Sensasjon: Naturvitere er ikke historikere

Siden jorden ikke står stille, fortsetter runden i Kosmos.

Igjen er det renessanseregneren Thony Christie som prikker de vanlig mistenkte i siden.

According to people such as Jason Rosenhouse and P Z Myer the persecution of such notable scientists as Giordano Bruno and Galileo Galilei by the Catholic Church has definitely hindered the progress of science and for good measure they or their supporters quote the words of wisdom of Über-Guru Neil deGasse Tyson that without religion science would be a thousand years more advanced.

Hvis det nå skulle stemme at Kirken forfulgte Bruno og Galileo for å stanse vitenskapen, klarte denne skummelt effektive gjengen å gjennomføre sitt forsett? Bremset de troen på at jorden kretset om solen eller at universet er uendelig eller at solen bare er én av mange stjerner?

Og har Rosenhouse og Myer snev av evidens for sine påstander, når de går så hardt og høyt ut fra hoppkanten med teusener på teusener av tilskuere?

Given their outspoken support of the ‘scientific method’, whatever that might be, you would expect them to do so, wouldn’t you? Do they hell! They don’t waste one single word on the topic. No evidence, no proofs, no academic arguments just plain straightforward unsubstantiated claims in the style of the gutter press.

Kort sagt er vitenskapshistorikere som Thony C ikke veldig imponert.

Nå kan det jo likevel være sant, selv om disse to eller andre ikke legger frem evidens. Så da er det greit å se om de som kjenner kilder og historisk utvikling kan hjelpe dem.

Og det kan de altså ... ikke.

For det første var det ikke mulig å sjekke om Brunos påstander om et uendelig univers stemte. Dermed var det verken noen data eller forskere å undertrykke.

Copernicus himself expressly left the question as to whether the cosmos is finite or infinite, as he said, to the philosophers, with good reason. This question was purely speculative and could not, with the evidence and possibilities available to the Renaissance astronomer, be addressed in anything approaching a scientific manner. To all intents and purposes the cosmos appeared finite and Renaissance scholars had no means available to prove otherwise.

 For det andre var påstanden ikke ny. 

In his own times Nicolas Cusanus had already considered the question and earlier, in the first-century BCE, the Epicurean philosopher poet Lucretius, Bruno’s inspiration, had included it in his scientific poem De rerum natura. Lucretius of course did not invent the concept but was merely repeating the beliefs of the fifth-century BCE Greek atomists.

For det tredje var påstanden en ikke uvanlig tanke på denne tiden.

All of this demonstrates that the idea of an infinite cosmos was fairly common at the beginning of the seventeenth century and nothing the Church said or did was likely to stop anybody speculating about it.

For det fjerde prøvde mange å finne ut av dette, selv om det lenge ikke var mulig.

Amongst others Galileo, Jeremiah Horrocks, Christiaan Huygens and Isaac Newton all tried to estimate/calculate the distances within the solar system and outward towards the stars. First in the middle of the eighteenth century with the transit of Venus measurements were these efforts rewarded with a minimum of success. It wasn’t until the early nineteenth century that the first stellar distance measurements, through stellar parallax, were achieved.

For det femte påvirket altså Kirken nada negativt siden det som tok tid var å utvikle nødvendig matematikk, begrepsaparat og måleinstrumenter.

Hva så med påstanden om at solen bare var én av mange stjerner?

Nei, igjen har vi å gjøre med en hypotese som for det første ikke var ny og man for det andre ikke kunne avgjøre om stemte, gitt datidens matematiske verktøy, teorier og instrumenter.

Once again there was nothing new in this. Anaxagoras had already had the same idea in the fifth-century BCE and John Philoponus in the fifth-century CE. Once again the problem with this speculation was not any form of religious objection but a lack of scientific theory and expertise to test it. This first became available in the nineteenth century with development of spectroscopy. This of course first required the development of the new matter theory throughout the seventeenth and eighteenth centuries, a process that involved an awful lot of science.

Men det må da ha vært et sjokk at Bruno hevdet at flere av planetene var bebodd? Der hadde vel Kirken mye å slå ned på?

Nei, heller ikke dette var noe nytt og det var altså umulig å avklare rundt år 1600. Vi har den dag i dag ikke avklart det.

Konklusjonen er ganske så klar.

Given my knowledge of the history of science I can’t see anywhere, where the Church hindered or even slowed down scientific progress on those things that Bruno speculated about in his cosmological fantasy.

Men Galileo-saken, viser vel Kirkens vilje og evne til å fjerne brysomme naturvitere? Og ikke minst skape et klima som ødelegger for forutsetningen for vitenskap, det som Popper kaller for det åpne samfunn?

Vel, det er ikke enkelt å finne evidens. Det er normalt at det tar tid for helt nye teorier blir akseptert. Det hjelper ikke at de som oftest har mange uavklarte og kritiske spørsmål, eller hvis de kommer dårligere ut enn konkurrerende teorier og ikke kan avklares med tilgjengelige verktøy.

Eller ikke stemmer.

Blant det som måtte aksepteres, var at vi ikke ble blåst vekk selv om jorden suste gjennom rommet i tusener av km i timen.

The problematic objections were observationally empirical and had already been discussed by Ptolemaeus in his Syntaxis Mathematiké in the second-century CE. Put very simple if the world is spinning very fast and hurtling through space at an alarming speed why don’t we get blown away? Copernicus had the correct answer to this problem when he suggested that the atmosphere was carried round with the earth in the form of a bubble so to speak. Unfortunately he lacked the physics to explain and justify such a claim. It would take most of the seventeenth century and the combined scientific efforts of Kepler, Galileo, Stevin, Borelli, Descartes, Pascal, Huygens, Newton and a whole boatload of lesser lights to create the necessary physics to explain how gravity holds the atmosphere in place whilst the earth is moving.  This process was not hindered by the Church in anyway whatsoever.

Videre manglet man altså data og flere konkurrerende teorier sto sterkere. Også når det gjaldt å forklare hvordan det kan ha seg at planetene beveger seg frem og tilbake på himmelen.

Disgusted by the inaccuracy of both systems Tycho Brahe started a new long-term observational programme to obtain new accurate data. Whilst doing so he developed a third model, the so-called geo-heliocentric model, in which the planets orbited the sun, which in turn orbited the stationary earth. This model had the advantage of explaining retrograde motion without setting the earth in motions, a win-win situation. 

Dermed var det kanskje ikke helt uforståelig at Kirken reagerte skarpt når noen hardnakket hevdet at det var bevist at jorden gikk i bane rundt solen.

It should be pointed out that due to the attempts of Galileo and Foscarini to reinterpret Holy Scripture in favour of heliocentricity the Catholic Church had entered the action in 1615 and forbidden the heliocentric theory but not the heliocentric hypothesis. The distinction is important. The theory says heliocentricity is a scientific fact the hypothesis says it’s a possibility. At this time heliocentricity was in fact an unproved hypothesis and not a theory.

 Men hindret ikke forbudet mot at fremme denne teorien vitenskapen, uansett? Nei, astronomene fortsatte å lete etter evidens og løsninger på kritiske spørsmål.

This is the point where Rosenhouse-Myers step in and claim that the Church hindered scientific progress but did they. The straightforward answer is no. The astronomers and physicist carried on looking for answers to the open questions and solutions to the existing problems. There is no evidence whatsoever of a slowing down or interruption in their research efforts.

Hva så når det fantes evidens? Kirken må jo ha prøvd å undertrykke det som etterhvert kom av slik?

Ikke helt. Med Keplers teori om at planetene gikk i ellipsebaner om solen (noe som forklarte observasjonene bedre enn Galileis sirkelbaner) og stadig nye data, begynte det heliosentiske verdensbildet for alvor å bli akseptert blant astronomer rundt 1660.

Og det hadde verken vært mulig eller vitenskapelig forsvarlig å akseptere det før da.

Between 1618 and 1621 Kepler published his Epitome astronomiae Copernicanae explaining his elliptical astronomy and his three laws of planetary motion in simple terms and in 1627 the Tabulae Rudolphinae the astronomical tables based on his system and Tycho’s new accurate data. It was these two publications that would lead to the general acceptance of heliocentricity by those able to judge by around 1660. Kepler’s publications delivered the desired accurate prognoses of planetary positions, eclipses etc. required by astrologers, cartographers, navigators etc.

Vitenskapshistorikere som Thony Christie ser rett og slett ingen evidens for at Kirken hindret at denne type teorier ble akseptert. Antallet studenter ved universitetene økte, det ble skrevet stadig flere og bedre bøker om astronomiske modeller, basert på stsadig bedre observasjoner.

At no point in the 120 years between the initial publication of Copernicus’ De revolutionibus and the general acceptance of heliocentricity in the form of Kepler’s elliptical astronomy is there any evidence of the Church having slowed or hindered progress in this historical process. 

Og dette var altså fortsatt flere generasjoner før det forelå solide bevis.

To close it should be pointed out that it would be another seventy years before any solid scientific evidence for the heliocentric hypothesis was found by Bradley, in the form of stellar aberration.

Men det vil nok fortsatt gå noen generasjoner før vanlige mistenkte aksepterer at det ikke finnes evidens for at Kirken bremset aksepten.

Moralisten Myers

Det er ikke bare Sam Harris som forsøker å kvadrere den moralfilosofiske sirkelen, også PZ Myers har kastet seg på bølgen.

Og hos Myers er det som vanlig ikke tvil om motivasjonen. Det handler om å sette disse ufordragelige kristne fast.

Som vanlig er tonen ... klar.

There is a common line of attack Christians use in debates with atheists, and I genuinely detest it. It’s to ask the question, “where do your morals come from?” I detest it because it is not a sincere question at all — they don’t care about your answer, they’re just trying to get you to say that you do not accept the authority of a deity, so that they can then declare that you are an evil person because you do not derive your morals from the same source they do, and therefore you are amoral. It is, of course, false to declare that someone with a different morality than yours is amoral, but that doesn’t stop those sleazebags.

Men at tonen er klar, betyr ikke at tanken er det. Eller at han i det hele tatt har forstått melodien.

Mens Myers synes å tro at det handler om hvorvidt ateister kan være moralske (hvilket de beviselig er), er altså dette vanligvis formulert som et spørsmål om det eksisterer en objektiv etikk som er forpliktende enten vi nå skulle kjenne den eller være enig i den eller ikke.

Det er enkelt sagt to måter å svare på dette, selv om det kan være ulike vinkler og vrier innenfor hver.

Den ene måten er si at det ikke finnes noen objektiv etikk (f.eks. siden det ikke finnes noen høyere moralsk instans som Gud), og vi må dermed gjøre det beste ut av det, finne de reglene og verdiene de fleste er enige om og som vi mener er best egnet til å nå de målene vi mener er best og så videre.

Den andre måten er å si at det finnes en objektiv og forpliktende etikk (f.eks. siden det finnes en moralsk instans som står over kulturer og kjepphester), noe som gjør det mulig å si at noen faktisk handler umoralsk og ikke bare i strid med lovverk, flertallet, kulturelle preferanser, almen rettsfølelse, menneskerettighetene e.l. 

Myers velger en tredje vei, selv om det virker mer som om han kaller den første for den andre. Han hevder at det finnes en objektiv etikk, uten en høyere moralsk instans.

Here’s my objective, ungodly moral reasoning that I use to assess the rightness of an action. Let’s call this the basics of an objective humanist morality.

Når noen sier noe slik er det normalt enten mot bedre vitende (hvilket ikke akkurat er ... etisk) eller så er det fordi man ikke vet bedre, hvilket ikke styrker tilliten til personens kompetanse og dømmekraft.

Nå skal vi likevel være forsiktige med lengdehopp til konklusjoner. La oss gi Myers sjansen. Kanskje han har lykkes i å kvadrere sirkelen, altså gå fra subjektive følelser eller flertallets preferanser til objektiv moral, fra det å peke på hvordan noe er til å konkludere med hvordan noe bør være.

Hvordan begrunner Myers en objektiv moral?

Det første av fem punkter handler om hans interesser.

1.Interest. Am I even interested in carrying out a particular action? There’s a wide range of possible actions I can take at all times, and all of them have consequences. In this realm of possibilities, most options never come up: I have never been in situation where I desire or am compelled to torture a toddler, nor can I imagine a likely scenario for such an activity. It is a non-decision; my default choice is to not torture, and the only time the choice comes up is in bizarre abstract questions by not-very-bright philosophers.

Vi ser altså at det første av hans ... objektive kriterier, er hans personlige preferanser.

Det er ikke meg i mot at Myers ikke har følt interesse for å torturere spedbarn, men det er vanskelig å argumentere for at hans interesser skal gjøres til almen gyldig moral. Like lite som vi kan basere en objektiv etikk på det faktum at vi i historien har hatt mer enn nok av erobrere og voldsmenns med interesse av å plage og drepe spedbarn.

Hva så med det andre punktet? Bringer det oss noe nærmere en objektiv moral?

2.Consent. If I’m contemplating an action, I’d next consider whether all participants agree to engage in the action. If it isn’t consensual, it probably isn’t a good idea.

Where does this value come from? Not gods, but self-interest. I do not want things done to me against my will, so I participate in a social contract that requires me to respect others’ autonomy as well. I also find a non-coercive, cooperative culture to better facilitate human flourishing.

Nei, slett ikke. Han bygger ikke på f.eks. menneskets grunnleggende verdi eller på sterke og klare regler som ikke endrer seg med folkemeningen e.l., men om en (om vi skal se empirisk på dette) flytende serie av konklusjoner som til enhver tid er prisgitt konsensus.

Og han forklarer ikke hvorfor der er objektivt å si at man bør følge en sosial kontrakt som forplikter til å respektere andres frihet. Det er selvsagt et lurt kritierium i mange tilfeller, og en president som gikk i mot dette, ville ikke få mange stemmer, men det er ikke objektivt.

Andre vil kunne tenke at det er bedre hvis jeg fikk bestemme i et samfunn, eller at det er greit å si at jeg følger denne kontrakten, samtidig som jeg i skjul prøver å oppnå fordeler, i beste Machiavelli-stil. Kan jeg komme unna med det, er det vel ikke så farlig?
Det tredje imponerer heller ikke med objektivitet.

3.Harm. I avoid behaviors that cause harm to others.

Again, this is not done because an authority told me to do no harm, but is derived from self-interest and empathy. I do not want to be harmed, so I should not harm others. And because I, like most human beings, have empathy, seeing harm done to others causes me genuine distress.

Ja, å forvolde noen skade kan være til plage for noen og enhver. Men dette handler altså ikke om noe objektivt, det handler om egeninteresse og empati, eller (for å oversette) om egoisme og følelser. Selv om vi igjen snakker om noe mange opplever som bra og forbilledlig, er det altså heller ikke her en objektivt gitt plikt å gå fra er ("jeg vil ikke bli skadet") til bør ("jeg vil ikke skade andre"), uansett hvor mange som måtte like konklusjonen.

Før vi trekker noen konklusjon om Myers (enten man nå skulle like den eller ei), skal vi se på hans fjerde og siste kriterium. Er vi endelig på sporet av noe objektivt?

4.Stigma. This should be the least of my four reasons, but face it, sometimes we are constrained by convention. There are activities we all are interested in doing, that do no harm and may be done with consenting partners, but we keep them private or restrain ourselves to some degree because law or fashion demand it.

These are human and social constraints, not at all divine, and are also not universal or absolute — they can and do change over time. And sometimes, when cultural biases cause harm, I think we have a moral obligation to change the culture.

Vi ender altså ikke i nærheten av den konklusjonen Myers vil ha oss med på. Verken konvensjoner, lovverket eller moter er det man normalt vil oppfatte som noe objektivt - eller etisk. "Hva vil naboene  si?" (eller hvordan man nå skal formulere Myers metode) synes ikke som det mest solide eller reflekterte grunnlaget for moralsk adferd.

Den som gifter seg med tidsånden blir fort skilt, noe som kan forklare hvorfor så mange nøyer seg med samboskap med den.

At Myers tenker vi har en moralsk forpliktelse til å endre det i en kultur som måtte skade andre, betyr ikke at vi faktisk har en moralsk forpliktelse til det. For hvordan vil Myers argumentere for at hans oppfatning av hva som er skadelig, eller uheldig, eller dårlig, eller umoralsk i en annen kultur, ikke bare forteller noe om Myers egen kultur eller interesser eller preferanser?

Han synes å blande det at mange i en vestlig, sekulær kultur kan like eller bli enige om noen prinsipper, med at disse faktisk er objektive og gyldige uansett hva noen måtte mene i en kultur. Skal vi si at noe er objektivt forpliktende for alle kulturer, kan vi ikke begrunne det ved at det bryter med min kultur - eller seneste moralske mote eller hva naboene synes.

Selv om vi av og til ville ha foretrukket at Myers sjekket med naboene hvordan hans språkbruk og argumentasjon oppfattes.

Han burde nok også sjekket med nærmeste moralfilosof om det han bedriver er konsekvensetikk, dydsetikk, naturrett, sinnelagsetikk eller regeletikk.

Er det konsekvensene av handlingene som avgjør? Helliger hensikten målet? Gjelder det å utvikle dyder som gjør oss til bedre mennesker? Har noe en natur og et mål slik at vi kan vurdere hva som er rett og galt ut fra om det strider med naturen eller målet? Eller er alt snakk om natur og mål meningsløst i en gudstom verden?

Er det hvordan jeg føler og tenker når jeg handler som betyr mest? Eller er det reglene som teller? Altså at jeg bør følge faste lover slik at jeg slipper å tenke meg om i timer hver gang jeg skal foreta etiske valg?

Og er etikk lik et lovverk, eller finnes det grunnleggende objektive verdier som lovverket må bygge på?

Myers fremstår kort sagt lite reflektert. Han synes mer opptatt av å angripe andre enn av å vurdere hvor langt hans egne argumenter faktisk fører. Han er mer kreativ i språkbruken enn i tenkningen. Målgruppen er galleriet, ikke meningsmotstandere.

Myers kriterier kan i beste fall være praktiske tommelfingerregler for hvordan vi skal foreta noen typer moralske overveielser. De kan være greie nok for å gjøre noen subjektive vurderinger.

Men sier vi de er grunnlag for en objektivt forpliktende etikk, havner vi i moralisme.

Eller hva vi nå skal kalle det når noen gjør sine egne etiske interesser og preferanser gyldige for alle andre.

Episk mytisk

Siden den heller ikke helt fundamentalistiske Thom Stark også har kommet inn i baren med noen tødler tanker om Jesus-myternes kamp mot Ehrman, låner vi ham mikrofonen ett minutt eller fire om The Death of Richard Carrier’s Dying Messiah.

Og det er da ikke hvem som helst han gir seg i kamp med.

Richard Carrier is not a Jesus Mythicist. He simply argues in favor of Jesus Mythicism, and has tentatively estimated that there is a four in five chance that Jesus of Nazareth never existed. And he should know since, in his own words, “I am no less a philosopher than Aristotle or Hume. My knowledge, education, and qualifications certainly match theirs in every relevant respect.”

Selv om motstanderen altså er ... formidabel, har Stark og andre tatt mot til seg.

Carrier’s obviously much-deserved fame has been ballooning in recent months, as he has blogged not one but two assaults on Prof. Bart Ehrman’s new book, Did Jesus Exist?, in which Ehrman defends the historical Jesus against the Jesus Mythicists. Carrier’s cantankerous criticisms of Ehrman have themselves come under criticism, by James McGrath (here and here), Joseph Hoffmann (here and here), and by Ehrman himself (here and here). Further, Hoffmann, Maurice Casey, and Stephanie Fisher will each be writing an essay-length critique of Carrier’s arguments within the next week or so.

Nå er ikke Carrier alene på den faglige banen når det gjelder skepsis til at Jesus har eksistert. Også noen så (ahem) nøkterne og (dobbeltahem) nøytrale som nyateistene Jerry Coyne og PZ Myers låner av sin autoritet som ... biologiprofessorer i en kamp som nok ikke akkurat vil fremme Carriers faglige karriere.

Det skal i det hele tatt bli interessant å se hvor lenge de fortsetter å heie på ateisters analogi til kreasjonister og kultarkeologer. Skal vi dømme etter tidligere evne til å ta noen hint, for ikke å si generelle erfaringer med livssynsaktivister, kan det gå noen år.

Fyll på med popcorn.

(Oppdatering 11:30: Ser ut som om Coyne trekker seg ut av debatten etter at Ehrman svarte Carrier såpass umisforståelig. Selv om han hevder det skyldes han er for ... travel, får vi håpe han har lært noe om å sette seg bedre inn i en debatt før han hopper på konklusjoner, uansett hvor mye de skulle samfalle med hans ønsketenkning).

Om møkk og menn

Det er bare å bryte sammen og tilstå at jeg noen ganger er er fristet over evne til å være enig med nye ateister. Særlig når de uttaler seg innen egne fagfelt.

Men det betyr også at det ikke er helt fritt for at jeg er uenig litt... vel ofte når de forlater sine kompetanseområder. Selv om de kan være både vittige og velmenende, blir de dessverre vel så ofte vemmelige.

Noe som ikke akkurat demper menighetens innspill i kommentarfeltene.

Siden Dawkins' bulldog, biologen PZ Myers som blogger biskt på Pharyngula, har foredrag på Litteraturhuset i Oslo på onsdag, og jeg dessverre ikke har anledning til å være til stede, kan tipses om at en av mine favorittfilosofer (uten at jeg dermed er enig i ett og alt), Eric Reitan, for tiden har en serie hjertesukk og hjernesvar etter å bli nedbjeffet.

Tittelen på seneste gjennomgang av Myers tirader mot Reitan (som altså ikke er trønder), er betegnende nok for førstnevntes stil (men ikke sistnevntes tilsvar), Once More Into the Muck Heap. 

Så er det bare å gjøre seg usynlig på loftet mens 23 tenåringsjenter herjer på terrassen, før jeg siver umerkelig ut til fotball med Ljan/Nordstrand-veteranene.

Ikke på Grønmo, men på kunstgress.