Var Jesus svart?

Hvis du er ute etter eksempler på kompetanse i media, sosiale eller ei, er den beste testen å se hva de skriver eller linker til om Jesus.

Noe som skjer både titt (og la meg legge til) ofte når det ymtes om funn av manuskriper fra en eller annen periode og som på en eller annen måte handler om Jesus.

Dette er spesielt vanlig ved påske- og juletider, men forekommer også i agurksesongen.

Denne gangen dreier det seg om en tekst funnet i samme område som Dødehavsrullene, og der det i følge medieoppslaget fremkommer at Jesus var svart. Noe som spres som varme kattebilder på tørt Facebook.

A team of archeologists from the University of Tel Aviv have uncovered a collection of ancient scrolls in the West Bank region, near the Qumran Caves, where the Dead Sea Scrolls were originally uncovered in 1947, and which promise to shed a new light on the life and physical appearance of Jesus Christ.

Hvis dette skal være mulig, må tekstene være tidlige nok til å ha historisk verdi og tydelige nok til å ha portrettmessig verdi.

Hvor tidlig er så teksten det henvises til?

The manuscripts that have been dated between 408 BCE to 318 CE shed a new light on the physical appearance of Jesus Christ, admits professor Hans Schummer of the University of Tel Aviv

Det er det altså umulig å si noe om. Er teksten fra før Krist fødsel, kan den ikke brukes til å si noe om hans utseende ved fødselen. Er den fra senere enn år hundre, er den heller ikke noe å feste stor lit til.

At det gis så stort slingringsmonn på dateringen, er forøvrig et godt hint om at her er det noe muffens i mosen.

Det blir ikke mindre mistanke om det nå det altså sies at professoren vedgår at dette kaster nytt lys over Jesu utseende.

Ja, for et par generasjoner siden kunne det være et problem for enkelte med tyske navn at Jesus ikke så ut som en hvit europeer.

Mens det nok ikke er helt samme stigma om en professor i Israel i dag skulle antyde (eller altså ... vedgå) at Jesus så ut som en jøde fra Midtøsten.

Hvor tydelig er så teksten?

“It is quite revealing that the unknown author of the document notes with a certain sense of surprise that the infant’s skin tone is darker in color than his mother and father. 

“The infant was the color of the night” reads a part of the fragment of the scripture, “In the dark of the night, nothing could be seen of the infant except the white of his eyes” reads another excerpt.

Den er altså ganske tydelig. Jesus er mørkere i huden enn foreldrene og om natten ser man bare det hvite i øynene.

Siden man kan gå ut fra at han ikke hadde svarte, men brune øyne, er det ikke gitt at Jesus var svart.

Men så er det et annet spørsmål, som media sjelden stiller: Hvor sann er historien om denne teksten?

Undersøker man dette, finner man at den er ganske lite sann. Den er faktisk ikke sann i det hele tatt. Mer presist er det en tulleartikkel.

Er du i tvil om det, kan du google Hans Schummer. Eller sjekke linken der du kan lese mer, i artikkelen jeg linket til over. Den fører til like lite innhold som antallet Hans Schummer ved universitetet i Tel Aviv.

Altså på nivå med kompetansen om Jesus-forskning og artikkelsjekking i media, uansett hvor sosiale de måtte være.

Bomskudd mot Ringenes Herre

Siden atekst fortsatt er åpen for utgravninger, fortsetter vi å legge fram fossiler.

Vi er kommet til vinteren 2004/05 og temaet er Ringenes Herre, denne boken med ... alver, trollmenn og andre magiske elementer som altså faller noe tungt for brystet for enkelte av de vanlige mistenkte. 

Denne gangen handler det om Jørgen Høgetveits innlegg som kaster flammer og skygger over Tolkien.

Man kan trygt si at han første innlegg,  Ringenes herrer og antikrists ånd?, slo an en viss tone med avsnitt som

Bakgrunnen til John Ronald Reul Tolkien - som var født i Sør-Afrika 3. jan. 1892 - er i korte trekk følgende: En ressurssterk gutt som mistet mor fire år gammel og far som 12 åring. Man har inntrykk av at han "flyktet" inn i den forunderlige verden som han fant i "norrøn mytologi (skadinavisk) og han brukte både den norrøne mytologien og Kalevale (finsk helteepos) som "forbilder"". - og etter han kom til England ble han katolikk. De er som bekjent ikke ukjent med å alliere seg med slike krefter.

At han bygger på solid ... forskning og fagkunnskap fremgår av følgende avsnitt.

Et raskt søk gjennom internett på en del stikkord som Tolkien, (forfatter av Ringenes Herre), så Harry Potter, Tempelridderne m.m.- førte meg etter hvert videre til Richard Wagner og Nibelungen-ring eller bare Der Ring). En rask sjekk i Encyclopedica Britanica - som alltid er meget seriøs - bragte en ytterligere kunnskaper. Et par fyldige hefter om Tyskland - Norge relasjoner fra ca. 1850 til våre dager, bragte en nok et steg videre. Det var hefter jeg skaffet meg i en større utstilling for få år tilbake i Oslo. Meget informative. 

Plutselig befant en seg inne i en dypt religiøs verden av tanker om Arda (verden), Eru (gud), Middel-Earth Midgard, magi, heltedyrkelse (menneskedyrkelse), kjærlighet og hat, makt over været, og kamp mellom det "onde og gode" og ikke minst makten fra den magiske ring - tema som Tolkien sirkler omkring i sitt forfatterskap. Men ringen - den magiske - er sentral også hos andre som suger fra samme kilder. Og striden er - så langt jeg har loddet det til nå - den stikk motsatt av den vi finner i kristen tro som har helt andre veier til det gode. Dette dreier seg om tanker og åndskrefter som stammer fra dypet av europeisk og nordisk hedenskap - og som med Hitler og nasjonalsosialismen førte verden på kanten av stupet - noen vil si utfor. 

Nå finner jeg dessverre ikke alle mine bidrag som stod i flere aviser siden Høgetveit leverte samme innlegg mange steder, men avslutningsinnlegget er heldigvis tilgjengelig.

Det kom i Dagsavisen 15.01.2004 (og i Norge i Dag et par dager senere).

Bomskudd mot Ringenes Herre 

Med innlegget Innertier i ringene (MOM 11/1) fortsetter Jørgen Høgetveit sine bomskudd mot Ringenes herre. Hans fokus denne gang er at "Ringenes verden" skapte "ubehag" og "alarmerte" noen. Mangelen på konkrete henvisninger til Tolkien er fortsatt like påtakelig som misforståelsen av hans forhold til norrøne myter.

Og Høgetveit fortsetter sin rekordserie feillesninger med å henvise til et oppslag i Aftenposten der det heter at "Tolkien er til enhver tid blitt tolket forskjellig", for så å si at "hvorav også Hitler trekkes inn". At Høgetveit oppfatter dette som en støtte til sin "åndsmessige" kobling av Hitler og Tolkien, understreker at han ikke klarer å lese tekst. Poenget i Aftenposten er rett og slett det motsatte av hva Høgetveit antyder. Der framgår det i stedet at Ringenes herre av enkelte er blitt tolket som en lignelse på kampen MOT Hitler - nettopp på grunn av sitt grundige oppgjør med ondskapens vesen. Og dette er en kamp som skjer stikk i strid med hedensk mytologi. Både forståelsen av ondskap, og virkemidlene for å bekjempe det, gjenspeiler Tolkiens klare kristentro.

Ettersom Høgetveit denne gang innrømmer at han ikke har lest Ringens herre, med et friskt; "Skal man få lest det man kritiserer, da skulle man sannelig fått jobben", er det ingen grunn til å fortsette denne debatten.

Uflaks, tabber og systemsvikt

Etter 22.7.-kommisjonens rapport er det ikke blitt mindre interessant å se på mulighetene for andre utfall.

1: Med litt flaks og noe større årvåkenhet kunne PST ha stanset ABB før 22/7 med det som forelå av data om innkjøp av ingredienser for å lage eksplosiver.

2: Med noe større ansvarlighet kunne Regjeringskvartalet vært sperret såpass godt at det ikke hadde vært mulig å kjøre en bil med eksplosiver nærme nok. På den annen side hadde det ført til at ABB hadde valgt seg andre mål og kunne ha forvoldt enda større skade. Manglende sperring av Regjeringskvartalet er nok langt på vei et villspor i diskusjonen om å hindre ABB.

3: Med større gjennomføringsevne etter alle terrorøvelser og utredninger de seneste årene kunne en rekke andre sikkerhetstiltak vært iverksatt, men igjen ville nok dette føre til at ABB valgte andre mål som ikke var sikret.

4: Hadde NRK og andre radiokanaler tidlig nok informert om døde og store ødeleggelser i Regjeringskvartalet kunne ABB som fulgte med på bilradio tenkt at det holdt. Motivasjonen for å fortsette mot Øya var styrket av at han oppfattet bomben som mislykket.

5: Hadde denne gule lappen med informasjon om bilnummer og politiuniform vært sendt ut på politisambandet da den ble mottatt, kunne ABB vært stoppet før han kom til Sandvika.

6: Hadde man bedt om støtte fra Forsvarets helikopter, ville man kunnet stanset skytingen langt tidligere.

7: Hadde de første politimennene som ankom til parkeringsplassen ved Utøya straks rekvirert en båt (båteiere stod klare), kunne også ABB ha overgitt seg tidligere.

8: Hadde oppmøtestedet for beredsskapstroppen vært der man først bestemte, ville også aksjonen vært ferdig før, men ikke så mye tidligere som i 5 eller 6 over, uten at vi skal tidfeste noe av dette mer presist.

9: Hadde man valgt en raskere båt fra det stedet man uheldigvis valgte å starte fra, ville man også vært på Utøya før.

Men det var også klare elementer av flaks. Bomben i Regjeringskvartalet gikk av sent en fredag i fellesferien. Utøya lå ved siden av en campingplass med mange båter.
Det er altså den gamle lærdommen at kritiske hendelser har så mange elementer av flaks og uflaks at det kreves et robust system i politiet og mellom politiet og andre etater med gode rutiner, bedre kultur og opplæring, for ikke å si godt teknisk utstyr, for å motvirke uflaksen og redusere behovet for flaks.

Ikke akkurat en sensasjonell eller genial ny innsikt, men en gammel og trist lærdom som dessverre for få av de ansvarlige hadde tatt til seg.

Vi kan sikkert vurdere ulike grunner til dette (psykologiske, kompetansemessige, politiske osv.). Det er ikke vanskelig å peke på noen som bør ta ansvar i den forstand at de bør gå av. Det viktigste er likevel at de som rydder opp har forstått hva som skal til.

Og, enda viktigere, at det hele blir testet jevnlig - og med eksterne rapporter som er like kompetente og kritiske som 22.7.-kommisjonen.

Kort sagt vil flere enn politikere og journalister følge med på grepene som tas. Det er slutt på muligheten for å snakke seg vekk.

Retorikk og revirmarkering

Selv om NRK etterhvert er blitt i mindretall blant media som betegner Anders Behring Breivik i overskriftene som "kristen terrorist", er det fortsatt ikke helt uvanlig å høre dette.

USAs kristenkonservative krymper seg når den norske massemorderen Anders Behring Breivik blir beskrevet som en «kristen terrorist». Men det er det han er, mener amerikansk terrorforsker.

Og siden vi da snakker om en oppegående forsker som Mark Juergensmeyer, er det grunn til å trå litt forsiktig så vi ikke misforstår forklaringer og forbehold.  Begrepet "kristen" har rett og slett ulike betydninger og betoninger og det kan ligge mange motiver bak bruken (polemiske, politiske, personlige osv.), enten det handler om en selv eller andre.

Leser vi intervjuet ser vi at Juergensmeyer er ganske tydelig på hva han selv legger i begrepet. Han snakker ikke om personlig tro eller tilslutning til noe trossamfunn, men om religiøs orientert retorikk.

Det er riktig at Behring Breivik var mye mer opptatt av politikk og historie, enn skrifter og religiøs overbevisning. Men det samme kan i grunn sies om Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og alle andre islamistiske aktivister.

Poenget er rett og slett at vi må bruke like begreper når vi snakker om disse to terroristaksene. Det er like (u)rettmessig å kalle Breivik for kristen som bin Laden for muslim, selv om sistnevnte antagelig hadde et atskillig mer personlig eller inderlig forhold til sin gudstro.

De er på mange måter speilbilder av hverandre.

Anders Behring Breivik skriver om al Qaida med beundring, som om det han virkelig ønsker er å skape en kristen versjon av deres hellige krigere. Behring Breivik var fascinert av korsfarerne, og innbilte seg at han var medlem av Tempelridderne – den tusen år gamle korsfarerhæren. Han skulle gjerne ønske at han hadde en kristen hær som lignet al Qaidas muslimske militante.

Med andre ord: Hvis bin Laden var en muslimsk terrorist, er Behring Breivik en kristen terrorist.

Og likheten er (sier Juergensmeyer) slående mellom Timothy McVeigh som bombet Oklahoma City i 1995 og Breivik. For begge handlet dette om å redde samfunnet fra noe de oppfattet som forferdelig. Dermed er det slik at de ikke så mye er for noe som mot noe.

Begge var kjekke, unge, vestlige menn som innbilte seg at de var soldater i en kosmisk krig for å redde kristendommen. Begge trodde at deres masseødeleggelser ville utløse en enorm kamp for å redde samfunnet fra multikulturalisme, en av flere liberale tanker som hadde skylden for at ikke-kristne og fargede mennesker ble akseptert.

Her og andre steder ser vi forøvrig en klassisk feiloversettelse som gjør at dette hos NRK fremstår mer religiøst enn hos Juergensmeyer. For det Breivik er opptatt av her er ikke Christianity (kristendommen), men Christendom - kristenheten - eller med andre ord (det han oppfatter som) vestens kultur.

Breivik er uansett mest fokusert på fiendebildet.

Fienden i denne innbilte, altomfattende krigen var «de kulturelle marxistene/multikulturalist-eliten», som han så på som «vår tids nazister, som har tenkt å lede oss inn i det kulturelle slakterhuset ved å selge oss til det muslimske slaveri», ifølge manifestet.

Breivik viser lite annet enn en muslimhaters dødelige konspirasjonsteori koblet til en romantisert drøm om kristenheten.

Juergensmeyer støtter dermed ikke NRKs overskrift. Breivik er ingen "kristen terrorist", men en som bruker kristennavnet for å få alibi og anerkjennelse.

Skal vi mene noe om personers "religion" må vi forholde oss til deres egne uttalelser, uten at  vi dermed må la oss lure av retorikk. Men det er ikke gitt at det kommer veldig mye klokt ut av å studere religiøse motiver hos en person som selv hevder han ikke er spesielt religiøs.

Noe Breivik da også sier rett ut.

“I’m not going to pretend I’m a very religious person as that would be a lie. I’ve always been very pragmatic and influenced by my secular surroundings and environment” (2083, side 1344).

For likevel å våge oss på en oppsummering har ABB et mer instrumentelt enn inderlig forhold til religiøse begreper og anvender dem primært som kulturmarkører, dels inspirert av serbisk nasjonalisme. Muligens kan man også finne spor av en mer psykologisk eller magisk vinkling der gudstro og ritualer brukes for å skjerpe sansene og øke motet og kampviljen, selv om det meste tyder på at dette mer er en del av hans retorikk enn at han faktisk har gjennomført religiøse ritualer med slike formål.

Breivik går til og med så langt som å si at han oppfatter religion som en krykke. Som han selv ennå ikke har benyttet seg av, men tror han kan komme til å gjøre når kulene suser om ørene.

"Religion is a crutch for many weak people and many embrace religion for self serving reasons as a source for drawing mental strength (to feed their weak emotional state f example during illness, death, poverty etc.). Since I am not a hypocrite, I’ll say directly that this is my agenda as well. However, I have not yet felt the need to ask God for strength, yet... But I’m pretty sure I will pray to God as I’m rushing through my city, guns blazing, with 100 armed system protectors pursuing me with the intention to stop and/or kill.” (2083, side 1404).

Med andre ord er det meningsløst å kalle Breivik kristen annet enn som "europeer" eller som revirmarkering mot islam. Han opptrer i det hele tatt så instrumentelt både her og ellers (som i tempelriddertøvet) at religiøse båser blir lite annet enn motsatser.

Dermed ser vi at han ikke kaller seg for en "religiøs kristen", men en "kulturell kristen". Følgelig krever han tilslutning både hos det han kaller ateistiske og agnostiske kulturkristne - og hos odinister.

”A majority of so called agnostics and atheists in Europe are cultural conservative Christians without even knowing it. So what is the difference between cultural Christians and religious Christians? If you have a personal relationship with Jesus Christ and God then you are a religious Christian. Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

”European Christendom and the cross will be the symbol in which every cultural conservative can unite under in our common defence. It should serve as the uniting symbol for all Europeans whether they are agnostic or atheists.” (2083, side 1307).

Vi møter med andre ord ingen Breivik med en personlig tro på Jesus, eller en som er aktiv i en kristen menighet eller påberoper seg en kjent teologi eller trosbekjennelse. Han har etter over to uker i fengsel ikke bedt om å få snakke med fengselsprest. Han avviser alle dagens katolske og protestantiske kirker som "kulturmarxistiske", feige og/eller suicidale.

Den Anders Behring Breivik som vi møter i manifestet og media oppfyller kort sagt ingen klassiske eller meningsfulle definisjoner av kristen.

(Oppdatert 8. august: Se også religionshistorikeren Egil Asprems utmerkede og utdypende vurdering).

Bare et eventyr i Nettavisen

Siden det etterhvert dukker opp stadig flere grunner til å himle med øynene over Hawking, for ikke å si ett og annet medium media, tvinger fysikkens lover oss til å kommentere.

Som når Nettavisen forteller eventyr.

Den anerkjente britiske forskeren Stephen Hawking (69) har tidligere sagt at Gud ikke skapte universet. Nå provoserer han igjen religiøse miljøer, og konkluderer med at forestillingen om livet etter døden bare er et eventyr for folk som er redde for mørket.

Skal vi se, hva er ... logikken her?

Hawking avviser altså at Gud har skapt universet, noe som i følge hans oppfatning innebærer at det ikke er noen bruk for Gud og dermed mer enn indirekte er klart at Gud ikke finnes.

Men så kommer det virkelig sjokkerende. For, viser det seg i en sensasjonell ny provokasjon som skaper overskrifter verden over, Hawking er ikke bare en ateist som avviser Gud, han (hold deg fast) avviser også ... himmelen!

Mens religiøse miljøer altså en stund etter Hawkings forrige utspill har kunnet trøste seg med at det ikke er så farlig om Gud ikke finnes, så lenge vi kan klamre oss til himmelen, tar Hawking nå fra oss også det håpet.

Det er med skjelvende fingre man må spørre hvor dette skal ende. Kan Hawking til og med komme til å avvise at Jesus stod opp fra de døde?

For Nettavisen stanser ikke sin sjokkerende journalistikk avsløringsrunde der.

Hawking sier at kroppen kan sammenlignes med en maskin som bryter sammen når døden inntreffer.

- Jeg anser hjernen som en datamaskin som slutter å virke når komponentene svikter. Det finnes ikke noen himmel eller noe liv etter døden for ødelagte datamaskiner. Det er et eventyr for folk som er redde for mørket, sier han til The Guardian.

Igjen altså en klar konklusjon basert på solid empiri og en uimotsigelig analogi. For det er ingen som noen gang har reparert en ødelagt datamaskin eller hatt en backup som kan legges inn i en ny. En slik tanke ville vært eventyr for folk som er redd for å få harddisken slettet, og er dermed motbevist.

Nettavisen forfølger Hawkings usvikelige logikk videre.

I fjor kom Hawking ut med boken «The Grand Design» hvor han forsøkte å besvare spørsmålet: Trengte universet en skaper?

Ifølge Hawking er svaret nei.

- Ettersom det finnes en tyngdekraftlov, så kan og vil universet skape seg selv ut av intet, skrev han i boken.

Bedre kan det ikke sies av en fysiker. Siden noe finnes kan og vil noe som ikke finnes og dermed ikke kan gjøre noe som helst skape seg selv siden intet finnes.

At en journalist lar seg rive med av ... argumentasjonen er ikke overraskende.

Det er heller ikke uventet å se at en journalist heller ikke forstår begreper eller bedriver imponerende research når han følger opp med en forklaring. Som vi heldigvis ikke finner i Guardian-artikkelen dette stort sett ellers er basert på.

Påstanden strider imot sir Isaac Newtons overbevisning om at universet må ha blitt skapt av Gud, ettersom det ikke kan oppstå fra kaos.

Plutselig var det altså ikke "intet" som universet angivelig skulle komme fra, men kaos. Newtons argument ville i såfall være at det ikke er universets eksistens, men dets orden som krevde en forklaring. Men filosofisk forståelse ville vel ikke bidratt med nok klikk for en kommersiell nettaktør.

At det ikke bare er logikken det skorter på i Nettavisen, ser vi når journalisten gjør et tappert forsøk på å oversette fra engelsk.

Videre skrev Hawking i sin nye bok at det første slaget kom i 1992, da det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

- Det gjør sammentreffet av våre planetariske omstendigheter, den heldige kombinasjonen av avstanden mellom solen og jorden og solmasse, langt mindre enestående og undergraver det som bevis på at jorden ble med grundighet konstruert for å behage oss som mennesker, skriver han i boken.

Det er ikke bare grammatikken som gjør det vanskelig å forstå at at jorden ikke ble med grundighet konstruert derfor det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

Eller hva dette har med hvilken sak å gjøre.

For her konstruerer Hawking en stråmann når han synes å tro at det er klassisk kristen tro at universet består kun av vårt solsystem (eller at det kun er her det finnes planeter) og at det i tillegg ble laget utelukkende for jordens og menneskenes skyld.

Går vi litt lenger tilbake enn 1992 ser vi f.eks. at Thomas Chalmers (spørsmålet er forøvrig viet et kapittel i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) i sin serie på syv foredrag i 1815 om gudstro og universet understreket at det bare er ”vantro" (som Thomas Paine som var den han primært imøtegikk) som hevder at kristne mener Gud skapte universet kun for jorden og menneskenes skyld.

Argumentet om at jorden er plassert "helt riktig" for at liv skal kunne oppstå er forøvrig fremmet i størst grad etter 1992, slik vi finner det i Rare Earth (2000) og enda sterkere ID-vinklet i The Privileged Planet (2004). Begge sier forøvrig atskillig mer om saken enn at den kan imøtegås kun av forekomsten av planeter i andre solsystemer.

Men vi kan ikke ha en artikkel om Hawking uten at multiverset springer ut av intet.

Hawking mener også at det ikke bare eksisterer mange andre planeter, men også andre universer, såkalte multiunivers. Og hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten, så ville alle disse fjerntliggende verdenene være overflødige, skriver han.

På samme måte som eksistensen av en fjerntliggende sol og måne, for ikke å si av fjerntliggende vann og jord, dyr og fugler, fisk og planter, ville vært overflødige hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten.

En eventuell oppdagelse av andre og fjerntliggende dyrearter, for ikke å si himmellegemer, ville med andre ord vært et klart argument mot Gud.

Hva Nettavisen forteller oss er at gudstro alltid har stått og fallt med om noen skulle finne på å se gjennom et teleskop.

Eller i det hele tatt åpne øynene.

Det hadde likevel vært hyggelig om Nettavisens journalister i det minste én gang kunne gjøre det.

Fins dom?

Mens det i grunnen er ett og annet å legge til når Stephen Hawking uttaler seg om himmelen.

Men det får komme etter Aftonbladets oppslag om hva Sven Svenson fra Södertälje mener om saken.

Mer enn tusen ord

Vi hever oss over fristelsen til å skrive mye om Northug (noe som nok ville ha generert en og annen hit i dag), selv om det er enkelte som fortsatt mener det er mer kjedelig med en desperat duell over 50 kilometer enn å se noen gå alene i front i 10 kilometer.

Vi tar dermed ikke hele historien om alle som hevdet at han var overtrent, at spurten var dårligere, at fortidens skistjerner var så gemyttlige og godmodige, at han er så elendig taper at han demonstrativt møter for sent på premieutdelinger, hetser tapende svensker med ufine gester og i det hele tatt er så slem og arrogant, altså.

Men vi nøyer oss med å sitere et bilde som sier mer enn tusen ord, lånt fra den utmerkede artikkelen linket til over.

Tror ikke jeg hadde utfordret tennene til dette tusenhodete trollet fullt så freidig og frivillig .

Uten smøring i Northug-debatt

Det går fort og galt for seg i Den store Kulturdebatten for tiden.

Etter at Truls Dæhlie bekreftet manglende moralsk gangsyn i VG i går ved å sammenligne Northug med en lommetyv (ja, jeg har gitt opp VG for lengst, de reddes kun av å ha Nordens beste diskusjonsforum for sport), har Reidar Sollie i Dagsavisen noe mer blikk for hva som foregår.

Selv om han blir litt vel enkel i båssettingen.

Publikum er splittet i synet på ham. Han har en stor flokk entusiaster som mener han kan få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og han har en stigende skare skeptikere som begynner å få nok av mannen og gleder seg over ethvert nederlag han påføres.

Vi skal ikke ha fulgt mye med på nettdebattene for å se at sistnevnte gruppe er klar, sterk og tydelig. Northug hetses med fryd og klem over en lav fjøl. Og det er heller ikke vanskelig å finne rene apologeter.

Men av de gruppene som glemmes er de avvikerne av oss som verken er Northug-skeptikere (hva nå det er), eller mener at han bør få vinne med alle de virkemidler som er tilgjengelige. Og som mener at det er langt verre at media blåser opp bagateller og taler direkte usant.

Resultatet er at det for tiden spres sterke myter om at Northug er selvgod, hovmodig, dårlig taper og "pisser på" motstanderne når han vinner.

Dette oppfattes som så selvsagt at man kan nøye seg med å nevne stikkord. Uten å verifisere dem. Sier man i mot blir man fort oppfattet som ukritisk og uetisk. Eller dum.

Siden jeg kan diskutere dette i timevis, med mange eksempler, er det bare å være redd. Very afraid.