mest betydelige boken hans (i hvert fall når det gjelder å påvirke akademisk tenkning) er The Rise of Christianity: A Sociologist Reconsiders History (1996). Boken er skrevet mens han var agnostiker og altså ikke noe partsinnlegg i favør av noen tro.

Stark går gjennom skriftlige og arkeologiske kilder i lys av det som litt enkelt kan kalles sosiologiske modeller for å vurdere kristendommens vekst de første århundrene. Den gir gode argumenter for både det kvantitative tempoet på veksten og de kvalitative faktorene som bidro til den.

Vi snakker da ikke om sverd, men om en religiøs gruppering som var såpass annerledes i sin praksis enn andre grupperinger at den ble mer tiltrekkende for folk flest, særlig kvinner som fikk et bedre liv ved å bli kristne - blant annet fordi de dermed giftet seg senere, slapp å ta risikable aborter og fikk viktige roller i menighetene, og ble tatt vare på også som enker.

Stark mener også å kunne vise at kristen tro tiltrakk langt flere av samfunnets overklasse og lærde enn det har vært vanlig å tenke. Og at det tok ganske mange hundre år før hovedtyngden av dem som ble kristne ikke lenger kom fra jødiske retninger.

Etter denne boka, for ikke å si salgstallene, ble muligens Stark bitt av basillen, eller bitt av stadig flere basiller. Han begynte på det som etterhvert er blitt en lang serie andre bøker som belyser store linjer i kirke- og kulturhistorien, og med en stadig tydeligere fascinasjon for kristen tro.

Uten at han noen gang har vært naiv om også de mørke sidene ved historien.

Den beste - sosiologisk sett - av disse bøkene er One True God: Historical Consequences of Monotheism (2001). Denne argumenterer godt for at gudstro har vært en viktig samfunnsfaktor - på godt og vondt - i historien, inkludert jødeforfølgelser.

Men også sistnevnte er et stykke på vei blitt feilrepresentert, både når det gjelder hvor hyppig eller representativt det har vært og at dette primært foregikk i kirkelig regi med teologi som sterkeste forklaringsfaktor. Stark viser i stedet at denne type intoleranse mer er en effekt av urolige tider enn av uheldig teologi. Og at vi også finner samme effekten i muslimske land.

Selv om ingen av bøkene hans akkurat er ukontroversielle er det først etter denne at de begynner å bli bombastiske.

For the Glory of God: How Monotheism Led to Reformations, Science, Witch-Hunts, and the End of Slavery (2003) er kanskje den mest fascinerende av Starks bøker, men samtidig også en av de som blir for enkel og trekker i overkant sterke konklusjoner av kildene. Tittelen sier det meste om temaene og antyder nok også hvorfor han er blitt behørig kritisert for deler av stoffet.

Men skal man først lese noe av Stark (og det skal man) er denne likevel høyt på listen.

The Victory of Reason: How Christianity Led to Freedom, Capitalism, and Western Success (2005) er det ikke mulig å anbefale like mye. Men liker man tanken på at kapitalisme er supert og egentlig en kristen oppfinnelse (Stark skriver mye om hvor avgjørende det var at Aquinas og andre argumentere for at det var rett å ta renter (eller tilsvarende kompensasjoner), noe man finner lite av i tidligere tradisjoner eller andre kulturer), er det bare å løpe til Amazon.

Om ikke annet er boken et vekkende (eller vemmelig, alt etter som) spark på skinnleggen til alle som uten videre slår fast at moderne verdier er et sterkt brudd med middelalderens tenkning. Sagt litt forsiktig viser Stark i det minste at dette kan diskuteres.

Cities of God: The Real Story of How Christianity Became an Urban Movement and Conquered Rome (2006) er en langt mindre banebrytende, men fortsatt interessant videreføring av hans Rise of Christianity. Hovedtemaet er utviklingen i bysamfunnene ved Middelhavet og hva det er mulig å si om forholdet mellom gnostiske retninger og det vi forbinder med (og som han viser de sosiologiske data gir grunnlag for å kalle) hovedstrømmen av kristendom.

Deretter fulgte hans muligens to mest kontroversielle bøker.

I Discovering God: A New Look at the Origins of the Great Religions (2007) vurderer Stark om gudstro skyldes noe psykologisk og sosiologisk vi finner på (og at Gud dermed antagelig ikke eksisterer), eller er også noe vi finner (fordi det kan eksisterer en Gud).

God’s Battalions: The Case for the Crusades (2009) er et forsøk p å vise at det fantes gode grunner for korstogene og at de ikke er (slik som det ofte påstås), uprovoserte, koloniseringsforsøk, økonomisk lønnsomme, spesielt brutale i forhold til muslimsk krigføring, evangeliseringer osv. Stark argumenterer som vanlig godt for mye av dette, samtidig som han til tider trekker det for langt, slik vi har tatt opp før.

Men nylig er det altså kommet en bok som gjør det lettere å lese Stark. The Triumph of Christianity: How the Jesus Movement Became the World's Largest Religion (2011) oppsummerer mange av hans andre bøker på en forbilledlig poengtert og pedagogisk måte.

Den er dermed kort sagt en facinerende reise i historisk analyse.

Boken bugner av stoff om alt fra utviklingen i den tidlige kirken, via hvor lite folk flest faktisk gikk i kirken i middelalderen (eller kunne noe om kristen tro) mens dette til gjengjeld stod sterkt hos munker og naturfilosofer, til utviklingen av moderne naturvitenskap og hvordan vi skal forklare Luthers suksess.

Og den har alle kjennemerker på å være skrevet av Stark, godt formulert i en anmeldelse:

What Stark excels in, and what this book is full of, is a kind of scholarly iconoclasm. Stark comes off as a contrarian throughout. In fact, he appears to positively relish his role as a debunker of conventional wisdom.


Do you think that Christianity grew at a pace only a miracle could explain? Or that it was mostly a religion of the rural poor? How about the idea that it set back the cause of women, forever subjecting them to male headship? Or the notion that it was the Roman emperor Constantine whose conversion to Christianity finally cemented its place in Roman culture? Were the crusades the work of bored, greedy Europeans, aggressively encroaching on peaceful native Muslims? Were the middle ages a period of darkness, intellectual obscurantism, opposition to scientific and philosophical breakthrough? Was the Spanish Inquisition a sordid and brutal chapter in the history of the Church, best disowned? Does religious pluralism threaten the existence of American Christianity? Is Christianity dwarfed globally – especially in Africa – by the dominance of Islam or Eastern religious mysticism? To each of these questions (and this is just a sampling), Stark provides the most surprising answers. His favorite formulation, which nearly every chapter begins with, is something like, “This is what most people have heard and believe to be true. And it is utterly wrong.

Selvsagt bør man lese mer enn én bok av Stark, men har du ennå ikke lest noen er denne et lett valg.

Priviligerte posisjoner

Siden jeg har latt meg friste til å delta litt i Verdidebatt igjen, kan det være greit å kjøre litt dobbelt bokføring.

Vi snakker da for det første om tråden Ottosens og Syses fabuleringer om religion og vitenskap, der mitt første svar er lagt ut her.

Og altså under i en forsiktig bearbeidet form:

Modernistiske myter

Noe av det som dessverre går igjen i livssynssamtaler, og gjør dem såpass slitsomme, er at så mye av det som legges fram bygger på myter og/eller lite informert research, for ikke å si skurke- og heltebilder.

Dermed snekres litt vel ofte en scene og et bakteppe som egner seg mer for karikaturer enn konstruktive debatter. Man ser ikke etter om det stemmer, man godtar påstander og vinklinger fra Hitchens/Harris/Dawkins/Dennett/Atkins og resten av feltet i tro fordi det passer ens egen retorikk og overbevisning om at man er på fornuftens og fremskrittets side.

Og sier noen i mot, er det sjelden at en nyateist tar dette til seg, i stedet bytter man hest og rir videre som om ingen ting har skjedd.

La meg ta bare ett eksempel for å vise at det er grunn til en mer ydmyk tone i samtalen - og det gjelder selvsagt alle parter.

Vi finner altså flere klassiske modernistisk myter i følgende avsnitt:

Både du han og andre med tilsvarende oppfatninger av at gamle myter og doktriner representerer sannhet, rammes hardt og nådeløst av Det Kopernikanske Prinsipp - etter Nikolaus Kopernikus - en grunnholdning innen fysikken som sier at det ikke finnes noen spesielt priviligerte observatører.

Aristoteles´ modell plasserte Jorden i sentrum av solsystemet; en priviligert plassering siden det syntes som om alt annet roterte rundt Jorden.

Nikolaus Kopernikus demonstrerte at dette ikke var korrekt og at det var Solen som sto i sentrum av Solsystemet og at Jorden gikk i bane rundt den.

Dette er myter som jeg har skrevet til dels inngående om i flere bøker og som det ikke finnes grunnlag for om man undersøker kilder og historikere.

For det første demonstrerte Kopernikus ingen ting. Han presenterte en alternativ astronomisk modell som ikke stemte bedre med observasjonene enn den gamle. Noe som muligens kan kalles en "demonstrasjon" (eller rettere sagt fremleggelse av en enklere modell som var mer egnet for predikasjoner) skjedde først flere generasjoner senere, først og fremst med Kepler som både hadde mer presise data (Tycho Brahe og alt det der) og klarte å tenke seg ut av den gamle greske modellen som feilaktig mente planetene beveget seg i sirkelbaner.

Men Kepler demonstrerte heller ingen ting, det var først på 1800-tallet at man fikk avgjørende funn som viste at innvendingene ikke holdt (parallakseproblemet) - selv om modellen var så praktisk at den ble tatt i bruk allerede på 1600-tallet.

For det andre var det ingen priviligert posisjon å være i sentrum. Dette er en inngrodd myte som synes urokkelig, antagelig fordi den er så retorisk velegnet. Gjør man det som nyateister burde gjort, altså bedrevet kritisk tenkning, ville man fort sett at dette ikke stemmer.

Tvert i mot var det slik i det aristoteliske/ptolemaiske verdensbilde at det som var utenfor månens bane ble oppfattet som fullkomment og bedre dess lenger ut man kom, fram til Empyrion. Det som var under månen var den ufullkomne, mindreverdige del av verden.

Det var kort sagt slett ingen ære å ligge i midten.

Dermed var det bare logisk av Dante å plassere helvetet i sentrum av jorden i Den guddommelige komedie.

Leser man hva de som drev med astronomi på 15-1600-tallet selv skrev om saken finner vi at det å løfte jorden opp til å være en planet, gjorde jorden mer "priviligert" og ga den større verdi.

En av Kopernikus’ støttespillere, matematikeren Rheticus (1514-1574), skrev at “Jordkulen er blitt opphøyet, mens solen har steget ned til universets midtpunkt.” Også Keplers og Galileos skrifter viser at de mente at jorden nå fikk høyere verdi.

Jeg tenkte å gjøre en større jobb med å finne opphavet til myten da jeg skrev Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, men oppdaget at her hadde Dennis R. Danielson heldigvis gått foran meg i løypa med artikkelen The great Copernican cliché.

Det viser seg at det ikke er mulig å finne spor etter den før satirikerne Cyrano de Bergerac (1619-1655) og Bouvier de Fontenelle (1657-1757) som uttrykte glede over at det nye verdensbildet jekket oss ned, ”ydmyket menneskets forfengelighet”. Noe som de sikkert mente var men passende melding til hovmodige i og utenfor hoffet.

I løpet av 1700-tallet gikk mange av poengene i grekernes verdensbilde i glemmeboken og myten om den priviligerte posisjon ble etablert som en historisk sannhet i opplysningstidens antikirkelige retorikk, kanskje mest klart hos Kant, og senere hos Freud, Helge Krog og andre kulturradikalere (1900-tallets "nyateister").

For det tredje var det ikke slik at Kopernikus møtte "en massiv opposisjon mot hans konklusjoner", eller at de endret noe på synet på moral eller fornuft. Der fikk nok dels den protestantiske "skriften og samvittigheten" mer betydning og dels at man også forlot den aristoteliske metafysikken (som altså ikke hang sammen med hans fysikk) og havnet i at vi lever i en formålsløs tilværelse der alt utelukkende er upersonlig materie/energi i bevegelse.

Opposisjonen mot Kopernikus kom først i en svært urolig politisk tid ved inngangen til og under 30-årskrigen flere generasjoner senere, knyttet til striden om Galileis modell som sistnevnte påstod var riktig (det var den ikke, siden Galiei ikke fulgte Keplers modell) og bevist (det var den altså heller ikke).

Dette eksempelet bør minne oss om at det kan være grunn til ydmykhet i debatten. Ateister har ingen priviligert posisjon som sikrer at man automatisk unngår blind tro på myter.

Så er spørsmålet om noen vil ta dette til seg.

Ting og tid

I tilfelle vi lever i et univers der noen savner oppdateringer av bloggen, kan det kort informeres om at det for tiden (og i overskuelig framtid = februar) blir mest av en del andre typer skriverier, artikler, bøker og den slags.

Det kommer nok likevel en og annen oppdatering innimellom. Be very afraid.