Matematiker med hatt

Ikke alle institusjoner er slik at en av samtidens største matematikere kan bli leder. Noen av oss kan rynke en og annen nanometer på nesen over at sivilingeniører er underrepresenterte i norske bedrifter, men ser man på bedriftsledere er det ikke bare en mangel på matematikere - det er vanskelig å finne noen i det hele tatt.

Mengden er kort sagt liten, muligens tom.

Vi finner det samme på område eller område. Ingen matematikere har vært amerikansk president, norsk statsminister eller generalsekretær i FN. Ingen matematikere har ledet en mediebedrift eller Nobelkomiteen, i hvert fall ikke i Norge.

Nå kan jo en av årsakene være at matematikere ikke akkurat har ord på seg for å være folkelige og fingernemme. Det er i hvert fall lett å tenke at en som er svært god på abstrakte analyser er tilsvarende dårlig på praktisk politikk. Selv analysebyråer ledes ikke alltid av matematikere.

Likevel er det i hvert fall en institusjon som skiller seg ut. Det er rett og slett mulig å finne en matematiker som ikke bare fikk en lederstilling, men en av de viktigste lederstillingene på kloden. Da snakker vi altså ikke om multinasjonale bedrifter som må sjonglere med store tall eller en livssynsorgansisasjon som Humanetisk forbund som er opptatt av rasjonalitet.

Vi snakker selvsagt om Den katolske kirken.

For realiteten er at for tusen år siden satt en matematiker i pavestolen, slik The Renaissance Matematicus delte i går, på dødsdagen til Gerbert av Aurillac (945-1003).

Historien om Gerbert er interessant, av mange grunner. For det første viser den hvilke muligheter det var for sosial mobilitet i middelalderen. De fleste bønder forble bønder og skomakere ble stort sett ved sin lest, men hadde man de rette talenter var det ikke umulig å bytte spor.

Særlig om man gikk inn i Kirken.

Bondesønnen Gerbert ble raskt skyflet fra kjøkkentjeneste til studiekammeret. Han fikk den høyeste matematiske utdannelsen som var mulig i Europa på den tiden, i Katalonia - den kristne delen av Spania med tilgang til den antikke og arabiske matematikken.

Etter tre års høyere studier der ble han introdusert for paven og sendt til Rheims for å fullføre sin utdannelse.

Gerbert ble etterhvert lærer for den tyskromerske keiseren sønn, den senere Otto III, og for pave Gregor V. Han tiltrådte som erkebiskop i Ravenna og ble pave etter Gregor i 999, under navnet Sylvester II.

Men historien viser ikke bare muligheten for mobilitet og utdannelse. Den understreker den posisjonen og respekten som naturfilosofer - som var hva man kalte vitenskapsmenn dengang - hadde i middelalderen.

For det var ikke slik at Kirken forfulgte eller fryktet vitenskap og kunnskap. Den var tvert i mot og uten sammenligning naturfilosofiens største støttespiller og sponsor, enten vi snakker om universitetene (som altså var opprettet og finansiert i kirkelig regi) eller om stillinger som pavelig astronom.

Takket være kirkelige ledere, munker og klostere, fikk vi overlevert svært mye av den latinske naturfilosofien i Vest-Europa (Bysants tok selvsagt vare på det meste av den greske, og delte den med araberne).

I økonomiske oppgangstider var det kort vei til renessanser. Europa opplevde dermed flere slike før den vi normalt tenker på. Vi snakker da både om den karolinske rundt år 800, den ottonske fra andre halvdel av 900-tallet og den enda mer betydelige med universitetenes fremvekst fra 1100-tallet.

Leser du noe sted at kirken forfulgte vitenskapsmenn i middelalderen vil du fort oppdage at kildene er populærvitenskapelig forkynnelse farget av 1800-tallets myter om middelalderens mørke.

Dessverre bremset Svartedauden prosjektet 150 år. Først på Kopernikus sin tid var det like mange utdannede naturfilosofer i Europa som i 1349.

Hva gjorde så Gerbert? Hadde han egentlig noen betydning? Eller noe kunnskapsnivå å snakke om?

Var ikke middelalderens vitenskap og matematikk så tilbakestående at man like gjerne kunne sagt at han var en av samtidens beste rakettforskere eller racerkjørere?

Nei, selv om kunnskapsnivået var lavere enn i dag, eller hva det skulle bli de nærmeste århundrene, var det altså ikke ubetydelig. Og ikke bare fordi han var av de første som bygget bro mellom arabisk og europeisk naturfilosofi.

Throughout his career at court and in the Church Gerbert was a passionate teacher of the mathematical sciences that he had learnt in his time in Spain. He wrote books on arithmetic, geometry and astronomy and was particularly interested in the astronomical methods of measuring time. He corresponded widely on mathematical topics and avidly collected manuscripts to extend his knowledge. He introduced the armillary sphere from Spain into Northern Europe and almost certainly played a roll in the introduction of the astrolabe. He might also have played a role in introducing the Hindu-Arabic numbers into Northern Europe.

Nå var dette forsatt en svært urolig tid. På mange måter var vi i sluttfasen av de store folkevandringene, vikingene fortsatte sine plyndringstokter (Hastein hadde til og med prøvd å innta Roma drøyt hundre år tidligere). Det skulle fortsatt ta et par generasjoner før Europa kunne komme på offensiven naturfilosofisk, for ikke å si politisk og militært.

Gerbert slet også med uro og opprør i Roma mot den tysk-romerske keiseren, muligens også provosert av hans forsøk på å reformere Kirkens etiske praksis - og måtte i en periode flykte til Ravenna. Kanskje viser det også at realister kan slite med realpolitikk.

Men selv om andre senere fikk armslag til å bidra mer, var ikke Gerberts bidrag uten betydning.

His achievements cannot be compared to some of the twelfth century translators such as Gerard of Cremona or Adelard of Bath but he was almost certainly the leading European scholar of the mathematical sciences outside of Muslim Spain in the tenth century and he and his student did much to make the Islamic knowledge of mathematics and astronomy known to a wider audience.

Hans ry var rett og slett så stort at han fikk ord på seg for å være ikke lite av en trollmann. Det oppstod legender om at han stod i ledtog med djevelen og hadde lært arabisk magi. Noen hevdet at han kunne fly og hadde laget et magisk bronsehode som kunne svare på matematiske spørsmål. Selv i dag sies det at det renner tårer fra graven hans hver gang en pave dør.

Men Kirken lot seg altså ikke affisere av ryktene.

Selv om mange sikkert vil tenke at det skal trolldom til for å få en matematiker til å bli pave.