Mot nominelt - menneskerettigheter og moral

Noen vil nok oppleve det som et paradoks i mer enn én forstand at sjefen for Politiets utlendingsenhet, Ingrid Wirum, uttrykker at hun tror på menneskeretttighetene.

Dette fremkommer i dag i Vårt Lands spalte Min Tro der Wirum blir spurt om hun noensinne har kalt seg kristen.

Jeg er nok for rasjonell, som sagt. For opptatt av vitenskapen. Jeg søker mer håndfaste forklaringer. For meg er menneskerettighetene en bedre rettesnor. Jeg tror på dem.

Nå må det nok blankt tilstås at det ikke er de politiske paradokser som er Dekodets force. Det er vanskelig å finne en større politisk agnostisker. Hvis det er én ting livet har lært meg (forsåvidt er det vel flere ting, men la nå det ligge), er det at opptil flere veier fører til Rom.

Det betyr ikke at jeg lar være å stemme, eller ikke har gjort det rimelig konsistent, selv om jeg har beveget meg over deler av fjøla.

Men kommer vi til det metafysiske er det greiere. Der er det ikke veldig mange veier, i hvert fall ikke om man foretrekker rasjonelle og håndfaste forklaringer.

Når Wirum fremstår som paradoksal her, eller kanskje selvmotsigende er et bedre uttrykk, er det ikke bare fordi hun opplagt ikke har tenkt særlig mye over dette. Som så mange som intervjues i Min Tro-spalten formidler hun mer følelser enn fornuft, og - som så ofte - uten snev av motspørsmål.

Dermed ender hun i noe som klinger riktig, men som ikke henger mange nanosekundene på greip.

Hva i all verden er det vi mumler om her?

Er det plutselig blitt noe galt i å tro på menneskerettighetene? Er Dekodet en sånn typisk kristen fiende av rasjonalitet og vitenskap?

Nei, slett ikke, langt der i fra, tvert i mot.

For dette er omvendt.

Hvis det eneste jeg forholder meg til er vitenskapen, er det ikke mulig å begrunne en eneste menneskerettighet, uansett hvor liten den måtte være.

Ikke bare fordi rettigheter ikke kan leses ut av naturen i det hele tatt (hvis alt er natur eksisterer ikke reelle verdier), men også fordi begrepet "menneske" er vanskelig fra et utelukkende vitenskapelig perspektiv.  Tross store genetiske likheter innenfor arter er ingen individer helt like.

I følge lettere kjente moderne biologer som Richard Dawkins finnes det ikke noe essensielt i artenes verden. Alt er glidende overganger. Et poeng som da også til tider gjøres til et argument for evolusjon (eller vel så ofte mot kreasjonisters omgang med Første Mosebok).

Dermed står vi igjen med at det i følge en rent rasjonell og håndfast naturvitenskap verken finnes rettigheter eller essensen menneske. Begge deler er med andre ord noe som er definert av kulturelle forståelser, fagspråk, politiske overenskomster og juridiske formuleringer.

Dermed kan jeg godt si at jeg er enig i menneskerettighetene, at jeg synes de er praktiske og nyttige, ut fra mine egne livsønsker, valg, verdier og menneskesyn.  På samme måte som en PU-sjef ønsker å være lojal mot Norges lover, kan man være lojal mot menneskerettighetene (selv om Wirum ikke sier noe om hva som skjer hvis hun opplever at disse er i motsetning til hverandre).

Men å si at jeg tror på dem eller at de er gode, er å flytte seg vekk fra naturvitenskapen eller det juridiske. Vi er da over på livssynsområdet - og på grunner for tro.

For å si det med Chesterton er det slik at hvis vi ikke er skapt like, står vi kun igjen med at vi er evolvert ulike.

Enten jeg måtte definere tro som noe jeg griper ut av løse lufta, som kulturell tradisjon eller som noe flott, positivt, nødvendig og begrunnet, er spørsmålet om noe som helst av verdier er reelle eller nominelle.

Finnes de eller finnes de på?

En tro på menneskerettighetene som noe reelt krever en forankring i noe reelt. Hvis ikke er vi ute av det håndfaste og rasjonelle. Da er vi på følelser og stemninger.

Da er vi på akkurat det som Wirum antagelig ønsker å unngå, det emosjonelle, det kontroversielle, det "religiøse".

Men i stedet synes det som om hun og mange andre kaster barnet ut med badevannet. Forkaster jeg metafysikken, står jeg kun igjen med fysikken.

Å tro på menneskerettighetene er ikke noe alternativ til å "være kristen" eller til å tro at det finnes noe mer enn naturen. Det understreker tvert i mot at vi ikke kan regne med verdier uten å låne fra noe mer enn det synlige.

Enten vi liker det eller ikke, eller mener de trenger det eller ei, springer menneskerettighetene ut av en visjon der verdier oppfattes som reelle, som noe grunnleggende godt, som en målestokk vi kan nærme oss.

Selvsagt må vi forholde oss til skiftende politiske og ideologiske debatter, men prinsipielt kan den offentlige samtalen aldri løsrives fra om det finnes noe håndfast og rasjonelt utenfor naturen. Et vesen om hvem vi ikke kan tenke noe større.

Først da blir verdier noe vi ikke finner på, men noe reelt som vi oppdager.

Aquinas og astrologi

Selv skal jeg ikke dømme om hvem som vant debatten mellom Craig og Hitchens, men det er nok noe overdrevent å hevde at Hitchens har spesielt mye fakta eller filosofi på sin side.

Som når han hevder at Thomas Aquinas drev med astrologi.

I beste fall skyldes det en ren feiltagelse fordi man i middelalderen ikke hadde helt samme begrepsbruk som oss. Siden ord som astrologi og astronomi kunne bli brukt litt om hverandre, risikerer moderne lesere å la seg lure.

Saken blir imidlertid ikke bedre hvis kjennskapen til Aquinas er basert på sitatsurfing på beste nyateistmanér.

Men hvis vi mener (som vi uten videre kan anta at Hitchens gjorde) spådommer og personlighetsanalyser basert på planeter og stjerners posisjon, er det null og nada tvil om at Aquinas (forøvrig i likhet med Augustin, Luther og andre ikke helt betydningsløse tenkere) tok sterk og klar avstand.

Og det handler ikke bare om at dette i følge Aquinas og Augustin kan gjøre at vi forføres av mindre hyggelige åndsmakter, selv om holdningen vanskelig kan misforstås når de betegner noe som demonisk.

La oss derfor se nærmere på avsnittet i Summa Theologica om Whether divination by the stars is unlawful?

Now one makes use of a vain and false opinion if, by observing the stars, one desires to foreknow the future that cannot be forecast by their means. Wherefore we must consider what things can be foreknown by observing the stars: and it is evident that those things which happen of necessity can be foreknown by this mean,: even so astrologers forecast a future eclipse.

However, with regard to the foreknowledge of future events acquired by observing the stars there have been various opinions. For some have stated that the stars signify rather than cause the things foretold by means of their observation. But this is an unreasonable statement: since every corporeal sign is either the effect of that for which it stands (thus smoke signifies fire whereby it is caused), or it proceeds from the same cause, so that by signifying the cause, in consequence it signifies the effect (thus a rainbow is sometimes a sign of fair weather, in so far as its cause is the cause of fair weather).  

Now it cannot be said that the dispositions and movements of the heavenly bodies are the effect of future events; nor again can they be ascribed to some common higher cause of a corporeal nature, although they are referable to a common higher cause, which is divine providence. On the contrary the appointment of the movements and positions of the heavenly bodies by divine providence is on a different principle from the appointment of the occurrence of future contingencies, because the former are appointed on a principle of necessity, so that they always occur in the same way, whereas the latter are appointed on a principle of contingency, so that the manner of their occurrence is variable.

Consequently it is impossible to acquire foreknowledge of the future from an observation of the stars, except in so far as effects can be foreknown from their causes.

Kortere sagt kan vi spå om solformørkelser siden disse er "nødvendige hendelser" gitt solen, månens og jordens lovmessige bevegelser, selv om man ikke alltid tenkte rett om hvilke årsaker som faktisk skapte hvilke effekter (f.eks. knyttet til vær og tørke).

I motsetning til dette er ikke historiske hendelser og personlige lovmessige (Aquinas støttet ikke determinisme), men "tilfeldige" (kontingente), uanett hvor mye vi måtte bli påvirket av astrologer, folkemening eller andre som måtte finne på å rope fra hustakene eller hviske oss i øret.

Det er likevel lett å spå at nye ateister ikke vil lese Aquinas mer nøye før neste debatt.

Om å glemme sine bøker

Siden jeg nå i farten hadde glemt denne boken (og enkelte andre nevnt her), var det greit å bli minnet på det da jeg surfet litt i dag før møtebølgene ble for store.

Ikke så veldig aktuelt lenger, eller kanskje egentlig alltid veldig aktuelt.

Inntektene går til en god sak (altså Damaris, ikke meg).

Ånd og adrenalin

I likhet med Edward Feser er J.P. Holding av de som ikke har uvanen å legge noe i mellom. Eller å lene seg faretruende langt bakover når det byr seg en mulighet for krangel.

Noen ganger bærer dette mer enn lettere galt avsted, men jeg må tilstå at de begge stort sett stimulerer annet enn adrenalinet.

Som når temaet er følelser og frelse.

Jeg vet etterhvert ikke hvor mange jeg har møtt av kristne som kan fortelle at de ikke følte det som de andre, de følte ikke at Gud var til stede på møtene. Eller kanskje de følte det én gang eller to, men så ble følelsen ... borte.

Konklusjonen er enkel. Enten finnes ikke Gud i det hele tatt - følelsene var innbilning eller suggesjon (og man forlater kristentroen) - eller så tenker man at Gud har forlatt meg (og man oppsøker en sjelesørger).

Men at konklusjonen er enkel betyr ikke at den må være rett. En helt annen mulighet er at kristen tro ikke skal baseres på følelser. Ikke fordi det er noe galt med følelser, men fordi følelser kommer og går.

Og de kan manipuleres. Eller brukes like greit av mormonere som Märtha.

Holding er dermed ikke veldig nådig.

Some people wonder why I’m so hard on “too personal” views of God – even against such things as reading overfamiliarity into texts like the Prodigal Son parable and the “Abba” title. This is an example of why. There’s no Scriptural basis for this “personal experience of Jesus” stuff – epistemically, it’s just the Mormon “burning in the bosom.” My estimation is that it is a thoroughly manufactured artifact – people (notably extroverts) hyping themselves up the way someone would at a rock concert. No, that’s not the Spirit you’re feeling, folks – that’s adrenaline.

Kort sagt er det ingen grunn til å tro noe annet enn at det som oppleves som at "Ånden er nær" egentlig handler om at adrenalinet er her.

Og er ikke adrenalinet der, forsvinner Ånden. Noe som nok ikke er ... helt bibelsk.

I’ve seen plenty of apostates like Juno here, who complain that they left the faith because they didn’t “feel” or “experience” God the way others did.

We’d just better hope there’s not a price to pay for those of us who misled such people for no other reason than we wanted an “experience”. My suggestion: The next time any of you “experiential” folks want an experience…try a roller coaster at Busch Gardens.

Er du ute etter opplevelser kan vi med andre ord anbefale Tusenfryd eller en actionfilm i 3D. 

Eller å lese J.P. Holding.

Dødsrealistisk

Når tiden nå er kommet for lanseringen av "Spillverdenens tøffeste heksejakt", i flerbrukerspillet Salem (eller på fint MMO - Massively Multiplayer Online game), fortelles at realismen skal bli stadig mer realistisk.

I hvert fall når det gjelder liv og død.

I MMO-spillet Salem skal du virkelig tenke over valgene du gjør. Dør figuren din, er den tapt for alltid.

Permanent død

Gamere flest er vant til at hvis man dør i et spill starter man bare ved en base eller et lagringspunkt. I Salem bruker man en ganske annerledes løsning.

Om figuren din dør i Salem, mister du alt du har innhentet i løpet av spillingen. Og det er mulig for andre spillere å ta det fra deg. Ønsker du å spille mer må du lage en ny figur, og starte spillet på nytt. Formålet skal være at spillerne tenker mer over valgene de tar, og forstår at alt de gjør får konsekvenser.

Heldigvis ser det ut til at det forsatt bare er et spill, enn så lenge.

Men realismen er noe mindre tilstede når man kommer inn på selve temaet, kan det virke som. For åstedet tatt i betraktning, er selvsagt hekseprosesser et sentralt tema.

Som navnet tilsier vil temaet i Salem være heksejakt. Universet spillerne blir plassert inn i vil være den kolonitiden i New England, og heksejakt skal være en av retningene man kan ta i spillet.

Og da ser vi jo alle for oss heksegeneralen i mørk kappe mot en brennende solnedgang, mens titusener kjeppjages gjennom skogene og der alle som ikke kommer seg unna blir arrestert, torturert og brent behørig.

Nå var det vel ikke helt slik.

Som de øvrige hekseprosesser kommer vi ikke unna at det som foregikk var en grotesk og grusom affære. Men det forhindrer ikke at vi bør kikke i kildene før hysteriet tar oss.

I realiteten snakker vi ikke om titusener. Eller om tusener.

Eller om mange hundre.

Bakgrunnen handlet vel så mye om lokalt hysteri knyttet til et område som av mange årsaker bygget seg opp til en kruttønne. Nabostedene oppfattet dem som svært kranglevårne, enten vi snakker om beiterettigheter eller eiendomsgrenser.

Saken ble ikke mye bedre av gjerrige beboere og hyperpuritanske lover. Salem-beboerne slet f.eks. med å få tak i noen som ville være prest. Og flere som våget seg på noe slik forlot stedet etter få år, og ikke bare fordi de ikke hadde fått betalingen de var ute etter.

Stemningen ble ikke mindre ladet av at presten som til slutt sa ja rett i forkant av prosessene i 1692 presterte å idømme selv trofaste menighetsmedlemmer strenge reprimander og botsøvelser for den minste forseelse.

Uten at det er lett å peke på den direkte årsaken (Psykologi? Sykdom? Blanding? Annet?), fikk flere yngre piker hysteriske anfall. Det hele utviklet seg til et massehysteri. Etter en tradisjonell anklage mot et par stykker vokste sakene i omfang. Noen ble torturert for å få fortgang i tilståelsene. Rykter om sykdommer og dødsfall forsterket hysteriet.

Det gikk som det måtte og endte i en serie dødsstraffer. Men ikke i det omfanget som man skulle tro av senere omtale.

Antall henrettede - for det aller meste ved hengning - var rundt 20 (og en håndfull personer døde i fengsel).

Når Salem-saken har fått så mye omtale er det fordi den uten sammenligning er den største hekseprosessen i Nord-Armerika. Men den er langt unna de mest alvorlige henrettelsesbølgene. Det kunne f.eks. fort henrettes noen titalls pirater eller indianere i slengen.

Det skal nok dermed litt til for normale spillere i Salem - hvis realismen skal beholdes - å havne i noen stor fare når hekseforfølgelse er scenariet.

Av noen tusen innbyggere i områdene som ble berørt var det godt under én prosent som risikerte dødsdom for hekseri. Det var langt mer sannsynlig å dø av sykdom, ulykker eller indianere, for ikke å si pirater - eller leger.

Vi kan dermed uten videre gå ut fra at spillet ikke er helt realistisk her heller.

Galilei tok feil

En ny gruppe ukuelige sannhetssøkere kan nå avsløre at Galilei tok feil. Jorden er det ubevegelige punkt i universets sentrum.

Galileo Was Wrong: The Church Was Right is one of the most unique and penetrating books you will ever read. Now complete in Volumes I and II, authors Robert Sungenis and Robert Bennett take you on a tour of science and history the likes of which you would have never believed possible unless it were told to you in detailed and graphic form.

Det er sjelden man kan si seg mer enig i en blurb.

Eller blir mindre forundret over at samme sannhetssøkere har et noe ... ikke-kosher syn på jøder.

Og sannhetssøkere blir selvsagt forfulgt.

Sungenis dumme og dogmatiske lokale biskop (som sikkert støtter Kvarme både på det ene og andre området) har typisk nok i full offentlighet baktalt hans syn på jøder og bedt ham droppe begrepet "katolsk" i navnet på organisasjonen han driver.

Trøsten er at sannheten i lengden alltid vil overvinne forståsegpåernes smålighet og smedekampanjer.

Også Galilei møtte motstand.

Beste bøker 2010 - del 4

Og så tar vi resten av feltet.

Saving Leonardo: A Call to Resist the Secular Assault on Mind, Morals, and Meaning av Nancy Pearcey

Socratic Logic 3.1e: Socratic Method Platonic Questions av Peter Kreeft

Socrates Meets Hume : The Father of Philosophy Meets the Father of Modern Skepticism av Peter Kreeft

Tastes of Byzantium: The Cuisine of a Legendary Empire av Andrew Dalby

The Heresy of Orthodoxy: How Contemporary Culture's Fascination with Diversity Has Reshaped Our Understanding of Early Christianity av Andreas J. Kostenberger og Michael Kruger

Beste bøker 2010 - del 3

Vi lesser på med fem til.

Key Questions about Christian Faith: Old Testament Answers av John Goldingay

Logicomix av Apostolos Doxiadis, Christos Papadimitriou og Alecos Papadatos

Looking for the King: An Inklings Novel av David C. Downing

More Than Matter: Is Matter All We Really Are? av Keith Ward

Mountains Come Out of the Sky: The Complete Illustrated History of Prog Rock av Will Romano

Vi våger enda noen til i morgen

Sensasjon - Skrullinger faller for Zeitgeist

Så kom det for dagen at Jared Lee Loughner, anklaget for å ha drept seks personer i Tucson i forrige uke, er mer enn noen smuler interessert i selveste Zeitgeist.

The two-hour video is anti-Christian, anti-American and anti-capitalist, and Jared Lee Loughner became obsessed with it. Zeitgeist, a conspiracy-theory documentary released in 2007, has spawned its own cult following. According to Loughner's friends, the accused Tucson gunman was one of the cult's most zealous converts. And many of Loughner's otherwise inexplicable obsessions -- from his fascination with currency to his rantings against illiteracy to his paranoid fears of "mind control" -- parallel ideas promoted in Zeitgeist.

Hvorfor er vi ikke veldig forundret?

Beste bøker 2010 - del 2

Og her er de fem neste.

Defending the Resurrection, redigert av James Patrick Holding

From Atheism to Catholicism: How Scientists and Philosophers Led Me to the Truth av Kevin Vost

Information and the Nature of Reality: From Physics to Metaphysics, redigert av Paul Davies og Niels Henrik Gregersen

Is God a Moral Monster?: Making Sense of the Old Testament God av Paul Copan

Justice: Rights and Wrongs av Nicholas Wolterstorff

De neste fem kommer i kveld.

Beste bøker 2010 - del 1

Som alltid er det en og annen plan og kladd til innlegg på lur, men siden jeg nå skal bort noen dager er det kanskje tid for en rask oversikt over enkelte av de ... bedre bøkene som dukket opp i universet i 2010, dog ikke fra ingenting og etter mitt skjønn med god grunn.

Eller i hvert fall av de mest stimulerende som sperret veien for meg. I den noble kategorien engelske bøker som aldri hadde sjanse på bestselgerlistene.

For ordens skyld rangert alfabetisk; de fem første i kveld.

A Certain Ambiguity: A Mathematical Novel av Gaurav Suri og Hartosh Singh Bal

After You Believe: Why Christian Character Matters av N. T. Wright

A Place for Truth: Leading Thinkers Explore Life's Hardest Questions  av Dallas Willard

Beyond the Hoax: Science, Philosophy and Culture av Alan Sokal

Defending Constantine: The Twilight of an Empire and the Dawn of Christendom av Peter J. Leithart

Galilei og flekkene

Dess flinkere jeg er, dess verre kan det være å innrømme at noen er på høyde med meg.

Og, nei, vi snakker ikke om mediamyter om Northug, men om Galileo Galilei.

Mens det lenge har vært tradisjon for å fremheve Galilei som Den Store Oppdageren og Vitenskapens Fanebærer, er realiteten at han var vel så mye fanebærer for egen fortreffelighet og flink til å hente ting fra andre.

Uten den lille detaljen å nevne dem.

Kanskje skyldtes det altså nettopp hans genialitet. Selv om dette kan ha fordeler, som at man i ettertidens kan bli stående som unik, banebrytende, radikal, revolusjonerende og tilsvarende moderne honnøruttrykk, har det sine ulemper.

En av disse er tendensen til å legge seg ut med andre. Det er aldri noe godt sjakktrekk  å skaffe seg sterke fiender, heller ikke under motreformasjon og 30-årskrig.

Dermed er det ikke uventet om det fører til rettsak. Eller hussarrest.

En annen ulempe er faren for å overse viktige oppdagelser, eller not invented here-syndromet for å bruke fagspråk. Antagelig er en slik holdning dess mer fristende dess mer kjent den som kom med oppdagelsen er, siden man da opplagt ikke selv kan ta æren for den.

Når Galilei i sitt astronomiske hovedverk både unnlot å nevne seriøse alternativer (som Brahes og andres) og underkjente Keplers beregninger av at planetene beveget seg i ellipser, førte det til at flere så med hevete øyenbryn på hans noe enøyde klokkertro på sin egen modell med sirkelbaner.

Det økte ikke akkurat godviljen blant Galilei motstandere når han hevdet å ha bevist en modell som dels ikke stemte med observasjonene og dels var basert på feilaktige argumenter (som at tidevannet skyldtes at jorden beveget seg).

Nå er ikke dette min oppdagelse. Eller helt ny, det er et eget kapittel om noe av dette i Da jorden ble flat.

Men det dukker stadig opp nye detaljer hos flinkere folk enn meg, mer konkret Mike Flynns rimelig detaljerte presentasjon av flere av dem Galilei diskuterte med og hentet stoff fra som baserer seg blant annet på denne om solflekker og denne om Jupiters måner.

Uten at jeg tror det blir pensum på Blindern eller barneskolen med det første.

Jorden lenge flat på Blindern

Det hadde vært interessant å gjennomføre denne undersøkelsen (som ble gjort blant informatikkstudenter på Blindern) mot et bredere publikum.

Jeg er redd den hadde endt enda dårligere.

Men den mest utbredte myten er den som har med jordas form å gjøre. 9 av 16 mente at det ikke var før 1650 at det var alment anerkjent blant lærde at jorda er rund og ikke flat. 3 stk mente at svaret var år 1000, mens bare 4 hadde det riktige svaret som er 200 f.Kr.

Det var ikke uten grunn at dette spørsmålet var med. Det er en utbredt myte som man ofte hører gjentatt at det bare er de siste 4-500 årene at man har visst at jorda er rund. Endel av pensumlitteraturen på grunnskolen er feil og med på å utbre myten. Det er tydelig at ex. phil. på universitetet ikke har hjulpet.

Men hvis mange nok blogger om saken, hjelper det vel på.

Når tampen brenner

Det er ikke alltid like enkelt å drive kildekritikk, særlig ikke når man vet hvordan det egentlig var.

Vi aner dette bak røyken også om vi som Björn Albinson skulle være interessert i brannhistorie.

Det hele starter med den rette skepsis og nøkternhet.

En av forntidens mest kända bränder drabbade biblioteket i Alexandria. Enligt många källor blev det helt förstört år 48 f Kr. Källforskning har visat att det inte var så allvarligt men ändå lever minnet kvar av branden som en stor katastrof.

Mangt er rett akkurat her, og også i de neste avsnittene - selv om han nok baserer seg for mye på én kilde og overdriver dimensjonene på biblioteket (i praksis tvilsomt om det kan ha rommet mer enn 50 - 100 000 ruller).

Men så kommer den klassiske fellen, ikke minst for hobbyforskere som ikke selv leser originalkilder. Artikkelforfatteren er kledelig kritisk til historien han fokuserer på, men sitter fast i mytemyra når han skal oppsummere.

Boksamlingen i Serpion skall ha förstörts 390 e Kr. När de nya religionerna infördes skedde detta ofta med våld. Normalt ingick att man brände äldre skrifter och Alexandrias bibliotek förstördes slutligen på detta sätt omkring 646 e Kr när Islams lära kom till landet. Bokrullarna användes då som bränsle i stadens många badanläggningar. Ett fåtal rullar räddades av folk som vågade livet ty att inneha sådana skrifter var belagt med dödsstraff.

Det er vel ikke lenger noen grunn til å bli forundret over denne historiefremstillingen. At kristne i antikken normalt ødela alle bøker og drepte de som forsøkte å beskytte dem, er så kulturelt selvfølgelig at det ikke hjelper om noen oppdaterer Wikipedia, blir intervjuet på forskning.no eller gir ut bøker på Luther forlag.

La oss dermed hjelpe Björn Albinson. Slutten burde vært som begynnelsen.

En av forntidens mest kända boksamlingar var biblioteket i Alexandria. Enligt en modern myt blev det helt förstört år 390 e.Kr. Källforskning har visat att det inte var tilfellet men ändå lever minnet kvar av dette som en stor katastrof.

Feser mot alle

Litt rydding i dag, fjernet noen linker, oppdaterte en annen og la til Edward Fesers uforskamtmerkede blogg.

Skulle du være interessert i en munterbisk ikke akkurat ... tanketom thomist, med sterke synspunkter på det meste og mere til, er det bare å følge linken.

Han skriver forøvrig også utmerkede bøker.

Harris mot Freeman

Nei, vi snakker ikke om Sam Harris. Langt i fra.

Men når jeg nå har hatt noen hjertesukk selv til den britiske populærhistorikeren Charles Freeman, ikke minst siden Bjørn Vassnes har lent seg så tungt til ham, er det kanskje greit å vise at jeg ikke er ... helt alene om det.

En av mine medløpere er Stephen Harris, ved University of Massachusetts.

Mr. Freeman’s central claim in The Closing of the Western Mind is evidently that he is the champion of the Greek tradition of rationality, tolerance, progress, and sophistication, and Christians aren’t. Because Mr. Freeman champions reason, which he doesn’t define, those who disagree with him are portrayed as irrational. Because he champions tolerance, those who disagree with him are portrayed as intolerant. Because he champions a better society, those who disagree with him are portrayed as anti-progressive and authoritarian. So, from what I surmise to be Mr. Freeman’s perspective, it would be unseemly of him to take correction from an unsophisticated, half-educated, intolerant, close-minded, irrational, mystical rube like me. But, if you’ll allow me to tax your tolerance for the next half hour or so, I would like to make a case, not for Christianity, but against Mr. Freeman’s views.

Vel verdt en kikk om du skulle ha snublet over noen av Freemans bøker, eller vurderer om du bør snuble over noen.

Freeman er en hyggelig kar, men med såpass mange økser å slipe er det ikke underlig at han ifører seg i overkant smale og mørke briller.

Og får en Harris eller Davidsen på nakken.

1001 oppfinnelser

Det er ingen tvil om at de muslimske høykulturene i middelalderen hadde spennende bidrag til datidens naturfilosofi og gjorde en del imponerende oppdagelser.

Men iveren etter å synliggjøre alle oppfinnelsene kan bli litt vel ... oppfinnsom slik det dessverre fremgår av en nåværende utstilling i New York (det finnes forøvrig et tilsvar på noe av kritikken her).

I disse wikipedia-tider skal det ikke mye oppfinnsomhet til for å skrive en lettere leksikalsk tilbakevisning (selvsagt på det helt nøytrale stedet wikiislam) av 20 i overkant islamsjåvinistiske påstander (fra denne artikkelen knyttet til dengang utstillingen var i London i 2006), enten vi snakker om kaffe, sjakk eller bading.

Eller at man i den muslimske verden visste at jorden var rund "500 years before that realisation dawned on Galileo".

En formulering som forteller mer om dagens kunnskap enn fortidens.

Jagland på flatmark

Siden den vanskeligste motstander i politikk og praksis er velmente tullinger,  er det alltid like forstemmende å se ledere som viser seg fram i full offentlighet.

Denne gangen snakker vi om Thorbjørn Jagland som i en kronikk rett før nyttår presterte følgende passus:

Det er en forslitt observasjon at vi er midt inne i en teknologisk revolusjon. Men lite tenker vi på at alt det nye er i ferd med å sette dype spor etter seg i samfunnet og i politikken.

En historisk parallell: Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.

 Dessverre er det ikke en like forslitt observasjon at de som legger premissene for vår politiske utvikling gjør dette basert på munnhell og fordommer. Når Jagland kan hevde at man (underforstått Kirken som - i følge myten - la sin klamme hånd over forskning og fornuft) frem til opplysingstiden mente at jorden var flat, synliggjør det ikke bare at kunnskap er erstattet av klisjeer, men manglende evne til å lære av egne feil.

Ettersom han ble gjort oppmerksom på denne feilen av undertegnede etter en tilsvarende kronikk for noen år siden (om å snu pyramidene eller et tilsvarende snertent bilde), er det like tydelig som når han snakker engelsk at Jagland sjelden hører på andre enn seg selv.

Også følgende omriss blir litt for ... enkelt. 

Kirken og fyrsten mistet sin makt til fordel for økende folkestyre. Ny industri kom og med den det nye borgerskapet, arbeiderbevegelsen, sosialismen og kapitalismen.

Kompromisset mellom disse ideologiene skapte økende frihet bygd på kunnskap, demokrati og på enkeltmenneskets ukrenkelighet. Men opplysningstiden tok seg også en pause. Inn trådte politisk demagogi bygd på følelser og irrasjonalitet – og nasjonalisme. To verdenskriger fulgte.

Vi har med andre ord grunn til å være bekymret når Jagland selv viser en politisk demagogi bygd på følelser og irrasjonalitet.

Uten smøring i Northug-debatt

Det går fort og galt for seg i Den store Kulturdebatten for tiden.

Etter at Truls Dæhlie bekreftet manglende moralsk gangsyn i VG i går ved å sammenligne Northug med en lommetyv (ja, jeg har gitt opp VG for lengst, de reddes kun av å ha Nordens beste diskusjonsforum for sport), har Reidar Sollie i Dagsavisen noe mer blikk for hva som foregår.

Selv om han blir litt vel enkel i båssettingen.

Publikum er splittet i synet på ham. Han har en stor flokk entusiaster som mener han kan få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og han har en stigende skare skeptikere som begynner å få nok av mannen og gleder seg over ethvert nederlag han påføres.

Vi skal ikke ha fulgt mye med på nettdebattene for å se at sistnevnte gruppe er klar, sterk og tydelig. Northug hetses med fryd og klem over en lav fjøl. Og det er heller ikke vanskelig å finne rene apologeter.

Men av de gruppene som glemmes er de avvikerne av oss som verken er Northug-skeptikere (hva nå det er), eller mener at han bør få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og som mener at det er langt verre at media blåser opp bagateller og taler direkte usant.

Resultatet er at det for tiden spres sterke myter om at Northug er selvgod, hovmodig, dårlig taper og "pisser på" motstanderne når han vinner.

Dette oppfattes som så selvsagt at man kan nøye seg med å nevne stikkord. Uten å verifisere dem. Sier man i mot blir man fort oppfattet som ukritisk og uetisk. Eller dum.

Siden jeg kan diskutere dette i timevis, med mange eksempler, er det bare å være redd. Very afraid.

AHA i teologisk debatt

En del saker som er blitt liggende siden i fjor, blant annet at AHA slapp følgende pressemelding for en måned siden etter nyheten om at NASA kan ha funnet en annen type livsform:

NASA discovery of new form of life is catalyst for theological debate

Responding to the news from NASA that a microbe has been discovered that overturns previously understood paradigms about the nature of biochemistry, the American Humanist Association (AHA) highlighted the challenge to traditional religious accounts of life on earth. The discovery of a bacterium that can substitute arsenic for phosphorus is seen by many as potentially redefining life, broadening the scope of conditions capable of sustaining life on Earth.

Researchers at Mono Lake, California, have discovered the first known organism on Earth able to live and reproduce using arsenic, as opposed to phosphorus. Phosphorus, a chemical element within DNA and RNA, was considered an essential component to all living cells. This discovery will open new doors in a multitude of scientific fields. The AHA pointed to the discovery as something that gives rise to philosophical and theological questioning, adding that this is likely to lead to greater skepticism of established, revelation-based religion.

Ikke overraskende at AHA (har ikke de hatt avskjedsturne forresten?) som andre søker oppmerksomhet ved å henge seg på nyheter, men lettere talende at de ikke nevner hva i all verden det er ved dette funnet som vil påvirke den "teologiske debatten" på andre måter enn 1800-tallets debatt om Darwin.

Som altså foregikk på en tid der man faktisk lenge hadde trodd at liv kunne oppstå av seg selv (bevist av fluer som oppstod i møkk)...

Humanism is a philosophy that approaches life from a natural standpoint, deriving truth claims not from ancient texts or alleged revelation but from observation and rational thinking.

Det har ikke alltid virket helt slik for meg, og i hvert fall ikke her...

I det det hele tatt er det interessant å observere at AHA ikke deler noen tanker om at evolusjonsdebatten har pågått i et par hundre år (også før Darwin) eller nevner at de største kirkesamfunnene (fra pavekirken til presbyterianerne) godtar evolusjon.

Det overrasker dermed heller ikke at de unnlater å rapportere at en rekke sentrale teologer (og ikke akkurat av Gelius-typen) støttet Darwin svært tidlig (mens sentrale naturvitere bekjempet ham).

Men det er kanskje et slikt tunnelsyn man får etter mange års kamp mot kreasjonister?

Spørsmålet er uansett hvor mange dager det tar før AHA observerer at det er stilt en rekke store spørsmål ved dette "funnet". Og får noen rasjonelle tanker om dette med å hoppe på bølger og bandwagons.