Usannsynlig vondt?

Denne bloggposten fortsetter vurderingen av lidelsens problem fra forrige og fjerde innlegg.

Vår analyse har så langt konkludert med at at det ondes problem er løst i den forstand at det ikke er noen logisk motsetning mellom eksistensen av en god og allmektig Gud og eksistensen av lidelse.

Men selv om man skulle være enig i det poenget (noe en rekke fagfilosofer for tiden synes å være), er det ikke gitt at man synes man er kommet i mål. For det kan da ikke være sannsynlig at en eventuell god og allmektig Gud ville ha tillatt så mye lidelse som det har vært i hele jordens historie?

Selv om det ikke lar seg vise at det er en logisk motsetning mellom Guds eksistens og lidelsen, opplever mange at dette likevel ikke styrker troen på Gud i en verden som vår. Vi er da kommet til det som ofte kalles for det evidensielle problem.

Spørsmålet er da ikke om det er mulig at Gud kan noen grunner til å tillate lidelse, men hvor sannsynlig det er.

Er ikke omfanget så rystende at vi bare må resignere? Er det ikke umoralsk å snakke seg bort fra den ufattelige summen av smerte fra millarder av år med organisk liv?

Men selv om dette ikke kan unngå å røre oss på det sterkeste, fraskriver det oss ikke ansvaret fra å bruke både hodet og hjertet. La oss derfor forsøke å se på dette som et argument. Er det overbevisende? Kan forutsetningene forsvares? Er begrepene anvendelige?

Hva tenker vi f.eks. på når vi snakker om summen av lidelse?

Hvis dette menes slik begrepet normalt brukes, må vi tenke oss en sum av enkeltindividers (enten vi snakker om dyr eller mennesker) lidelse gjennom mange millioner år. Vi kan muligens til og med lage et formelt regnestykke med sumtegn og addere opp lidelsesmengder. Men gjør vi det, ender vi med et avgjørende poeng. Det er rett og slett slik at ingen opplever denne summen.

Summen av all lidelse har ingen eksistens for noen (vi ser da bort fra spørsmålet om en eventuell Gud kan oppleve denne summen). Det maksimale noen kan oppleve er sin egen lidelse. Selv om denne kan være rystende inn til margen, er den svært langt unna en tenkbar sum av lidelse for alle til alle tider.

Men kan vi ikke heller snu litt på dette? Nei, selv om det ikke er mulig for noen å oppleve summen av lidelse, kan det ikke være slik at noen har hatt så grusomme liv at det hadde vært bedre om de ikke var født?

Skal vi svare på et slik forståelig spørsmål må vi imidlertid ha med oss et annet viktig perspektiv, rett og slett om livet på jorden er det eneste som finnes. For tenker vi som om det er punktum etter dette livet, når vi vurderer Guds eksistens, er det å forutsette hva som skal bevises.

Det er ikke rasjonelt å si (og dermed er det aldri noe man møter direkte, men som like fullt kan være et underforstått premiss) at siden det ikke finnes noen Gud som kan gi oss evig liv, kan Gud ikke kompensere for lidelse - og følgelig finnes ikke Gud.

Skal vi ta spørsmålet om det er bedre for noen ikke å være født helt logisk (noe som slett ikke er lett, og kanskje ikke er så lurt) er det i tillegg slik at ingen kan høste en fordel av ikke å være født. Er jeg ikke til, er det ingen "jeg" som kan oppleve noen fordel.

Men kanskje kan vi nærme oss en gyldig argumentasjon om vi endrer fokus? Kan det ikke være slik at selv om ingen opplever summen av all lidelse, er det ikke sløseri å skape verden på en måte som forutsetter så mye lidelse, selv lenge før det fantes mennesker?

Det kan da ikke være noen grunn til å skape verden på en slik måte for en allmektig Gud?

Vi skal se mer på dette i en senere bloggpost, men vi kan nevne at det er vanskelig å bruke kvantitative argumenter om noe som handler om noe kvalitativt. Uttrykk som "stort", "lenge" eller "sløseri" er ikke enkle å definere i forhold til et vesen utenfor det fysiske (inkludert tiden) eller med så mange andre begrensninger enn logiske.

Noe av det samme poenget er viktig også når vi skal vurdere om det er rasjonelt å si at det er usannsynlig at Gud kan eksistere i en verden med så mye lidelse. Skal vi snakke om sannsynligheter som mer enn intuisjon, må vi forsøke å tallfeste det (innenfor rimelighetens grenser).

Men det synes heller ikke her mulig, selv om vi forsøker oss på formaliseringer.

En samtale om noe så eksistensielt og personlig som opplevd sannsynlighet kommer ikke langt i retning av å vise at Guds eksistens formelt er mer usannsynlig enn sannsynlig. Det vil kreve en konklusjon på sannsynlighet (P) etter følgende fasong: P((G)/(E)) < 0.5 altså at det er mindre enn 50 % sannsynlighet at (G) en allmektig, allvitende og god Gud eksisterer gitt (E) at ondskap eksisterer.

Med andre ord at skal det være rasjonelt berettiget å avvise Guds eksistens, må sannsynligheten for at Gud finnes i en verden med lidelse være lavere enn sannsynligheten for at Gud finnes.

I en formalisering hjelper det med tall, noe som det er svært vanskelig å sette inn i et slik regnestykke. Og klarer vi ikke det må vi anvende andre måter å tenke sannsynlighet.

Et alternativ kan være en personalistisk tolkning, min personlige oppfatning av hva som er sannsynlig. Vi kommer aldri unna private meninger i samtaler om lidelse, de kan tvert i mot være de viktigste vi må ta opp.

Men de kan vanskelig brukes som et avgjørende filosofisk argument, for ikke å si som grunnlag for en allmenn sannsynlighetsvurdering.

En annen måte er en logisk tolkning, altså om det logisk selvmotsigende at sannsynligheten er større enn (for eksempel) 50 %? Men da er vi tilbake på det logiske problemet som vi har vist tidligere at ikke holder.

Den tredje måten er en mer vanlig sannsynlighetsvurdering av hvor ofte noe inntreffer, frekvensen, antallet forekomster av avgrensede muligheter. Dette kan vi litt enkelt kalle for et ”terningkast”-perspektiv. Men som vi har vært inne på kan vi ikke kvantifisere det ondes problem på den måten.

For hvilke frekvenser snakker vi om? Hva er måleenheten? Hva er mulighetene – tallmessig beskrevet? Hva er eventuelt gevinsten av lidelse eller fravær av lidelse?

Det er ikke underlig at det har vist seg umulig å bli enige om noen tallmessig sannsynlighet som kan brukes til å avvise Guds eksistens. Og klarer vi ikke å finne en slik sannsynlighet, kan ikke et evidensielt argument brukes.

Konklusjonen er følgelig at det ikke er mulig å vise at det er usannsynlig at en god og allmektig Gud finnes, til tross for alle lidelse som har vært i jordens historie.

Hvis argumentasjonen vår holder har vi dermed i denne serien vist at det ikke er mulig å bruke Det ondes problem til å avvise Guds eksistens logisk eller ut fra sannsynlighetsvurderinger. Vi har også vist at denne argumentasjonen ikke krever å finne hvilke grunner Gud kan ha for å tillate lidelse.

Men det betyr ikke at det er spesielt menneskelig mulig å legge det spørsmålet til siden. Vi ønsker oss så ofte en forklaring på hvorfor det er så mye ondskap, det som på fint kalles for en teodice. Og skal en slik forklaring holde, må den sannelig være god.

Hvis Gud skal ha noen grunner som vi kan akseptere til å tillate lidelse, må disse være langt i fra tilfeldige eller bagatellmessige.

Vi skal derfor neste gang nærme oss dette.