Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.