lørdag 29. januar 2011

Mot nominelt - menneskerettigheter og moral

Noen vil nok oppleve det som et paradoks i mer enn én forstand at sjefen for Politiets utlendingsenhet, Ingrid Wirum, uttrykker at hun tror på menneskeretttighetene.

Dette fremkommer i dag i Vårt Lands spalte Min Tro der Wirum blir spurt om hun noensinne har kalt seg kristen.
Jeg er nok for rasjonell, som sagt. For opptatt av vitenskapen. Jeg søker mer håndfaste forklaringer. For meg er menneskerettighetene en bedre rettesnor. Jeg tror på dem.
Nå må det nok blankt tilstås at det ikke er de politiske paradokser som er Dekodets force. Det er vanskelig å finne en større politisk agnostisker. Hvis det er én ting livet har lært meg (forsåvidt er det vel flere ting, men la nå det ligge), er det at opptil flere veier fører til Rom.

Det betyr ikke at jeg lar være å stemme, eller ikke har gjort det rimelig konsistent, selv om jeg har beveget meg over deler av fjøla.

Men kommer vi til det metafysiske er det greiere. Der er det ikke veldig mange veier, i hvert fall ikke om man foretrekker rasjonelle og håndfaste forklaringer.

Når Wirum fremstår som paradoksal her, eller kanskje selvmotsigende er et bedre uttrykk, er det ikke bare fordi hun opplagt ikke har tenkt særlig mye over dette. Som så mange som intervjues i Min Tro-spalten formidler hun mer følelser enn fornuft, og - som så ofte - uten snev av motspørsmål.

Dermed ender hun i noe som klinger riktig, men som ikke henger mange nanosekundene på greip.

Hva i all verden er det vi mumler om her?

Er det plutselig blitt noe galt i å tro på menneskerettighetene? Er Dekodet en sånn typisk kristen fiende av rasjonalitet og vitenskap?

Nei, slett ikke, langt der i fra, tvert i mot.

For dette er omvendt.

Hvis det eneste jeg forholder meg til er vitenskapen, er det ikke mulig å begrunne en eneste menneskerettighet, uansett hvor liten den måtte være.

Ikke bare fordi rettigheter ikke kan leses ut av naturen i det hele tatt (hvis alt er natur eksisterer ikke reelle verdier), men også fordi begrepet "menneske" er vanskelig fra et utelukkende vitenskapelig perspektiv.  Tross store genetiske likheter innenfor arter er ingen individer helt like.

I følge lettere kjente moderne biologer som Richard Dawkins finnes det ikke noe essensielt i artenes verden. Alt er glidende overganger. Et poeng som da også til tider gjøres til et argument for evolusjon (eller vel så ofte mot kreasjonisters omgang med Første Mosebok).

Dermed står vi igjen med at det i følge en rent rasjonell og håndfast naturvitenskap verken finnes rettigheter eller essensen menneske. Begge deler er med andre ord noe som er definert av kulturelle forståelser, fagspråk, politiske overenskomster og juridiske formuleringer.

Dermed kan jeg godt si at jeg er enig i menneskerettighetene, at jeg synes de er praktiske og nyttige, ut fra mine egne livsønsker, valg, verdier og menneskesyn.  På samme måte som en PU-sjef ønsker å være lojal mot Norges lover, kan man være lojal mot menneskerettighetene (selv om Wirum ikke sier noe om hva som skjer hvis hun opplever at disse er i motsetning til hverandre).

Men å si at jeg tror på dem eller at de er gode, er å flytte seg vekk fra naturvitenskapen eller det juridiske. Vi er da over på livssynsområdet - og på grunner for tro.

For å si det med Chesterton er det slik at hvis vi ikke er skapt like, står vi kun igjen med at vi er evolvert ulike.

Enten jeg måtte definere tro som noe jeg griper ut av løse lufta, som kulturell tradisjon eller som noe flott, positivt, nødvendig og begrunnet, er spørsmålet om noe som helst av verdier er reelle eller nominelle.

Finnes de eller finnes de ?

En tro på menneskerettighetene som noe reelt krever en forankring i noe reelt. Hvis ikke er vi ute av det håndfaste og rasjonelle. Da er vi på følelser og stemninger.

Da er vi på akkurat det som Wirum antagelig ønsker å unngå, det emosjonelle, det kontroversielle, det "religiøse".

Men i stedet synes det som om hun og mange andre kaster barnet ut med badevannet. Forkaster jeg metafysikken, står jeg kun igjen med fysikken.

Å tro på menneskerettighetene er ikke noe alternativ til å "være kristen" eller til å tro at det finnes noe mer enn naturen. Det understreker tvert i mot at vi ikke kan regne med verdier uten å låne fra noe mer enn det synlige.

Enten vi liker det eller ikke, eller mener de trenger det eller ei, springer menneskerettighetene ut av en visjon der verdier oppfattes som reelle, som noe grunnleggende godt, som en målestokk vi kan nærme oss.

Selvsagt må vi forholde oss til skiftende politiske og ideologiske debatter, men prinsipielt kan den offentlige samtalen aldri løsrives fra om det finnes noe håndfast og rasjonelt utenfor naturen. Et vesen om hvem vi ikke kan tenke noe større.

Først da blir verdier noe vi ikke finner på, men noe reelt som vi oppdager.

12 kommentarer :

Tom Arne Møllerbråten sa...

Rett og slett enig med deg her.

Bjørn Are sa...

Hva blir det neste?!

Kjell Olav Mathisen sa...

Metafysikk eller fysikk: du vil vel føyse biologien inn under det siste. Uansett kan det som kjent argumenteres for at mennesket er en art der altruisme er biologisk nyttig for artens overlevelse. Moral og menneskerettigheter kan ihvertfall delvis sees som et uttrykk for dette. Det vanskeligste å begrunne ut fra et slikt nytteperspektiv er individets absolutte ukrenkelighet (siden det er artens overlevelse som gjelder) men med bevisste individer (i motsetning til i andre arter) er kanskje også dette mulig ved å ta i betraktning gjensidig egeninteresse (jeg tar vare på deg, hvis du tar vare på meg). Dette er vanskelige filosofiske spørsmål. Men jeg kan ikke se at metafysikken heller gir noe endelig svar, annet enn relgiøs "tro" som lett kan ende i en uendelig regress dersom en stiller logiske krav som du gjør(hvem har skapt Gud?). Politidamen bruker vel her bare "tro" i en løs betydning,at hun synes menneskerettighetene gir noen greie prinsipper å forholde seg til. En annen ting er at dersom de virkelig skal tas på alvor er de ikke så greie lenger, men har mange innebygde problemer. Det er en annen historie, og det gjelder også metafysiske begrunnelser.

abre sa...

Selvfølgelig har vi funnet på menneskerettighetene. Men det er ikke tilfeldig hva vi finner på. Rettigheter og moral har basis i våre naturlige tilbøyeligheter, ellers ville de ikke ha virket. Jeg tror at all kultur - inkludert moral, etikk, filosofi og politikk - er en forlengelse av våre biologiske egenskaper. Det er rom for variasjon, men ikke ubegrenset. Bare de ideer som virker (dvs, oppfyller basale behov, bl.a. gjennom å tøyle andre naturlige tilbøyeligheter) vil feste seg og bli opphav til en videre utvikling av nye ideer, osv. Man kan se dette som en evolusjonsprosess analogt med den biologiske (og som en forlengelse av den), men der det er ideer som utvikler seg istedenfor gener, og der det er kulturen (resultatet av ideene) som utgjør filteret, istedenfor naturen.

Menneskerettighetene er en slags oppsummering av de viktigste prinsippene vi har endt opp med (så langt).

Men jeg er enig i at rettigheter og verdier ikke kan begrunnes. Det er jo nettopp det som gjør dem til en basis.

Vi prøver riktignok - gjennom moralfilosofi o.l. - å stable en slags begrunnelse oppunder den moralen som allerede eksisterer, men det er rasjonalisering i etterkant.

Bjørn Are sa...

Interessante poenger som alltid, Kjell Olav!

Og noen kommentarer fra meg - som av og til;-)

Metafysikk eller fysikk: du vil vel føyse biologien inn under det siste.

Det stemmer, mente "alt fysisk" eller alt "materielt" inkluderte det biologiske.

Det vanskeligste å begrunne ut fra et slikt nytteperspektiv er individets absolutte ukrenkelighet (siden det er artens overlevelse som gjelder) men med bevisste individer (i motsetning til i andre arter) er kanskje også dette mulig ved å ta i betraktning gjensidig egeninteresse (jeg tar vare på deg, hvis du tar vare på meg). Dette er vanskelige filosofiske spørsmål.

Grunnen er nok at absolutter ikke er veldig mulige å begrunne filosofisk, hvis man mener at alt som eksisterer er det fysiske (inkl. biologien)(siden det da ikke eksisterer noen reell "fasit"). Lever vi i et dypest sett amoralsk univers (=alt er natur) kan vi ikke finne noen reelt eksisterende verdier uansett om vi skulle ha et syn som åpner for en ekte bevissthet i en verden som utelukkende er fysisk (flere kjente ateister avviser noe så ikke-fysisk som bevisstheten som ikke annet enn en illusjon).

"Klør du meg på ryggen klør jeg deg" er praktiske prinsipper, særlig når jeg klør, men selv om denne type begrunnelse kan føre til gode (et adjektiv som da i seg selv krever begrunnelser, valg, formålsanalyser etc.) trafikkregler, er vi langt unna det vi normalt forbinder med ekte rett og galt, rettigheter og forpliktende moral.

Men jeg kan ikke se at metafysikken heller gir noe endelig svar, annet enn relgiøs "tro" som lett kan ende i en uendelig regress dersom en stiller logiske krav som du gjør(hvem har skapt Gud?).

Hva som er endelige svar er alltid et godt spørsmål...;-)

Men metafysikken kan minimum fortelle oss om det faktisk kan finnes reelle verdier eller om de kun er nominelle, og muligens også si noe om hvordan vi kan finne fram til dem (hvis vi er innenfor en aristotelisk tankegang knyttet til naturretten er det lettere).

Dette med en uendelig ingress er en debatt som aldri synes å ta slutt;-)

Men når det er sagt, mener jeg bestemt det er mulig å tenke seg den løst. La oss ta et enkelt argument (unnskyld at jeg nå beveger meg i retning Arne Næss og "elementære logiske problemer"):

1: Noe kan ikke komme av ingenting
2: Noe eksisterer
3: Noe må være uskapt

Selv om vi trenger andre typer resonnmenter for å si noe om hva dette "noe" kan være, ender vi med at regresspørsmålet blir meningsløst.

Det blir rett og slett å spørre hvem som skapte det uskapte. At vi likevel får høre om dette på ex.phil og slik er underlig for meg, særlig når man ikke never hvordan dette faktisk er (eller hevdes å være) blitt løst i filosofihistorien.

Politidamen bruker vel her bare "tro" i en løs betydning,at hun synes menneskerettighetene gir noen greie prinsipper å forholde seg til.

Det har du sikkert mye rett i, mitt poeng var at hun satte det opp dels som et slags alternativ til en religiøs tro og dels som noe som passet bedre for en som støttet seg til vitenskapen.

En annen ting er at dersom de virkelig skal tas på alvor er de ikke så greie lenger, men har mange innebygde problemer. Det er en annen historie, og det gjelder også metafysiske begrunnelser.

Utfordringen med de sistnevnte er muligens mindre enn du tror, men mitt poeng er at uten slike begrunnelser kan vi ikke konkludere med noe annet enn at "rettigheter" verken er rette eller gale.

Kjetil Fjell sa...

En god post Bjørn Are. Det jeg har merket meg mest fra disse naturalistene er at de nesten alle (eneste unntaket er vel Peter Singer) stort sett forfekter tilnærmet ubevisst kristen moral. Et litt mer bevisst og analytisk forhold til genealogien til deres moral burde vi kunne forvente av selvbestaltede representanter for rasjonaliteten.

Jeg savner dessuten en litt større problematisering av denne biologiske (og i Sam Harris verden også nevropsykologiske) basisgrunnlaget for moral. Det er hevdet over enhver tvil at det er svært mange antisosiale handlinger og som bryter ganske alvorlig med menneskerettighetene kan fremme en arts overlevelsesevne, slik som folkemord i kampen om knappe ressurser.

Det er også ganske rimelig å anta at både rasisme og andre kvaliteter som disse naturalistene ofte i sin politisk korrekthet anser som uopplyst har et naturlig og biologisk grunnlag.

I det hele tatt er det mye ved den menneskelige naturen som låner seg til en akseptering av uhyrligheter. At naturalistene ikke gjør det skyldes selvsagt som Heidegger påpeker at den kristne Guden fortsatt lever gjennom moralen deres.

Anonym sa...

"Det jeg har merket meg mest fra disse naturalistene er at de nesten alle (eneste unntaket er vel Peter Singer) stort sett forfekter tilnærmet ubevisst kristen moral."


Har du noen eksempler å komme med?

Den moralen du prøver å få hevd på her, er ikke unik for kristendommen. Kristendommen har ikke monopol hverken på medmenneskelighet eller Den gylne regel. Slike genetisk betingede moralske normer -- utviklet ved naturlig seleksjon uten guddommelig inngripen -- fantes hundretusenvis av år før kristendommen gjorde sitt inntog i den religiøse ugressåkeren. Hovedstrømningen innad blant de kristne har for det meste vært å motarbeide slike humanistiske tendenser som ligger latent i mennesket. At vi i dag heldigvis har en amputert, recessiv kristendom uten altfor stor innflytelse på samfunnet, skal vi være glad for, all den tid kristendommen i sin destillerte form viste seg å være en svøpe som utsatte mennesker for de mest grusomme skjebner. Kvintessensen av kristendom er pur ondskap og irrasjonalitet, en grell kontrast til alt vi i dag ønsker å bygge våre samfunn på. Moderne humanisme og menneskerettigheter har fått fotfeste på tross av kristendommen; ikke på grunn av den.

Dawkins et al. forfekter ikke noen "kristen moral", men moderne kristne forsøker å kuppe den humanistiske moralen Dawkins forfekter. De prøver å tilrane seg et monopol på alt som er godt og altruistisk ved menneskenaturen, mens det gode i virkeligheten er en iboende egenskap ved mennesket, dog en egenskap som ble kraftig undertrykt gjennom århundrene kristendommen fikk herje fritt.

Kjetil Fjell sa...

Herr Anonym, jeg foreslår at du leser deg opp litt på Nietszche's Moralens Genealogi og Heidegger's Einführung in die Metaphysik for en litt mindre naiv fremstilling av det jeg prater om.

Ut i fra det du prater om både Humanisme så vel som kristendom og historie så kan det også se ut som du kunne trenge å lese deg opp litt om historie også.

Som en ateist til en annen ateist har jeg følgende råd til deg: du vet at det er bare sunt å hente kunnskap fra flere enn en kilde og at du ikke havner i noe helvete om du våger å tvile litt på det Dawkins skriver ;)

Anonym sa...

Davidsen skrev:
"1: Noe kan ikke komme av ingenting
2: Noe eksisterer
3: Noe må være uskapt"



P1 er feil, hvilket moderne empiri har vist oss. Man har f.eks. kvantefluktuasjoner. Universet kan godt være en kvantefluktuasjon, og det er mer sannsynlig med et enkelt univers som oppstod av intet og gradvis utviklet mer kompleksitet -- enn et fikst ferdig allvitende, allmektig og hyperkomplisert supervesen som enten oppstod av seg selv eller alltid har eksistert*.

Med mindre man er kristen. Da er det sistnevnte mest sannsynlig, siden de kristne lever i en vrangforestilling og ikke behersker elementær logikk.



*(Og om det alltid hadde eksistert alene i sin fullkommenhet, hvorfor skulle det plutselig finne det for godt å skape et univers, komplett med favoriserte folkeslag på favoriserte små planeter, komplett med mirakler og selvmord på kors? Hva slags liten dramaqueen er det som holder på slik? Universets skaper? Neppe. Høres mer ut som en antropomorfisert fantasiskapning kokt opp i vrangforestillingene til et uvitende bronsealderfolk. Og det er det da også.)

Bjørn Are sa...

Anonym:

Det var da ... svært. Her har du tydeligvis tildels voldsomme hangups.

Det er i hvert fall eneste forklaringen jeg kan se på at du er såpass på jordet når det gjelder historie (slik Kjetil nevnte, uten at jeg dermed akkurat støtter Nietzsches konklusjoner;-) og bommer lettere totalt på elementær logikk uten at jeg dermed skal uttale meg om generelt om ateisters vrangforestillinger.

Det virker kort sagt på trynet å bruke det at noe kan komme fra noe (som kvantefluktuasjoner) som et argument mot at noe ikke kan komme fra ingenting.

Noe man nok var klar over selv i bronsealderen.

Anonym sa...

Hva med å svare på spørsmålene mine?

Bjørn Are sa...

Anonym:

På min blogg prioriterer jeg å svare på saklige spørsmål fra folk som ikke har hundre økser å slipe.

Og ikke er anonyme.