Fristende feillesninger

Etter en uke på Kreta og noen numne dager før avreise må det tilstås at det klør i en og annen finger etter å bruke andre tastatur enn mobilens.

Det blir ikke bedre av at det ikke akkurat mangler temaer å skrive om for tiden.

Heldigvis er det kommet såpass mange vettuge bidrag i kjølvannet av bomben og massakren at det er liten grunn til å gjenta eller konkurrere med så mye av dette. Det beste fra blogger og aviser er da også blitt delt av mange på Facebook og Twitter de seneste par ukene og vil sikkert fortsatt bli det (Oppdatert 20:05 - Et bredt utvalg av dette finner du her).

Men siden den antijihadistiske bloggeren Fjordman, "Breiviks forbilde", har stått fram i dag etter mange rykter og avskyelige outinger (feilaktige selvsagt) om hvem han er, kan vi begynne med noen refleksjoner i den retningen.

Ikke minst siden noe av det han har tatt opp i enkelte av sine skrifter er ting flere enn konspirasjonspushere kan støtte, i hvert fall et stykke på vei. Det setter i det hele tatt litt støkk i noen og enhver når man drar kjensel på egne temaer hos personer knyttet til ekstremistiske meninger.

Og da mener jeg ikke på noen måte likheter i retorikk eller fiendebilde eller politisk ... analyse eller ordvalg om grupperinger eller den heller grandiose konspirasjonen om Eurabia og resten av det islamofobiske tøvet.

Man skal kort sagt mangle atskillig gangsyn og tolkningsevne for å se paralleller. Det kan ikke være veldig vanskelig å se mine ganske så klare og konsise brodder mot alskens konspirasjonsteorier, fiendebilder og fobier, for ikke å si teokratier og totalitære tenkesett. Det blir ikke likere av mangelen på fokus på innvandring eller i det hele tatt omtale av en angivelig stor og overhengende "islamsk fare". 

Samtidig er det ikke til å komme fra at vi er flere med en historieinteresse.  Fjordman og undertegnede har likevel tydeligvis lest svært mye forskjellig stoff (eller mye likt på svært forskjellige måter) og dermed havnet på hver vår side i spørsmålet om Eurabia-våset.

Men når det gjelder seriøs middelalderhistorie er vi nok et stykke på vei enige.

Dermed blir det dess mer beklagelig at noe av dette er blitt del av det syke surret i Anders Behring Breiviks manifestmøl. Ikke fordi det er noe galt med stoffet i og for seg, men siden det i noen øyne følgelig og forståelig får et negativt stempel.

Vi snakker mer presist om kapittel 1.23 i 2083 (side 244-252) der ABB gjengir Fjormans artikkel Western vs. Islamic Science and Religion som bygger på høyst seriøse, alminnelige og anerkjente akademikere som Lindberg, Grant og Huff om forskjeller og likheter mellom naturfilosofiens ("vitenskapens") vekstvilkår i islamske og kristne kulturkretser i ulike perioder.

Og der konklusjonen er at det ikke kun er tilfeldigheter eller bedre våpen som førte til at den vestlige kulturkretsen fikk mer bærekraftig teknologi og naturvitenskap.

Som altså er av de tema jeg stadig har berørt. Med unntak av noen typiske Fjordmaniske spytt og spark (bl.a. i de siste par avsnitt) er ikke dette veldig fjernt fra enkelte av mine bøker eller artikler, intervjuer eller innlegg, enten vi snakker i Aftenposten, forskning.no, Vårt Land eller Humanist.

Seriøs bok om islams positive betydning.



Mens det i motsetning til meg ganske så opplagt brukes, dels underforstått eller mellom linjene, for å vise hvor logisk og legitimt, religiøst og rasjonalistisk rett, det er å ... bekjempe islam, "vitenskapens fiende". 

Dette fører til det viktige spørsmålet om hvordan normal og nøktern forskning kan misoppfattes eller misbrukes av ekstremister for å gi galskap et ferniss av klokskap.

Eller rett og slett bli avfeid fordi forskningen er blitt brukt eller i det minste plassert i monstermanifestet.

Det hele blir muligens ikke bedre for en som nylig var ute med en bok om myter om europeisk historie, når det fremkommer at Fjordman har liggende et manus om det samme - selv om det er tvilsomt om det er stor likhet.

Mye tyder dermed på at det kan bli mer enn noen anelser behov for å være ekstra tydelig når man skriver om islam, europeisk historie og/eller middelalderen fremover, eller tar noen oppgjør med myter om kirken og vitenskapshistorien. 

Ikke minst kan det bli enda mer viktig å påpeke hva man ikke sier.

Det er i overkant slitsomt å ta bokstavelig utsagn som "først når du forteller meg hva du har lest, forstår jeg hva jeg har skrevet". Men det er likevel blitt uønsket tydelig at det noen ganger er klokt å gardere seg mot fristende feillesninger, selv om det er umulig å forutsi eller forstå alle.