Mot nominelt - menneskerettigheter og moral

Noen vil nok oppleve det som et paradoks i mer enn én forstand at sjefen for Politiets utlendingsenhet, Ingrid Wirum, uttrykker at hun tror på menneskeretttighetene.

Dette fremkommer i dag i Vårt Lands spalte Min Tro der Wirum blir spurt om hun noensinne har kalt seg kristen.

Jeg er nok for rasjonell, som sagt. For opptatt av vitenskapen. Jeg søker mer håndfaste forklaringer. For meg er menneskerettighetene en bedre rettesnor. Jeg tror på dem.

Nå må det nok blankt tilstås at det ikke er de politiske paradokser som er Dekodets force. Det er vanskelig å finne en større politisk agnostisker. Hvis det er én ting livet har lært meg (forsåvidt er det vel flere ting, men la nå det ligge), er det at opptil flere veier fører til Rom.

Det betyr ikke at jeg lar være å stemme, eller ikke har gjort det rimelig konsistent, selv om jeg har beveget meg over deler av fjøla.

Men kommer vi til det metafysiske er det greiere. Der er det ikke veldig mange veier, i hvert fall ikke om man foretrekker rasjonelle og håndfaste forklaringer.

Når Wirum fremstår som paradoksal her, eller kanskje selvmotsigende er et bedre uttrykk, er det ikke bare fordi hun opplagt ikke har tenkt særlig mye over dette. Som så mange som intervjues i Min Tro-spalten formidler hun mer følelser enn fornuft, og - som så ofte - uten snev av motspørsmål.

Dermed ender hun i noe som klinger riktig, men som ikke henger mange nanosekundene på greip.

Hva i all verden er det vi mumler om her?

Er det plutselig blitt noe galt i å tro på menneskerettighetene? Er Dekodet en sånn typisk kristen fiende av rasjonalitet og vitenskap?

Nei, slett ikke, langt der i fra, tvert i mot.

For dette er omvendt.

Hvis det eneste jeg forholder meg til er vitenskapen, er det ikke mulig å begrunne en eneste menneskerettighet, uansett hvor liten den måtte være.

Ikke bare fordi rettigheter ikke kan leses ut av naturen i det hele tatt (hvis alt er natur eksisterer ikke reelle verdier), men også fordi begrepet "menneske" er vanskelig fra et utelukkende vitenskapelig perspektiv.  Tross store genetiske likheter innenfor arter er ingen individer helt like.

I følge lettere kjente moderne biologer som Richard Dawkins finnes det ikke noe essensielt i artenes verden. Alt er glidende overganger. Et poeng som da også til tider gjøres til et argument for evolusjon (eller vel så ofte mot kreasjonisters omgang med Første Mosebok).

Dermed står vi igjen med at det i følge en rent rasjonell og håndfast naturvitenskap verken finnes rettigheter eller essensen menneske. Begge deler er med andre ord noe som er definert av kulturelle forståelser, fagspråk, politiske overenskomster og juridiske formuleringer.

Dermed kan jeg godt si at jeg er enig i menneskerettighetene, at jeg synes de er praktiske og nyttige, ut fra mine egne livsønsker, valg, verdier og menneskesyn.  På samme måte som en PU-sjef ønsker å være lojal mot Norges lover, kan man være lojal mot menneskerettighetene (selv om Wirum ikke sier noe om hva som skjer hvis hun opplever at disse er i motsetning til hverandre).

Men å si at jeg tror på dem eller at de er gode, er å flytte seg vekk fra naturvitenskapen eller det juridiske. Vi er da over på livssynsområdet - og på grunner for tro.

For å si det med Chesterton er det slik at hvis vi ikke er skapt like, står vi kun igjen med at vi er evolvert ulike.

Enten jeg måtte definere tro som noe jeg griper ut av løse lufta, som kulturell tradisjon eller som noe flott, positivt, nødvendig og begrunnet, er spørsmålet om noe som helst av verdier er reelle eller nominelle.

Finnes de eller finnes de på?

En tro på menneskerettighetene som noe reelt krever en forankring i noe reelt. Hvis ikke er vi ute av det håndfaste og rasjonelle. Da er vi på følelser og stemninger.

Da er vi på akkurat det som Wirum antagelig ønsker å unngå, det emosjonelle, det kontroversielle, det "religiøse".

Men i stedet synes det som om hun og mange andre kaster barnet ut med badevannet. Forkaster jeg metafysikken, står jeg kun igjen med fysikken.

Å tro på menneskerettighetene er ikke noe alternativ til å "være kristen" eller til å tro at det finnes noe mer enn naturen. Det understreker tvert i mot at vi ikke kan regne med verdier uten å låne fra noe mer enn det synlige.

Enten vi liker det eller ikke, eller mener de trenger det eller ei, springer menneskerettighetene ut av en visjon der verdier oppfattes som reelle, som noe grunnleggende godt, som en målestokk vi kan nærme oss.

Selvsagt må vi forholde oss til skiftende politiske og ideologiske debatter, men prinsipielt kan den offentlige samtalen aldri løsrives fra om det finnes noe håndfast og rasjonelt utenfor naturen. Et vesen om hvem vi ikke kan tenke noe større.

Først da blir verdier noe vi ikke finner på, men noe reelt som vi oppdager.